Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 56 (1996-97)

Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova)

Til innholdsfortegnelse

9 Saksbehandling

9.1 Begrensning i adgangen til å reise endringssak

9.1.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Det følger av barneloven § 39 at foreldrene fritt kan endre tidligere avtale, dom eller vedtak om foreldreansvar, barnets bosted eller samværsrett. Blir de ikke enige om dette, kan hver av dem reise endringssak for domstolen eller for fylkesmannen hvis de er enige om administrativ behandling. Dom, vedtak eller rettsforlik kan bare endres dersom særlige grunner taler for det. Hensynet bak regelen er at selv om avgjørelser i denne type saker ikke har alminnelige rettskraftsvirkninger, vil kravet om særlige grunner skape en viss ro om avgjørelsene. En endringssak som reises etter barneloven § 39, skal behandles etter de alminnelige reglene i § 34 tredje ledd, slik at det er barnets beste som er vurderingstema.

Det er imidlertid ikke begrensninger i adgangen til å reise endringssak. Enkelte foreldre bruker adgangen til å reise ny sak i sjikanehensikt ovenfor motparten. Vilkåret om «særlige grunner» er et materielt vilkår for endring, og ikke et prosessuelt vilkår for endringssøksmål. Det vil si at saken alltid må tas under behandling, men at resultatet bare kan fravike den tidligere avgjørelsen hvis særlige grunner taler for det. Dette medfører at saken må tas under behandling, selv om det er kort tid siden saken ble prøvet for retten. Likeledes må saken behandles, selv om det er åpenbart at søksmålet ikke vil føre fram.

Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte i Rt 1983 side 535 at bestemmelsen i barneloven § 39 andre ledd må forstås etter sin ordlyd, slik at det ikke er noen begrensning i adgangen til saksanlegg, og at domstolen ikke kan avvise et saksanlegg om endring av tidligere avgjørelse om foreldreansvaret med den begrunnelse at det er åpenbart at de påberopte grunner ikke kan føre frem. Utvalget la til at ubegrunnede søksmål får i tilfelle søkes motvirket gjennom saksomkostninger, eventuelt også ved rettergangsbøter.»

9.1.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en hjemmel der retten gis adgang til å avgjøre saken uten hovedforhandling i tilfeller der pretensjonen er svak. En slik summarisk behandling må bare kunne resultere i opprettholdelse av den bestående situasjonen. Det bør ikke kunne foretas endringer i den bestående tilstand som følge av den summariske behandlingen. Hvis det er aktuelt å komme til et annet resultat enn i den tidligere avgjørelsen, bør det avholdes hovedforhandling for å få en ordinær behandling av sakskomplekset. En slik summarisk behandling gjør at saken vil kunne behandles hurtig. Avgjørelsen vi kunne foreligge på grunnlag av den skriftlige saksframstillingen, og partene trenger ikke å møte i retten. Departementet anså summarisk behandling som et bedre virkemiddel for å begrense sjikanesaker enn adgang til å avvise saken.

Når det gjelder administrativ behandling av disse sakene, mente departementet at det ikke foreligger det samme behovet for begrensninger. For at saken skal kunne behandles av fylkesmannen må begge parter samtykke til administrativ behandling. Dersom saken nylig har vært behandlet, er det liten grunn til at den som kravet retter seg mot skal samtykke til administrativ behandling. Hvis vedkommende likevel skulle samtykke, er den administrative saksbehandlingen i seg selv såvidt enkel, at det ikke er påkrevet med en egen hjemmel for enklere saksbehandling for dette organet. Fylkesmannsbehandling er uten kostnader for partene, og gjentatte forvaltningssaker vil derfor heller ikke være økonomisk belastende for de impliserte parter. Høringsnotatets forslag om begrensninger i barneloven § 39 omfattet derfor bare domstolsbehandling og ikke administrativ behandling av denne type saker.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støtter stort sett opp om departementets forslag om at sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samværsrett kan undergis en summarisk behandling i tilfeller hvor det er åpenbart at påstanden ikke vil føre fram. Forslaget støttes av Redd Barna, Offentlige familievernkontorers forening, Kvinnefronten, Fylkesmannen i Østfold og Eidsvoll sorenskriverembete. Advokatforeningen har ikke oversikt over i hvor stor utstrekning adgangen til å reise endringssak etter barneloven § 39 misbrukes, men har ikke innvendinger til forslaget.

Dommerforeningen uttaler:

«Endringssaker er et problemfelt for domstolene. Det må vurderes som til beste for barnet at det settes begrensninger i adgangen til å få søksmål av denne art behandlet om og om igjen. Behovet for en prosessuell sperre er åpenbart. Utvalget er enig i de synspunkter som er anført <....>og støtter forsåvidt forslaget til nytt tredje ledd i § 39. Det kan dog stilles spørsmål ved om ikke domstolene i slike saker bør gis adgang til å avvise saken. Etter utvalgets oppfatning vil en avvisningsrett være en mer adekvat reaksjon på slike åpenbart grunnløse søksmål.»

Foreningen 2 foreldre er i mot alle forsøk på summariske eller prosessuelle regelendringer:

«F2Fs erfaringer med rettsapparatet tilsier at dommere ikke må få mulighet til å blande sammen skjønnsmessige vurderinger om en sak vil føre frem, med vurderinger av om særlige grunner foreligger i den aktuelle sak.»

9.1.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Det må antas at barneloven § 39 virker tilfredsstillende i de aller fleste tilfellene. Adgangen til å reise endringssak er godt begrunnet, og er helt nødvendig på et så spesielt saksområde som barnefordelingssaker er. Etter hvert som barnet blir eldre vil det være behov for å tilpasse samværsordningen til barnets alder og aktiviteter for øvrig. Det ville i slike tilfeller være helt uholdbart om foreldrene ikke fikk prøvet spørsmålet for retten, fordi de hadde fått dom eller vedtak om en samværsordning flere år tidligere. Forholdene i den konkrete saken vil ofte med tiden bli så forandret at det er helt påkrevet å komme fram til en ny ordning. Adgangen til å reise endringssak må også sees i lys av at barnet får større innflytelse over sin egen situasjon etterhvert som det blir eldre.

Etter departementets syn, er det behov for å innføre en hjemmel der retten får adgang til summarisk behandling i tilfeller hvor det er åpenbart at vilkåret om «særlige grunner» i barneloven § 39 ikke er til stede. Kravet om at det skal være åpenbart, tilsier at summarisk behandling skal være et unntak, og at saken skal behandles med hovedforhandling i alle tilfeller hvor det kan være tvil om det foreligger konkrete og påviselige grunner som kan tale for endring. Departementet mener at en hjemmel for summarisk behandling er mer hensiktsmessig i saker om barnefordeling mv enn en hjemmel for avvisning, fordi det er ønskelig at sakene underkastes realitetsbehandling på bakgrunn av de dokumenter som foreligger.

Den foreslåtte begrensningen i barneloven § 39 skal bare gjelde for domstolsbehandling og ikke for administrativ behandling av denne type saker. Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre loven slik at retten kan avgjøre gjentakelsessaker utenfor hovedforhandling i tilfeller hvor det er åpenbart at vilkårene for å komme til et nytt resultat ikke foreligger.

9.2 Administrativ behandling av barnefordelingssaker

9.2.1 Administrativ behandling av tvister om samvær når barnet er over 15 år

9.2.1.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Tvister mellom foreldre om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samvær kan bringes inn for retten for avgjørelse. Hvis begge foreldrene samtykker i administrativ behandling, kan fylkesmannen avgjøre saken (barneloven §§ 34 tredje ledd og 44 tredje ledd).

Ved revideringen av barneloven i 1989 ble § 34 tredje ledd endret slik at det er tilstrekkelig at den ene av foreldrene ønsker administrativ behandling når barnet er over 15 år. Dette gjelder imidlertid bare for tvister om foreldreansvar og hvor barnet skal bo.

I det høringsnotatet som lå til grunn for endringene gikk Justisdepartementet inn for at fylkesmannen burde kunne avgjøre hvem et barns kal bo sammen med når bare den ene av foreldrene forlanger det, hvis barnet er over en viss alder. Departementet pekte på at domstolsbehandling kan være kostbart, tidkrevende og bidra til å skjerpe konfliktene mellom foreldrene og at en rettssak for mange kan fortone seg som skremmende. Departementet pekte videre på at betenkelighetene ved administrativ behandling av spørsmålet om hvor barnet skal bo vil være mindre når det dreier seg om barn over 12 år som har rett til å uttale seg, enn for yngre barn.

Lovendringen i 1989 medførte at det nå er forskjellige regler for saksbehandlingen av saker om foreldreansvar og hvor barnet skal bo og saker om samværsrett. Tvister som bringes inn for fylkesmannen gjelder ofte flere tema: for eksempel foreldreansvar og samvær eller hvor barnet skal bo fast og samvær. I disse tilfellene må fylkesmannen i dag avvise den delen av tvisten som gjelder samværsspørsmålet, men skal likevel behandle spørsmålet om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo fast.

9.2.1.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at det vil være hensiktsmessig at også saker om samværsrett kan behandles administrativt når bare en av foreldrene ønsker det og barnet er over 15 år. De samme betraktningene som gjør seg gjeldende med hensyn til fylkesmannens behandling av saker om foreldreansvar og barnet skal bo når barnet er over 15 år, vil også gjelde for saker om samværsrett. Når barnet er over 15 år, vil barnets egne meninger har stor innvirkning på den samværsordningen som fastsettes. Det må normalt foreligger særegne omstendigheter dersom samværet som fastsettes i særlig grad avviker fra barnets eget ønske.

9.2.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er svært få høringsinstanser som har uttalt seg til dette forslaget. Det støttes av Jurk, Advokatforeningen, Redd Barna, Offentlige familievernkontorers forening og Fylkesmannsembetene i Oslo og Akershus, Aust-Agder, Rogaland og Hordaland.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus påpeker at departementets forslag til lovendring innebærer en harmonisering som gir god sammenheng. Fylkesmannen savner imidlertid en drøftelse om aldersgrensen på 15 år bør endres/senkes, fordi dette er en viktig diskusjon i forhold til den reelle grad av medbestemmelsesrett de fleste ungdommer har. Fylkesmannen i Rogaland uttaler at det i noen tilfeller kan være problematisk at fylkesmannen vil kunne ha kompetanse til å behandle saken for de eldre barna, men ikke de yngre i samme barneflokk.

9.2.1.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

De høringsinstansene som har uttalt seg, har gitt støtte til forslaget i høringsnotatet på dette punktet.

Departementet ser at det kan reises spørsmål om aldersgrensen burde settes til 12 år, eventuelt om man burde kunne ta en hel søskenflokk under behandling dersom en av dem er over 15 år. Ettersom lovens utgangspunkt er at begge foreldrene må samtykke til administrativ behandling, synes departementet at unntakene fra denne regelen ikke bør gjøres for omfattende. Departementet fremmer derfor forslaget om 15 års aldersgrense for administrativ behandling av samværssaker dersom en av foreldrene begjærer det, som det framkom i høringsnotatet.

9.2.2 Hvilket saksbehandlingsorgan bør behandle barnefordelingssaker?

9.2.2.1 Gjeldende rett

Hvis begge foreldrene samtykker i administrativ behandling, kan fylkesmannen avgjøre tvist om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett. I saker om foreldreansvar og hvem barnet skal bo fast sammen med kan fylkesmannen, dersom barnet er over 15 år, fatte vedtak selv om bare den ene av foreldrene ønsker det. Før saken kan bringes inn for fylkesmannen, må det mekles.

Fylkesmannen fatter vedtak i første instans. Dette vedtaket kan påklages til Barne- og familiedepartementet. Departementet hadde i 1993 omlag 70 klagesaker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samværsrett. I 1994 var det omlag 60 saker om samme tema. Fylkesmannsembetene driver i utstrakt grad en grundig saksbehandling i disse sakene. Mange tar partene inn til samtale på kontoret, og en del går også på hjemmebesøk. Sakkyndige kan oppnevnes hvis det er behov for det. Saksbehandlerne i denne type saker er ikke nødvendigvis jurister, men kan også være sosionomer, barnevernspedagoger og lignende som arbeider ved Sosial- og familieavdelingene. Fordelen med administrativ behandling er at saken kan avgjøres relativt hurtig, det er ikke behov for at partene skal la seg representere av advokater og det er helt uten kostnader for partene.

Departementet bygger sin saksbehandling på den skriftlige framstillingen av saken: fylkesmannens vedtak, partenes klage og tilsvar og som regel fylkesmannens notater fra samtaler med partene og eventuelt uttalelse fra sakkyndig. Departementets avgjørelse er endelig og kan tvangsgjennomføres. Foreldrene kan imidlertid bringe saken videre inn for retten jf barneloven § 39 for ny behandling. Departementet har ingen oversikt over hvor mange foreldre som slår seg til ro med fylkesmannens avgjørelse, og hvor mange som bringer saken videre inn for retten.

9.2.2.2 Høringsnotatets forslag

Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt fylkesnemndene for sosiale saker kunne være et egnet saksbehandlingsorgan også for barnefordelingssaker. Departementet konkluderte imidlertid med at fylkesnemndene med sin domstolslignende oppbygning og klare offentligrettslige preg, ikke er egnet til å behandle barnefordelingssaker. Heller ikke andre typer saker etter barneloven, for eksempel tvister om foreldreansvar etter dødsfall er etter departementets oppfatning egnet for behandling i fylkesnemnda.

9.2.2.3 Høringsinstansenes syn

De fleste instansene som har uttalt seg, støtter forslaget i høringsnotatet. Dette gjelder bl a Redd Barna, Norges husmorforbund og Advokatforeningen.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mener at fylkesnemnda er egnet som avgjørelsesorgan også i barnefordelingssaker. Barneombudeter kritisk til domstolenes behandling av barnefordelingssaker. De hadde ønsket en mer inngående vurdering av fylkesnemnda som egnet organ. Barneombudet mener det bør vurderes egne særdomstoler i disse sakene, eventuelt en egen seksjon hos fylkesnemnda. Tilsvarende synspunkter fremmes av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Også Mental barnehjelp ønsker at det skal utredes om en ny instans kan gi domsmyndighet i barnefordelingssaker.

9.2.2.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Departementet vil innledningsvis bemerke at fylkesnemndene for sosiale saker fatter vedtak om bruk av tvang med hjemmel i barneverntjenesteloven, sosialtjenesteloven og smittevernloven. Sakene som behandles av fylkesnemnda er tvangssaker der det offentlige og private er motparter. Barnefordelingssaker er av en helt annen karakter fordi det er en rettstvist mellom to private parter. Elementet av tvang som er helt sentralt i fylkesnemndas saker, er fullstendig fraværende i barnefordelingssakene.

Fylkesnemndene er et forvaltningsorgan, med et domstolslignende preg. Nemndas oppbygning og behandlingsform følger av sosialomsorgsloven kapittel 9. Når det gjelder prosessformen, skal domstollovens og tvistemålslovens regler brukes så langt de passer. Fylkesnemndene ledes av en jurist, og det er oppnevnt et utvalg av sakkyndige og et alminnelig medlemsutvalg. I den enkelte sak skal fylkesnemnda settes sammen av lederen og to medlemmer fra hvert av de to utvalgene, slik at vedtaksorganet består av fem medlemmer som fatter avgjørelser. Dersom nemnda skal overta ansvaret for barnefordelingssakene, finnes det i dag ikke saksbehandlere som kan forberede sakene. Slik nemnda fungerer i dag vil det være svært vanskelig å tilpasse barnefordelingssakene til denne behandlingsformen som jo er bygget opp for å avgjøre tvangssaker.

De fleste av fordelene ved administrativ behandling falle bort dersom fylkesnemnda skal overta barnefordelingssakene. Saksbehandlingsreglene vil være såvidt kompliserte at flertallet av foreldrene vil måtte bruke advokat. Prosessen vil bære større preg av domstolsbehandling, og vil påføre partene større utgifter. Sakene vil kunne ankes inn for det ordinære domstolsapparatet, og fylkesnemnda vil således representere en ny domstolslignende instans istedenfor et alternativ til domstolsbehandling. Dette kan i verste fall føre til at saken tar enda lengre tid før den blir endelig avgjort. Dersom barnefordelingssaker skal overføres til fylkesnemnda, vil dette kreve en ytterligere utbygging og ressurstilførsel.

Majoriteten av høringsinstansene slutter seg til departementets konklusjon om at fylkesnemnda er lite egnet til barnefordelingssaker. Flere av instansene er imidlertid kritiske til at domstolen skal behandle barnefordelingssaker, og etterlyser et eget organ som kan behandle denne typen saker. Departementet har forståelse for synspunktene om at barnefordelingssaker er av en så spesiell karakter at det kan reises spørsmål om et eget organ ville være bedre egnet til å behandle disse sakene enn de ordinære domstolene. Et slikt organ ville trolig kunne foreta en hurtigere og mer sakkyndig behandling. Spørsmålet om særdomstol for behandling av slike familiesaker krever imidlertid en egen utredning, og departementet vil utrede dette spørsmålet nærmere.

9.2.3 Klagebehandling av administrative saker

9.2.3.1 Gjeldende rett

Når foreldre ikke kan bli enige om foreldreansvar, hvor barnet skal bo eller samværsretten, kan de bringe saken inn for domstolen. Hvis foreldrene er enige om administrativ behandling, kan fylkesmannen behandle saken. Når barnet er over 15 år, er det tilstrekkelig at en av foreldrene ønsker administrativ behandling. Fylkesmannens vedtak kan påklages til Barne- og familiedepartementet som fatter et endelig vedtak. Før sak kan behandles i førsteinstans, må partene møte til mekling.

Selv om en sak er endelig avgjort av fylkesmannen eller domstolen, kan saken likevel bringes inn for fylkesmannen eller domstolen på nytt. Fordi forholdene omkring barn kan forandres etterhvert som de blir eldre, gir barneloven foreldrene mulighet til å få saken prøvet på nytt til tross for at det foreligger et endelig vedtak, dom eller rettsforlik, jf barneloven § 39. For dommers vedkommende innebærer dette en begrensning i dommens materielle rettskraftsvirkning.

Den som er misfornøyd med et endelig forvaltningsvedtak i en barnefordelingssak har tre muligheter. To av dem framgår direkte av barneloven. Vedkommende kan

  • bringe saken inn for fylkesmannen på nytt (hvis partene er enige om det) og påstå at særlige grunner taler for endring av det tidligere vedtaket, jf § 39,

  • bringe saken inn for domstolen med hjemmel i § 39. Domstolen kan overprøve alle sider av forvaltningens avgjørelse. Men den kan treffe ny avgjørelse bare når særlige grunner taler for det, eller

  • bringe saken inn for domstolen og påberope seg domstolens alminnelige adgang til å overprøve forvaltningsvedtak. Denne overprøvingsadgangen er imidlertid noe begrenset. Domstolen kan overprøve saksbehandlingen, lovanvendelsen og det faktiske grunnlaget for avgjørelsen. Men den kan ikke overprøve selve skjønnsutøvelsen; dvs den konkrete vurderingen av hva som er best for barnet.

9.2.3.2 Høringsnotatets forslag

Departementet fremmet i høringsnotatet forslag om å begrense retten til å påklage fylkesmannens vedtak til departementet. Dette ble bl a begrunnet med at departementet normalt har et dårligere grunnlag enn fylkesmannsembetene for å utøve skjønn, og det ble reist spørsmål om den administrative klageretten i disse saken burde begrenses slik at den skjønnsmessige vurderingen av hva som er best for barnet ikke lenger skulle kunne påklages. Fylkesmannens vurdering av hva som anses å være til barnets beste skulle med andre ord ikke lenger kunne overprøves av Barne- og familiedepartementet. Feil ved saksbehandlingen, avgjørelsesgrunnlaget og lovanvendelsen skulle det fremdeles være anledning til å påklage.

Etter departementets oppfatning ville man også med en begrenset klageadgang der det ikke er anledning til å få overprøvet den skjønnsmessige vurderingen av hva som er det beste for barnet, ivareta de grunnleggende kravene til rettssikkerhet. Departementet la i denne sammenheng blant annet vekt på at foreldrene etter barnelovens dobbeltsporede system kan velge om de vil overlate tvister om foreldreansvar og samværsrett til administrativ behandling eller bringe dem inn for domstolen. I den grad de velger administrativ behandling framfor domstolsbehandling, må man kunne forutsette at de er innforstått med at klageadgangen er begrenset. Forøvrig er det grunn til å peke på den adgangen foreldrene vil ha etter barneloven § 39 til å få prøvet fylkesmannens avgjørelse på ny i sin fulle bredde.

9.2.3.3 Høringsinstansenes syn

Mange høringsinstanser var kritiske til forslaget. Flere påpekte at forslaget svekker partenes rettssikkerhet og at en innskrenkning av klageadgangen i de administrative sakene kan føre til at flere foreldre velger domstolsbehandling, noe som ikke er heldig.

Forslaget ble støttet av Redd Barna, Offentlige familievernkontorers organisasjon og Fylkesmannsembetene i Hedmark, Nordland, Buskerud og Møre og Romsdal.

Følgende høringsinstanser gikk i mot forslaget: Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen, Foreningen 2 foreldre, Forbundet 2 foreldre, Borgarting Lagmannsrett og Fylkesmannsembetene i Østfold, Vest-Agder, Oslo og Akershus, Sogn og Fjordane, Oppland, Rogaland og Sør-Trøndelag.

9.2.3.4 Barne- og familiedepartementets forslag og vurderinger

Høringsinstansene har hatt mange motforestillinger mot forslaget i høringsnotatet. Full klageadgang, der også skjønnsutøvelse inngår, kan i utgangspunktet anses som et gode, og en ordning som bidrar til at forvaltningen gjør færre feil. Tvister om foreldreansvar, barnets bosted og samværsrett er saker som har stor betydning for partene som er involvert. Retten til å klage på et vedtak og få dette overprøvd, oppfattes trolig som viktig for at parten skal ha tillit til systemet. En full klageadgang kan oppfattes som viktig for foreldre som av forskjellig grunner ikke ønsker å trekke saken inn for domstolsapparatet. Slike grunner kan være for eksempel at man ikke ønsker en tilspissing av konflikten som en rettssak ofte innebærer, eller fordi partene har for svak økonomi til å bringe saken inn for retten. En domstolsbehandling vil også som regel være vanskelig og langvarig i forhold til den saksbehandlingen som foretas administrativt i begge instanser.

Som følge av motstanden forslaget har blitt møtt med i høringsrunden, har departementet valgt ikke å fremme det. Departementet foreslår således at gjeldende rett opprettholdes på dette punkt.

9.3 Bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker

9.3.1 Gjeldende rett

Under Stortingets behandling av barneloven bemerket Justiskomitéen at den anså det som meget viktig at det innhentes sakkyndige uttalelser før det treffes avgjørelser i barnefordelingssaker. Komitèen pekte videre på at de som kommer i kontakt med denne type saker bør anbefale foreldrene å benytte seg av det eksisterende tilbud som blant annet familierådgivningskontorene.

Behovet for rådgivning i denne type saker må anses som ivaretatt ved innføringen av meklingsinstituttet i 1993. I dag må foreldre møte til obligatorisk mekling før de kan bringe sak inn for retten eller fylkesmannen. Dette gjelder uavhengig av om de tidligere har vært gift, samboende eller aldri har bodd sammen. Foreldre som ikke blir enige, må mekle i tre timer før de får meklingsattest som er inngangsbilletten til domstols- eller fylkesmannsbehandling.

Barneloven gir ikke noe pålegg om å innhente uttalelse fra sakkyndig, men overlater dette til dommerens/fylkesmannens vurdering i den konkrete saken (barneloven § 41). Det følger av tvistemålsloven § 239 at det skal oppnevnes èn sakkyndig med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige. Det er opp til dommeren/fylkesmannen å utforme mandatet til den sakkyndige. Loven stiller ikke krav til hvem som kan oppnevnes som sakkyndig, men det er trolig mest vanlig å benytte psykologer og psykiatere. Selv om meklingen er utført av en psykolog eller psykiater, er det lite hensiktsmessig at mekleren oppnevnes som sakkyndig. Mekleren har taushetsplikt om de opplysningene han eller hun har mottatt under meklingen og begge foreldrene må samtykke til at vedkommende mekler skal kunne avgi forklaring for retten (tvml § 205). Vitneforklaringen fra en mekler vil derfor normalt komme i tillegg til en eventuell sakkyndigerklæring.

9.3.2 Sakkyndighetsutvalgets forslag

Barne- og familiedepartementet oppnevnte i 1994 et offentlig utvalg, som har avgitt innstillingen NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, Rolleutforming og kvalitetssikring. På grunn av tidsplanen for arbeidet med høringsnotatet med forslag til endringer i barneloven, foreslo utvalget en endring i barneloven § 41 vedrørende sakkyndige, før de avga sin innstilling. Departementet tok brevet med forslaget inn i høringsnotatet. Departementet ønsket ikke å konkludere, men la sakkyndighetsutvalgets syn fram for høringsinstansene, for å avvente deres synspunkter. NOU 1995:23 har også vært på ordinær høring, der tilsvarende forslag til endring i barneloven har blitt fremmet.

Sakkyndighetsutvalget stilte spørsmål ved hensiktsmessigheten med at barneverntjenesten eller sosialtjenesten uttaler seg i en sak på samme vilkår som en rettsoppnevnt sakkyndig. Slike uttalelser synes ikke å fungere på samme måte som ved bruk av sakkyndige, og uttalelsene er ofte basert på den ene partens mening om at den andre parten har en situasjon eller adferd som er barnevernrelevant. Erfaringsmessig synes slik uttalelser å være med på å ytterligere polarisere en sak og føre til at det også blir brukt energi på prosessen rundt det å få frem en uttalelse fra barnevern og sosialkontor. Utvalget mente at dersom barnevernet eller andre har relevant informasjon for saken, så vil det kunne komme fram ved vitneførsel eller ved innhenting av relevant foreliggende skriftlig informasjon fra disse tjenestene. Uttalelse fra PP-tjeneste eller skole kan ofte ha vel så stor relevans for saken som en uttalelse fra barnevern og sosialtjeneste. Utvalget mener derfor at en bør vurdere å ta bort spørsmålet om uttalelse barneverntjenesten eller sosialtjenesten fra § 41.

Sakkyndighetsutvalget mente videre at formuleringen «uttale seg før det vert teke avgjerd» i barneloven § 41, i stor grad binder bruken av den sakkyndige til bare å være i en utredende rolle i slutten av rettsprosessen. Utvalget gikk inn for at det i lovteksten bør gis åpning for en bredere, og kanskje etterhvert annerledes bruk av rettsoppnevnte sakkyndige, enn slik det til nå har vært. Det vil selvsagt være rettens beslutningsområde, når og hvordan sakkyndige skal nyttes. Utvalget foreslo at teksten i barneloven § 41 burde endres til :

«I saker der det trengs bør retten nytte seg av sakkunnige»

9.3.3 Høringsinstansenes syn

En del av høringsinstansene har avgitt uttalelse om dette spørsmålet både til NOU 1995:23 og til høringsnotatet med forslag til endringer i barneloven.

Den norske psykologforening, FO, Norsk fosterhjemsforening og tre fylkeskommuner støtter forslaget i sin helhet. Fylkesmannsembetene i Vest-Agder, Østfold, Oppland, Sogn og Fjordane, Aust-Agder, Nordland, Sør-Trøndelag og Rogaland påpeker at også fylkesmannen må kunne benytte seg av sakkyndige i sin saksbehandling. Av de fylkesmennene som har uttalt seg, er flertallet positive til forslaget.

Fylkesmannen i Rogaland er grunnleggende uenig i utvalgets forslag om å ta bort adgangen til å innhente uttalelser fra barnevernstjenesten og/eller sosialtjenesten, fordi slike uttalelser kan være til stor hjelp for å få sakene tilstrekkelig opplyst før det treffes vedtak. Det er fylkesmannens erfaring at barnevern- og sosialtjenesten i fylket sitter inne med stor kompetanse og ekspertise i slike saker.

Eidsvoll sorenskriverembete bemerker at det i praksis vil være vanskelig å få de sakkyndige med i saken på et tidligere tidspunkt, med mindre det foretas helt grunnleggende endringer av hvordan domstolsapparatet benytter sakkyndige. Det påpekes også at forslaget om at de sakkyndige skal komme inn i saken på et tidligere tidspunkt, synes å stå i motsetning til et fra flere hold uttalt ønske om redusert bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker.

9.3.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger

Sakkyndighetsutvalgets forslag er to-delt:

  • de ønsker å omdefinere sakkyndig-rollen til å være mer deltakende i rettsprosessen, til å komme inn tidligere og til å bistå som konfliktøser og meklere

  • de mener at barnevern- og sosialtjenesten ikke skal kunne benyttes som sakkyndige

Departementet er usikker på i hvilken grad det er praktisk mulig å trekke sakkyndige med i prosessen på et tidligere tidspunkt. Meklingsordningen krever at partene mekler i tre timer før de kan bringe saken videre inn for retten. Når saken tas under behandling av domstolen, vil det normalt avholdes et saksforberedende møte for å avklare om det skal oppnevnes sakkyndig, og hvilket mandat den sakkyndige skal ha. Etter dette vil det eventuelt oppnevnes sakkyndig. Det er tvilsomt om det er mulig å oppnevne sakkyndig på et tidligere tidspunkt enn slik det gjøres i dag.

Når det gjelder utvalgets ønske om at de sakkyndige skal bidra mer som meklere og konfliktløsere, er departementet redd for at dette skal medføre en sammenblanding av roller og bidra til en tilsløring av den sakkyndiges primære oppgave. Rollen som mekler vil normalt være en helt annen enn den sakkyndiges oppgave som utreder og tilrettelegger av beslutningsgrunnlag for domstolen/fylkesmannen. En mekler er en nøytral tredjeperson som hjelper partene til å inngå egne avtaler. Foreldre som har kommet så langt i en barnefordelingssak at det er oppnevnt sakkyndige, har allerede vært til mekling i tre timer i det ordinære meklingsapparatet. Disse meklerne har gjennomgått egen opplæring i mekling i denne type saker. (Meklerne kan være psykologer, psykiatere, sosionomer, prester, advokater mv). Vi kan derfor ikke se noe åpenbart behov for at det skal åpnes for at de sakkyndige i tillegg til sin primære oppgave med å tilrettelegge beslutningsgrunnlaget for domstolen eller fylkesmannen, også skal ha en rolle som mekler.

Departementet synes at det er mer hensiktsmessig å avvente gjennomgangen av meklingsordningen, enn nå å åpne for at også de sakkyndige skal mekle mellom partene. Dersom behovet for mekling er større enn de tre timene som tilbys i dag, bør det vurderes om dette kan gjøres innenfor det ordinære meklingsapparatet, istedenfor gjennom å utvide de sakkyndiges arbeidsoppgaver til også å omfatte mekling. Den ordinære meklingen må gjennomføres forut for stevning, og vil således inntre tidlig i prosessen. Et tilbud om mekling før partenes konflikt blir fastlåst, er noe som utvalget framhevet som gunstig. Her bør det imidlertid først og fremst satses på det meklingsapparatet vi har i dag.

Utvalget har gått inn for at sosial- eller barneverntjenesten ikke lenger skal kunne benyttes som sakkyndige. Hjemmelen i dagens lov gir uttrykk for at sosial- eller barneverntjenesten kan benyttes som sakkyndige, dvs at de får utformet et mandat av oppdragsgiver (som regel fylkesmannen) som de forholder seg til. Sosial- eller barnevernjenestene vil ofte ha ansatte med barnefaglig kompetanse som kan utføre oppgavene på en forsvarlig måte. Dersom foreldrene har hatt kontakt med sosial- eller barneverntjenestene tidligere, bør de ikke oppnevnes som sakkyndige, men kan eventuelt avhøres som vitner, på samme måte som ansatte i barnehage, skole, PPT o l.

Behovet for å kunne innhente uttalelser fra sakkyndige vil være aktuell ved administrativ behandling av barnefordelingssaker. De spesielle behov som her gjør seg gjeldende er ikke nevnt av utvalget. Fylkesmannsbehandling er en behandlingsform som normalt er enklere og hurtigere enn domstolsbehandling, og uten kostnader for partene. Fylkesmannsembetene kan f eks ha behov for at noen snakker med barnet, for å ivareta barnets rett til å uttale seg. Barnevern- eller sosialtjenesten vil som regel kunne gjennomføre en slik samtale med kvalifisert personell, samt at det kan gjøres hurtig, rimelig og uten at barnet må reise. Departementet vil understreke at forslaget om at sosial- eller barneverntjenesten ikke lenger skal kunne benyttes som sakkyndige kun er begrunnet ut fra hensynet til domstolsbehandling, mens behovet for en slik hjemmel først og fremst gjelder saker som behandles av fylkesmannen. Vi mener derfor at dagens ordning bør beholdes.

I utvalgets forslag til lovtekst skal fylkesmannsembetene ikke lenger kunne oppnevne sakkyndige. Departementet mener at det foreligger det samme behov for å innhente sakkyndige uttalelser ved administrativ behandling som ved domstolsbehandling. Mange av fylkesmannsembetene som har avgitt høringsuttalelse, har forutsatt at forslaget til lovtekst også skal omfatte administativ behandling.

Departementet foreslår på bakgrunn av dette at sakkyndighetsutvalgets forslag i NOU 1995:23 ikke følges opp på dette punktet, og at det ikke foretas endringer i barneloven § 41 om bruk av sakkyndige.

Til toppen
Til dokumentets forside