Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 56 (1996-97)

Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova)

Til innholdsfortegnelse

8 Tvangsfullbyrdelse

8.1 Tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om foreldreansvar, hvem et barn skal bo sammen med og samværsrett

8.1.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Selv om det foreligger en dom eller et vedtak i sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo eller samvær, er det ikke alle foreldre som er villig til å til å respektere denne og følge den opp i praksis. Det er derfor nødvendig med regler om tvangsfullbyrdelse for å tvinge en gjenstridig part til å rette seg etter en avgjørelse som er truffet. Reglene om tvangsfullbyrdelse har til formål å sikre at den som har en rett får det vedkommende har krav på, om nødvendig med tvang. Klare regler for tvangsfullbyrdelse er nødvendig for å unngå omfattende bruk av selvtekt og at den sterkeste tar seg til rette.

Etter gjeldende rett er det kun avgjørelser om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samværsrett som er truffet av offentlig myndighet som kan kreves gjennomført ved tvangsmidler. Dette innebærer at det bare er rettskraftige dommer, endelige vedtak eller rettsforlik som kan tvangsgjennomføres. Avtaler mellom foreldrene er ikke tvangsgrunnlag.

Tidligere var de mulige fullbyrdelsesmåtene uttrykkelig nevnt i barneloven § 42. Etter at den nye tvangsfullbyrdelsesloven ble vedtatt, framgår de ulike fullbyrdelsesmåtene av tvangsfullbyrdelsesloven § 13 - 14 første ledd. Dette innebærer ikke noen realitetsendring. Avgjørelser om foreldreansvar og hvor barnet skal bo kan fullbyrdes på tre måter:

  • ved at den av foreldrene barnet skal bo hos, selv henter barnet

  • ved at barnet blir hentet av namsmannen

  • ved en løpende tvangsmulkt

Namsretten avgjør selv hvilken fullbyrdelsesmåte som skal velges. Namsretten skal ikke foreta noen selvstendig vurdering av om tvangsfullbyrding bør skje, og skal uten videre legge den avsagte dommen eller forvaltningsavgjørelsen til grunn. Kun hvis det foreligger umulighet kan retten nekte å tvangsfullbyrde avgjørelsen. Dette kan være aktuelt hvis barnet selv nekter å flytte.

Den av foreldrene som er tilkjent samværsrett kan med hjemmel i barneloven § 48 kreve tvangsfullbyrdelse av samværsretten. En tilsvarende rett har også slektninger til barnet eller andre som er nært knyttet til barnet, som har fått fastsatt en samværsrett etter barneloven § 45 når en eller begge foreldrene er døde.

Tvangsbot er det eneste tvangsmidlet som står til rådighet ved tvangsfullbyrdelse av samværsrett. Namsretten kan for en viss tid, for eksempel seks måneder, fastsette en stående tvangsbot som innebærer at den begynner å løpe hver gang samværsretten ikke blir respektert. Direkte fullbyrdelse ved at den samværsberettigede selv fysisk henter barnet er det således ikke adgang til i samværssaker.

Dersom den samværsberettigede ikke stiller opp til fastsatt samvær, er det imidlertid ingen tilsvarende sanksjoner. Selv om det framgår av § 44 første ledd at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, kan verken barnet eller den barnet bor fast sammen med kreve samværsretten gjennomført.

Det følger av § 44 sjette ledd at dersom den som har foreldreansvaret eller den som barnet bor hos, hindrer at samværsretten blir gjennomført, kan den samværsberettigede kreve ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo fast sammen med etter § 39 andre ledd. Det innebærer at manglende medvirkning til samvær fra den barnet bor hos regnes som slik særlig grunn som kan føre til endring av en tidligere avgjørelse om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo. At spørsmålet om foreldreansvaret eller hvor barnet skal bo fast kan tas opp til ny vurdering, innebærer ikke uten videre at den tidligere avgjørelsen skal endres. Utgangspunktet for avgjørelsen er også her først og fremst en konkret vurdering av hva som er best for barnet. I Rt 1991 side 1148 avsa Høyesterett dom for overføring av foreldreansvar og daglig omsorg for en gutt på 7 år fra moren til faren, til tross for at gutten hadde bodd sammen med moren størstedelen av livet sitt. Hovedbegrunnelsen for overføringen av foreldreansvaret var at moren gjennom flere år hadde hindret far og sønn i å gjennomføre samværsretten.

8.1.2 Høringsnotatets vurderinger og forslag

8.1.2.1 Tvangsfullbyrdelse av samværsrett

Spørsmålet om hvorvidt avgjørelser som gjelder barn bør kunne tvangsfullbyrdes, ble drøftet av Barnelovutvalget i NOU 1977: 35. Utvalget konkluderte med at man ikke burde rokke ved prinsippet om at disse avgjørelsene kan gjennomføres med tvang. I denne forbindelsen understreket man ikke minst tvangsreglenes preventive funksjon ved at de også kan bidra til at den gjenstridige parten retter seg etter de avgjørelser som er truffet før det er kommet så langt som til bruk av tvangsmidler.

Departementet fant i høringsnotatet ingen grunn til å foreta en fullstendig gjennomgang av de spørsmål som reiser seg i tilknytning til tvangsfullbyrdelse av vedtak etter barneloven, og ønsket heller ikke å fravike de vurderinger som ble gjort av Barnelovutvalget og som er lagt til grunn for senere lovgivningen på området.

Tvangsbot er det eneste tvangsmiddel som står til rådighet for den av foreldrene som har samværsrett, når en samværsordning ikke gjennomføres som forutsatt. Spørsmålet om hvorvidt tvangsfullbyrdelse ved direkte henting av barnet, enten av en av foreldrene eller av namsmannen, også burde være et av de tvangsmidlene som sto til rådighet i samværssaker, ble drøftet av Barnelovutvalget i NOU 1977:35 side 86. Utvalget pekte på at det ved tvangsgjennomføring av samværsrett lett kan bli aktuelt med fysisk avhenting av barnet flere ganger, og at dette kan føre til skadevirkninger for barnet. Utvalget mente derfor at man ikke burde foreslå en slik regel. Spørsmålet har også vært vurdert senere uten at man har funnet grunnlag for å endre reglene på dette punktet.

Departementet ville heller ikke i høringsnotatet gå inn for tvangshenting som et aktuelt middel til gjennomføring av en samværsrett. Tvangshenting som «ris bak speilet» ville kunne føre til at foreldrene som ellers saboterer samværsretten begynner å medvirke til at samværsretten blir respektert, men kan være svært opprivende for et barn, særlig hvis det gjentas flere ganger. Det er derfor tvilsomt om en samværsrett iverksatt på denne måten vil være til barnets beste. Etter en samlet vurdering ble departementet derfor stående ved at man ikke bør innføre adgang til tvangshenting av barn for å få gjennomført en samværsrett.

En sak om tvangsgjennomføring må gjennom rettsapparatet for å skaffe tvangsgrunnlag, slik at namsretten i neste omgang kan fullbyrde avgjørelsen ved tvangsbot. Dette er en dyr og tungvint prosess for den det gjelder.

Dersom den som forhindrer at samværet blir gjennomført ikke har penger til å betale med eller noe å ta utlegg i, vil boten dessuten ha liten effekt. At tvangsbot utferdiges er således ingen garanti for at den i praksis fungerer som et pressmiddel. Den eneste muligheten den av foreldrene som ønsker samvær har i disse tilfellene er å kreve at barnet skal bo fast sammen med han eller henne. Dette kan fortone seg som et uforholdsmessig virkemiddel som ikke er i samsvar med det reelle ønskemålet. Ofte vil det heller ikke være best for barnet å flytte til samværsforelderen. Idet økonomiske tiltak i prinsippet er akseptert som tvangsmiddel for gjennomføring av samværsrett, har departementet vurdert om det kan innføres andre og mer effektive pressmiddel eller enklere og mer effektive måter for å få tvangsfullbyrdet samvær. Samværsforelderens behov må imidlertid veies opp mot rettssikkerheten for barnet og den andre av foreldrene. Spørsmålet må videre ses i lys av den alminnelige regler for tvangsfullbyrdelse.

En mulig adgang til forenklet tvangsfullbyrding kunne tenkes ved at bidragsfogden ble gitt myndighet til å treffe vedtak om tilbakeholdelse eller reduksjon av bidrag. Etter departementets syn er det imidlertid knyttet både prinsipielle og organisatoriske betenkeligheter til å innføre en slik adgang. Departementet ville derfor ikke gå inn for et slikt forslag.

Spørsmålet om redusert bidrag eller tilbakehold av bidrag som et pressmiddel overfor den som ikke respekterer samværsretten ble vurdert av justiskomiteen i Innst O nr 23 (1988-89). Komiteen fant ikke at dette var noen god løsning. Den pekte på at ordningen prinsipielt sett ville være betenkelig, idet bidraget tilkommer barnet og skal dekke barnets behov. Det ble fremhevet at det ville være urimelig å «straffe» barnet ved å redusere barnets bidrag fordi bostedsforelderen motsetter seg samvær. Departementet sa seg i høringsnotatet enig i disse synspunktene og fant ikke grunn til å vurdere redusert bidrag som tvangsmiddel nærmere.

8.1.2.2 Samværsplikt for foreldrene

Det følger av barneloven § 44 at samværsretten ikke bare er en rett for foreldrene, men også at barnet har en rett til samvær med begge foreldrene. Foreldre med samværsrett kan derfor sies å ha en plikt til å oppfylle samværet. Dersom forelderen ikke ønsker å ha samvær med barnet, kan imidlertid ikke en slik plikt gjennomføres ved tvang.

Barnelovutvalget drøftet om foreldrene skulle ha en plikt til å utøve samværsretten. Utvalget uttalte i denne forbindelse:

«En side av problemet er om den som barnet bor fast hos, kan få tvangsfullbyrdet en avgjørelse om samværsrett overfor den samværsberettigede. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til det - det er bare den samværsberettigede som kan kreve tvangsfullbyrdelse. Dette er etter utvalgets mening en riktig løsning. Det er fare for at samvær mellom barnet og en som ikke ønsker samværet, bare blir til skade for barnet». (NOU 1977:53 side 78)

Departementet sluttet seg i høringsnotatet til den oppfatning at det er lite heldig å pålegge en forelder samvær mot dennes vilje. En må anta at kvaliteten på slikt samvær ville bli dårlig, og dermed uheldig for barnet. Et slikt pålagt samvær ville neppe være til barnets beste. Det ble bemerket at dersom den samværsberettigete ikke ønsker å ha samvær, eller bare vil ha samvær i meget begrenset utstrekning, vil retten eller fylkesmannen normalt ikke fastsette en samværsordning som strekker seg ut over dennes ønske. Heller ikke der samværsberettigete i utgangspunktet ønsket samvær, men senere viser seg å ikke stille opp, vil det være noen god løsning å tvinge gjennom samvær. Problemet med fraværende samværsforeldre bør som følge av dette forsøkes løst på andre måter enn ved tvang, først og fremst av hensyn til barna. Departementet foreslo etter dette ikke å innføre en hjemmel for å tvangsfullbyrde samvær overfor den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med.

8.1.2.3 Tvangsgjennomføring av meklede avtaler

I henhold til dagens regelverk er det bare endelig forvaltningsvedtak, rettsforlik og rettskraftig dom som kan gjennomføres ved tvang. Private avtaler som foreldrene inngår kan ikke tvangsgjennomføres. Foreldre som ønsker at en avtalt samværsordning skal gjennomføres selv om motparten har gått fra avtalen, må derfor få fastsatt samværsordningen i et vedtak, et rettsforlik eller i en dom. For mange foreldre framstår dette som vanskelig. Prosedyren kan oppleves som tungvint, komplisert og ikke minst økonomisk belastende. I tillegg kan en rettssak ofte føre til en ytterligere belastning på forholdet mellom foreldrene. Enkelte foreldre vil trolig resignere, fordi de ikke har ressurser til først å få fastsatt et tvangsgrunnlag og deretter inndrive tvangsboten.

Spørsmålet om skriftlige avtaler om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samværsrett bør kunne tvangsfullbyrdes ble drøftet av Barnelovutvalget (NOU 1977:35 side 84-85), som konkluderte med at det ikke var grunn til å fravike den alminnelige regel om at avtaler bare kan tvangsfullbyrdes etter dom.

I forbindelse med revideringen av barneloven i 1989 (Ot prp nr 44 (1987-88)) ble spørsmålet lagt fram til ny vurdering. I høringsnotatet ga ikke departementet uttrykk for noe eget syn på spørsmålet, men drøftet argumentene for og mot den eksisterende løsning. Det ble i denne forbindelse pekt på at det offentlige ikke fører noen kontroll med innholdet i private avtaler, og at det derfor kan være uheldig om offentlige tvangsmyndigheter må medvirke til å gjennomføre avtaler om barnefordeling som kanskje ikke kan sies å være til barnets beste. På den annen side kan den gjeldende ordning medvirke til at foreldrene går til retten eller fylkesmannen, istedenfor selv å forsøke å komme fram til en avtale. Høringsinstansene var delt i spørsmålet. En rekke instanser gikk mot å gi avtaler tvangskraft. Det ble blant annet pekt på at grunnlaget for avtaler som senere ble gjenstand for tvister ofte er mangelfulle. De er ofte inngått under spesielle omstendigheter og er ofte lite gjennomtenkte. Det ble videre advart mot at det ofte kan bli aktuelt med tvangsfullbyrding av avtaler som ikke er til barnets beste.

En del høringsinstanser støttet tanken om å gjøre skriftlige avtaler på dette området til tvangsgrunnlag under forutsetning av bedre meklings- og rådgivningsordninger, mens andre gikk generelt inn for adgang til tvangsfullbyrdelse av skriftlige avtaler. Justisdepartementet konkluderte deretter med at spørsmålet om å gjøre avtaler på dette området til tvangsgrunnlag kan komme i en annen stilling dersom man får bedre utbygde ordninger med rådgivning i disse spørsmålene.

Foreldre som skal separeres eller skilles må møte til mekling jf ekteskapsloven § 26. Samboende foreldre som flytter fra hverandre fikk fra 1. januar 1995 også et tilbud om å møte til mekling. Meklingen for samboende foreldre skiller seg fra ekteskapsloven ved at den ikke er obligatorisk, men tilbys foreldre som ønsker å komme fram til en ordning med hensyn til barna. Videre må foreldre som ønsker å reise sak for fylkesmann eller domstol om barnefordeling eller samvær, møte til mekling før saken kan behandles. Dette gjelder uavhengig av foreldrenes tidligere sivilstand, slik at alle foreldre som ønsker å reise sak først må møte til mekling.

Spørsmålet om hvorvidt meklede avtaler skal tvangsfullbyrdes er også et spørsmål om hvem av partene som skal ha byrden med å anlegge sak for domstolene eller fylkesmannen. Nekter man tvangsfullbyrdelse av meklede avtaler betyr det at den som har rett etter avtalen må anlegge sak for å få dom eller forvaltningsvedtak som kan tvangsfullbyrdes. Godtar man tvangsfullbyrdelse av disse avtalene blir det den andre av foreldrene som må reise sak for å få omgjort avtalen.

Dersom meklede avtaler skal tvangsgjennomføres, må det stilles krav om skriftlighet og avtalene må utformes så presist at det vil være mulig å tvangsgjennomføre dem. Dette kan for eksempel gjøres ved utforming av et standardskjema som må være fullstendig utfylt for å kunne legges til grunn av namsretten. Ved bruk av dette skjemaet må begge foreldrene samtykke til at den meklede avtalen skal kunne tvangsgjennomføres.

Selv om man nå har etablert en meklingsordning som er obligatorisk for en stor gruppe foreldre, har de hensyn som talte mot å tvangsfullbyrde private avtaler som ble gjort gjeldende under revideringen av barneloven i 1989, etter departementets syn fremdeles betydelig vekt. Avtaler som er inngått under mekling er etter departementets syn ikke av en slik karakter at de bør være tvangsgrunnlag. Det pekes i denne forbindelse særlig på at det i dag ikke er noe krav til skriftlighet med hensyn til de avtaler som inngås. Fordi mange avtaler er inngått i tiden omkring et samlivsbrudd, kan en avtale gjenspeile foreldrenes vanskelige situasjon. Meklede avtaler kan bære preg av et ujevnt maktforhold mellom partene, og mangle den objektive vurdering av barnets beste som alltid vil foreligge i et vedtak eller en dom. Mekleren har heller ikke myndighet til å overprøve foreldrenes avtaler. Selv om avtalen er framkommet under mekling, er meklingen ingen garanti for at hensynet til barnets interesser er tilstrekkelig ivaretatt. Det foreligger således ingen offentlig kontroll av at den avtalte ordningen vil være til barnets beste.

Etter en samlet vurdering ble departementet stående ved at meklede avtaler ikke er av en slik karakter som gjør dem egnet som tvangsgrunnlag, og foreslo derfor ikke i høringsnotatet at meklede avtaler skal kunne tvangsfullbyrdes.

8.1.2.4 Innkreving av tvangsbot

Spørsmålet om det er den private berettigede eller det offentlige som skal innkreve tvangsbot i saker etter barneloven, ble utførlig drøftet av Barnelovutvalget (NOU 1977:35 side 87). Det beløp som innkreves tilfaller statskassen, og utvalget pekte på at den dagjeldende ordningen der den samværsberettigede selv innkrevde tvangsmulkten kunne være tungvint, gjøre håndhevingen vanskeligere og skjerpe konflikten mellom foreldrene ytterligere. Utvalget var i tvil, men kom til at det ikke var god nok grunn til å komplisere tvangsfullbyrdelsesloven eller barneloven med en særregel om dette. Resultatet ble dengang at man ble stående ved å holde seg til den generelle regelen for innkreving av tvangsbot - at det er den private parten som må stå for innkrevingen av boten.

Justisdepartementet vurderte spørsmålet om tvangsfullbyrdelse av avgjørelsene etter barneloven på nytt ved revideringen av barneloven i 1989 (Ot prp nr 44 (1987-88)). Departementet foreslo da at barneloven ble endret slik at namsmannen skulle stå for innkrevingen av tvangsbot både ved avgjørelser om samværsrett og ved avgjørelser om hvem barnet skal bo sammen med og foreldreansvar, men bare hvis den berettigede ba om dette. Justiskomiteen bemerket i Innst O nr 23 (1988-89) at det var lite tilfredstillende med en ordning hvor en privatperson -«den berettigede»- måtte stå for innkrevingen av en ilagt bot som tilfaller statskassen, og støttet derfor departementets forslag om å overføre ansvaret for innkrevingen av tvangsbot til det offentlige. I 1989 ble det i barneloven §§ 42 og 48 gjort unntak fra de alminnelige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, ved at innkreving av tvangsmulkt ble overlatt til det offentlige ved namsmannen. Namsmannens innkreving av tvangsboten var imidlertid betinget av en begjæring fra den berettigede.

Da barneloven §§ 42 og 48 ble endret i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 ble dette unntaket fra de alminnelige reglene om tvangsfullbyrdelse tatt ut av ordlyden i bestemmelsene. Forarbeidene drøfter ikke om denne endringen i rettstilstanden i forhold til endringen i barneloven fra 1989 var tilsiktet. Det følger i dag av ordlyden i barneloven at tvangsfullbyrdelse reguleres av de alminnelige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

Barne- og familiedepartementet mente at det ikke var grunn til å fravike de hensyn som lå til grunn for endringen 1989, og foreslo derfor å gjeninnføre de tidligere reglene i barneloven §§ 42 og 48 om at det offentlige står for innkrevingen av tvangsbot ilagt etter barnelovens regler. Den offentlige innkrevingen av boten burde etter departementets syn fremdeles være betinget av at den berettigede ønsker det. Departementet foreslo i høringsnotatet å gjøre endringer i barneloven slik at rettstilstanden blir slik den var før den nye tvangsfullbyrdelsesloven trådte i kraft.

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet om samværsplikt. Aksjonsgruppa for barns rett til samvær vil ha en slik plikt. Advokatforeningen, Redd Barna og Juss Hjelpa i Nord-Norge har foreslått at foreldre som ikke har samvær skal måtte betale høyere barnebidrag.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mener å ha erfaring for at det er mulig å bearbeide situasjonen ved at den ene av foreldrene ikke ønsker å ha samvær.

Av de høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget om at det offentlige igjen skal inndrive tvangsbøter, er majoriteten positive. Dette gjelder bl a Advokatforeningen, Oslo byfogdembete, Eidsvoll sorenskriverembete, Kirkens familierådgivning i Mo i Rana og Fylkesmannsembetene i Telemark, Nordland og Aust-Agder.

En del høringsinstanser har uttalt seg om tvangsgjennomføring generelt. Aleneforeldreforeningen og Kvinnefronten er kritiske til dagens regler om tvangsgjennomføring, og frykter at dette rammer barna. Redd Barna mener konflikter om samværsrett bør søkes løst gjennom andre, mer konstruktive midler enn tvangsbøter. Flere av høringsinstansene mener at det er større grunn til å tro at mekling vil føre fram i disse sakene, enn tvangsregler. Utvidelse av meklingsordningen blir av flere fremhevet som en nødvendighet.

8.1.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Når det gjelder spørsmålet om foreldre som ikke har samvær skal måtte betale høyere barnebidrag, vil dette bli drøftet i forbindelse med evt endringer i bidragsordningen.

Departementet er enig med de høringsinstansene som mener samværskonflikter bør løses på andre måter enn ved tvangsgjennomføring, men er likevel skeptisk til at mekling kan løse problemene i alle tilfellene. En del foreldre er f eks i så stor konflikt at de ikke møter fram til mekling. Møreforskning avsluttet i januar 1997 et tre-årig forskningsprosjekt der meklingsordningen ble evaluert. Departementet vil nå påbegynne en gjennomgang av meklingsordningen med tanke på tilpassing eller revidering på bakgrunn av erfaringene så langt.

Enkelte foreldre kommer fram til konkrete avtaler under mekling, og ønsker at disse skal kunne tvangsfullbyrdes dersom det ved en senere anledning skal oppstå behov for det. Departementet gikk i høringsnotatet ikke inn for at meklede avtaler skal kunne tvangsgjennomføres på grunn av avtalenes karakter.

Departementet har imidlertid etter høringsrunden kommet fram til at meklede avtaler bør kunne tvangsgjennomføres på en enkel måte, under forutsetning av at hensynet til barnets beste blir betryggende ivaretatt. Dette kan gjennomføres ved at foreldrene bringer saken inn for fylkesmannen med begjæring om at det fattes vedtak i overensstemmelse med deres avtale. En slik framgangsmåte forutsetter endring i forslag til ny §§ 35a første ledd og 44a tredje ledd, slik at det ikke lenger skal være vilkår om at foreldrene er uenige, for at de skal kunne bringe saken inn for fylkesmannen. Det forusettes imidlertid at foreldrene er enige om å bringe avtalen inn for fylkesmannen.

Et endelig vedtak som er fattet av fylkesmannen, vil kunne være gjenstand for tvangsfullbyrdelse. Dersom foreldrene ønsker å bringe saken inn for administrativ behandling for å få stadfestet sin avtale, vil fylkesmannen likevel måtte fatte en avgjørelse på bakgrunn av hva som er til beste for barnet. Fylkesmannen vil her ha plikt til å gå utenfor partenes påstander og vurdere hvorvidt den avtalen foreldrene hadde kommet fram til er til barnets beste. Foreldrene er således ikke garantert at fylkesmannen fatter en avgjørelse som er i overensstemmelse med deres avtale. Departementet legger likevel til grunn at innholdet i en avtale foreldrene i fellesskap har kommet fram til, svært ofte vil være i tråd med barnets beste og kan gjøres tvangskraftige gjennom godkjenning av fylkesmannen. Dersom fylkesmannen ikke vurderer avtalen til å være til beste for barnet, vil dette gi seg utslag i vedtaket. Foreldrene har imidlertid full anledning til å avtale noe annet enn det fylkesmannen har vedtatt.

Forslaget om at det offentlige skal inndrive tvangsbøter er en gjeninnføring av tidligere rett, og representerer derfor ikke noe nytt. På bakgrunn av den nye tvangsfullbyrdelsesloven fra 1992 er forskjellen mellom privat og offentlig innkreving vesentlig mindre enn etter tvangsfullbyrdelsesloven 1915. Departementet foreslår likevel at forslaget i høringsnotatet om at det offentlige skal inndrive tvangsbøter i barneloven §§ 42 og 48, følges opp.

Til toppen
Til dokumentets forside