11 Forvaltningsordning: behandling av søknad om barnetrygd, utbetaling m.m.
11.1 Forvaltning
Departementet foreslår i høringsnotatet at det fremdeles skal være trygdeetaten som skal forvalte barnetrygden og at det er det lokale trygdekontor som skal foreta den løpende saksbehandlingen av barnetrygdsaker. Det vil da være trygdekontoret som vurderer hvorvidt lovens vilkår er oppfylt og foretar utbetalingen. Det foreslås at saker om barnetrygd skal behandles i henhold til forvaltningslovens regler når ikke noe annet fremgår spesielt. Dette er også praksis etter dagens lovgivning.
Ingen høringsinstanser uttaler seg om dette spørsmålet. Barne- og familiedepartementet forslag er derfor identisk med det som fremgår av høringsnotatet.
11.2 Hovedregelen om at barnetrygd tilstås automatisk
Barnetrygd for nyfødte barn tilstås automatisk på grunnlag av folkeregisteropplysninger. Foreldre trenger derfor i de fleste tilfeller ikke å sette frem krav om barnetrygd for nyfødte. Hovedregelen blir derfor at det ikke er nødvendig å framsette søknad om barnetrygd. I de tilfeller der barnetrygd ikke kan tilstås automatisk, må søknad om barnetrygd fremsettes skriftlig på eget skjema fastsatt av Rikstrygdeverket. Et eksempel på når søknad må fremsettes er førstegangskrav om utvidet barnetrygd. De opplysninger søkeren gir i søknaden må som følge av dette være mest mulig uttømmende i den forstand at de kan være tilstrekkelige til at trygdekontoret kan prøve om lovens vilkår er oppfylt.
Ingen høringsinstanser har uttrykt seg kritisk til denne ordningen. Barne- og familiedepartementet foreslår derfor ingen endringer i disse reglene. Bestemmelsen i gjeldende lov foreslås videreført i den nye loven.
11.3 Hvem som skal søke om barnetrygd i de tilfeller der søknad er påkrevet og hvem som skal få stønaden utbetalt
11.3.1 Gjeldende rett
I dag er det som hovedregel barnets mor som har rett til barnetrygd for barnet, jf. barnetrygdloven § 11.Ved automatisk tilståelse av barnetrygd utbetales barnetrygden som hovedregel til moren, og det er hun som framsetter krav om barnetrygd der det er påkrevet hvis hun har den faktiske daglige omsorgen for barnet. Selv om andre fremsetter krav om barnetrygd (for eksempel barnets far), utbetales barnetrygden til mor forutsatt at hun har omsorgen for barnet.
11.3.2 Høringsnotatets forslag
Departementet foreslår en mer kjønnsnøytral utforming av bestemmelsene. Det foreslås at det innføres en regel om at det er den som barnet bor fast sammen med som skal ha rett til barnetrygd. Dette er i tråd med reglene i kontantstøtteloven og reglene i barneloven. Det nærmere innhold i begrepet fast bosted fremgår av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre kapittel 5. Når barnet bor fast sammen med begge foreldrene, kan følgelig foreldrene selv velge hvem som skal søke.
I praksis vil ikke en omlegging av regelverket på dette området føre til store endringer. Fremdeles vil det i de aller fleste tilfeller være barnets mor som får barnetrygden utbetalt. Dette ikke minst som følge av at automatisk tilståelse av barnetrygd for nyfødte tar utgangspunkt i at stønaden skal utbetales til mor. Det legges også opp til at det i konfliktsituasjoner - for eksempel hvis foreldrene bor sammen og begge søker - skal være moren som får barnetrygden utbetalt. Det at moren mottar barnetrygd etter reglene om automatisk tilståelse likestilles i denne sammenheng med framsetting av krav. Fordelen med en mer kjønnsnøytral utforming av regelverket på dette området er at den nye ordlyden er i tråd med lovgivningen på området ellers. Dessuten vil det være lettere for barnets foreldre å bestemme at for eksempel faren skal få trygden utbetalt. Dette er i utgangspunktet ikke mulig etter dagens regler.
11.3.3 Høringsinstansenes syn
Likestillingsombudetuttaler følgende om departementets forslag til mer kjønnsnøytrale utbetalingsregler:
«Barnetrygden foreslås utbetalt til den som søker. Umiddelbart kan det se ut som om loven er kjønnsnøytral, men hvis begge foreldrene søker om stønad, skal utbetalingen gå til mor. I praksis innebærer dette at trygden i de aller fleste tilfeller automatisk vil gå til mor. Jeg har derfor vanskelig for å se at loven i realiteten gjøres mer kjønnsnøytral. Hvis foreldrene ønsker utbetaling til far, må de særskilt be om dette.
Når foreldrene bor sammen, vil det vanligvis ikke ha så stor betydning om trygden betales til mor eller far. Det sentrale er at loven og praktiseringen av den sender et signal til kvinner og menn. Loven bygger i dag opp under en oppfatning om at barn er mors ansvar. Min mening er at forslaget ikke endrer mye på dette. I et likestillingsperspektiv er det en målsetting at kvinner og menn skal bli mer likestilt i forhold til omsorgen for barn. Likestillingshensyn tilsier derfor at mor og far bør gis et valg om hvordan de ønsker barnetrygden utbetalt. En mulig ordning kan for eksempel være at alle foreldre må gi melding til trygdekontoret om hvem stønaden skal utbetales til.»
11.3.4 Departementets forslag
Selv om forslaget i høringsnotatet ikke innebærer noen fullstendig likestilling mellom mor og far når det gjelder utbetaling av barnetrygd, åpner det for at barnetrygden kan utbetales til far hvis foreldrene overfor trygdekontoret tar initiativ til det. Det etableres med andre ord en valgfrihet som ikke finnes i dagens lovgivning. Systemet med automatisk tilståelse av barnetrygd forutsetter slik departementet ser det at en av foreldrene legges inn som forventet mottaker. Melding om fødsel fra sykehus og folkeregister til trygdekontoret er først og fremst knyttet til mor og barn. I mange tilfeller er barnets foreldre også samboere, eller enslige. Det er derfor også rent praktiske argumenter for at det tas utgangspunkt i at barnetrygden utbetales til moren. Det er også slik at foreldrene får tilsendt et vedtak fra trygdekontoret, med en frist på 14 dager til å melde fra om endringer. Hvis de ønsker at barnetrygden skal utbetales til faren, kan de med den regelen som foreslås på en enkel måte få dette til.
I de tilfeller der barnet har delt bosted og foreldrene ønsker delt utbetaling av barnetrygden (jf. avsnitt 7.2.3), må begge søke. Dette er en forutsetning for at begge skal få utbetalt barnetrygd.
11.4 Frist for når det må søkes og forholdet til etterbetaling
Barnetrygd kan etter dagens regler etterbetales med virkning inntil 3 år tilbake i tid. Grensen på 3 år er absolutt. Krav som er eldre enn 3 år anses for å være foreldet. Det er den måneden kravet er mottatt av trygdekontoret som danner utgangspunktet for beregningen av fristen.
Ingen av høringsinstansene har kommentert disse reglene spesielt.
Det foreslås at regelen om etterbetaling maksimalt 3 år tilbake i tid videreføres i den nye barnetrygdloven.
11.5 Feilutbetalingssaker
Departementet foreslår at feilutbetalingssaker skal behandles på samme måte som slike saker behandles etter dagens regler. En egen feilutbetalingsregel bør komme til uttrykk i loven.
Tilbakekreving vil kunne skje når en stønadsmottaker har mottatt barnetrygd i strid med redelighet og god tro. I de tilfeller stønadsmottaker vet at beløpet er utbetalt ved en feil fra trygdekontorets side, vil det åpenbart stride mot redelighet og god tro å motta beløpet, og trygdeetaten vil kunne kreve det tilbake i medhold av bestemmelsen om tilbakekreving av feilutbetalt ytelse. Det samme vil gjelde når feilen er så åpenbar at stønadsmottakeren burde vite at noe er galt.
Tilbakekreving vil da også kunne skje dersom stønadsmottakeren har gitt mangelfulle eller misvisende opplysninger til trygdekontoret. Når stønadsmottaker er klar over at opplysningene er feilaktige, eller når han med vilje unnlater å gi de opplysninger som vedkommende plikter, er dette åpenbart. Situasjoner der stønadsmottaker burde ha forstått at han ga feil opplysninger, eller har unnlatt å gi nødvendige opplysninger, rammes også. Stønadsmottakeren har altså en viss aktsomhetsplikt. Hvis selve utbetalingen gir grunn til mistanke om at det er gjort feil, kan man innenfor rimelighetens grenser også kreve at stønadsmottaker undersøker saken nærmere.
Også i tilfeller der stønadsmottaker ikke på noen måte kan lastes for feilutbetalingen eller for å ha mottatt og beholdt beløpet, foreslås det at det kan kreves tilbakebetaling. Forutsetningen for dette er at slik tilbakebetaling ikke vil virke urimelig. Dessuten kan ikke hele beløpet kreves tilbake. Det er bare berikelsen som kan kreves tilbakebetalt. Dette innebærer at det kun er den fordelen som stønadsmottakeren har i behold, som kan kreves tilbake.
Ingen av høringsinstansene kommenterer høringsnotatets forslag til å innføre en feilutbetalingsbestemmelse.
Barne- og familiedepartementet foreslår på bakgrunn av dette at det innføres en feilutbetalingsbestemmelse i loven som er i tråd med tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven og kontantstøtteloven.
11.6 Regler om anke eller klage
11.6.1 Gjeldende rett
I dag er vedtak i barnetrygdsaker gjenstand for anke til Trygderetten. Dette følger av barnetrygdloven § 15 som viser til folketrygdloven § 21-12. Anke over trygdekontorets vedtak i førsteinnstans vil i andreinstans prøves av fylkestrygdekontoret og i sisteinstans av Trygderetten.
11.6.2 Høringsnotatets forslag om at forvaltningslovens klageregler skal gjelde
I tråd med regelverket i kontantstøtteloven og reglene for fastsettelse av barnebidrag etter barneloven kapittel 7, foreslås det i høringsnotatet at det også på barnetrygdens område skal være forvaltningslovens klageregler som skal gjelde. Ved en eventuell klage over vedtak om barnetrygd, vil det da være fylkestrygdekontoret som er klageinstans. I saker der Folketrygdkontoret for utenlandssaker behandler søknaden, vil det være Rikstrygdeverket som er klageinstans. Vedtak fattet av fylkestrygdekontor eller Rikstrygdeverket i klageomgangen vil være endelig.
Departementet anførte i høringsnotatet at en full ankeprøving ikke var hensiktsmessig i barnetrygdsaker. Det ble anført at det merarbeid som en slik ankeordning medfører for trygdeetaten og Trygderetten ikke sto i forhold til den rettssikkerhetsgevinst man kunne sies å ha ved en slik treinstansprøving.
Det blir videre anført at det blir oversendt få ankesaker vedrørende barnetrygd til Trygderetten, og at omgjøringsprosenten er lav. Et annet argument er at koblingen mellom barnetrygdsakene og sakene etter folketrygdloven kapittel 15 blir mindre tydelig hvis det innføres andre vilkår for rett til utvidet barnetrygd enn for rett til stønad for enslig mor eller far etter folketrygdloven.
Det ble på grunnlag av dette foreslått at vedtak om barnetrygd skal være å regne som et enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Reglene om klage og omgjøring i forvaltningsloven kapittel VI vil da gjelde fullt ut. Alle vedtak om retten til barnetrygd og størrelsen på denne vil da kunne påklages innen 3 uker etter at søkeren har mottatt underretning om vedtaket. Trygdekontoret ser på saken på ny og vurderer omgjøring av sitt vedtak, før den oversendes fylkestrygdekontoret for avgjørelse i klageomgangen. I de tilfeller der det er Folketrygdkontoret for utenlandssaker som behandler saken, er det med en slik klageordning Rikstrygdeverket som er klageinstans. Vedtaket kan da ikke påklages videre etter at fylkestrygdekontor eller Rikstrygdeverket har fattet vedtak i klageomgangen. Dette følger av forvaltningsloven § 28 første ledd siste punktum.
11.6.3 Høringsinstansenes syn
Trygderettenuttaler blant annet følgende om dette spørsmålet:
«Etter Trygderettens vurdering vil det, selv etter det forslag til ny barnetrygdlov som foreligger, fortsatt være en tilknytning mellom barnetrygdsaker og saker etter folketrygdloven kap. 15 om stønad til enslig mor eller far. I en del tilfeller vil en sak kunne gjelde vedtak om stønad etter både barnetrygdloven og folketrygdloven. Dette gjelder i for eksempel mange feilutbetalingssaker, hvor det kan synes hensiktsmessig å se disse forholdene i sammenheng.
En sentral funksjon for trygderetten er å bidra til ensartet praksis i trygdesaker på landsbasis og likebehandling for den enkelte i forhold til trygderettigheter. Ved økt delegering av avgjørelsesmyndighet i trygdeetaten, har betydningen av dette økt. I forhold til barnetrygdsaker, vil bare et lite mindretall av sakene være undergitt behandling i Rikstrygdeverket. Ved å unnta videre ankeadgang til Trygderetten i barnetrygdsaker vil det derfor være fare for at hensynet til likebehandling ikke ivaretas like godt som ved nåværende ankeordning.»
Rikstrygdeverketuttaler bl.a:
«Rikstrygdeverket finner ingen reelle hensyn som begrunner andre ordninger for barnetrygd når det gjelder klage og ankeadgang enn det som gjelder for de øvrige stønadsordningene som administreres etter de ulike kapitler etter folketrygdloven. I klagesaker er det ofte slik at saken gjelder både barnetrygd og ytelser etter kapittel 15 i folketrygdloven. Dette gjelder spesielt i feilutbetalingssaker. Det er ikke naturlig å ha forskjellige klagemuligheter for disse to områder.
Mange av klagene går også på avslag på barnetrygd under utenlandsopphold. I den nye barnetrygdloven foreslås det at retten til barnetrygd under utenlandsopphold er avhengig av frivillig eller pliktig medlemskap etter folketrygdlovens § 2-5 eller § 2-8 under utenlandsoppholdet. Et eventuelt avslag på medlemskap under utenlandsopphold vil kunne påankes til Trygderetten, mens avslaget på barnetrygden vil måtte bli behandlet etter forvaltninglovens klageregler.»
Finnmark fylkeskommuneuttaler:
«Finnmark fylkeskommune vil ikke slutte seg til at muligheten for å få prøvd denne type saker for Trygderetten skal bortfalle. Dette da det av rettssikkerhetshensyn er gunstig for medlemmer av folketrygden å få prøvd sin sak av en uavhengig instans, og ikke av forvaltningen selv.»
Justisdepartementetstøtter forslaget om at forvaltningslovens regler om klage skal gjøres gjeldende i barnetrygdsaker og uttaler:
«Det synes som en god ordning at vedtak om barnetrygd skal være gjenstand for ordinær klage etter forvaltningsloven. Det antas unødvendig å belemre Trygderetten med saker av denne art.»
11.6.4 Departementets forslag
På bakgrunn av uttalelser i høringsomgangen, blant annet fra Trygderetten, har Barne- og familiedepartementet kommet til at reglene i gjeldende rett bør videreføres. Det foreslås derfor ikke endringer i gjeldende bestemmelser om anke til Trygderetten i saker om barnetrygd.
I og med at det på årsbasis er snakk om få saker - 24 innkomne saker i 2000, vil en videreføring av dagens ankeordning også antas å ha liten betydning for Trygderettens og trygdeetatens arbeidsbyrde.