7 Vilkår for rett til barnetrygd

7.1 Aldersvilkåret

Helt fra barnetrygden ble vedtatt i 1946 og frem til 1. mai 2000 ble det gitt barnetrygd for barn under 16 år. Med virkning fra 1. mai 2000 ytes barnetrygd fram til barnet fyller 18 år. Barnetrygden utbetales med virkning fra kalendermåneden etter fødsel til og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år.

Aldersvilkåret i barnetrygden har alltid vært absolutt. Den øvre aldersgrense gjelder med andre ord unntaksfritt.

I høringsnotatet ble det foreslått at det også i den nye loven skulle være en regel om en absolutt øvre aldersgrense for rett til barnetrygd, og at aldersgrensen fremdeles skulle være 18 år. Barnetrygd vil da som hovedregel ytes med virkning fra måneden etter at barnet blir født, til og med kalendermåneden før den måneden barnet fyller 18 år.

Rikstrygdeverketpåpeker i sin høringsuttalelse at det av administrative grunner bør være slik at opphørstidspunktet for rett til barnetrygd settes til måneden etter at barnet fyller 18 år. De ønsker med andre ord gjeninnført en regel tilsvarende den vi hadde fram til 1. juli 2000. Regelendringen på dette området var budsjettmessig begrunnet. Departementet finner ikke grunnlag til å foreslå noen endring i gjeldende rett på dette området.

Regelen om at barnetrygd som hovedregel ytes med virkning fra kalendermåneden etter at barnet blir født, til og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år foreslås derfor videreført i den nye loven.

7.2 Omsorgsvilkåret - Hvem har rett til barnetrygd?

7.2.1 Tilfeller der foreldrene bor sammen

7.2.1.1 Gjeldende rett

Barnetrygd utbetales til den som forsørger barnet. Det er den som har den faktiske daglige omsorgen for barnet som regnes som forsørger i barnetrygdlovens forstand. Hvis barnet bor sammen med begge sine foreldre vil begge regnes som forsørger i forhold til barnetrygden. Barnetrygd utbetales i slike tilfeller til barnets mor. Selv om barnetrygdloven angir at barnetrygd gis til den som forsørger barn, så er det et helt spesielt forsørgerbegrep som gjelder i forhold til barnetrygd. Det er den barnet bor fast sammen med som regnes som forsørger i forhold til rett til barnetrygd. Forståelsen av forsørgerbegrepet i forhold til barnetrygd er følgelig et annet enn det som for eksempel gjelder i forhold til reglene om barnebidrag i barneloven kapittel 7. En bidragspliktig vil ikke regnes som forsørger etter gjeldende barnetrygdlov.

7.2.1.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslår i høringsnotatet at det er den barnet bor hos som skal ha rett til barnetrygd. Dette er en presisering av den regelen som gjelder etter dagens barnetrygdlov. Ved vurderingen av hvem barnet bor fast hos er det reglene i barneloven kapittel 5 som skal legges til grunn. Den nye begrepsbruken vil være i tråd med reglene i kontantstøtteloven. Den nærmere drøftelsen av hvem barnetrygden skal utbetales til i de tilfeller der barnets foreldre bor sammen er foretatt under punkt 11.3.

7.2.1.3 Departementets forslag

I de tilfeller der barnets foreldre bor sammen foreslås det regler i tråd med forslaget i høringsnotatet. Det vil si at barnetrygden utbetales til den barnet bor fast hos.

7.2.2 Tilfeller der barnet har delt bosted

7.2.2.1 Gjeldende rett

Det er den som har den faktiske daglige omsorgen for barnet som anses som forsørger. Hovedregelen for utbetaling av barnetrygd er at stønaden utbetales til en stønadsmottaker. Hvis barnets foreldre er skilt eller separert utbetales stønaden til den av foreldrene som barnet bor fast hos.

Dersom foreldrene praktiserer en ordning med delt bosted for barnet og ikke selv kommer til enighet om fordelingen av barnetrygden seg imellom, kan trygdekontoret dele barnetrygden og utbetale til begge foreldrene. Dette skjer enten ved at de står som stønadsmottakere hver sin periode eller at trygden blir delt forholdsmessig mellom dem ved at de begge står som stønadsmottakere.

Det er i dag lagt til grunn i praksis at barnetrygden kan deles dersom det er godtgjort at den ene av foreldrene har barnet hos seg i minst 40 prosent av totaltiden. I praksis betyr dette at barnetrygden kan deles 50-50, 60-40 eller 55-45. Er omsorgen delt slik at den ene av foreldrene har mindre enn 40 prosent av omsorgen, utbetales hele stønaden til den som har den største andelen av omsorgen.

Regelverket for barnetrygd ved delt omsorg/delt bosted er altså ikke regulert av barnetrygdlovgivningen, men følger av administrativ praksis. Etter en prinsipiell avgjørelse av Trygderetten i 1984 (nr. 940/83) er det lagt til grunn at det kan åpnes for en delt utbetaling i regi av trygdeetaten. Opprinnelig ble det kun åpnet opp for deling med en halvpart på hver av foreldrene. Senere ble det på bakgrunn av en konkret rimelighetsvurdering i en konkret sak også åpnet for deling 60-40. Ved delt bosted skal altså størrelsen på barnetrygden vurderes ut fra to variabler. For det første ut fra hvor stor andel av omsorgen hver av foreldrene har, deretter ut fra hva slags type stønad hver av foreldrene utløser. Dette kan vi illustrere ved et eksempel:

Mor og far har to fellesbarn på 5 og 8 år. De er skilt og har avtalt delt bosted for barnet slik at barna bor 1 måned hos far og deretter 1 måned hos mor. Mor er gift på nytt.

I denne situasjonen vil far ha rett til 50 prosent av en utvidet barnetrygd, mens mor vil ha rett til 50 prosent av en ordinær barnetrygd.

Foreligger det en situasjon der barnet bor mindre enn 40 prosent av totaltiden hos den ene av foreldrene, utbetales hele stønaden til den som har den største delen av omsorgen.

7.2.2.2 Problemer med gjeldende regelverk

Spørsmålet om barnetrygden kan deles er først og fremst knyttet til hvorvidt en av foreldrene klarer å godtgjøre at barnet bor hos vedkommende i minst 40 prosent av totaltiden. Et slikt vurderingstema skaper i praksis til dels store problemer for trygdeetaten. Ofte vil barnets foreldre være sterkt uenige seg imellom om hvordan omsorgen rent faktisk fordeles. Bare rent unntaksvis foreligger det noen klar samværsavtale som sier noe om hvor mange prosent hver enkelt av foreldrene skal ha barnet hos seg. Trygdekontoret må som følge av dette innhente opplysninger fra begge foreldrene (opplysninger som svært ofte er motstridende), og beregne hvor mange dager barnet på årsbasis bor hos hver av foreldrene.

Det at slike løse samværsavtaler kan variere over tid alt etter hvilke ferier og helligdager barnet skal tilbringe hos hver av foreldrene kompliserer bildet ytterligere. Andre problemer som oppstår i disse sakene er hvordan dagene skal telles. Skal man regne med halve dager og kvarte dager eller bare se på hele dager? Og hvem skal for eksempel få godskrevet tid som barnet tilbringer i barnehage?

Det er etter departementets mening behov for klarere og mer forutsigbare regler.

7.2.2.3 Høringsnotatets forslag

Det foreslås i høringsnotatet at retten til å dele barnetrygden når foreldrene har avtalt delt bosted for barnet, lovfestes. Det foreslås innført et vilkår for rett til deling av barnetrygden at foreldrene har avtalt delt bosted for barnet etter reglene i barneloven § 35 a, og at foreldrene i tillegg er enige om at barnetrygden skal deles med en halvpart på hver.

Har foreldrene inngått avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a og ønsker en deling av barnetrygd, må begge foreldrene søke. Trygdekontoret skal, når de blir bedt om det, foreta en deling med 50 prosent til hver av foreldrene i de tilfeller der barnet i henhold til avtale etter § 35 a skal bo halvparten av tiden hos hver av foreldrene, og foreldrene i tillegg er enige om at barnetrygden skal deles med 50 prosent på hver.

En slik regel er i tråd med reglene i kontantstøtteloven § 9 andre ledd. Foreldrene vil derimot fritt, på eget initiativ, kunne avtale andre løsninger seg imellom. Barnetrygden vil i disse tilfeller kun utbetales til en foreldrene. De må da selv foreta en eventuell fordeling seg imellom.

7.2.2.4 Høringsinstansenes syn

Sosial- og helsedepartementetuttaler følgende om forslaget:

«Barneloven har ingen definerte vilkår om deling av tid. Det er altså ingen formelle hindringer i veien for at foreldrene inngår en avtale om delt bosted for barna selv om barna for eksempel bor 30% av tiden hos den ene og 70% hos den andre.

Etter folketrygdloven kapittel 15 må forsørgeren være enslig mor eller far med aleneomsorgen for barn. Aleneomsorg foreligger der den ene av foreldrene varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre. Stønad til enslig mor eller far gis etter en konkret vurdering. Hvis barna er tilnærmet like mye hos begge foreldre vil ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen slik at retten til ytelser etter folketrygdloven kapittel 15 bortfaller.»

Rikstrygdeverketuttaler:

«I høringsnotatet sier departementet at «Det innføres et vilkår for rett til barnetrygd at foreldrene har avtalt delt bosted for barnet etter reglene i barneloven § 35 a og at barnet skal bo halvparten av totaltiden hos hver av foreldrene».

Rikstrygdeverket er imidlertid av den oppfatning at det er tilstrekkelig at foreldrene har inngått en avtale om delt bosted etter barneloven § 35a, og at foreldrene er enige om at barnetrygden skal deles. Rikstrygdeverket er av den oppfatning at det er unødvendig å stille vilkår om at barnet skal bo halvparten av totaltiden hos hver av foreldrene. Vilkårene blir også langt enklere å administrere uten dette vilkåret. Slike vilkår vil også være i samsvar med vilkårene for deling av kontantstøtten ved delt bosted.»

Likestillingsombudetuttaler blant annet følgende:

«Dersom barnets foreldre ikke er gift eller bor sammen, er utgangspunktet at trygden skal utbetales til den som har barnet fast boende hos seg. Departementet foreslår at barnetrygden kan deles hvis foreldrene skriftlig har avtalt delt bosted. I forhold til dagens regler innebærer dette en innstramming. Det er i dag lagt til grunn i praksis at barnetrygden kan deles dersom det er godtgjort at den ene av foreldrene har barnet boende hos seg i minst 40% av totaltiden. En skjerpet ordning vil i hovedsak ramme menn, idet om lag 90% av alle samværsforeldre er menn.

Likestillingsombudet vil understreke at mange samværsforeldre også har store utgifter til barn. Dette gjelder både i form av barnebidrag og samværsutgifter. De vil etter det nye forslaget ikke ha rett til barnetrygd. Ut fra hva som er formålet med barnetrygden, mener jeg at dette kan være urimelig i mange tilfeller. Jeg kan ikke se at forslaget tar tilstrekkelig hensyn til samværsforeldrenes stilling.»

Foreningen 2 Foreldreer kritisk til departementets forslag og uttaler blant annet:

«Stadig flere tar til orde for at foreldre bør dele på omsorgen for barna sine, både i samliv og etter eventuelt samlivsbrudd. Felles omsorg etter samlivsbrudd betyr først og fremst at foreldrene deler på ansvar, rettigheter og plikter overfor barnet, og at barnet kan tilbringe tid med hver av foreldrene i intervallet 30/70 - 50/50, tilpasset den enkelte families ønsker og behov. Det er derfor viktig med ordninger som støtter opp under den enkelte families individuelle valg av omsorgsløsning for egne barn, tatt i betraktning at begge foreldre har omsorgsansvar og utgifter til barna sine. F2F advarer sterkt mot en avvikling av gradert deling av barnetrygden, og vi advarer mot å innføre enda skarpere grenser for når ytelser skal mottas av en av foreldrene alene, og når ytelser kan deles mellom foreldrene ut fra faktisk omsorgsdeling. Innføring av skarpe grenser og ordninger brukerne føler som urimelige, fører erfaringsmessig til økt konfliktnivå, noe i alle fall barna taper på. F2F anbefaler derfor at Regjeringen trekker tilbake forslaget om å oppheve gradert deling av barnetrygden. I stedet bør det innføres ordninger hvor barnetrygden deles etter faktisk omsorgsbrøk, evt med en minimumsgrense på 30% av tiden for å ha rett til barnetrygd.»

Barneombudeter positiv til at regler om rett til delt utbetaling av barnetrygd lovfestes, og at det kreves skriftlig avtale. Barneombudet støtter derimot ikke forslaget om at det åpnes kun for en deling med 50 prosent på hver. Ombudet uttaler blant annet:

«Barneombudets innsigelse under dette punktet går imidlertid på at det er et krav om at det må foreligge avtale om at barnet må bo 50% hos hver av foreldrene hvis man skal få lov til å dele barnetrygden.

I høringsnotatet om barnetrygd blir det presisert at lovens krav om en 50% brøk ved delt bosted er deklaratorisk, slik at foreldrene har mulighet for å velge andre løsninger hvis de ønsker det. Problemet er imidlertid at den av foreldrene som skal ha den minste brøken er avhengig av den andres velvilje til å dele på denne ytelsen. Det kan bli en kilde til konflikt som ikke er til barnets beste.

Barneombudet setter også spørsmålstegn ved BFDs argumentasjon om at en 50% brøk bør velges av hensyn til en mest mulig enkel og håndterbar regel for trygdeetaten. Etter gjeldende praksis er det jo mulig å dele barnetrygden også når man har valgt en 60-40 deling. Dessuten vil vi minne om at den foreslåtte kostnadsmodellen når det gjelder de nye barnebidragsreglene er langt mer komplisert. Barneombudet foreslår at man skal ha rett til å dele barnetrygden også når man har valgt en 40-60 deling.»

7.2.3 Departementets forslag

Etter departementets syn er det viktig at regelverket for barnetrygd er tilpasset delte omsorgsløsninger, som stadig flere foreldre velger etter samlivsbrudd.

Departementet foreslår at det skal foreligge en avtale etter barneloven § 35 a om delt bosted for at begge foreldrene skal kunne ha rett til barnetrygd. Det presiseres at retten til fordeling av barnetrygden ved delt bosted også skal gjelde eventuell utvidet barnetrygd, jf. kapittel 8.

En avtale om delt bosted vil i de aller fleste tilfeller gå ut på at barnet skal bo like mye hos begge foreldrene. En likedeling av botid, utgifter og medbestemmelse er som oftest en sentral premiss i de aller fleste avtaler av denne typen. Departementet har derfor kommet til at det bør innføres en regel om at det i alle tilfeller der det foreligger en avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a, skal være mulig å dele barnetrygden med 50 prosent på hver av foreldrene hvis det framsettes krav om dette overfor trygdekontoret.

At retten til å dele barnetrygden i disse tilfellene reserveres foreldre med avtale om delt bosted, harmonerer også godt med forslagene til nye barnebidragsregler som er lagt fram i Ot. prp. nr. 43 (2000-2001). Forslaget til regler om utmåling av barnebidrag bygger på at det bare er der foreldrene har avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a at foreldrene forutsettes å fordele samtlige forsørgelsesutgifter likt seg imellom, ikke bare av løpende forbruksutgifter, men også av større utgifter som for eksempel barnehageutgifter. Dette har blant annet sammenheng med den prinsipielle forskjellen mellom omsorgsløsningene «utvidet samvær» og «delt bosted». I sistnevnte tilfelle er foreldrene likestilt også med hensyn til beslutningsmyndighet. Etter departementets oppfatning bør retten til fordeling av barnetrygden følge det samme prinsipielle utgangspunktet som det som følger av forslaget til nye regler for utmåling av barnebidrag.

Hensynet til den av foreldrene som ikke bor fast sammen med barnet, men som har mye samvær, ivaretas ved at det skal tas hensyn til mottatt barnetrygd ved utmålingen av bidrag. Underholdskostnadene reduseres med mottatt ordinær barnetrygd, mens eventuell utvidet barnetrygd legges til bidragsmottakers inntekt. Bidragspliktige vil som følge av dette indirekte få del i barnetrygden ved at bidraget settes lavere.

Departementet ser på bakgrunn av det som har fremkommet i høringsrunden at det kan oppstå problemer i praksis knyttet til kravet om at foreldrene i tillegg til å være enige om en avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a, også må være enige om at barnetrygden skal deles. Hovedhensynet bak et slikt krav er at trygdekontoret skal slippe den svært tidkrevende oppgaven det kan være å utlede av avtalen hvilken fordelingsprosent av barnets botid som foreldrene har avtale om. Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at det ikke bør stilles krav om at foreldrene i tillegg til å være enige om avtale om delt bosted, også må være enige om at barnetrygden skal deles. Et krav om enighet ville kunne føre til at den ene av foreldrene kunne forhindre den andre fra å få del i barnetrygden, til tross for en avtale om delt bosted. Dette vil kunne gi urimelige utslag.

Flere høringsinstanser har påpekt at det i tilfeller med delt bosted også burde åpnes for en deling av barnetrygden med 60 prosent til den ene av foreldrene og 40 prosent til den andre. Hvis det skal åpnes for en deling 60/40 vil det etter departementets mening måtte innføres enten en forutsetning om at foreldrene er enige om en slik deling, eller at trygdekontoret må foreta en konkret vurdering av den botiden som det foreligger avtale om. Avtaler om delt bosted sier noe om fordelingen av barnets botid, men ikke nødvendigvis noe om den prosentvise fordeling av barnets botid hos hver av foreldrene. Dette vil nok ikke minst være tilfelle hvis det foreligger en avtale om en annen fordeling enn at barnet skal bo halvparten av tiden hos hver av foreldrene. Dette viser seg også ved praktiseringen av dagens regelverk; det fremgår svært sjelden direkte av en samværsavtale eller en avtale om delt bosted, at det skal legges til grunn en fordeling 60/40 av samvær/botid.

Vi kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å åpne for en mulighet til også å dele 60/40. Dette ikke minst ut fra at dette vil være en tidkrevende og komplisert oppgave for trygdeetaten. Effekten for foreldrene vil dessuten ikke bli stor rent økonomisk. Dette kan illustreres ved et eksempel:

Per og Kari er gift og har sammen sønnen Petter på 5 år. De tar ut separasjon, og avtaler delt bosted i henhold til reglene i barneloven § 35 a. Både Per og Kari fyller vilkårene for rett til utvidet barnetrygd, og begge framsetter krav om barnetrygd overfor trygdekontoret.

Hvis det innføres en regel som åpner for deling med 50 prosent til hver av foreldrene i alle tilfeller der det foreligger en avtale om delt bosted i henhold til barneloven § 35 a, vil Per og Kari i dette tilfellet dele en utvidet barnetrygd på til sammen 1 944 kroner per måned. De vil derfor ha krav på 927 kroner hver per måned.

Hvis vi forutsetter at det i det i eksempelet ovenfor lot seg dokumentere at Petter bodde 60 prosent av tiden hos Per, og den resterende tiden hos Kari, eventuelt at Per og Kari var enige om at det skulle foretas en slik fordeling, ville Per ha rett til 1 112 kroner per måned, mens Kari ville få 742 kroner. Den økonomiske effekten for foreldrene ved å åpne opp også for en deling 60/40 vil altså bli liten. Totalsummen som utbetales og kommer barnet til gode vil i begge tilfeller bli den samme.

Hvis det skal åpnes for deling 60/40 basert på faktisk samvær, ville dette komplisere regelverket vesentlig. Departementet foreslår på denne bakgrunn at barnetrygden kun kan deles med 50 prosent på hver av foreldrene i tilfeller der det foreligger avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a. Dette sikrer hensynet til at foreldre skal få sin andel av barnetrygden i tilfeller ved delt bosted, og hensynet til en enklest mulig regel for trygdekontoret å administrere. En slik regel vil i de aller fleste tilfeller stemme overens med hvordan avtalen om delt bosted praktiseres av foreldrene.

En slik regel vil videre være i tråd med de reglene som er foreslått i Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) om nye bidragsregler.

Hvis foreldrene er enige om at bare en av dem skal motta hele barnetrygden, vil selvsagt det være mulig. Det legges til grunn at prinsippet om deling av barnetrygden ved delt bosted ikke betyr at den ene av foreldrene ikke kan motta hele barnetrygden alene, dersom den andre av foreldrene unnlater å framsette krav om barnetrygd, eller de er enige om at den ene skal ha utbetalt hele barnetrygden.

7.3 Vilkår om bosetting i Norge for at det skal foreligge rett til barnetrygd

7.3.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

7.3.1.1 Oversikt over aktuelle bestemmelser i dagens barnetrygdlovgivning

Bosattvilkåret fremgår av barnetrygdloven § 1 første ledd første punkt. Innholdet i vilkåret er nærmere presisert i egen forskrift av 23. desember 1988, heretter kalt bosattforskriften. Det er også gitt forskrift om unntak fra bosattvilkåret. Forskriften er av 21. februar 1969, og betegnes i det følgende som utenlandsforskriften. Det er gitt utfyllende retningslinjer til utenlandsforskriften. Disse er av 23. juni 1975, og vil i det følgende bli betegnet som retningslinjene.

De to forskriftene og retningslinjene har vært gjenstand for senere endringer.

7.3.1.2 Nærmere om barnetrygdlovens bosattbegrep

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt i riket. Barnetrygdloven sier ingenting om hva som rent konkret skal være innholdet i bosattbegrepet. Bosattbestemmelsen i barnetrygdloven hadde følgende ordlyd ved vedtagelsen i 1946 (§ 1):

«Den som forsørger barn under 16 år som er bosatt her i riket, har rett til barnetrygd etter denne lov. Barnetrygd ytes bare dersom en av foreldrene er norsk statsborger»

I lovens forarbeider (Ot. prp. nr. 127 1945-46) står det blant annet følgende i merknadene til § 1:

«Da det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt her i riket, vil norske statsborgere som er bosatt i utlandet og har barnet hos seg falle utenfor loven så lenge barnet bor i utlandet. Når det gjelder tjenestemenn i utenriksetaten vil disse som regel under tjeneste i utlandet få tillegg til sin lønn hvis de har barn å forsørge. Det er ikke rimelig at de da også får tilskudd av en barnetrygd som vesentlig betales av staten. For andre norske som er bosatt i utlandet vil det være vanskelig å føre kontroll med de opplysninger som blir gitt og om vilkårene for barnetrygd er til stede. Hertil kommer at de i alminnelighet ikke betaler skatt her i landet. En finner derfor å burde unnta også disse fra retten til barnetrygd.»

Bosattregelen åpnet i utgangspunktet ikke for unntak fra bosattvilkåret.

7.3.1.3 Nærmere om bosattforskriften

Uklarheter med hensyn til innholdet i begrepet «bosatt» førte til at vi i 1988 fikk en egen bosattforskrift. Før 1988 fantes det ikke noen konkrete holdepunkter i lov eller forskrift om hva som skulle være innholdet i bosattbegrepet. I Ot. prp. nr. 12 (1968-69) er det redegjort for praksis på dette punkt før lovendringen:

«Under midlertidig fravær i utlandet har imidlertid loven vært praktisert slik at barnet fortsatt har vært ansett som bosatt her........ Dersom fraværet ved utreisen har vært antatt å bli av lengre varighet enn ett år, har spørsmålet om å yte barnetrygdstønad under utenlandsopphold vært forelagt Rikstrygdeverket til avgjørelse.»

Bosattforskriften gir en nærmere beskrivelse av innholdet i bosattbegrepet.

Hovedregelen etter bosattforskriften er at barnet er å regne som bosatt når:

1. Barnet blir født i Norge, og moren har vært eller skal være i landet i minst 12 måneder (moren må være å regne som bosatt), eller

2. Barnet kommer fra utlandet og skal oppholde seg i Norge i minst 12 måneder (barnet må fylle bosattvilkåret).

I tillegg har vi særregler for asylsøkere og tilfeller der barnet fødes under morens utenlandsopphold (som i utgangspunktet ikke må overstige 12 måneder). Det er også særregler for de tilfeller der et barn blir adoptert etter norsk lov under adoptivforeldrenes utenlandsopphold. I disse tilfellene regnes barnet som bosatt her ved adopsjonen. For utenlandske barn som blir adoptert av personer som er bosatt i Norge, inntrer vanligvis retten til barnetrygd fra og med måneden etter at barnet er kommet til Norge. Etter bosattforskriften § 2 nr. 2 bokstav c anses imidlertid et slikt adoptivbarn som bosatt i Norge i tidsrom hvor adoptivforeldrene dokumenterer å ha betalt fullt underhold for barnet før det er kommet til Norge, men ikke for lengre tid tilbake enn 12 måneder regnet fra ankomsten.

7.3.1.4 Utenlandsforskriften og retningslinjene

Utenlandsforskriften ble gitt i 1969 og hadde som formål å modifisere den skarpe regelen som fulgte av barnetrygdloven § 1. Samtidig som hjemmelen for utenlandsforskriften kom inn i § 1, ble statsborgerskapsvilkåret i daværende § 1 andre ledd fjernet.

Bakgrunnen for en lovendring som åpnet for en egen forskrift som modifiserte bosattvilkåret overfor visse grupper som før utenlandsoppholdet var bosatt i Norge, fremgår av Ot. prp. nr. 12 (1968-69), der det blant annet heter:

«Hvis en familie med barn forlater landet i den hensikt å bosette seg i utlandet, faller retten til stønad bort. Under midlertidig fravær i utlandet har imidlertid loven vært praktisert slik at barnet fortsatt har vært ansett som bosatt her ... Departementet er av den oppfatning at det i en rekke tilfelle vil være ønskelig å kunne utbetale barnetrygdstønad under opphold i utlandet, også utover det som hittil har vært praktisert av Rikstrygdeverket. Under den nåværende samfunnsutvikling med økende samkvem landene imellom med utveksling av studenter, forskere og industrifolk, og med utsendelse av personell til utviklingslandene og av misjonærer fra forskjellige kristne organisasjoner, er det naturlig at mange familier med barn kommer til å oppholde seg i utlandet i et begrenset antall år. Tilknytningen til Norge vil allikevel være sterk. Departementet vil derfor foreslå at barnetrygdlovens § 1 endres slik at den gir hjemmel for å yte barnetrygdstønad under midlertidig fravær fra landet på nærmere fastlagte vilkår.»

Når et utenlandsopphold skal vare lenger enn 12 måneder, regnes som hovedregel ikke barnet lenger for å være bosatt i riket. Utenlandsforskriften oppstiller enkelte unntak fra denne hovedregelen.

For at det skal være aktuelt å vurdere et forhold opp mot utenlandsforskriften, må to grunnforutsetninger være oppfylte:

1. barnet må være å regne som bosatt i riket før utreise.

2. utenlandsoppholdet må være midlertidig.

Dersom disse grunnforutsetningene er oppfylt, vurderes det hvorvidt ett av inngangsvilkårene i forskriftens § 1 bokstavene a - d er oppfylt. For å omfattes av unntaksreglene må barnetrygdmottakeren enten:

1. Oppholde seg i utlandet på oppdrag fra norsk offentlig myndighet (for eksempel ansatte i utenrikstjenesten, forsvaret eller NORAD).

2. Arbeide i utlandet for humanitær eller filantropisk virksomhet (for eksempel misjonærer og ansatt i Røde Kors).

3. Studere ved utenlandsk universitet eller høyskole, eller

4. Det må foreligge andre særlige grunner.

Selv om det etter utenlandsforskriften må dreie seg om et midlertidig utenlandsopphold, er praksis på området svært lempelig. For eksempel vil misjonærer beholde barnetrygden selv om de oppholder seg utenlands under hele barnets oppvekst, forutsatt at de fyller vilkårene i utenlandsforskriften.

Hvis en person omfattes av den bestemte personkretsen i bokstav a-d, blir neste trinn i vurderingen hvorvidt familien enten skatter til Norge for minst 70 prosent av samlet inntekt (lønnsinntekter, kapitalinntekter mv.), eller om de samlet sett har en inntekt som på årsbasis ikke overstiger 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (4 G). Hvis en familie skatter til Norge for minst 70 prosent av inntekten, regnes det som «særlig grunn» jf. forskriften § 1 bokstav d. I disse tilfellene er det ikke noe krav om at de tilhører den personkrets som er særskilt nevnt i forskriftens bokstav a, b eller c. Regelen om skattetilknytning i form av at familien skatter til Norge for minst 70 prosent av inntekten, følger ikke direkte av utenlandsforskriften, men av langvarig administrativ praksis.

7.3.1.5 Retningslinjene til bosattforskriften

Ovennevnte 70 prosent- regel og innholdet i rimelighetsvurderingen følger ikke av forskriftens ordlyd, men av forvaltningspraksis som er stadfestet av Trygderetten.

Retningslinjene skal gjelde ved vurderingen av «brutto inntekt omregnet til årsinntekt» i henhold til utenlandsforskriften § 2 andre ledd.Ved vurderingen av inntekt i relasjon til regelen i forskriften § 2 andre ledd (4 G), kommer de særlige retningslinjene til anvendelse.

Retningslinjene gir detaljert anvisning på hvilke inntekter som tas med ved inntektsberegningen, og hvilke poster som det skal ses bort fra (botillegg m.v). Ved vurdering av 4 G grensen kommer statens satser for kostgodtgjørelse ved opphold i utlandet inn som korrigerende element, ved at grensen oppjusteres i høykostland i tråd med disse satsene.

7.3.2 Bosattvilkåret i forhold til EØS-avtalens regler

Utgangspunktet ved vurderingen av om det foreligger rett til norsk barnetrygd, er at de nasjonale vilkårene i barnetrygdloven må være oppfylt. Dette utgangspunktet må imidlertid fravikes der det er nødvendig av hensyn til EØS-avtalens regler. Først og fremst er det her snakk om reglene i forordning (EØF) nr. 1408/71, jf. forskrift av 1. desember 2000 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.

Etter forordning (EØF) 1408/71 artikkel 73 har en arbeidstaker fra en EØS-stat rett til familieytelser fra arbeidslandet selv om familiemedlemmene er bosatt på en annen medlemsstats område. Dette betyr at en person som er omfattet av norsk lovgivning etter forordningens avdeling II, har rett til barnetrygd fra Norge, uansett hvor i EØS-området personen selv og familien er bosatt.

7.3.3 Regelverket i andre nordiske land

7.3.3.1 Danmark

Danmark har en relativt ny barnetrygdlovgivning (1987), og opererer med flere typer av barnetrygdytelser. Reglene er samlet i to lover:

• Lov om en børnefamilieydelse (1987)

• Lov om børnetilskud (1987)

Lov om en børnefamilieydelse omhandler den generelle barnetrygden som utbetales til barn under 18 år.

Et av 4 hovedvilkår for rett til «børnefamilieydelse», er at barnet har hjemsted i Danmark. I forarbeidene til denne bestemmelsen står det blant annet følgende:

«I et vist omfang medfører EF-regler om social sikring og internasjonale socialforsikringsoverenskomster, at sociale ydelser skal utbetales til ikke herboende personer. Bortsett fra sådanne tilfælde er hovedregelen, at sosiale ydelser kun udbetales for herværende personer. Det er derfor foreslået, at udbetalinger af børnefamilieydelsen er betinget af, at det pågjeldende barn har bosted her i landet...

Et barn anses normalt for at have hjemsted der forældrene bor. Har forældrene fast bopæl her, vil barnet normalt have hjemsted her, selv om det oppholder sig på ferie eller kortere uddannelse i utlandet. Er forældrene udlændinge, vil det normalt være en forudsætning for, at barnet kan anses for at have hjemsted her, at det tidligere har haft opphold hos forældrene her, og at forbindelsen med forældrene er bevaret.»

Dansk lovgivning opererer altså med andre regler enn vi har i Norge når det gjelder de tilfeller der bare barnet oppholder seg i utlandet. Det foreligger ikke rett til barnetrygd fra Norge i de tilfeller der forsørgeren er bosatt i Norge mens barnet er bosatt i utlandet.

Danmark opererer grovt sett med det samme bosattvilkåret som i Norge, bortsett fra at Danmark ikke har noen dispensasjonsadgang fra bosattvilkåret ved utenlandsopphold tilsvarende den vi har i vår utenlandsforskrift.

7.3.3.2 Sverige

Av den svenske loven om «almänna barnbidrag» § 1 fremgår det at det er et vilkår for rett til denne ytelsen at barnet er svensk statsborger og er bosatt i Sverige. Ytelsen gis også for barn som ikke er svensk statsborger dersom barnet eller en av foreldrene har hatt opphold i Sverige i minst 6 måneder forut for kravfremsettelse.

Retten til stønad bortfaller hvis utenlandsoppholdet skal vare i over 6 måneder. Barnet regnes i et slikt tilfelle ikke lenger som bosatt i riket.

I § 1 tredje ledd, andre punkt, har svenskene en bestemmelse som ligner på vår utenlandsforskrift, men med et enklere vurderingstema. Ved midlertidig utenlandsopphold (maksimalt 3 år) beholder statlige ansatte, som jobber for svenske myndigheter i utlandet, retten til barnetrygd for barn som de tar med seg ut av landet. Tilsvarende gjelder utsendte arbeidstakere fra den svenske kirken, andre trossamfunn og ideelle organisasjoner som bedriver bistandsvirksomhet.

Viktige forskjeller i forhold til vår utenlandsforskrift er at svenskene ikke foretar noen inntektsprøving eller noen vurdering av skattemessig tilknytning til landet overfor de gruppene som kan få dispensasjon fra bostedsvilkåret.

7.3.4 Høringsnotatets forslag

Forslag til nye regler baserer seg på at vi fremdeles skal ha et bosattvilkår for rett til barnetrygd.

7.3.4.1 Selve bosattvilkåret. Når bosatt?

Hovedelementene i dagens bosattforskrift kan etter departementets mening tas inn som en egen bosattregel i loven. Regelen kan utformes etter mønster av kontantstøtteloven § 2, men med en dispensasjonsordning ved utenlandsopphold (se nedenfor under forslag til dispensasjonsregler). Lovens bosattbestemmelse bør være mest mulig uttømmende.

Når det gjelder dagens særregler for asylsøkere, barn som fødes i utlandet og utenlandsadopsjoner foreslås følgende:

1. Asylsøkere: Dagens særregler beholdes og tas inn i loven. Dette vil si at barn som har søkt asyl i Norge og barn av personer som har søkt asyl her, tidligst anses som bosatt i riket fra og med den kalendermåneden det er truffet vedtak om å gi asyl eller oppholdstillatelse i Norge.

2. Fødsel i utlandet: Det tas inn en presisering i loven om at barnet regnes som bosatt i Norge hvis det fødes i utlandet under morens utenlandsopphold. Barnetrygden gjøres avhengig av at foreldrene er medlem i folketrygden.

3. Adopsjonstilfellene: Barnetrygden er ikke ment å dekke utgifter til utenlandsadopsjon. Særreglene for denne gruppen foreslås opphevet.

Det foreslås at ett fravær på inntil 12 måneder ikke får betydning for statusen som bosatt. Flere opphold i utlandet på mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år fører til at vedkommende ikke lenger regnes som bosatt. Dette er en regel tilsvarende den vi i dag har i folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd.

Etter mønster av folketrygdloven § 2-1 tredje ledd foreslås det innført en ny bestemmelse om at det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet og den barnet bor fast hos har lovlig opphold i Norge. Det forutsettes altså at det foreligger oppholdstillatelse eller annen hjemmel for oppholdet.

7.3.4.2 Dispensasjonsregler ved utenlandsopphold

Mye taler etter departementets mening for en vesentlig forenkling av dagens regelverk. Det aller enkleste vil være at bosattvilkåret skal gjelde overfor alle grupper uten noen form for unntak (foruten de som følger av bi- eller multilaterale avtaler). En slik unntaksfri regel hadde vi i Norge frem til 1969. Danmark har valgt en unntaksfri bosattregel i sin barnetrygdlovgivning. Et unntaksfritt vilkår om bosetting i Norge vil ramme de grupper som i dag nyter godt av unntaksreglene. Departementet foreslår derfor i høringsnotatet at det også i den nye barnetrygdloven skal være mulig å dispensere fra bosattvilkåret.

Det foreslås en generell tilknytningsregel, noe som etter departementets syn gir en mer rettferdig og klart definert regel enn det som er tilfellet i dagens lovgivning.

Dagens dispensasjonsregler er nært knyttet opp til en vurdering av hva søkeren tjener, og til skattemessig tilknytning til Norge. Det legges ingen vekt på hvorvidt søkeren har trygdemessig tilknytning til Norge. Det foreslås at dagens regler (som i stor grad er basert på inntektsvurdering/inntektsgrenser eller skattemessig tilknytning) oppheves, og at det isteden foretas en vurdering av trygdemessig tilknytning til Norge under utenlandsoppholdet etter reglene i folketrygdloven § 2-5 (pliktig trygdet) og § 2-8 (frivillig trygdet).

7.3.5 Konsekvensen for ulike grupper av å innføre et trygdetvilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold

7.3.5.1 Nærmere om pliktig og frivillig medlemskap i trygden

Det er to mulige former for trygdetilknytning ved utenlandsopphold. Enkelte grupper vil automatisk være trygdet ved at de er pliktig medlem i trygden etter reglene i folketrygdloven § 2-5. Etter dagens regler er det ikke slik at alle som er pliktige medlemmer i trygden omfattes av utenlandsforskriften, og dermed har rett til barnetrygd. Etter det nye forslaget vil alle som er pliktige medlemmer under utenlandsopphold fylle bosattvilkåret. Eksempler på grupper som er pliktig trygdet er personer ansatt i den norske stats tjeneste i utlandet, studenter som studerer ute med støtte fra Statens lånekasse for utdanning og militært personell stasjonert i utlandet.

Det foreslås at også de som har frivillig medlemsskap i folketrygden skal kunne få rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Det er to grunnvilkår som begge må være oppfylte for at det skal kunne gis frivillig medlemskap i trygden. Søkeren må ha vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderårene før søknadstidspunktet, og søkeren må ha nær tilknytning til det norske samfunnet. Kravet om å ha vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderår, gjelder ikke barn under 18 år som opptas etter § 2-8 fjerde ledd som forsørgede familiemedlemmer. Forsørget ektefelle må imidlertid fylle dette vilkåret for å kunne bli medlem.

Det er generelt lettere å få medlemskap med rettigheter etter pensjonskapitlene enn til stønad ved helsetjenester.

Prisen for frivillig medlemskap i trygden er i utgangspunktet relativt høy, men i de fleste tilfeller er det arbeidsgiver som betaler trygdeavgiften for de utsendte. Det er også via egen forskrift gitt regler som sikrer blant annet misjonærer trygdedekning etter et lavt avgiftsgrunnlag. Forskriften gir et lavere avgiftsgrunnlag hvis:

«vedkommende er sendt av norsk misjonsselskap/menighet for å drive humanitært eller filantropisk arbeid i utviklingsland i den vesentlige del av sin yrkesaktive alder, under spesielle forhold og med spesielle lønnsbetingelser».

Satsene for misjonærer er ifølge forskriften:

• Sykedelen 3 prosent

• Pensjonsdelen 6,3 prosent

• Full dekning (sykedel og pensjonsdel) 9,3 prosent

I tillegg er det en regel om at avgift ikke skal betales for inntekt under kroner 21 400.

I og med at alle former for trygdedekning skal kunne utløse rett til barnetrygd, vil for eksempel en misjonær med en bruttoinntekt på kroner 100 000 per år kunne beholde retten til barnetrygd ved utenlandsopphold ved å være medlem av sykedelen av folketrygden. Dette vil koste kroner 3000,- per år (3 prosent).

Nedenfor følger en kort redegjørelse for hvordan et trygdetvilkår vil slå ut overfor den personkretsen som etter dagens regler kan nyte godt av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften.

7.3.5.2 Nærmere om hvordan de foreslåtte reglene vil slå ut for utvalgte grupper

Personer som oppholder seg i utlandet på oppdrag fra norsk offentlig myndighet

Denne gruppen kommer inn under folketrygdloven § 2-5 som pliktig trygdet med full trygdedekning. Et vilkår om medlemskap i trygden vil virke utvidende i forhold til dagens regler i og med at også norsk statsborger som er arbeidstaker hos en person utsendt på oppdrag fra norsk offentlig myndighet er pliktig trygdet. Dette kan for eksempel gjelde for «au pair» hos en norsk arbeidstaker i den norske stats tjeneste.

Personer som arbeider i humanitær eller filantropisk virksomhet i utlandet

Enkelte av de som i dag kommer inn under utenlandsforskriftens bestemmelser om «humanitær eller filantropisk virksomhet» vil være pliktig trygdet etter folketrygdloven § 2-5. Dette gjelder for eksempel fredskorpsdeltakere og eksperter som tjenestegjør i utviklingsland.

Misjonærene vil vanligvis ikke være pliktig trygdet etter § 2-5, men kan søke frivillig medlemskap etter § 2-8. Det antas at disse vil kunne komme inn under § 2-8 andre ledd.

Det vil kunne bli noe strengere krav overfor denne gruppen enn det som er tilfelle etter dagens praksis. For de med inntekter over 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (4G p.t. 187 800,-), og som vurderes ut fra vilkåret om skattemessig tilknytning vil reglene bli lempeligere.

Studenter ved utenlandsk universitet eller høyskole

Dersom søkeren er norsk statsborger vil vedkommende være pliktig trygdet etter folketrygdloven § 2-5 bokstav i, dersom vedkommende studerer i utlandet med lån eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning. Studentens ektefelle og barn er ikke pliktig trygdet etter § 2-5 bokstav i. Disse gis normalt medlemskap etter § 2-8 andre ledd (særlige grunner).

Så lenge det ikke vil være andre krav enn medlemskap (pliktig eller frivillig) vil flere kunne komme inn enn tidligere, da det ikke skal foretas noen inntektsvurdering. Studenter som studerer ved andre utdanningsinstitusjoner enn universitet eller høyskoler og studenter som ikke er heltidsstudenter, vil kunne søke om frivillig medlemskap. Dette vil være en utvidelse i forhold til dagens regler.

Særlige grunner

I dag er det hovedsakelig to grupper som kommer inn under denne bestemmelsen. Det er de som oppholder seg i utlandet av helsemessige årsaker og de som fyller vilkåret i den tidligere omtalte 70 prosent- regelen (skattepliktig til Norge).

Når det gjelder de som oppholder seg i utlandet av helsemessige årsaker, vil disse ikke være pliktig trygdet etter § 2-5, men det vil være mulig å gi frivillig opptak etter § 2-8 andre ledd.

Når det gjelder gruppen som i dag i utgangspunktet ikke fyller vilkårene i utenlandsforskriftens § 2 nr. 2 bokstavene a, b eller c, men kommer inn under bokstav d -særlige grunner - fordi de betaler skatt til Norge av minst 70 prosent av sin totalinntekt og dermed fyller vilkårene i forskriftens § 2 første ledd, vil enkelte som i dag får barnetrygd kunne falle utenfor. For en som arbeider i utlandet for utenlandsk arbeidsgiver er utgangspunktet at vilkårene for pliktig opptak i trygden (etter § 2-8 andre ledd) ikke foreligger. Dersom virksomheten har tilknytning til norske interesser, kan likevel opptak innvilges etter en nærmere vurdering. Et viktig moment er at det er norske eierandeler eller på annen måte konkret tilknytning mellom selskapet og norske interesser, for eksempel utstyr til skipsfarten eller import/eksport av varer og tjenester til og fra Norge. Vi antar at enkelte av de som i dag beholder retten til barnetrygd under utenlandsopphold på grunn av 70 prosent- regelen (skatteplikten) vil kunne bli dekket opp av denne bestemmelsen.

7.3.6 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinnstanse som har uttalt seg om dette forslaget, støtter forslaget til nye regler.

Rikstrygdeverketstøtter forslaget til nye regler og anser det for å være en klar forenkling av behandlingen av denne type saker sett i forhold til dagens vurdering etter utenlandsforskriften.

Det Norske Misjonsselskaputtaler:

«Det Norske Misjonsselskap ser positivt på det nye framlegget til Lov om barnetrygd. Slik vi forstår framlegget, vil barn av våre misjonærer som er frivillig medlem av Folketrygda og såleis har trygdemessig tilknytning til Norge, ha rett til barnetrygd. Dette er ei administrativ forenkling som vi er glad for. Vi er også enig i at inntekstsgrensekravet for å få barnetrygd (4 G) vert foreslått oppheva.»

Studentorganisasjonen ANSA (Association of Norwegian Students Abroad)uttaler blant annet:

«Med forslag til ny barnetrygdlov ser ANSA klare forbedringer, samt enklere retningslinjer for hvem som skal kunne få dispensasjon fra bosatt-vilkåret. Dette vil sikre en mer rettferdig behandling av søknadene. At lovverket får en enklere form og med lettere språk, vil bidra til å gjøre det tilgjengelig for større deler av befolkningen.»

7.3.7 Departementets forslag

Sammenfatningsvis kan vi si at vi ved å innføre et generelt trygdetvilkår vil oppnå at flere grupper med nær tilknytning til Norge vil kunne få barnetrygd under utenlandsopphold. Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om denne delen av lovforslaget er positive til de endringer som departementet foreslår.

Etter dagens regler er det en uensartet gruppe som nyter godt av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften. Hvilke grupper som er med eller ikke bygger mer på gammel tradisjon enn på en logisk begrunnelse. Etter departementets mening bør et sentralt element i vurderingen av om dispensasjon bør gis være i hvilken grad søkeren har tilknytning til Norge. Medlemskap i trygden er slik vi ser det et godt egnet objektivt vilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold.

Departementet foreslår at det innføres et alternativt trygdetvilkår. Det vil si at personer som ikke lenger fyller vilkåret om bosetting i Norge (de må ha vært å regne som bosatte før de reiser utenlands), kan få rett til fortsatt barnetrygd/ev. barnetrygd for nye barn hvis de er trygdet i Norge i henhold til reglene i folketrygdloven. Det foreslås at det skal være tilstrekkelig med medlemskap på enten helsedel eller pensjonsdel. En slik omlegging av regelverket vil føre til at enkelte grupper som i dag nyter godt av utenlandsforskriftens regler vil måtte betale litt for å kunne motta barnetrygd ved utenlandsopphold. Som følge av særreglene om lavere avgiftsgrunnlag for misjonærer, samt at flere grupper nå på like vilkår kan få rett til barnetrygd under utenlandsopphold, mener vi likevel at de reglene som foreslås er mer rettferdige og målrettede enn dagens regler.

I utgangspunktet foreslås det en regel om at det i de tilfeller der barnet bor i utlandet med begge sine foreldre oppstilles et vilkår om at barnet og begge foreldrene må være medlemmer i folketrygden. I enkelte tilfeller vil en slik regel kunne gi urimelige utslag overfor særlige grupper. Eksempler på slike grupper vil kunne være studenter som studerer i utlandet og personer som er utsendte til utlandet på oppdrag for norske myndigheter og som er gift med mann/kvinne som ikke er norsk statsborger. Ektefellene som ikke er norske statsborgere vil ofte ikke kunne få frivillig medlemskap i folketrygden fordi de ikke har vært medlem av norsk trygd i minst tre av de siste fem årene før utenlandsoppholdet starter. Det foreslås på bakgrunn av dette at det åpnes for at Barne- og familiedepartementet i forskrift kan gi dispensasjon fra blant annet vilkåret om at begge foreldrene må være trygdet under utenlandsoppholdet.