Ot.prp. nr. 60 (2005-2006)

Om lov om europeiske samvirkeforetak ved ­gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10c (rådsforordning (EF) nr. 1435/2003) (SCE-loven)

Til innholdsfortegnelse

9 Tvungen avvikling av SCE-foretaket

Tvungen avvikling av SCE-foretak er nærmere regulert i SCE-forordningen artikkel 73. Denne problemstillingen ble utdypet slik i høringsnotatet :

« Artikkel 73 nr. 1 bestemmer at et SCE-foretak kan kreves avviklet ved en eventuell overtredelse av artikkel 2 nr. 1 (stiftelsesmåter), artikkel 3 nr. 2 (minstekapital) eller artikkel 34 (kontroll med fusjonens lovlighet). Anmodning om slik avvikling kan fremsettes av en person med berettiget interesse eller av vedkommende myndighet. På bakgrunn av anmodningen skal domstolen eller vedkommende forvaltningsmyndighet i medlemsstaten kreve at foretaket blir avviklet. Departementet mener Foretaksregisterets rolle i forbindelse med føringen av registeret over SCE-foretak, jf. lovforslaget § 14 nr. 2 om endringer i foretaksregisterloven, og dets ansvar for å føre kontroll med lovligheten av fusjonen, jf. lovforslaget § 5 annet ledd, gjør at det også bør utpekes til nasjonal myndighet etter artikkel 73 nr. 1. Dette har kommet til uttrykk i lovforslaget § 12 første ledd.

Etter artikkel 73 nr. 2 skal en medlemsstat treffe de nødvendige tiltakene for å pålegge et SCE-foretak å bringe forholdene i samsvar med artikkel 6 om forretningskontor. Denne bestemmelsen krever at foretakets forretningskontor skal ligge i Fellesskapet og i den samme medlemsstaten som hovedkontoret. Dersom forholdene som nevnt i artikkel 73 nr. 2 ikke blir brakt i orden, skal medlemsstaten treffe nødvendige tiltak for at foretaket blir avviklet, jf. artikkel 73 nr. 3. Etter artikkel 73 nr. 4 første punktum skal medlemsstaten gi adgang til å overprøve (’seek judicial or other appropriate remedy’ i den engelske versjonen av SCE-forordningen) avgjørelsen. Bruk av overprøvingsadgangen skal ha oppsettende virkning, jf. nr. 4 annet punktum.»

I norsk samvirkerett er det bare for boligbyggelag at det er lovfestet regler om tvangsmessig oppløsning og avvikling, jf. bustadbyggjelagslova §§ 10-14 til 10-17. For øvrige samvirkeforetak er det ingen regler om dette, jf. Samvirkelovutvalgets utredning NOU 2002: 6 punkt 17.1 s. 201. For disse ble følgende løsning foreslått i høringsnotatet:

«Selv om reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven ikke uten videre kan anvendes analogisk, synes de på dette punktet å være godt egnet til å regulere tvangsmessig avvikling av SCE-foretak etter artikkel 73. I lovforslaget § 12 annet ledd er det foreslått at reglene i allmennaksjeloven §§ 16-15 til 16-18 skal gjelde tilsvarende så langt de passer ved avvikling etter artikkel 73. For så vidt gjelder avvikling som følge av manglende overholdelse av kravet i artikkel 6, må det også lovfestes at et kjæremål over en slik kjennelse skal ha oppsettende virkning, jf. forordningen artikkel 73 nr. 4. En lovbestemmelse om dette er tatt inn i lovforslaget § 12 tredje ledd.

Allmennaksjelovens regler om tvangsavvikling gjelder overtredelser som Foretaksregisteret eller Regnskapsregisteret blir kjent med fordi overtredelsen gjelder registreringspliktige forhold. SCE-forordningen artikkel 6 pålegger et SCE-foretak å ha hovedkontor i samme medlemsstat som forretningskontoret. For at Foretaksregisteret skal kunne utføre sin oppgave etter artikkel 73 nr. 2 og artikkel 73 nr. 5, antar departementet at det kan være behov for en regel om at opplysninger om foretakets hovedkontor også skal registreres i Foretaksregisteret. Forslag til en slik bestemmelse er tatt inn i lovforslaget § 14 nr. 2 om ny § 3-1 c annet punktum i foretaksregisterloven.

I lovforslaget § 12 fjerde ledd er Foretaksregisteret utpekt som rette myndighet etter SCE-forordningen artikkel 73 nr. 5.»

Kommunal- og regionaldepartementet har følgende merknad til den foreslåtte løsningen for borettslag:

«Det er egne regler for hvordan boligbyggelag kan kreves tvangsmessig oppløst og avviklet. Det finnes ikke tilsvarende regler for borettslag. Primært mener Kommunal- og regionaldepartementet som sagt at borettslag ikke bør anses regulert av forordningen, men dersom det er uenighet om det, er det grunn til å se om reglene i boligbyggelagsloven bør anvendes fremfor bestemmelsene i aksjeloven i forhold til tvangsmessig oppløsning.»

Departementet fremmer et lovforslag i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 12, likevel med den forskjell at reglene i bustadbyggjelagslova foreslås gitt til­svarende anvendelse på borettslag. Riktignok er reglene i bustadbyggjelagslova om tvangsmessig oppløsning utformet etter mønster av aksjeloven kapittel 16, jf. Ot.prp. nr. 30 (2002-2003) Om lov om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova) og lov om burettslag (burettslagslova) punkt 7.12 s. 86-87, slik at forskjellene er relativt beskjedne. En kan imidlertid slutte seg til Kommunal- og regionaldepartementets syn om at dette er en mer naturlig løsning enn å vise til allmennaksjeloven.

Til dokumentets forside