Problemstilling angående motregning - beslag

Saksnr.: 1999/04256 E LST
Dato: 17.03.1999

 

Problemstilling angående motregning - beslag


Vi viser til brev 8 mars 1999 med spørsmål om det er adgang for Statens Innkrevingssentral til å foreta motregning i midler som er beslaglagt av politiet. Som vi tidligere har uttrykt på telefon overfor Innkrevingssentralen, knytter det seg to hovedspørsmål til denne problemstillingen. For det første reiser det seg særlige betenkeligheter til å skulle motregne i beslaglagte midler. For det annet er det spørsmål om vilkårene for å motregne er oppfylt i disse tilfellene.

For det første knytter det seg særlige prinsipielle betenkeligheter til å skulle gjøre motregning i beslaglagte midler. Det finnes ingen lovhjemmel for denne typen motregning. Motregning må derfor eventuelt bygge på alminnelige ulovfestede prinsipper. Det finnes imidlertid begrensninger i adgangen til å motregne. Disse unntakene er delvis lovfestet og bygger delvis på ulovfestede skranker. I teorien er det blant annet oppstilt begrensning i forbindelse med bankers rett til å motregne i bankinnskudd. Det er blant annet pekt på at fri adgang til å motregne i slik krav, vil kunne forrykke balansen mellom kreditorene og ikke gi tilstrekkelig sikkerhet i betalingsformidlingen. Andre hensyn gjør seg gjeldende i forhold til motregning i penger som er beslaglagt av påtalemyndigheten.

For det første vises til måten slik krav er oppstått på. Reglene om hva som kan være gjenstand for beslag, finnes i straffeprosessloven kapittel 16. Utgangspunktet etter § 203 er at det kan tas beslag i ting som antas å ha betydning som bevis. Med uttrykket «ting» forstås også pengebeløp, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, Oslo 1996, bind I, s 538. I tillegg kan det tas beslag i gjenstander som antas å kunne inndras eller antas å kunne kreves utlevert av fornærmede. Straffeloven §§ 34 til 38 bestemmer hva som kan inndras. Blant annet uttrykker § 35 at ting som er frembrak ved en straffbar handling, som f eks stjålne penger, kan inndras. Det samme gjelder vinning som er oppstått ved en straffbar handling, jf § 34. Beviskravene etter straffeprosessloven § 203 for å gjennomføre inndragning er at det «antas» at gjenstanden har betydning som bevis, kan inndras eller kan kreves utlevert av fornærmede. Uttrykket «antas» innebærer at en rimelig mulighet er tilstrekkelig for å foreta beslag, og det kreves ikke så mye som skjellig grunn til mistanke for å gjennomføre beslaget, jf Bjerke og Keiserud s 539. En siktet som blir pågrepet eller ransaket av politiet, vil derfor ofte kunne oppleve at penger en oppbevarer, blir beslaglagt selv om pengene senere ikke blir gjenstand for inndragning. Dersom Statens Innkrevingssentral gis anledning til motregning i beslaglagte midler, vil det lett kunne bli oppfattet som et overgrep mot skyldneren. For det første er terskelen for å ta beslag i pengene lav, og når det først er tatt beslag, skal disse pengene senere kunne motregnes i krav som staten måtte ha mot skyldneren. Lovavdelingen legger i tillegg til grunn at Statens Innkrevingssentral på denne måten lett vil kunne få en særstillling i forhold til andre kreditorer. Lovavdelingen finner at disse momentene av prinsipielle grunner trekker i retning av at motregning i beslaglagte midler generelt sett ikke bør tillates.

Når det gjelder for øvrig gjelder spørsmålet om vilkårene for motregning er til stede, blir det i første rekke en vurdering av om kravene består mellom de samme personer. Det vises til den usikkerhet som er knyttet til om ulike statlige myndigheter oppfattes som en eller flere subjekter. Statens Innkrevingssentral har mange oppgaver. Den skal primært inndrive bøter på vegne av staten, men har også til oppgave å inndrive andre ikke-statlige krav, f eks erstatning som fornærmede er tilkjent i en offentlig straffesak. For så vidt gjelder inndrivelse av ikke-statlige krav, kan under ingen omstendigheter reglene om motregning komme til anvendelse fordi kravene ikke består mellom de samme personer.

For de øvrige kravene blir det spørsmål om disse eksisterer mellom samme subjekter. Dette blir i første rekke et spørsmål om politiet og påtalemyndigheten som har pengene i sin besittelse, kan likestilles med staten for øvrig. Det spesielle med beslaglagte verdier, er at disse bare oppbevares av politi og påtalemyndighet inntil nærmere bestemmelse gjøres av retten, eller politiet eller påtalemyndigheten selv velger å levere tilbake midlene, f eks der en straffesak henlegges. Retten kan bestemme at beslaglagte verdier skal tilbakeføres til den det er tatt beslaglagt hos, til fornærmede, til statskassen eller til andre som har krav på grunnlag av den straffbare handlingen, jf lov 16 juni 1972 nr 57 § 10 om deltakelsen i fisket, lov 14 desember 1951 nr 3 § 6 om omsetning av råfisket og lov 3 juni 1983 nr 40 § 7 om saltvannsfiske. I straffeloven § 37 d finnes også en egen regel om dekningsrett for fornærmede. Denne bestemmelsen sier at etter krav fra fornærmede kan vinning som er oppnådd ved en straffbar handling og som inndras, tilfalle fornærmede til dekning av dennes erstatningskrav. Dette viser at det kan være tilfeldig om verdier blir værende på politiets eller påtalemyndighetens hånd slik at skyldneren har et krav mot disse eller om midlene skal fordeles videre til andre kravshavere. Eventuell motregning må under enhver omstendighet begrenses til de tilfellene der politi eller påtalemyndighet sitter med midler som skal tilbakeføres til skyldneren.

Lovavdelingen stiller seg likevel skeptisk til at kravet om gjensidighet er oppfylt. Det at politi eller påtalemyndigheten oppbevarer penger som er beslaglagt, kan i utgangspunktet vanskelig sammenlignes med andre penger som befinner seg på statens hånd. Beslaglagte gjenstander eller verdier må etter straffeprosessloven § 207 holdes adskilt fra andre verdier. Beslaget i seg selv er bare en midlertidig ordning enten den beslaglagte gjenstanden skal tilbake til opprinnelig eier eller overgis til andre. Det kan derfor ikke være slik at beslaglagte verdier går inn i statskassen. Først der det skjer beslutning om inndragning, kan dette etter straffeloven § 37 d gjøres til fordel for statskassen. Lovavdelingen legger derfor til grunn at politi eller påtalemyndighet ikke har noe egen hjemmel til å bli sittende på verdier etter at grunnlaget for beslaget ikke lenger er til stede. Det er derfor heller ikke hjemmel til å motregne der politiet eller påtalemyndigheten besitter slike midler fordi dette ikke er et krav som er på statens hånd, men som må vurderes å tilhøre den verdien er beslaglagt fra.

Lovavdelingen finner etter dette at Statens Innkrevingssentral ikke kan motregne i beslaglagte midler for noe krav som Innkrevingssentralen inndriver.

Til toppen