21 Merknader til de enkelte bestemmelser

21.1 Merknader til endringene i forsikringsavtaleloven

Til § 1-1

I første ledd slås det fast at lovens første del gjelder for «avtaler om forsikring og forsikringsdistribusjon». Lovens første del får dermed i utgangspunktet anvendelse både ved distribusjon av forsikringsavtaler og etter at avtalen er inngått. Unntak gjelder dersom det følger særskilt av loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Hva som anses som «forsikringsdistribusjon», er nærmere definert i § 1-2 bokstav b, se merknaden til denne bestemmelsen.

Videre gjelder lovens første del for alle avtaler om forsikring med mindre noe annet fremgår, se nærmere omtale i punkt 6.5.

Reglene vil gjelde for yrkesskadeforsikring så langt dette følger av yrkesskadeforsikringsloven § 18 og for forsikring av motorvogn så langt dette følger av bilansvarslova § 19 fjerde ledd.

I annet ledd slås det fast at lovens første del ikke skal gjelde for gjenforsikring. Dette viderefører unntakene i den gjeldende forsikringsavtaleloven § 1-1 fjerde ledd og § 10-1 fjerde ledd og forsikringsformidlingsloven § 6-1 første ledd.

I tredje ledd gis en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om lovens virkeområde. Hjemmelen kan blant annet benyttes for å gi regler som helt eller delvis unntar enkelte avtaletyper fra lovens regler.

Til § 1-2

I paragrafen defineres sentrale aktører i lovforslaget.

Definisjonen av «forbruker» i bokstav a samsvarer med definisjonen av tilsvarende begrep i den nye finansavtaleloven § 1-4 første ledd.

Definisjonene av «forsikringsdistribusjon», «forsikringsdistributør», «forsikringsformidler», «forsikringsmegler», «forsikringsagent» og «aksessorisk forsikringsagent» i bokstav b, c, e, f, g og h er basert på forslaget til ny forsikringsformidlingslov og endringer i finansforetaksloven i Prop. 233 LS (2020–2021) som må forventes å tre i kraft samtidig som lovforslaget her. Det vises til omtale i denne proposisjonen.

Definisjonen av «forsikringsforetak» i bokstav d omfatter foretak med konsesjon som forsikringsforetak, jf. finansforetaksloven § 2-12.

Definisjonen av «kunde» i bokstav i er nærmere omtalt i punkt 9.2.

Til § 1-3

Paragrafen regulerer adgangen til å fravike bestemmelsene i lovens første del. Utgangspunktet etter første ledd er at bestemmelsene er ufravikelige med mindre noe annet fremgår. Fra dette utgangspunktet gjør annet og tredje ledd unntak.

Av annet ledd følger at § 1-6 om kommunikasjon kan fravikes ved avtale om såkalte store risikoer. Hva som omfattes av begrepet «store risikoer», vil bli definert i forskrift. Begrepet er nærmere omtalt i punkt 7.5, og her omtales også forskjellen mellom unntaket i lovens gjeldende § 1-3 (lovforslaget § 2-3) og unntaket for såkalte store risikoer.

Annet ledd innebærer at §§ 1-5 og 1-7 er ufravikelige. Dette er omtalt i punkt 7.5. Enkelte av bestemmelsene i § 1-7 gjelder imidlertid etter sin ordlyd bare for forbrukere.

Etter tredje ledd gjelder det særlige regler om fravikelighet for § 1-6 annet og tredje ledd. Disse bestemmelsene kan fravikes ved avtale med andre enn forbrukere, se nærmere omtale i punkt 7.5. Begrepet «forbruker» foreslås definert i § 1-2 bokstav a, se merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 1-4

Paragrafen slår i første ledd fast at lovens første del gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere, med unntak for § 1-7 første ledd. Lovforslagets anvendelse for forsikringsformidlere er overordnet omtalt i punkt 3. I annet ledd slås det fast at lovens første del gjelder så langt den passer også for andre enn forsikringsforetak som ved avtale påtar seg å yte forsikring. Det vises til merknad til §§ 2-2, 2-4 og 10-4.

Til § 1-5

Paragrafen omhandler forsikringsforetakets og forsikringsformidlerens overordnede plikter og er nærmere behandlet i punkt 10. Bestemmelsen er sammen med § 1B-1 harmonisert med § 3-1 i den nye finansavtaleloven med enkelte justeringer og tilpasninger, men fordelt på to bestemmelser av hensyn til den overordnede strukturen i lovforslaget.

Første ledd samsvarer med ny finansavtalelov § 3-1 første ledd. Det slås fast at forsikringsforetak og forsikringsformidlere skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt for å ivareta kundens interesser og markedets integritet. Kravet til ærlig, redelig og profesjonell opptreden i kundens beste interesse gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 17 nr. 1 og skal tolkes i samsvar med denne bestemmelsen. Tillegget om «markedets integritet» foreslås i lys av § 3-1 i den nye finansavtaleloven, se nærmere omtale i punkt 10.4.3. Kravet om å opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt, lovfester en profesjonsnorm som må utfylles med andre relevante kilder om forsikringsforetaks og forsikringsformidleres atferdsnorm ved distribusjon av forsikringsavtaler.

Den overordnede generalklausulen i første ledd presiseres i de påfølgende leddene i bestemmelsen og i loven for øvrig. Presiseringene er ikke ment å være uttømmende.

Annet ledd presiserer kravet til profesjonell opptreden etter første ledd når det gjelder overordnede krav til den språklige utformingen av kommunikasjon rettet til kunden og andre avtaleparter. Bestemmelsen er formulert tilsvarende som ny finansavtalelov § 3-1 annet ledd, med unntak av at annet ledd annet punktum i denne bestemmelsen er plassert i § 1B-1 i lovforslaget her av hensyn til den overordnede strukturen i lovforslaget.

Kravet i annet ledd første punktum om at foretaket skal benytte avtalt kommunikasjonsform, er hentet fra den nye finansavtaleloven § 3-1 og anses naturlig å innta også i forsikringsavtaleloven. Kravet om at foretaket skal benytte norsk eller et annet språk som partene har avtalt, gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 1 bokstav c og vil også innebære en videreføring av angrerettloven § 28 tredje ledd tredje punktum. For forsikringsformidlere viderefører bestemmelsen også forsikringsformidlingsloven § 5-5 første ledd nr. 3.

Bestemmelsen gjelder både ved distribusjon av forsikringsavtaler og etter avtaleinngåelse, jf. lovforslaget § 1-1, og regulerer dermed hvilken kommunikasjonsform og hvilket språk foretaket kan benytte også etter avtaleinngåelsen. Bestemmelsen i forskrift 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring § 8 annet punktum, som regulerer hvilket språk som skal anvendes ved utforming av forsikringsbevis, vil dermed følge direkte av loven.

I annet ledd annet punktum stilles det krav til opplysningene som gis. Kravene gjelder alle opplysninger foretaket faktisk gir, både opplysninger det har en plikt til å gi, og andre opplysninger det velger å gi, herunder opplysninger i markedsføring. Opplysningene skal være klare, og de skal ikke være villedende. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 17 nr. 2. Bestemmelsen dekker også kravene til objektive og forståelige opplysninger i artikkel 20 nr. 1, kravet til forståelige opplysninger i artikkel 20 nr. 4 og kravet i artikkel 23 nr. 1 bokstav b om at alle opplysninger skal være tydelige, nøyaktige og forståelige. I tillegg viderefører bestemmelsen første del av angrerettloven § 28 tredje ledd første punktum. For forsikringsformidlere viderefører bestemmelsen gjeldende forsikringsformidlingslov § 5-5 første ledd nr. 2.

At opplysningene ikke må være villedende, innebærer at de må være korrekte, men også at de må være balanserte.

Kravet i annet ledd tredje punktum om at «[p]risopplysninger skal gis i norske kroner, hvis ikke annen valuta er avtalt», tilsvarer § 3-1 annet ledd fjerde punktum i den nye finansavtaleloven.

Tredje ledd gir en forskriftshjemmel som kan benyttes til utfyllende regler. Departementet antar i utgangspunktet at eventuelle krav til faglige kvalifikasjoner for virksomheten og ansatte i virksomheten, krav om dokumentasjon av kvalifikasjonene og regler om tilsyn med disse kravene vil bli fastsatt i virksomhetslovgivningen, men hjemmelen tar høyde for et eventuelt behov for utfyllende regler også til forsikringsavtaleloven.

Til § 1-6

Paragrafen er ny og erstatter den gjeldende § 20-3 om bruk av elektronisk kommunikasjon. Den regulerer viktige sider av kommunikasjonsformen mellom foretaket og kunden og andre som foretaket etter loven skal kommunisere med, herunder hvilket språk som skal benyttes, hva som ligger i kravet om bruk av skriftlig dokument, og når det kan benyttes elektronisk kommunikasjon. Paragrafen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 1 bokstavene a og c, nr. 2 og nr. 4 til 6 og får anvendelse både for forsikringsforetak og forsikringsformidlere.

Paragrafen stiller krav til måten det kommuniseres på. Krav til innholdet i foretakets kommunikasjon reguleres av andre bestemmelser i loven. Paragrafen er generelt utformet og får anvendelse på alle avtaler og tjenester som omfattes av forsikringsavtaleloven, uten hensyn til om avtale er kommet i stand.

Bestemmelsen er harmonisert med § 3-2 i den nye finansavtaleloven, med enkelte endringer og tilpasninger.

Det vises til omtalen i punkt 15.

Første ledd første punktum åpner for at det kan benyttes elektronisk kommunikasjon når det skal gis meldinger mv. etter loven. Bestemmelsen gjelder både meldinger fra foretaket til kunden eller andre, og meldinger som disse skal formidle til foretaket. Forutsetningen for at man kan benytte elektronisk kommunikasjon, er i begge tilfeller at dette skjer på en betryggende måte. Begrepet «melding mv.» er ment å omfatte enhver kommunikasjon mellom partene etter loven, uavhengig av om det stilles krav om «skriftlig dokument».

Det er ikke gitt noen nærmere definisjon i lovteksten av hva som menes med «elektronisk kommunikasjon». Den teknologiske utviklingen gjør at en slik presisering raskt vil kunne bli utdatert. Kravet til at kommunikasjonen må skje på en «betryggende måte», vil imidlertid innebære en begrensning for hvilke elektroniske kommunikasjonskanaler som kan brukes. Kravet skal sikre at mottakeren i tilstrekkelig grad blir gjort, og har grunn til å være, oppmerksom på at rettslig relevant informasjon har kommet inn til sitt elektroniske meldingsmottak. Vilkåret er nærmere omtalt i punkt 15.5.

Den som etter loven skal motta meldinger mv. fra foretaket, har rett til å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon. Dette følger av annet punktum, som pålegger foretaket å opplyse om muligheten til å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon og om rettsvirkningene av valget. Rettsvirkningene det siktes til, er de som kommer til uttrykk i tredje ledd. Forsikringsforetaket og forsikringsformidleren skal benytte avtalt kommunikasjonsform, jf. § 1-5 annet ledd første punktum.

Annet ledd oppstiller en særlig lojalitetsplikt for foretaket for meldinger mv. med informasjon som det er av avgjørende betydning for mottakeren å få kunnskap om. For slike meldinger må foretaket forsikre seg om at mottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt. Hvilken informasjon som det må anses «avgjørende at mottakeren får kunnskap om», vil kunne variere ut fra hva slags avtale det dreier seg om eller hvem som er mottaker, og må tolkes objektivt i lys av dette.

Det er ikke angitt nærmere hvordan foretaket skal forsikre seg om at meldingsmottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt. Det er ikke nødvendig at foretaket forsikrer seg om at meldingen er lest. En elektronisk bekreftelse på at meldingen er åpnet eller lest, vil imidlertid gi visshet om at kunden har fått kunnskap om meldingen. Det gjelder uavhengig av om en slik bekreftelse gis av kunden selv, foretakets medhjelper eller egne elektroniske løsninger som viser at mottakeren for eksempel har åpnet meldingen. Dersom en slik bekreftelse ikke foreligger, må foretaket på annen måte forsikre seg om at mottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt, for eksempel ved å benytte en alternativ kommunikasjonsform. Hvis en melding i kundens elektroniske innboks ikke har blitt åpnet, kan for eksempel en SMS om at en viktig melding er tilgjengelig i innboksen, være en egnet og kostnadseffektiv måte å oppfylle plikten på. Det kreves imidlertid ikke at foretaket må forsikre seg om at denne meldingen (SMS’en) er åpnet. Det vil være tilstrekkelig at foretaket har forsøkt å nå frem til mottakeren med rimelige tiltak. Hva som kreves i det konkrete tilfellet, må vurderes i lys av handlenormen i 1-5 første ledd.

Regelen i annet ledd svarer til finansavtaleloven § 3-2 første ledd tredje punktum med nødvendige tilpasninger, men er i lovforslaget skilt ut som et eget ledd, siden den i motsetning til første ledd er fravikelig utenfor forbrukerforhold, jf. § 1-3 tredje ledd.

I tredje ledd reguleres forsendelsesrisikoen for påbudsvirkninger av elektroniske meldinger, jf. henvisningen til avtalerettslige regler som tillegger det «rettsvirkninger at en melding […] er kommet frem». Også denne bestemmelsen er fravikelig utenfor forbrukerforhold, jf. 1-3 tredje ledd. Første punktum regulerer påbud sendt til foretaket, mens annet og tredje punktum regulerer påbud sendt fra foretaket. Andre rettsvirkninger enn påbudsvirkninger faller utenfor og reguleres av alminnelige regler. Det samme gjelder for påbudsvirkninger når kommunikasjonen ikke skjer elektronisk.

Tredje ledd første punktum gjelder som nevnt elektroniske meldinger til foretaket. Bestemmelsen innebærer at det er foretaket som har forsendelsesrisikoen for påbud. Forutsetningen er at meldingen er formidlet elektronisk til foretaket på en betryggende måte. Påbudsvirkningen av slike meldinger inntrer allerede fra avsendelsen eller når de er gjort tilgjengelige for foretaket. Er meldingen ikke sendt eller tilgjengeliggjort på en betryggende måte, er det avsenderen som har forsendelsesrisikoen, siden meldingen da reguleres av alminnelige regler.

Tredje ledd annet punktum regulerer påbudsvirkninger av meldinger fra foretaket til en mottaker som ikke har samtykket til elektronisk kommunikasjon. Foretaket har forsendelsesrisikoen ved at meldingen ikke anses å være kommet frem før mottakeren har fått kunnskap om at den er mottatt. Det er tilstrekkelig at mottakeren kjenner til at han eller hun har mottatt melding fra foretaket; det kreves ikke kunnskap om innholdet. Vilkåret er nærmere behandlet i punkt 15.5.

Tredje ledd tredje punktum gjelder tilfeller hvor mottakeren har samtykket til at kommunikasjonen kan skje elektronisk. Her anses meldinger mv. å være kommet frem i relasjon til avtalerettslige regler når de er kommet frem i henhold til avtalen om kommunikasjonsformen. Tidspunktet sammenfaller med alminnelige påbudsregler. Samtykkekravet skal forstås på samme måte som i den tilsvarende bestemmelsen i den nye finansavtaleloven § 3-2, og det vises til omtalen på s. 98 i Prop. 92 LS (2019–2020).

Reglene om forsendelsesrisiko i tredje ledd vil få betydning for lovens regler som knytter rettsvirkninger til at en melding er kommet frem, jf. omtalen under punkt 15.5.3. Det gjelder blant annet reglene i § 3-1 (§ 3-1 a i lovforslaget) og § 12-2. Paragrafene gir regler om når foretakets ansvar etter en forsikringsavtale begynner å løpe, og når ansvaret opphører, når ikke annet er særskilt avtalt. Første ledd regulerer tidspunktet for ansvarets ikrafttreden når forsikringsavtalen er et resultat av reelle forhandlinger mellom partene. Annet og tredje ledd gjør unntak fra ikrafttredelsestidspunktet i første ledd for de tilfellene at henholdsvis foretaket sender skriftlig aksept til forsikringstakeren, og at forsikringstakeren sender skriftlig anmodning om forsikring til foretaket. Etter annet ledd løper ansvaret fra midnatt den dagen da aksepten ble sendt, dersom anmodning om forsikring var kommet til foretaket senest dagen før. Etter tredje ledd løper ansvaret fra foretaket mottar anmodningen, dersom det er på det rene at foretaket uten videre ville ha imøtekommet forsikringstakerens anmodning om forsikring.

Når det gjelder forholdet mellom § 1-6 tredje ledd første punktum og disse bestemmelsene, følger det av § 1-6 tredje ledd første punktum at melding til foretaket anses mottatt fra den er sendt. En forutsetning for at gjeldende annet ledd i § 3-1 (§ 3-1 a i lovforslaget) og § 12-2 kommer til anvendelse, er at anmodningen fra den forsikrede om forsikring var kommet til foretaket senest dagen før foretakets aksept ble sendt. Paragraf § 1-6 annet ledd første punktum vil innebære at det er tilstrekkelig meldingen ble sendt dagen før. Departementet bemerker at det normalt vil være sammenfall mellom når meldingen er sendt, og når den er kommet frem, ved elektronisk kommunikasjon. Der det ikke er sammenfall mellom tidspunktene, tilsier de styrende hensyn ved fastleggelsen av forsendelsesrisikoen at denne ligger på foretaket, se Prop. 92 LS (2019–2020). På samme måte vil § 1-6 tredje ledd første punktum innebære at foretakets ansvar etter § 3-1 tredje ledd (§ 3-1 a i lovforslaget) og § 12-2 tredje ledd omfatter forsikringstilfeller som inntreffer etter at forsikrede har sendt anmodning om forsikring, hvis det er på det rene at foretaket uten videre ville ha imøtekommet anmodningen.

Fjerde ledd fastslår at når loven krever at det skal sendes varsel, skal varselet sendes direkte til mottakeren. Kravet kan også oppfylles ved melding direkte til mottakeren om at et varsel er gjort tilgjengelig for ham eller henne. Vilkåret «direkte til mottakeren» sikter til en kommunikasjonskanal som mottakeren bruker i det daglige, og som ikke er foretakets digitale tjenesteportal. Dette vil typisk være digital postkasse og e-post som ikke er opprettet av foretaket, eller SMS. Ved utvikling av nye teknologiske løsninger må spørsmålet om et varsel er sendt «direkte» til mottakeren vurderes konkret ut fra hensynene bak bestemmelsen.

Femte ledd angir nærmere hva som ligger i lovens krav til at det skal benyttes «skriftlig dokument». Det slås fast at det kan brukes papir eller et annet varig medium. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 2 nr. 1 18). Hva som utgjør et «varig medium», vil for øvrig kunne endres i tråd med den teknologiske utviklingen. Vilkåret er drøftet nærmere i punkt 15.5.2.

Sjette ledd gir på samme måte som ny finansavtalelov § 3-2 femte ledd hjemmel for at det i forskrift fastsettes nærmere bestemmelser om hva som kan anses som en «betryggende måte» etter bestemmelsen.

Til § 1-7

Paragrafen regulerer kommunikasjon til kundene som gruppe, nærmere bestemt kommunikasjon til kunder generelt i markedsføring og gjennom tilgjengeliggjøring av forsikringsforetakets alminnelige vilkår. Bestemmelsen er utformet med utgangspunkt i den nye finansavtaleloven § 3-3, men med enkelte endringer og tilpasninger.

Første ledd er hentet fra den nye finansavtaleloven og gjelder forsikringsforetakets alminnelige vilkår, se merknader i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 352. Et krav om at opplysninger om forsikringsforetakets alminnelige vilkår skal være enkelt tilgjengelige på foretakets nettsider og i salgslokale, innebærer neppe noe nytt og er naturlig å fastslå i forsikringsavtaleloven når det fremgår uttrykkelig av den nye finansavtaleloven. Kravet i første ledd annet punktum om at en forbruker på forespørsel skal få utlevert vilkårene på papir, viderefører gjeldende § 31 første ledd i angrerettloven. At vilkårene skal være konsistente i sin utforming, språklig klare og lett lesbare, følger allerede av lovforslaget § 1-5 og forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 1 bokstav b. Kravet om at prisopplysninger til kunder som er forbrukere, skal gis i norske kroner, er nytt i lovforslaget, men antas å samsvare med gjeldende praksis. Departementet ser det naturlig å innta også dette kravet i forsikringsavtaleloven på samme måte som i den nye finansavtaleloven.

Annet ledd første punktum gjennomfører kravet i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 17 nr. 2 om at «markedsføringsmateriale skal altid tydeligt fremstå som sådant». Utformingen er harmonisert med markedsføringsloven § 3 første ledd, men siden denne gjelder i forbrukerforhold, er det nødvendig å innta en tilsvarende bestemmelse i forsikringsavtaleloven. Bestemmelsen gjelder for all markedsføring av forsikringsavtaler, uavhengig av hvem som står for markedsføringen. I annet ledd annet punktum er det for pedagogiske formål tatt inn en henvisning til markedsføringslovens regler.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd tilsvarer den nye finansavtaleloven § 3-3 tredje ledd.

Til § 1-8

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 20-2 med språklige endringer, men det er inntatt et nytt tredje ledd første punktum hvor det slås fast at alle kalenderdager medregnes i en frist. Dette viderefører angrerettloven § 6 for bestemmelsene som flyttes fra angrerettloven, og bør kunne gis anvendelse også for bestemmelsene etter forsikringsavtaleloven.

Til § 1A-1

Første ledd regulerer virkeområdet for reglene i lovens annen del, mens annet ledd regulerer enkelte unntak fra virkeområdet.

I første ledd slås det fast at lovens første del gjelder for «forsikringsdistribusjon». Begrepet er definert i § 1-2 bokstav b, se merknaden til denne bestemmelsen. Spørsmålet om hvilke avtaler som i utgangspunktet omfattes av virkeområdet, er omtalt i merknaden til § 1-1 første ledd. Særskilte regler om et mer begrenset virkeområde fremgår blant annet av lovforslaget §§ 1B-2, 1C-8 og 1C-9.

Reglene vil gjelde for yrkesskadeforsikring så langt dette følger av yrkesskadeforsikringsloven § 18, og for forsikring av motorvogn så langt dette følger av bilansvarsloven § 19 fjerde ledd.

Etter annet ledd første punktum gjelder enkelte bestemmelser ved salg av «enhver form for forsikringstjenester». De aktuelle bestemmelsene er bestemmelser som foreslås flyttet fra angrerettloven, og med dette videreføres virkeområdet for bestemmelsene etter angrerettloven § 5 bokstav e. Begrepet «forsikringstjenester» skal dermed forstås i samsvar med fjernsalgsdirektivet artikkel 2 bokstav b.

Etter annet ledd annet punktum gjelder §§ 1B-1 til 1B-3 og kapittel 1C ikke for aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra registreringsplikt etter forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) til ny forsikringsformidlingslov § 2-4 annet ledd. Ved forsikringsdistribusjon gjennom en slik aksessorisk forsikringsagent følger det av lovforslaget § 1A-3 annet ledd at oppdragsgiveren skal sikre at kunden gis opplysninger som angitt i § 1C-5 annet ledd bokstav a og b og §§ 1C-6 og 1C-7 og at § 1B-1 første ledd og tredje ledd første og annet punktum og § 1C-3 gis tilsvarende anvendelse.

Etter annet ledd tredje punktum skal regelen om avslag på forsikring etter lovforslaget § 1B-3 ikke gjelde i forbindelse med tegning av forsikring for store risikoer, se merknad til § 1-3.

Til § 1A-2

Paragrafen regulerer adgangen til å fravike bestemmelsene i lovens annen del. Utgangspunktet etter første ledd er at bestemmelsene er ufravikelige med mindre noe annet fremgår. Fra dette utgangspunktet gjør annet ledd omfattende unntak for avtaler om såkalte store risikoer. Ved slike avtaler kan loven fravikes med unntak for §§ 1A-3 og 1B-4. Begrepet «store risikoer» er omtalt i merknaden til lovforslaget § 1-3. For opplysningspliktene som gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet, er adgangen til fravikelighet ved avtaler om store risikoer i overensstemmelse med forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 22 nr. 1.

Etter tredje ledd kan kravet til standardisert informasjonsdokument i § 1C-3 fravikes ved avtale med andre enn forbrukere. Bestemmelsen er omtalt i punkt 7.5 og 11.5.3.

Til § 1A-3

Første ledd er inntatt av pedagogiske hensyn og slår fast at lovens annen del gjelder så langt den passer for forsikringsforetakets egen opptreden og egne opplysninger og vilkår der forsikringen formidles gjennom en formidler. Selv om kunden velger å opptre gjennom en forsikringsmegler, vil forsikringsforetaket måtte gi sentral informasjon om forsikringstjenesten og andre forhold. Forskjellen er at informasjon i slike tilfeller normalt vil gis til forsikringsmegleren og ikke til kunden, se Bull: Forsikringsrett (2008) s. 112. Forsikringsforetaket vil fortsatt være ansvarlig for informasjon som er gitt av forsikringsforetaket, for eksempel for at informasjonen er korrekt og ikke villedende.

Det vises ellers til omtale i punkt 16.

Annet ledd gjelder der forsikringsdistribusjon skjer gjennom en aksessorisk forsikringsagent som er unntatt fra forsikringsdistribusjonsdirektivet og dermed fra registreringsplikt etter forslaget til ny forsikringsformidlingslov § 2-4 i Prop. 233 LS (2020–2021). Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 1 nr. 4, som pålegger medlemsstatene å sikre at forsikringsforetaket eller forsikringsmidleren ved slik distribusjon sikrer at kunden får blant annet opplysninger om agentens navn og adresse, klagebehandling og produktpakker og at reglene om kravs- og behovsprøving og standardisert informasjonsdokument gis tilsvarende anvendelse. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 8.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd gir blant annet hjemmel til å gi regler om ytterligere plikter enn det som følger av annet ledd.

Til § 1B-1

Paragrafen omhandler forsikringsdistributørens overordnede plikter og er nærmere behandlet i punkt 10. Hvem som anses som «forsikringsdistributør», er definert i lovforslaget § 1-2 bokstav c, se merknad til denne bestemmelsen.

Første til tredje ledd er harmonisert med den nye finansavtaleloven § 3-1 tredje ledd, men med enkelte endringer som følge av gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet og tilpasninger til gjeldende plikter etter forsikringsavtaleloven. Bestemmelsene gir føringer for innholdet av kravet om å ivareta «kundenes interesse» etter § 1-5 første ledd.

I første ledd første og annet punktum slås det fast at ethvert tilbud og enhver anbefaling som rettes til kunden, skal være i samsvar med kundens krav og behov. Forsikringsdistributøren må innhente opplysninger om kundens krav og behov før tegning av forsikringen. Bestemmelsene gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 1 første og andre avsnitt. At forsikringsformidlere skal presisere kundens krav og behov, følger av den gjeldende forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 fjerde ledd. Bestemmelsen er også en kodifisering av det generelle kravet om at ytere av finansielle tjenester skal kjenne sin kunde og tilpasse tilbudene som gis deretter. Et krav om å innhente nødvendige opplysninger om kunden følger også av finansforetaksloven § 16-1 første ledd, verdipapirhandelloven § 10-11 fjerde og femte ledd og av Finansnæringens Autorisasjonsordningers «God skikk»-standard.

Hvilke opplysninger det er nødvendig for distributøren å innhente, vil variere med hva slags type tjenester og produkter det er aktuelt å selge til kunden, se tredje ledd første punktum. Dette må sees i sammenheng med pliktene etter annet ledd. Kravet gjelder for bindende tilbud og anbefalinger rettet til bestemte kunder, og altså ikke for markedsføringsmateriale rettet mot en krets av kunder.

Finanstilsynet viser i høringen til at det i høringsnotatet vektlegges at pliktene inntrer før avtale inngås. Til dette uttaler tilsynet:

«En del av pliktene vil imidlertid måtte oppfylles også ved endringer i et kontraktsforhold. Finanstilsynet mener det er viktig at det klarlegges at flere av pliktene (for eksempel at alle tilbud og anbefalinger som rettes til kunden skal være basert på opplysninger om kundens ønsker og behov og plikten til å yte rådgivning) ikke bare er knyttet til salgstidspunktet, men også til senere endringer i forsikringsavtalen.»

Formuleringen om at pliktene gjelder «før avtale inngås», er utformet i samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivet. Det fremgår ikke klart av direktivet om pliktene er ment å kunne få anvendelse også ved endringer og fornyelser i et kontraktsforhold. Med mindre det skulle komme avklaringer som tilsier noe annet, antar departementet at det i utgangspunktet kan være naturlig å legge en slik tolkning til grunn. Dette synes best i samsvar med formålet om å unngå feilsalg, jf. fortalen avsnitt 44. Det nærmere omfanget av pliktene må samtidig trolig tilpasses hvilke endringer det dreier seg om. Departementet antar for eksempel at det neppe bør være krav om en ny, separat kravs- og behovsprøving ved uendret fornyelse av en kortvarig avtale, med mindre det skulle være særlige forhold som kan tilsi noe annet. Derimot antas det at det overordnede kravet om samsvar med kundens krav og behov bør gjelde også for endringer av en avtale.

I utgangspunktet antar departementet at en slik tolkning kan anses å følge av formuleringen om at pliktene gjelder «før avtale inngås». Det antas videre at også finansavtaleloven § 3-1 tredje ledd må tolkes slik at pliktene er ment å gjelde i nødvendig utstrekning også ved endringer og fornyelser i et kontraktsforhold. Siden det i forsikringsavtaleloven er egne bestemmelser om fornyelse av avtaler i gjeldende del A og B (lovforslagets tredje og fjerde del), antar departementet likevel at det av pedagogiske hensyn bør slås fast også her at pliktene etter § 1B-1 gjelder så langt det er nødvendig. Det vises til lovforslaget §§ 3-3 og 12-7 og merknader til disse bestemmelsene.

Annet ledd første og annetpunktum viderefører pliktene til å gi informasjon og råd etter gjeldende § 2-1 første ledd og § 11-1 første ledd med språklige endringer. Tredje punktum gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 1 tredje avsnitt og slår fast at når distributøren gir en personlig anbefaling til en kunde, skal distributøren også gi kunden et skriftlig dokument som forklarer på hvilken måte det anbefalte produktet best oppfyller kundens ønsker og behov. Skriftlighetskravet følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23, jf. også femte ledd og lovforslaget § 1-6. Videreføringen av pliktene etter gjeldende § 2-1 første ledd og § 11-1 første ledd og forholdet til begrepet «personlig anbefaling» er omtalt i punkt 10.5.5.

I tredje ledd første punktum slås det fast at omfanget av opplysninger og bistand etter første og annet ledd skal tilpasses forsikringsproduktenes kompleksitet og typen kunde. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 2, og for forsikringsformidlere viderefører dette også forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 fjerde ledd siste punktum. Også for pliktene som videreføres fra gjeldende § 2-1 første ledd og § 11-1 første ledd anses dette som en videreføring av gjeldende rett, se nærmere omtale i punkt 10.5.5. Etter tredje ledd annet punktum skal kunden i alle tilfeller få de opplysningene som er nødvendige for å forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 1 og nr. 4. Departementet legger til grunn at et tilsvarende krav følger av gjeldende §§ 2-1 og 11-1 i forsikringsavtaleloven og, for forsikringsformidlere, av forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 fjerde ledd. Kravet foreslås likevel uttrykkelig slått fast for pedagogiske formål. At opplysningene skal gis skriftlig, følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23, jf. også femte ledd og lovforslaget § 1-6.

Kunden skal få alle opplysninger som er nødvendige for at kunden skal kunne forstå sentrale egenskaper ved det aktuelle produktet og tjenesten, og settes i stand til å overveie dette ved blant annet å sammenlikne det med andre tilgjengelige tilbud. Den overordnede retningslinjen ved vurderingen av hvilke opplysninger forsikringsdistributøren må gi, er altså at kunden skal settes i stand til å fatte en informert beslutning. Dersom distributøren ikke har nødvendige opplysninger, må slike opplysninger fremskaffes.

Kravet er formulert med utgangspunkt i § 3-1 annet ledd annet punktum i den nye finansavtaleloven.

Opplysningskravet må sees i sammenheng med lovforslaget §§ 1C-1 flg., som inneholder en nærmere presisering av hvilke opplysninger som minst skal gis. Dersom disse opplysningene i et gitt tilfelle ikke er tilstrekkelige for at kunden kan fatte en informert beslutning, må foretaket etter § 1B-1 tredje ledd gi nødvendige opplysninger ut over opplysningene etter §§ 1C-1 flg.

Kravet om at opplysningene skal være «nødvendige», skal beskytte kunden mot å «drukne» i informasjon, men også sikre at kunden får tilstrekkelig informasjon, se nærmere om dette i merknaden til § 3-1 i Prop. 92 LS (2019–2020).

Det er en nær sammenheng, og glidende overgang, mellom de ulike pliktene som oppstilles i første til tredje ledd. Det er imidlertid grunn til å påpeke at distributøren ikke kan overlate til kunden å vurdere om produktet eller tjenesten er i samsvar med kundens krav og behov. Kravene i første ledd må være oppfylt selv om kunden har fått alle de opplysningene som er nødvendige. Spørsmål om oppfyllelse av opplysningsplikten kommer derfor bare på spissen innenfor rammen av forsvarlige tilbud og anbefalinger etter første ledd annet punktum.

Tredje ledd tredje punktum samsvarer med ny finansavtalelov § 3-1 tredje ledd sjette punktum og slår fast at vilkårene i et tilbud ikke kan innebære en usaklig forskjellsbehandling av kunden sammenliknet med vilkår forsikringsforetaket eller andre forsikringsdistributører tilbyr tilsvarende kunder. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 10.5.6, og vil blant annet ikke være til hinder for at ulike kunder tilbys ulike vilkår eller pris på grunn av ulikheter i risikoprofil eller som særskilte tilbud til nye kunder, medlemmer i bestemte foreninger eller liknende.

Av tredje ledd fjerde punktum følger det at forsikringsforetaket ikke bare har ansvar for å sikre at opplysningene som gis, objektivt sett er redelige, klare og ikke villedende. Foretaket har også en plikt til å ta rimelige skritt for å forsikre seg om at den enkelte kunde faktisk forstår informasjonen. Hvor langt denne plikten rekker, vil variere blant annet med omstendighetene rundt avtaleinngåelsen, kompleksiteten i det produktet eller tjenesten det dreier seg om, og kundens kunnskaper og erfaring, jf. også forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 2. Departementet legger til grunn at kravet kan oppfylles også ved digitale og automatiserte løsninger.

Foretaket har etter ordlyden i fjerde punktum også en plikt til på rimelig vis å forsikre seg om at kunden forstår en eventuell advarsel om risiko forbundet med avtalen.

Fjerde ledd samsvarer med § 3-1 femte ledd i den nye finansavtaleloven. I første punktum slås det fast at oppfyllelse av opplysningsplikter pålagt etter lov eller forskrift, skal være vederlagsfritt for kunden, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 1 bokstav d. Regelen gjelder også dersom kunden har reservert seg mot elektronisk kommunikasjon, jf. lovforslaget § 1-6. Bestemmelsen gjennomfører derfor også direktivets artikkel 23 nr. 3. Etter annet punktum er loven ikke til hinder for at det kan kreves rimelige gebyrer for at eventuelle opplysninger eller varsler gis hyppigere eller på en annen måte enn det som kreves etter lov eller forskrift, dersom dette er avtalt. Dette er fastslått i den nye finansavtaleloven § 3-1 femte ledd og bør etter departementets oppfatning slås tilsvarende fast i forsikringsavtaleloven. Gebyrene skal i så fall samsvare med distributørens faktiske kostnader.

I femte ledd gis lovforslaget § 1C-2 første ledd annet punktum tilsvarende anvendelse for opplysninger som skal gis i et skriftlig dokument etter annet og tredje ledd, se merknad til denne bestemmelsen.

I sjette ledd foreslås det en forskriftshjemmel for fastsettelse av nærmere regler til utfylling av kravene i første til femte ledd.

Til § 1B-2

Paragrafen er ny og gjennomfører kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 30 nr. 1. Paragrafen stiller krav om at forskringsdistributøren skal foreta en egnethetsvurdering når det gis en personlig anbefaling om forsikringsbaserte investeringsprodukter og angir at tilbud om forsikringsbaserte investeringsprodukter alltid skal bygge på en slik personlig anbefaling. Den innebærer dermed at muligheten til å gjøre det obligatorisk å yte rådgivning i direktivets forstand ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter benyttes, jf. direktivets artikkel 29 nr. 3 tredje avsnitt. Paragrafen gjelder tilsvarende når det gis en personlig anbefaling om forsikringsbaserte investeringsprodukter i forsikringstiden, jf. § 11-3. Kravene i § 1B-2 vil med andre ord gjelde så lenge det gis en personlig anbefaling, uavhengig av om anbefalingen gis før avtaleinngåelsen eller i forsikringstiden.

Første ledd stiller krav om at forsikringsdistributøren skal foreta en såkalt egnethetsvurdering når det gis en personlig anbefaling til kunden om et forsikringsbasert investeringsprodukt. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 30 nr. 1 første avsnitt. Direktivet bruker uttrykket «rådgivning», som i artikkel 2 nr. 1 15) er definert som en personlig anbefaling til en kunde, se også omtale i punkt 10. Annet ledd innebærer dermed at distributøren skal foreta en egnethetsvurdering dersom det ytes rådgivning i direktivets forstand. Det vises til at definisjonen av begrepet «rådgivning» i forsikringsdistribusjonsdirektivet er lik definisjonen av «investeringsrådgivning» i MiFID, med nødvendige terminologiske tilpasninger. I fravær av andre holdepunkter synes det derfor nærliggende å se hen til tolkningen av «investeringsrådgivning» i MiFID når det skal vurderes om det anses å foreligge en personlig anbefaling, se også her omtale i punkt 10. For en nærmere redegjørelse om forholdet mellom plikten til å sikre at ethvert tilbud er i overensstemmelse med kundens ønsker og behov, plikten til å gi opplysninger og råd og plikten til å gi en personlig anbefaling vises det til samme punkt.

Det følger av første ledd første punktum at forsikringsforetaket skal innhente nødvendige opplysninger om kundens kunnskap og erfaring på det aktuelle investeringsområdet og om kundens finansielle situasjon og investeringsmål, herunder kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Hvilke opplysninger som anses nødvendige, må sees i sammenheng med formålet med undersøkelsene, som etter annet punktum er å sette foretaket i stand til å anbefale et forsikringsbasert investeringsprodukt som egner seg for kunden, og som særlig er i samsvar med kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Det er gitt utfyllende bestemmelser om egnethetsvurderingen i forordning 2017/2359 kapittel III. Hvilke opplysninger som skal innhentes, vil avhenge av hva som er relevant sett hen til produktet og kunden, jf. forordningen artikkel 9 nr. 3 og nr. 4 samt artikkel 17 nr. 1. Med mindre det kommer holdepunkter for noe annet i EØS-rettslige kilder, antar departementet for øvrig at kravet til egnethetsvurdering i forsikringsdistribusjonsdirektivet bør forstås på samme måte som det tilsvarende kravet ved investeringsrådgivning i MiFID II artikkel 25. nr. 2, som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 10-15 første ledd første og annet punktum. Tredje punktum bestemmer at anbefalingen også skal omfatte forhold som er relevante for senere endringer i sammensetningen av investeringsporteføljen som kunden kan foreta.

Annet ledd slår fast at tilbud om forsikringsbaserte investeringsprodukter alltid skal bygge på en personlig anbefaling til kunden. Det innebærer at forsikringsdistributøren må vurdere om produktet er egnet før avtale inngås. Plikten til å foreta en egnethetsvurdering gjelder imidlertid også dersom distributøren gir kunden en personlig anbefaling om forsikringsbaserte investeringsprodukter uten at det samtidig fremsettes et tilbud, jf. første ledd.

Tredje ledd stiller krav om at den samlede pakken skal være egnet for kunden dersom anbefalingen gjelder et forsikringsbasert investeringsprodukt som inngår i en pakke av tjenesteytelser eller produkter, og det også ytes investeringsrådgivning.

Fjerde ledd angir hva som menes med et forsikringsbasert investeringsprodukt. Definisjonen bygger på og skal forstås i samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 2 nr. 1 17). Formuleringen «som ikke har pensjon som hovedformål» er ment å avgrense mot produkter som faller inn under unntakene i artikkel 2 nr. 1 17) bokstav c til e. Unntakene svarer til Europarlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1286/2014 om nøkkelinformasjonsdokumenter om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter (PRIIPs-forordningen) artikkel 2 nr. 2 bokstav e og f, og i fravær av andre holdepunkter legger departementet til grunn at unntakene bør forstås på samme måte.

Femte ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere regler om forsikringsdistributørens plikter etter paragrafen. Særlige regler ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter vil også kunne gis med hjemmel i øvrige forskriftshjemler i loven, jf. blant annet § 1B-1 sjette ledd og § 1C-1 tredje ledd.

Det vises ellers til omtalen i punkt 13.

Til § 1B-3

Bestemmelsen viderefører forsikringsavtaleloven §§ 3-10 og 12-12 med enkelte terminologiske endringer. I tillegg er det i femte ledd inntatt at en underretning om avslag, i tillegg til de opplysningskravene som følger av de gjeldende reglene, skal opplyse om adgangen til klagebehandling og klage til tilsynsmyndighet etter §§ 22-1 og 22-3. Etter departementets oppfatning er det hensiktsmessig at kunden får disse opplysningene samtidig.

Formuleringen «i et skriftlig dokument» er lagt til i fjerde ledd første punktum og sjette ledd. Endringen har sammenheng med § 1-6 og innebærer at en skriftlig underretning kan gis elektronisk.

Norske Forsikringsmegleres Forening har i høringen tatt til orde for at regelen bør «få tilsvarende anvendelse hvor en forsikringsgiver sier opp en forsikring ved fornyelse, særlig hvis det skyldes at andre forsikringer flyttes men noen fornyes, dvs hvor forsikringsselskapet ulovlig lager en sammensatt avtale». Departementet kan ikke se behov for en slik utvidelse og viser til at forsikringsforetakets adgang til å unnlate å fornye en forsikring er særskilt regulert, se særlig § 3-5 annet ledd første punktum og § 12-9 annet ledd første punktum.

Til § 1B-4

Paragrafen er ny og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 3.

Første ledd første punktum oppstiller et generelt forbud mot koblingssalg der forsikringen er aksessorisk til en vare eller tjeneste. Det kan for eksempel dreie seg om reiseforsikring som selges som et tillegg til en reise. Forbudet innebærer at foretaket har plikt til å tilby varen eller tjenesten separat – dvs. uten at kunden samtidig tegner forsikring. Produktpakker der de enkelte elementene også tilbys separat, vil ikke rammes av forbudet. Det gjelder selv om det gis rabatt eller annet økonomisk insentiv til å kjøpe hele pakken. Det er imidlertid gitt hjemmel til å fastsette regler i forskrift som begrenser adgangen til å tilby produktpakker på særlig gunstige vilkår, jf. tredje ledd.

Forbudet mot koblingssalg innebærer at det må være mulig å kjøpe den samme varen eller tjenesten som tilbys sammen med forsikringen. Det er ikke tilstrekkelig at kunden tilbys en annen, liknende vare eller tjeneste.

Forbudet mot koblingssalg etter første ledd gjelder bare der forsikringen er aksessorisk. Ved salg av produktpakker der forsikringen er hovedytelsen, er koblingssalg tillatt innenfor de rammer som følger av andre regler. Det vises her særlig til finansforetaksloven § 16-7, jf. finansforetaksforskriften § 16-1.

Det følger av første ledd annet punktum at vilkår i strid med forbudet mot koblingssalg ikke er bindende for en kunde som er forbruker. Bestemmelsen gir forbrukeren en ensidig adgang til å si seg fri fra avtalen.

Annet ledd gjør unntak fra forbudet der forsikringen selges sammen med en investeringstjeneste, kredittavtale eller betalingskonto, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 3 annet punktum. Begrensninger i adgangen til å tilby slike produkter ved koblingssalg kan imidlertid følge av andre regler. Det er gitt særlige regler om salg av investeringstjenester, betalingskonti eller kredittavtaler sammen med andre produkter eller tjenester, inkludert forsikringsavtaler, i henholdsvis verdipapirhandelloven § 10-10 niende ledd og finansavtaleloven § 4-1 annet ledd og § 5-8.

Tredje ledd gir hjemmel til å gi regler i forskrift som begrenser adgangen til å tilby produktpakker på særlig gunstige vilkår. Forskriftshjemmelen omfatter både produktpakker der forsikringen er hovedytelsen, og produktpakker der forsikringen er det aksessoriske produktet, og supplerer finansforetaksloven § 16-7. I motsetning til hjemmelen i finansforetaksloven § 16-7 omfattes også produktpakker der forsikring selges sammen med andre produkter eller tjenester enn forsikringsforetakets eller et annet finansforetaks tjenester.

Det gjelder særlige opplysningskrav ved tilbud om produktpakker som inneholder forsikring, jf. § 1C-7. Det vises til merknadene til § 1C-7 samt til de generelle merknadene i punkt 14.

Til § 1C-1

Paragrafen gjelder forsikringsdistributørens generelle opplysningsplikt før det inngås avtale med kunden. Bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende angrerettlov § 30 første ledd annet punktum, og den er utformet med utgangspunkt i den nye finansavtaleloven § 3-22 med tilpasninger og justeringer. Forsikringsdistributørens opplysningsplikter er også omtalt i punkt 11.

Hvem som anses som «forsikringsdistributør», er definert i lovforslaget § 1-2 bokstav c, se merknaden til denne bestemmelsen. Hovedprinsippet om at et forsikringsformidlingsforetak har samme informasjonsplikt som et forsikringsforetak, følger etter gjeldende rett av forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 femte ledd. Siden forsikringsforetakets opplysningsplikter utvides i lovforslaget, utvides forsikringsformidlerens opplysningsplikter tilsvarende. Utvidelsen anses å være i samsvar med et av de sentrale formålene med forsikringsdistribusjonsdirektivet om at kunden skal ha like god beskyttelse uavhengig av om forsikringen distribueres av forsikringsforetaket selv eller en forsikringsformidler.

Første ledd gir en overordnet anvisning om forsikringsdistributørens opplysningsplikt gjennom henvisning til de enkelte pliktene i §§ 1C-3 til 1C-10. Bestemmelsen må sees i sammenheng med de overordnede opplysningspliktene etter lovforslaget § 1B-1, som etter omstendighetene kan innebære en plikt til å gi ytterligere opplysninger enn det som følger av minimumskravene i §§ 1C-3 til 1C-10.

I første ledd reguleres også tidspunktet for når opplysningspliktene etter lovforslagets første del må være oppfylt. Etter forsikringsdistribusjonsdirektivet følger det uttrykkelig av artikkel 18 og 19 at opplysninger etter disse bestemmelsene skal gis «i god tid» før avtaleinngåelsen. De mer overordnede opplysningspliktene etter direktivets artikkel 20 skal oppfylles «[i]nden en forsikringsaftale ingås», men meningsinnholdet antas å være det samme, se nærmere omtale i punkt 11.5.4. «I god tid» er ment som en videreføring også av tidsfrister angitt som «i rimelig tid», jf. angrerettloven § 28, i det begge bygger på en skjønnsmessig angivelse. Tilsvarende er lagt til grunn for den nye finansavtaleloven, se Prop. 92 LS (2019–2020) s. 359. Som der legger departementet til grunn at det vil kunne bero på typen avtale og avtalens kompleksitet hva som skal anses som rimelig tid eller god tid etter lovforslaget og direktivbestemmelsene. Typen forsikringsprodukt vil dermed kunne ha betydning for hvor lang tid kunden må få til å sette seg inn i opplysningene.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet inneholder ikke noe generelt krav om at informasjon skal gis ved fornyelse eller endring av en forsikringsavtale. For informasjonspliktene etter forsikringsformidlingsdirektivet er dette til sammenligning angitt uttrykkelig, se artikkel 12 nr. 1. Departementet antar imidlertid at en kunde bør få relevant informasjon også ved fornyelse og endringer. Liknende vurderinger er lagt til grunn ved gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet i Sverige, se Prop. 2017/18:216 s. 280. I utgangspunktet antar departementet at dette kan anses å følge av formuleringen om at opplysningspliktene skal være gitt «før en forsikringsavtale inngås», og at finansavtaleloven § 3-22 skal tolkes slik. Siden det i forsikringsavtaleloven er egne bestemmelser om fornyelse av avtaler i gjeldende del A og B (lovforslagets tredje og fjerde del), antar departementet likevel at det av pedagogiske hensyn bør slås fast også her at opplysningspliktene gjelder så langt det er nødvendig. Det vises til lovforslaget §§ 3-3 og 12-7 og merknader til disse bestemmelsene, se også § 1B-1 og merknad til denne bestemmelsen.

Annet ledd første punktum gjør unntak fra første ledd for avtaler som er inngått på initiativ fra kunden selv. Det avgjørende er at fjernkommunikasjonsmåten forhindrer at opplysninger blir gitt på den måten loven foreskriver, se tilsvarende Prop. 92 LS (2019–2020) s. 359. Foretaket må uansett oppfylle sine øvrige plikter, men tidspunktet for oppfyllelsen av opplysningsplikten utsettes. Unntaket er også omtalt i punkt 11.5.5. Bestemmelsen viderefører angrerettloven § 30 første ledd annet punktum, med terminologiske endringer i samsvar med den nye finansavtaleloven og med enkelte justeringer, men virkeområdet utvides til å gjelde uavhengig av om kunden er forbruker. Finans Norge har i høringen etterlyst regler om hvordan salg ved fjernkommunikasjon bør skje også i forhold til næringsdrivende kunder. Departementet antar at det overfor næringsdrivende bør være en tilsvarende adgang som overfor forbrukerkunder til å gi vilkår og opplysninger på et varig medium etter avtaleinngåelse der salget skjer ved for eksempel telefonsalg. Som følge av utvidelsen vises det i motsetning til gjeldende angrerettlov § 30 første ledd annet punktum og den nye finansavtaleloven § 3-22 tredje ledd ikke til «alle avtalevilkår» og alle opplysninger, men til opplysningspliktene som følger av lovforslaget. At dette for forbrukere omfatter avtalevilkårene, følger av lovforslaget § 1C-10.

I annet ledd annet punktum presiseres det at særbestemmelsen ikke innebærer noen begrensning for reglene som gjelder for avtaleinngåelse. Siden dette fremgår uttrykkelig av den nye finansavtaleloven § 3-22 tredje ledd, bør det for å unngå tvil også fremgå her.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd viderefører blant annet forskriftshjemlene i angrerettloven §§ 29 og 33, men går videre siden bestemmelsen for øvrig har et videre omfang. Bestemmelsen gir blant annet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om hvordan opplysningsplikter skal oppfylles, forskriftsregler om ytterligere opplysningsplikt enn det som følger av de påfølgende bestemmelsene, og særlige opplysningsplikter for enkelte forsikringsavtaler. Slike bestemmelser kan samles i en felles forskrift til forsikringsavtaleloven, se nærmere omtale av dette i punkt 11.5.1.

Til § 1C-2

Bestemmelsen er utformet med utgangspunkt i forslaget til den nye finansavtaleloven § 3-23, men med enkelte endringer og tilpasninger.

I forlengelse av reglene i §§ 1-5 og 1-6, som gir føringer av mer overordnet karakter om kommunikasjon med kunden, regulerer § 1C-2 hvordan forsikringsdistributøren skal gi opplysninger til kunden og andre mottakere for å oppfylle informasjonsplikten i tilknytning til en mulig avtale.

Utgangspunktet i første ledd første punktum er at kunden skal få opplysninger i et skriftlig dokument, se § 1-6. For opplysningspliktene som gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 18, 19, 20 og 29, følger dette av direktivets artikkel 23. Plikten til å gi opplysninger på papir, et varig medium eller et nettsted etter direktivet gjelder altså ikke bare for de særskilt angitte opplysningspliktene, men også for de mer overordnede opplysningspliktene etter direktivets artikkel 20, se også merknad til lovforslaget § 1B-1 tredje ledd annet punktum. Departementet har derfor kommet til at skriftlighetskravet bør være generelt. For opplysningspliktene som viderefører angrerettlovens regler, er kravet til skriftlig dokument en videreføring av angrerettloven § 30. Første ledd gjennomfører dermed også fjernsalgsdirektivet artikkel 5 nr. 1. Et skriftlighetskrav følger for enkelte opplysninger også av gjeldende § 2-1 annet ledd og § 11-1 tredje ledd i forsikringsavtaleloven.

Etter forsikringsformidlingsloven § 5-5 annet ledd kan opplysninger som forsikringsformidleren skal gi kunden, gis muntlig «når kunden ber om det, eller når umiddelbar dekning er nødvendig». Departementet antar at det isolert sett kunne være ønskelig å videreføre en slik adgang til muntlig informasjon. Skriftlighetskravet etter forsikringsdistribusjonsdirektivet gjelder imidlertid som nevnt ikke bare de spesifiserte opplysningspliktene etter direktivet, men også de overordnede opplysningspliktene etter artikkel 20 til å gi kunden objektiv informasjon om forsikringen på en forståelig måte slik at kunden kan treffe en informert beslutning. Departementet antar at opplysningspliktene som følger av de gjeldende bestemmelsene i forsikringsavtaleloven og forsikringsformidlingsloven, er av en slik art at de ofte vil være omfattet av denne overordnede opplysningsplikten. Det kan da være problematisk å opprettholde adgangen til muntlige opplysninger som følger av den gjeldende forsikringsformidlingsloven § 5-5 annet ledd. Samtidig antas dette neppe å være til særlig hinder for umiddelbar dekning. Adgangen til elektronisk kommunikasjon og dagens tilgjengelighet til elektroniske kommunikasjonsmidler gjør at skriftlig kommunikasjon neppe behøver å ta særlig mye lengre tid enn muntlig.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum om at kunden skal kunne få utlevert opplysningene på papir, gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 3. Etter denne bestemmelsen skal kunden få opplysningene gratis. I lovforslaget følger dette av sammenhengen mellom § 1C-2 og § 1B-1 fjerde ledd.

Første ledd tredje punktum er nytt og inntatt i lys av den nye finansavtaleloven § 3-23 tredje ledd. Departementet legger til grunn at opplysningsplikter etter loven bør kunne oppfylles ved at kunden får forelagt seg et utkast til avtale.

Annet ledd gjelder kunder som er forbrukere. Første punktum om at slike kunder når som helst under avtaleforholdet kan be om å få avtalevilkårene på papir, er en videreføring av angrerettloven § 31 første ledd. Annet til fjerde punktum viderefører med språklige justeringer angrerettloven § 28 tredje ledd første og annet punktum og § 31 annet ledd.

Tredje ledd gir forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om hvordan opplysningene skal gis. Blant annet kan det stilles krav om at opplysninger om angreretten skal gis ved bruk av et angreskjema fastsatt av departementet, og bestemmelsen omfatter dermed en videreføring av angrerettloven § 33.

Til § 1C-3

Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 5 flg. og oppstiller en plikt til at nærmere angitte opplysninger skal gis i et standardisert informasjonsdokument ved avtaler om annen forsikring enn livsforsikring, jf. første ledd. Slike avtaler vil si skadeforsikringsprodukter som oppført i bilag I til direktiv 2009/138/EF, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 5. Opplysningene som skal fremgå av det standardiserte informasjonsdokumentet, samsvarer med forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 8.

Det standardiserte informasjonsdokumentet skal utarbeides av produsenten av det aktuelle skadeforsikringsproduktet, jf. annet ledd. I det norske markedet er det først og fremst forsikringsforetak som produserer forsikringsprodukter, men produsenten kan også være en forsikringsformidler. Det er gitt nærmere regler om når en forsikringsformidler skal anses å produsere forsikringsprodukter i kommisjonsforordning 2017/2358, se nærmere omtale i Prop. 233 LS (2021–2022) punkt 7.4.

Tredje ledd gir forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om det standardiserte informasjonsdokumentet. I forskriften kan det gjøres unntak fra første ledd. De nærmere kravene i direktivet til hvordan det standardiserte informasjonsdokumentet skal utformes, vil gjennomføres i forskrift. Tilsvarende gjelder tilknyttede rettsakter.

I artikkel 20 nr. 5 fremgår det uttrykkelig at det standardiserte informasjonsdokumentet skal utformes «på papir eller et andet varigt medium». I lovforslaget følger dette av sammenhengen med § 1C-2 første ledd jf. § 1-6.

Kravene til standardisert informasjonsdokument er nærmere omtalt i punkt 11.5.3.

Til § 1C-4

Bestemmelsen angir sammen med § 1C-1 første ledd hvilke opplysninger som minst skal gis om forsikringsforetaket. Ytterligere opplysningsplikter kan følge av de overordnede opplysningspliktene i lovforslaget § 1B-1. Når det gjelder forsikringsdistributørens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises det til punkt 11.

Bestemmelsen svarer til § 3-24 i den nye finansavtaleloven, med endringer og tilpasninger.

Kravet til opplysninger om navn og adresse i første ledd bokstav a følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 18 bokstav b nr. i. Finanstilsynet opplyser i høringen å ha registrert at foretak i konsern med felles logo ofte bare oppgir logoen eller kortformen på selskapsnavnet uten å angi hvilken konkret juridisk person som blir avtalepart. Tilsynet mener det må presiseres at foretakene må oppgi navn og juridiske selskapsform. Departementet understreker derfor at kravet til opplysning om foretaksnavn innebærer at det må fremgå av foretaksnavnet hvilken juridiske selskapsform foretaket har, jf. foretaksnavneloven § 2-2. Kravet i den gjeldende opplysningspliktforskriften for livsforsikring § 4 nr. 1 om opplysning om foretakets navn og selskapsform, vil med dette følge direkte av loven.

Kravet etter bokstav b til å opplyse om «tilsvarende opplysninger» for eventuell filial, agent eller annen representant etablert i Norge vil omfatte både opplysninger etter bokstav a, c og d. Reglene viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav a, men er i bestemmelsen her utvidet til å få anvendelse også utenfor forbrukerforhold. Når foretaket uansett må opplyse om navn og adresse, kan ikke departementet se at det kan innebære nevneverdig merarbeid å måtte opplyse om disse forholdene. Terminologiske endringer samsvarer med den nye finansavtaleloven.

Etter den gjeldende forskriften om forsikringsselskapers opplysningsplikt for avtaler om annet enn livsforsikring § 3-1 første ledd skal «[f]orsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat som inngår avtaler som dekker risiko som består her i riket, […] i forbindelse med tegningen av en forsikring underrette forsikringstaker om i hvilken stat det hovedkontor, det agentur eller den filial som avtalen inngås med, er etablert». Bestemmelsen gjennomfører Solvens II-direktivet artikkel 184 nr. 1 første avsnitt. Et liknende krav for livsforsikring følger, sammen med et krav om adresseopplysninger, av forskriften om forsikringsselskapers opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring § 4 nr. 2 og 3, jf. Solvens II-direktivet artikkel 185 nr. 2 bokstav b og c. Disse kravene vil nå følge direkte av § 1C-4 bokstav a og b og gjelde generelt for alle forsikringsavtaler, med adgang til fravikelighet ved avtaler om store risikoer, jf. lovforslaget § 1A-2.

Bokstav c om annen relevant kontaktinformasjon er hentet fra den nye finansavtaleloven § 3-24 bokstav c. Det antas å være i alle parters interesse at foretakets kontaktinformasjon formidles sammen med andre opplysninger.

Til § 1C-5

Paragrafen angir sammen med § 1C-1 hvilke opplysninger som minst skal gis kunden om distribusjonsforholdet. Ytterligere opplysningsplikter kan følge av de overordnede opplysningspliktene i lovforslaget § 1B-1. Når det gjelder forsikringsdistributørens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises det til punkt 11.

Første ledd får anvendelse der forsikringsforetaket selv distribuerer forsikringen og gjennomfører sammen med § 1C-4 bokstav a og § 1C-6 direktivets artikkel 18 bokstav b og artikkel 19 nr. 4 og 5. Første ledd får ikke anvendelse der et forsikringsforetak yter forsikringsformidling etter forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) til § 16-16 i finansforetaksloven. I slike tilfeller får annet ledd anvendelse for foretaket, se tredje ledd.

Etter bokstav c skal kunden få opplysninger om eventuelle interessekonflikter mellom foretaket og kundene og kundene imellom og tiltakene som i så fall er truffet for å redusere risikoen for interessekonflikter. Bestemmelsen er ny i forsikringsavtaleloven, men et krav om å opplyse om eventuelle interessekonflikter før avtaleinngåelse følger allerede av Finansnæringens Autorisasjonsordningers God skikk-standard punkt 6. En tilsvarende plikt vil også følge av forslaget til ny § 16-14 i finansforetaksloven etter Prop. 233 LS (2020–2021). Etter omstendighetene vil en plikt til å opplyse om eventuelle interessekonflikter i avtaleforholdet uansett kunne følge av det overordnede kravet om å gi kunden de opplysningene som er nødvendige for å forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud, se lovforslaget § 1B-1 tredje ledd. Bestemmelsen i første ledd bokstav c innebærer imidlertid at det alltid skal opplyses om dette.

I den nye finansavtaleloven følger en opplysningsplikt om eventuelle interesser i avtaleforholdet av § 3-24 bokstav f. At opplysningsplikten i lovforslaget her er noe annerledes utformet, må sees i sammenheng med utformingen av opplysningspliktene i Prop. 233 LS (2020–2021).

Finanstilsynet peker i høringen på at en plikt til å informere om interessekonflikter må sees i sammenheng med de offentligrettslige kravene om identifisering og håndtering av interessekonflikter. Tilsynet uttaler:

«Etter identifisering av en interessekonflikt må foretaket iverksette konkrete tiltak for å sikre kundens interesser, som konkrete retningslinjer og rutiner for eksempel om organisering og kontroll eller at aktiviteten opphører. Opplysningsplikten vil dermed i hovedsak være relevant i tilfeller der ett eller flere tiltak ivaretar kundene langt på vei, men det likevel kan være tvil med hensyn til om kundenes interesse er tilstrekkelig ivaretatt. Plikten til å opplyse om relevante interessekonflikter kan ikke erstatte tiltak for å forhindre slike konflikter. Finanstilsynet mener at dette må presiseres.»

Departementet viser til at hovedregelen etter forslaget til ny § 16-14 i finansforetaksloven i Prop. 233 LS (2020–2021) vil være at risikoen for interessekonflikter skal begrenses, og at mulige interessekonflikter skal identifiseres og hindres eller håndteres. Tilsvarende regler foreslås for forsikringsformidlere i forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) til ny forsikringsformidlingslov § 9-3. Spørsmålet om opplysningsplikt om eventuelle interessekonflikter må også sees i sammenheng med § 1-5 første ledd, som innebærer en plikt for foretaket til, innenfor rimelighetens grenser, å identifisere eventuelle egne interessekonflikter i avtaleforholdet. Plikten til å opplyse om eventuelle interessekonflikter vil bare gjelde når det til tross for en slik interessekonflikt er aktuelt å inngå en avtale, se tilsvarende i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 360. Opplysningsplikten kan ikke erstatte iverksetting av tiltak, og skal være en siste utvei som benyttes av foretakene dersom andre tiltak ikke med rimelig sikkerhet forhindrer risiko for at kundens interesser blir skadelidende. Eventuelle opplysninger om interessekonflikt reduserer ikke foretakets eget ansvar for å unngå avtaleforhold med uforsvarlige bindinger til utfallet.

Etter bokstav d skal kunden få opplysninger om hvilken form for vederlag eller annen økonomisk fordel foretakets ansatte mottar i forbindelse med forsikringsavtalen. «Vederlag» skal forstås tilsvarende som forsikringsdistribusjonsdirektivets definisjon av «aflønning», som dekker «provision, honorarer, gebyr eller anden betaling herunder enhver form for økonomiske fordele eller enhver anden finansiel eller ikke-finansiel fordel eller tilskyndelse, som tilbydes eller gives med henblik på forsikringsdistributionsvirksomhed», jf. artikkel 2 nr. 9. Når det i motsetning til i høringsnotatets lovforslag ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden i loven at «annen økonomisk fordel» er omfattet av opplysningsplikten, skyldes det med andre ord at slik annen økonomisk fordel er omfattet av begrepet «vederlag». Etter forsikringsdistribusjonsdirektivet skal kunden også få opplysninger om betalinger «ud over de løbende præmier og planlagte betalinger i henhold til forsikringsaftalen efter dens indgåelse». Bokstav d gjennomfører også denne opplysningsplikten.

Annet ledd får anvendelse ved forsikringsformidling. Med unntak av bokstav b, e og en mindre supplering i bokstav f gjennomfører annet ledd i sin helhet forpliktelser som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Norske Forsikringsmegleres Forening har i høringen tatt til orde for at det bør være tilstrekkelig at risikobaserte vurderinger om interessekonflikter utarbeides, og at det opplyses om at disse er tilgjengelige på forespørsel. Departementet mener at kunden bør få opplysningene som er omfattet av bestemmelsen, uten å måtte be særskilt om det, og følger derfor ikke opp dette forslaget.

Bokstav a gjennomfører artikkel 18 bokstav a nr. 1 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Kravet om opplysninger om navn og adresse viderefører også forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 1. Bokstav b viderefører sammen med bokstav a og d angrerettloven § 28 første ledd bokstav a, men er på samme måte som i § 1C-4 utvidet til å få anvendelse også utenfor forbrukerforhold. Kravet til å opplyse om «tilsvarende opplysninger» for eventuell filial, agent eller annen representant etablert i Norge vil omfatte både opplysninger etter bokstav a og d, se tilsvarende i merknad til § 1C-4 bokstav b. Bokstav c gjennomfører artikkel 18 bokstav a nr. ii. Bokstav d gjennomfører artikkel 18 bokstav a nr. iv og viderefører også forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 2.

Bokstav e pålegger forsikringsformidleren å opplyse om eventuelle interessekonflikter mellom foretaket og kundene og kundene imellom og tiltakene som i så fall er truffet for å redusere risikoen for interessekonflikter. En tilsvarende opplysningsplikt gjelder for forsikringsforetaket etter første ledd bokstav c, se merknad til denne bestemmelsen. En tilsvarende plikt vil også følge av forslaget til ny forsikringsformidlingslov § 9-3 etter Prop. 233 LS (2020–2021).

Bokstav f første punktum gjennomfører artikkel 18 bokstav a nr. v. Etter annet punktum skal kunden, i tillegg til å få opplyst om forsikringsformidleren representerer kunden eller handler for eller på vegne av forsikringsforetaket, få opplyst hva dette innebærer for forsikringsforetakets ansvar, jf. § 5-3 annet og tredje ledd. Det sistnevnte er ikke et krav etter direktivet, men foreslås likevel inntatt for å sikre at kunden får tilstrekkelig informasjon til å vite hvor kunden kan fremme eventuelle krav. Departementet antar samtidig at formålet taler for at denne opplysningsplikten bør begrenses til forbrukere.

Bokstav g og h regulerer opplysninger om tilknyttede foretak. Bokstav g gjennomfører artikkel 19 nr. 1 bokstav a. Bestemmelsen viderefører også forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 5. Bokstav h gjennomfører artikkel 19 nr. 1 bokstav b og viderefører også forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 6.

Bokstav i første punktum gjennomfører artikkel 19 nr. 1 bokstav c nr. i. Bestemmelsen viderefører også forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 3. Bokstav i annet punktum gjennomfører artikkel 20 nr. 3 og viderefører forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 annet ledd. Av direktivets fortale avsnitt 47 fremgår at

«[m]ed henblik på at vurdere, om antallet af aftaler og udbydere, der vurderes af formidleren, er tilstrækkeligt stort til at sikre en objektiv og individuel analyse, bør der tages passende hensyn til blant annet kundens behov, antallet af udbydere på markedet, disse udbyderes markedsandel, antallet af relevante forsikringsprodukter, der er tilgængelige fra hver enkelt udbyder, og disse produkters karakteristika».

Bokstav i får anvendelse dersom forsikringsformidleren gir en personlig anbefaling på grunnlag av en objektiv analyse. Lovforslaget regulerer derimot ikke når forsikringsformidleren skal gjøre dette. Forslaget innebærer dermed at det ikke foreslås å benytte det nasjonale handlingsrommet til å gjøre det helt eller delvis obligatorisk å gi personlig anbefaling på grunnlag av en objektiv analyse, sml. direktivets artikkel 22 nr. 2 tredje avsnitt.

Bokstav j gjennomfører artikkel 19 nr. 1 bokstav c nr. ii. Bokstav k gjennomfører artikkel 19 nr. 1 bokstav c nr. iii og viderefører forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 tredje ledd, med den endring at opplysninger om navn på forsikringsforetakene som forsikringsformidleren kan benytte og faktisk benytter, skal gis uavhengig av nærmere anmodning fra kunden.

Bokstav l til p regulerer opplysninger om pris og kostnader og gjennomfører i bokstav l direktivets artikkel 19 nr. 1 bokstav d og i bokstav m artikkel 19 nr. 1 bokstav e. Bokstav l og m viderefører samlet også forsikringsformidlingsloven § 3-1 første ledd nr. 4 bokstav a og b. Videre gjennomføres i annet ledd bokstav n artikkel 19 nr. 2. I bokstav o videreføres forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 4 bokstav a, og i bokstav p gjennomføres direktivets artikkel 19 nr. 3. Begrepet «vederlag» skal forstås tilsvarende som «aflønning» i direktivet, se merknad til første ledd bokstav d. Reguleringen av opplysninger fra forsikringsformidleren om pris og kostnader er også omtalt i punkt 11.

Tredje ledd første punktum får anvendelse der andre enn forsikringsforetak påtar seg å yte forsikring, se merknad til §§ 2-2, 2-4 og 10-4. Annet punktum får anvendelse der et forsikringsforetak yter forsikringsformidling etter forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) til § 16-16 i finansforetaksloven, se merknad til første ledd.

For aksessoriske forsikringsagenter gjelder kun enkelte av opplysningspliktene i paragrafen, se fjerde ledd. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 21.

Til § 1C-6

Paragrafen angir sammen med § 1C-1 hvilke opplysninger som minst skal gis kunden om tvisteløsning og behandling av klager i klageorgan. Ytterligere opplysningsplikter kan følge av de overordnede opplysningspliktene i lovforslaget § 1B-1. Når det gjelder forsikringsdistributørens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises det til punkt 11.

Bestemmelsen er utformet med utgangspunkt i den nye finansavtaleloven § 3-26, med enkelte tilpasninger og endringer.

Første punktum gjennomfører for forsikringsforetak forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 18 bokstav b nr. iii og for forsikringsformidlere artikkel 18 bokstav a nr. iii. Opplysningsplikten om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for utenrettslige tvisteløsningsordninger viderefører også gjeldende § 2-1 fjerde ledd og § 11-1 femte ledd og forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 8. I tillegg viderefører bestemmelsen angrerettloven § 28 første ledd bokstav q om opplysningsplikt om muligheten for å få løst eventuelle tvister med den næringsdrivende utenfor domstolene og hvordan forbrukere eventuelt kan bruke ordningene. For avtaler om annet enn livsforsikring hvor kunden er en fysisk person, gjennomfører bestemmelsen Solvens II artikkel 183 nr. 1 annet avsnitt. For avtaler om livsforsikring gjennomfører bestemmelsen Solvens II-direktivet artikkel 185 nr. 3 bokstav l.

Forsikringsformidlere må gi opplysninger om tvisteløsning og klageorgan både om formidleren selv og om forsikringsforetaket, jf. henvisningen til lovforslaget § 20-2.

Annet og tredje punktum viderefører gjeldende § 2-1 tredje ledd og § 11-1 fjerde ledd med terminologiske endringer. Bestemmelsen er derfor noe annerledes utformet sammenliknet med den nye finansavtaleloven § 3-26 bokstav a. Departementet antar at det ikke er behov for å avgrense bestemmelsenes saklige virkeområde til avtalene som er omfattet av lovforslagets tredje og fjerde del, se punkt 6.5. Bestemmelsen viderefører også angrerettloven § 28 første ledd bokstav o og gjennomfører Solvens II artikkel 183 nr. 1 bokstav a og b (avtaler om annet enn livsforsikring) og artikkel 185 nr. 3 bokstav m (avtaler om livsforsikring). Ordlyden i direktivene har visse variasjoner, men departementet antar at dette neppe er til hinder for en samlet regulering.

Til § 1C-7

Paragrafen er ny og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 1, 2 og 6.

Paragrafen stiller krav til hvilke opplysninger som skal gis ved tilbud om produktpakker som inneholder et forsikringselement. Kravene gjelder uavhengig av om forsikringen er hovedytelsen i pakken og om de ulike elementene også tilbys enkeltvis. Ytterligere opplysningsplikter kan følge av de overordnede opplysningspliktene i lovforslaget § 1B-1. Når det gjelder forsikringsdistributørens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises det til punkt 11.

Første ledd pålegger foretaket å opplyse om de ulike elementene i en produktpakke også tilbys enkeltvis. Der forsikringen er et tillegg til en vare eller tjeneste, følger det av § 1B-4 første ledd at foretaket har en plikt til å tilby varen eller tjenesten separat.

Annet ledd regulerer hvilke opplysninger kunden skal motta ved tilbud om en produktpakke. Det følger av første punktum at foretaket skal gi «nødvendige» opplysninger om de ulike elementene i avtalen. Der risikoen eller dekningen blir annerledes som følge av at produktene selges sammen, skal foretaket i tillegg forklare hvordan sammensetningen påvirker den totale risikoen eller dekningen, jf. annet punktum.

Når det gjelder forsikringselementet i pakken, må hva som er «nødvendige» opplysninger, sees i sammenheng med de generelle kravene til opplysninger i lovforslaget § 1B-1 og §§ 1C-1 flg. Kunden skal settes i stand til å forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud, og herunder kunne ta stilling til om han eller hun ønsker å inngå avtale om produktpakken. Det stilles ikke lempeligere krav til produktinformasjonen fordi forsikringen selges sammen med en annen vare eller tjeneste.

For finansforetak er det gitt særlige regler om opplysningsplikt ved tilbud om produktpakker i finansforetaksloven § 16-8 første ledd. Finansforetaksloven § 16-8 første ledd gjelder uavhengig av hvilke tjenester som inngår i produktpakken, og innebærer at foretaket skal opplyse om prisen på de enkelte tjenestene som inngår i en produktpakke, og om tjenestene tilbys enkeltvis. Paragraf 4-10 annet ledd i loven her supplerer etter dette opplysningsplikten i finansforetaksloven § 16-8 i de tilfellene hvor forsikring er primærproduktet i pakken. I motsetning til finansforetaksloven § 16-8 gjelder opplysningsplikten i § 1C-7 også for forsikringsformidlere.

Tredje ledd bestemmer at foretaket må vurdere om det er i kundens interesse å kjøpe hele pakken ved tilbud om en produktpakke. Kravet må sees i sammenheng med at tilbud om forsikring alltid skal være i samsvar med kundens krav og behov, jf. § 1B-1 første ledd annet punktum.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punkt 14.

Til § 1C-8

Paragrafen angir opplysninger som skal gis til kunden ved avtaler om skadeforsikring. Opplysningene kommer i tillegg til det som følger av lovforslagets øvrige opplysningsplikter. Ytterligere opplysningsplikter kan følge av de overordnede opplysningspliktene i lovforslaget § 1B-1. Når det gjelder forsikringsdistributørens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises det til punkt 11.

Bokstav a viderefører sammen med § 1B-1 forsikringsavtaleloven § 2-1 første ledd annet punktum. Bokstav b viderefører den gjeldende opplysningspliktforskriften for avtaler om annen forsikring enn livsforsikring § 4, men foreslås at tas inn i loven av hensyn til sammenhengen.

Bokstav c, d og e viderefører gjeldende § 2-1 første ledd tredje punktum og annet ledd første og annet punktum med terminologiske endringer. Av de gjeldende bestemmelsene følger det at opplysninger om en eventuell særlig høy premie skal gis skriftlig. I lovforslaget her følger det tilsvarende av sammenhengen med forslaget til § 1C-2.

Bokstav f viderefører forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 første ledd nr. 7.

Til § 1C-9

Paragrafen angir opplysninger som skal gis til kunden ved avtaler om personforsikring. Opplysningene kommer i tillegg til det som følger av lovens øvrige opplysningsplikter. Ytterligere opplysningsplikter kan følge av de overordnede opplysningspliktene i lovforslaget § 1B-1. Når det gjelder forsikringsdistributørens opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen mer generelt, vises det til punkt 11.

Paragrafen viderefører gjeldende § 11-1 annet og tredje ledd med terminologiske endringer. Enkelte av informasjonspliktene overlapper § 1C-10, som innebærer en videreføring av angrerettloven § 28 første ledd. Siden det i lovproposisjonen her ikke foreslås noen utvidelse av virkeområdet for disse gjeldende opplysningspliktene, og opplysningspliktene etter angrerettloven kun gjelder forbrukere, videreføres begge opplysningsplikter i lovforslaget.

Av gjeldende § 11-1 følger det at opplysninger om en eventuell særlig høy premie skal gis skriftlig. I lovforslaget her følger det tilsvarende av sammenhengen med forslaget til § 1C-2.

Til § 1C-10

Bestemmelsen viderefører informasjonsplikter etter angrerettloven § 28, med terminologiske endringer i samsvar med Prop. 92 LS (2019–2020). Enkelte særregler om hvordan opplysninger etter bestemmelsen skal gis, fremgår av lovforslaget § 1C-2.

Kravet i første ledd innledningen om at kunder som er forbrukere, skal gis avtalevilkårene i god tid før en forsikringsavtale inngås, viderefører angrerettloven § 30 med den utvidelsen at opplysningsplikten her vil gjelde uavhengig av om salget skjer ved fjernsalg eller ikke, se punkt 11.

Første ledd bokstav a viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav b.

Første ledd bokstav b, c og d er utformet i samsvar med den nye finansavtaleloven § 3-25 og viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav p, l og m. Bokstav e viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav j og k og § 32.

Bokstav f viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav n med terminologiske endringer i samsvar med den nye finansavtaleloven, se merknaden i Prop. 92 LS (2019–2020) s. 361.

Bokstav g viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav c. Opplysningskravet er nærmere omtalt i Prop. 92 LS (2019–2020) s. 361. Bokstav h viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav d. Bokstav i viderefører, sammen med § 2-10 tredje ledd bokstav e, angrerettloven § 28 første ledd bokstav h. Bokstav j viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav r om opplysningsplikt om garantifond eller erstatningsordninger som ikke er omfattet av direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordninger og direktiv 97/9/EF om erstatningsordninger for investorer. Bokstav k viderefører angrerettloven § 28 tredje ledd fjerde punktum med enkelte mindre endringer i lys av at bestemmelsen etter lovforslaget kun vil gjelde for forsikringstjenester.

Bokstav l, m, n, o og p viderefører gjeldende angrerettlov § 28 første ledd bokstav e, d, f og h, med terminologiske endringer i samsvar med finansavtaleloven. Kravene til opplysninger om kostnader i fjernsalgsdirektivet er omfattende, se nærmere omtale i Prop. 92 LS (2019–2020) i merknaden til § 3-28 på s. 362.

I annet ledd første punktum slås det fast at forsikringsforetaket samtidig som slike opplysninger gis til kunden, skal opplyse om eventuelle grenser for hvor lenge opplysningene er gyldige. Kravet viderefører angrerettloven § 28 første ledd bokstav g.

Annet ledd annet punktum slår fast at kunder som er forbrukere, når som helst under avtaleforholdet kan kreve å få avtalevilkår og opplysninger som fremgår av første ledd. Kravet viderefører angrerettloven § 31 første ledd, men foreslås utvidet til å gjelde uavhengig av om avtalen er inngått ved fjernsalg eller ikke, se punkt 11.5. Kravet i angrerettloven § 31 første ledd viser riktignok bare til «avtalevilkårene». På samme måte som i den nye finansavtaleloven legger departementet til grunn at det bør fremgå uttrykkelig at dette omfatter samtlige opplysninger som er omfattet av opplysningspliktene.

Tredje ledd viderefører angrerettloven § 28 femte ledd, med enkelte terminologiske endringer i samsvar med ny finansavtalelov § 3-22 femte ledd.

Til § 1C-11

Paragrafen viderefører angrerettloven § 28 fjerde ledd med terminologiske endringer i samsvar med den nye finansavtaleloven. Annet ledd viderefører § 28 sjette ledd.

Som det også fremgår av Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 367, innskrenker ikke den særskilte opplysningsplikten ved fjernsalg i telefonsamtale plikten til å gi kunden alle opplysninger og avtalevilkår etter andre bestemmelser i lovforslaget i god tid før avtale inngås (og hvis avtalen inngås på forbrukerens oppfordring og det brukes en fjernkommunikasjonsmetode som ikke gjør det mulig å gi avtalevilkår og opplysninger på varig medium før avtaleinngåelsen, straks etter at avtalen er inngått). Lovforslaget § 1C-11 gjelder altså foretakets opplysningsplikt i selve telefonsamtalen, som da kommer i tillegg til opplysningsplikt etter de andre pliktbestemmelsene i lovforslaget.

Til § 1D-1

Første ledd viderefører angreretten ved fjernsalg etter angrerettloven §§ 34 og 35 for avtaler om «forsikringstjenester», jf. angrerettloven § 5 bokstav e og fjernsalgsdirektivet artikkel 2 bokstav b. Definisjonen av «fjernsalg» samsvarer med definisjonene i angrerettloven § 5 bokstav b og den nye finansavtaleloven § 1-8 annet ledd. Med dette videreføres virkeområdet og det øvrige materielle innholdet i bestemmelsene etter angrerettloven.

Annet ledd viderefører angrerettloven § 38 første ledd, og tredje ledd viderefører angrerettloven § 36 første ledd. Fjerde ledd er dels en videreføring av forskriftshjemlene i angrerettloven § 33 og § 38 annet ledd.

Bestemmelsen tilsvarer § 3-41 i den nye finansavtaleloven, med enkelte tilpasninger og justeringer. Se også omtalen i punkt 12.

Til § 1D-2

Bestemmelsen viderefører reglene om fremgangsmåten for å benytte seg av angreretten etter angrerettloven § 34 og § 38 for avtaler om forsikringstjenester. Det er gjort enkelte redaksjonelle endringer som samsvarer med endringene i Prop. 92 LS (2019–2020), se ny finansavtalelov § 3-42 og merknadene til denne bestemmelsen. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer. Se også omtalen i punkt 12.

Tredje ledd konsumeres av § 1-6 tredje ledd første punktum dersom meldingen gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Tredje ledd vil dermed først og fremst ha selvstendig betydning når melding om bruk av angrerett sendes på annen måte.

Til § 1D-3

Første til fjerde ledd viderefører angrerettloven § 36 annet til femte ledd, og femte og sjette ledd viderefører angrerettloven § 37 for avtaler om forsikringstjenester. Det er gjort enkelte mindre språklige endringer som samsvarer med endringer i Prop. 92 LS (2019–2020), se ny finansavtalelov § 3-44. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer. Paragrafen gjennomfører fjernsalgsdirektivet artikkel 7. Se også omtalen i punkt 12.

Til § 1D-4

Paragrafen viderefører angrerettloven § 39 annet til fjerde ledd for avtaler om forsikringstjenester. Det er gjort enkelte redaksjonelle endringer som samsvarer med endringer i Prop. 92 LS (2019–2020), se ny finansavtalelov § 3-45. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer. Se også omtalen i punkt 12.

Til endringene om at «selskapet» endres til «forskringsforetaket» mv.

Endringene reflekterer at ordet «selskapet» eller varianter av det gjennomgående foreslås erstattet med «forsikringsforetaket», «foretaket» eller varianter av disse ordene i lovforslaget. Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 2-1

Paragrafen viderefører gjeldende § 1-1 med enkelte endringer og angir virkeområdet for lovens nye tredje del. Den må sees i sammenheng med § 1-1 om lovens alminnelige virkeområde. Endringene i første og fjerde ledd reflekterer at paragrafen er plassert i lovens tredje del i lovforslaget. Angivelsen i gjeldende fjerde ledd om at bestemmelsene i lovens tredje del ikke gjelder for avtaler om gjenforsikring, er tatt ut, siden dette følger av lovforslaget § 1-1 annet ledd. Forskriftshjemmelen i gjeldende fjerde ledd annet punktum følger i lovforslaget av § 1-1 fjerde ledd.

Gjeldende § 2-1 foreslås opphevet, men de innholdsmessige sidene av bestemmelsen er videreført i lovens annen del.

Til § 2-2

Paragrafen viderefører gjeldende § 1-2 med enkelte endringer og definerer en del sentrale begreper som brukes i lovens tredje del.

Definisjonen av «selskapet» som «den som ved avtalen påtar seg å yte forsikring», i gjeldende bokstav a foreslås opphevet. «Selskapet» er gjennomgående foreslått endret til «forsikringsforetaket» i lovforslaget. Om den nærmere begrunnelsen for dette vises det til punkt 9.1. Departementet har vurdert om «forsikringsforetaket» bør defineres på samme måte som «selskapet» i gjeldende lov, men har kommet til at det ville være lite pedagogisk siden begrepet også brukes om forsikringsforetak som driver forsikringsformidling på vegne av andre forsikringsforetak i lovforslagets første del. Når «forsikringsforetaket» brukes i det som etter forslaget blir lovens tredje del, er det etter departementets syn tilstrekkelig klart at det dreier seg om foretaket som har påtatt seg å yte forsikring, uten en slik definisjon.

Den gjeldende definisjonen av «selskapet» innebærer at også andre enn forsikringsforetak vil være omfattet av lovens regler dersom de yter forsikring, jf. NOU 1987: 24 s. 44 og NOU 1983: 56 s. 46. For personforsikring fremgår det i tråd med dette uttrykkelig av § 10-1 første ledd annet punktum at lovens regler gjelder så langt de passer for avtaler om personforsikring med andre enn forsikringsforetak.

Etter departementets syn bør dette også gjelde forslaget her, selv om pliktene etter loven påhviler forsikringsforetaket. Departementet foreslår derfor bestemmelser i §§ 2-4 og 10-4 om at forsikringsforetakets plikter etter loven gjelder så langt de passer for andre enn forsikringsforetak som ved avtale påtar seg å yte henholdsvis skade- og personforsikring. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Ordlyden i gjeldende bokstav b foreslås justert på bakgrunn av at definisjonen av «selskapet» oppheves. Det foreslås samtidig at gjeldende bokstav b til e blir bokstav a til d.

Til § 2-3

Paragrafen viderefører gjeldende § 1-3 med enkelte endringer og regulerer adgangen til å fravike lovens tredje del. Endringene i første ledd reflekterer at paragrafen er plassert i lovens tredje del i lovforslaget og at «selskapet» foreslås erstattet med «forsikringsforetaket». I annet ledd er bokstav a, c, d og e erstattet med en henvisning til definisjonen av store risikoer. Forslaget innebærer at adgangen til fravikelighet i forslagets første og tredje del harmoniseres, likevel slik at gjeldende § 1-3 annet ledd bokstav b videreføres. Det vises til omtalen i punkt 7.5.

Til § 2-4

Paragrafen er ny og regulerer anvendelse av lovens tredje del for andre enn forsikringsforetak.

Første ledd angir at forsikringsforetakets informasjonsplikt etter lovens tredje del gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere. Et tilsvarende krav følger i dag av forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 femte ledd. Også § 3-3 første ledd tredje punktum, som gir § 1B-1 anvendelse så langt det er nødvendig ved fornyelser av forsikringsavtaler, vil gjelde tilsvarende for forsikringsformidlere. Bestemmelsen er inntatt av pedagogiske hensyn, da dette også vil følge direkte av §§ 1 B-1 og 1C-1, se merknad til disse bestemmelsene.

Annet ledd bestemmer at forsikringsforetakets plikter etter lovens tredje del gjelder så langt de passer for andre enn forsikringsforetak som ved avtale påtar seg å yte skadeforsikring. I gjeldende lov følger det av definisjonen av «selskapet» i § 1-2 bokstav a at også andre enn forsikringsforetak omfattes av lovens regler dersom de yter forsikring. Når «selskapet» foreslås erstattet av «forsikringsforetaket», og definisjonen av «selskapet» oppheves, er bestemmelsen i annet ledd nødvendig for at loven skal gis anvendelse også for andre enn forsikringsforetak.

Til § 2-5

Paragrafen viderefører gjeldene § 1-4.

Til § 3-1

Paragrafen viderefører med enkelte språklige endringer gjeldende § 2-2. I første og fjerde ledd er «selskapet» erstattet med «forsikringsforetaket» eller «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. For øvrig reflekterer endringene i første ledd forslaget om å erstatte dagens skriftlighetskrav med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2. Plikten etter første ledd annet punktum til å gi forsikringstakeren vilkårene sammen med forsikringsbeviset foreslås videreført.

Til § 3-1 a

Paragrafen viderefører med enkelte språklige endringer gjeldende § 3-1. Endringene reflekterer for det første at ordet «selskapet» eller varianter av det gjennomgående er erstattet med «forsikringsforetaket», «foretaket» eller varianter av disse ordene. Det vises til omtalen i punkt 9.1. For det andre er dagens skriftlighetskrav erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument» i første og annet ledd. Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 3-3

Det foreslås enkelte endringer i § 3-3 første ledd.

Ordet «selskapet» er erstattet med «forsikringsforetaket» eller «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Etter første punktum skal forsikringsforetaket «i nødvendig utstrekning» sende informasjon som nevnt i § 1C-1 til forsikringstakeren senest en måned før forsikringstidens utløp. At informasjonspliktene ved avtaleinngåelse gis anvendelse ved fornyelse, viderefører gjeldende rett. Samtidig utvides informasjonspliktene tilsvarende som før avtaleinngåelse, se omtale i punkt 11 og merknad til §§ 1C-1 flg. Begrensningen om at informasjonspliktene gjelder «i nødvendig utstrekning», følger i dag av sammenhengen med gjeldende § 2-1 og tas inn siden § 1C-1 ikke har en tilsvarende begrensning. Det fremstår hensiktsmessig at opplysningspliktene gjelder i nødvendig utstrekning og ikke uavhengig av konkrete omstendigheter ved fornyelsen.

Tredje punktum er nytt og fastslår at § 1B-1 gjelder så langt det er nødvendig ved fornyelse av forsikringen. I likhet med første punktum innebærer bestemmelsen en videreføring av gjeldende rett ved at kravene til å gi informasjon og bistand gis anvendelse også ved fornyelse. Samtidig utvides pliktene tilsvarende som før avtaleinngåelse. Som for §§ 1C-1 flg. fremstår det hensiktsmessig at kravene i § 1B-1 bare gjelder så langt det er nødvendig. Det vises til omtalen i punkt 10 og merknaden til § 1B-1.

I fjerde punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Forsikringsforetakets informasjonsplikter ved endring og fornyelser av avtalen gjelder tilsvarende for forsikringsformidleren, se lovforslaget § 2-4.

Til § 3-5

I første ledd annet punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 3-7

I annet ledd annet punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 3-10

Bestemmelsen er videreført i lovforslaget § 1B-3.

Til § 4-8

I første ledd første punktum er ordet «selskapet» erstattet med «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Endringen i henvisningen til § 2-2 er en konsekvensendring av forslaget til endringer i denne bestemmelsen og innebærer ingen materielle endringer.

Til § 4-10

I annet ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 4-14

I første ledd første punktum er ordet «selskapet» erstattet med «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Videre er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 6-3

I annet ledd er ordet «selskapet» og varianter av det foreslått erstattet med «forsikringsforetaket» og varianter av «foretak». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 8-1

I første ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 8-2

I annet ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 8-3

I første ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 8-4

I tredje ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 8-5

I annet ledd første punktum er ordet «selskapet» erstattet med «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Videre er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 8-6

I tredje ledd første punktum er ordet «selskapet» erstattet med «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Videre er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 9-6

I første ledd første punktum og annet ledd første punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2. Videre er ordet «selskapet» og varianter av det erstattet med «forsikringsforetaket» og «foretakets». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 10-1

Endringene i første ledd reflekterer at paragrafen er plassert i lovens fjerde del i lovforslaget. Ordet «selskap» er erstattet med «forsikringsforetak». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Angivelsen i gjeldende fjerde ledd om at bestemmelsene i lovens fjerde del ikke gjelder for avtaler om gjenforsikring, er tatt ut, siden dette følger av lovforslaget § 1-1 annet ledd.

Til § 10-2

Definisjonen av «selskapet» som «den som ved avtalen påtar seg å yte forsikring», i gjeldende bokstav a foreslås opphevet. Nåværende bokstav b til g blir bokstav a til f. I bokstav a er ordet «forsikringstaker» definert som den som inngår en individuell eller kollektiv forsikringsavtale med «et forsikringsforetak eller en annen som ved avtale påtar seg å yte forsikring». Det vises til merknaden til lovforslaget § 2-2.

Til § 10-3

Endringene i første ledd reflekterer at paragrafen er plassert i lovforslagets fjerde del. Videre er ordet «selskapet» endret til «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 10-4

Paragrafen er ny og regulerer anvendelse av lovens fjerde del for andre enn forsikringsforetak.

Første ledd angir at forsikringsforetakets informasjonsplikt etter lovens fjerde del gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere. Et tilsvarende krav følger i dag av forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 femte ledd. Også § 12-7 første ledd tredje punktum, som gir § 1B-1 anvendelse så langt det er nødvendig ved fornyelser av forsikringsavtaler, vil gjelde tilsvarende for forsikringsformidlere. Bestemmelsen er inntatt av pedagogiske hensyn, da dette også vil følge direkte av §§ 1 B-1 og 1C-1, se merknad til disse bestemmelsene.

Annet ledd bestemmer at forsikringsforetakets plikter etter lovens fjerde del gjelder så langt de passer for andre enn forsikringsforetak som ved avtale påtar seg å yte personforsikring. I gjeldende lov følger det av definisjonen av «selskapet» i § 1-2 bokstav a at også andre enn forsikringsforetak omfattes av lovens regler dersom de yter forsikring. Når «selskapet» foreslås erstattet av «forsikringsforetaket», og definisjonen av «selskapet» oppheves, er bestemmelsen i annet ledd nødvendig for at loven skal gis anvendelse også for andre enn forsikringsforetak.

Til § 10-5

Paragrafen viderefører gjeldende § 10-4.

Til § 11-1

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 11-2 med enkelte endringer. I første ledd første punktum er ordet «selskapet» erstattet med «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Videre er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Gjeldende § 11-1 er videreført i lovforslagets annen del, se særlig §§ 1B-1 og 1C-9.

Til § 11-2

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 11-3. Ordet «selskapet» er erstattet med «forsikringsforetaket» eller «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 11-3

Paragrafen slår fast at § 1B-2 gjelder tilsvarende når det gis en personlig anbefaling om forsikringsbaserte investeringsprodukter i forsikringstiden. Den innebærer at foretaket i slike tilfeller må gjennomføre en ny egnethetsvurdering i tråd med kravene i § 1B-2.

Kravet om å foreta en ny egnethetsvurdering gjelder uavhengig av om den personlige anbefalingen gis på forsikringsdistributørens eller kundens initiativ. Om forsikringsdistributøren har en plikt til å gi kunden en personlig anbefaling ved endringer i forsikringstiden, for eksempel ved bytte av underliggende investeringer, vil måtte vurderes konkret, blant annet sett hen til hvor risikofylte investeringene er, jf. Finanstilsynets rundskriv 14/2016 punkt 3.2. Det vises for øvrig til merknadene til § 1B-2 og til omtalen i punkt 13.5.3.

Til § 11-4

Bestemmelsen oppheves og erstattes med § 22-3 i lovforslaget.

Til § 12-2

I annet ledd og tredje ledd første punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2. Videre er ordene «selskapet» og «selskapets» erstattet med «forsikringsforetaket», «foretaket» og «foretakets». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 12-4

I tredje ledd annet punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 12-7

Ordet «selskapet» er erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Etter første ledd annet punktum skal forsikringsforetaket «i nødvendig utstrekning» sende informasjon som nevnt i § 1C-1 til forsikringstakeren senest en måned før forsikringstidens utløp. Første ledd tredje punktum slår fast at § 1B-1 gjelder så langt det er nødvendig ved fornyelse av forsikringen. Endringene tilsvarer endringen i lovforslaget § 3-3 første ledd første og tredje punktum, se merknaden til denne bestemmelsen.

I første ledd fjerde punktum og tredje ledd første punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 12-9

I første ledd annet punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 12-11

I første og fjerde ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 12-12

Bestemmelsen er videreført i lovforslaget § 1B-3.

Til § 13-1

I annet punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2. Videre er ordet «selskapet» erstattet med «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 13-1 a

I annet ledd første punktum er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 13-4

I annet ledd første punktum er ordene «selskapet» og «selskapets» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket», «foretaket» og «foretakets». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 13-13

I første ledd første punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 15-3

I første ledd første punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2. Ordet «selskapet» er erstattet med «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 17-1

I første ledd første punktum er ordet «livsforsikringsselskap» erstattet med «livsforsikringsforetak». I sjette ledd er ordet «selskap» erstattet med «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 17-5

I bestemmelsen er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 18-1

I første ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forskringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 18-2

I annet ledd er ordet «selskapet» endret til henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 18-3

I første ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forskringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 18-4

I første ledd er ordet «selskapet» erstattet med henholdsvis «forskringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 18-5

I annet ledd første punktum er ordet «selskapet» erstattet med «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Videre er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 18-6

I tredje ledd første punktum er «selskapet» endret til «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1. Videre er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 19-6

I første ledd og annet ledd første punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2. Ordet «selskapet» er endret til henholdsvis «forsikringsforetaket» og «foretaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 19-7

I første ledd tredje punktum er kravet om skriftlighet erstattet med det teknologinøytrale begrepet «skriftlig dokument». Om hva som ligger i kravet om «skriftlig dokument», vises det til omtalen i punkt 15.5.2.

Til § 19-7

I tredje ledd første punktum er «foretakets pensjonsordning» endret til «pensjonsordning». Endringen innebærer ingen materielle endringer. I annet punktum er ordet «selskapet» endret til «forsikringsforetaket». Det vises til omtalen i punkt 9.1.

Til § 20-1

Paragrafen regulerer adgangen til å fravike bestemmelsene i lovens femte del. Utgangspunktet etter første ledd er at bestemmelsene er ufravikelige med mindre annet fremgår. Fra dette utgangspunktet gjør annet og tredje ledd unntak. Av annet ledd følger at § 22-1 annet ledd kan fravikes ved avtale om såkalte store risikoer. Begrepet «store risikoer» er omtalt i merknaden til lovforslaget § 1-1 annet ledd annet punktum. Etter tredje ledd gjelder det særlige regler om fravikelighet for § 21-1, § 21-2 og § 22-1 tredje ledd. Disse bestemmelsene kan fravikes ved avtale med andre enn forbrukere, se nærmere omtale i punkt 7.5. Begrepet «forbruker» er definert i lovforslaget § 1-2 bokstav a, se merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 20-2

Paragrafen slår fast at lovens femte del gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere og så langt den passer for andre enn forsikringsforetak som påtar seg å yte forsikring. Lovforslagets anvendelse for forsikringsformidlere er overordnet omtalt i punkt 3.

Til § 21-1

Paragrafen er ny og regulerer bevisbyrden for at forsikringsforetaket har oppfylt sine plikter etter lov og forskrift. Den gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere, jf. lovforslaget § 20-2. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 17. Paragrafen slår fast at bevisbyrden for at forsikringsforetaket har overholdt sine plikter pålagt ved lov eller forskrift, ligger på forsikringsforetaket selv. Regelens anvendelsesområde er saklig avgrenset av lovens virkeområde, jf. § 1-1. Sett i sammenheng med § 1-5 første ledd innebærer bestemmelsen at det er forsikringsforetaket som har bevisbyrden for at plikten til å opptre faglig forsvarlig er oppfylt. Siden plikten til å opptre faglig forsvarlig er knyttet til de pliktene som gjelder for tjenesten, vil bevisbyrderegelen omfatte foretakets plikter også etter andre lover enn loven her i den utstrekning pliktene gjelder for den tjenesten som ytes etter loven. På samme måte vil bevisbyrderegelen omfatte foretakets plikter etter avtalen, idet hva som er faglig forsvarlig, også vil bero på det som er avtalt.

Paragrafen regulerer kun bevisbyrden for selve pliktbruddet. Både spørsmålet om det er lidt et økonomisk tap, og spørsmålet om tapet står i adekvat årsakssammenheng med pliktbruddet, må følgelig løses etter ulovfestede bevisbyrderegler. Hvem som har bevisbyrden for øvrige spørsmål som oppstår i tvister etter loven eller forsikringsavtalen, må tilsvarende løses etter alminnelige regler. Det gjelder blant annet bevisbyrden for at kunden har oppfylt sine plikter etter loven eller avtalen.

Til § 21-2

Paragrafen er ny og oppstiller en generell erstatningsregel ved brudd på forsikringsforetakets plikter etter § 1-5 første ledd. Den gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere, jf. § 20-2.

Første ledd angir ansvarsgrunnlaget. Forsikringsforetaket er etter første punktum ansvarlig for tap som følge av brudd på foretakets plikter etter lovforslaget § 1-5 første ledd. Det presiseres i lovteksten at det bare er tap som foretaket med rimelighet kunne forutse som en mulig følge av pliktbruddet, som skal erstattes. Hvilke tap som er omfattet, må avgjøres i samsvar med alminnelige regler om adekvat årsakssammenheng. I likhet med i den nye finansavtaleloven § 3-49 er adekvanskravet plassert i bestemmelsen om ansvarsgrunnlag, selv om det rettssystematisk hører hjemme i erstatningsutmålingen, jf. fjerde ledd. Det vises til begrunnelsen i merknadene til § 3-49 i Prop. 92 LS (2019–2020).

Som det er redegjort for i punkt 16, er bestemmelsen om ansvarsgrunnlag ment å kodifisere det ulovfestede profesjonsansvaret. Erstatningsregelen er derfor knyttet til brudd på den overordnede handlenormen i lovforslaget § 1-5 første ledd. Det vises til punkt 10 for en nærmere redegjørelse for innholdet i denne handlenormen, se særlig punkt 10.5.2.

Som ny finansavtalelov § 3-49 hjemler regelen erstatningsansvar både i og utenfor kontrakt. Også andre enn de som er kunder eller potensielle kunder, er dermed vernet etter bestemmelsen. Bestemmelsen er imidlertid ikke ment å innebære noen utvidelse av ansvaret overfor tredjeparter sammenliknet med gjeldende rett. Avgrensningen av kretsen som er vernet, må gjøres etter de kriterier som er oppstilt i rettspraksis om informasjonsansvaret og kravet til adekvat årsakssammenheng mellom pliktbruddet og tapet.

Det vil variere om det er et avtaleforhold mellom forsikringsformidleren og forsikringskunden. Dersom forsikringsformidleren opptrer som forsikringsmegler, vil det normalt være et avtaleforhold mellom forsikringstakeren og megleren, mens det på den annen side normalt ikke vil være et avtaleforhold mellom disse dersom formidleren er agent. At bestemmelsen også gjelder for forsikringsformidlere, innebærer at kunden kan påberope seg reglene om erstatning direkte overfor forsikringsformidleren, uavhengig av om det foreligger et avtaleforhold med formidleren.

Første ledd annet punktum er nytt både i forhold til gjeldende lov og forslaget i høringsnotatet. I likhet med det som følger av alminnelige kontraktsregler, slår bestemmelsen fast at kunden bare kan gjøre gjeldende mislighold som ikke skyldes kunden selv eller forhold kunden har risikoen for. Det samme gjelder andre forhold som foretaket ikke kan holdes ansvarlig for.

Annet og tredje ledd er også nye sammenliknet med høringsnotatet og kodifiserer alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Annet ledd første punktum fastslår at et mislighold av opplysningsplikten kan gjøres gjeldende bare dersom det har hatt innvirkning på avtalen, se tilsvarende blant annet kjøpsloven § 18 første ledd, håndverkertjenesteloven § 19 og forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b. Det samme gjelder etter annet punktum forhold kunden kjente eller måtte kjenne til ved avtaleinngåelsen, se eksempelvis kjøpsloven § 20 første ledd, husleieloven § 2-6 første ledd og avhendingslova § 3-10 første ledd.

Tredje ledd bygger på et alminnelig prinsipp om konsekvensen av ikke å følge en oppfordring om å gjøre seg kjent med ytelsen før avtaleinngåelsen, se eksempelvis kjøpsloven § 20 annet ledd, husleieloven § 2-6 annet ledd og avhendingslova § 3-10 annet ledd.

Erstatningsutmålingen reguleres i fjerde ledd. Bestemmelsen svarer til alminnelige regler om erstatningsutmåling. Første punktum slår fast utgangspunktet og hovedregelen om full erstatning for det økonomiske tapet, i tråd med alminnelige utmålingsregler både i og utenfor kontraktsforhold. Det skilles ikke mellom direkte og indirekte tap. Det er bare rene formuestap som dekkes, ikke skade på ting eller person. Annet og tredje punktum viser til de alminnelige reglene om medvirkning, tapsbegrensningsplikt og lemping i skadeserstatningsloven §§ 5-1 og 5-2.

Paragrafen gjelder spørsmålet om erstatning for brudd på foretakets plikter etter § 1-5 og er dermed uten betydning for erstatningsberegningen etter forsikringsavtalen, som reguleres i lovens kapittel 6. Den innebærer heller ingen endringer i de særlige reglene om virkninger av forsømmelse av informasjonspliktene i loven, jf. blant annet § 2-2 tredje ledd og § 11-2 fjerde ledd (§ 3-1 tredje ledd og § 11-1 fjerde ledd i lovforslaget).

Til § 21-3

Paragrafen er ny og regulerer henholdsvis forsikringsforetakets ansvar for forsikringsmeglerens pliktbrudd og oppdragsgiverens ansvar for forsikringsagentens pliktbrudd.

Første ledd slår fast at forsikringsforetaket ikke svarer overfor kunden for forsikringsmeglerens pliktbrudd. Dette har sammenheng med at forsikringsmeglere er uavhengige og ikke opptrer på vegne av et forsikringsforetak.

Annet ledd slår fast at oppdragsgiveren svarer overfor kunden for forsikringsagenters og aksessoriske forsikringsagenters pliktbrudd. Det gjelder uavhengig av om agenten er underlagt registreringsplikt etter forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) til ny lov om forsikringsformidling, jf. lovforslaget § 1-2 bokstav h. Oppdragsgiveren vil i denne sammenhengen normalt være et forsikringsforetak. Det kan imidlertid også være en forsikringsformidler som benytter seg av en aksessorisk forsikringsformidler. Også i disse tilfellene skal oppdragsgiveren være ansvarlig for agentens opptreden, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 1 nr. 4.

Om foretaket kan holdes ansvarlig for andre kontraktshjelpere eller representanter, reguleres ikke. Spørsmålet om foretaket kan holdes ansvarlig for andre enn forsikringsagenter, beror dermed på alminnelige regler om kontraktshjelperansvar og erstatningsrettslig identifikasjon. Disse reglene er omhandlet i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 250–252.

Til § 21-4

Paragrafen er ny og regulerer vilkårene for ansvarsfrihet. Den gjelder for både forsikringsforetaks og forsikringsformidleres ansvar, jf. § 20-2. Paragrafen svarer i all hovedsak til ny finansavtalelov § 3-50 og er nærmere omtalt i punkt 16. Som påpekt i merknaden til § 3-50 i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 371–372 vil regelen om ansvarsfritak i første ledd normalt være uten selvstendig betydning ved siden av erstatningsregelen i forslaget § 21-2. Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunnlag for ansvarsfritak etter paragrafen her, innebærer det samtidig at det normalt ikke vil være tale om brudd på pliktene i § 1-5. Bestemmelsen er likevel tatt med for å synliggjøre at foretaket ikke vil være ansvarlig i slike situasjoner.

Annet ledd presiserer at ansvarsfritaket bare gjelder så lenge hindringen gjelder.

Etter tredje ledd gjelder reglene om ansvarsfrihet i første og annet ledd tilsvarende for forsikringsformidlerens ansvar og for oppdragsgiverens ansvar der det benyttes agent. Det er videre presisert at agenten ikke er ansvarlig dersom det godtgjøres at tapet skyldes en instruks fra oppdragsgiveren. Ansvarsfritaket gjelder imidlertid bare så langt det var forsvarlig å utføre instruksen, noe som må vurderes konkret.

Til § 22-1

Paragrafen er ny og regulerer foretakets klagebehandling. Den gjelder for både forsikringsforetak og forsikringsformidlere, jf. § 20-2. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 18.1.

Bestemmelsen er harmonisert med ny finansavtalelov § 3-53, med enkelte justeringer og tilpasninger. Første ledd oppstiller et generelt krav til passende og effektive rutiner for behandling av klager og krav fra kundene.

Etter annet ledd skal foretaket gjøre tilgjengelig for kundene en skriftlig beskrivelse av foretakets egne rutiner for klagebehandling, muligheten for tvisteløsning i et etablert klageorgan og muligheten for klage til tilsynsmyndighetene. Plikten er ikke begrenset til tidspunktet for avtaleinngåelse, men må anses å gjelde gjennom hele avtaleforholdet. Bestemmelsen supplerer i så måte § 1C-6, som fastsetter at disse opplysningene også skal gis kunden i god tid før avtaleinngåelsen, jf. § 1C-1. Det er ikke krav om at opplysningene skal være rettet til kunden personlig. Informasjonen kan for eksempel gjøres tilgjengelig på foretakets nettsider. I så fall må imidlertid foretaket opplyse kunden om hvor informasjonen kan finnes.

Tredje ledd gir nærmere regler om foretakets behandling av klager og krav. Med «krav» menes ethvert krav mot foretaket som gjelder brudd på pliktene etter § 1-5 første ledd, herunder krav om erstatning etter 21-2. Kravene til saksbehandling i tredje ledd gjelder ikke for forsikringsforetakets ordinære behandling av krav etter forsikringsavtalen. Derimot vil de gjelde der kunden påklager foretakets behandling av et slikt krav, for eksempel under henvisning til lang behandlingstid. Betegnelsen «klager og krav» er også ment å reflektere at det ikke er avgjørende hvordan henvendelsen er betegnet. Det er innholdet som vil være styrende for om reglene kommer til anvendelse. Også muntlige henvendelser er omfattet.

Klager og krav fra kunder skal besvares i et «skriftlig dokument», jf. tredje ledd første punktum. Om hva som ligger i dette begrepet, vises det til merknadene til lovforslaget § 1-6 i punkt 15.

Det følger videre av tredje ledd annet punktum at svaret skal omfatte alle spørsmål kunden har reist, og at svaret skal meddeles kunden «innen rimelig tid». Hvor lang behandlingstid som kan godtas, vil bero på en konkret vurdering av sakens omfang og kompleksitet, og om partene har hatt noen forutgående korrespondanse om spørsmålet. Også behovet for å innhente opplysninger i forbindelse med klagebehandlingen vil ha betydning for hvilke krav som kan stilles. Det oppstilles ingen absolutt svarfrist. Kravet må sees i sammenheng med det generelle kravet i første ledd om at foretaket skal ha effektive rutiner for saksbehandlingen.

Dersom et endelig svar ikke kan gis innen 15 dager, følger det av tredje punktum at foretaket skal sende et foreløpig svar til kunden. I ekstraordinære tilfeller utenfor foretakets kontroll kan fristen for å sende et slikt foreløpig svar forlenges med inntil 35 virkedager fra mottakelsen. Kunden skal med andre ord under enhver omstendighet motta et foreløpig svar innen 35 dager etter at foretaket mottok klagen. Unntaket skal forstås på samme måte som den tilsvarende formuleringen i finansavtaleloven § 3-53. Det vises til merknadene til bestemmelsen i Prop. 92 LS (2019–2020).

Oversittelse av klagebehandlingsfristen vil kunne utgjøre et brudd på pliktene etter § 1-5 første ledd som kan gi grunnlag for erstatning etter § 21-2, dersom de øvrige vilkårene for dette er oppfylt. Manglende overholdelse av fristen vil også kunne gi grunnlag for tilsynssaksjoner, jf. § 22-3.

Til § 22-2

Paragrafen viderefører forsikringsavtaleloven § 20-1.

I motsetning til det som ble foreslått i høringsnotatet, har departementet kommet til at ordlyden ikke bør harmoniseres fullt ut med den tilsvarende bestemmelsen i den nye finansavtaleloven. Når det i den nye finansavtaleloven § 3-54 heter at Kongen kan godkjenne klageorgan som er opprettet ved avtale mellom en eller flere «tjenesteytere», er det naturlig å oppfatte dette som en henvisning til tjenesteytere etter finansavtaleloven. I forsikringsavtaleloven foreslås det derfor å videreføre uttrykket «finansinstitusjon eller liknende institusjon» i gjeldende § 20-1.

For øvrig vises det til omtalen i punkt 18.

Til § 22-3

Paragrafen er ny og gjennomfører kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet kapittel VII. Den kommer i stedet for de tidligere hjemlene i §§ 2-3 og 11-4. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 19.

Første ledd slår fast at Forbrukertilsynet og Markedsrådet fører tilsyn med samtlige bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Tilsynskompetansen gjelder både forsikringsforetak og forsikringsformidlere, jf. § 20-2. Forbrukertilsynets og Markedsrådets kompetanse som tilsynsmyndighet strekker seg så lang hensynet til forbrukerne tilsier.

Annet ledd fastslår at Forbrukertilsynet og Markedstilsynet kan gi pålegg med tilhørende tvangsmulkt ved brudd på forsikringsavtaleloven og tilhørende forskrifter. Pålegget kan gå ut på både påbud og forbud.

Tredje ledd slår fast at finanstilsynsloven § 7 og den foreslåtte bestemmelsen i finansforetaksloven § 22-7 om Finanstilsynets taushetsplikt i Prop. 233 LS (2020–2021), samt regler gitt i medhold av disse bestemmelsene gjelder tilsvarende så langt de passer for ansatte i Forbrukertilsynet og medlemmer av Markedsrådet. Bestemmelsen må forstås slik at den relaterer seg til den form for tilsyn som omhandles i første ledd. Den gjelder dermed ikke for Forbrukertilsynets og Markedsrådets tilsyn etter annen lovgivning.

Fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere regler om tilsynsvirksomheten. Det kan også gis regler om blant annet hvilke personer som skal omfattes av reglene nevnt i tredje ledd.

I femte ledd presiseres det at bestemmelsen ikke medfører begrensninger for Finanstilsynets tilsyn etter ellers gjeldende regler.

Til § 23-1

Som omtalt i punkt 19.5 foreslås det ikke noen hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr i forsikringsavtaleloven for å oppfylle direktivets krav til administrative sanksjoner. Departementet viser her til vurderingene i Prop. 233 LS (2020–2021) punkt 10.

Den foreslåtte bestemmelsen i § 23-1 har etter dette i denne omgang kun som formål å videreføre adgangen etter angrerettloven § 42 til å fastsette overtredelsesgebyr for overtredelser av bestemmelser som i lovforslaget er foreslått flyttet fra angrerettloven til forsikringsavtaleloven, jf. forslaget til endringer av angrerettloven og punkt 11 og 12. Bestemmelsen er harmonisert med den nye finansavtaleloven § 7-2.

21.2 Merknader til endringene i finansavtaleloven

Endringene i finansavtaleloven er en konsekvens av endringene i angrerettloven og innebærer ingen materielle endringer.

21.3 Merknader til endringene i angrerettloven

Endringene i angrerettloven har sammenheng med at angrerettlovens regler om opplysningsplikt, avtalebekreftelse og angrerett for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler for «finansielle tjenester», slik dette er definert i angrerettloven § 5 bokstav e, vil fremgå av den nye finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Det vises til punkt 2.3 og Prop. 92 LS (2019–2020) s. 140. Endringene er basert på endringene som følger av den nye finansavtaleloven og som må forventes å tre i kraft før endringene i denne proposisjonen.

21.4 Merknader til endringene i produktansvarsloven

Til § 3-10

Endringene i annet ledd foreslås som følge av strukturendringene i forsikringsavtaleloven. Henvisningene til gjeldende del A og C foreslås erstattet med en generell henvisning til forsikringsavtaleloven. Det vil følge av forsikringsavtaleloven at det er lovens regler om skadeforsikring som er aktuelt for forsikring etter lov om produktansvar.

21.5 Merknader til endringene i bilansvarslova

Til § 19

Endringene i fjerde ledd første punktum foreslås som følge av strukturendringene i forsikringsavtaleloven. Henvisningene til gjeldende del A og C foreslås erstattet med en generell henvisning til forsikringsavtaleloven. Det vil følge av forsikringsavtaleloven at det er lovens regler om skadeforsikring som er aktuelt for forsikring etter bilansvarslova.