3 Forsikringsavtaleloven og forsikringsformidling

3.1 Gjeldende rett

I dag er mellomleddsvirksomhet i tilknytning til forsikringsavtaler regulert i forsikringsformidlingsloven, som også gjennomfører det gjeldende forsikringsformidlingsdirektivet.

Forsikringsformidlingsloven gjelder formidling av direkte forsikring og gjenforsikring, jf. § 1-1 første ledd. I § 1-1 annet ledd er det gjort unntak fra dette utgangspunktet. For det første er virksomhet som utøves av et forsikringsselskap, unntatt. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 fastsetter samtidig at forsikringsformidlingsloven kapittel 7, med unntak av bestemmelsene om forsikring og klientkonto, skal gjelde for skadeforsikringsforetak når disse opptrer som agent for et annet forsikringsforetak. Det er ikke gitt en tilsvarende bestemmelse for livsforsikringsforetak. For det andre er det gjort unntak for virksomhet som består i å gi opplysninger ved enkelte anledninger som ledd i annen virksomhet. For det tredje gjelder forsikringsformidlingsloven ikke for virksomhet som kun formidler generell informasjon om forsikringer eller skaper kontakt med forsikringsforetak. Et eksempel i forarbeidene på virksomhet som er unntatt, er nettportaler som gir generell informasjon om forsikringsproduktene. Det siste unntaket gjelder skadeoppgjørsvirksomhet. Hvis skadeoppgjørsvirksomhet drives sammen med forsikringsformidling, vil imidlertid skadeoppgjørsvirksomheten være omfattet av forsikringsformidlingsloven.

Forsikringsformidlingsloven § 1-1 tredje ledd angir vilkår for at virksomhet som formidler forsikringsavtaler med forsikringsdekninger som er et supplement til en vare eller tjeneste levert av formidleren, og hvor forsikringsformidling ikke er foretakets hovedvirksomhet, blir unntatt fra loven. Dette er nærmere omtalt i punkt 8.

Forsikringsformidling er definert i forsikringsformidlingsloven § 1-2 nr. 1 som «ervervsmessig virksomhet som består i å legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle». Begrepene forsikringsmegling, gjenforsikringsmegling og forsikringsagentvirksomhet er også definert i loven, jf. § 1-2 nr. 2, 3 og 4. Mellommenn som opptrer på vegne av et eller flere forsikringsselskaper, er forsikringsagenter i forsikringsformidlingslovens forstand, jf. § 1-2 nr. 4. Forsikringsmeglere er derimot definert som mellommenn som opptrer uten uttrykkelig avtale med forsikringsforetak, jf. § 1-2 nr. 2. Disse vil typisk opptre etter oppdrag fra kunden og representerer i så fall denne i avtalerettslig forstand. Både forsikringsagenter og forsikringsmeglere driver med forsikringsformidling i forsikringsformidlingslovens forstand.

Forsikringsformidlingsloven har regler om blant annet adgangen til å drive forsikringsformidling og krav til virksomheten. Forsikringsmeglerforetak er blant annet pålagt krav til god meglerskikk, jf. § 5-2, og informasjonsforpliktelser, jf. § 5-4 og forsikringsformidlingsforskriften § 3-1. Forsikringsagenter er pålagt de samme informasjonsforpliktelsene som forsikringsmeglerforetak, jf. § 7-7 jf. § 5-4.

Forsikringsavtaleloven gjelder i dag ikke direkte i relasjonen mellom forsikringsformidleren og forsikringstakeren i og med at forsikringsformidleren ikke er part i forsikringsavtalen. Det følger likevel av forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 femte ledd, jf. § 1-1 tredje ledd, at både forsikringsmeglere og forsikringsagenter overfor kunden har «den samme informasjonsplikt som et forsikringsselskap som driver virksomhet her i landet har, jf. lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler kapittel 2 og 11». De prekontraktuelle pliktene som oppstilles i forsikringsavtaleloven kapittel 2 og 11, får dermed anvendelse uavhengig av om en forsikring selges direkte fra et forsikringsforetak eller via en forsikringsformidler.

For øvrig reguleres relasjonen mellom kunden og forsikringsformidleren i dag av alminnelige avtalerettslige, mellommannsrettslige og erstatningsrettslige regler.

3.2 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivet har et utvidet anvendelsesområde sammenliknet med forsikringsformidlingsdirektivet og regulerer ikke bare mellomleddsvirksomhet, men alle former for forsikringsdistribusjon. Forsikringsdistribusjon er definert i direktivet artikkel 2 nr. 1 1) som:

«virksomhed, der består i at rådgive om, foreslå eller udføre det indledende arbejde i forbindelse med indgåelse af forsikringsaftaler, at indgå sådanne aftaler eller at medvirke ved administrationen og opfyldelsen af sådanne aftaler, navnlig i tilfælde af en skadesanmeldelse, herunder levering af oplysninger om en eller flere forsikringsaftaler i overensstemmelse med kundernes valgte kriterier via et websted eller andre medier og udarbejdelse af en prioriteret liste over forsikringsprodukter, der omfatter pris- og produktsammenligninger, eller rabat på prisen for en forsikringsaftale, hvis kunden er i stand til direkte eller indirekte at indgå en forsikringsaftale ved at bruge et websted eller andre medier».

Begrepet omfatter prosessene for å forberede, inngå, administrere og gjennomføre en forsikringsavtale. Definisjonen må sees i lys av at et av hovedformålene med direktivet er å innføre like rammer for formidling og salg av forsikringer uavhengig av salgskanal, og dermed sikre forbrukere samme beskyttelsesnivå på tross av forskjeller mellom distributørene. Harmoniserte regler som gjelder både ved formidling og ved direkte salg av forsikringer, skal også føre til likere konkurransevilkår mellom distribusjonskanalene. Av fortalen avsnitt 5 fremgår det at

«[f]orskellige former for personer og institutter, f.eks. agenter, mæglere og kombinerede udbydere af bank- og forsikringsydelser (‘bancassurance’), forsikringsselskaber, rejsebureauer og biludlejningsfirmaer, kan distribuere forsikringsprodukter. Lige behandling af udbydere og forbrugerbeskyttelse forudsætter, at alle disse personer og institutioner er omfattet af dette direktiv».

Artikkel 2 nr. 2 bokstav a til d angir virksomhet som ikke anses som forsikringsdistribusjon. For det første anses det ikke som forsikrings- eller gjenforsikringsdistribusjon når det gis ut opplysninger leilighetsvis i forbindelse med annen ervervsvirksomhet. Dette forutsetter at leverandøren ikke gjør noe ytterligere for å bistå med å inngå eller oppfylle en forsikringsavtale, og at formålet med ervervsvirksomheten ikke er å bistå kunden med å inngå eller oppfylle en gjenforsikringsavtale. For det andre er det gjort unntak for foretak som driver ervervsmessig skadeoppgjørsvirksomhet, og det er gjort unntak for virksomhet som består i å gi informasjon eller tips til forsikringsforetak om potensielle kunder eller å gi generell informasjon om forsikringer til potensielle kunder uten at det gjøres ytterligere for å bistå med inngåelsen av en forsikrings- eller gjenforsikringsavtale.

Forsikringsdistribusjon kan etter systemet i forsikringsdistribusjonsdirektivet utføres av ulike aktører. Direktivet skiller mellom forsikringsforetak som driver egendistribusjon, forsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere. Enkelte av reglene i direktivet gjelder generelt for alle distributører, mens andre kun gjelder for utvalgte aktører. Enkelte plikter gjelder ikke for aksessorisk forsikringsformidling, og enkelte aksessoriske forsikringsformidlere er unntatt fra direktivets bestemmelser. Dette er nærmere omtalt i punkt 8.

3.3 Høringsnotatet

Departementet forslo i høringsnotatet å innta regler om «distribusjon og inngåelse av» forsikringsavtaler i forsikringsavtaleloven. Med distribusjon menes slik innledende virksomhet som er beskrevet i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 2 nr. 1 1). Forslaget innebar dermed at prekontraktuelle regler om forholdet mellom distributøren og kunden inntas i forsikringsavtaleloven, også der distribusjonen skjer gjennom forsikringsmeglere, forsikringsagenter og aksessoriske forsikringsagenter. Dette innebar igjen at reglene om informasjonsplikter i forsikringsformidlingsloven og forsikringsformidlingsforskriften flyttes til forsikringsavtaleloven og forskrifter gitt i medhold av denne, se nærmere omtale i punkt 11.

Øvrige regler om forsikringsformidlingsvirksomhet ville etter forslaget fortsatt reguleres i forsikringsformidlingsloven.

Departementet foreslo for øvrig en overordnet regel som slår fast at en forsikringsformidler som utgangspunkt har samme plikter som forsikringsforetaket i forbindelse med distribusjon og inngåelse av en avtale, med mindre annet fremgår av loven eller forskrifter gitt i medhold av den. Dette forslaget er nærmere omtalt i punkt 10.

3.4 Høringsinstansenes syn

Norske Forsikringsmegleres Forening gir uttrykk for at det ville vært hensiktsmessig å samordne reglene i forsikringsavtaleloven og forsikringsformidlingsloven. Finans Norge mener at opplysningspliktene for forsikringsformidlere som i høringsnotatet var foreslått regulert i forskrift til forsikringsavtaleloven, bør inntas i forsikringsformidlingsloven eller en forskrift til denne.

For øvrig har det ikke kommet innvendinger i høringen mot forslaget om å gjennomføre direktivbestemmelsene om prekontraktuelle opplysnings- og rådgivningsplikter overfor forsikringskunder i forsikringsavtaleloven. Advokatforeningen og Finanstilsynet gir uttrykk for støtte til forslaget. Finansnæringens Autorisasjonsordning (omtalt som FinAut i høringssvaret) fremhever at organisasjonen er svært positiv til at det legges opp til en samordning av regler med sikte på like rammer for formidling og salg av forsikringer uavhengig av salgskanal. Organisasjonen uttaler videre:

«Gjennom FinAut har ansatte i forsikringsforetakene gjennomført samme opplæring og godkjenning i for eksempel skadeforsikring for egne ansatte som driver forsikringssalg og ansatte hos agentene / forsikringsformidlere.»

Finansnæringens Autorisasjonsordninger understreker samtidig at det er viktig å passe på at det ikke blir en dobbeltregulering eller manglende samsvar mellom regelsettene i forsikringsavtaleloven og forsikringsformidlingsloven.

American Express og Telenor stiller spørsmål om omfanget av begrepet forsikringsformidling og forholdet til kollektive forsikringsavtaler. American Express uttrykker generell støtte til de hensynene som ligger til grunn for forsikringsdistribusjonsdirektivet, herunder at forbrukerne ivaretas på lik måte uavhengig av hvilken kanal de velger å kjøpe produktene gjennom. American Express påpeker likevel også:

«It is necessary to make certain clarifications with regards to scope of what qualifies as ‘insurance distribution’, specifically with regards to group insurance products. It should be clarified that being a policyholder of a group policy does not constitute a regulated insurance distribution activity in relation to the members of the group. It is not considered regulated insurance distribution when companies such as American Express, as a policyholder of a group insurance contract, provides American Express-cards to customers, and those customers automatically receive the benefit of being a beneficiary under the group policy. American Express’ customers take no individual decision on whether to join the group policy, does not have an insurance contract with an insurance company, does not pay any specific premium to American Express for being a beneficiary under the group policy, but enjoys the benefit of being a beneficiary under the group policy automatically.»

Telenor synes å gi uttrykk for de samme synspunktene i merknader til forslaget om regulering av produktpakker, se punkt 14 nedenfor. Under overskriften «Kollektive avtaler der Telenor er forsikringstaker og kundene er sikret» uttaler Telenor:

«Vi legger til grunn at Telenor (og andre teleselskaper) i slike tilfeller ikke driver forsikringsformidling eller distribusjon av forsikringsavtaler. Slike avtaler faller helt utenfor forsikringsformidlingsloven og kapittel 1 i forsikringsavtaleloven. Konsekvensen av dette er at kjøp av abonnementer som innebærer at kunden blir dekket av en allerede eksisterende kollektiv forsikringsavtale, ikke rammes av forslaget til regelen om produktpakker i § 1-6 i forsikringsavtaleloven.

Dette gjelder for eksempel produktet SWAP hvor kunden automatisk får en skjermforsikring inkludert som følge av at kunden blir medlem av den kollektive forsikringsavtalen hvor Telenor er forsikringstaker.»

3.5 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om å innta regler om forpliktelser overfor kundene ved forsikringsformidling i forsikringsavtaleloven, med enkelte justeringer. Det foreslås å la de aktuelle reglene i loven gjelde for «distribusjon» av forsikringsavtaler. Begrepet foreslås definert i loven og skal forstås tilsvarende som i Prop. 233 LS (2020–2021), se lovforslaget § 1-2 bokstav b og forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) til ny forsikringsformidlingslov § 1-3 annet ledd. I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat var det foreslått at de aktuelle reglene skulle gjelde for «distribusjon og inngåelse» av forsikringsavtaler. Selv om ordlyden endres, er meningsinnholdet det samme. Med «distribusjon» menes slik innledende virksomhet som er beskrevet i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 2 nr. 1 1), og det å inngå avtaler er omfattet av denne definisjonen.

Forslaget innebærer at reglene om informasjonsplikter overfor kunden flyttes fra forsikringsformidlingsloven og forsikringsformidlingsforskriften til forsikringsavtaleloven. Forslaget innebærer med dette at viktige regler om kundens rettigheter overfor distributøren ved salg og inngåelse av forsikringsavtaler samles i én lov.

Når det gjelder høringsinnspillene fra American Express og Telenor, vil departementet peke på at begrepene «distribusjon» og «forsikringsformidling» i lovforslaget skal forstås tilsvarende som etter forsikringsdistribusjonsdirektivet. Omfanget av begrepene og forholdet til kollektive forsikringsavtaler er nærmere omtalt i Prop. 233 LS (2020–2021), se punkt 4.2.

Begrepene «forsikringsdistributør», «forsikringsformidler», «forsikringsmegler», «forsikringsagent» og «aksessorisk forsikringsagent» foreslås definert ved henvisninger til forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) til ny forsikringsformidlingslov og finansforetaksloven, se merknad til lovforslaget § 1-2. Det vises også her til Prop. 233 LS (2020–2021) for en nærmere omtale. Etter forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) vil aksessoriske forsikringsagenter i den nye forsikringsformidlingsloven, i motsetning til etter direktivet, omfattes av definisjonen av «forsikringsformidlere», se punkt 4.2.5 i Finansdepartementets proposisjon.

De virksomhetsrelaterte reglene om forsikringsformidling vil fortsatt reguleres i forsikringsformidlingsloven, se forslaget til ny forsikringsformidlingslov i Prop. 233 LS (2020–2021).