Prop. 234 L (2020–2021)

Endringer i forsikringsavtaleloven mv. (forsikringsdistribusjon mv.)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i forsikringsavtaleloven som vil gjennomføre EØS-regler som svarer til deler av Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/97 om forsikringsdistribusjon (forsikringsdistribusjonsdirektivet, gjerne forkortet til IDD). I tillegg foreslås det en omstrukturering av forsikringsavtaleloven og regler om blant annet erstatning, bevisbyrde og såkalt digitalt førstevalg.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet harmoniserer nasjonale bestemmelser om formidling og salg av forsikringer og adgangen til å utøve forsikringsformidlingsvirksomhet. Direktivet skal bidra til økt kundebeskyttelse og styrke kundenes tillit til aktørene, og det har som formål å styrke det indre markedet og å legge til rette for like konkurransevilkår ved distribusjon av forsikring. EØS-komiteen vedtok ved beslutning nr. 214/2018 av 26. oktober 2018 å innlemme forsikringsdistribusjonsdirektivet i EØS-avtalen. Fra norsk side er det tatt forbehold om Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26. Direktivet erstatter gjeldende direktiv 2002/92/EF (forsikringsformidlingsdirektivet). Forsikringsformidlingsdirektivet er i sin helhet gjennomført i norsk rett i forsikringsformidlingsloven, som gjelder formidling av direkte forsikring og gjenforsikring.

Bestemmelser i forsikringsdistribusjonsdirektivet som ikke foreslås gjennomført i proposisjonen her, foreslås gjennomført i Prop. 233 LS (2020–2021) som fremmes av Finansdepartementet. Der foreslås også samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 214/2018, se s. 123–125 i Finansdepartementets proposisjon.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet har et videre anvendelsesområde enn forsikringsformidlingsdirektivet og omfatter regler om prekontraktuelle opplysnings- og rådgivningsplikter overfor forsikringskunder både ved distribusjon fra forsikringsforetaket selv og ved forsikringsformidling. I proposisjonen foreslås det å samle disse pliktene i forsikringsavtaleloven, se punkt 3. Forslaget innebærer med dette at viktige regler om kundens rettigheter overfor forsikringsforetak og forsikringsformidlere samles i én lov.

Direktivet stiller krav om minimumsharmonisering og er ikke til hinder for å beholde eller innføre strengere regler for å beskytte kundene. På noen punkter foreslås det regler som går utover direktivets minimumskrav, se punkt 4.

Det foreslås å omstrukturere forsikringsavtaleloven slik at loven får fem deler: en første, generell del med alminnelige plikter, en annen, generell del med prekontraktuelle plikter, to deler om henholdsvis skade- og personforsikringsavtaler og en siste, generell del med regler om erstatning, frister, klagebehandling og tilsyn mv., se punkt 5. Forslaget innebærer at gjeldende del A og B videreføres med enkelte mindre endringer som ny tredje og fjerde del i loven. Mens alminnelige bestemmelser tidligere var samlet i lovens del C, vil det det etter forslaget være alminnelige bestemmelser i både første, annen og femte del.

Et viktig formål med forsikringsdistribusjonsdirektivet og med lovendringene i forslaget her er at kunden skal gis den samme beskyttelsen uavhengig av hvem som står for distribusjonen av forsikringen. Forsikringsforetakets plikter etter lovforslagets første og femte del gjelder derfor etter forslaget i all hovedsak tilsvarende for forsikringsformidlere. De prekontraktuelle pliktene i annen del retter seg mot forsikringsdistributøren og vil dermed som hovedregel gjelde for den som distribuerer forsikringen, uavhengig av om det er et forsikringsforetak eller en forsikringsformidler. Det foreslås også at forsikringsforetakets informasjonsplikter etter lovens tredje og fjerde del skal gjelde tilsvarende for forsikringsformidlere.

Når det gjelder lovens saklige virkeområde, foreslås det at reglene i ny første, annen og femte del som et utgangspunkt skal gjelde for alle avtaler om forsikring og for forsikringsdistribusjon, se punkt 6. I enkelte bestemmelser fremgår det likevel særskilt at de kun gjelder utvalgte forsikringsavtaler. Som gjeldende del A og B foreslås det at ny tredje og fjerde del kun skal gjelde for henholdsvis skadeforsikring og personforsikring, og at disse delene ikke skal gjelde for avtaler om kreditt og kausjonsforsikring. Det foreslås også å videreføre unntaket for avtaler om gjenforsikring. Heller ikke ny første, annen og femte del i lovforslaget skal gjelde ved avtaler om gjenforsikring.

Det foreslås at lovens første, annen og femte del i utgangspunktet skal være ufravikelige, se punkt 7. En rekke av lovforslagets plikter kan imidlertid etter forslaget fravikes ved avtaler om såkalt store risikoer. Flere av reglene kan også fravikes ved avtale dersom kunden ikke er forbruker. Det gjelder blant annet reglene om bevisbyrde og erstatning. Adgangen til å fravike loven utenfor forbrukerforhold etter forslaget her samsvarer i all hovedsak med adgangen til å fravike reglene i den nye finansavtaloven som de aktuelle bestemmelsene er harmonisert med. Videre foreslås det at enkelte av lovens regler skal gjelde bare der kunden er forbruker. For bestemmelser som videreføres fra gjeldende del A og B i forsikringsavtaleloven, videreføres også adgangen til fravikelighet med enkelte mindre endringer.

Aksessoriske forsikringsagenter er aktører som selger forsikringer som et tilleggsprodukt til andre varer eller tjenester. Distribusjon av forsikringer gjennom slike forsikringsagenter reiser enkelte særlige problemstillinger, se punkt 8.

Når det gjelder begrepsbruk, foreslås det i proposisjonen at begrepet «forsikringsselskap» i forsikringsavtaleloven erstattes med «forsikringsforetak», se punkt 9. Videre foreslås det å bruke begrepet «kunde» i lovforslagets første, annen og femte del.

Lovforslagets første del inneholder generelle regler om avtaler om forsikring og forsikringsdistribusjon. Reglene får dermed i utgangspunktet anvendelse både ved distribusjon av forsikringsavtaler og etter at avtalen er inngått. Departementet foreslår i lovforslaget § 1-5 en alminnelig bestemmelse om forsikringsforetakets og forsikringsformidlerens overordnede plikter, se punkt 10. Bestemmelsen svarer til den nye finansavtaleloven § 3-1 og slår fast at forsikringsforetak og forsikringsformidlere skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt for å ivareta kundens interesser og markedets integritet. Det stilles videre krav om at forsikringsforetak og forsikringsformidlere skal opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt. Kravet til faglig forsvarlig opptreden lovfester atferdsnormen for forsikringsforetak og forsikringsformidlere etter det ulovfestede profesjonsansvaret. De overordnede kravene til opptreden i lovforslaget § 1-5 er etterfulgt av regler om kommunikasjon, opplysninger i alminnelige vilkår og markedsføring, se §§ 1-6 og 1-7.

Lovforslagets annen del inneholder både overordnede og mer detaljerte krav til informasjon og bistand før avtaleinngåelsen. Samlet skal reglene bidra til å unngå feilsalg og sikre at kunden gis mulighet til å ta en informert beslutning om å inngå avtale om forsikring. I kapittel 1B er det gitt regler om forsikringsdistributørens overordnede plikter før avtaleinngåelsen. At pliktene gjelder for «forsikringsdistributøren», innebærer at de får anvendelse for den aktøren som står for forsikringsdistribusjonen, uavhengig av om dette er forsikringsforetaket selv, en forsikringsformidler eller et annet forsikringsforetak som driver forsikringsformidling. I lovforslaget § 1B-1 foreslås det alminnelige prekontraktuelle plikter om blant annet kravs- og behovsprøving, informasjon, veiledning og likebehandling, se også her punkt 10. Det stilles blant annet krav om at forsikringsdistributøren skal identifisere kundens krav og behov før avtale inngås, og at alle tilbud og anbefalinger skal være i samsvar med kundens krav og behov.

I forlengelsen av de overordnede pliktene oppstilles særskilte informasjonsplikter før avtaleinngåelse i kapittel 1C, se punkt 11. Som hovedregel skal opplysningene gis i god tid før avtalen inngås og i et skriftlig dokument, se lovforslaget §§ 1C-1 og 1C-2. Ved avtaler om annen forsikring enn livsforsikring skal bestemte opplysninger dessuten gis i form av et standardisert informasjonsdokument, se lovforslaget § 1C-3. Etter forslaget §§ 1C-4 flg. skal kunden motta nærmere angitte opplysninger om blant annet forsikringsforetaket, distribusjonforholdet og forsikringen. Opplysningspliktene gjelder i utgangspunktet for «forsikringsdistributøren», men for visse plikter skilles det mellom forsikringsforetak, forsikringsformidlere og forsikringsforetak som yter forsikringsformidling. Samtlige av bestemmelsene er søkt harmonisert med den nye finansavtaleloven, men med tilpasninger og justeringer for å ta hensyn til kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet, at strukturen i loven er annerledes, og forsikringsspesifikke forhold for øvrig.

Som nevnt foreslås gjeldende del A og B med enkelte mindre endringer videreført som ny tredje og fjerde del i loven. Pliktene til å gi informasjon og råd i gjeldende kapittel 2 og 11 foreslås opphevet, og reglene om informasjon og bistand før avtaleinngåelsen samles isteden i lovforslagets annen del. Det foreslås samtidig å lovfeste at informasjonspliktene i nødvendig utstrekning gjelder tilsvarende ved fornyelser av avtalen, jf. forslaget § 3-3 første ledd og 12-7 første ledd. Dette innebærer i utgangspunktet en videreføring av gjeldende rett, samtidig som forslaget innebærer at informasjonspliktene utvides tilsvarende som før avtaleinngåelsen. Også de overordnede pliktene i § 1B-1 om blant annet kravs- og behovsprøving, veiledning og likebehandling skal etter forslaget gjelde så langt det er nødvendig ved fornyelser. For øvrig er endringene i gjeldende del A og B i all hovedsak terminologiske.

I punkt 10, 11 og 12 følger departementet opp forslaget i Prop. 92 LS (2019–2020) om å flytte angrerettlovens regler om opplysningsplikt, avtalebekreftelse og angrerett for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av forsikringstjenester til forsikringsavtaleloven. Lovforslaget innebærer etter dette en delvis gjennomføring i norsk rett også av direktiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansielle teneste til forbrukarar og om endring av rådsdirektiv 90/619/EØF og av direktiv 97/7/EF og 98/27/EF (fjernsalgsdirektivet).

Forsikringsbaserte investeringsprodukter er forsikringsprodukter som har en utløps- eller gjenkjøpsverdi som helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger, og som ikke har pensjon som hovedformål. Ved distribusjon av slike produkter foreslås det enkelte særlige plikter, se punkt 13. Blant annet foreslås det å stilles særlige krav der en forsikringsdistributør gir en personlig anbefaling til kunden om slike produkter, og det foreslås at et tilbud om forsikringsbaserte investeringsprodukter alltid skal bygge på en personlig anbefaling til kunden.

Det foreslås også regler om produktpakker, se punkt 14. Departementet foreslår å innføre et forbud mot såkalt koblingssalg når forsikring selges som et tillegg til en vare eller en tjeneste, jf. lovforslaget § 1B-4. Det innebærer at det ikke vil være tillatt å stille som vilkår for kjøp av den andre varen eller tjenesten at kunden også tegner forsikring. Etter lovforslaget er slike avtalevilkår ikke bindende for en forbruker. Forbudet mot koblingssalg gjelder etter lovforslaget ikke for produktpakker som omfattes av de særlige reglene om produktpakker i verdipapirhandelloven § 10-10 niende ledd, finansavtaleloven § 4-1 annet ledd og finansavtaleloven § 5-8. Det foreslås også informasjonskrav ved salg av produktpakker i lovforslaget § 1C-7. Forslaget innebærer blant annet at kunden skal få nødvendige opplysninger om hvert element i avtalen og få opplyst om de ulike elementene i pakken tilbys enkeltvis.

I punkt 15 behandles forslaget til regler om kommunikasjon. Forslaget bygger på såkalt «digitalt førstevalg». Det innebærer at forsikringsforetaket eller forsikringsformidleren kan kommunisere elektronisk med mottakeren uten foregående samtykke dersom det gjøres på en betryggende måte. Mottakeren har imidlertid rett til å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon, og en forbruker kan alltid be om å få avtalevilkårene på papir, se lovforslaget § 1C-2 første ledd første punktum. Det foreslås også regler om forsendelsesrisiko ved elektronisk kommunikasjon som skal bidra til å redusere ulemper for kunden eller andre som kommuniserer med forsikringsforetaket, herunder en regel om at det er foretaket som har forsendelsesrisikoen for elektroniske meldinger mv. som inneholder et påbud. Der loven i dag krever skriftlighet, foreslås det å innføre et teknologinøytralt krav om «skriftlig dokument». Stiller loven krav om «skriftlig dokument», skal det etter forslaget kunne brukes papir eller et annet varig medium.

I lovens femte del foreslår departementet generelle regler om bevisbyrde, erstatning, klagebehandling og tilsyn. Punkt 16 i proposisjonen gjelder spørsmålet om kundens rett til erstatning der forsikringsforetaket eller forsikringsformidleren ikke har oppfylt sine plikter og dette har forårsaket et økonomisk tap for kunden. Gjeldende forsikringsavtalelov har ikke regler om forsikringsforetakets erstatningsansvar for brudd på pliktene som gjelder for tjenesten. Det ulovfestede profesjonsansvaret innebærer imidlertid at både forsikringsforetak og forsikringsformidlere etter omstendighetene kan holdes ansvarlig for tap som følge av at noen foretaket kan identifiseres med, har opptrådt uaktsomt. Lovforslagets regler om erstatning er utformet etter mønster av de tilsvarende reglene i den nye finansavtaleloven §§ 3-49 og 3-50 og er ment å kodifisere profesjonsansvaret for forsikringsforetak og forsikringsformidlere. I lovforslaget § 21-2 foreslås det en erstatningsregel med et generelt virkeområde som innebærer at foretaket er ansvarlig for kundens økonomiske tap som følge av at foretaket ikke har oppfylt sine plikter etter § 1-5 første ledd, og som foretaket med rimelighet kunne forutse som en mulig følge av pliktbruddet. I § 21-4 slås det likevel fast at foretaket ikke kan holdes ansvarlig for økonomisk tap som er forårsaket av usedvanlige omstendigheter utenfor foretakets kontroll, og som foretaket ikke med rimelighet kunne forutse eller unngå følgene av. Det samme gjelder tap som er forårsaket av at foretaket er bundet av andre forpliktelser i eller i medhold av lov. Det foreslås dessuten at ansvaret skal kunne lempes i tråd med gjeldende regler i skadeserstatningsloven.

I lovforslaget § 21-3 foreslås det å tydeliggjøre ansvaret der forsikringsformidleren opptrer som henholdsvis forsikringsmegler og forsikringsagent eller aksessorisk forsikringsagent. Lovforslaget innebærer at forsikringsforetaket ikke svarer for forsikringsmeglerens pliktbrudd. Det har sammenheng med at forsikringsmegleren er uavhengig og ikke opptrer på vegne av et forsikringsforetak. Forsikringsforetak og forsikringsformidlere som benytter forsikringsagenter eller aksessoriske forsikringsagenter, svarer derimot for agentens opptreden. Ansvaret for andre kontraktshjelpere eller representanter reguleres ikke i lovforslaget, men vil fremdeles følge av ulovfestet rett. Departementet foreslår heller ikke å regulere andre misligholdssanksjoner enn erstatning. Lovforslaget er imidlertid ikke til hinder for at det gjøres gjeldende andre misligholdssanksjoner i samsvar med alminnelig ulovfestet kontraktsrett.

Punkt 17 gjelder hvem som har bevisbyrden for at foretaket har oppfylt sine plikter etter lov og forskrift. I likhet med i den nye finansavtaleloven § 3-5 annet ledd foreslås det at forsikringsforetaket skal ha bevisbyrden for at foretakets plikter etter lov og forskrift er oppfylt, se lovforslaget § 21-1. Bestemmelsen gjelder etter forslaget tilsvarende for forsikringsformidlere.

Forslaget om å innføre bestemmelser om erstatning og bevisbyrde og å innta en overordnet bestemmelse om forsikringsforetaks og forsikringsformidleres alminnelige plikter er ment å virke rettsavklarende og skal sikre en bedre sammenheng mellom reglene som gjelder for kontraktsforholdet og den markedsrettslige lovgivningen. Dette skal også sikre en mer effektiv gjennomføring av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Endelig er endringsforslagene ment å sikre en bedre samordning mellom finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven, så langt det er hensiktsmessig.

Til dokumentets forside