8 Aksessoriske forsikringsagenter

8.1 Gjeldende rett

Aksessoriske forsikringsagenter er aktører som selger forsikringer som et tilleggsprodukt til andre varer eller tjenester. Det kan for eksempel være reisebyråer som selger reiseforsikring sammen med reisen, eller elektronikkforhandlere som selger såkalte ulykkesforsikringer sammen med mobiltelefoner.

Den gjeldende forsikringsformidlingsloven gjør i § 1-1 tredje ledd – som det gjeldende forsikringsformidlingsdirektivet – unntak for virksomheter som utøver forsikringsformidling som aksessorisk virksomhet når nærmere angitte vilkår er oppfylt. Blant annet må forsikringen utgjøre et supplement til en vare eller tjeneste levert av formidleren og dekke enten risikoen for funksjonssvikt, tap av eller skade på varen, eller skade på eller tap av bagasje og andre risikoer i forbindelse med en reise bestilt av formidleren. Forsikringsavtalen kan ikke være en livsforsikringsavtale eller omfatte en ansvarsforsikring, med unntak av reiseforsikring hvor livs- eller ansvarsforsikringen er underordnet hoveddekningen for risikoene knyttet til reisen. Det årlige premiebeløpet kan ikke overstige et beløp som svarer til 500 euro, og forsikringsavtalens totale gyldighetstid, herunder eventuelle forlengelser, kan ikke overstige fem år.

8.2 Direktivet

I forsikringsdistribusjonsdirektivet er aksessoriske forsikringsformidlere nærmere definert i artikkel 2 nr. 1 punkt 4. Begrepet omfatter:

«en fysisk eller juridisk person, som ikke er et kreditinstitut eller et investeringsselskab som defineret i artikel 4, stk. 1, nr. 1) og 2), i Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 575/2013 ( 1 ), der mod aflønning indleder eller udøver forsikringsdistributionsvirksomhed som en accessorisk aktivitet, forudsat at alle følgende betingelser er opfyldt:

• a) den pågældende fysiske eller juridiske person udøver ikke forsikringsdistribution som hovederhverv

• b) den fysiske eller juridiske person distribuerer kun visse forsikringsprodukter, der udgør et supplement til en vare eller tjenesteydelse

• c) de pågældende forsikringsprodukter omfatter ikke livs- eller ansvarsforsikring, medmindre denne er et supplement til den vare eller tjenesteydelse, som formidleren tilbyder som sit hovederhverv».

På samme måte som etter forsikringsformidlingsdirektivet er enkelte aksessoriske forsikringsformidlere unntatt fra direktivet, men hvilke aktører dette gjelder, er noe endret. Forsikringen må utgjøre et supplement til en vare eller tjeneste som dekkes av en gitt leverandør, jf. artikkel 1 nr. 3. Videre må forsikringen dekke enten risiko for funksjonssvikt ved, tap av eller skade på varen som leveres av den aktuelle leverandøren, eller manglende bruk av tjenesten som leveres av den aktuelle leverandøren, eller den må gjelde en reiseforsikring bestilt hos den aktuelle leverandøren. Manglende bruk av tjenesten er eksemplifisert i direktivets fortale punkt 15 som for eksempel risikoen for «at en tjenesteydelse, der forventes at blive brugt på et vist tidspunkt, ikke bliver brugt, f.eks. en togrejse, en tilmelding til et træningscenter eller et årskort til teatret». Forsikringspremien må uansett ikke overstige 600 euro per år. Hvis forsikringen er et supplement til en tjeneste og varigheten av denne ikke overstiger tre måneder, er beløpsgrensen per person 200 euro.

Selv om denne gruppen aksessoriske forsikringsformidlere er unntatt fra direktivet, har direktivet like fullt regler som får anvendelse ved forsikringsdistribusjon gjennom en slik formidler. I slike tilfeller skal medlemsstatene sikre at forsikringsformidleren eller forsikringsforetaket sikrer at visse minimumsforpliktelser oppfylles, jf. artikkel 1 nr. 4. Kunden skal før avtaleinngåelsen få kontaktinformasjon om forsikringsformidleren og informasjon om hvordan det kan inngis klage. Det skal «findes passende og forholdsmæssige ordninger med henblik på overholdelse af artikel 17 og 24 og på at tage højde for kundens krav og behov inden forslaget til aftale», og kunden skal få et standardisert informasjonsdokument der det er relevant. De konkrete pliktene er nærmere omtalt i punkt 11 nedenfor. Reglene er begrunnet i at det også her bør sikres en tilfredsstillende grad av forbrukerbeskyttelse, jf. fortalen avsnitt 15.

Aksessoriske forsikringsformidlere som ikke oppfyller vilkårene ovenfor, er omfattet av direktivet. I motsetning til begrepsbruken i proposisjonen her er de i direktivet ikke omfattet av begrepet «forsikringsformidler», men av begrepet «forsikringsdistributør», se artikkel 2 nr. 5 sml. 8. De av forpliktelsene i direktivet som gjelder forsikringsdistributører, får dermed anvendelse. Dette omfatter de generelle kravene til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt i kundens beste interesse mv. i artikkel 17, de overordnede kravene til å kartlegge kundens krav og behov, gi tilstrekkelig informasjon til at kunden kan fatte en informert beslutning, og kun gi tilbud som er i samsvar med kundens krav og behov mv., i artikkel 20 nr. 1, 2 og 4 og kravene til produktpakker i artikkel 24, se nærmere omtale i punkt 10 og 14.

I tillegg er enkelte av opplysningspliktene som i utgangspunktet kun gjelder forsikringsformidlere i direktivets forstand, gitt tilsvarende anvendelse også for de aksessoriske forsikringsformidlerne som er omfattet av direktivet, jf. artikkel 21. Opplysningspliktene omfatter blant annet kontaktinformasjon, klageprosedyrer, registeropplysninger og hvilken form for vederlag som mottas i forbindelse med forsikringsavtalen, se nærmere omtale i punkt 11. Andre opplysningsplikter for forsikringsformidlere er ikke gitt anvendelse, og de er typisk lite relevante for aksessoriske forsikringsformidlere. Kravene til opplysninger der det informeres om at rådgivning gis på grunnlag av en «objektiv og personlig analyse», se også her punkt 11, gjelder for eksempel naturlig nok kun for forsikringsformidlere, jf. artikkel 20 nr. 3. Det er også opplagt for kunden at et reisebyrå ikke representerer kunden, og plikten til å opplyse om formidleren representerer kunden eller handler for eller på vegne av et forsikringsselskap i artikkel 18 bokstav a nr. v) synes derfor å være overflødig.

8.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at også aksessoriske forsikringsformidlere som faller utenfor direktivets anvendelsesområde etter forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 1 nr. 3, skal omfattes av kravene i forsikringsavtaleloven. Om forslaget ble det uttalt:

«Kravene i lovforslaget § 1-3 om selskapets plikter og § 1-5 om informasjon vil i alle tilfelle være relative til salgssituasjonen og produktets kompleksitet. Departementet ser derfor ingen grunn til å lage særskilte regler for disse aktørene.»

Videre foreslo departementet som nevnt i punkt 3 at forsikringsformidlere som et utgangspunkt skal ha samme plikter som forsikringsforetak. Med begrepsbruken i høringsnotatet omfatter dette aksessoriske forsikringsformidlere på samme måte som andre forsikringsformidlere. For å ta høyde for at ikke alle opplysningspliktene var relevante for aksessoriske forsikringsformidlere, ble det samtidig foreslått å innta en reservasjon om at dette bare gjelder så langt ikke annet følger av lov eller forskrift. I høringsnotatet var de spesifiserte opplysningspliktene foreslått inntatt i forskrift, og her ble det foreslått unntak for aksessoriske forsikringsformidlere. De konkrete unntakene er nærmere omtalt i punkt 10 og 11.

8.4 Høringsinstansenes syn

Det har kommet få innspill til de særlige spørsmålene som omhandler aksessoriske forsikringsformidlere i høringen. Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om omfanget av hvilke unntak som bør gjelde for aksessoriske forsikringsformidlere, og det er ikke kommet særskilte innvendinger mot forslaget om at kravene i forsikringsavtaleloven også vil gjelde for aksessoriske forsikringsformidlere som faller utenfor direktivets anvendelsesområde. De mer overordnede innvendingene fra enkelte høringsinstanser mot å vedta regler som går utover de minimumskravene som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet, se punkt 4, er i utgangspunktet relevante også for spørsmålene om det bør foreslås andre regler for aksessoriske forsikringsformidlere enn det som følger av direktivets minimumskrav. Siden aksessoriske forsikringsformidlere ikke er særskilt nevnt i de aktuelle innspillene, er det samtidig uklart om høringsinstansene har hatt disse spørsmålene for øye.

EnterCard Norge AS har i sitt høringssvar hatt innvendinger mot enkelte av forslagene i høringsnotatet som gjelder forsikringsagenter, og særlig aksessoriske forsikringsagenter. Innvendingene retter seg først og fremst mot forslaget om at forsikringsagenter, på samme måte som andre forsikringsformidlere, som et utgangspunkt pålegges de samme forpliktelsene som forsikringsforetaket om blant annet kartlegging av kundens krav og behov, veiledning og opplysninger om forsikringen. Dette er behandlet i punkt 10. EnterCard Norge AS uttaler imidlertid i samme forbindelse:

«Det gjelder særlig i tilfeller der forsikringsagenten tilbyr forsikring som et aksessorium til sin egen primærtjeneste. Agenten kan da ikke forventes å ha generell kunnskap og kompetanse innen forsikring, og agenten vil være avhengig forsikringsgiverens formularer og veiledning. Det vil også kunne variere i praksis hvilke forpliktelser som oppfylles via agent og hva forsikringsgiver gjør direkte mot kunden.

Hovedregelen bør derfor være at det er forsikringsgiveren som har ansvaret for at kundens rettigheter etter loven oppfylles. Vi kan ikke se at det da er nødvendig at forsikringsagent skal stå i samme rettslige stilling som assurandør.»

Departementet oppfatter dette som en innvending mot å foreslå strengere regler for aksessoriske forsikringsformidlere enn det som følger av direktivets minimumskrav.

Forbrukertilsynet støtter på den annen side forslaget om at kravene i forsikringsavtaleloven også vil gjelde for aksessoriske forsikringsformidlere som faller utenfor direktivets anvendelsesområde etter forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 1 nr. 3. Tilsynet viser til at kundene har behov for god informasjon også ved slik distribusjon og uttaler:

«Dette vil typisk gjelde salg av kjøpsforsikringer tilknyttet brune- og hvitevarer. Forbrukertilsynet har erfart at slike forsikringer gjerne markedsføres som mer gunstige enn det de i realiteten er. Det er viktig å sikre at forbrukere får tilstrekkelig og riktig informasjon også ved tilbud om slike kjøpsforsikringer knyttet til en vare eller tjeneste.»

8.5 Departementets vurdering

Etter forslaget i Prop. 233 LS (2020–2021) vil aksessoriske forsikringsagenter i den nye forsikringsformidlingsloven, i motsetning til etter direktivet, omfattes av definisjonen av «forsikringsformidlere», se s. 29. I tillegg foreslås aksessoriske forsikringsagenter definert særskilt i forslaget til ny forsikringsformidlingslov § 2-4. Begrepsbruken i proposisjonen her bygger på disse forslagene.

Departementet foreslår en noen annen regulering av hvilke plikter som skal gjelde for aksessoriske forsikringsagenter etter forsikringsavtaleloven, enn i høringsnotatet. Forslaget innebærer at aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra forsikringsdistribusjonsdirektivet, ikke pålegges direkte plikter etter loven. Dette tilsvarer virksomhet som er unntatt fra registreringsplikt etter forslaget til ny forsikringsformidlingslov § 2-4 annet ledd i Prop. 233 LS (2020–2021). Istedet pålegges den oppdragsgivende forsikringsformidleren eller forsikringsforetaket å sikre at direktivets minimumsforpliktelser oppfylles ved distribusjon gjennom slike agenter. Forslaget ligger tettere opp til løsningen i forsikringsdistribusjonsdirektivet enn høringsnotatets forslag og gir etter departementets oppfatning en mer korrekt gjennomføring av direktivet.

I disse tilfellene vil det dermed være det oppdragsgivende forsikringsforetaket eller forsikringsformidleren som er pliktsubjektet etter loven, og ikke den aksessoriske forsikringsagenten. Det understrekes at dette ikke er til hinder for at oppdragsgiveren i avtale med den aksessoriske forsikringsagenten stiller vilkår om at det er denne som skal sørge for oppfyllelsen av pliktene overfor kunden. Ved pliktbrudd innebærer lovforslaget likevel at kunden vil kunne fremme krav mot oppdragsgiveren, som igjen eventuelt kan fremme regresskrav overfor den aksessoriske forsikringsagenten, se punkt 16. Departementet har i vurderingen sett særlig hen til uttalelsene fra EnterCard Norge AS. Forslaget må sees i lys av at det dreier seg om forsikringer som selges som et supplement til en vare eller tjeneste, og som gjelder bestemte forsikringstyper med begrensede forsikringsbeløp. Departementet antar at det å legge pliktene ved slik forsikringsformidling på det oppdragsgivende forsikringsforetaket eller forsikringsformidleren, kan tydeliggjøre omfanget av pliktene i noe større grad og bidra til å oppfylle forsikringsdistribusjonsdirektivets formål om å gi like god kundebeskyttelse uavhengig av distribusjonsmåte.

Forsikringsdistribusjonsdirektivets minimumsforpliktelser ved distribusjon gjennom aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra direktivet, omfatter blant annet at det oppdragsgivende forsikringsforetaket eller forsikringsformidleren skal sikre at «der findes passende og forholdsmæssige ordninger med henblik på […] at tage højde for kundens krav og behov inden forslaget til aftale». Omfanget av dette kan fremstå som noe uklart. Departementet foreslår i lovforslaget at oppdragsgiveren ved slik distribusjon må sikre at nærmere angitte bestemmelser gis tilsvarende anvendelse. Dette gjelder reglene om identifisering av kundens krav og behov, at ethvert tilbud skal være i samsvar med kundens krav og behov og at kunden i alle tilfeller skal få de opplysningene som er nødvendige for å kunne forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud. Med dette ivaretar forslaget de hensynene som Forbrukertilsynet peker på, selv om pliktsubjektet endres sammenliknet med forslaget i høringsnotatet. Tilsynet peker på betydningen av å stille krav om tilstrekkelig og riktig informasjon også ved tilbud om kjøpsforsikringer knyttet til kjøp av brune- og hvitevarer. Dette formålet oppnås etter departementets oppfatning i minst like stor grad dersom de aktuelle pliktene pålegges det oppdragsgivende forsikringsforetaket eller forsikringsformidleren.

Utgangspunktet om at aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra forsikringsdistribusjonsdirektivet, ikke pålegges direkte plikter i forsikringsavtaleloven, gjelder ikke for pliktene som foreslås flyttet fra angrerettloven til forsikringsavtaleloven, se nærmere omtale i punkt 11 og 12. Disse pliktene gjelder ved salg av forsikringstjenester til forbruker når «den næringsdrivende» opptrer i næringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler, jf. angrerettloven § 1 første ledd. Pliktene bør dermed omfatte alle forsikringsdistributører.

Etter departementets syn bør også forbudet mot koblingssalg og opplysningspliktene ved salg av produktpakker gjelde direkte for aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra forsikringsdistribusjonsdirektivet. Kunden bør gis samme mulighet til å velge bort den aksessoriske forsikringen ved kjøp av en annen vare eller tjeneste uavhengig av hvem det er som har satt sammen produktpakken. Dette var også foreslått i høringsnotatet. Pliktene ved salg av produktpakker er omtalt i punkt 14 og merknad til lovforslaget §§ 1B-4 og § 1C-7.

Når det gjelder aksessoriske forsikringsagenter som omfattes av direktivet, foreslår departementet at enkelte plikter gjelder for slike aktører på lik linje som for forsikringsforetak og andre forsikringsformidlere, mens andre plikter reguleres særskilt. De konkrete pliktene er omtalt i punkt 10, 11 og merknad til lovforslaget § 1C-5 fjerde ledd.