Forsiden

Prop. 234 L (2020–2021)

Endringer i forsikringsavtaleloven mv. (forsikringsdistribusjon mv.)

Til innholdsfortegnelse

6 Saklig virkeområde

6.1 Gjeldende rett

Forsikringsavtaleloven del A gjelder for avtaler om skadeforsikring, jf. § 1-1 første ledd. Avtaler om gjenforsikring er unntatt, jf. § 1-1 fjerde ledd. I tillegg er kreditt- og kausjonsforsikring unntatt, jf. § 1-1 fjerde ledd.

Forsikringsavtaleloven del B gjelder for avtaler om personforsikring som inngås med forsikringsselskap, jf. § 10-1 første ledd første punktum. Lovens regler gjelder også så langt de passer for andre avtaler om personforsikring, herunder forholdet mellom pensjonskasser og -fonds og medlemmene, jf. § 10-1 første ledd annet punktum.

Både skadeforsikring og personforsikring er definert i forsikringsavtaleloven. Med skadeforsikring menes forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader og dessuten annen forsikring som ikke er personforsikring, jf. § 1-1 annet ledd. Med personforsikring menes livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring, jf. § 10-1 annet ledd. Forsikringen kan tegnes på forsikringstakerens eller på en eller flere andre personers liv eller helse.

Skillet mellom skadeforsikring og personforsikring i forsikringsavtaleloven korresponderer ikke med virksomhetsreguleringens grensedragning mellom skadeforsikring og livsforsikring, hvor begrepet «skadeforsikring» også omfatter ulykkesforsikring, sykeforsikring og annen personforsikring som ikke er livsforsikring, jf. finansforetaksloven § 2-6 annet ledd. Forskrifter om opplysningsplikt som er gitt med hjemmel i forsikringsavtaleloven, skiller også mellom livsforsikring og annen forsikring enn livsforsikring.

Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 18, bilansvarslova § 19 fjerde ledd og produktansvarsloven § 3-10 annet ledd at forsikringsavtaleloven gjelder for forsikring etter disse lovene dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven eller går frem av sammenhengen.

I punkt 10, 11 og 12 foreslås det at enkelte bestemmelser om opplysningsplikt, avtalebekreftelse og angrerett flyttes fra angrerettloven til forsikringsavtaleloven. Disse bestemmelsene gjelder ved salg av «forsikringstjenester» til forbruker, jf. § 1, kapittel 7 og § 5 bokstav e. Frem til endringene som ble vedtatt ved den nye finansavtaleloven, var forsikringstjenester en del av sekkebetegnelsen «finansielle tjenester» i relasjon til angrerettloven. Fjernsalgsdirektivet definerer en «finansiell tjeneste» som «alle bank-, kreditt- og forsikringstenester og tenester i samband med individuelle pensjonar, investering eller betaling», jf. artikkel 2 bokstav b. Definisjonen i angrerettloven ble utformet vidt for å sikre at alle finansielle tjenester som kan antas å ville bli tilbudt til forbrukere også i fremtiden, er omfattet, se Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) s. 18–19. Angrerettlovens definisjon ble opprinnelig utformet tett opp til direktivets ordlyd, og omfanget av definisjonen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) på s. 19–21. Utformingen av definisjonen ble endret ved angrerettloven 2014, men noen realitetsendring synes ikke å ha vært tilsiktet, jf. Prop. 64 L (2013–2014) s. 74.

6.2 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivet gjelder i utgangspunktet for distribusjon av alle typer forsikringer (forsikrings- og gjenforsikringsprodukter). Direktivet avgrenser ikke mot bestemte typer av forsikring, og det skilles ikke mellom individuelle og kollektive forsikringer. Særskilte krav gjelder ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, se punkt 13.

Enkelte bestemmelser i direktivet får ikke anvendelse ved inngåelse av avtaler om såkalt store risikoer. Dette er nærmere omtalt i punkt 7.

Gjenforsikring er i utgangspunktet omfattet av direktivets virkeområde. Bestemmelsene som foreslås gjennomført i forsikringsavtaleloven i proposisjonen her, får imidlertid etter direktivet ikke anvendelse ved gjenforsikringsformidling. Dette har sammenheng med at ved gjenforsikring vil kunden være et forsikringsforetak, som må antas å kunne ivareta egne interesser ved avtaleinngåelsen.

6.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet som utgangspunkt å gi den nye første delen i forsikringsavtaleloven, se punkt 5, generell anvendelse på alle avtaler om forsikring så fremt ikke annet fremgår av loven eller i medhold av loven. Forslaget innebar blant annet at også avtaler om kreditt- og kausjonsforsikring vil omfattes av lovens første del, selv om disse avtalene er unntatt fra gjeldende del A i loven.

Det ble foreslått å videreføre et unntak for avtaler om gjenforsikring, jf. gjeldende forsikringsavtalelov § 1-1 fjerde ledd og omtalen i punkt 6.2.

Særskilte krav ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter er omtalt i punkt 13. Departementet foreslo i tillegg at enkelte bestemmelser ikke får anvendelse ved inngåelse av avtaler om såkalt store risikoer. Dette er nærmere omtalt i punkt 7.

6.4 Høringsinstansenes syn

Det er ikke kommet innspill i høringen til spørsmålet om reglenes saklige virkeområde.

6.5 Departementets vurderinger

Departementet går videre med forslaget om at det som i lovforslaget her er ny første, annen og femte del i forsikringsavtaleloven, se punkt 5, som et utgangspunkt gis generell anvendelse på alle avtaler om forsikring med mindre annet fremgår av loven eller i medhold av loven, jf. lovforslaget §§ 1-1, 1A-1 og 20-1. Det vises til at forsikringsdistribusjonsdirektivet i utgangspunktet får anvendelse for alle typer forsikring, med særskilte regler for visse typer forsikring. Departementet kan for eksempel ikke finne grunnlag i direktivet for noe generelt unntak fra direktivforpliktelsene for kreditt- og kausjonsforsikring, selv om slike forpliktelser ikke er omfattet av den gjeldende skadeforsikringsloven del A. Dette reiser samtidig enkelte særlige spørsmål ved reguleringen av plikter som foreslås flyttet fra lovens gjeldende del A. Disse spørsmålene er omtalt i punkt 10.

I enkelte bestemmelser fremgår det særskilt at bestemmelsene kun gjelder utvalgte forsikringsavtaler, se for eksempel lovforslaget § 1B-2.

Som i høringsnotatet foreslås også det gjeldende unntaket for avtaler om gjenforsikring videreført. Det vises til begrunnelsen i punkt 6.2.

Særskilte regler ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter er omtalt i punkt 13. Spørsmålet om det er enkelte bestemmelser som ikke bør får anvendelse ved inngåelse av avtaler om såkalt store risikoer, er behandlet i punkt 7.

For bestemmelsene som foreslås flyttet fra angrerettloven til forsikringsavtaleloven, foreslår departementet at virkeområdet for bestemmelsene etter angrerettloven videreføres. Reglene vil dermed gjelde for «forsikringstjenester» slik dette er definert i fjernsalgsdirektivet. Dette er ikke en optimal lovteknisk løsning, men anses nødvendig for å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet.

Til dokumentets forside