10 Forholdet til beslektede straffesaker

10.1 Krav om selvstendig inndragning fremsatt i en straffesak

De gjeldende inndragningsreglene i straffeloven kapittel 13 forutsetter i hovedsak at det er påvist en straffbar handling som inndragningskravet kan knyttes til. I praksis fremmes inndragningskrav i dag derfor som oftest i forbindelse med at påtalemyndigheten tar ut tiltale for den straffbare handlingen.

Etter straffeloven § 68 a kan det foretas inndragning av formuesgoder som stammer fra lovbrudd, «uten at det er påvist et bestemt lovbrudd», jf. første ledd første punktum. I praksis vil likevel krav om selvstendig inndragning i mange tilfeller ha utspring i etterforskningen av en straffbar handling. Blant annet er det lagt til grunn at straffeloven § 68 a skal kunne brukes som hjemmel for inndragning dersom etterforskningen av en straffesak ender med henleggelse eller frifinnelse fordi det strafferettslige beviskravet ikke er oppfylt, se Prop. 27 L (2025–2026) punkt 6.3 side 45.

Arbeidsgruppen drøfter i rapporten punkt 10.6.3 side 212–213 om krav etter straffeloven § 68 a bør kunne fremmes og behandles i forbindelse med en straffesak. Gruppen påpeker at dette særlig vil være aktuelt dersom påtalemyndigheten tar ut tiltale og prinsipalt krever inndragning etter straffeloven § 67 av utbytte fra handlingen som tiltalen gjelder, men subsidiært vil kreve selvstendig inndragning dersom tiltalte blir frifunnet. Gruppen fremhever at ønsket om en mest mulig «ren» frifinnelse kunne tilsi at retten ikke bør ta stilling til et krav om selvstendig inndragning i den samme prosessen. Den peker samtidig på at denne situasjonen har likhetstrekk med tilfeller der domstolen idømmer erstatning i en straffedom på bakgrunn av en handling som tiltalte blir frifunnet for. Gruppen argumenterer også med at prosessøkonomiske hensyn taler for at retten skal kunne ta stilling til kravet om selvstendig inndragning i den samme prosessen.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter slutter seg til at krav om selvstendig inndragning bør kunne fremmes og behandles i forbindelse med en straffesak. For øvrig er det ingen høringsinstanser som har uttalt seg spesifikt om dette spørsmålet.

Departementet viser til at det i Prop. 27 L (2025–2026) punkt 6.3 side 45 er lagt til grunn at straffeloven § 68 a blant annet skal kunne påberopes som et subsidiært grunnlag for inndragning, dersom retten ikke idømmer inndragning på bakgrunn av en konkret straffbar handling. Dette vil særlig kunne være aktuelt dersom påtalemyndigheten tar ut tiltale og fremmer krav om utbytteinndragning etter straffeloven § 67, men straffesaken ender med frifinnelse fordi retten ikke finner den straffbare handlingen bevist ut over enhver rimelig tvil. Siktede kan også frifinnes for inndragningskrav i straffesaken av andre grunner, for eksempel fordi kravet viser seg å være foreldet, jf. straffeloven § 92. Dersom det likevel er bevist gjennom straffesaken at et formuesgode som siktede eier eller besitter, mest sannsynlig stammer fra lovbrudd, mener departementet at retten bør kunne ta stilling til et subsidiært krav om selvstendig inndragning på bakgrunn av bevisførselen i straffesaken.

Alternativet til en slik adgang vil være at påtalemyndigheten, etter at straffesaken er avsluttet, må reise særskilt sak om selvstendig inndragning. Hvis bevisene som kravet om selvstendig inndragning bygger på, er mer eller mindre de samme som bevisene som har vært fremlagt i straffesaken, vil en slik løsning medføre en unødvendig dobbeltbehandling. Det vil også kunne innebære en større belastning for siktede og vitner dersom de må møte i retten i flere omganger. Etter departementets syn taler prosessøkonomiske hensyn med styrke for en adgang til å ta stilling til kravet om selvstendig inndragning i forbindelse med straffesaken.

Uskyldspresumsjonen som er nedfelt i blant annet Grunnloven § 96 annet ledd og EMK artikkel 6 nr. 2, forutsetter at inndragningskravet i slike tilfeller begrunnes på en måte som ikke sår tvil om frifinnelsen. Dette innebærer at dommen ikke kan inneholde uttalelser som tilskriver den frifunne straffskyld, se også Prop. 27 L (2025–2026) punkt 5.3 side 37–38 hvor uskyldspresumsjonen er nærmere omtalt. I storkammerdom 11. juni 2024 Nealon og Hallam mot Storbritannia (sak nr. 32483/19 og 35049/19) avsnitt 168 utdyper EMD dette slik:

«To impute criminal liability to a person is to reflect an opinion that he or she is guilty to the criminal standard of the commission of a criminal offence […], thereby suggesting that the criminal proceedings should have been determined differently.»

Etter departementets forståelse må det legges til grunn at en dom på selvstendig inndragning vil kunne utformes på en måte som ikke sår tvil om frifinnelsen i straffesaken. Departementet understreker at begrunnelsen for inndragningen ikke vil være at siktede, basert på et lavere beviskrav enn det strafferettslige, anses å ha begått den straffbare handlingen i tiltalen og at denne har generert et visst utbytte. Begrunnelsen vil være at det er bevist gjennom straffesaken at siktede eier eller besitter visse formuesgoder som mest sannsynlig stammer fra lovbrudd, og at vilkårene i straffeloven § 68 a for øvrig er oppfylt. Departementet viser også til at beviskravet i straffeloven § 68 a er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og at retten derfor ikke vil måtte vurdere bevisene i saken ut fra en «criminal standard».

Departementet foreslår etter dette at krav om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a skal kunne fremmes og behandles i forbindelse med straffesak. Av klarhetshensyn foreslås det en uttrykkelig regel om dette i straffeprosessloven kapittel 28, se § 408 annet ledd første punktum i lovforslaget.

10.2 Krav om selvstendig inndragning i etterkant av en straffesak

Det følger av straffeprosessloven § 51 første ledd første punktum at dersom påtalemyndigheten reiser «ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom», skal retten avvise saken av eget tiltak. Etter § 51 annet ledd første punktum kan det likevel fremmes ny sak med krav om inndragning senere, hvis inndragningskravet ikke ble behandlet under straffesaken. Er det pådømt krav om inndragning, kan det fremmes krav om ytterligere inndragning senere hvis det pådømte kravet var begrenset til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen, jf. annet punktum. Straffedommens avgjørelse av skyldspørsmålet skal legges uprøvd til grunn i den senere saken i den utstrekning den er avgjørende for spørsmålet om inndragning, jf. fjerde punktum.

Bestemmelsen i § 51 annet ledd innebærer at påtalemyndigheten står fritt til å bestemme om krav om inndragning som bygger på en straffbar handling, skal tas med i straffesaken, eller om det skal innledes en separat inndragningssak senere. Det er imidlertid et vilkår for å anlegge etterfølgende inndragningssak at siktede varsles om dette senest når hovedforhandlingen i straffesaken starter, før tilståelsesdom avsies eller før forelegg vedtas, jf. tredje punktum.

Arbeidsgruppen legger til grunn at en rettskraftig avgjørelse i en beslektet straffesak ikke bør stå i veien for at det senere fremmes krav om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a, se rapporten punkt 10.9.1.2. Den viser til at reglene om selvstendig inndragning skal legge til rette for inndragning av verdier som stammer fra kriminalitet, uansett hvilket lovbrudd de stammer fra og uansett hvem som eier dem. Gruppen mener dette tilsier at selvstendig inndragning bør kunne foretas uten hensyn til en eventuell tidligere straffesak med tilknytning til formuesgodet. Den mener også at det ikke bør stilles noe krav om varsel til siktede i straffesaken, slik som etter straffeprosessloven § 51 annet ledd tredje punktum.

Arbeidsgruppen antar at straffeprosessloven § 51 i sin nåværende form kan reise spørsmål om vilkårene i annet ledd må være oppfylt for at påtalemyndigheten skal kunne fremme krav om selvstendig inndragning i etterkant av en beslektet straffesak. Gruppen foreslår derfor et nytt tredje ledd hvor det fremgår at reglene i annet ledd ikke medfører noen begrensninger i adgangen til å fremme krav om selvstendig inndragning.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

Departementet understreker at den negative rettskraftvirkningen etter straffeprosessloven § 51 første ledd første punktum er begrenset til det «krav som er avgjort». Etter departementets syn er det klart at et krav om selvstendig inndragning må anses som et annet forhold i prosessuell forstand enn et krav om straff eller krav om inndragning på bakgrunn av en straffbar handling.

Det følger uttrykkelig av straffeloven § 68 a første ledd første punktum at selvstendig inndragning kan foretas «uten at det er påvist et bestemt lovbrudd». Vilkårene i bestemmelsen bygger ikke på at saksøkte har begått en straffbar handling, men at formuesgodet som saken gjelder, mest sannsynlig stammer fra lovbrudd. Formålet med inndragningen er dessuten ikke pønalt, men å forhindre at noen tjener på kriminalitet og legge til rette for at kriminelle verdier føres tilbake til samfunnet. Disse kjennetegnene innebærer at inndragningen har likhetstrekk med sivilrettslig vindikasjon, se også Prop. 27 L (2025–2026) punkt 6.3 side 43 flg.

Som følge av dette kan departementet vanskelig se at straffeprosessloven § 51 i sin nåværende form vil være til hinder for at påtalemyndigheten fremmer krav om selvstendig inndragning i etterkant av en straffesak. Dette gjelder uavhengig av om saksøkte i inndragningssaken er den samme som siktede i straffesaken, eller om vedkommende er en annen. Siden selvstendig inndragning ikke er å anse som straff, kan departementet heller ikke se at forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK P7-4 har betydning for adgangen til å reise en slik sak, selv om den helt eller delvis skulle bygge på de samme faktiske omstendighetene som straffesaken, se også proposisjonen punkt 4.3. På bakgrunn av dette legger departementet til grunn at det ikke er behov for endringer i straffeprosessloven § 51.

Departementet bemerker at selv om en beslektet straffesak ikke utgjør noe prosessuelt hinder for at påtalemyndigheten fremmer et etterfølgende krav om selvstendig inndragning, kan avgjørelsen i straffesaken etter omstendighetene ha betydning for om vilkårene i straffeloven § 68 a er oppfylt. Inndragningsadgangen etter § 68 a omfatter formuesgode som stammer fra lovbrudd, det vil si et formuesgode som på inndragningstidspunktet representerer verdier fra kriminalitet og ikke fra lovlige kilder. Dersom saksøkte er ilagt inndragning i en tidligere straffesak, kan dette etter omstendighetene måtte tas i betraktning i vurderingen av inndragningens omfang. Dette kan være nødvendig for å sikre at reglene om selvstendig inndragning praktiseres på en måte som er i tråd med det gjenopprettende formålet og for å hindre dobbeltinndragning. Se også Prop. 27 L (2025–2026) punkt 8.2.3 side 54–56, hvor rekkevidden av inndragningsadgangen etter straffeloven § 68 a er nærmere behandlet.

Departementet legger for øvrig til grunn at straffeprosessloven § 51 første ledd i sin nåværende form utgjør en hensiktsmessig regulering av de negative rettskraftvirkningene av en endelig avgjørelse i en sak om selvstendig inndragning. Etter bestemmelsen skal retten avvise en ny sak om et «krav» som allerede er avgjort. Dersom retten har tatt stilling til et krav om selvstendig inndragning av et formuesgode, vil bestemmelsen sperre for at det senere reises en ny sak om selvstendig inndragning av det aktuelle formuesgodet mot samme saksøkte. Hva som utgjør samme krav i denne sammenhengen, må vurderes konkret.

10.3 Straffeforfølgning i etterkant av en etterforskning med sikte på selvstendig inndragning

Etter straffeprosessloven § 224 første ledd kan påtalemyndigheten igangsette etterforskning «når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige». Etter forslaget i proposisjonen her vil det samme gjelde når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det kan foretas inndragning, se også proposisjonen punkt 5.1.4. I praksis vil omstendighetene som kan gi grunnlag for å etterforske om et formuesgode mest sannsynlig stammer fra lovbrudd, og derfor kan inndras etter straffeloven § 68 a, ofte også kunne gi grunnlag for å etterforske en straffbar handling. Dette gjelder ikke minst en handling som kan rammes av straffeloven § 332 om heleri eller § 337 om hvitvasking.

Arbeidsgruppen foreslår et nytt femte ledd i straffeprosessloven § 224 som begrenser adgangen til å foreta straffeforfølgning for heleri eller hvitvasking dersom det først er igangsatt etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Den foreslåtte bestemmelsen lyder slik:

«Dersom det er igangsatt etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, kan det bare foretas straffeforfølgning for overtredelse av straffeloven §§ 332 eller 337 på grunnlag av det samme faktiske forholdet dersom hensynet til straffens formål med tyngde taler for det.»

Bakgrunnen for forslaget er at arbeidsgruppen mener det kan være betenkelig at påtalemyndigheten kan igangsette etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, for så å ta ut tiltale for en straffbar handling på bakgrunn av opplysninger som har fremkommet under etterforskningen, se rapporten punkt 10.2.3 side 175 flg. Dette henger sammen med at saksøkte etter forslaget vil ha færre prosessuelle rettigheter i inndragningssaken enn den mistenkte/siktede har i en straffesak, se også proposisjonen punkt 7.1.2. Gruppen fremhever særlig at det som hovedregel vil gjelde en forklaringsplikt under etterforskningen av inndragningssaken, og at det vil være betenkelig hvis en slik pliktmessig avgitt forklaringen kan brukes som grunnlag for senere straffeforfølgning. Betenkelighetene er etter gruppens syn særlig sterke dersom den etterfølgende straffesaken gjelder heleri eller hvitvasking av de samme verdiene som inndragningssaken.

Blant høringsinstansene er Økokrim den eneste som støtter forslaget om å begrense adgangen til å foreta straffeforfølgning etter at det er åpnet etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, riksadvokaten og Øst politidistrikt går imot forslaget.

Kripos viser til at det i initialfasen av en etterforskning kan være uklart om saken vil ende med straffeforfølgning eller med krav om selvstendig inndragning. Dette vil avhenge av hvilke opplysninger etterforskningen avdekker. At påtalemyndigheten skulle være avskåret fra å reise straffesak når det er foretatt etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, mener høringsinstansen ville være lite hensiktsmessig og uforenlig med grunnleggende regler om bruk av lovlig innhentet informasjon. Dersom det skulle vise seg at opplysninger er innhentet på en måte som strider mot reglene som gjelder ved etterforskning av straffesaker, mener Kripos at dette bør behandles som et spørsmål om bevisavskjæring.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter peker på at situasjonen som den foreslåtte regelen er ment å gjelde, har likhetstrekk med situasjonen der noen endrer status fra vitne til mistenkt under etterforskningen av en straffesak. Høringsinstansen fremhever at dette ikke i seg selv medfører noen begrensninger i adgangen til å bruke tidligere innhentede bevis som grunnlag for å straffeforfølge vedkommende.

Øst politidistrikt uttrykker bekymring for at begrensninger i adgangen til å foreta straffeforfølgning kan gi inntrykk av at kriminelle kan kjøpe seg ut av straffansvar. Politidistriktet antar også at forslaget i praksis vil kunne føre til at politiet alltid helgarderer og følger reglene for etterforskning med sikte på straffeforfølgning, og påpeker at man da kan miste noe av fordelen med enklere regler.

Riksadvokaten ser de prinsipielle hensynene som arbeidsgruppen trekker frem, men er skeptisk til å gjøre et så vidtgående innhogg i påtalemyndighetens straffeforfølgningsplikt som forslaget innebærer. Ifølge riksadvokaten er det vanskelig å overskue hvilke utslag den foreslåtte bestemmelsen vil ha. Høringsinstansen mener også at vilkåret i den foreslåtte unntaksregelen er for skjønnsmessig og fremstår som et lite egnet avgrensningskriterium. Riksadvokaten slutter seg for øvrig til synspunktene fremmet av Kripos og Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter.

Også Økokrim påpeker at det ikke er åpenbart hva som ligger i det foreslåtte vilkåret om «straffens formål», og oppfordrer til at sentrale kriterier omtales i forarbeidene.

Departementet følger ikke opp arbeidsgruppens forslag.

Departementet er enig med riksadvokaten i at den foreslåtte bestemmelsen ville medføre et uhensiktsmessig innhogg i påtalemyndighetens rett og plikt til å påtale straffbare handlinger. Bestemmelsen vil kunne føre til at påtalemyndigheten i liten grad tar i bruk reglene om etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, fordi dette kan avskjære muligheten for en senere straffesak. Dette bekreftes av høringsinnspillene fra Kripos og Øst politidistrikt.

Så vidt departementet kan se, er det viktigste argumentet for å begrense adgangen til straffeforfølgning at rettssikkerhetsgarantiene i den forutgående inndragningssaken, særlig for så vidt gjelder forklaringsplikt, ikke er de samme som i straffesaken. Som det fremgår av punkt 7.1.4, bygger imidlertid departementets forslag i større grad på at de prosessuelle rettighetene ved selvstendig inndragning skal være tilsvarende som i en straffesak. Det følger av departementets forslag at eieren av formuesgodet ikke skal ha forklaringsplikt, verken under etterforskningen eller under den rettslige behandlingen, se også punkt 7.2.4. I lys av dette legger departementet til grunn at de generelle reglene om påtalemyndighetens rett og plikt til å forfølge straffbare handlinger ikke reiser særlige betenkeligheter, og at det ikke er grunnlag for å begrense disse reglene.