8 Tvangsmidler

8.1 Adgang til bruk av tvangsmidler

8.1.1 Gjeldende rett

Ved etterforskning av straffesaker kan påtalemyndigheten ta i bruk ulike etterforskningsmetoder, herunder bruk av tvangsmidler. Reglene om tvangsmidler fremgår i hovedsak av straffeprosesslovens fjerde del. Tvangsmidlene omfatter tradisjonelle metoder som blant annet pågripelse og fengsling (§§ 171 flg.), ransaking (§§ 192 flg.), beslag (§§ 203 flg.), utleveringspålegg (§§ 210 flg.) og heftelse (§§ 217 flg.). Loven gir også regler om såkalte skjulte tvangsmidler, som for eksempel teknisk sporing (§§ 202 b og 202 c), skjult kameraovervåkning (§§ 202 d flg.), kommunikasjonskontroll (§§ 216 a flg.), romavlytting (§ 216 m) og dataavlesing (§§ 216 o og 216 p).

Enkelte av de nevnte tvangsmiddelhjemlene viser direkte eller indirekte at de kan brukes til sikring av inndragningskrav. Det gjelder § 203, som i første ledd annet punktum gir hjemmel for å beslaglegge «ting som antas å kunne inndras». Det samme gjelder heftelse etter § 217, som kan brukes for å sikre betaling av «inndragning […] som siktede er eller antas å ville bli ilagt». Mens beslag brukes med sikte på gjenstandsinndragning, kan heftelse brukes for å sikre krav på verdiinndragning. Ransaking av sted eller person kan i sin tur brukes blant annet for å søke etter «ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i», jf. §§ 192 og 195. Sikring av inndragningskrav gjennom beslag og heftelse er ofte avgjørende for å komme i mål med kravet og få det fullbyrdet, se Inndragning – Kvalitetsundersøkelse 2023 (Riksadvokatens skriftserie 1/2024) punkt 6.2.5 side 23.

Et grunnvilkår for bruk av de fleste tvangsmidlene i straffeprosesslovens fjerde del er at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. Mistankekravet fremgår uttrykkelig av mange av tvangsmiddelhjemlene, og er innfortolket i flere bestemmelser der det ikke følger direkte av ordlyden, se for eksempel Rt. 1999 side 1414, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg på side 1415 konstaterer at «beslag i henhold til straffeprosessloven § 203 forutsetter at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at en straffbar handling er begått». Vilkåret om «skjellig grunn» er forstått som et krav om sannsynlighetsovervekt, se Rt. 2006 side 582 avsnitt 19.

En del tvangsmidler kan bare brukes overfor personer som selv er mistenkt for å ha begått en straffbar handling. Det gjelder for eksempel pågripelse og fengsling, jf. § 171. Tilsvarende gir § 192 første ledd, når «noen» med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, adgang til ransaking av «hans» bolig, rom eller oppbevaringssted. Etter § 192 tredje ledd kan det imidlertid også foretas ransaking hos tredjeperson («andre»), blant annet dersom det er særlig grunn til å anta at det kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges eller tas heftelse i der. Også personransaking kan etter § 195 tredje ledd foretas av «andre enn mistenkte» hvis særlige omstendigheter taler for det. Andre tvangsmidler som kan brukes overfor tredjeperson omfatter beslag, som etter § 203 første ledd jf. § 205 første ledd første punktum foretas overfor «besitteren». Tilsvarende kan utleveringspålegg etter § 210 første ledd gis overfor «besitteren».

Straffeprosessloven § 217 fastsetter i første ledd første punktum at det kan besluttes heftelse for et bestemt beløp i formuesgjenstander som tilhører «siktede». Vilkåret er at det er grunn til å frykte at fullbyrdingen av et inndragningskrav som vedkommende «er eller antas å ville bli ilagt», ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Det følger av § 82 fjerde ledd at adgangen til heftelse gjelder tilsvarende overfor andre som er eller antas å ville bli ilagt et inndragningskrav. I NOU 1996: 21 foreslo Inndragningsutvalget av pedagogiske hensyn å presisere i loven at heftelse kan besluttes overfor enhver adressat for inndragningskrav, se utredningen punkt 14.2.2.6 side 157–158. Forslaget ble ikke fulgt opp av departementet fordi dette uansett ville følge av ordlyden i § 217 sammenholdt med § 82 fjerde ledd, se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 12.4 side 47.

En del av tvangsmiddelhjemlene oppstiller et såkalt kriminalitetskrav, det vil si et vilkår om at mistanken må gjelde lovbrudd av en viss art eller et visst alvor. Dette kommer til uttrykk gjennom et strafferammekrav, eventuelt at hjemmelen viser til bestemte straffebestemmelser. Blant annet krever ransaking etter straffeprosessloven § 192 første ledd som hovedregel at det foreligger mistanke om en handling som kan medføre frihetsstraff. I § 192 annet ledd er det likevel åpnet for ransaking i visse sakstyper som i utgangspunktet er bøteforhold, nærmere bestemt mindre tyveri (straffeloven § 323), mindre underslag (§ 326) og mindre heleri (§ 334). Begrunnelsen for dette er at ransaking ofte vil være avgjørende for å oppklare disse sakstypene, se Prop. 66 L (2019–2020) Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.) punkt 17.5.3 side 139. Kriminalitetskravet gjelder tilsvarende ved tredjemannsransaking, jf. § 192 tredje ledd, som viser til «slik handling». Ved personransaking av tredjeperson oppstiller imidlertid § 195 tredje ledd et forhøyet kriminalitetskrav, idet mistanken må gjelde en handling som etter loven kan medføre fengselsstraff i mer enn seks måneder. Bestemmelsene om beslag (§ 203), utleveringspålegg (§ 210) og heftelse (§ 217) inneholder på sin side ikke noe spesifikt kriminalitetskrav.

Felles for alle tvangsmidler er at de bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, jf. straffeprosessloven § 170 a første punktum. I dette ligger et krav om at tvangsmiddelet må være egnet og nødvendig for å oppnå formålet med tvangsmiddelbruken, og at tvangsmiddelet må være den minst inngripende metoden for å oppnå formålet. Dessuten kan tvangsmiddelet ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. annet punktum. Det må følgelig foretas en avveining i den enkelte saken av behovet for å bruke tvangsmiddelet holdt opp mot hvor inngripende tvangsmiddelbruken vil være.

8.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen drøfter i rapporten punkt 10.5.1 og 10.5.2 i hvilken grad det bør være adgang til å bruke tvangsmidler ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Gruppen legger til grunn at tvangsmiddelbruk – på samme måte som i straffesaker – vil kunne være et nødvendig virkemiddel i etterforskningen, og at inndragningsordningens karakter ikke tilsier at tvangsmiddelbruk bør være utelukket. Den påpeker også at det neppe vil være noe absolutt skille mellom etterforskning med sikte på selvstendig inndragning og straffesaker, og at det synes naturlig å bygge videre på den tvangsmiddeladgangen som følger av reglene i straffeprosesslovens fjerde del.

Arbeidsgruppen viser til at flere av tvangsmidlene i straffeprosesslovens fjerde del bare kan brukes overfor den som med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling. Andre tvangsmidler kan imidlertid også brukes overfor tredjepersoner. Siden det ikke vil være noen «mistenkt» i lovens forstand i en sak om selvstendig inndragning, tar gruppen utgangspunkt i at det bør åpnes for bruk av de tvangsmidlene som i dag kan brukes overfor tredjeperson.

Arbeidsgruppen foreslår en egen bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 28 som angir hvilke tvangsmidler som kan brukes i sak om selvstendig inndragning. Opplistingen omfatter ransaking av sted etter § 192 tredje ledd nr. 3, personransaking etter § 195 tredje ledd, beslag etter § 203, utleveringspålegg etter § 210 og heftelse etter § 217. Etter forslaget skal de nevnte tvangsmidlene kunne brukes hvis det foreligger «skjellig grunn til mistanke om at et formuesgode er utbytte fra straffbare handlinger». Dette innebærer en tilpasning av mistankekravet som følger av de aktuelle tvangsmiddelhjemlene i lovens fjerde del. Den foreslåtte bestemmelsen presiserer også at § 170 a skal gjelde tilsvarende.

Arbeidsgruppen drøfter, men foreslår ikke å åpne for skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted, jf. dagjeldende straffeprosessloven § 202 a (nå straffeprosessloven §§ 202 d flg). Gruppen drøfter også teknisk sporing etter §§ 202 b og 202 c, men konkluderer med at det ikke bør åpnes for dette. Begge deler begrunnes med at det ikke er påvist et tilstrekkelig behov for disse tvangsmidlene som veier opp for de potensielle personvernkonsekvensene.

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om adgangen til tvangsmiddelbruk ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Økokrim uttrykker generell støtte til forslagene i rapporten. Riksadvokaten uttaler overordnet at arbeidsgruppen ser ut til å ha identifisert behovet for tilpasninger i prosessreglene, og at forslagene virker balanserte.

Kripos gir uttrykk for at gruppens vurderinger kan være et godt utgangspunkt for et videre lovarbeid og forslag til tvangsmiddelregler hvor mistankekravet er knyttet til selve formuesgodet. For egen del legger Kripos til grunn at tvangsmiddelbruken i hovedsak vil foregå i forbindelse med etterforskning av straffesaker, men at informasjonen som innhentes der, kan være aktuell å bruke i en eventuell sak om selvstendig inndragning.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter støtter arbeidsgruppens forslag om at enkelte av de alminnelige tvangsmidlene i straffeprosessloven skal kunne brukes ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, med nødvendige tilpasninger som følge av at etterforskningen er rettet mot formuesgodet i stedet for en bestemt mistenkt. Høringsinstansen har ikke avgjørende innvendinger mot arbeidsgruppens vurderinger knyttet til skjult kameraovervåking og teknisk sporing, og påpeker at man eventuelt kan åpne for disse tvangsmidlene senere hvis erfaringene viser et behov for det.

8.1.4 Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at en adgang til å kunne bruke visse tvangsmidler under etterforskningen er nødvendig for at ordningen med selvstendig inndragning skal bli tilstrekkelig effektiv. Som nevnt i punkt 8.1.1 er det fremhevet i riksadvokatens kvalitetsundersøkelse om inndragning fra 2023 at sikring av verdier gjennom beslag eller heftelse som regel er avgjørende for å kunne gjennomføre inndragning. For å komme i posisjon til å ta beslag eller heftelse vil det ofte være nødvendig å foreta ransaking av sted eller person for å finne aktuelle formuesobjekter.

På samme måte som ved etterforskningen av straffesaker vil tvangsmiddelbruk også kunne være nødvendig for å innhente og sikre informasjon som kan bidra til å avklare om det er grunnlag for selvstendig inndragning. For eksempel kan det være behov for å kreve utlevering av eller ta beslag i dokumentasjon knyttet til anskaffelsen av et formuesgode, økonomiske disposisjoner som er foretatt av eieren, eller lignende opplysninger som kan belyse hvor formuesgodet stammer fra. Departementet mener derfor at det er et klart behov for å åpne for en viss tvangsmiddelbruk ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Etter departementets vurdering vil dette kunne gjennomføres innenfor rammene av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, se også proposisjonen punkt 4.4.

Selv om etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning i en viss grad kan sies å være rettet mot eieren av formuesgodet, finner departementet det ikke naturlig å likestille vedkommende med mistenkte eller siktede i en straffesak, se også punkt 7.1.4. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at det ikke bør åpnes for å bruke tvangsmidler overfor vedkommende som ellers bare kan brukes overfor den som er mistenkt for en straffbar handling. Departementet er samtidig enig i at det bør være adgang til å bruke tvangsmidler overfor eieren i samme utstrekning som det er adgang til tvangsmiddelbruk overfor tredjepersoner i straffesaker. Systemhensyn tilsier at adgangen også bør omfatte tvangsmiddelbruk overfor andre enn eieren – på samme måte som overfor tredjeperson i straffesak.

Departementet følger opp forslaget om en egen bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 28 som gir uttrykkelig hjemmel til å bruke nærmere angitte tvangsmidler ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, se § 403 første ledd i lovforslaget. Bestemmelsen viser til reglene om ransaking, jf. straffeprosessloven § 192 tredje ledd nr. 3 og § 195 tredje ledd, beslag, jf. § 203, og utleveringspålegg, jf. § 210. Dette er tvangsmidler som i dag kan brukes overfor tredjeperson ved etterforskningen av en straffesak. Den foreslåtte bestemmelsen viser ikke uttrykkelig til straffeprosessloven § 217 om heftelse. Bakgrunnen for dette er at § 217 sammenholdt med § 82 fjerde ledd allerede i dag gir hjemmel for bruk av heftelse overfor andre enn siktede for å sikre inndragningskrav som vedkommende «er eller antas å ville bli ilagt», se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 12.4 side 47. Departementet legger følgelig til grunn at § 217 i sin nåværende form vil gi adgang til å beslutte heftelse overfor personer som er eller antas å ville bli ilagt et krav om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a.

I likhet med arbeidsgruppen foreslår departementet ikke å åpne for teknisk sporing, jf. straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c, eller skjult kameraovervåking, jf. §§ 202 d flg. Departementet viser til gruppens vurderinger, og slutter seg til disse. Departementet tilføyer at det heller ikke er noen høringsinstanser som har tatt til orde for en adgang til slik tvangsmiddelbruk.

I de fleste tvangsmiddelhjemlene i straffeprosesslovens fjerde del er det inntatt eller innfortolket et vilkår om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. Ettersom selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a skal kunne foretas «uten at det er påvist et bestemt lovbrudd», må adgangen til tvangsmiddelbruk bygge på et annet bevistema. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at bevistemaet bør knyttes til vilkårene i straffeloven § 68 a. Departementet foreslår derfor at grunnvilkåret for tvangsmiddelbruk skal være at det foreligger «skjellig grunn til mistanke om at et formuesgode stammer fra lovbrudd».

En del av tvangsmiddelhjemlene i lovens fjerde del oppstiller også et særskilt kriminalitetskrav. Av tvangsmidlene som omfattes av den foreslåtte bestemmelsen i § 403 første ledd, gjelder dette for straffeprosessloven §§ 192 og 195 om henholdsvis ransaking av sted og personransaking. Departementet ser at kriminalitetskravet i de nevnte bestemmelsene kunne tilsi at ransakingsadgangen burde forbeholdes saker av et visst alvor, eller at det burde oppstilles visse kvalifiserende vilkår for å bruke disse tvangsmidlene i en sak om selvstendig inndragning. Etter departementets syn må imidlertid selvstendig inndragning anses for å være en sakstype hvor det foreligger et særlig behov for å kunne foreta ransaking av både sted og person. Som nevnt vil slik ransaking ofte være en forutsetning for å finne og ta beslag i formuesgoder som antas å stamme fra lovbrudd, noe som er nødvendig for å foreta inndragning. På bakgrunn av slike betraktninger er det i dag adgang til ransaking ved mistanke om overtredelse av straffeloven §§ 323, 326 og 334 om henholdsvis mindre tyveri, mindre underslag og mindre heleri, selv om dette er bøteforhold. Departementet viser også til at det generelle kriminalitetskravet i straffeprosessloven §§ 192 og 195 er forholdsvis lavt. På bakgrunn av dette har departementet kommet til at det ikke bør oppstilles særlige krav for å kunne foreta ransaking i en sak om selvstendig inndragning. Bruken av ransaking i mer bagatellmessige saker må i stedet vurderes opp mot den generelle forholdsmessighetsbegrensningen i § 170 a. Det samme gjelder ved bruk av øvrige tvangsmidler.

8.2 Særlig om ransaking i private hjem

8.2.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 192 første ledd åpner for ransaking av mistenktes «bolig» for å foreta pågripelse eller søke etter bevis eller ting som kan beslaglegges eller tas heftelse i. Etter § 192 tredje ledd kan slik ransaking også foretas «[h]os andre» blant annet hvis det er «særlig grunn til å anta» at mistenkte kan pågripes på stedet, eller at det kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges eller tas heftelse i, jf. tredje ledd nr. 3. Det er et vilkår at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling – enten på personnivå (første ledd) eller på saksnivå (tredje ledd). Ransakingsadgangen etter § 192 tredje ledd omfatter også tredjepersoners bolig, se HR-2019-610-A avsnitt 27. Vilkåret om «særlig grunn» i tredje ledd nr. 3 gjør imidlertid adgangen til slik tredjemannsransaking snevrere enn ved ransaking hos mistenkte. Vilkåret innebærer at det må være mer sannsynlig at formålet – for eksempel å finne ting som kan beslaglegges – oppnås, enn at det ikke gjør det, se Rt. 1999 side 805 på side 806.

Mens straffeprosessloven § 192 gjelder etterforskning, gir politiloven § 17 d Politiets sikkerhetstjeneste en viss adgang til tvangsmiddelbruk i forebyggende øyemed, altså før det foreligger mistanke om at en straffbar handling begås eller er begått. Bestemmelsen åpner for at det kan foretas blant annet ransaking dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder enkelte særlig alvorlige straffbare handlinger som er angitt i første ledd bokstav a til d. Adgangen til ransaking i private hjem er etter annet ledd fjerde punktum begrenset til tilfeller som nevnt i første ledd bokstav a, det vil si terrorhandlinger som omfattes av straffeloven §§ 131, 133 og 134. Bestemmelsen i politiloven § 17 d oppstilte tidligere et absolutt forbud mot ransaking i private hjem i forebyggende øyemed «for ikke å trå Grunnloven for nær», se Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) Om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet) punkt 9.4.2.4 side 132. Ved lov 17. juni 2016 nr. 54 ble dette erstattet med en mer nyansert tilnærming, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 13.5.5.4.1 side 214 flg. og Innst. 343 L (2015–2016) side 17 flg.

Se også proposisjonen punkt 4.4.1, hvor rekkevidden av Grunnloven § 102 første ledd annet punktum om «husransakelse» er nærmere omtalt.

8.2.2 Arbeidsgruppens forslag

I rapporten punkt 10.5.2.3 drøfter arbeidsgruppen om adgangen til ransaking ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning bør avgrenses mot private hjem. Bakgrunnen for drøftelsen er Grunnloven § 102 og forbudet mot husransakelse i annet enn kriminelle tilfeller. Rekkevidden av grunnlovsvernet er også behandlet i en betenkning av Johan Boucht, Grl. § 102 første ledd annet punktum og ransaking ved etterforsking med sikte på selvstendig inndragning, som er inntatt som vedlegg til arbeidsgrupperapporten.

Arbeidsgruppen legger til grunn at ransaking ved etterforskning av en sak om selvstendig inndragning vil være en husransakelse i Grunnloven § 102 sin forstand. Etter gruppens mening er det noe tvilsomt om ransaking i denne sakstypen vil være omfattet av unntaket for «kriminelle tilfeller» i første ledd annet punktum. Den viser til at selvstendig inndragning ikke er å anse som straff etter Grunnloven eller EMK, og ikke forutsetter noen tilknytning mellom vedkommende som det ransakes hos, og den bakenforliggende kriminaliteten. Samtidig viser gruppen til at selvstendig inndragning nødvendigvis forutsetter at det på ett eller annet tidspunkt har skjedd noe straffbart. Den peker også på at de faktiske forholdene som ligger til grunn for et krav om selvstendig inndragning, langt på vei vil være parallelle med de faktiske forholdene som kan gi grunnlag for mistanke om heleri, jf. straffeloven § 332. Etter gruppens oppfatning ville det derfor fremstå noe vilkårlig hvis Grunnloven skulle utgjøre en absolutt skranke mot ransaking i private hjem hvis saken gjelder selvstendig inndragning, men ikke i en straffesak om heleri. Gruppen viser også til formålet med Grunnloven § 102 første ledd annet punktum, og argumenterer for at ransaking ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning ikke kan anses som en slik vilkårlig husundersøkelse som grunnlovsbestemmelsen opprinnelig var ment å verne mot.

Arbeidsgruppen legger til grunn at det ville være uheldig å oppstille et absolutt forbud mot ransaking i private hjem ved etterforskning av saker om selvstendig inndragning når det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at dette er påkrevd etter Grunnloven. Gruppen viser til at slik ransaking kan være et viktig verktøy i etterforskningen, og at det er tvilsomt om etterforskningen vil bli tilstrekkelig målrettet og effektiv uten adgang til dette. Den vektlegger i samme retning at gjeldende rett åpner for tredjemannsransaking i private hjem, jf. straffeprosessloven § 192 tredje ledd, uten at dette er ansett som problematisk i relasjon til Grunnloven § 102.

På bakgrunn av dette foreslår arbeidsgruppen at adgangen til ransaking ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning også skal omfatte private hjem. Den foreslår ikke noen særskilte begrensninger i ransakingsadgangen, eller noe forbud tilsvarende det som tidligere fantes i politiloven § 17 d annet ledd. I stedet legger gruppen til grunn at forholdet til Grunnloven § 102 første ledd annet punktum og privatlivsvernet må vurderes konkret.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Kripos er den eneste høringsinstansen som uttaler seg om ransaking i private hjem og forholdet til Grunnloven § 102 første ledd annet punktum. Høringsinstansen understreker at ransaking i private hjem vil kunne være et viktig verktøy for politiet ved etterforskning av inndragningssaker. Kripos uttrykker samtidig skepsis til at grunnlovsvernet skal måtte vurderes konkret i den enkelte saken.

8.2.4 Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at det foreligger et klart behov for at politiet skal kunne ransake i private hjem ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Ransaking vil ofte være nødvendig for å finne formuesgoder som stammer fra lovbrudd, og være en forutsetning for å sikre et mulig inndragningskrav gjennom beslag eller heftelse. Det vil være uheldig dersom selvstendig inndragning i praksis kan unngås ved at verdier fra kriminalitet kan holdes skjult i private hjem, hvor politiet ikke kan ransake. En adgang til å ransake i private hjem vil også kunne være en forutsetning for å fremskaffe informasjon som kan avklare om et formuesgode stammer fra lovbrudd og for å sikre bevis for dette. Departementet legger derfor til grunn at ransaking i private hjem kan være et viktig verktøy i etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning. Dette er bekreftet av Kripos i høringen.

Reglene om ransaking i private hjem må imidlertid utformes på en måte som er i tråd med Grunnloven § 102. I likhet med arbeidsgruppen legger departementet til grunn at ransaking av private hjem under etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning må anses som en «husransakelse» etter Grunnloven § 102 første ledd annet punktum. For at slik ransaking skal være tillatt, må situasjonen anses som et kriminelt tilfelle i denne bestemmelsens forstand.

Selvstendig inndragning er verken formelt eller materielt å anse som straff, se Prop. 27 L (2025–2026) punkt 5.1 side 31. Selv om hjemmelen er plassert i straffeloven, er inndragningen et virkemiddel med sivilrettslige trekk og som kan foretas på et lavere beviskrav enn det strafferettslige. Inndragning kan også foretas uten at det er påvist en bestemt straffbar handling. Samtidig krever vilkårene i straffeloven § 68 a at formuesgodet som skal inndras, «mest sannsynlig stammer fra lovbrudd». Henvisningen til «lovbrudd» sikter ikke til enhver ulovlig handling, men til handlinger som er belagt med straff, se Prop. 27 L (2025–2026) punkt 14 side 89. Bestemmelsen forutsetter følgelig at det er begått én eller flere straffbare handlinger, selv om det ikke kreves mistanke om en konkret handling.

Forslaget i proposisjonen her innebærer at påtalemyndigheten kan foreta ransaking hvis «det foreligger skjellig grunn til mistanke om at et formuesgode stammer fra lovbrudd», se § 403 første ledd i lovforslaget og punkt 8.1.4. Departementet antar at de faktiske forholdene som kan gjøre at dette vilkåret er oppfylt, langt på vei vil være parallelle med de faktiske forholdene som kan danne grunnlag for mistanke om heleri eller hvitvasking, jf. straffeloven §§ 332 og 337. Som arbeidsgruppen påpeker, ville det da fremstå noe vilkårlig om det skulle gjelde et absolutt forbud mot ransaking i private hjem i det ene tilfellet, men ikke det andre. Som følge av mistankekravet som er oppstilt, sammenholdt med den forståelsen av uttrykket «lovbrudd» som er lagt til grunn i Prop. 27 L (2025–2026), mener departementet at kriminaliteten som danner grunnlag for ransakingen, må anses å være tilstrekkelig konkretisert til å tilfredsstille kravene i Grunnloven § 102 første ledd annet punktum.

Forutsatt at vilkårene for ransaking er oppfylt, vil det etter departementets vurdering også foreligge en tilstrekkelig tilknytning mellom kriminaliteten som danner grunnlag for ransakingen, og boligen som ransakes. Departementet viser til at forslaget i proposisjonen innebærer at vilkårene i straffeprosessloven § 192 tredje ledd nr. 3 vil komme til anvendelse ved ransaking av noens bolig. Bestemmelsen innebærer at det må foreligge «særlig grunn» til å anta at ransakingen vil avdekke bevis eller ting som kan inndras. Etter departementets syn medfører disse vilkårene samlet sett at ransaking i et privat hjem under etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning, ikke vil ha preg av å være en slik vilkårlig husundersøkelse som Grunnloven § 102 første ledd annet punktum er ment å beskytte mot.

I rettspraksis og juridisk teori er det lagt til grunn at Grunnloven § 102 første ledd annet punktum stiller visse krav til det kriminelle tilfellets alvor. Dette kunne tilsi at mer bagatellmessige tilfeller bør holdes utenfor ransakingsadgangen. Det følger imidlertid av straffeprosessloven § 170 a at ransaking bare kan foretas «når det er tilstrekkelig grunn til det», og ikke kan foretas dersom det vil medføre et uforholdsmessig inngrep. Et forholdsmessighetskrav følger også av andre rettsgrunnlag, slik som Grunnloven § 102 første ledd første punktum, EMK artikkel 8 nr. 2 og SP artikkel 17. Etter departementets forståelse må denne forholdsmessighetsbegrensningen, sammenholdt med de øvrige vilkårene som er oppstilt, anses å ivareta behovet for å begrense ransaking i private hjem ved mindre alvorlig kriminalitet, slik at ransaking etter de foreslåtte reglene vil gå klar av forbudet mot husransakelser etter Grunnloven § 102 første ledd annet punktum.

På bakgrunn av dette følger departementet opp forslaget om at adgangen til ransaking ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning også skal omfatte private hjem, og at det ikke oppstilles noen spesifikke begrensninger for ransakingsadgangen.

8.3 Bruk av overskuddsinformasjon

8.3.1 Gjeldende rett

I utgangspunktet kan opplysninger som er innhentet til et politimessig formål, fritt benyttes til andre politimessige formål såfremt bruken er nødvendig, se politiregisterloven §§ 4 og 5. Som «politimessig formål» regnes blant annet politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet, herunder etterforskning, forebyggende arbeid og ordenstjeneste, jf. politiregisterloven § 2 nr. 13 bokstav a. Unntak fra dette utgangspunktet kan følge av lov eller forskrift, blant annet i form av regler om taushetsplikt, se politiregisterloven §§ 23 flg. Det fremgår imidlertid uttrykkelig av § 26 at taushetsplikten for ansatte i politiet eller påtalemyndigheten ikke er til hinder for at opplysningene brukes i den enkelte straffesaken. Dette gjelder uavhengig av i hvilken sammenheng opplysningen er innhentet, se Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) Om lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) punkt 21.6 side 305. Med «straffesak» menes i denne sammenhengen sak som behandles etter straffeprosessloven, jf. politiregisterloven § 2 nr. 11.

De nevnte reglene innebærer at såkalt overskuddsinformasjon, det vil si opplysninger som er innhentet ved etterforskningen av én straffesak, men som er relevante for en annen, som hovedregel fritt kan brukes av påtalemyndigheten i den andre saken. Dette gjelder også opplysninger som er innhentet ved bruk av tvangsmidler.

Straffeprosessloven § 216 i inneholder en særregel om taushetsplikt for opplysninger innhentet ved bruk av de mest inngripende skjulte tvangsmidlene. Taushetsplikten gjelder for kommunikasjonskontroll, romavlytting, dataavlesing, tvangsmiddelbruk i avvergende øyemed og sikringspålegg, jf. henvisningene i § 216 m sjette ledd, § 216 o femte ledd, § 222 d femte ledd annet punktum og § 215 a fjerde ledd tredje punktum. For opplysninger fra disse tvangsmidlene, i tillegg til teknisk sporing, jf. § 202 c åttende ledd, og skjult kameraovervåking, jf. § 202 g sjuende ledd, gjelder også særlige krav til oppbevaring, sletting og sperring, se straffeprosessloven § 216 g og politiregisterloven § 50 tredje ledd.

Taushetsplikten etter straffeprosessloven § 216 i innebærer at bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. ikke er tillatt, med mindre bruken omfattes av et av unntakene som er opplistet i bestemmelsens første ledd bokstav a til k. Bokstav a innebærer at slike opplysninger fritt kan brukes som ledd i etterforskningen av et straffbart forhold. Opplysningene kan også brukes som bevis for det straffbare forholdet som begrunnet kontrollen (bokstav b), eller for et annet forhold som etter sin art kunne ha begrunnet den formen for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra (bokstav c). Etter bokstav d kan opplysningene også brukes som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art ikke kunne ha begrunnet tvangsmiddelbruken, forutsatt at bruken etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring ellers i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort. I bokstav e flg. er det opplistet visse andre tillatte formål som ikke er direkte knyttet til etterforskning av eller bevis for straffbare forhold, blant annet bruk av opplysningene i sak om erstatning i anledning forfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31 (bokstav j) og i sak om forbud mot en kriminell sammenslutning etter kapittel 17 c (bokstav k).

Ved oversendelse av saken til retten skal påtalemyndigheten uttrykkelig angi eventuelle opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. som påberopes som bevis etter § 216 i første ledd tredje punktum bokstav d første punktum, og begrunne hvorfor vilkårene for å føre disse anses oppfylt, se § 248 første ledd annet punktum og § 262 første ledd annet punktum.

8.3.2 Arbeidsgruppens forslag

I rapporten punkt 10.5.3 drøfter arbeidsgruppen i hvilken utstrekning overskuddsinformasjon fra etterforskningen av andre saker bør kunne brukes i en sak om selvstendig inndragning. Som et generelt utgangspunkt legger arbeidsgruppen til grunn at opplysninger som er lovlig innhentet, bør kunne brukes også i denne sakstypen. Gruppen viser til at dette er i tråd med hovedregelen i straffeprosessen for øvrig, og at denne regelen bidrar til materielt riktige avgjørelser.

Arbeidsgruppen drøfter særskilt om opplysninger innhentet ved bruk av de mest inngripende tvangsmidlene, som kommunikasjonskontroll mv., også bør kunne brukes ved selvstendig inndragning. Gruppen peker på at personvernhensyn kunne tale imot en slik adgang. Gruppen fremhever samtidig at opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. vil kunne være relevante både ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning og som bevis i retten. Et praktisk eksempel er at politiet i forbindelse med etterforskningen av en straffesak avlytter samtaler mellom personer i kriminelle miljøer som kommuniserer om statussymboler som biler og lignende. Gruppen legger til grunn at det i praksis vil være vanskelig å komme i mål med et krav om selvstendig inndragning i et slikt tilfelle hvis disse opplysningene ikke kan brukes som bevis.

Gruppen viser også til at adgangen til å bruke opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. over tid har blitt mindre restriktiv, og at denne utviklingen kan tilsi et noe mer liberalt syn på spørsmålet om bruk av slike opplysninger i saker om selvstendig inndragning. Videre peker gruppen på at de faktiske forholdene som kan danne grunnlag for et krav om selvstendig inndragning, vil være mer eller mindre parallelle med de faktiske forholdene som kan ligge til grunn for en heleri- eller hvitvaskingssak, jf. straffeloven § 332 og 337. I slike straffesaker vil opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. kunne brukes som bevis på grunnlag av straffeprosessloven § 216 i første ledd bokstav d, forutsatt at vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt. Etter gruppens syn tilsier dette at adgangen til å bruke slike opplysninger som en del av det bevismessige grunnlaget for et krav om selvstendig inndragning, bør være den samme.

På bakgrunn av dette foreslår arbeidsgruppen en ny bokstav l i straffeprosessloven § 216 i første ledd, som åpner for bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. som ledd i etterforskningen av sak om selvstendig inndragning, og som bevis for et krav om selvstendig inndragning. Vilkårene for å bruke slike opplysninger som bevis, er etter forslaget de samme som i straffeprosessloven § 216 i første ledd bokstav d, det vil si at bruken etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring av saken ellers ville ha blitt vesentlig vanskeliggjort.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Kripos bekrefter at det er behov for å kunne bruke opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. som bevis i saker om selvstendig inndragning. Høringsinstansen uttaler:

«I egne etterforskinger i saker om organisert kriminalitet bruker Kripos nokså jevnlig lovregulerte skjulte tvangsmidler. At disse fanger opp kommunikasjon om utbytte som vil kunne utgjøre viktig bevis i sak om selvstendig inndragning fremstår svært praktisk. Sammenholdt med en underliggende grunntanke om at kriminalitet ikke skal lønne seg, mener Kripos at det bør åpnes for bruk av informasjon fra skjulte metoder i sak om selvstendig inndragning.»

Kripos gir uttrykk for at arbeidsgruppens forslag til endring av straffeprosessloven § 216 i fremstår som et godt utgangspunkt. Høringsinstansen uttaler også at en slik endring vil være praktisk for å fjerne eventuell tvil om adgangen til å vektlegge for eksempel avspilte samtaler fra telefonavlytting som bevis ved en subsidiær påstand om selvstendig inndragning, dersom tiltalte blir frifunnet for straff eller ordinær inndragning.

Også Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter tiltrer forslaget i arbeidsgrupperapporten, og begrunner dette slik:

«Som påpekt av arbeidsgruppen kan man forvente at slik tvangsmiddelbruk regelmessig vil kunne avdekke bevismateriale for selvstendig inndragning. Vi kan ikke se at personvernhensyn gjør seg gjeldende med vesentlig større tyngde her, enn ved f.eks. behandling av erstatningskrav etter uberettiget straffeforfølgning, eller i sak om forbud mot en kriminell sammenslutning, hvor bruk av slik materiale er tillatt etter dagens regler.»

Høringsinstansen mener de vilkårene som er foreslått for å kunne bruke opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. som bevis sikrer en god balanse mellom ulike hensyn.

8.3.4 Departementets vurderinger

Departementet finner det klart at informasjon som er lovlig innhentet under etterforskningen av en straffesak, også bør kunne benyttes ved etterforskningen av og som bevis i en sak om selvstendig inndragning. Departementet viser til at straffeloven § 68 a blant annet er tenkt å kunne brukes som hjemmel for inndragning dersom etterforskningen av en straffbar handling ender med henleggelse, men det likevel har fremkommet opplysninger som viser at bestemte formuesgoder mest sannsynlig stammer fra lovbrudd, se Prop. 27 L (2025–2026) punkt 6.3 side 45. I slike tilfeller vil det være en forutsetning at opplysninger fra straffesaken kan brukes i saken om selvstendig inndragning. Som arbeidsgruppen påpeker, er dette også i tråd med hovedregelen om at lovlig innhentede opplysninger fritt kan brukes til andre politimessige formål.

Departementet legger til grunn at selvstendig inndragning vil være et politimessig formål etter politiregisterloven § 2 nr. 13, og at bruk av innhentede opplysninger i slike saker derfor vil være tillatt med mindre annet er særskilt angitt i lov eller forskrift. Departementet legger også til grunn at slik bruk vil være tillatt etter politiregisterloven § 26 uten hinder av opplysningsplikten i § 23. Så vidt departementet kan se, er det derfor ikke behov for lovendringer på dette punktet.

For opplysninger som er innhentet ved kommunikasjonskontroll og enkelte av de andre mest inngripende skjulte etterforskningsmetodene, er hovedregelen den motsatte. Straffeprosessloven § 216 i innebærer at bruk av slike opplysninger er forbudt, med mindre det foreligger unntak fra taushetsplikten etter bestemmelsens første ledd. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det på nærmere fastsatte vilkår bør være adgang til å bruke opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. under etterforskningen av og som bevis i sak om selvstendig inndragning. Departementet legger til grunn at dette vil kunne være avgjørende for å nå frem med et inndragningskrav, for eksempel der personer som er under etterforskning for en straffbar handling, i kommunikasjonen seg imellom omtaler eller viser frem statussymboler og andre luksusartikler som stammer fra lovbrudd. Høringsuttalelsen fra Kripos underbygger at dette er praktisk. Dersom straffesaken ender med henleggelse eller frifinnelse, og de aktuelle opplysningene ikke kan fremskaffes på annen måte, vil et forbud mot bruk av opplysningene som grunnlag for et krav etter straffeloven § 68 a kunne stå i veien for inndragning. Etter departementets syn vil dette være uheldig, og kunne stå i strid med det grunnleggende utgangspunktet om at kriminalitet ikke skal lønne seg.

Departementet ser at bruk av kommunikasjonskontroll mv. er inngripende, og at en eventuell videre bruk av innhentede opplysninger til et annet formål i prinsippet vil utgjøre et nytt inngrep i rettigheter som er beskyttet av blant annet EMK artikkel 8, se også punkt 4.4.2. Etter departementets syn tilsier imidlertid tungtveiende samfunnsmessige hensyn at slike inngrep bør være tillatt, forutsatt at inngrepet er nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet. Departementet viser til at ordningen med selvstendig inndragning skal bidra til en effektiv bekjempelse av profittmotivert kriminalitet, gjennom å frata enkeltpersoner formuesgoder som stammer fra kriminalitet og føre verdiene tilbake til samfunnet. Etter departementets syn må dette anses som et formål som kan begrunne en adgang til bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv., se til sammenligning EMDs storkammerdom 1. april 2025 Ships Waste Oil Collector B.V. mfl. mot Nederland (sak nr. 2799/16 mfl.), der domstolen fremhever den sterke allmenne interessen i en effektiv håndheving av konkurranselovgivningen (avsnitt 197).

Departementet viser videre til at arbeidsgruppens forslag innebærer at det vil gjelde en rekke rettssikkerhetsgarantier ved bruk av opplysninger fra de mest inngripende tvangsmidlene. Etter forslaget vil opplysningene bare kunne brukes som bevis dersom det etter sakens art og forholdene ellers ikke er et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring av saken ellers i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort. Disse kvalifiserende kriteriene vil bidra til å begrense bruken til situasjoner hvor dette er nødvendig, og dermed bidra til å ivareta hensynet til berørtes personvern. Departementet viser videre til at bruk av kommunikasjonskontroll mv. er underlagt strenge rettssikkerhetsgarantier, inkludert krav om domstolskontroll og etterfølgende legalitetskontroll av Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll. Samlet sett gjør dette etter departementets syn at det foreligger tilstrekkelige garantier mot misbruk og vilkårlighet.

På bakgrunn av dette følger departementet opp arbeidsgruppens forslag. Ved lov 19. juni 2026 nr. 46 fikk opplistingen i straffeprosessloven § 216 i en ny bokstav l om bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll til testing og utvikling av informasjonssystemer. Bestemmelsen har foreløpig ikke trådt i kraft. Som følge av dette foreslår departementet å regulere bruken av slike opplysninger i saker om selvstendig inndragning i en ny bokstav m.

For å ivareta den lovbestemte begrensningen i adgangen til bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv. som bevis, foreslås det at påtalemyndigheten skal angi eventuelle slike opplysninger ved oversendelse av saken til retten og begrunne hvorfor vilkårene for å bruke dem som bevis anses oppfylt, se § 406 annet ledd annet punktum i lovforslaget. Se også proposisjonen punkt 9.3.4 om den rettslige behandlingen av kravet.

8.4 Kort om utlevering av IP-adresser underlagt lagringsplikt

Ekomloven § 3-13 pålegger ekomtilbydere en plikt til å lagre offentlige IP-adresser. Formålet med lagringen er at opplysningene skal kunne brukes til å identifisere personer ved etterforskning av alvorlig kriminalitet. Etter § 3-14 første ledd skal opplysningene utleveres til politiet og påtalemyndigheten, forutsatt at slik utlevering er nødvendig for å etterforske en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i tre år eller mer, eller som rammes av særskilt angitte straffebud.

Arbeidsgruppen foreslår at ekomtilbydernes utleveringsplikt ved etterforskning av alvorlig kriminalitet skal gjelde tilsvarende ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, se rapporten punkt 10.5.2.9. Forslaget begrunnes med at tilgang til IP-adresser vil kunne være et effektivt og målrettet tiltak ved slik etterforskning. Som eksempel viser gruppen til at IP-adresser kan benyttes til å spore pengestrømmer til og fra en konto som antas å inneholde utbytte fra straffbare handlinger. Gruppen foreslår ingen særskilt tilpasning av kriminalitetskravet som i dag følger av ekomloven § 3-14.

Blant høringsinstansene uttrykker Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Datatilsynet skepsis til forslaget. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet påpeker at ekomloven kun åpner for utlevering ved etterforskning av alvorlig kriminalitet, og argumenterer for at forslaget bør utredes grundigere.

Departementet foreslår ikke endringer i ekomloven knyttet til utlevering av lagrede IP-adresser i denne omgang. Kriminalitetskravet i ekomloven § 3-14 kan tilsi at det bør vurderes nærmere hvordan bestemmelsen eventuelt skal tilpasses til saker om selvstendig inndragning, og departementet har ikke funnet det hensiktsmessig å gjøre dette nå. Departementet vil eventuelt komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.