3 Andre lands rett

3.1 Generelt

Den norske ordningen for selvstendig inndragning er en variant av det som internasjonalt har blitt betegnet som «non-conviction based confiscation» (inndragning uten straffedom). Den internasjonale utviklingen knyttet til regler om inndragning uten straffedom er nærmere beskrevet i Prop. 27 L (2025–2026) punkt 2.1 side 7–8. Enkelte land har innført slike regler i en såkalt sivilrettslig modell (gjerne omtalt som «civil asset forfeiture»), der behandlingen av inndragningskravene skjer i et sivilprosessuelt spor og håndhevingen til dels er lagt til organer utenfor påtalemyndigheten. Reglene om sivilrettslig inndragning i blant annet England, Wales og Irland, som er nærmere omtalt i Prop. 27 L (2025–2026) punkt 4.4 og 4.5 side 28–29, er eksempler på dette.

Enkelte ordninger for inndragning uten straffedom bygger på en rendyrket in rem-prosess, hvor saken reises mot selve formuesgodet i stedet for en navngitt saksøkt, og hvor personer som vil bestride kravet, aktivt må tre inn i prosessen for å gjøre partsrettigheter gjeldende. Slike ordninger finnes særlig i USA, se Stefan D. Cassella, Civil Asset Recovery: The American Experience, eucrim 2013 nr. 3 side 100.

I andre jurisdiksjoner behandles saker om inndragning uten straffedom i straffeprosessuelle former, eventuelt med visse særregler. Dette gjelder blant annet Tyskland. Den tyske straffeprosessloven (Strafprozessordnung, StPO) § 435 (1) fastsetter at det kan fremmes begjæring om såkalt selvstendig inndragning for retten dersom de materielle vilkårene er oppfylt og det ut fra resultatet av etterforskningen kan forventes at begjæringen vil føre frem. De materielle reglene for selvstendig inndragning («selbständige Einziehung») er omtalt i Prop. 27 L (2025–2026) punkt 4.3 side 27–28. StPO § 435 (2) angir visse særlige krav til inndragningsbegjæringens innhold. For øvrig fastsetter bestemmelsen i stor grad at de alminnelige straffeprosessuelle reglene gjelder tilsvarende så langt de passer. Det følger av § 435 (4) at de alminnelige straffeprosessuelle reglene i utgangspunktet også gjelder tilsvarende for etterforskning som utelukkende gjelder selvstendig inndragning. Bestemmelsen presiserer likevel at enkelte straffeprosessuelle virkemidler ikke kan benyttes ved slik etterforskning.

I Sverige er det nylig innført en ordning for selvstendig inndragning («självständigt förverkande»), se omtalen av den materielle delen av reglene i Prop. 27 L (2025–2026) punkt 4.1 side 26–27. Da ordningen ble innført, ble det også vedtatt en egen lov som blant annet inneholder prosessuelle regler for etterforskningen og den rettslige behandlingen av inndragningssaker, se lag 2024:782 om förfarandet vid förverkande av egendom och åläggande av företagsbot. Loven bygger på at krav om selvstendig inndragning skal behandles etter alminnelige straffeprosessuelle regler, men med visse særregler. Detaljene i regelverket omtales i punkt 3.2.

3.2 Nærmere om prosessreglene for selvstendig inndragning i Sverige

Loven om förfarandet vid förverkande av egendom och åläggande av företagsbot fastsetter i 2 kap. regler om etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Etter 2 kap. 2 § skal det igangsettes etterforskning om selvstendig inndragning dersom det er grunn til å anta at et formuesgode stammer fra kriminell virksomhet («det finns anledning att anta att egendom härrör från brottslig verksamhet»). Terskelen er den samme som for å igangsette etterforskning av et straffbart forhold («anledning att anta»), se Prop. 2023/24:144 punkt 17.1 side 387. Formålet med etterforskningen er å avklare om formuesgodet stammer fra kriminell virksomhet og hvem det tilhører, ta stilling til om det finnes tilstrekkelig grunn til å reise sak om inndragning og sørge for at bevisene kan presenteres på en helhetlig måte, jf. 2 kap. 1 §.

Relevante deler av rättegångsbalkens bestemmelser om etterforskning av straffbare forhold gjelder tilsvarende ved etterforskning av saker om selvstendig inndragning, se 2 kap. 5 §. Dette omfatter blant annet kravet om at etterforskningen skal være objektiv. Videre gjelder de alminnelige reglene i rättegångsbalken om avhør, innhenting av uttalelser fra sakkyndige, bevisopptak i retten og dokumentasjon. Det er imidlertid gjort enkelte språklige justeringer i 5 § for å tilpasse reglene til selvstendig inndragning.

Regler om bruk av tvangsmidler fremgår av 2 kap. 5 og 7 §§ flg. Reglene innebærer at det ved etterforskning av saker om selvstendig inndragning blant annet er adgang til å bruke beslag og pengebeslag, jf. 8 §, heftelse og arrest («kvarstad» og «förvar»), jf. 9 §, samt kopiering og biometrisk autentisering, jf. 10 §. Det er også adgang til å foreta ransaking av private hjem, ransaking av person og undersøkelser av eksternt lagret elektronisk informasjon («genomsökning på distans»), jf. 11 §. Tvangsmidler etter lovens 2 kap. 5 § kan også tas i bruk overfor personer under 15 år, se 6 kap. 5 §. Bruk av tvangsmidlene beslag, pengebeslag, kopiering og biometrisk autentisering, ransaking av private hjem, ransaking av person og undersøkelser av eksternt lagret elektronisk informasjon krever likevel at det foreligger særlige grunner.

Ved enkelte former for inndragning har påtalemyndigheten en viss adgang til å fatte beslutning uten krav om rettslig prøving. Dette gjelder imidlertid ikke for selvstendig inndragning, se loven 3 kap. 1 §. Enkelte særregler for den rettslige behandlingen er inntatt i loven 4 kap. For øvrig gjelder bestemmelsene i rättegångsbalken om rettergangen i straffesaker, se 4 kap. 13 §.

Utgangspunktet er at en inndragningssak som ikke er en del av spørsmålet om straffansvar, behandles i en særskilt rettergang, se 4 kap. 3 §. Saken kan likevel behandles sammen med en annen sak om inndragning, foretaksbot eller straff hvis det er til fordel for rettergangen eller det for øvrig er grunn til det. Vernetingsreglene fremgår av 4 kap. 4 § og innebærer at sak om selvstendig inndragning i utgangspunktet skal reises på det stedet der formuesgodet ble funnet. Hvis retten anser det hensiktsmessig, kan saken behandles der saksøkte ville hatt verneting i en sivil sak, der vedkommende oppholder seg over lengre tid eller der vedkommende skal møte i en straffesak som behandles sammen med inndragningssaken.

Det fremgår av 4 kap. 2 § at saken reises ved at påtalemyndigheten skriftlig anmoder retten om å utferdige en stevning mot saksøkte. Hvem som skal gjøres til saksøkt, henger sammen med de materielle reglene om hvem inndragning kan foretas overfor. Utgangspunktet etter brottsbalken 36 kap. 13 § er at inndragning foretas overfor eieren av formuesgodet, eventuelt den som på bakgrunn av visse presumsjonsregler skal anses som eier av formuesgodet, se også Prop. 27 L (2025–2026) punkt 4.2 side 27. Det er lagt til grunn at dersom inndragning skal kunne foretas overfor den som anses som eier, må saken prosessuelt sett reises mot vedkommende, se Prop. 2023/24:144 punkt 6.3.1 side 223–224. Hvis formuesgodet tilhører en person som ikke er kjent, eller eierforholdene ikke kan klargjøres, kan likevel saken reises mot en ukjent, se proposisjonen side 323 og 423. Adgangen til å reise inndragningssaken mot en ukjent fremgår også forutsetningsvis av loven 6 kap. 3 §.

Etter 4 kap. 5 § skal påtalemyndighetens begjæring inneholde opplysninger om kravet, en utførlig redegjørelse for omstendighetene som danner grunnlag for kravet, opplysninger om bevisene som påtalemyndigheten vil påberope seg, og hva det enkelte beviset skal godtgjøre. I tillegg skal det opplyses om de omstendighetene som gjør retten kompetent, med mindre dette fremgår på annet vis. Det følger også av bestemmelsen at bevisene som påtalemyndigheten påberoper seg, i utgangspunktet skal oversendes retten sammen med begjæringen. Hvis inndragningssaken er reist mot en ukjent, må påtalemyndigheten redegjøre for hva som er gjort for å avklare hvem som ville ha vært rette saksøkte, se Prop. 2023/24:144 side 403.

Med mindre retten avviser begjæringen, skal det utferdiges en stevning mot saksøkte, se 4 kap. 6 §. Avvisningsspørsmålet innebærer at retten må gjøre en vurdering av om det er prosessuelle grunner til at saken ikke kan tas til behandling, se Prop. 2023/24:144 side 403. Dersom retten finner at saksøkte ikke kan anses som eier av formuesgodet som kreves inndratt, skal inndragningskravet ikke tas til følge, se Prop. 2023/24:144 side 229.

Saksøkte blir etter 4 kap. 7 § enten pålagt å inngi skriftlig tilsvar eller å møte til hovedforhandling. I tingretten behandles saken som hovedregel av én fagdommer, og i ankeinstansen av tre fagdommere, jf. 4 kap. 8 §. Saken kan avgjøres uten hovedforhandling i tingretten dersom dette ikke er nødvendig for å opplyse saken og heller ikke begjæres av noen av partene, jf. 4 kap. 9 §. Ankeinstansen kan blant annet avgjøre saken uten hovedforhandling dersom kravet godtas, hvis anken åpenbart ikke kan føre frem eller hvis hovedforhandling av andre grunner ikke er nødvendig. Dersom saken er tilstrekkelig opplyst, kan retten avgjøre den selv om saksøkte uteblir fra hovedforhandlingen eller bare møter ved advokat, jf. 4 kap. 10 §. Retten avgjør saken ved dom, jf. 4 kap. 11 §. Ved anke er det krav om rettens tillatelse til at anken skal behandles, jf. 4 kap. 12 §.

Dersom en tredjeperson hevder rett til formuesgodet som kreves inndratt, kan vedkommende tre inn i saken med mindre særlige grunner tilsier noe annet, jf. 5 kap. 1 §. Dersom en tredjeperson reiser sak om retten til formuesgodet samtidig som det pågår en inndragningssak, kan sakene behandles samlet dersom særlige grunner tilsier det, jf. 5 kap. 2 §.

Saksøktes rett til advokat er regulert i 6 kap. 1 §. Vilkåret for å få oppnevnt advokat på det offentliges bekostning er at det foreligger særlige grunner («särskilda skäl») knyttet til etterforskningen eller omstendighetene for øvrig. I forarbeidene er det lagt til grunn at muligheten til å oppnevne advokat bør brukes med varsomhet og forbeholdes tilfeller der det er et klart behov for rettslig bistand, se Prop. 2023/24:144 side 408–409. Hvis saksøkte er under 18 år, skal vedkommende derimot få oppnevnt offentlig advokat med mindre det er åpenbart at vedkommende ikke har behov for det. Tredjeperson som hevder rett til formuesgodet, kan få oppnevnt advokat hvis det foreligger spesielle grunner. Er vedkommende under 18 år, er kravet likevel mindre strengt. Reglene i rättegångsbalken om offentlig oppnevnt forsvarer gjelder for øvrig tilsvarende.

Det følger av 6 kap. 2 § at reglene i rättegångsbalken om blant annet mistenktes og forsvarerens rett til innsyn og til å begjære etterforskningsskritt gjelder tilsvarende for den som etterforskningen gjelder, og for vedkommendes advokat. Her fremgår det også at den som inndragningskravet vil kunne rettes mot, skal underrettes om etterforskningen når formuesgodet er sikret og vedkommende blir avhørt.

For så vidt gjelder forkynning av dokumenter, er utgangspunktet at de samme forkynningsmåtene som kan brukes i straffesaker, også kan brukes ved selvstendig inndragning, se Prop. 2023/24:144 punkt 17.1 side 411. I loven 6 kap. 3 § er det likevel åpnet for å forkynne dokumenter ved offentlig kunngjøring blant annet hvis mottakeren ikke har kjent bosted, og det ikke kan avklares hvor vedkommende oppholder seg. Dette forutsetter normalt at andre forkynningsmåter er forsøkt uten hell, se Prop. 2023/24:144 side 411. Kunngjøringsforkynning brukes også hvis saken er reist mot en ukjent. Det er et vilkår for bruk av kunngjøringsforkynning at formuesgodet er sikret ved beslag eller pengebeslag.