12 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

12.1 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 216 i

Første ledd ny bokstav m gir grunnlag for å bruke overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll som ledd i etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning. På nærmere fastsatte vilkår kan slik overskuddsinformasjon også brukes som bevis for et krav om selvstendig inndragning. Vilkårene for å bruke opplysningene som bevis i en sak om selvstendig inndragning tilsvarer vilkårene i første ledd bokstav d og skal forstås på samme måte. Som følge av henvisningene i § 216 m sjette ledd og § 216 o femte ledd gjelder det samme for overskuddsinformasjon fra romavlytting og dataavlesing. Se punkt 8.3 i de alminnelige merknadene.

Til § 224

I første ledd er det presisert at det kan foretas etterforskning dersom det foreligger rimelig grunn til å undersøke om det kan foretas inndragning. Endringen klargjør at det er adgang til å etterforske rene inndragningssaker, uten at det samtidig foretas etterforskning med sikte på straffeforfølgning. Dette gjelder både selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a og inndragning på andre grunnlag. Se punkt 5.1 i de alminnelige merknadene.

Til § 226

I første ledd bokstav a er det presisert at et eget formål med etterforskningen kan være å skaffe til veie de nødvendige opplysningene for å avgjøre om det kan foretas inndragning, uavhengig av om det samtidig etterforskes med sikte på å avgjøre spørsmålet om tiltale. Dette gjelder både selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a og inndragning på andre grunnlag. Se punkt 5.1 i de alminnelige merknadene.

Til § 402

Kapittel 28 er nytt, og inneholder enkelte særregler for saker om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a. Særreglene legger til rette for en effektiv og sakstilpasset behandling av slike saker. I den grad ikke annet følger av særreglene i kapittel 28, gjelder de alminnelige reglene i straffeprosessloven, jf. også § 2 første ledd nr. 2. Dette innebærer blant annet at etterforskningen av saker om selvstendig inndragning skal skje innenfor rammene av lovens kapittel 18, og at de alminnelige kravene til påtalemyndighetens objektivitet gjelder også i denne sakstypen. Hvis påtalemyndigheten fremmer krav om selvstendig inndragning, følger det også av lovens alminnelige regler at den som kravet er rettet mot, har tilsvarende rettigheter og plikter som siktede i en straffesak, jf. § 82 fjerde ledd.

Se for øvrig punkt 5.2 i de alminnelige merknadene.

Til § 403

Paragrafen innebærer en tilpasning av enkelte regler som er sentrale under etterforskningen. Den klargjør hvordan reglene om tvangsmiddelbruk, dokumentinnsyn på etterforskningsstadiet og avhør av mistenkte skal anvendes i saker om selvstendig inndragning.

Første ledd gjelder bruk av tvangsmidler, se også punkt 8.1 og 8.2 i de alminnelige merknadene. Bestemmelsen åpner for bruk av ransaking etter § 192 tredje ledd nr. 3 og § 195 tredje ledd, beslag etter § 203 og utleveringspålegg etter § 210 ved etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, uten at det er påvist mistanke om et bestemt lovbrudd. Bestemmelsen innebærer et unntak fra mistanke- og kriminalitetskravet som følger av de nevnte tvangsmiddelhjemlene i lovens fjerde del. I stedet oppstiller den som vilkår for tvangsmiddelbruk at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at et formuesgode stammer fra lovbrudd. Vilkåret om «skjellig grunn» skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven for øvrig, likevel slik at mistankevurderingen knytter seg til grunnvilkåret for inndragning etter straffeloven § 68 a (at et formuesgode stammer fra lovbrudd) og ikke til en bestemt straffbar handling. I tillegg til mistankevilkåret må de øvrige vilkårene for tvangsmiddelbruk i lovens fjerde del være oppfylt, herunder kravet til nødvendighet og forholdsmessighet, jf. straffeprosessloven § 170 a. Det samme gjelder de formelle reglene om beslutningskompetanse, formkrav, rettslig prøving osv. Adgangen til tvangsmiddelbruk gjelder både overfor eieren av formuesgodet og overfor tredjepersoner.

Paragraf 403 første ledd viser ikke spesifikt til § 217 om heftelse. Det er likevel på det rene at heftelse kan brukes overfor personer som er eller antas å ville bli ilagt krav om selvstendig inndragning, dersom vilkårene i § 217, jf. § 82 fjerde ledd, er oppfylt. Om vedkommende «antas å ville bli ilagt» et krav om selvstendig inndragning, må vurderes ut fra vilkårene i straffeloven § 68 a.

I tillegg til tvangsmidlene som er nevnt i § 403 første ledd, vil det være adgang til bruk av tvangsmidler som etter de alminnelige reglene i lovens fjerde del ikke krever at det foreligger mistanke om en straffbar handling. Et eksempel er ransaking av offentlig sted mv. etter § 193, som kan foretas i «etterforskningsøyemed». Bestemmelsen i § 403 første ledd innebærer ingen begrensninger i adgangen til tvangsmiddelbruk etter disse reglene. Bestemmelsen innebærer heller ingen begrensninger i adgangen til tvangsmiddelbruk på bakgrunn av mistanke om en straffbar handling, eller for adgangen til å bruke opplysninger fra slik tvangsmiddelbruk som bevis i en sak om selvstendig inndragning. Se likevel § 216 i første ledd bokstav m om bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv.

Annet ledd gjelder dokumentinnsyn under etterforskningen. Det følger av første punktum at eieren av formuesgodet har adgang til innsyn i saksdokumentene dersom en ting som antas å kunne inndras, er tatt i beslag etter § 203. Etter annet punktum gjelder det samme når det er besluttet heftelse etter § 217. I andre tilfeller har verken eieren eller tredjepersoner en selvstendig rett til innsyn i saksdokumentene under etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning. Eierens adgang til dokumentinnsyn gjelder i den utstrekning innsyn er nødvendig for at vedkommende skal kunne ivareta sine interesser i saken. Innsyn kan likevel nektes dersom det kan skade eller skape fare for etterforskningen av saken eller andre saker eller for en tredjeperson. Dersom innsyn nektes, kan spørsmålet bringes inn for retten, jf. tredje punktum. Innsynsreglene i § 403 annet ledd gjelder på etterforskningsstadiet. Innsynsretten på senere stadier av saken reguleres av §§ 264 og 267, samt § 28, jf. også § 82 fjerde ledd. Se også punkt 7.3 i de alminnelige merknadene.

Etter tredje ledd gjelder reglene om avhør av mistenkte i lovens kapittel 18 tilsvarende ved avhør av eieren under etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning. Dette innebærer at eieren som risikerer å bli fratatt et formuesgode, er fritatt for forklaringsplikt på lik linje med en som er mistenkt for en straffbar handling, og skal opplyses om dette før det foretas politiavhør, jf. § 232. På senere stadier av saken følger en tilsvarende fritaksrett av § 90, jf. § 82 fjerde ledd. Forbeholdet «så langt de passer» reflekterer at eierens rolle prinsipielt sett skiller seg fra rollen som mistenkt i en straffesak, siden saken gjelder et sivilrettslig virkemiddel og ikke straff. Avhørsreglene må praktiseres i lys av dette. Se også punkt 7.2 i de alminnelige merknadene.

Til § 404

Bestemmelsens første til fjerde ledd regulerer partsforholdene ved selvstendig inndragning, det vil si hvem som skal gjøres til saksøkt når påtalemyndigheten fremmer krav etter straffeloven § 68 a. Bestemmelsene har sin parallell i straffeloven § 74, se også henvisningen til straffeprosessloven kapittel 28 i et nytt femte ledd i denne bestemmelsen. Se også punkt 6 i de alminnelige merknadene.

Første ledd angir hovedregelen om at krav om selvstendig inndragning skal rettes mot den som eier formuesgodet som kreves inndratt. Regelen er en konsekvens av at selvstendig inndragning rammer eiendomsretten til formuesgodet, og at eieren derfor som hovedregel må gjøres til part.

Annet ledd første punktum åpner for at krav om selvstendig inndragning på visse vilkår kan fremmes mot en besitter. Besitteren vil i så fall få rollen som saksøkt og representere eierinteressene i den videre prosessen, uavhengig av om vedkommende er den som reelt sett eier formuesgodet. Begrepet «besitter» skal tolkes vidt og i lys av arten av formuesgodet som saken gjelder. Begrepet kan omfatte både den som besitter formuesgodet i snever forstand, og den som på andre måter disponerer eller har den faktiske rådigheten over formuesgodet. I motsetning til straffeloven § 74 annet ledd første punktum, som viser til beslagstidspunktet, er det ikke angitt et tidspunkt for besittelsen. Ofte vil det være naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen på beslagstidspunktet, men det er heller ikke utelukket å fremme kravet mot en som har vært i besittelse av formuesgodet på et annet tidspunkt. Det relevante er om vedkommende er i en posisjon hvor det er naturlig at han eller hun gjøres til saksøkt og representerer eierinteressene i saken.

Adgangen til å fremme kravet mot en besitter gjelder for det første i tilfeller der «eierforholdet fremstår som uavklart». Formuleringen omfatter både tilfeller der eieren er ukjent og tilfeller der det er uklart hvem den reelle eieren er. Sistnevnte innebærer at bestemmelsen har et videre anvendelsesområde enn den tilsvarende regelen i straffeloven § 74 annet ledd første punktum. Det kreves i utgangspunktet ikke noen særskilt etterforskning av eierspørsmålet for å avklare hvem som skal gjøres til saksøkt. En annen sak er at dette kan være nødvendig å etterforske for å ta stilling til om formuesgodet mest sannsynlig stammer fra lovbrudd og om inndragning vil være uforholdsmessig, jf. straffeloven § 68 a første ledd. Prosessuelt er det avgjørende hvordan eierspørsmålet fremstår når påtalemyndigheten har gjennomført en objektiv etterforskning og skaffet til veie de nødvendige opplysningene for å avgjøre om vilkårene for inndragning er oppfylt.

Adgangen til å anlegge saken mot en besitter gjelder for det andre dersom eieren er «uten kjent oppholdssted i Norge». Formuleringen er en videreføring av straffeloven § 74 annet ledd første punktum og skal forstås på samme måte. Den omfatter både tilfeller der eierens oppholdssted er ukjent, og der eieren oppholder seg på kjent sted, men i utlandet.

Når kravet fremmes mot en besitter etter § 404 annet ledd, skal andre enn saksøkte som er eller kan antas å være eier, så vidt mulig varsles, jf. annet punktum. Formålet med varslingen er at slike personer skal gjøres kjent med saken og eventuelt kunne utøve partsrettigheter, jf. fjerde ledd annet punktum. Varslingsregelen er en videreføring av kravet om varsling av eieren etter straffeloven § 74 annet ledd tredje punktum, men med visse tilpasninger som følge av at krav etter § 404 annet ledd også skal kunne fremmes når eierforholdet er «uavklart». Formuleringen «kan antas å være eier» tar høyde for denne situasjonen, og skal legge til rette for at alle som med en viss grad av sannsynlighet kan være den reelle eieren av formuesgodet, blir gjort kjent med saken slik at vedkommende kan ivareta sine interesser. Selv om varslingsregelen etter sin ordlyd bare kommer til anvendelse når kravet fremmes mot en besitter, kan det etter omstendighetene være aktuelt å varsle andre enn saksøkte også når påtalemyndigheten fremmer krav etter hovedregelen i § 404 første ledd mot den som anses for å være eier. I praksis vil det kunne være en glidende overgang mellom disse tilfellene og tilfeller hvor eierforholdet anses for å være «uavklart». Ettersom en dom på inndragning av et bestemt formuesgode i begge tilfeller vil være bindende for alle som har interesser i formuesgodet, jf. § 409 første ledd, kan rettssikkerhetshensyn tilsi at flere enn saksøkte blir gjort kjent med saken også når kravet fremmes mot eier.

Kravet til varsling gjelder «så vidt mulig». Kravet innebærer at påtalemyndigheten må gjøre det som er praktisk mulig for at personer som er eller kan antas å være eier, skal bli gjort kjent med saken. Dersom noen gjør seg utilgjengelig for påtalemyndigheten, eller det av andre grunner er praktisk umulig å komme i kontakt med vedkommende, vil manglende varsel likevel ikke være til hinder for at saken tas til behandling.

Tredje ledd gjelder situasjonen der det ikke er noen som kan saksøkes etter reglene i første eller annet ledd, det vil si der det ikke er identifisert en eier eller besitter som har kjent oppholdssted i Norge. Dette kan for eksempel være fordi eieren er ukjent, og det heller ikke er identifisert noen besitter som oppholder seg i Norge. Bestemmelsen åpner for at krav om selvstendig inndragning i så fall kan fremmes uten at noen er gjort til saksøkt. Det innebærer at prosessen i disse tilfellene i utgangspunktet kan gjennomføres som en motpartsløs sak. Dersom det er identifisert konkrete enkeltpersoner som er eller kan antas å være eier, skal disse så vidt mulig varsles og kan utøve partsrettigheter, jf. fjerde ledd annet punktum. Uavhengig av om det finnes slike personer, skal varsel om saken gjøres kjent ved offentlig kunngjøring etter reglene i domstolloven § 181 første ledd. Den offentlige kunngjøringen kommer i stedet for forkynning overfor saksøkte når kravet fremmes etter første eller annet ledd, og etablerer et tidspunkt for når informasjon om saken formelt kan anses å ha kommet frem til noen som representerer eierinteressene.

Fjerde ledd første punktum oppstiller visse begrensninger i adgangen til å fremme kravet etter reglene i annet og tredje ledd. Bestemmelsen fastsetter at adgangen til å fremme kravet mot en besitter, eventuelt uten saksøkt, bare gjelder så langt det fremstår som rimelig av hensyn til eier og etter sakens art og forholdene for øvrig å anlegge saken på denne måten. Rimelighetsvilkåret er en videreføring av det tilsvarende vilkåret i straffeloven § 74 annet ledd første punktum, men med en tilpasning til tilfellene der eierforholdet er uavklart. Er det avklart hvem som eier formuesgodet, må rimelighetsspørsmålet primært vurderes i relasjon til eieren, på tilsvarende måte som etter straffeloven § 74 i dag. Blant annet vil det kunne være urimelig å anlegge saken mot en besitter, eventuelt uten saksøkt, dersom eieren befinner seg på kjent sted i et land som Norge har tett rettslig samarbeid med. I slike tilfeller vil det normalt ikke medføre noen urimelig byrde eller forsinkelse å involvere vedkommende i prosessen som part. Er eierforholdet uavklart, vil rimelighetsspørsmålet måtte vurderes mer abstrakt i relasjon til mulige eiere og eventuelle andre involverte personer. Vilkåret vil blant annet kunne utgjøre en skranke mot å anlegge saken mot en besitter, eventuelt uten saksøkt, uten at det er foretatt ytterligere etterforskningsskritt dersom eierforholdet kunne vært avklart ved hjelp av enkle midler.

Adgangen til å fremme kravet mot en besitter, eventuelt uten saksøkt, etter reglene i annet og tredje ledd gjelder bare ved inndragning av et bestemt formuesgode. Krav om verdiinndragning fremmes mot eier etter hovedregelen i første ledd.

I fjerde ledd annet punktum er det fastsatt hva et varsel etter annet eller tredje ledd til personer som er eller kan antas å være eier, skal inneholde. Varselet skal gi opplysninger om hva saken gjelder og at vedkommende har adgang til å utøve partsrettigheter. Dette innebærer blant annet at vedkommende har adgang til å møte i retten, fremlegge bevis og nedlegge påstand, på samme måte som den som er gjort til saksøkt. Dette er imidlertid ikke noe krav for gjennomføring av saken. Dersom den som er forsøkt varslet forholder seg passiv, vil inndragningskravet kunne avgjøres med bindende virkning uten noen form for medvirkning fra vedkommende, jf. § 409 første ledd. Varselet skal derfor også gi opplysning om dette.

Bestemmelsen oppstiller ikke formelle krav til hvordan et varsel til personer som er eller kan antas å være eier, skal gis. På samme måte som etter straffeloven § 74 annet ledd siste punktum innebærer dette at varselet kan gis på den måten som anses hensiktsmessig i den enkelte saken, og som samtidig gir størst mulig grad av trygghet for at informasjon om saken kommer frem til rette vedkommende. Varselet vil blant annet kunne gis ved brev, e-post eller telefon, overfor vedkommende personlig eller via en tredjeperson som for eksempel en advokat.

Femte ledd gjelder partsforholdene når påtalemyndigheten krever bortfall av en rettsgyldig sikret rettighet etter straffeloven § 73. Kravet rettes da mot rettighetshaveren. Dersom rettighetsforholdene er uavklart eller rettighetshaveren er uten kjent oppholdssted i Norge, gjelder reglene i annet til fjerde ledd tilsvarende.

Til § 405

Bestemmelsen gjelder offentlig advokat for saksøkte når påtalemyndigheten fremmer krav om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a. Det følger av første punktum at retten skal oppnevne advokat for saksøkte på samme vilkår som etter § 100 annet ledd første punktum. Saksøkte har følgelig ikke noen ubetinget rett til advokat, men kan få oppnevnt advokat hvis særlige grunner taler for det. Retten til advokat er tilsvarende som ved hovedforhandling i andre rene inndragningssaker, jf. § 96 annet ledd nr. 3. I vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det blant annet tas hensyn til de momentene som er nevnt i § 100 annet ledd første punktum. Det kan også legges vekt på andre momenter, slik som formuesgodets verdi, saksøktes interesser i formuesgodet og om saken reiser faktiske eller rettslige spørsmål som tilsier at vedkommende har behov for rettslig bistand for å kunne ivareta sine interesser. Reglene om forsvareren i lovens kapittel 9 gjelder for øvrig tilsvarende, jf. annet punktum. Se også punkt 7.5 i de alminnelige merknadene.

Til § 406

Etter første ledd første punktum skal krav om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a som hovedregel fremmes av påtalemyndigheten ved en begjæring til tingretten. Begjæringen forkynnes for saksøkte på samme måte som en tiltalebeslutning, jf. § 263. Kompetansen til å fremme begjæringen tilkommer etter loven alle påtalemyndighetens tjenestemenn, jf. § 55 a. I annet punktum er det fastsatt visse minimumskrav til begjæringens innhold. Etter bestemmelsen skal begjæringen inneholde saksøktes navn og bopel, og angi hvilket formuesgode som kreves inndratt og det faktiske og rettslige grunnlaget for inndragningskravet. Grunnlaget for kravet må beskrives på en slik måte at saksøkte kan imøtegå kravet og ivareta sine interesser i saken. For øvrig vil beskrivelsen av grunnlaget i begjæringen kunne variere ut fra omstendighetene og den forventede videre behandlingen av saken, jf. annet ledd første punktum og § 407.

Når begjæringen oversendes til retten, skal påtalemyndigheten etter annet ledd første punktum opplyse om sitt syn på hvordan den videre behandlingen av saken bør skje. Dette innebærer at påtalemyndigheten må opplyse om saken begjæres avgjort ved forenklet behandling, jf. § 407 første ledd, eller om det skal berammes hovedforhandling etter lovens alminnelige regler. Påtalemyndigheten må også gi retten de opplysningene som er nødvendige for den videre behandlingen av saken. Dersom påtalemyndigheten begjærer forenklet behandling, innebærer det at oversendelsen må inkludere de opplysningene som retten trenger for å ta stilling til om det er grunnlag for slik behandling og for at retten skal kunne avgjøre inndragningskravet etter reglene i § 407 første ledd. I praksis betyr det at saksdokumentene helt eller delvis må oversendes til retten sammen med begjæringen, og at grunnlaget for kravet må beskrives på en slik måte at det i utgangspunktet ikke vil være behov for supplerende bevisførsel. Mener påtalemyndigheten at det skal berammes hovedforhandling, jf. § 407 annet ledd, må oversendelsen i utgangspunktet inneholde de opplysningene som er angitt i § 262 første ledd. Uavhengig av forventet behandlingsform må oversendelsen uttrykkelig angi eventuelle opplysninger fra kommunikasjonskontroll mv., og begrunne hvorfor vilkårene i § 216 i første ledd bokstav m for å føre disse opplysningene som bevis anses oppfylt, jf. annet ledd annet punktum. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som § 262 første ledd annet punktum og § 248 første ledd annet punktum.

Etter tredje ledd kan påtalemyndigheten utferdige forelegg i stedet for å sende begjæring om selvstendig inndragning til tingretten. Bestemmelsen innebærer en tilpasning av de alminnelige reglene om forelegg i lovens kapittel 20. Etter annet punktum er kravene til foreleggets innhold de samme som kravene til en begjæring til tingretten. Det vil si at forelegget skal inneholde saksøktes navn og bopel, og angi hvilket formuesgode som kreves inndratt og det faktiske og rettslige grunnlaget for kravet. Grunnlaget for kravet må beskrives på en slik måte at saksøkte kan ta stilling til om han eller hun vil vedta forelegget. I tillegg skal forelegget inneholde en oppfordring til saksøkte om å erklære hvorvidt han eller hun vedtar forelegget, og en frist for dette, jf. § 256 første ledd nr. 5. Bestemmelsene om vedtakelse, opphevelse, anke og gjenåpning av forelegg i §§ 257 til 261 gjelder også tilsvarende. Etter tredje punktum kan et ikke vedtatt forelegg tre i stedet for en begjæring til retten etter første ledd.

Se også punkt 9.1 til 9.3 i de alminnelige merknadene.

Til § 407

Bestemmelsen gjelder den rettslige behandlingen av krav om selvstendig inndragning. Den angir to ulike spor for behandlingen avhengig av sakens kompleksitet og behovet for muntlighet.

Første ledd første punktum åpner for at krav om selvstendig inndragning i visse tilfeller kan avgjøres av retten ved dom etter forenklet behandling. Regelen er ment å legge til rette for at små og oversiktlige saker kan behandles på en raskere og enklere måte enn ved hovedforhandling etter de alminnelige reglene i kapittel 22. Vilkåret for å beslutte forenklet behandling er at retten finner det klart at saken vil være tilstrekkelig opplyst uten hovedforhandling. Dette innebærer at det må fremstå klart for retten at den vil ha et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag uten at alle bevisene som kravet bygger på, blir presentert muntlig i et rettsmøte med begge parter til stede.

Utgangspunktet for vurderingen vil være sakens kompleksitet og hvorvidt den reiser faktiske eller rettslige spørsmål som ikke vil bli tilstrekkelig belyst dersom saken behandles helt eller delvis skriftlig. Verdien av formuesgodet kan også være et relevant moment i vurderingen, selv om lav verdi ikke i seg selv er en begrunnelse for at saken vil være tilstrekkelig opplyst uten hovedforhandling. Vilkåret for forenklet behandling vil for eksempel kunne være oppfylt dersom bevismaterialet i saken er begrenset til en beslagsrapport og et fåtall avhør, og det ikke er noe som tilsier at det vil fremkomme noe nytt dersom de samme personene avhøres i retten. Det samme gjelder dersom saken er reist uten at noen er gjort til saksøkt, og en eventuell hovedforhandling derfor vil være begrenset til en ensidig fremleggelse av bevisene i saken. Dersom inndragningskravet bygger på et omfattende bevismateriale hvor det er grunn til å tro at det vil være behov for muntlige avklaringer i retten, vil det normalt ikke være grunnlag for forenklet behandling. Det samme gjelder dersom saksøktes eller vitners troverdighet vil stå sentralt når retten skal ta stilling til kravet, slik at det er behov for muntlig eksaminasjon.

Det er ikke et vilkår at saksøkte samtykker til at saken avgjøres ved forenklet behandling. Partenes syn på spørsmålet om behandlingsform vil imidlertid være et relevant moment i vurderingen av om det er behov for hovedforhandling. Ved praktiseringen av reglene om forenklet behandling må det ses hen til praksis etter EMK artikkel 6 nr. 1.

Forenklet behandling kan bare skje på begjæring fra påtalemyndigheten. For at begjæringen skal gi retten grunnlag for å ta stilling til spørsmålet om behandlingsform, må påtalemyndigheten i begjæringen redegjøre for hvorfor saken vil være tilstrekkelig opplyst uten hovedforhandling og vise til relevante deler av saksdokumentene, jf. også § 406 annet ledd første punktum. Rettens beslutning om behandlingsform kan ikke ankes med mindre den er uforsvarlig eller klart urimelig, jf. straffeprosessloven § 377 annet ledd.

Når retten beslutter forenklet behandling, avgjøres inndragningskravet på grunnlag av sakens dokumenter og eventuelle andre opplysninger som har kommet frem under saksforberedelsen, jf. første ledd annet punktum. Utgangspunktet for rettens vurdering vil være de bevisene som er påberopt i påtalemyndighetens begjæring og et eventuelt skriftlig tilsvar fra saksøkte, men retten er ikke bundet av dette. Etter straffeprosessloven § 274 første ledd kan retten også beslutte at det skal holdes rettsmøte under saksforberedelsen, som eventuelt kan være et fjernmøte. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom saksøkte ønsker å forklare seg muntlig, eller hvis det er enkeltspørsmål som bør belyses muntlig i retten, uten at det er behov for en full hovedforhandling. Opplysninger som fremkommer i slike rettsmøter under saksforberedelsen, vil også være en del av avgjørelsesgrunnlaget ved forenklet behandling. Omfanget av og innretningen på eventuelle rettsmøter under saksforberedelsen må vurderes av retten ut fra behovene i den enkelte saken. I noen tilfeller vil det være tilstrekkelig at bare saksøkte møter og avgir forklaring, på lignende måte som ved tilståelsespådømmelse, mens det i andre tilfeller vil være behov for at også påtalemyndigheten møter. Det sentrale er at retten får et forsvarlig grunnlag for å ta stilling til inndragningskravet. Adgangen til å avsi dom etter forenklet behandling gjelder både der kravet om selvstendig inndragning tas til følge, og der retten finner at det ikke er grunnlag for slik inndragning.

Se også punkt 9.3 i de alminnelige merknadene.

Dersom retten ikke treffer avgjørelse etter første ledd, følger det av annet ledd første punktum at inndragningskravet skal avgjøres etter muntlig hovedforhandling. Bestemmelsen omfatter både tilfeller der påtalemyndigheten begjærer forenklet behandling etter første ledd, men retten mener det ikke er grunnlag for dette, og tilfeller der påtalemyndigheten anmoder retten om å beramme hovedforhandling. Hovedforhandlingen forberedes og gjennomføres i utgangspunktet etter de alminnelige reglene i lovens kapittel 21 og 22. I annet ledd annet punktum er det imidlertid gjort unntak fra reglene om rettens sammensetning under hovedforhandlingen i § 276. Bestemmelsen innebærer at retten som hovedregel settes uten meddommere, hvis ikke det oppnevnes fagkyndige meddommere etter § 277. Se også punkt 9.5.3 i de alminnelige merknadene.

Til § 408

Første ledd regulerer vernetinget når påtalemyndigheten fremmer krav om selvstendig inndragning. Det fremgår at kravet skal fremmes for tingretten i den rettskretsen der saksøkte bor eller oppholder seg, eller der saken antas lettest å kunne bli opplyst. Se også punkt 9.5.1 i de alminnelige merknadene.

Annet ledd første punktum presiserer at et krav om selvstendig inndragning også kan fremmes mot siktede i forbindelse med en straffesak eller en annen sak som behandles etter straffeprosesslovens regler, jf. loven § 2. Dette kan være aktuelt dersom påtalemyndigheten prinsipalt fremmer krav om utbytteinndragning etter straffeloven § 67 på bakgrunn av en straffbar handling, men subsidiært vil kreve selvstendig inndragning av bestemte formuesgoder for det tilfellet at det prinsipale inndragningskravet ikke fører frem. Det kan også være aktuelt å behandle et krav om selvstendig inndragning sammen med en straffesak, for eksempel hvis det er påvist gjennom etterforskningen at siktede eier formuesgoder som mest sannsynlig stammer fra kriminalitet, og bevisene i straffesaken helt eller delvis sammenfaller med det bevismessige grunnlaget for et krav om selvstendig inndragning. I slike tilfeller vil det ofte være prosessøkonomisk gunstig at sakene behandles samlet. Ved spørsmål om forening gjelder reglene i § 13 tilsvarende, jf. annet ledd annet punktum. Se for øvrig punkt 9.5.2 og 10.1 i de alminnelige merknadene.

Til § 409

Bestemmelsen samler enkelte regler knyttet til rettens avgjørelse av et krav om selvstendig inndragning. Avgjørelsen treffes ved dom, jf. § 30 første ledd første punktum.

Første ledd fastslår at en avgjørelse om inndragning av et bestemt formuesgode er bindende for alle som har interesser i formuesgodet. Dette innebærer et unntak fra de alminnelige rettskraftreglene i straffeprosessen. Siden selvstendig inndragning rammer eiendomsretten til det som blir inndratt, vil avgjørelsen i realiteten ha virkning overfor eieren. Formuleringen «alle som har interesser i formuesgodet» er valgt for å reflektere at eierforholdet kan være uavklart, og at avgjørelsen da vil være bindende for eieren uansett hvem dette måtte være. Den reflekterer dessuten at avgjørelsen av eierspørsmålet må respekteres av eventuelle kreditorer, rettighetshavere eller andre som har interesser i formuesgodet. Ved avgjørelse om verdiinndragning gjelder de alminnelige rettskraftreglene. Se for øvrig punkt 6.2 i de alminnelige merknadene.

Annet ledd inneholder regler om forkynning. Første punktum gjelder saker der en bestemt person er gjort til saksøkt, og fastsetter at dommen i så fall skal forkynnes for vedkommende etter reglene i domstolloven kapittel 9. Forkynningstidspunktet etablerer utgangspunktet for ankefristen, jf. § 310 annet ledd. For tilfeller der det er tredjepersoner som er eller kan antas å være eier, og som har utøvd partsrettigheter i saken, skal dommen så vidt mulig også gjøres kjent for disse. Det er ikke noe krav om at dommen gjøres kjent for eventuelle personer som er eller kan antas å være eier, men som har forholdt seg passiv under sakens gang. At dommen blir gjort kjent for eventuelle tredjepersoner som har utøvd partsrettigheter, etablerer ikke noen selvstendig ankefrist for vedkommende. Dersom vedkommende vil anke dommen, må dette følgelig skje innenfor ankefristen for saksøkte. Annet punktum gjelder der krav om selvstendig inndragning er fremmet uten saksøkt etter reglene i § 404 tredje ledd, og bestemmer at forkynning i så fall skjer ved offentlig kunngjøring etter reglene i domstolloven § 181. Dommen anses som hovedregel forkynt etter fire uker, jf. domstolloven § 181 fjerde ledd.

Tredje ledd gjelder ankekompetanse og fastsetter i første punktum at denne kompetansen som hovedregel ligger hos statsadvokaten. Dersom kravet er fremmet av påtalemyndigheten i politiet, følger det likevel av annet punktum at politiet kan vedta dommen. Fullbyrdelseskompetansen tilligger det nivået i påtalemyndigheten som har fremmet kravet, jf. fjerde ledd. Se også punkt 9.5.4 i de alminnelige merknadene.

12.2 Til endringene i straffeloven

Til § 74

I nytt femte ledd er det presisert at sak om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a reises etter reglene i straffeprosessloven kapittel 28. Leddet er en ren henvisningsbestemmelse, og er inntatt for at § 74 skal gi en mest mulig fullstendig oversikt over reglene om partsforholdet i inndragningssaker. Se også punkt 6.1.4 i de alminnelige merknadene.