7 Saksøktes rettigheter og plikter under etterforskningen og den rettslige behandlingen

7.1 Generelt om saksøktes rettsstilling

7.1.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven inneholder en rekke bestemmelser som oppstiller rettigheter og plikter for den som er mistenkt eller siktet i en straffesak. Etter § 82 fjerde ledd får bestemmelsene om siktede tilsvarende anvendelse for «den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2». Dette innebærer at personer som får et inndragningskrav rettet mot seg uten å være siktet for en straffbar handling, har de samme prosessuelle rettighetene og pliktene som siktede.

Regler om siktedes rettsstilling finnes i ulike deler av straffeprosessloven. Noen av de mest sentrale rettighetene og pliktene er inntatt i lovens kapittel 8 om «Siktede». Her fremgår det blant annet siktede har plikt til å møte til rettsmøter som han er lovlig innkalt til, jf. §§ 85 til 87, og kan pågripes hvis han uteblir, jf. § 88. Det fremgår videre at siktede ikke har plikt til å forklare seg, jf. § 90, og at han skal gis anledning til å gjendrive grunnlaget for mistanken og anføre de omstendighetene som taler til hans fordel, jf. § 92 første ledd annet punktum. Andre sentrale regler omfatter blant annet siktedes rett til forsvarer, jf. straffeprosessloven kapittel 9, og retten til å bli innkalt til og være til stede ved rettsmøter under etterforskningen, jf. §§ 243 til 245.

Straffeprosessloven inneholder også visse bestemmelser som oppstiller rettigheter og plikter for mistenkte. Mistenktes rettigheter omfatter blant annet en adgang til å begjære rettslige etterforskningsskritt og til å kreve innsyn i saksdokumentene, jf. henholdsvis § 241 og § 242. Begrepet «mistenkte» er ikke definert i loven, men brukes gjerne om personer som etterforskes for å ha begått en straffbar handling før vedkommende eventuelt får status som siktet, se også NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov punkt 9.2.2 side 203–204.

Straffeprosessloven § 82 fjerde ledd sier ikke uttrykkelig fra hvilket tidspunkt det kan sies å være reist krav mot noen, med den konsekvens at vedkommende har tilsvarende rettigheter og plikter som siktede. Det er nærliggende å tolke bestemmelsen i lys av § 82 første ledd, som angir skjæringstidspunktet for når en mistenkt får status som siktet. Etter bestemmelsen skjer dette når påtalemyndigheten har erklært ham for å være siktet, eller når «forfølgning mot ham er innledet ved retten». Rettslig forfølgning vil klart nok være innledet når kravet er brakt inn for retten ved tiltalebeslutning, men formuleringen kan også omfatte situasjoner der påtalemyndigheten har begjært rettslige etterforskningsskritt, som for eksempel rettslig avhør. I rettspraksis er det lagt til grunn at det avgjørende i så fall er om det rettslige etterforskningsskrittet er «rettet mot» den som skal avhøres, se Rt. 1997 side 138. I vurderingen kan det også ses hen til hvilket behov vedkommende har for de rettighetene som følger av status som siktet, se blant annet Rt. 2012 side 1431 avsnitt 15.

Den som er mistenkt for en straffbar handling, får også status som siktet dersom «det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler mot ham», jf. § 82 første ledd i.f. Det er lagt til grunn at tvangsmiddelbruken i så fall må være «rettet mot» vedkommende, se for eksempel Rt. 1997 side 105. Bruk av tvangsmidler overfor tredjepersoner som ikke er mistenkt, for eksempel ransaking etter straffeprosessloven § 192 eller beslag etter § 203, gir derimot ikke status som siktet, se for eksempel Rt. 1998 side 1083. Høyesteretts kjæremålsutvalg viste her til at begrunnelsen for å foreta ransaking og beslag ikke var å innlede forfølgning mot personene som ble utsatt for inngrepene og la derfor til grunn at vedkommende ikke var å anses som siktet (side 1085).

7.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen legger til grunn at krav om selvstendig inndragning som hovedregel skal rettes mot eieren av formuesgodet som kreves inndratt, se rapporten punkt 10.3.1 og punkt 6.1.2 over. I rapporten punkt 10.3.2 drøfter gruppen den prosessuelle stillingen til eieren sammenlignet med rollen som mistenkt eller siktet i en straffesak. Gruppen viser til at kjernen i rollen som mistenkt eller siktet er at vedkommende antas å ha begått noe klanderverdig som kan føre til straff. Gruppen mener dette er noe kvalitativt annet enn å eie et formuesgode som antas å kunne inndras ved selvstendig inndragning. Etter gruppens syn tilsier dette at verken eieren eller andre involverte bør ha status som mistenkt eller siktet. Gruppen viser samtidig til at selvstendig inndragning kan være inngripende overfor eieren, og at EMK forutsetter at den som risikerer å bli fratatt en eiendomsrett, bør gis rettigheter i saken som part.

Arbeidsgruppen drøfter særskilt de mest sentrale rettighetene som tilkommer mistenkte eller siktede i en straffesak, jf. rapporten punkt 10.4. Gruppen foreslår å særregulere i hvilken utstrekning disse rettighetene skal gjelde tilsvarende for eieren i en sak om selvstendig inndragning. Lovforslaget inneholder egne bestemmelser om eierens rett til dokumentinnsyn, adgangen til å begjære rettslige etterforskningsskritt, forklaringsplikt og rett til advokat. Gruppen legger samtidig til grunn at enkelte andre grunnleggende rettigheter, slik som retten til å legge frem bevis og nedlegge påstand, vil følge direkte av vedkommendes status som part. I den grad det skulle oppstå spørsmål om prosessuelle rettigheter ut over dette, antar gruppen at det er nærliggende å falle tilbake på straffeprosessloven § 82 fjerde ledd og lovens bestemmelser om siktede.

7.1.3 Høringsinstansenes syn

Økokrim uttrykker generell støtte til arbeidsgrupperapporten, og mener de foreslåtte reglene balanserer hensynet til rettssikkerhet og effektivitet på en god måte. Også riksadvokaten støtter de fleste forslagene i rapporten og gir uttrykk for at arbeidsgruppen ser ut til å ha identifisert behovet for tilpasninger i prosessreglene.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter uttaler generelt at de tiltrer arbeidsgruppens forslag til regulering av de involvertes prosessuelle rettigheter.

Kripos mener de prosessuelle rettighetene til saksøkte i utgangspunktet bør sammenfalle med de rettighetene som vedkommende ville hatt ved straffeforfølgning. Høringsinstansen viser til at selv om selvstendig inndragning ikke er straff, vil et slikt inngrep kunne ha betydelige konsekvenser. Det vil også kunne fremstå som stigmatiserende siden premisset for saken er at formuesgodet som kreves inndratt, kan knyttes til et lovbrudd.

7.1.4 Departementets vurderinger

Den prosessuelle stillingen til personer som får et inndragningskrav rettet mot seg, uten å være siktet for en straffbar handling, er i dag regulert i straffeprosessloven § 82 fjerde ledd. Etter departementets syn er det nærliggende å bygge videre på denne reguleringen når det gjelder den prosessuelle stillingen til saksøkte ved selvstendig inndragning. Dette betyr i utgangspunktet at saksøkte vil ha de samme prosessuelle rettighetene og pliktene som siktede i en straffesak.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at rollen som saksøkt prinsipielt sett er noe annet enn å være siktet for en straffbar handling. Departementet kan likevel ikke se at behovet for prosessuelle rettigheter er vesentlig mindre. Som gruppen påpeker, kan selvstendig inndragning utgjøre et inngripende tiltak overfor eieren. Kravet til en rettferdig rettergang som følger av blant annet EMK artikkel 6 nr. 1, tilsier også at den som risikerer å bli fratatt eiendomsretten til et formuesgode, bør innrømmes grunnleggende prosessuelle rettigheter som gjør at vedkommende kan ivareta sine interesser på en effektiv måte, jf. også punkt 4.1.2. Departementet mener dessuten at systemhensyn taler for at den som får et inndragningskrav rettet mot seg, bør ha de samme prosessuelle rettighetene uavhengig av om kravet er hjemlet i straffeloven § 68 a eller i en av de øvrige inndragningsreglene i straffeloven kapittel 13. Dette tilsier at reguleringen av saksøktes rettigheter ved selvstendig inndragning bør bygge videre på straffeprosessloven § 82 fjerde ledd.

Straffeprosessloven § 82 fjerde ledd gjelder i dag for «den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2». Departementet legger til grunn at saksøkte vil være dekket av denne formuleringen i sin nåværende form. Når påtalemyndigheten har reist krav om selvstendig inndragning, vil saksøkte følgelig ha tilsvarende rettigheter og plikter som siktede i en straffesak. I utgangspunktet vil det derfor ikke være behov for noen særregulering av de prosessuelle rettighetene og pliktene på dette stadiet.

For så vidt gjelder etterforskningsstadiet legger departementet derimot til grunn at det ikke kan utledes av § 82 fjerde ledd at reglene om mis-tenkte vil gjelde tilsvarende for den som risikerer å bli fratatt et formuesgode ved selvstendig inndragning. For personer som kan risikere å få et inndragningskrav rettet mot seg etter de øvrige hjemlene i straffeloven kapittel 13, men uten å være mistenkt for å ha begått noe straffbart, vil disse reglene i utgangspunktet ikke komme til anvendelse. Dette kan for eksempel være en erverver som har overtatt utbytte mv. etter den straffbare handlingen, og som derfor kan risikere inndragning etter straffeloven § 72 første ledd. Et annet eksempel er nærstående til en lovbryter som kvalifiserer til utvidet inndragning, som kan risikere inndragning etter § 72 annet ledd. At slike personer ikke omfattes av reglene om mistenkte, kunne tilsi at det samme bør gjelde under etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning for den som risikerer å få et krav mot seg etter straffeloven § 68 a.

Etter departementets syn er det likevel flere hensyn som tilsier at eieren av formuesgodet som etterforskningen gjelder, bør ha visse prosessuelle særrettigheter også før påtalemyndigheten har reist krav om selvstendig inndragning. I motsetning til i en straffesak vil hovedformålet med etterforskningen nettopp være å avklare om formuesgodet stammer fra lovbrudd og om de øvrige vilkårene i straffeloven § 68 a er oppfylt. Dersom etterforskningen viser at vilkårene er oppfylt, vil det forventede utfallet være at det reises inndragningskrav mot eieren. Dette gjør at saken i større grad må anses for å være rettet mot eieren allerede fra etterforskningsfasen. Siden en etterforskning med sikte på selvstendig inndragning ikke har som formål å avklare forholdene rundt en bestemt straffbar handling, vil det normalt heller ikke være noen andre som kan utøve de prosessuelle rettighetene under etterforskningen som ellers tilkommer mistenkte.

Samtidig legger departementet til grunn at eierens behov for prosessuelle rettigheter under etterforskningen ikke er det samme som behovet til den som er mistenkt for en straffbar handling og risikerer straff. Departementet mener derfor at det ikke vil være hensiktsmessig med en generell henvisning til lovens regler om mistenkte, etter mønster av § 82 fjerde ledd. I stedet foreslår departementet å særregulere de mest sentrale prosessuelle rettighetene til eieren på etterforskningsstadiet Reglene foreslås plassert i straffeprosessloven kapittel 28.

Innholdet i de prosessuelle rettighetene behandles i punkt 7.2 flg.

7.2 Forklaringsplikt

7.2.1 Gjeldende rett

Det er et grunnleggende straffeprosessuelt prinsipp at den som er mistenkt eller siktet for en straffbar handling, ikke har plikt til å forklare seg. Prinsippet er reflektert i flere bestemmelser i straffeprosessloven, og er forankret i Grunnloven § 95, EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g. Se også proposisjonen punkt 4.2, hvor vernet mot selvinkriminering er nærmere omtalt.

Selvinkrimineringsvernet kommer blant annet til uttrykk i straffeprosessloven § 90. Bestemmelsen fastsetter at siktede første gang han møter for retten, skal gjøres kjent med siktelsen og at han ikke har plikt til å forklare seg. Siktede skal spørres om han er villig til å forklare seg og i så fall oppfordres til å forklare seg sant, jf. § 91 første ledd. Ved politiavhør følger det samme av straffeprosessloven § 232. Bestemmelsens første ledd fastsetter at mistenkte før avhøret skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at vedkommende ikke har plikt til å forklare seg. Dersom mistenkte er villig til å forklare seg, skal han «oppfordres» til å forklare seg sant, jf. annet ledd første punktum.

Ved avhør hos politiet har heller ikke vitner noen plikt til å avgi forklaring, jf. straffeprosessloven § 230 første ledd siste punktum. Et vitne som er villig til å forklare seg i politiavhør, har imidlertid plikt til å snakke sant. Dersom vitnet ikke vil forklare seg overfor politiet, kan påtalemyndigheten be om rettslig avhør av vedkommende, jf. § 237 første ledd første punktum. Når vitnet avhøres i retten, har det som hovedregel plikt til å avgi forklaring, jf. § 108.

Begrensninger i forklaringsplikten kan følge av bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 117 flg., som blant annet gir fritak for vitneplikt for siktedes nærstående, jf. § 122. Her fremgår det også at vitner har rett til å nekte å svare på enkeltspørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet selv eller noen av dets nærstående for straff, jf. § 123. Denne fritaksretten gjelder enkeltspørsmål, men er i rettspraksis forstått slik at det må kunne treffes en mer generell avgjørelse dersom det er tale om et saksforhold som krever at det stilles omfattende spørsmål til vitnet, og en avklaring av forholdet vil kunne utsette vedkommende for straff, se Rt. 1997 side 1303 på side 1306.

Etter straffeloven § 221 første ledd bokstav a er det straffbart å avgi uriktig forklaring i retten. Dersom det foreligger forklaringsplikt, gjelder det samme i politiavhør, jf. bokstav c. Straff kommer likevel ikke til anvendelse mot en mistenkt som forklarer seg uriktig om det forholdet mistanken mot ham gjelder, se § 221 annet ledd første punktum. Det samme gjelder den som ikke kunne fortelle sannheten uten å utsette seg selv eller noen av sine nærmeste for straff eller fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art, med mindre vedkommende hadde plikt til å forklare seg, jf. annet ledd annet punktum.

7.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen legger til grunn at eieren av formuesgodet som saken gjelder, i utgangspunktet bør ha forklaringsplikt på lik linje med vitner. Standpunktet er begrunnet med at selvstendig inndragning ikke utgjør straff, og at det derfor ikke er grunn til å likestille eieren med den som er mistenkt eller siktet for en straffbar handling. Gruppen argumenterer for at eieren i utgangspunktet ikke har noen beskyttelsesverdig interesse i å kunne forklare seg uriktig for å få beholde verdier som stammer fra kriminalitet. Den viser også til at vedkommende ofte vil være den som står nærmest til å bidra med opplysninger som kan avklare hvor verdiene stammer fra.

Samtidig trekker arbeidsgruppen frem argumenter som kan tale for at eierens forklaringsplikt bør begrenses. Gruppen viser til at siden selvstendig inndragning ikke utgjør straff, kommer selvinkrimineringsvernet ikke direkte til anvendelse. Det følger imidlertid av EMDs praksis at vernet kan få betydning dersom det finnes en pågående eller forventet straffesak som bygger på de samme forholdene som inndragningssaken. Gruppen peker på at forholdene som ligger til grunn for et krav om selvstendig inndragning, langt på vei vil sammenfalle med de objektive omstendighetene i en straffesak om heleri eller hvitvasking, jf. straffeloven §§ 332 og 337. Dersom eieren pålegges forklaringsplikt om disse forholdene under etterforskningen av inndragningssaken, kan det i praksis bety at vedkommende tvinges til å forklare seg om noe som objektivt sett kan være en straffbar handling.

Arbeidsgruppen konkluderer med at denne problemstillingen vil være tilstrekkelig ivaretatt gjennom straffeprosessloven § 123 første ledd første punktum, som gir vitner rett til å nekte å svare på enkeltspørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet eller noen av dets nærstående for straff. Gruppen legger til grunn at denne regelen i praksis vil gi eieren en rettsstilling som ikke er vesentlig svakere mistenktes, men at den samtidig ikke går for langt i å undergrave hensynene som taler for en hovedregel om forklaringsplikt. For å sikre at eieren gjøres kjent med begrensningene i forklaringsplikten etter § 123 første ledd første punktum, foreslår arbeidsgruppen en bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 28 som fastsetter at vedkommende skal gjøres oppmerksom på at det kan foreligge en rett til ikke å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vedkommende selv eller vedkommendes nærstående for straff. Den foreslåtte regelen er inntatt i en bestemmelse om rettens behandling, men det fremgår av rapporten at den er ment å gjelde både ved politiavhør og rettslig avhør.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg konkret om eierens forklaringsplikt under etterforskningen.

I tilknytning til spørsmålet om bevisbyrde og kapasitetsutfordringer i politiet uttaler Øst politidistrikt at de foreslåtte reglene «med fordel [kunne] vært tydeligere på om det er opp til politiet alene å opplyse saken, eventuelt i hvilken grad det forventes at eier, hvis denne er kjent, forventes å bidra». Høringsinstansen legger til grunn at dersom prosessen med bevisinnhenting og analyse i praksis blir tilnærmet like ressurskrevende som etter de eksisterende inndragningsreglene, er det fare for at ordningen med selvstendig inndragning ikke får den tiltenkte effekten.

7.2.4 Departementets vurderinger

Som det fremgår av punkt 7.1.4, tar departementet utgangspunkt i den gjeldende reguleringen i straffeprosessloven § 82 fjerde ledd for så vidt gjelder saksøktes rettsstilling ved selvstendig inndragning. Reguleringen innebærer at siktedes rett til å nekte å avgi forklaring, jf. straffeprosessloven § 90, vil gjelde tilsvarende for saksøkte fra det tidspunktet påtalemyndigheten har reist krav mot vedkommende.

På tidligere stadier av saken legger departementet derimot til grunn at det ikke uten videre kan utledes av gjeldende rett at den som risikerer å bli fratatt et formuesgode ved selvstendig inndragning, vil være fritatt for forklaringsplikt. Riktignok har vedkommende som hovedregel ikke forklaringsplikt overfor politiet, jf. § 230 første ledd første punktum. Dersom påtalemyndigheten begjærer rettslig avhør, jf. § 237 første ledd, vil prosessen dessuten etter omstendighetene kunne anses for å være «rettet mot» vedkommende på en slik måte at det er naturlig å gi ham eller henne tilsvarende rettigheter som siktede, jf. § 82 fjerde ledd jf. første ledd. Etter departementets vurdering utgjør imidlertid ikke disse reglene en tilstrekkelig klar regulering av eierens forklaringsplikt.

Etter departementets syn tilsier systemhensyn at eieren av formuesgodet bør være fritatt for forklaringsplikt under etterforskningen. Det primære formålet med etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning er å avklare om formuesgodet som saken gjelder, stammer fra lovbrudd og derfor kan inndras etter straffeloven § 68 a. Siden inndragningen rammer eiendomsretten, gjør dette at etterforskningen langt på vei må sies å være rettet mot eieren. Dersom etterforskningen resulterer i at det reises krav om selvstendig inndragning, vil eieren som saksøkes ha rett til å nekte å avgi forklaring i retten, jf. straffeprosessloven § 82 fjerde ledd og § 90. Etter departementet syn vil det fremstå lite konsistent dersom eieren samtidig skulle være pålagt forklaringsplikt på et tidligere stadium av saken. Som arbeidsgruppen påpeker, vil eierskapet til formuesgodet dessuten objektivt sett ha likhetstrekk med en heleri- eller hvitvaskingshandling, jf. straffeloven §§ 332 og 337. Selv om selvinkrimineringsvernet ikke kommer direkte til anvendelse under etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning, mener departementet dette taler for at eieren bør kunne nekte å avgi forklaring om hvorvidt formuesgodet stammer fra lovbrudd. Se også proposisjonen punkt 4.2, hvor betydningen av selvinkrimineringsvernet er nærmere omtalt.

I lys av høringsuttalelsen fra Øst politidistrikt bemerker departementet at det at eieren kan nekte å avgi forklaring, ikke betyr at det er uten betydning hvorvidt vedkommende forklarer seg. I mange tilfeller vil eierens forklaring – eller fravær av forklaring – på hvor verdiene stammer fra, være et sentralt moment i bevisvurderingen. Dersom eieren ikke bidrar med opplysninger om verdienes opphav, til tross for at dette ut fra omstendighetene ville være naturlig å forvente, vil fraværet av en slik forklaring kunne være med på å underbygge at verdiene ikke stammer fra lovlige kilder, se også Prop. 27 L (2025–2026) punkt 8.5.3 side 65. Departementet kan ikke se at dette vil være i strid med selvinkrimineringsvernet eller de hensynene som dette vernet bygger på.

For at eierens rett til å nekte å avgi forklaring på etterforskningsstadiet skal komme klart frem av loven, foreslår departementet en bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 28 som gir reglene om avhør av mistenkte tilsvarende anvendelse så langt de passer, se § 403 tredje ledd i lovforslaget. Regelen innebærer at eieren har rett til å nekte å avgi forklaring under en etterforskning med sikte på selvstendig inndragning, på lik linje med mistenkte ved etterforskningen av en straffesak. Hvilken bevismessig betydning det har at eieren benytter seg av denne retten, må vurderes konkret.

7.3 Rett til dokumentinnsyn

Straffeprosessloven § 242 første ledd gir mistenkte og forsvareren rett til dokumentinnsyn under etterforskningen. Etter første punktum gjelder innsynsretten såfremt innsyn kan skje «uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann». Gjelder det dokumenter som inneholder opplysninger om eller fra bruk av skjulte tvangsmidler, kan innsyn også nektes av hensyn til etterforskningen av andre saker, jf. annet punktum. Første ledd siste punktum gjør unntak fra innsynsretten for dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat. I § 242 femte ledd er det presisert at dersom det er flere mistenkte i saken, omfatter ikke innsynsretten dokumenter som bare gjelder andre mistenktes forhold. Etter sjette ledd har mistenkte rett til å gjøre seg kjent med dokumenter fra andre saker i den utstrekning de er av betydning for avgjørelsen av skyld- eller straffespørsmålet i mistenktes sak. Nektelse av dokumentinnsyn etter § 242 kan bringes inn for retten, jf. fjerde ledd.

Straffeprosessloven § 242 suppleres av § 242 a, som åpner for at mistenkte og forsvareren kan nektes innsyn i opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis, for å verne informanter mv.

Reglene i §§ 242 og 242 a gjelder på etterforskningsstadiet. Når tiltale er tatt ut, reguleres innsynsretten av §§ 264 og 267. Etter § 264 første ledd skal som hovedregel saksdokumentene i sin helhet sendes til forsvareren. Er det sterke hensyn som taler mot å oversende saksdokumenter, kan de gjøres tilgjengelig på annen måte. Dokumenter som inneholder opplysninger som det er nektet innsyn i etter reglene i § 242 a, skal ikke oversendes til forsvareren med mindre grunnen til at det ble nektet innsyn, er bortfalt, jf. § 264 tredje ledd. I § 264 fjerde ledd er det dessuten gjort unntak for dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, som tiltalte og forsvareren bare har krav på å gjøre seg kjent med i den utstrekning og på den måte som retten finner påkrevd for tiltaltes forsvar.

I saker der tiltalte ikke har forsvarer, følger det av § 267 at tiltalte kan få «gjøre seg kjent med» sakens dokumenter. Reglene i §§ 264 og 267 gjelder tilsvarende når påtalemyndigheten reiser krav om inndragning mot andre enn tiltalte, jf. straffeprosessloven § 82 fjerde ledd.

Arbeidsgruppen foreslår en bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 28 som skal regulere retten til innsyn både på etterforskningsstadiet og når saken er brakt inn for retten, se rapporten punkt 10.4.1. Det følger av forslaget at eieren skal ha adgang til innsyn i saksdokumentene på etterforskningsstadiet «så langt innsyn kan skje uten skade eller fare for etterforskningen av saken eller andre saker eller for tredjemann». Forslaget gir en noe videre adgang til å nekte innsyn enn det som gjelder for mistenkte under etterforskningen av en straffesak, som i utgangspunktet ikke kan nektes innsyn av hensyn til etterforskningen av andre saker, jf. straffeprosessloven § 242 sjette ledd. Gruppen antar at etterforskning med sikte på selvstendig inndragning ofte vil foregå parallelt med beslektede straffesaker, og at det vil være nødvendig å kunne nekte innsyn av hensyn til etterforskningen av disse sakene. Etter gruppens syn er en slik begrensning forsvarlig hensett til at eieren – i motsetning til mistenkte i en straffesak – ikke risikerer straff og heller ikke kan bli utsatt for personrettede tvangsmidler som pågripelse og fengsling. Etter gruppens forslag skal også straffeprosessloven § 242 a om informantopplysninger mv. gjelde tilsvarende.

Når et krav om selvstendig inndragning er fremmet for retten, følger det av den foreslåtte bestemmelsen at innsyn bare skal kunne nektes på de vilkårene som er fastsatt i § 264 fjerde ledd og § 242 a. Dersom adgang til dokumentene blir nektet, skal spørsmålet om dokumentinnsyn kunne bringes inn for retten. Etter forslaget gjelder dette både på etterforskningsstadiet og når kravet er fremmet for retten.

Blant høringsinstansene er Økokrim den eneste som uttrykkelig kommenterer forslaget om dokumentinnsyn. Innspillet er av rent redaksjonell karakter.

Departementet legger til grunn at det følger av straffeprosessloven § 82 fjerde ledd at reglene om tiltaltes og forsvarerens tilgang til saksdokumentene, jf. §§ 264 og 267, vil gjelde tilsvarende for saksøkte når påtalemyndigheten har fremmet krav om selvstendig inndragning. Departementet antar følgelig at det ikke er behov for noen særregulering av innsynsretten på dette stadiet, jf. også punkt 7.1.4 over.

Derimot legger departementet til grunn at det ikke uten videre kan utledes av loven at eieren vil være omfattet av innsynsretten som tilkommer «mistenkte» på etterforskningsstadiet, jf. § 242. Departementet er enig med arbeidsgruppen at det er naturlig at eieren gis en viss adgang til dokumentinnsyn også under etterforskningen. Innsynsretten er en viktig rettssikkerhetsgaranti og kan være en forutsetning for at vedkommende skal ha en reell mulighet til å imøtegå opplysninger som har kommet frem. Departementet antar imidlertid at eierens behov for dokumentinnsyn ikke kan likestilles med behovet til mistenkte i en straffesak.

Departementet legger til grunn at behovet for dokumentinnsyn under en etterforskning med sikte på selvstendig inndragning særlig gjør seg gjeldende når det blir foretatt etterforskningsskritt som direkte påvirker eieren. Dette gjelder primært når formuesgodet tas i beslag, jf. straffeprosessloven § 203, eller det besluttes heftelse i formuesgjenstander som tilhører vedkommende, jf. § 217. En innsynsrett i de nevnte tilfellene kan muligens utledes av gjeldende rett dersom tvangsmiddelbruken er «rettet mot» vedkommende, slik at det er naturlig å gi vedkommende tilsvarende rettigheter som en siktet, jf. straffeprosessloven § 82 jf. § 242. Etter departementets syn bør imidlertid innsynsretten være klart regulert i loven. Departementet viser til at beslag og heftelse vil utgjøre inngrep i eiendomsretten etter EMK P1-1, og at rett til dokumentinnsyn ved slike inngrep kan være nødvendig for å kontrollere myndighetenes maktbruk. Se for øvrig også punkt 8.1, hvor adgangen til tvangsmiddelbruk er nærmere behandlet.

På bakgrunn av dette foreslår departementet en bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 28 som fastsetter at eieren av formuesgodet skal ha rett til dokumentinnsyn dersom det er tatt beslag eller heftelse, se § 403 annet ledd første og annet punktum i lovforslaget. I andre tilfeller kan departementet vanskelig se at eieren har behov for en selvstendig rett til å kreve dokumentinnsyn. Departementet følger for øvrig opp forslaget om at innsyn skal kunne nektes dersom det vil kunne skape fare for etterforskningen av saken eller andre saker eller for tredjemann. Blir adgang til dokumentene nektet, kan spørsmålet bringes inn for retten, jf. § 403 annet ledd tredje punktum i lovforslaget.

7.4 Rett til å begjære rettergangsskritt

Mistenktes rett til å begjære rettslige etterforskningsskritt (i lovens terminologi «rettergangsskritt») er regulert i straffeprosessloven § 241. Det følger av første ledd første punktum at en mistenkt som det pågår etterforskning mot, hos retten kan begjære foretatt rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken. Bestemmelsen kan ses som en garanti til sikring av påtalemyndighetens plikt til å sikre et forsvarlig informasjonsgrunnlag, se Thomas Frøberg mfl., Straffeprosessloven, lovkommentar, Karnov (à jour per 1. desember 2023), note 1 til § 241. Retten plikter å ta begjæringen til følge, med mindre det begjærte rettergangsskrittet «må anses uegnet til å avkrefte mistanken», jf. § 241 annet ledd. Retten til å begjære rettergangsskritt under etterforskningen har bare selvstendig betydning dersom påtalemyndigheten har avvist å foreta det etterforskningsskrittet som mistenkte ber om, se Erik Keiserud mfl., Straffeprosessloven, lovkommentar, Juridika (á jour per 1. mars 2026) note 2 til § 241.

Ved etterforskningen av en sak om selvstendig inndragning foreslår arbeidsgruppen at eieren skal ha adgang til å «begjære foretatt rettergangsskritt for å avkrefte at formuesgodet er utbytte som kan inndras». Gruppen legger til grunn at dette vil være en viktig mekanisme for at vedkommende skal kunne få frem opplysninger som svekker grunnlaget for inndragning. Etter forslaget skal begjæringen kunne avslås dersom rettergangsskrittet «fremstår som uforholdsmessig eller ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig». Avslagsgrunnene er noe videre enn det som gjelder for mistenkte, jf. straffeprosessloven § 241. Denne forskjellen begrunnes med at kravet til sakens opplysning er mindre strengt ved selvstendig inndragning enn i en straffesak. Etter gruppens syn bør det ikke være anledning til å kreve foretatt rettergangsskritt som ikke står i forhold til kravet til sakens opplysning, se rapporten punkt 10.4.2.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter stiller spørsmål ved behovet for at eieren skal ha adgang til å begjære foretatt rettslige etterforskningsskritt. Høringsinstansen argumenterer for at etterforskning med sikte på selvstendig inndragning bør være enklere enn etterforskningen av en straffesak, og uttaler:

«Dersom det foreligger klart relevante etterforskningsskritt som etter rettens syn burde vært utført, men som påtalemyndigheten har avslått å utføre, vil dette normalt være egnet til å skape en slik tvil om bevisene at beviskravet ikke anses oppfylt.»

Høringsinstansen viser også til at retten etter straffeprosessloven § 294 vil ha ansvar for sakens opplysning og selv kan beslutte å innhente ytterligere bevis. Etter høringsinstansens syn vil dette være tilstrekkelig til å ivareta rettssikkerhetshensyn.

Økokrim stiller spørsmål ved utformingen av den foreslåtte bestemmelsen, og er bekymret for at den kan bli krevende å håndtere i praksis. Høringsinstansen anbefaler å vurdere om uforholdsmessighet kan være et tilstrekkelig kriterium for når begjæringen kan avslås. Alternativt mener Økokrim de foreslåtte kriteriene for avslag bør presiseres nærmere i forarbeidene.

Departementet følger ikke opp arbeidsgruppens forslag.

Departementet legger til grunn at det ikke er upraktisk at eieren av formuesgodet som en sak om selvstendig inndragning gjelder, vil be påtalemyndigheten om å foreta etterforskningsskritt som kan bidra til sakens opplysning. I de fleste tilfeller vil påtalemyndigheten imøtekomme en slik anmodning, forutsatt at etterforskningsskrittet er egnet til å opplyse saken. Som følge av kravene til en objektiv etterforskning vil påtalemyndigheten etter omstendighetene også kunne ha en plikt til å etterkomme en slik anmodning, jf. straffeprosessloven § 226 tredje ledd. Departementet er enig med Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter i at dette tilsier at behovet for at eieren av formuesgodet skal ha en selvstendig rett til å begjære rettergangsskritt, er begrenset.

Departementet legger til grunn at behovet for å kunne begjære foretatt etterforskningsskritt primært gjør seg gjeldende ved bruk av tvangsmidler som direkte påvirker eierens rettsstilling. Det praktiske vil være at et formuesgode som mistenkes å stamme fra lovbrudd, tas i beslag etter straffeprosessloven § 203, eller at det besluttes heftelse i eierens formuesgjenstander for å sikre et mulig inndragningskrav, jf. § 217. Se også proposisjonen punkt 8.1, hvor adgangen til tvangsmiddelbruk behandles nærmere. Dersom påtalemyndigheten har avslått en anmodning om et relevant etterforskningsskritt som kan bidra til å avkrefte mistanken om at formuesgodet stammer fra lovbrudd, vil det kunne ha betydning for spørsmålet om det er grunnlag for tvangsmiddelbruken. Dette er et spørsmål som kan prøves rettslig, jf. straffeprosessloven § 208 og § 218 annet ledd. Ut over dette kan departementet vanskelig se at eieren har behov for en selvstendig rett til å kreve foretatt rettergangsskritt.

7.5 Rett til advokat

Straffeprosessloven kapittel 9 har overskriften «Forsvareren». Det fremgår av kapittelet at siktede har rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, jf. § 94 første ledd. Etter påtaleinstruksen § 8-1 gjelder det samme for den som bare er å anse som «mistenkt». Reglene i straffeprosessloven kapittel 9 om oppnevning av forsvarer på det offentliges bekostning forutsetter imidlertid i utgangspunktet at det foreligger en siktelse.

Etter straffeprosessloven § 96 første ledd skal siktede som hovedregel ha forsvarer under hovedforhandlingen. Dette gjelder likevel ikke i saker som bare gjelder inndragning, jf. annet ledd nr. 3. Forsvarer kan eventuelt oppnevnes etter § 100 annet ledd, som gir adgang til forsvareroppnevning «når særlige grunner taler for det». Slike særlige grunner kan etter bestemmelsen blant annet knytte seg til siktedes funksjonsevne eller fysiske eller psykiske tilstand. Etter § 82 fjerde ledd gjelder disse reglene tilsvarende når det reises inndragningskrav mot andre enn siktede.

Arbeidsgruppen foreslår en særskilt regel om rettslig bistand i straffeprosessloven kapittel 28, se rapporten punkt 10.4.4. Etter forslaget skal retten kunne oppnevne advokat for eieren av formuesgodet og eventuelle andre med rettslig interesse i inndragningskravet dersom «særlige grunner taler for det». I vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det særlig legges vekt på formuesgodets verdi, omfanget av vedkommendes rettigheter i formuesgodet, sakens kompleksitet og vedkommendes forutsetninger for å ivareta egne interesser i saken. Forslaget bygger på reglene i straffeprosessloven § 96 annet ledd nr. 2 og § 100 annet ledd, men er tilpasset forholdene i en sak om selvstendig inndragning.

Domstoladministrasjonen fremholder at forslaget om å begrense retten til offentlig oppnevnt advokat til situasjoner hvor det foreligger «særlige grunner», kan lede til at flere saker enn i dag behandles uten at saksøkte har advokat. Høringsinstansen påpeker at dette kan føre til at dommeren må veilede parten i større utstrekning, noe som kan gi økt ressursbruk i domstolene.

Økokrim påpeker at betegnelsen «andre personer med rettslig interesse i inndragningskravet», som er brukt i den foreslåtte bestemmelsen om oppnevning av advokat, ikke harmonerer med formuleringene i øvrige deler av lovforslaget.

Ut over dette er det ingen høringsinstanser som uttrykkelig uttaler seg om retten til advokat ved krav om selvstendig inndragning.

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag med enkelte justeringer. I utgangspunktet er det ikke behov for noen særregulering av saksøktes rett til rettslig bistand i en sak om selvstendig inndragning. Etter straffeprosessloven § 82 fjerde ledd vil reglene om forsvareroppnevning for siktede i lovens kapittel 9 gjelde tilsvarende. Systemhensyn tilsier også at saksøktes rett til rettslig bistand på det offentliges bekostning bør være den samme som i andre rene inndragningssaker.

Departementet ser samtidig at betegnelsen «forsvarer» i straffeprosessloven kapittel 9 ikke nødvendigvis passer i saker om selvstendig inndragning, som er et virkemiddel av sivilrettslig karakter. Betegnelsen «advokat» fremstår mer treffende i denne sammenhengen. Departementet har også vurdert betegnelsen «prosessfullmektig», som er terminologien i sivile saker, se tvisteloven kapittel 3, men er enig med arbeidsgruppen i at man bør benytte betegnelsen «advokat». Denne betegnelsen er også brukt i straffeprosessloven § 100 a.

Departementet følger opp forslaget om en bestemmelse om advokatoppnevning i straffeprosessloven kapittel 28, se § 405 første punktum i lovforslaget. I motsetning til arbeidsgruppens forslag inneholder denne bestemmelsen ikke noen egne vilkår for oppnevning av advokat. I stedet viser bestemmelsen til vilkårene i straffeprosessloven § 100 annet ledd. Departementet ser at retningslinjene i § 100 annet ledd annet punktum ikke nødvendigvis utgjør de mest sentrale momentene i vurderingen av om saksøkte har behov for advokat på det offentliges bekostning i en sak om selvstendig inndragning. Som arbeidsgruppen påpeker, kan andre omstendigheter være vel så relevante, slik som for eksempel sakens kompleksitet og verdien av formuesgodet som kreves inndratt. Det samme vil imidlertid være tilfellet ved rene inndragningssaker etter de øvrige reglene i straffeloven kapittel 13, hvor spørsmålet om oppnevning av forsvarer vurderes etter straffeprosessloven § 100 annet ledd i sin nåværende form. Etter departementets syn tilsier systemhensyn da at bestemmelsen gis anvendelse også ved selvstendig inndragning. Departementet tilføyer at reglene om oppnevning av offentlig advokat må forstås i lys av EMDs praksis etter EMK artikkel 6 nr. 1, se blant annet dom 15. februar 2005 Steel og Morris mot Storbritannia (sak nr. 68416/01), som er omtalt i punkt 4.1.2.

Utover dette foreslår departementet at de øvrige reglene om forsvareren i straffeprosessloven kapittel 9 skal gjelde tilsvarende, se § 405 annet punktum i lovforslaget.