5 Straffeprosessuelle regler i inndragningssaker

5.1 Inndragning som et eget formål med etterforskningen

5.1.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven gjelder som hovedregel for behandlingen av saker om straff, jf. lovens § 1. Inndragning etter straffeloven kapittel 13 er i utgangspunktet ikke å anse som straff, men en annen strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 30. Etter straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 2 kommer loven likevel også til anvendelse ved behandlingen av «offentlig sak om inndragning». Etter bestemmelsen gjelder dette «uten hensyn til om det samtidig blir nedlagt påstand om straff». Loven forutsetter altså at det kan anlegges rene inndragningssaker, uten at det skjer i tilknytning til straffeforfølgning. Det samme fremgår av straffeprosessloven § 38 annet ledd tredje punktum, som fastsetter at det ikke kan idømmes straff eller særreaksjon «i en sak som bare gjelder inndragning». Rene inndragningssaker anlegges likevel forholdsvis sjelden i praksis.

Det følger av straffeprosessloven § 224 første ledd at etterforskning foretas «når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige». Etterforskning besluttes, ledes og avsluttes av påtalemyndigheten, og utføres av politiet, jf. § 225 første ledd. Ordlyden i § 224 første ledd indikerer at påtalemyndighetens rett og plikt til å foreta etterforskning primært knytter seg til straffbare handlinger. I lys av lovens forutsetning om at det kan anlegges rene inndragningssaker, må det likevel legges til grunn at § 224 åpner for å foreta etterforskning med sikte på inndragning, uten at det samtidig etterforskes med sikte på å avklare om det er grunnlag for straffansvar.

Straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a til f lister opp hva som kan være formålet med en etterforskning. Formålene som angis her er blant annet å skaffe til veie nødvendige opplysninger for å avgjøre spørsmålet om tiltale (bokstav a) og å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon (bokstav b). Sistnevnte omfatter blant annet inndragning etter straffeloven kapittel 13, jf. straffeloven § 30 bokstav e.

5.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener det bør synliggjøres i straffeprosessloven § 224 at det kan foretas etterforskning med sikte på inndragning, uavhengig av om dette er knyttet til mulig forfølgning av en straffbar handling. Gruppen foreslår å føye til passusen «…eller om det kan foretas inndragning» i straffeprosessloven § 224 første ledd. Ordlyden i forslaget omfatter både selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a og inndragning etter de øvrige hjemlene i straffeloven kapittel 13. For så vidt gjelder de øvrige inndragningshjemlene, legger gruppen til grunn at forslaget er i tråd med gjeldende rett.

Arbeidsgruppen legger til grunn at terskelen for å foreta etterforskning etter straffeprosessloven § 224 første ledd – «rimelig grunn» – også bør gjelde for igangsetting av etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Dette begrunnes med at de samme omstendighetene som kan gi grunnlag for en ordinær straffeprosessuell etterforskning, i praksis kan danne grunnlag for etterforskning med sikte på selvstendig inndragning. Arbeidsgruppen mener derfor det er hensiktsmessig at vilkårene for igangsetting av etterforskning er like.

Arbeidsgruppen foreslår også å legge til passusen «…eller om det kan foretas inndragning» i straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a. Forslaget er ment å synliggjøre at det kan være et eget formål med etterforskningen å fremskaffe opplysninger for å avklare om det kan foretas inndragning. På samme måte som den foreslåtte endringen i straffeprosessloven § 224 er formuleringen generell. Den tydeliggjør dermed at det er legitimt å foreta etterforskning av rene inndragningssaker også etter de øvrige inndragningshjemlene i straffeloven kapittel 13. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette er i tråd med gjeldende rett, men ikke kommer klart til uttrykk i lovteksten i dag.

Gruppen tar for øvrig opp spørsmålet om det bør inntas en bestemmelse i straffeprosessloven som viser at kompetansen til å prioritere mellom etterforskning av ulike saker ligger hos påtalemyndigheten. Gruppen legger til grunn at dette følger av straffeprosessloven § 225, men uttrykker bekymring for at kompetansen ikke brukes tilstrekkelig aktivt i dag når etterforskningsressursene er begrensede. Den antar at dette kan være en medvirkende årsak til at inndragningssaker ikke blir prioritert tilstrekkelig høyt, se rapporten punkt 11.6. Gruppen har ikke formulert et konkret forslag til lovendring på dette punktet, men ønsker likevel å løfte spørsmålet.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Rogaland statsadvokatembeter, Sør-Vest politidistrikt og Øst politidistrikt støtter arbeidsgruppens forslag til endring i straffeprosessloven § 224 første ledd og § 226 første ledd bokstav a. Kripos uttaler at det fremstår hensiktsmessig å ta inn en henvisning til inndragning i § 224 som foreslått, men kommenterer ikke forslaget til endring i § 226.

Oslo politidistrikt gir uttrykk for at forslaget om å innta henvisninger til inndragning i straffeprosessloven §§ 224 og 226 bør følges opp uavhengig av den nye hjemmelen for selvstendig inndragning. Også Sør-Vest politidistrikt mener det er viktig at ordet «inndragning» fremgår uttrykkelig av bestemmelsene.

Riksadvokaten gir uttrykk for at den foreslåtte tilføyelsen i straffeprosessloven § 224 første ledd er unødvendig ved siden av den foreslåtte endringen i § 226. Høringsinstansen uttaler:

«Slik riksadvokaten ser det, vil en sak om selvstendig inndragning måtte anses som straffeprosessuell etterforsking. Riktignok er formålet ikke å avklare om det er grunnlag for straffeforfølgning, men bevistemaet er om det foreligger et utbytte som skriver seg fra straffbare handlinger. Å regulere iverksettelse av sak om selvstendig inndragning særskilt i § 224 første ledd, er det derfor ikke grunn til. At formålet med en etterforsking kan være å avgjøre om det kan foretas selvstendig inndragning, vil fremgå av arbeidsgruppens tilføyelse i straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler seg ikke om forslaget til endring av straffeprosessloven §§ 224 og 226, men understreker viktigheten av at spørsmål om inndragning blir en del av etterforskningen av all kriminalitet med potensiale for profitt.

Heller ikke Politihøgskolen kommenterer de foreslåtte endringene i §§ 224 og 226 konkret, men fremhever prioritering som en viktig faktor for å lykkes med inndragning. Høringsinstansen uttaler:

«Ofte starter en etterforskning av en økonomisk straffesak med en anmeldelse eller andre grunner som gjør det rimelig å undersøke om det foreligger et straffbart forhold. Fokuset er ofte det strafferettslige og hvordan bevis kan sikres for å klarlegge om det har skjedd et straffbart forhold. Når dette arbeidet er i gang, ofte med en aksjon, vil det erfaringsmessig ikke være tilstrekkelig kapasitet og fokus på sikring av verdier og inndragning. Det er også slik at det kreves ressurser for å identifisere mulige inndragningsmidler. Dersom dette arbeidet ikke blir utført forut for en aksjon, er det en mye lengre vei å gå på senere tidspunkt saken. Dels på grunn av ressurssituasjonen – som da er opptatt med det strafferettslige og dels på grunn av at midlene for sikring kan være utenfor rekkevidde for sikring og inndragning.»

LO gir uttrykk for at etterforskning av økonomisk kriminalitet, herunder arbeidslivskriminalitet, ikke prioriteres høyt nok i politidistriktene. Høringsinstansen viser til arbeidsgruppens antagelse om at dette kan ha sammenheng med manglende bruk av påtalemyndighetens kompetanse til å prioritere mellom ulike saker, og støtter på generelt grunnlag en bestemmelse om dette i straffeprosessloven.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mener på sin side at det ikke er tvilsomt at påtalemyndigheten har kompetanse til å prioritere mellom etterforskning av ulike saker ved ressursmangel, og kan ikke se at det ikke er behov for lovendringer på dette punktet.

5.1.4 Departementets vurderinger

De gjeldende reglene i straffeprosessloven forutsetter at påtalemyndigheten har adgang til å anlegge rene inndragningssaker, uten at det samtidig anlegges straffesak. Dette skjer imidlertid forholdsvis sjelden i dag. Når den nye ordningen for selvstendig inndragning trer i kraft, må det forventes at etterforskning av rene inndragningssaker blir mer praktisk. Etter departementets syn tilsier dette at adgangen til å foreta etterforskning av rene inndragningssaker bør komme tydeligere frem i loven.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å endre straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a, slik at bestemmelsen synliggjør at det kan være et eget formål med etterforskningen å innhente informasjon som er nødvendig for å avgjøre om det kan foretas inndragning. Forslaget vil omfatte både selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a og inndragning etter de øvrige hjemlene i straffeloven kapittel 13. Flere høringsinstanser har fremhevet viktigheten av at dette fremgår uttrykkelig av loven. I tillegg til å synliggjøre adgangen til å etterforske rene inndragningssaker, legger departementet til grunn at endringen vil kunne bidra til at inndragning gjøres til en prioritert del av etterforskningen også ved etterforskning av straffesaker.

Departementet har merket seg riksadvokatens innspill om at det ikke i tillegg er nødvendig å endre § 224 første ledd, ettersom adgangen til å etterforske med sikte på inndragning vil følge av endringen i straffeprosessloven § 226. Etter departementets syn kan det imidlertid reises spørsmål om straffeprosessloven § 224 i sin nåværende form vil være dekkende for alle tilfeller hvor det kan være aktuelt å igangsette etterforskning med sikte på inndragning. Etter ordlyden i § 224 første ledd foretas etterforskning når det er «rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige». Departementet utelukker ikke at det kan oppstå tilfeller hvor det kan være aktuelt med selvstendig inndragning, men hvor koblingen til «straffbart forhold» i straffeprosessloven § 224 kan stå i veien for etterforskning med sikte på dette. I NUT 1969:3 side 268 er det for eksempel lagt til grunn at det ikke kan foretas etterforskning dersom det er på det rene at straffansvaret er falt bort ved foreldelse. Dette er en situasjon hvor det vil kunne være aktuelt med selvstendig inndragning, jf. også Prop. 27 L (2025–2026) punkt 10.3 side 80–81. For å gi et klart rettslig grunnlag for å igangsette etterforskning følger departementet derfor opp arbeidsgruppens forslag om en tilføyelse i straffeprosessloven § 224 første ledd.

Forslaget til endring i straffeprosessloven § 224 første ledd innebærer at etterforskning av rene inndragningssaker kan iverksettes på samme vilkår som etterforskning med sikte på straffeforfølgning – når det foreligger «rimelig grunn». Departementet er enig med arbeidsgruppen i at dette er en passende terskel, som også fremstår fornuftig hensett til den nære sammenhengen mellom de ulike sakstypene.

Departementet foreslår for øvrig ikke noen lovendringer knyttet til påtalemyndighetens kompetanse til å prioritere mellom etterforskningen av ulike saker. Det er ingen høringsinstanser fra politiet eller påtalemyndigheten som har gitt uttrykk for at det er behov for en slik regel, mens én instans har uttalt at det ikke er behov for lovendringer på dette punktet. På bakgrunn av dette legger departementet til grunn at straffeprosessloven § 225 i sin nåværende form gir en tilstrekkelig klar regulering av kompetansefordelingen mellom påtalemyndigheten og politiet, og at en lovendring ikke er riktig virkemiddel for å bøte på eventuelle utfordringer med at etterforskning av inndragningssaker ikke prioriteres høyt nok i dag.

5.2 Prosessuelle særregler for selvstendig inndragning

5.2.1 Gjeldende rett

Reglene i straffeprosessloven bygger i stor grad på at etterforskningen og den rettslige behandlingen av inndragningskrav skjer på bakgrunn av en identifisert straffbar handling. Dette har sammenheng med at de gjeldende reglene i straffeloven kapittel 13 normalt forutsetter at det påvises en straffbar handling. Et unntak er forebyggende inndragning etter straffeloven § 70, som kan foretas uten at det er begått noen straffbar handling, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 464.

Ved behandlingen av inndragningskrav følger det av straffeprosessloven § 2 annet ledd første punktum at lovens regler om skyldspørsmålet gjelder tilsvarende så langt de passer. Bestemmelsen innebærer at prosessuelle spørsmål i inndragningssaker skal løses etter reglene om skyldspørsmålet, i den grad det er naturlig med en analogi til dette, se Erik Keiserud mfl., Straffeprosessloven, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. mars 2026) note 7 til § 2. For øvrig gjelder reglene om fastsettelse av straff, jf. § 2 annet ledd annet punktum. I Rt. 1997 side 27 er det lagt til grunn at saker om forebyggende inndragning – som ikke forutsetter at det er begått en straffbar handling – fullt ut må følge reglene for reaksjonsspørsmålet.

Ved siden av de generelle reglene for behandlingen av skyld- og straffespørsmålet i straffesaker inneholder straffeprosessloven enkelte særregler for behandlingen av inndragningskrav. En sentral regel er § 82 fjerde ledd, som fastsetter at lovens bestemmelser om siktede får tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2. Formuleringen omfatter blant annet personer som får et inndragningskrav rettet mot seg uten å være siktet for en straffbar handling. Andre særregler omfatter § 96 annet ledd nr. 3, som fastsetter at siktede ikke har krav på forsvarer under hovedforhandlingen hvis saken bare gjelder inndragning. Regelen gjelder tilsvarende for andre enn siktede som får et inndragningskrav rettet mot seg, jf. § 82 fjerde ledd. Videre inneholder § 321 første ledd første punktum en særlig regel om at anke til lagmannsretten i sak som bare gjelder inndragning, bare kan fremmes med rettens samtykke.

Siden saker som behandles etter straffeprosessloven normalt tar utgangspunkt i et konkret lovbrudd, er vilkårene i mange bestemmelser direkte knyttet til den straffbare handlingen. For eksempel følger det av loven at saken innledes ved en tiltalebeslutning, som etter § 252 første ledd nr. 3 og 4 skal angi hvilket straffebud som påstås anvendt og gi en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forholdet tiltalen gjelder. Det samme gjelder ved forelegg, jf. § 256 første ledd nr. 2 og 3. Videre er straffebudet som tiltalen gjelder, avgjørende for hvilket nivå i påtalemyndigheten som har påtalekompetanse etter reglene i §§ 65 flg. Et annet eksempel er reglene i lovens fjerde del om tvangsmidler, hvor vilkårene for tvangsmiddelbruk er knyttet til om saken gjelder en straffbar handling av en viss art eller et visst alvor. De nevnte reglene er ikke fullt ut anvendelige i saker om inndragning som ikke skjer på bakgrunn av en bestemt straffbar handling, se også Erik Keiserud mfl., Straffeprosessloven, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. mars 2026), note 12 til § 252 for så vidt gjelder innholdet i tiltalebeslutningen.

5.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppens forslag bygger på at krav om selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a skal behandles innenfor rammene av straffeprosessloven. Gruppen legger likevel til grunn at særtrekkene ved ordningen gjør at det er behov for visse særregler.

For det første viser arbeidsgruppen til at selvstendig inndragning ikke er å anse som straff. Det betyr etter gruppens syn at det ikke nødvendigvis er behov for like omfattende rettssikkerhetsgarantier som i straffesaker. Gruppen foreslår derfor at den som risikerer å få et krav om selvstendig inndragning rettet mot seg, ikke skal ha de samme prosessuelle rettighetene under etterforskningen og den rettslige behandlingen som den som er mistenkt eller siktet i en straffesak. Gruppen foreslår også at den rettslige behandlingen av en sak om selvstendig inndragning skal kunne skje på en raskere og enklere måte enn en straffesak.

For det andre peker arbeidsgruppen på at mange av de gjeldende reglene i straffeprosessloven ikke vil passe ved behandlingen av saker om selvstendig inndragning. Dette skyldes at lovens regler i stor grad forutsetter at saken som er til behandling, gjelder en bestemt straffbar handling. Som eksempler nevner gruppen reglene om påtalekompetanse og tvangsmiddelbruk, samt kravene til utformingen av tiltalebeslutninger og forelegg. Siden selvstendig inndragning etter straffeloven § 68 a skal kunne foretas uten at det er påvist en bestemt straffbar handling, tilsier dette etter gruppens syn at det er behov for tilpasninger.

For det tredje argumenterer arbeidsgruppen for at de eksisterende prosessreglene skaper enkelte utfordringer som ordningen med selvstendig inndragning kan bidra til å avhjelpe. Dette knytter seg særlig til at det i praksis kan være vanskelig å få avgjort inndragningskrav når verdier fra kriminalitet er overdratt proforma, eller eierforholdet av andre grunner er uklart eller holdes skjult. Det samme gjelder i situasjoner der eieren unndrar seg. Gruppen mener de prosessuelle reglene for selvstendig inndragning bør utformes på en måte som gjør ordningen mer effektiv enn gjeldende rett i slike situasjoner.

På bakgrunn av dette foreslår arbeidsgruppen et sett med prosessuelle særregler for etterforskningen og den rettslige behandlingen av krav om selvstendig inndragning. Sentrale punkter i forslaget er at etterforskningen skal skje i et eget «spor», hvor den som risikerer å få et krav rettet mot seg, har færre prosessuelle rettigheter enn mistenkte/siktede i en straffesak, og hvor påtalemyndigheten ikke kan veksle fritt mellom dette sporet og straffesakssporet. Blant annet bygger forslaget på at vedkommende i utgangspunktet skal ha forklaringsplikt. Etter forslaget skal krav om selvstendig inndragning som hovedregel rettes mot den som eier formuesgodet som kreves inndratt, men med en forholdsvis vid adgang til å fremme kravet uten noen enkeltperson som motpart dersom eierforholdene rundt formuesgodet er uklare eller eieren er uten kjent oppholdssted i Norge. Forslaget innebærer også at den rettslige behandlingen av saker om selvstendig inndragning ikke skal følge de alminnelige reglene om forberedelse til og gjennomføring av hovedforhandling, men skje i en friere prosess hvor retten avgjør omfanget av muntlig bevisførsel og argumentasjon.

De prosessuelle særreglene foreslås samlet i et nytt kapittel 28 i straffeprosessloven, i lovens sjuende del som i dag gjelder sivile krav. Som begrunnelse for dette viser gruppen blant annet til tilgjengelighet for brukerne av reglene. Gruppen mener også en slik plassering er naturlig siden selvstendig inndragning utgjør et nytt regelsett i straffeprosessloven, som har fellestrekk med både sivile saker og straffesaker.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser er positive til forslaget om prosessuelle særregler for selvstendig inndragning: Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Innlandet politidistrikt, Kripos, riksadvokaten, Rogaland statsadvokatembeter, Sør-Vest politidistrikt, Økokrim og Øst politidistrikt.

Økokrim uttrykker generell støtte til forslagene i arbeidsgrupperapporten, og mener de foreslåtte særreglene balanserer hensynet til rettssikkerhet og effektivitet på en god måte.

Riksadvokaten er enig i at særtrekkene ved selvstendig inndragning og den prinsipielle forskjellen fra straffeforfølgning gjør det nødvendig med prosessuelle særregler. Høringsinstansen mener arbeidsgruppen ser ut til å ha identifisert behovet for tilpasninger i prosessreglene, og at forslagene i rapporten fremstår som fornuftige. Høringsinstansen uttaler videre at det vil være naturlig at riksadvokaten, i samarbeid med Økokrim, gir nærmere retningslinjer for praktiseringen av reglene.

Rogaland statsadvokatembeter uttaler at det synes naturlig å samle de prosessuelle reglene for selvstendig inndragning på ett sted, og at det der vises til de øvrige straffeprosessuelle bestemmelsene som får anvendelse.

Kripos ser positivt på innsatsen arbeidsgruppen har lagt ned for å lage et praktisk regelsett som kan effektivisere inndragningsarbeidet. Samtidig mener høringsinstansen at de foreslåtte prosessreglene fremstår som omfattende og komplekse, og at de bør ses som et utgangspunkt for videre bearbeiding og utredning. Kripos fremhever særlig viktigheten av at prosessreglene legger til rette for at en etterforskning kan skifte «spor» fra selvstendig inndragning til straffesak – og motsatt. Høringsinstansen støtter imidlertid forslaget om en forenklet saksbehandling, og at særreglene samles i et eget kapittel i straffeprosessloven, og uttaler:

«De særskilte rettssikkerhetshensyn som gjør seg gjeldende overfor en siktet i en straffesak, gjør seg ikke i samme grad gjeldende ved selvstendig inndragning. Saksbehandlingen må da også kunne forenkles noe. Videre støtter Kripos at det utformes fleksible saksbehandlingsregler, slik at rettssikkerhetsmekanismer (som for eksempel muntlig høring og advokat på det offentliges regning) utløses i de sakene som krever det. Det fremstår etter vårt syn også fornuftig utrede videre en ordning hvor de særegne reglene samles i et eget kapittel i straffeprosessloven.»

Innlandet politidistrikt uttaler at distriktet i utgangspunktet støtter forslaget slik det er utformet og tenkt å ramme, men er bekymret for at de foreslåtte endringene er omfattende og kan bli krevende å praktisere. Politidistriktet fremhever at overgangen mellom straffesak og sak om selvstendig inndragning, med ulik prosessuell status og rettigheter, kan gi opphav til rettslige problemstillinger som krever tid og ressurser. Sør-Vest politidistrikt sier seg enig i de fleste forslagene, men gir uttrykk for at de foreslåtte reglene fremstår noe teoretiske og vanskelige å anvende i det praktiske liv.

Øst politidistrikt støtter forslaget om regler som skal effektivisere og forenkle saksbehandlingen. Høringsinstansen gir samtidig uttrykk for at de foreslåtte reglene på enkelte punkter fremstår kompliserte, og at det kan bli krevende i praksis dersom politiet må veksle mellom ulike prosessuelle «spor» i etterforskningen. Politidistriktet er bekymret for at det kan motvirke formålet om å effektivisere inndragningsarbeidet.

Følgende høringsinstanser er negative til forslaget om prosessuelle særregler for selvstendig inndragning: Det nasjonale statsadvokatembetet, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Politihøgskolen og Sør-Øst politidistrikt.

Det nasjonale statsadvokatembetet, med tilslutning fra Politihøgskolen og Sør-Øst politidistrikt, uttaler:

«Slik embetet ser det vil det bli svært utfordrende for politiet og påtalemyndigheten å sette seg inn i, og anvende, det som til dels må sies å være et nytt prosessystem. Jo mer komplisert og omfattende prosessen blir jo større er faren for at politiet ikke vil etterforske ‘rene’ saker om selvstendig inndragning. Dette taler mot en ny prosessuell særregulering.»

Hedmark og Oppland statsadvokatembeter uttrykker bekymring for det samme.

Oslo politidistrikt fraråder å innføre det som til dels «kan synes å være et nytt prosessystem», og mener at man bør bygge videre på de eksisterende reglene i straffeprosessloven. Politidistriktet peker på at ulike prosessuelle rettigheter i saker om selvstendig inndragning kontra straffesaker, og begrensninger i adgangen til å veksle mellom de ulike sakstypene, kan gjøre reglene vanskelige å praktisere. Dette kan igjen gjøre at reglene om selvstendig inndragning blir mindre effektive enn forutsatt. For at reglene skal fungere i praksis, mener høringsinstansen at det bør gjøres færrest mulig store forandringer i forhold til prosessreglene som gjelder i dag. Politidistriktet stiller seg likevel positiv til regler som legger til rette for en enklere saksbehandling.

5.2.4 Departementets vurderinger

Departementets forslag i Prop. L 27 (2025–2026) bygger på at ordningen med selvstendig inndragning skal innføres innenfor rammene av straffeprosessen, se punkt 7.3 side 49. Dette innebærer i utgangspunktet at etterforskningen og den rettslige behandlingen skal følge de alminnelige reglene i straffeprosessloven. Selv om sakstypen har visse særtrekk, legger departementet til grunn at de fleste av reglene i straffeprosessloven vil være anvendelige. Departementet viser til at det også i dag er en viss adgang til å fremme inndragningskrav uten at det er begått en straffbar handling, jf. straffeloven § 70 om forebyggende inndragning. Etter departementets syn tilsier dette at reglene for behandlingen av saker om selvstendig inndragning primært bør bygge videre på eksisterende regler. Som flere høringsinstanser er inne på, vil dette trolig gjøre det enklere for politiet og påtalemyndigheten å ta den nye inndragningsordningen i bruk.

For så vidt gjelder etterforskning av saker om selvstendig inndragning, mener departementet at både praktiske hensyn og effektivitetshensyn tilsier at reglene så langt som mulig bør sammenfalle med reglene for etterforskning av straffesaker. Departementet følger derfor ikke opp arbeidsgruppens forslag om et eget «spor» for etterforskningen av slike saker. I praksis vil det neppe være noe absolutt skille mellom saker som etterforskes med sikte på selvstendig inndragning, og saker som etterforskes med sikte på straffeforfølgning. Særlig i initialfasen kan det være uklart om etterforskningen vil munne ut i et krav om selvstendig inndragning eller om den vil resultere i straffeforfølgning – eventuelt begge deler. Etter departementets syn tilsier dette at reglene for etterforskningen så langt som mulig bør være parallelle.

Samtidig viser arbeidsgruppens rapport at det er behov for tilpasninger i enkelte regler som kan være sentrale for gjennomføringen av etterforskningen. Dette gjelder særlig reglene om tvangsmiddelbruk i lovens fjerde del, som i stor grad forutsetter at det er påvist en bestemt straffbar handling. Departementet legger til grunn at tilpasninger i disse reglene er nødvendig for å legge til rette for en målrettet og effektiv etterforskning av saker som bare gjelder selvstendig inndragning.

Også når det gjelder påtalemyndighetens avgjørelse og den rettslige behandlingen av inndragningskravet, tar departementet utgangspunkt i at de alminnelige reglene i straffeprosessloven i hovedsak vil være anvendelige. Som arbeidsgruppen påpeker, er det likevel behov for visse tilpasninger i blant annet reglene om tiltalebeslutninger og forelegg, som i dag forutsetter at saken gjelder en bestemt straffbar handling. Det samme gjelder enkelte av lovens kompetanseregler.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at det bør vurderes om prosessreglene på enkelte punkter kan utformes på en måte som vil gjøre selvstendig inndragning til et mer effektivt verktøy enn inndragningsreglene er i dag. Gruppen har blant annet påvist at gjeldende regler kan skape utfordringer ved proforma-overdragelser og i andre situasjoner der eierforholdet til det som kreves inndratt, fremstår uavklart eller holdes skjult. Etter departementets syn tilsier dette at reglene bør utformes slik at de gjør det enkelt å fremme krav om selvstendig inndragning uten at det er avklart hvem som reelt sett eier formuesgodet, forutsatt at det er tilstrekkelig avklart at vilkårene i straffeloven § 68 a er oppfylt. I departementets forslag er likevel reglene om hvem kravet skal rettes mot, utformet på en måte som ligger nærmere gjeldende rett enn det som følger av arbeidsgruppens forslag.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å åpne for en forenklet rettslig behandling av saker om selvstendig inndragning. Ifølge arbeidsgruppen vil en slik forenkling bidra til en effektivisering av inndragningsarbeidet, noe som har fått støtte fra flere høringsinstanser innenfor påtalemyndigheten. Departementet legger til grunn at en forenklet saksbehandling kan bidra til at flere inndragningssaker enn i dag bringes inn for retten, samtidig som rettssikkerhetshensyn blir tilstrekkelig ivaretatt. Departementet følger derfor opp forslaget fra gruppen, men i en noe annen lovteknisk modell.

I likhet med arbeidsgruppen foreslår departementet å samle de prosessuelle særreglene for selvstendig inndragning i et nytt kapittel 28 i straffeprosessloven. Etter forslaget vil saker om selvstendig inndragning følge lovens alminnelige regler med de særreglene som følger av kapittel 28, se § 402 i lovforslaget. Departementet antar at å samle særreglene i et eget kapittel vil gjøre dem mer tilgjengelige for brukerne. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at inndragningsordningens sivilrettslige trekk gjør det naturlig å plassere reglene i lovens sjuende del i tilknytning til reglene om behandlingen av sivile krav.

Innholdet i de prosessuelle særreglene behandles nærmere i proposisjonen punkt 6 flg.