3 Gjeldende rett

Erstatning for skade på person utmåles i utgangspunktet etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-1, som fastsetter at erstatning for skade for person skal dekke «lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre den skadelidte i framtiden». Utgangspunktet etter § 3-1 er at erstatningen skal utmåles individuelt.

Det følger imidlertid av bestemmelsens fjerde ledd at dersom den skadelidte på skadevirkningstidspunktet ikke har fylt 19 år, utmåles erstatningen for varig tap i erverv etter § 3-2 a. I Prop. 110 L (2014–2015) side 41 uttales at det med skadevirkningstidspunktet siktes til «tidspunktet hvor den skadelidte opplever de første symptomer i form av nedsatt helsetilstand».

Skadeserstatningsloven § 3-2 a fastsetter regler om standardisert inntektstapserstatning til barn. Anvendelsesområdet for bestemmelsen er som nevnt tilfeller der den skadelidte på skadevirkningstidspunktet ikke har fylt 19 år, jf. første ledd. Erstatning for varig tap i erverv, herunder tap i verdien av arbeid i hjemmet (inntektstapserstatning), ytes i slike tilfeller etter reglene i bestemmelsen.

Erstatning for inntektstap utmåles etter bestemmelsen som hovedregel etter en tofasemodell. Denne modellen bygger på forslag i NOU 2011: 16 og Prop. 110 L (2014–2015). Henvisningene til «proposisjonen» i omtalen nedenfor gjelder den nevnte proposisjonen.

Den første delen av tofasemodellen (fase 1) betegnes som overgangserstatningen, og denne reguleres i bestemmelsens annet ledd. Det følger av bestemmelsen at inntektstap frem til og med det året den skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G (folketrygdens grunnbeløp) etter forskrift gitt av Kongen. I forskrift 16. februar 2018 nr. 236 om standardisert inntektstaperstatning til barn er denne erstatningen nærmere regulert i tabell i forskriften § 1. Overgangserstatningen er basert på medisinsk invaliditet. Det fremgår av annet punktum at det ikke gis overgangserstatning ved lavere medisinsk invaliditet enn ti prosent.

Den andre delen av tofasemodellen (fase 2) er regulert i lovens § 3-2 a tredje ledd. Denne erstatningen gjelder inntektstap «etter det året den skadelidte fyller 21 år» og starter med andre ord der overgangserstatningen slutter. Erstatningen skal som hovedregel utmåles det året den skadelidte fyller 21 år, og skal i så fall utgjøre 50,8 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet, jf. tredje ledd første punktum. Det følger av annet punktum at dersom utmålingen likevel først skjer et senere år, fastsettes erstatningen til 51,8 G. Det fremgår av proposisjonen side 54 at «[n]år erstatningsbeløpet er noe høyere i det sistnevnte tilfellet, skyldes det at det aktuelle inntektstapet først oppstår fra og med det året den skadelidte fyller 22 år, og at erstatningsbeløpet som følger av hovedregelen, er aldersjustert for likviditetsfordelen ved å få utbetalt erstatning ett år før tapsperioden starter». Videre uttales det samme sted at hovedregelen om at oppgjør skal skje det året den skadelidte fyller 21 år, «er ment som en oppfordring til partene om å gjøre opp den siste delen av inntektstaperstatningen på dette tidspunktet, men uten at det er knyttet særskilte sanksjoner til et eventuelt senere oppgjør». Det gis på side 55 uttrykk for at regelen i så måte har karakter av å være en «bør-regel», og at dette må ses i lys av behovet for fleksibilitet. Det vises til at «[r]ealskaden må ha stabilisert seg, og den skadelidte bør få tid på seg til å gjennomgå eventuelle tiltak i forhold til arbeidslivet».

I proposisjonen er det videre fremhevet at selv om hovedregelen om oppgjørstidspunkt langt på vei er å anse som en «bør-regel», har den rettslig betydning på ett sentralt punkt. Det presiseres at før det året den skadelidte fyller 21 år, kan ingen av partene ensidig kreve oppgjør av erstatning for den andre fasen, bortsett fra tilfellene der dette er særskilt hjemlet. Videre gis det uttrykk for at særskilt hjemmel for tidligere oppgjør finnes i femte og sjette punktum, se nedenfor.

Erstatningen som er angitt i tredje ledd første og annet punktum, reduseres forholdsmessig dersom den skadelidtes ervervsuførhet er lavere enn 100 prosent, jf. tredje ledd tredje punktum. Fase 2-erstatningen er altså basert på ervervsmessig uførhet, mens fase 1-erstatningen (overgangserstatning) som nevnt er basert på medisinsk invaliditet. Fastsettelse av ervervsmessig uførhet vil bero på en vurdering av den skadelidtes inntektsmuligheter med og uten skaden.

Fjerde punktum inneholder en særregulering for tilfeller der den skadelidte har en uføregrad som ikke oppfyller kravet for å motta uføretrygd etter folketrygdloven § 12-7. Erstatningen skal i slike tilfeller fastsettes etter regler gitt i forskrift. Slike regler er gitt i forskrift om standardisert inntektstaperstatning til barn § 3.

Det følger av femte punktum at om det er åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør, kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året den skadelidte fyller 21 år. Det uttales i proposisjonen side 55 at det er liten grunn til å avvente oppgjøret i slike tilfeller. Hjerneskade påført under fødsel nevnes som eksempel her.

Sjette punktum gir uttrykk for at skadevolderen eller dennes representant også når som helst kan oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale en erstatning som om den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør.

Syvende punktum fastsetter at om erstatningen utmåles tidligere enn det året den skadelidte fyller 21 år, skal erstatningsbeløpet aldersjusteres etter regler fastsatt av Kongen i forskrift. Formålet er ifølge proposisjonen side 55–56 å hensynta likviditetsfordelen som oppnås ved å få erstatningen utbetalt på et tidligere tidspunkt. Forskriften § 2 inneholder en tabell med aldersjustering av erstatningsbeløpet i § 3-2 a tredje ledd første punktum ut fra den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet.

I åttende punktum er det gitt en regel om at den erstatningsansvarlige kan pålegges å stille sikkerhet for den skadelidtes krav på erstatning etter tredje ledd.

I den standardiserte erstatningen som er fastsatt i § 3-2 a og forskriftens bestemmelser, er kapitaliseringsrenten innebygget i beregningen. Modellen og erstatningsnivået bygger som nevnt på forslag i NOU 2011: 16 og Prop. 110 L (2014–2015). I proposisjonen side 26 uttales det:

«De nærmere premissene for det foreslåtte erstatningsnivået fremgår ellers av beskrivelsen av utvalgets forslag i proposisjonen punkt 3.2.2. På bakgrunn av Høyesteretts dom inntatt i Rt-2014-1203 går departementet likevel inn for enkelte justeringer i de beregningstekniske forutsetningene som ligger til grunn for utvalgets forslag. Utvalget har generelt tatt utgangspunkt i en kapitaliseringsrentefot på fem prosent ved neddiskonteringen av standarderstatningen og et skatteulempepåslag på 25 prosent, men slik at skatteulempepåslaget er hevet til 30 prosent for skadelidte under 25 år, jf. utredningen punkt 4.4. I Rt-2014-1203 kom Høyesterett til at den alminnelige kapitaliseringsrentefoten burde settes ned til fire prosent samtidig som tillegget for skatteulempe som hovedregel burde settes til 20 prosent. Departementet mener på bakgrunn av dette at neddiskonteringen av standarderstatningen bør ta utgangspunkt i en kapitaliseringsrentefot på fire prosent samtidig som det særlige skatteulempepåslaget for unge skadelidte reduseres forholdsmessig i tråd med reduksjonen i det alminnelige skatteulempepåslaget, dvs. fra 30 til 24 prosent. Dette vil reelt sett medføre en viss økning i erstatningsnivået sammenlignet med utvalgets forslag.»

§ 3-2 a fjerde ledd inneholder regler om varslingsplikt overfor skadelidte om retten til erstatning for fase 2. Skadevolderen eller dennes representant plikter å gi en skadelidt med kjent adresse særskilt melding om rett til oppgjør etter tredje ledd det året den skadelidte fyller 19 år.

Femte ledd gir en regel som i proposisjonen side 56 omtales som «en sikkerhetsventil som tar sikte på å forhindre urimelige resultater i tilfeller der den skadelidte hadde betydelige inntekter før skadevirkningstidspunktet». Bestemmelsen gir anvisning på at om den skadelidte de siste to årene før skadevirkningstidspunktet hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer, kan beløpene som følger av en utmåling etter annet og tredje ledd, forhøyes i det omfang det finnes rimelig.

I sjette ledd er det gitt regler om det som betegnes som «valgfrihetsmodellen». Ved varig medisinsk invaliditet til og med 25 prosent kan den skadelidte, som et alternativ til erstatning etter annet og tredje ledd, kreve at inntektstaperstatningen fastsettes til en engangserstatning etter regler gitt av Kongen i forskrift. Regelen gjelder imidlertid ikke ved lavere medisinsk invaliditet enn 10 prosent, jf. annet punktum. Tredje punktum regulerer når og hvordan krav om slik erstatning må fremmes. I forskriften § 4 er det gitt en tabell med fastsettelse av erstatning etter § 3-2 a sjette ledd.

Syvende ledd gjelder erstatning for hjemmearbeidstap, det vil si erstatning for tap av evnen til å utføre hjemmearbeid. Det fremgår at slik erstatning kan kreves i tillegg til erstatning etter annet og tredje ledd (erstatning for fase 1 og 2) eller sjette ledd (alternativ erstatning). Etter bestemmelsen erstattes tapet slik: 4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (bokstav a), eller 8 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (bokstav b).

Åttende ledd gjelder fradrag for forsikringsytelser. Niende ledd gir en særregel for å forhindre åpenbart urimelige resultater i tilfeller der den skadelidte ikke er medlem av folketrygden.

I tiende ledd defineres begrepet «G». Bestemmelsen fastsetter at med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4, med den verdien det har på oppgjørstidspunktet. Videre presiseres det i tiende ledd annet punktum at det med «oppgjørstidspunktet» menes det tidspunktet partene kommer til enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig. Er erstatningen i det vesentlige utbetalt før dette, regnes likevel tidspunktet for utbetalingen som oppgjørstidspunktet, jf. tredje punktum.

Ellevte ledd regulerer renter ved erstatningskrav etter paragrafen. Tolvte ledd regulerer tilfeller der retten fastsetter erstatning etter bestemmelsen til terminbeløp.