5 Inntektstapserstatningen i vergemålstilfeller

5.1 Forslaget i utredningen

I utredningen punkt 4.6 vurderes spørsmål som gjelder barneerstatning til barn under vergemål. Det uttales her:

«Ved endringen i skadeserstatningsloven § 3-9 av 2021 i med tilhørende ny forskrift om kapitaliseringsrentefot ble det innført 1,5 kapitaliseringsrente for personer under vergemål. Dette valget var inspirert av problemstillinger drøftet i Rt-2014-1203.

Da det ble innført ny barneerstatning med ikrafttredelse i 2018, ble det ikke fastsatt særskilte regler for barn som er under vergemål. På det tidspunktet forelå det kun en dom hvor flertallet hadde gått inn for at det skulle være samme kapitaliseringsrentefor for personer under vergemål som for andre. Det var derfor på det aktuelle tidspunktet ikke noen foranledning til å drøfte spørsmålet.

Når det nå foretas en revisjon av barneerstatningen som følge av ny kapitaliseringsrente, er det naturlig og nødvendig å utrede hvordan partene i et skadeoppgjør skal forholde seg til den to rentesatsene. Problemstillingen gjør seg gjeldende i to hovedvarianter:

For det første vil en del erstatningsoppgjør allerede i det skaden gjøres opp, lenge før barnet fyller 18 år, kunne legge til grunn at barnet vil være under vergemål hele livet. Et praktisk eksempel er fødselsskader som leder til store kognitive svikt hos barnet. I disse tilfellene er beregningen enkel i den forstand at det må legges til grunn en kapitaliseringsrente med 1,5 %.

En annen variant er at et barn har mistet sine foreldre og er under vergemål frem til fylte 18 år. Når barnet fyller 18 år, blir det myndig, med full rettslig handleevne. Det må da legges til grunn at vedkommende har rett til selv å disponere over sin kapital, herunder å plassere et erstatningsbeløp på en måte som sikrer uttak av fremtidige årstap. I denne situasjonen må de kapitaliserte årstapene som i fremtiden vil påløpe fra fylte 21 år, etter utreders oppfatning beregnes med 2,5 % kapitaliseringsrentefot. En slik løsning har en viss støtte i forarbeidene til den nye regelen i § 3-9.

Man holdt der åpent for at ulike deler av erstatningen kan beregnes med ulik rente, se Prop 73 L (2020–2021) s. 20.

‘Departementets forslag går dessuten ut på at dette ikke skal være et enten-eller-valg. En standardrente er kun et hjelpemiddel til å fastsette full erstatning. Om rettsanvenderen kommer til at full erstatning best vil sikres gjennom at en andel av beløpet kapitaliseres etter den generelle renten, og en annen andel etter den særskilte renten for vergemålstilfeller, vil det være mulig.’

Det er riktignok ikke klart adressert en tidsmessig deling, og departementet forutsetter at den forskriftsfastsatte kapitaliseringsrenten ‘ikke’ er ‘direkte relevant’ for fastsettelse av inntektstapserstatningen. Etter utreders syn gir likevel forarbeidene støtte for deling som skissert ovenfor, fordi ledetråden for valget av rente skal være å oppnå ‘full erstatning’, jf. henvisningene til at ledetråden er ‘full erstatning’ både i avsnitter som omhandler deling av erstatningsløpet i to deler med ulik renteberegning, og i avsnittet ovenfor.

Dersom det kan bevises med overveiende sannsynlighet at skadelidte vil være under vergemål hele livet, må 1,5 % legges til grunn for hele perioden. Ved bevistvil kan det bli et spørsmål om hvem som har tvilsrisikoen. Dette er et intrikat spørsmål for seg, som utreder ikke tar stilling til i lys av mandatets rammer. Det er sikker rett at skadevolder har tvilsrisiko for at skadelidte ville ha vært ufør uten skaden, jf. bl.a Rt-1997-883. Det er usikkert hvor vidt denne tvilsrisikovurderingen kan overføres til spørsmålet om skadelidte vil forbli under vergemål. Hvis ikke synspunktet kan overføres, må man falle tilbake på hovedregelen om at skadelidte har tvilsrisiko for de rettsfakta som begrunner at rettsvilkårene for erstatning er oppfylt, herunder den gunstige utmålingsmåten som følger av 1,5 % rente.

Forarbeidene gir etter utreders syn tilstrekkelige holdepunkter for å operere med et knekkpunkt på 18 år, selv om dette ikke er direkte uttalt. Rente frem til fylte 18 år beregnes med 1,5 % rente, mens rente frem til det åreet skadelidte fyller 21 år og de etterfølgende årstap beregnes ut fra 2,5 % rente. Det byr ikke på praktiske problemer å beregne dette nøyaktig. Steven Portch og Tom Grinaker opplyste i møte av 13. februar 2024 at Jussystemer allerede hadde beregningssystemer for de nevnte variantene.

Problematikken beskrevet ovenfor omfatter som nevnt et bevisspørsmål: Partene kan ha ulik oppfatning om hvorvidt barnet vil være under vergemål hele livet. Skadelidte har i utgangspunktet bevisbyrden for at rentefoten 1,5 % skal benyttes. Det kan være vanskelig å bevise hvordan fremtidig utvikling vil bli. En sak som gjelder denne problemstillingen er avgjort i Vestre Innlandet i 2023, er anket og har vært berammet for Eidsivating Lagmannsrett i slutten av februar 2024. Utreder bemerker at temaet for slike rettstvister, og rettstvister om dette temaet, er uheldig, ikke minst for barnet.

Utreder vil foreslå at man unngår denne problematikken ved å innarbeide rentespørsmålet i det tofasesystemet som allerede er virksomt for barneerstatning. Tofasesystemet er motivert nettopp av den omstendighet at det er vanskelig å lage prognoser for barnets utvikling og fremtidige funksjonsevne. Temaet knyttet til kognitive evner som grunnlag for spørsmålet om vergemål er beslektet med vurderingen av ervervsuførhet. En god løsning for alle parter kan være at spørsmålet om kapitaliseringsrentefot avgjøres det året barnet fyller 21 år, slik opplegget er ellers i § 3-2a. Utreder har som følge av den korte tidsrammen for utredningen ikke kunnet prioritere å utarbeide en regel som ivaretar dette. En slik endring vil imidlertid under noe romsligere tidsrammer kunne innarbeides relativt enkelt.»

Videre drøftes det i utredningen punkt 4.6 hvilket skatteulempetillegg som bør fastsettes for skadelidte barn under vergemål. Om dette uttales det i utredningen side 46–47:

«Det må fastsettes et skatteulempetillegg for barn under vergemål som vil fortsette hele livet under vergemål. Dersom man følger logikken knyttet til sammenhengen mellom realrente og nominell rente nevnt ovenfor i punkt 2, skulle det antas at den lavere nominelle rente disse skadelidte vil oppnå, er ‘bakt inn’ i forutsetningen om 1,5 % realrente. Barn i denne kategorien vil få høyere erstatning enn barn som ikke er under vergemål.

Det kan derfor antas at en forholdsmessig noe lavere del av erstatningen vil bli benyttet til boligformål. Samtidig vil den høyere erstatningen kunne åpne for at denne gruppen velger å investere i nominelt dyrere bolig enn andre barn. Det er eksempelvis tenkelig at den forhøyede erstatningen åpner for kjøp av bolig til 5,5 millioner kroner mot 5 millioner kroner i regneeksempelet ovenfor i punkt 4.2.

Det må videre hensyntas at skadelidtes kapital i vergemålssituasjonen vil bli underlagt investeringer med lavere risiko enn andre skadelidte også ved beregning av forventet skatteulempe fra inntektsskatt. Her møter vi igjen diskusjonen om forholdet mellom realrente, nominell rente og beregning av skatteulempe, jf. punkt 2 ovenfor. Men uavhengig av den diskusjonen står følgende fast: Det vil for skadelidte under vergemål genereres lavere gjennomsnittlig inntektsbeskatning per krone i form av kapitalinntekter som går til beskatning med 22 % enn for gruppen skadelidte barn som ikke er under vergemål. Denne omstendighet taler isolert sett for at skatteulempetillegget settes lavere enn for øvrige skadelidte.

Utreder ser samtidig en del usikkerhetsmomenter som taler mot å sette skatteulempetillegget lavere enn for barn som får erstatning beregnet med 2.5 % rente.

For det første er det for nettopp den gruppen av skadelidte det her er tale om, høyst usikkert om investering i bolig er et hensiktsmessig, realistisk og praktisk alternativ. En viss andel av de aktuelle barna vil av praktiske og velferdsmessige grunner bli plassert i ulike former for kommunalt botilbud. I denne situasjonen vil skadelidte i praksis være henvist til å leie en bolig uten mulighet for å fylle en form for tapsbegrensingsplikt ved å investere i bolig.

Videre vil denne gruppen skadelidte som følge av de rammer som følger av vergemålet ikke kunne utnytte skatterabatt knytte til aksjeinvesteringer på samme måte som andre skadelidte, jf. tilsvarende betraktninger i mindretallsvotumet i Rt-2014–1203 avsnitt 165 jf. avsnitt 164 jf. flertallets redegjørelse for rammene for investering av kapital etter vergemålslovens regler, se om dette dommens avsnitt 104–105.Flertallets oppfatning om at en skadelidt under vergemål skal investere i en bolig uten å bo der selv (avsnitt 122) kan neppe være førende etter at departementet ved innføringen av ny kapitaliseringsrente dempet kravet til skadelidtes tapsbegrensingsplikt.

Disse forhold taler isolert sett for at skatteulempen ikke settes lavere enn for andre skadelidte, noe som for øvrig samsvarer med mindretallets konklusjon i Rt-2014-1203 avsnitt 175, hvor det ble operert med 20 % skatteulempe også hvor kapitaliseringsrentefoten ble satt lavere enn den alminnelige.

Etter et samlet skjønn over relevante momenter og kryssende hensyn finner utreder at skatteulempen for skadelidte under vergemål bør settes på samme nivå som for øvrige barn. Etter dette settes skatteulempen for denne gruppen til 20 %.

Når skatteulempen er satt til 20 % for barn som mottar erstatning basert på så vel 2,5 % som 1,5 % kapitaliseringsrentefot, bør også skadelidte som får en delt beregning med knekkpunkt ved fylte 18 år få samme skatteulempetillegg.

Utreder har ved hjelp av beregninger fra aktuar innarbeidet egne tabeller for erstatning til skadelidte under vergemål hele livet i nye bestemmelser i barneerstatningsforskriften §§ 5-7, se bakerst i utredningen. I §§ 8-10 er det videre gitt tabeller for den situasjon at barnet er under vergemål til fylte 18 år, men fra dette tidspunktet har full rettslig handleevne. Det kan antas at noen av disse tabellene sjelden vil komme i bruk. Eksempelvis vil det ikke så ofte forekomme at et skadet barn er under vergemål hele livet og samtidig har 50 % restervervsevne, slik at vedkommende får erstatning beregnet uten trygd i bunnen jf. forslaget § 6. Utreder finner det likevel mest lojalt mot mandatet å ta med ferdiglagede tabeller for alle de tre ulike gruppene av skadelidte barn.»

5.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen uttaler om barneerstatning i vergemålstilfellene:

«Advokatforeningen er enig med forslaget om at rentespørsmålet med henhold til om kapitaliseringsrenten skal settes til 1,5 % (for vergemålstilfeller) eller 2,5 % bør innarbeides i tofasesystemet for barneerstatning. Dette vil fjerne usikkerhet og bevistvil om barnets fremtidige kognitive situasjon med henhold til om barnet vil komme under vergemål også etter fylte 18 år.»

Personskadeforbundet LTN gir uttrykk for at det er «særlig viktig at den såkalte ‘vergemålsrenten’ på 1,5% implementeres i endringene da dette har stor betydning for denne gruppen særlig sårbare skadelidte».

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) har noen merknader til utredningens forslag og tabeller for barneerstatning med tanke på vergemålstilfellene.

Om overgangserstatning (fase 1-erstatning) uttaler Helseklage:

«Helseklage oppfatter at tabellen i § 1 om inntektstap frem til og med det året den skadelidte fyller 21 år, er beregnet med en kapitaliseringsrente på 2,5 posent, jf. punkt 4.3.

Etter Helseklage sin oppfatning er det også behov for en tabell for inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år, der erstatningen er beregnet etter en kapitaliseringsrente på 1,5 prosent frem til fylte 18 år. Eventuelt frem til skadelidte fyller 21 år dersom skadelidte er under vergemål hele livet.»

Om forslaget til fase 2-erstatning (for inntektstap etter det året den skadelidte fyller 21 år) uttaler Helseklage:

«Det fremgår av lovforslaget til § 3-2 a tredje ledd, at inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med 63,4 G og utmåles dette året. Videre fremgår det at dersom utmålingen likevel først skjer et senere år, fastsettes erstatningen til 64 G. Helseklage forstår det slik at 63,4 G og 64 G er beregnet på bakgrunn av en kapitaliseringsrente på 2,5 prosent. Se vedlegg 3 tabell for barneerstatning. Det er også behov for å vite hva erstatningen utgjør dersom skadelidte er under vergemål hele livet og skal ha erstatningen beregnet etter en kapitaliseringsrente på 1,5 prosent og erstatningen blir utbetalt det året skadelidte fyller 21 år, eventuelt et senere år.»

5.3 Departementets vurdering

Fastsettelse av standardisert barneerstatning i tilfeller der erstatningen vil bli forvaltet av statsforvalteren etter reglene i vergemålsloven, reiser særlige spørsmål.

Det følger av vergemålsloven § 48 at finansielle eiendeler som eies av personer med verge, forvaltes av statsforvalteren, hvis ikke noe annet følger av lov eller annen gyldig bestemmelse. Videre følger det av § 49 første ledd første punktum at om de finansielle eiendelene utgjør et beløp som er lavere enn en grense som fastsettes av Kongen i forskrift, skal eiendelene i stedet forvaltes av vergen. I forskrift 15. februar 2013 nr. 201 til vergemålsloven § 26 er denne grensen satt til et beløp lik to ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Utgangspunktet er etter dette at midler over 2 G vil bli forvaltet av statsforvalteren. Fra dette utgangspunktet er det enkelte unntak. Det fremgår av vergemålsloven § 49 første ledd annet punktum at når særlige grunner tilsier det, kan statsforvalteren unnlate å ta midler som overstiger den fastsatte beløpsgrensen, til forvaltning. I motsatt retning følger det av bestemmelsens første ledd tredje punktum at statsforvalteren også kan ta til forvaltning midler som ligger under den fastsatte beløpsgrensen, dersom særlige grunner tilsier det.

I § 51 er det gitt nærmere regler om forvaltningen av finansielle eiendeler. Det fremgår blant annet av bestemmelsen at finansielle eiendeler som skal forvaltes av statsforvalteren, skal plasseres som bankinnskudd på individuelle konti i bank.

Forutsetningen for at de nevnte reglene kommer til anvendelse, er at midlene eies av en person «under vergemål», jf. vergemålsloven § 48. Det følger av vergemålsloven § 2 at med «personer under vergemål» menes personer under 18 år (bokstav a) og personer som har fylt 18 år og som det er vedtatt vergemål for etter kapittel 4 i loven (bokstav b). Alle som er under 18 år, er etter dette under vergemål ifølge lovens definisjon. Foreldrene er normalt verger, jf. vergemålsloven § 16.

For erstatning for personskade som utmåles etter skadeserstatningslovens alminnelige regler, er det bestemt i § 3-9 annet ledd tredje punktum at Kongen kan fastsette en egen kapitaliseringsrente (realrente) som kan anvendes i tilfeller der erstatningen fullt ut eller delvis skal plasseres som bankinnskudd etter vergemålsloven § 51 første ledd. Forskrift 26. august 2022 nr. 1482 om kapitaliseringsrente etter skadeserstatningsloven § 2 annet ledd angir at kapitaliseringsrenten etter skadeserstatningsloven § 3-9 annet ledd tredje punktum er 1,5 %. Når det ved utmålingen anvendes en lavere kapitaliseringsrente, vil det gi en høyere erstatning. At det er fastsatt en særlig kapitaliseringsrente for disse tilfellene, er begrunnet i at når midlene forvaltes etter reglene i vergemålsloven, vil investeringsmulighetene være begrenset. Det følger som nevnt da av vergemålsloven § 51 at de skal plasseres som bankinnskudd.

I de gjeldende standardiserte reglene om inntektstapserstatning til barn er det ikke innebygget noen egen kapitaliseringsrente for tilfeller der erstatningen vil bli forvaltet etter vergemålslovens regler.

Spørsmålet om utmåling av barneerstatning i vergemålstilfeller er særlig vurdert i utredningen punkt 4.6, og i utredningens forskriftsforslag er det i §§ 5 til 10 flere tabeller som er utformet med sikte på vergemålstilfellene. Departementet er enig med utrederen i at den særlige kapitaliseringsrenten som er fastsatt for vergemålstilfellene når erstatningen skal utmåles etter de alminnelige utmålingsreglene, bør legges til grunn også for de standardiserte barneerstatningsreglene. I tilfeller der erstatningsbeløpet vil bli forvaltet av statsforvalteren etter reglene i vergemålsloven, vil det være vanskelig å oppnå den avkastningen som den alminnelige kapitaliseringsrenten er basert på. Prinsippet om full erstatning tilsier at en lavere kapitaliseringsrente legges til grunn der erstatningen vil bli forvaltet etter vergemålsloven, noe som vil innebære at erstatningsbeløpet blir høyere. Dette vil være i samsvar med systemet som er innført i skadeserstatningsloven § 3-9 annet ledd og forskrift 26. august 2022 nr. 1482 om kapitaliseringsrente etter skadeserstatningsloven.

Når det gjelder skatteulempetillegg, kan departementet ikke se at det i høringen har vært innvendinger mot vurderingen i utredningen om at det også i vergemålstilfellene settes til 20 %. Etter en samlet vurdering finner departementet det naturlig å legge dette til grunn også i disse tilfellene.

Spørsmålet er da hvordan reglene om utmåling av barneerstatning skal anvendes hvis det legges til grunn en egen kapitaliseringsrente for vergemålstilfellene.

Etter tofasemodellen i § 3-2 a erstattes inntektstap frem til og med året den skadelidte fyller 21 år, som fase 1-oppgjør, og inntektstap etter dette som fase 2-oppgjør.

Utgangspunktet er som nevnt at erstatning til personer under 18 år vil bli forvaltet av statsforvalteren etter vergemålslovens regler hvis erstatningen utgjør mer enn 2 G. Erstatning for inntektstap frem til og med det året den skadelidte fyller 21 år, erstattes etter regler som gis i forskrift, jf. § 3-2 a annet ledd. Dersom det i forskriften skal kunne fastsettes særlige utmålingsregler for vergemålstilfellene som er basert på en lavere kapitaliseringsrente, er det en fordel om dette fremgår klart av loven. Departementet har på den bakgrunn inntatt et forslag til en bestemmelse som presiserer dette i lovforslaget § 3-2 a nytt trettende ledd.

Når den skadelidte fyller 18 år, vil vergemålet opphøre med mindre det vedtas at det skal oppnevnes verge for personen etter reglene i vergemålsloven kapittel 4. Dette kan enten være et alminnelig vergemål, som er et frivillig støttetiltak, jf. § 20, eller personen kan være fratatt rettslig handleevne, jf. § 22. Det følger av vergemålsloven § 48 annet ledd at en person med verge som ikke er fratatt rettslig handleevne, må gi samtykke til at statsforvalteren forvalter midlene. Samtykke kreves likevel ikke dersom personen ikke er i stand til å forstå hva samtykket innebærer.

Gis det særlige utmålingsregler som er basert på en lavere kapitaliseringsrente, for erstatning som vil bli forvaltet av statsforvalteren etter reglene i vergemålsloven, blir det etter dette et spørsmål om i hvilke tilfeller disse særlige reglene skal benyttes. I noen tilfeller vil det være klart at den skadelidte vil ha behov for verge hele livet, for eksempel ved alvorlige fødselsskader. I andre tilfeller kan det være mer usikkert hvordan skaden utvikler seg, om det er sannsynlig at den skadelidte vil ha verge i sitt voksenliv, og også om den skadelidte kommer til å samtykke til forvaltning etter reglene i vergemålsloven. Etter departementets syn er det naturlig at dette spørsmålet vurderes når erstatningen for fase 2 skal fastsettes, jf. § 3-2 a tredje ledd. Det må da tas standpunkt til sannsynligheten for at erstatningen vil være underlagt forvaltning etter vergemålslovens regler. Dersom dette er sannsynliggjort, bør erstatningen fastsettes etter de reglene som er basert på den lavere kapitaliseringsrenten.

I lovforslaget i utredningen er erstatningen for inntektstap etter § 3-2 a tredje ledd første og annet punktum (den såkalte grunnerstatningen) foreslått oppjustert med nye antall G. Ved beregning av disse erstatningsbeløpene er det lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 2,5 %. Det bør imidlertid fremgå av reglene hva erstatningsbeløpene vil utgjøre også i tilfeller der det er sannsynliggjort at erstatningen vil bli forvaltet etter reglene i vergemålsloven. Departementet har derfor innhentet en beregning av beløpene for grunnerstatning basert på en kapitaliseringsrente på 1,5 %. Beregningen er foretatt av utrederen med bistand fra aktuar. Forslaget er basert på denne beregningen. På denne bakgrunn har departementet inntatt en ny regel om erstatning for vergemålstilfellene i lovforslaget § 3-2 a tredje ledd nytt tredje punktum. Etter forslaget erstattes inntektstap som nevnt i første og annet punktum med henholdsvis 77,2 G og 77,3 G i den grad det er sannsynliggjort at erstatningen skal plasseres som bankinnskudd etter vergemålsloven § 51 første ledd.

Hvilken erstatning som skal legges til grunn, vil etter dette bero på om forvaltning etter vergemålsloven er sannsynliggjort av den skadelidte. Den skadelidte må sannsynliggjøre både at han eller hun vil ha behov for verge i fremtiden, og at det vil bli gitt samtykke til at erstatningen skal forvaltes av statsforvalteren. Dette vil imidlertid ikke innebære noe strengt beviskrav. Det må vurderes ut fra vanlige beviskrav hva som etter en samlet vurdering fremstår som mest sannsynlig.

Inntektstapserstatningen skal fastsettes etter den foreslåtte bestemmelsen i tredje punktum «i den grad» det er sannsynliggjort at erstatningen skal forvaltes etter vergemålslovens regler. Er dette sannsynliggjort bare for deler av erstatningen, eller bare for en viss periode, kan erstatningen fastsettes delvis etter første eller annet punktum, og delvis etter tredje punktum. Man kan for eksempel se for seg at det er sannsynliggjort at 60 % av erstatningen skal forvaltes av statsforvalteren etter reglene i vergemålsloven, mens resten skal forvaltes på annen måte. I så fall fastsettes erstatningen slik at den utgjør 40 % av beløpet som følger av første eller annet punktum, og 60 % av beløpet som følger av lovforslagets tredje punktum.

Den lavere kapitaliseringsrenten for vergemålstilfeller vil kunne være relevant også for regler som i medhold av § 3-2 a skal fastsettes i forskrift. Den foreslåtte regelen i nytt trettende ledd vil gi hjemmel for dette. I forskriften vil det dermed kunne fastsettes ulike erstatningstabeller avhengig av om erstatningen vil bli forvaltet etter vergemålslovens regler eller ikke.