7 Overgangsregler

7.1 Forslaget i utredningen

Utredningen punkt 5 gjelder overgangsregler. I punkt 5.1 gis det generelt uttrykk for at overgangsregler bør være enkle og rettsteknisk gode i den forstand at de ikke etterlater tvil om tolkning eller inviterer til bevistema som det er vanskelig å føre bevis for. Videre fremholdes det at overgangsregler ikke bør invitere til forsøk på omgåelser eller utfordre prinsippet om at lov og forskrift ikke skal ha tilbakevirkende kraft.

I utredningen punkt 5.3 og 5.4 vurderes overgangsregler for de foreslåtte nye forskriftsbestemmelsene om barneerstatning. Det foreslås et utgangspunkt om at de nye bestemmelsene skal gjelde for tilfeller der den erstatningsbetingende hendelsen finner sted etter at forskriften har trådt i kraft. Når det gjelder fase 2-oppgjør, foreslås særskilte overgangsregler. Utrederen viser til at det på tidspunktet for ikrafttredelsen vil være en del erstatningsoppgjør som står i intervallet mellom fase 1-erstatning og utmåling av fase 2-erstatning. Utrederen ser ikke avgjørende grunner til at det må være konsistens mellom fase 1-oppgjøret og fase 2-oppgjøret. Han ser med andre ord ikke behov for at overgangsreglene må utformes slik at dersom fase 1-oppgjøret er utmålt etter de gamle reglene, må dette gjelde også for fase 2-oppgjøret. Når det gjelder fase 2-oppgjøret, foreslår han en regel om at de nye reglene i forskriften skal gjelde også «hvor oppgjør etter § 3-2a nr. 2 er foretatt, men hvor skadelidte ved ikrafttredelsen ikke har påbegynt det året vedkommende fyller 21 år og oppgjøret ikke er avsluttet». Oppgjøret skal etter forslaget anses avsluttet «den dag skadelidte enten aksepterer oppgjør jf. § 3-2a nr. 3 femte punktum eller mottar betaling som nevnt i § 3-2a nr. 3 sjette punktum».

Utrederen uttaler i punkt 5.4.1 følgende om overgangsspørsmål i relasjon til fase 2-oppgjøret:

«Det vil på tidspunktet for ikrafttredelse av den nye forskriften etter alt å dømme være en del erstatningsoppgjør som står i intervallet mellom fase 1-erstatning og utmåling av fase 2- erstatning.

En rettsteknisk enkel regel ville være å legge til grunn at de oppgjør som har anvendt kapitaliseringsrente med 4 % ved fase 1-oppgjøret, skal anvende samme rente ved fase 2- oppgjøret. På den annen side er fase 1-oppgjøret bare i mindre grad gjenstand for en kapitalisering av erstatning for fremtidige tapsposter. Det er derfor ikke så sterke grunner til å vektlegge konsistens mellom fase 1-oppgjøret og fase 2-oppgjøret mht. kapitaliseringsrentefot.

I tillegg kommer at en slik løsning er vanskelig å forsvare ut fra rimelighetsbetraktninger og ut fra hensynet til at skadelidte skal ha full erstatning for sitt tap:

Det spiller her inn at det kan gå over 20 år mellom fase 1- og fase 2-oppgjør. At det går så mye som 10 år mellom første og annet oppgjør vil være relativt vanlig når ordningen først brukes. Det vises til at en del barn erfaringsmessig skades i årene før fylte elleve år. Det lange tidsrommet skaper en fare for uforholdsmessig lav erstatning i fase 2-oppgjøret dersom realrentenivået ble endret vesentlig mellom skadehandlingstidspunkt og utmålingstidspunkt for fase-2 erstatning. Effekten kan lede til en sosialt uforsvarlig erstatning. Sosiale hensyn i alminnelighet står sterkt på personskadeerstatningsrettens område, jf. blant annet uttalelser i Rt-2014-1192 og bilansvarslovens forarbeider. Det er i tillegg er tale om en svak part, nemlig barn, som nyter et særskilt vern i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Disse forhold taler for å la fase 2-oppgjør som gjennomføres etter forskriftens ikrafttredelse, følge de nye renteføttene 2,5 % og 1,5 %.

En innvending mot dette synspunktet kunne være betraktningen knyttet til Grunnloven § 97 nevnt ovenfor. Det kunne hevdes at argumentasjonen for at utmålingsregler skal følge tidspunktet for ansvarshendelsen må gjelde like mye for fase 2-erstatning som for fase 1- erstatning. Utreder mener likevel at denne argumentasjonen må vike for hensynet til at skadelidte skal oppnå full erstatning. Selv om den første erstatningen har blitt utmålt med 4 % rentefot, vil det ikke være rimelig at fase 2-erstatningen bruker samme rente, jf. synspunktene ovenfor. Det kan tilføyes at det i erstatningsretten i alminnelighet er tradisjon for å la utmålingsspørsmålet følge oppgjørstidspunktets regulering. At man følger dette prinsippet ved fase 2-erstatningens utmåling vil derfor ikke være et brudd med tradisjonen.

Etter dette har utreder kommet til at fase 2-oppgjøret bør skje med anvendelse av den nye kapitaliseringsrentefoten på 2,5 % eller 1,5 %.»

Utrederen uttaler følgende om overgangsspørsmål i relasjon til § 3-2 a tredje ledd femte og sjette punktum (omtalt som fjerde og femte punktum i første setning i sitatet nedenfor) i punkt 5.4.2:

«Mer problematisk er det å fastsette et klart skjæringstidspunkt for anvendelse av reglene i skl. § 3-2a nr. 3 fjerde og femte punktum, som lyder slik:

‘Er det åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør, kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året den skadelidte fyller 21 år. Skadevolderen eller dennes representant kan også når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale en erstatning som om den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør.’

Disse reglene har det til felles at de overlater til partene å fastsette oppgjørstidspunkt. Som det er formulert eksplisitt i Prop. 110 L (2014–2015) s. 55:

‘Ingen av partene kan før det året den skadelidte fyller 21 år, ensidig kreve oppgjør av erstatning for fase 2 utenom i de tilfellene hvor dette er særskilt hjemlet. Slik særskilt hjemmel finnes i femte og sjette punktum.’

Med dette utgangspunktet er det særlig vanskelig å gardere seg mot at ansvarssiden sørger for utbetaling etter femte punktum før ny, revidert forskrift trer i kraft. Dette er imidlertid en konsekvens av allerede vedtatte regler, som det vanskelig kan gripes inn i som følge av de skranker som settes av Grunnloven § 97. Formulert annerledes: Ansvarssiden har gjennom vedtakelsen av skl. § 3-2a nr. 3 sjette punktum blitt tilstått en rettighet som er vernet av Grunnloven. Denne oppfatningen må ses i sammenheng med at utformingen av barneerstatningsregelverket i § 3-2 a med tilhørende forskrifter har preg av å være et samlet kompromiss mellom skadevoldersiden og skadelidtsidens interesser.

Utreder foreslår at skjæringspunktet for fase 2 oppgjør skal være tidspunktet da skadelidte aksepterer et oppgjør etter § 3-2a nr. 3 femte punktum på dispositiv måte i henhold til avtalelovens regler. Det følger av alminnelig avtalerett at skjæringspunktet er når skadelidtes dispositive aksept har ‘kommet frem’ til skadevolder/den ansvarlige, jf. avtaleloven § 7.

Hvis dette tidspunktet skjer før dagen for ikrafttredelse av den nye forskriften, er skadelidte bundet til oppgjør med gjeldende kapitaliseringsrente.

På tilsvarende måte vil ansvarssiden, fortrinnsvis forsikringsselskaper kunne fremtvinge et oppgjør ved å bruke sin opsjon etter sjette punktum senest dagen før dagen for ikrafttredelse av den nye forskriften. Skjæringstidspunktet settes til det tidspunkt ansvarssidens innfrir beløpet i henhold til § 3-2a tredje ledd sjette punktum. Regelen må da forstås slik at betaling av det vesentlige av beløpet er tilstrekkelig, jf. § 3-2a tiende ledd siste punktum. Det er etter forarbeidene normalt tilstrekkelig at 3/4 av beløpet er erlagt, jf. Prop. 110 L (2024–2015) s. 57–58. For klarhets skyld bør det kreves at pengene er betalt til skadelidtes eller dennes representant sin konto, jf. gjeldsbrevloven § 3 jf. finansavtaleloven § 2-2 nr. 1 som presiserer dagens deklaratoriske hovedregel slik at det avgjørende er at pengene er godskrevet ‘mottakerens betalingstjenesteyter’.»

7.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen tiltrer utredningens forslag til overgangsregler.

Personskadeforbundet LTN uttaler:

«Utredningen foreslår at ikrafttredelsen knyttes til når skadehendelsen fant sted.

Personskadeforbundet mener at barn og unge voksnes erstatningsrettslige vern skal vektlegges særlig. I perioden fra innføring av kapitaliseringsrenteforskriften og frem til i dag blir barn og unge underkompensert på grunn av standardsatsene ikke ble justert i forbindelse med at forskriften trådte i kraft. Personskadeforbundet mener på prinsipielt grunnlag at utmålingsregler på utmålingstidspunktet må legges til grunn slik at også barn og unge som er skadet og som skades før standardsatsene blir justert sikres ‘full erstatning’ Dette vil også harmonere med det skjæringstidspunkt som ble valgt ved innføring av kapitaliseringsrenteforskriften.

Subsidiært mener Personskadeforbundet at konstateringstidspunktet benyttes, slik det ble gjort da barneerstatningen opprinnelig ble innført. Konstateringstidspunktet kan for øvrig gis samme innhold etter barneerstatningsreglene som etter yrkesskadeforsikringsloven § 21.

Utover dette deler Personskadeforbundet utredningens oppfatning at ny forskrift uansett må anvendes for fase II oppgjøret når dette finner sted etter forskriftens ikrafttredelse.»

7.3 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslagene i utredningen om at de nye reglene skal gjelde for tilfeller der den erstatningsbetingende hendelsen finner sted etter at loven har trådt i kraft, og at de for fase 2-oppgjøret i tillegg skal gjelde der den erstatningsbetingende hendelsen har funnet sted før loven har trådt i kraft, dersom erstatningsoppgjøret ikke er avsluttet ved lovens ikrafttredelse.

Departementet er enig i at det samlet sett er gode grunner som taler for å velge tidspunktet for den erstatningsbetingende hendelsen som skjæringstidspunkt.

Videre er departementet enig i at gode grunner kan tale for at det gis en egen overgangsregel for fase 2-oppgjør. Ettersom erstatning etter § 3-2 a som hovedregel er basert på en tofasemodell, vil det som nevnt i utredningen være en del erstatningssaker som ved ikrafttredelsen av nye regler befinner seg i intervallet mellom fase 1-oppgjør og fase 2-oppgjør. Som det fremgår av punkt 3, kan det gå lang tid mellom disse oppgjørstidspunktene. Dersom tidspunktet for den erstatningsbetingende hendelsen settes som skjæringstidspunkt for anvendelse av de nye reglene både for fase 1- og fase 2-oppgjør, vil det ha som konsekvens at de någjeldende reglene vil kunne få anvendelse på erstatningsoppgjør i inntil rundt 20 år frem i tid. Departementet er også enig i avveiningene i utredningen på dette punktet, der prinsippet om full erstatning og de sosiale hensynene som gjør seg gjeldende, tillegges større vekt enn de motstridende hensynene. Når det gjelder forholdet til Grunnloven § 97, er departementet enig med utrederen i at løsningene som foreslås, vil være godt innenfor handlingsrommet etter bestemmelsen.

Departementet foreslår en noe annen ordlyd enn forslaget i utredningen, blant annet ved at presiseringen av når oppgjøret anses avsluttet, er utformet med utgangspunkt i ordlyden i § 3-2 a tiende ledd. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at den mest hensiktsmessige løsningen synes å være at det avgjørende kriteriet er om oppgjøret er avsluttet ved lovens ikrafttredelse, slik at utredningens vilkår om at den skadelidte ved ikrafttredelsen ikke har påbegynt året vedkommende fyller 21 år, ikke er foreslått videreført i departementets forslag.