4 Endringer i inntektstapserstatningen

4.1 Forslaget i utredningen

Utredningen gjelder både de erstatningsbeløpene som følger av skadeserstatningsloven selv, og de beløpene som følger av forskrift om standardisert inntektstaperstatning til barn. Proposisjonen her omhandler bare de forslagene som krever endringer i skadeserstatningsloven.

Som det fremgår av punkt 3, følger det av skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd første punktum at inntektstap etter det året den skadelidte fyller 21 år, skal erstattes med 50,8 G. Med utgangspunkt i en kapitaliseringsrente på 2,5 % foreslår utrederen at dette beløpet endres til 63,4 G. Tilsvarende foreslås det at beløpet i tredje ledd annet punktum, som gjelder tilfeller der utmålingen skjer et senere år, endres til 64 G.

I innledningen i punkt 4.1 i utredningen uttales følgende om det å tilpasse reglene om barneerstatning til en ny kapitaliseringsrente mer generelt:

«Barneerstatning, jf. skl. § 3-2 a, ble i sin nåværende form innført ved lov av 18. desember 2015 nr. 124 og trådte i kraft 1. mars 2018. Ved lovendringen ble det fastsatt en forskrift som regulerer erstatningsnivåene ved barneerstatning. Grunnlaget for den nye erstatningsregelen, som innebar utbetaling av erstatning i to omganger, ble lagt under arbeidet med NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning.

I dette arbeidet ble det tatt høyde for at kapitaliseringsrentefoten i ettertid kunne bli endret. I utgangspunktet var standardiseringsutvalgets tanke å konstruere standardiseringen slik at kapitaliseringsrentefoten skulle kunne endres nærmest helt friksjonsfritt, jf. NOU 2011: 16 s. 61 andre spalte:

‘Samtidig har Utvalget søkt å konstruere den nye erstatningsordningen slik at den er utviklingsdyktig, og slik at man kan legge inn endringer i kapitaliseringsrentens størrelse hvor dette finnes formålstjenlig fra politisk hold.’

Dette skulle peke mot at det ikke ligger store problemer i å tilpasse barneerstatningen til en ny kapitaliseringsrente. En slik tilpasning ble gjort under innføringen av den nye tofase-regelen ved lovendringen av 2015, som trådte i kraft 1. mars 2018. Man implementerte den gang langt på vei Standardiseringsutvalgets forslag, men slik at man la til grunn 4 % kapitaliseringsrentefot, fordi dommen i Rt-2012-1403-S hadde falt i tiden etter utvalgets beregninger i NOU 2011: 16. Standardiseringsutvalgets beregninger var basert på 5 %, mens den nye lovregelen med forskrift la til grunn 4 %. Mens Standardiseringsutvalget hadde lagt til grunn 30 % skatteulempetillegg for barneerstatning, la Justisdepartementet ved fastsettelsen av forskriften til grunn 24 %.

Endring fra 4 % rente til 2,5 % rente skulle i prinsippet ikke være mer komplisert enn endring fra 5 % til 4 % I punkt 4.3 nedenfor presenteres i tråd med dette forskrifter med justerte tall basert på ny kapitaliseringsrentefot. Tallene er i høy grad basert på samtaler med og utregninger foretatt av aktuar Neuhaus. De spørsmål som har foranlediget nærmere ettertanke og innhenting av informasjon fra referansepersoner og andre, er i første rekke fastsettelse av nytt standardisert skatteulempetillegg (se punkt 4.2) og spørsmålet om håndtering av 1,5 % kapitaliseringsrente for barn under vergemål (se punkt 4.4 nedenfor).»

Utredningen punkt 4.2 inneholder en omfattende drøftelse av skatteulempetillegg ved barneerstatning med et regneeksempel og vurdering av ulike momenter. I dette punktet uttales det:

«Skatteulempetillegget for barneerstatning kommer i en særstilling, fordi erstatning til barn, personer som er ‘21 år eller mindre i inntektsåret’, er unntatt fra formuesbeskatning, jf. skatteloven § 4-22 første ledd. Selv om ordlyden i bestemmelsen er ‘engangserstatning’, legger utreder til grunn at regelen gjelder for både fase 1- og fase 2-erstatning.

Etter dette er det for ‘oppsparingsperioden’ frem til barnet fyller 21 år kun tale om å legge til et skatteulempetillegg for skatt på kapitalinntekter i form av renteinntekter fra erstatningsbeløpet, for tiden 22 %. Formuesskatt beregnes ikke for denne perioden. Etter fylte 21 år må skadelidte betale formueskatt av hovedstol tillagt renter, slik alle andre skadelidte må.

En kompliserende faktor er at barn liknes sammen med sine foreldre frem til barnet er 13 år. Fra barnet er 13 år skattlegges barnet særskilt for sin arbeidsinntekt og surrogat for slik inntekt, jf skatteloven § 2-14 fjerde ledd jf. NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning s. 234 andre spalte jf. også Prop. 110 L (2014–2015) s. 43-46.

Fase 1-erstatning gjelder relativt beskjedne beløp og relativt korte tidsrom. For fase 2- erstatning er det gjennomgående tale om kapitaliseringer over lange tidsrom. Ved kapitalisering av årstap over lange tidsrom er skatteulempen, naturlig nok, høyere enn over korte tidsrom. Dette følger av matematiske lover, men effekten har ikke alltid blitt viet den oppmerksomheten den fortjener fra et beregningsteknisk synspunkt. Skatteulempen vil også påvirkes av hvilken kapitaliseringsrentefot som legges til grunn. Dette følger av matematiske lover, og har vært lagt til grunn i rettspraksis.

Utreder har særskilt undersøkt om tidligere resonnementer om forholdet mellom kapitaliseringsrente og skatteulempe forrykkes noe når kapitaliseringsrentfoten settes ned fra 4 % til 2,5 %.

Ved tidligere anledninger har henholdsvis Høyesterett og Justisdepartementets lovavdeling operert med en form for forholdsmessig degressiv justering av skatteulempetillegget. Ved avgjørelsen i Rt-2014-1203 endret Høyesterett kapitaliseringsrentefoten fra 5 % til 4 % og satte ned det langt på vei standardiserte skatteulempetillegget korresponderende fra 25 % til 20 %. På lignende måte valgte justisdepartementet ved forskrift til den nye barneerstatningsregelen vedtatt i 2015 med ikrafttredelse 1. mars 2018, å endre kapitaliseringsrenten fra 30 %, som var lagt til grunn i NOU 2011: 16, til 24 %.

Når nå kapitaliseringsrentefoten er satt ytterligere ned, må det fastsettes et nytt standardisert skatteulempetillegg. Det må ved beregningen av nytt skatteulempetillegg tas hensyn til den særskilte effekten av at barn som velger engangsutbetaling kan få fremtidige årstap utbetalt hele 20 år før årstapet inntrer, jf. påpekninger i NOU 2011: 16 s. 231 første spalte. Dette forholdet foranlediget at det ble foretatt en moderat inflasjonsjustering av erstatningsbeløpene beregnet i 2011 under arbeidet med NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning) og i departementets omarbeidelse i forbindelse med lovendringen i 2015, som trådte i kraft 15. oktober 2018.

Det bemerkes særskilt at den samme effekten også påvirker skatteulempen. Det vises til at de yngste skadelidte barn som får erstatning via ‘opsjonsadgangen’, vil ha et engangsbeløp på konto i inntil 20 år som genererer skatt på renter og rentesrenter. Beløpet vil ikke som for erstatning for voksne årlig reduseres i tråd med uttaket av erstatning til dekning av årstap.

Det finnes riktignok en regel om personfradrag for barns skatteinntekter med hjemmel i skatteloven § 15-4 første ledd, noe som også ble påpekt av Standardiseringsutvalget. Personfradraget er i dag 79 600. At personfradraget blir benyttet avhenger av at skattekontoret foretar en riktig beregning og i noen grad at foreldrene til barnet krever slikt fradrag. Hverken ved fastsettelsen av standardisert erstatning for barn ved lovendringen i 2018 eller under forarbeidene i NOU 2011: 16 ble det trukket konsekvenser av personfradraget i relasjon til beregning av skatteulempen. Utreder finner det under disse omstendigheter, og i lys av det klare mandatet mest lojalt å se bort fra personfradraget ved utarbeidelsen av nye standardiseringssatser. Det finnes likevel korrekt å opplyse om denne mulige relevante faktoren.

Når skadelidte når 21 år, vil det, som nevnt, beregnes formuesskatt på erstatningsbeløpet, med øket skatteulempe til følge. Som berørt i punkt 2, må et standardisert skatteulempetillegg ta hensyn til at et skadelidt barn med sannsynlighet vil bruke en del av kapitalen fra inntektstapserstatning, hjemmearbeidstapserstatning og merutgiftserstatning til å skaffe seg bolig. Erstatningsrettens system tilsier at det i første rekke er inntektstapserstatningen som kan brukes slik. De utmålte erstatningsbeløpene for utgiftstap og ménerstatning skal dekke sine respektive poster, og dersom en del av disse erstatningsbeløpene brukes til bolig, vil det rent prinsipielt bli en form for underdekning på de nevnte postene.

Formue i bolig gir skatterabatt for formueskatt idet det skattes for kun 25 % av boligens verdi. Det vil også være aktuelt å plassere en del av kapitalen, fortrinnsvis fra inntektstapserstatningen, i aksjer, som også gir skatterabatt; bare 80 % av aksjenes verdi gir grunnlag for formueskatt, nærmere om dette nedenfor. Man kan av disse grunner ikke operere med en matematisk skatteulempe, og det har heller ikke vært tradisjon for det.

På den annen side må det tas høyde for at skadelidtes skatteforpliktelser påløper med sikkerhet. Skadelidte må settes i stand til å betale skatteforpliktelsene uten å måtte ‘spise av’ erstatningen som skal forsyne vedkommende med løpende summer til dekning av årstapene som oppstår fordi skadelidte ikke er i inntektsbringende arbeid eller har redusert ervervsevne. Det er av disse grunner viktig at skatteulempetillegget ikke settes for lavt. Regneeksempler viser at en ny forholdsmessig degressiv endring av skatteulempetillegget ikke nødvendigvis blir korrekt. Regneeksemplene viser at effekten av formuesskatten på erstatningsbeløpet innebærer at skatteulempen ikke blir forholdsmessig lavere når kapitaliseringsrentefoten settes ned med 1, 5 % (fra 4 % til 2,5 %). Formueskatten vil, enkelt sagt, foranledige at skatteulempen reduseres i en bueformet linje, ikke i en rett linje (lineært). For tanken er det et holdepunkt i at det vil påløpe formuesskatt også om kapitaliseringsrentefoten (realrenten) settes til null. Det kan av denne grunn være noe usikkert om valget av 24 % ved forrige korsvei var tilstrekkelig begrunnet. Valget synes å være motivert av en tanke om forholdsmessighet mellom reduksjon av kapitaliseringsrente (fra 5 % til 4 %, noe som utgjør 20 %) og reduksjon av skatteulempetillegg for barneerstatning (fra 30 % til 24 %, noe som også innebærer 20 %). Tankegangen bak fastsettelsen av 24 % ‘kopierte’ slik Høyesteretts resonnement bak endringen av skatteulempetillegg i Rt-2014-1203. Det matematiske grunnlaget for resonnementet er diskutabelt. Det kan i alle fall spørres om resonnementet vil være gyldig ved enhver endring av kapitaliseringsrentefoten.

Ved fastsettelse av skatteulempetillegg har det som nevnt vært tradisjon for å legge inn vesentlige normative tilpasninger basert på prognoser om skadelidtes skattegunstige investeringsvalg. Utregninger av det rent matematiske skatteulempetillegget ligger for dagens barneerstatning (beregnet med 2,5 % kapitaliseringsrente og dagens skattenivå for renteinntekter og formuesskatt) i størrelsesorden 36 % til 52 %, avhengig av barnets alder på skadetidspunktet. Ved fastsettelsen av skatteulempetillegget til 24 % i 2018 var det matematiske gjennomsnittet for skatteulempen 44 %.

Med bakgrunn i disse premissene finner utreder det svakt begrunnet å endre skatteulempetillegget forholdsmessig. En slik endring, som altså ville ha hatt støtte i rettspraksis og forvaltningspraksis, ville ha ledet til at skatteulempetillegget skulle settes ned tilsvarende forskjellen mellom 4 % og 2,5 %, altså forholdet mellom 1,5 % og 4 %. Reduksjonen utgjorde (1,5 /4,0=) 30 %.

Reduksjonen av skatteulempetillegget skulle etter dette bli 30 % av et skatteulempetillegg fastsatt til 24 %, noe som utgjør 7,2 %. Det korresponderende skatteulempetillegget ville da blitt 16, 8 %. Ut fra de regneeksempler som er forelagt utreder fra aktuar og ut fra de resonnementer som har blitt ført av Portch og Grinaker (begge fra Jussystemer, som har spesialkompetanse på utregning av erstatningsbeløp ut fra ulike variabler), ville et slikt valg ikke så lett kunne forsvares.

Det må foretas et skjønn, som bygger på at effekten av gunstig plassering av kapital bare kan hjelpe skadelidte et stykke på vei i å sikre seg mot tap som følge av skattebelastning. På dette punktet er det relevant at den økningen i erstatningsbeløp som følger av endret kapitaliseringsrentefot bringer en korresponderende øket skattebelastning som ikke vil kunne desimeres gjennom kjøp av bolig. Kjøp av bolig ligger i bunnen og er hensyntatt ved at skatteulempetillegget er satt betydelig ned fra den rent matematiske skatteulempen ved dommen i Rt-2014 s. 1203 og Justisdepartementets fastsettelse av 24 % jf. ovenfor. Også andre instrumenter for redusert skattebelastning må, abstrakt formulert, antas å være ‘brukt’ og bakt inn i den nedsettelsen som allerede er gjort, jf. departementets valg av 24 % ved forrige korsvei.

Det er selvsagt ikke slik at de samme skadelidte faktisk får et påslag i sin formue på grunn av endret kapitaliseringsrentefot, men formuleringene ovenfor er valgt for å fange inn den effekt at skatteulempetillegget allerede ved kapitaliseringsrentefot 4 % ble kraftig redusert på normativt grunnlag. Potensialet for skattereduserende tiltak er ikke proporsjonalt med den økningen i erstatningsnivå som følger av at kapitaliseringsrentefoten endres fra 4 % til 2,5 %.

Rabatt på formuesbeskatning på boligformue inntil 10 millioner er for 2023 satt til 75 %. Rabatt på aksjer, aksjeandel i verdipapirfond og enkelte andre investeringsalternativ gir 20 % verdsettelsesrabatt. På bakgrunn av dette har utreder foretatt beregninger av hvilken reduksjon i skatteulempe som faktisk finner sted dersom skadelidte investerer 5 millioner kroner i bolig.»

I utredningen foretas deretter et regneeksempel basert på overnevnte forutsetning:

«En matematisk utregning av skatteulempen for et barn som får erstatning som 20-åring tilsvarer 36, 8 %. (70,9 - 51,8 G = 19,1 G. Summen 19,1 G er 36,8 % av 51,8 G).

Det forutsettes at det er tale om en storskade, slik at menerstatning fyller opp bunnfradraget for formuesskatt. Det forutsettes videre at inntektsskatt og utgiftstapserstatning til sammen utgjør 10 millioner kroner.

Dersom man forutsetter at den samme skadelidte investerer 5 millioner kroner i bolig, vil den løpende formuesskatten for denne delen av erstatningen i de aktuelle antall år reduseres med 75 %. Videre vil skadelidte ikke få renteinntekter på denne delen av kapitalen. Fordelen ved bruk av egen bolig er skattefri jf. skatteloven § 7-1.

For denne delen av erstatningen vil skadelidte dermed oppleve å få en helt marginal skatteulempe, som utgjør kun 4,8 %.

De resterende 5 millioner kronene vil, som nevnt, generere en skatteulempe på 36,8 % av beløpet.

Dersom man ut fra dette søker å beregne en form for gjennomsnittlig skatteulempe, blir resultatet at 50 % av beløpet gir 36, 8 % skatteulempe, mens de resterende 50 % gir 4,8 %.

Summen av det første regnestykket blir 5 millioner + (5 millioner X 36, 8 % =) 1 840 000 kroner=6 840 000 kroner.

Summen av det andre regnestykket blir 5 millioner kroner + (5 millioner X 4,8 % =) 240 000 kroner = 5 240 000 kroner.

De 10 millionene har altså samlet sett fått et skattepåslag på til sammen (1 840 000 + 240 000=) 2 080 000 kroner. Dette utgjør en gjennomsnittlig skatteulempe som kan beregnes til 20, 8 %.

Det bør imidlertid tas høyde for at skadelidte kan posisjonere seg ved å oppnå 20 % rabatt på formuesskatten ved å investere deler av erstatningssummen i verdipapir og fond. Her vil ikke utslaget bli like sterkt som for boliginvestering. Slike investeringer har likevel effekt på beskatningen. Som illustrasjon kan vi tenke oss at vår skadelidte i eksempelet ovenfor investerer 2 millioner i aksjer og aksjedel av fond og dermed oppnår 20 % rabatt på formueskatten for denne delen av erstatningen. Når det gjelder inntektsbeskatning, vil skadelidte få 22 % skatt på utbytte. For eksempelets skyld legger vi til grunn at utbyttet tilsvarer renteinntekter. Denne faktoren holdes altså konstant.

Utregninger viser at skatteulempen på de to millionene isolert sett på grunn av rabatten på formuesskatten vil reduseres fra 36,8 % til 31,5 %.

Etter dette blir den gjennomsnittlige skatteprosenten produktet av følgende tre komponenter:

5 000 000 X 4,8 %	240 000
2 000 000 X 31,5 %	630 000
3 000 000 X 36,8 %	1 104 000
Til sammen:	1 974 000

Den gjennomsnittlige skatteulempen blir etter dette produktet av 19,74 %.»

Det gis i utredningen uttrykk for at regneeksempelet er en illustrasjon som gir visse holdepunkter for det skjønn som skal gjøres. Videre pekes det på at skjønnet bør ta hensyn til noen andre faktorer:

«Ved fastsettelsen av 4 % kapitaliseringsrente i Rt-2014-1203 hadde Høyesterett en del betraktninger om hvilken investeringsprofil man kunne forvente at skadelidte valgte, som en del av vedkommendes tapsbegrensingsplikt, se dommens avsnitt 86-98. Høyesterett la i avsnitt 98 til grunn at skadelidte måtte ta noe høyere risiko for gjenværende kapital etter boliginvestering enn det som følger av å investere 80 % i statsobligasjoner, 10 % i norske aksjer og 10 % i utenlandske aksjer (avsnitt 98 sammenholdt med avsnitt 87). Ved fastsettelse av en generell kapitaliseringsrentefot i 2021 synes departementet på sin side å ha lagt til grunn et noe mildere krav til skadelidtes investeringsrisiko.

Det vises særlig til følgende avsnitt i Prop. L 73 L (2020–2021) s. 15:

‘I tråd med gjeldende rett legger departementet til grunn at man her må basere seg på en objektiv gjennomsnittsvurdering, altså på hva som er fornuftig og forsvarlig for en person i skadelidtes stilling. Dagens kapitaliseringsrente bygger på en forutsetning om at den utbetalte erstatningen investeres med noe risiko slik at man oppnår en viss avkastning, jf. Rt-2014-1203 avsnitt 90 følgende. Departementet er enig i at kapitaliseringsrenten bør fastsettes ut fra en forventning om investeringer med en noe høyere risiko enn plassering av beløpet på sparekonto i bank. Det risikonivået som det legges til grunn at må kunne forventes etter dommen i Rt-2014-1203, kan imidlertid synes noe høyt. Som påpekt av Norsk Sykepleierforbund i høringen vil den skadelidte ofte være i en vanskelig livssituasjon på grunn av skaden og de livsendringene den medfører. Det kan ikke forventes at den skadelidte har kunnskap eller overskudd til å drive aktiv forvaltning av erstatningen. Kapitaliseringsrenten skal videre være generell, og skal dermed benyttes i tilfeller der neddiskontering (og dermed også investeringer) skal skje for lengre, men også for noe kortere tidsperioder. I vurderingen mener departementet dessuten at det må tas høyde for at en skadelidt kan være avhengig av å realisere for eksempel aksjer når likviditetsbehovet melder seg, ikke kun når aksjene har høy markedsverdi’ (utreders uthevning).

Utredningens Mandat må tolkes slik at forarbeidene til den nevnte lovendringen legger føringer for implementeringen av kapitaliseringsrentefoten. Det siterte er forarbeidsuttalelser til lovendringen i skl. § 3-9, hvor lovgiver etter lang tids overveielse overførte kompetanse til å fastsette en alminnelig fra domstolene til lovgiver og lovgiverapparat. Uttalelsen bør derfor tillegges vekt, og prejudikatsverdien av Rt-2014-1203 må anses tilsvarende svekket på dette punktet. Dette er et rent juridisk moment som kan tale for å sette skatteulempetillegget noe høyere enn det nivået regneeksempelet ovenfor tilsier. I tillegg kommer noen momenter av faktisk karakter, som også er relevante i skjønnet:

Det nevnes for det første at spørsmålet om boliginvestering slår forskjellig ut alt etter om skadelidte bor i pressområder, typisk landets største byer, eller i grisgrendte strøk. Utreder vil være varsom med å legge til grunn at skadelidte nødvendigvis vil bruke store deler av erstatningen på skattegunstig boliginvestering. På dette punkt kommer inn det alminnelige prinsipp om at skadelidte innenfor visse rammer har frihet til å bruke erstatningsbeløpet slik vedkommende ønsker.

I tillegg kommer at en stor, men varierende del av landets kommuner opererer med eiendomsskatt på bolig. Kommuner har hjemmel for å ilegge boligeiere eiendomsskatt på inntil 0,04 % av inntil 70 % av boligens verdi per år. Denne omstendighet reduserer skattefordelen ved å investere i bolig.

Etter en samlet vurdering av de ulike momenter og kryssende hensyn har utreder kommet til at det mest forsvarlige er å legge skatteulempetillegget for grunnerstatningen på samme nivå som det etter hvert innarbeidede nivået i øvrig erstatningsrett, som er 20 %. Grunnerstatningen er den erstatningen en 22-åring skal ha for å kunne dekke fremtidige årstap. Grunnerstatningen fastsettes i lovhjemmelen i skl. § 3-2a nr. 3 annet punktum. Med disse utgangspunktene skal grunnerstatningen settes til 64 G.

Øvrige tallverdier for barns ulike skadetidspunkt fastsettes matematisk med dette utgangspunktet på samme måte som ved oppbygningen av den opprinnelig og nå gjeldende tabell.»

4.2 Høringsinstansenes syn

Ettersom utredningen både gjelder standardisert barneerstatning og standardisert yrkesskadeerstatning, har høringsinstansene uttalt seg om begge deler. Redegjørelsen for høringsinstansenes syn begrenses her i utgangspunktet til barneerstatningsreglene.

Flere høringsinstanser uttaler seg imidlertid mer generelt om forslagene i utredningen og gir uttrykk for at de i hovedsak støtter forslagene. Blant høringsinstansene som uttaler seg i denne retningen, er Den Norske Aktuarforening, Finans Norge, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og Landsorganisasjonen i Norge.

Personskadeforbundet LTN «anser det som svært positivt at det er foreslått endringer av de standardiserte erstatningsnivåene for yrkesskader og barneerstatning i lys av nedjusteringen av kapitaliseringsrenten i personskadesaker».

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten «støtter lovforslagets hovedformål om å øke den standardiserte erstatningen til barn som følge av ny kapitaliseringsrente, og en skatteulempe på 20 prosent i disse sakene».

Statens sivilrettsforvaltning uttaler:

«Sivilrettsforvaltningen finner det rimelig at reglene om standardisert utmåling av inntektstapserstatning til barn bør økes som følge av endret kapitaliseringsrente. Vi har ingen merknader til selve forslaget til lovendring i skadeerstatningsloven § 3-2a tredje ledd, forslaget til ny forskrift om barneerstatning og overgangsreglene til forskriften.»

Advokatforeningen stiller seg bak endringen av kapitaliseringsrenten for barneerstatningen til 2,5 % og til 1,5 % for vergemålstilfellene. Foreningen uttaler om skatteulempetillegget ved barneerstatning:

«Utvalget har korrekt lagt til grunn at det ikke er noen lineær sammenheng mellom nedsettelse av kapitaliseringsrenten og skatteulempen.

Det er som utvalget påpeker mange ulike momenter og kryssende hensyn som kommer inn ved vurderingen av skatteulempen. Blant annet vil gevinsten ved plassering av kapital, og boliginvestering slå ulikt ut. Ut fra den brede vurderingen som er gjort i utredningen, er Advokatforeningen enig i at det er riktig å legge til grunn en skatteulempe på 20 %.»

Personskadeforbundet LTN gir uttrykk for noen mer generelle synspunkter om forholdet mellom kapitaliseringsrente og skatteulempe:

«Utredningen peker korrekt på at det er en viss sammenheng mellom redusert kapitaliseringsrenten og skatteulempen, men at dette ikke er en lineær sammenheng. Personskadeforbundet vil fremheve at sammenhengen svekkes ytterligere ved at skatteulempen beregnes av den nominelle avkastningen, mens det etter forskriften om kapitaliseringsrente ikke er noen tvil om at kapitaliseringsrenten er en realrente. Denne forskjellen er i svært begrenset utstrekning tatt hensyn til ved fastsettelse av dagens skatteulempenivå, og innebærer at skatteulempen rent økonomisk er vesentlig for lav. Med dette som utgangspunkt mener Personskadeforbundet at det ikke bør foretas noen nedjustering av påslaget i standardiseringsnivå ved redusert kapitaliseringsrente ut fra en antatt redusert skatteulempe. I den grad det likevel gjøres bør det i hvert fall utvises varsomhet.»

Når det gjelder de mer konkrete vurderingene av skatteulempe ved barneerstatning som er foretatt i utredningen, uttaler forbundet:

«Personskadeforbundet mener prinsipielt at dagens skatteulempe på ca 24% for barneerstatningen jf. utredningen s. 37 er for høy, og at det derfor bør foretas en omregning av dagens nivå uten noen nedjustering for redusert skatteulempe.

I den grad det skal tas hensyn til en antatt redusert skatteulempe mener vi det riktige må være å legge til grunn en 20% skatteulempe ut fra den bredere vurderingen som er foretatt i utredningen s.36–42. Vi understreker, i likhet med utredningen, at det ikke er noen lineær sammenheng mellom redusert kapitaliseringsrente og skatteulempen, og at sammenhengen er mindre lineær desto lavere kapitaliseringsrenten er.»

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten har noen merknader til utredningens forslag og tabeller for barneerstatning. Merknadene gjelder særlig erstatning i vergemålstilfellene og omtales derfor nærmere under punkt 5.

4.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å følge opp forslaget i utredningen om at erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd første punktum oppjusteres til 63,4 G, og at erstatningen etter bestemmelsens tredje ledd annet punktum oppjusteres til 64 G.

Premissene som er lagt til grunn for forslaget, er det nærmere redegjort for i utredningen punkt 4 med en omfattende særskilt drøftelse av skatteulempetillegget ved barneerstatning. Som det fremgår av sitatet i punkt 4.1, har utrederen etter en samlet vurdering av de ulike momenter og kryssende hensyn kommet til at skatteulempetillegget for grunnerstatningen bør legges på samme nivå som det etter hvert innarbeidede nivået i øvrig erstatningsrett, som er 20 %.

Departementet er enig med utrederen i at fastsettelse av skatteulempen reiser komplekse spørsmål der det må gjøres en rekke forutsetninger, og der kryssende hensyn må avveies. Departementet finner ikke grunn til å ta stilling til hvert enkelt element i utrederens analyse, men er enig i at en skatteulempe på rundt 20 % samlet sett fremstår som rimelig. Sett også i lys av høringen foreligger det etter departementets syn et godt grunnlag for å gå videre med forslaget i utredningen. Det har oppstått behov for nærmere utredning av enkelte spørsmål om erstatning for inntektstap i vergemålstilfeller, men dette omtales nærmere nedenfor i punkt 5.