8 Adgang til deling av taushetsbelagte opplysninger

8.1 Gjeldende rett

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, har taushetsplikt om det de i forbindelse med tjenesten får vite om noens personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Taushetsplikten omfatter blant annet opplysninger om fysisk og psykisk helse, seksuell orientering og politisk eller religiøs overbevisning, kriminelle handlinger og lovbrudd som har skjedd i privat sammenheng samt opplysninger om mistanke om lovbrudd.

Taushetsplikten er til hinder for at taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for «andre». Taushetsbelagte opplysninger kan bare deles med personer i eget organ eller med andre forvaltningsorganer dersom det er tillatt etter lov eller forskrift i medhold av lov.

Forvaltningsloven, straffeloven, barnevernsloven og sektorregelverket har regler om unntak fra taushetsplikten for offentlige organer som kan gi grunnlag for deling av taushetsbelagte opplysninger i den særskilte innsatsen mot negativ sosial kontroll.

Forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b inneholder flere unntak fra taushetsplikten i § 13 første ledd. Etter § 13 b første ledd nr. 2 kan taushetsbelagte opplysninger brukes «for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for», blant annet «i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll». Etter § 13 b første ledd nr. 2 kan opplysninger formidles til personer i andre forvaltningsorganer, og i prinsippet også til andre. Bestemmelsen er først og fremst aktuell for informasjonsdeling under de forskjellige trinnene av behandlingen eller oppfølgingen av den saken opplysningene er innhentet i forbindelse med. Unntaket dekker i utgangspunktet ikke deling av personopplysninger mellom organer som har egne, uavhengige saker knyttet til en person selv om tematikken er tilgrensende, dersom det ikke er nødvendig for å oppnå formålet de er gitt eller innhentet for.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7 kan forvaltningsorganer også dele opplysningene med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Fare for liv eller helse i bestemmelsens forstand kan oppstå i en rekke ulike situasjoner og skyldes mange ulike forhold, inkludert straffbare handlinger. Bestemmelsen er ment som en nokså snever unntaksregel, som skal bare åpne for deling i nødrettslignende tilfeller.

Etter straffeloven § 196 har enhver en plikt til å avverge enkelte alvorlige straffbare handlinger eller følgene av slike lovbrudd. Dette kan skje ved anmeldelse, melding til barnevernstjenesten eller på en annen måte. Avvergingsplikten oppstiller en opplysningsplikt om slike lovbrudd og går foran all taushetsplikt. Lovbrudd som omfattes av avvergingsplikten er blant annet tvangsekteskap etter straffeloven § 253, grov menneskehandel etter straffeloven § 258, ekteskap med noen under 16 år etter straffeloven § 262 annet ledd og kjønnslemlestelse etter straffeloven § 284.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har i nærmere angitte tilfeller også en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, etter barnevernsloven § 13-2 og flere særlover, som barnehageloven § 46, opplæringsloven § 24-3 mv. Meldeplikten går foran taushetsplikten. Meldeplikten etter barnevernsloven § 13-2 inntrer blant annet dersom det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt, og når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Også negativ sosial kontroll kan falle inn under bestemmelsen.

8.2 Hjemmel og vilkår for deling av taushetsbelagte opplysninger

8.2.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet redegjorde departementet for at de offentlige organene representert i hjelpetjenestene ofte har behov for å dele opplysninger med hverandre i arbeidet med enkeltsaker. De har også behov for å dele opplysninger med det øvrige, ordinære tjenesteapparatet.

Departementet viste til at de offentlige organene mangler et tilfredsstillende rettslig grunnlag for deling av personopplysninger i arbeidet i den særskilte innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Det gjaldt både internt mellom de offentlige organene representert i Kompetanseteamet, mellom de tre hjelpetjenestene og med det øvrige, ordinære tjenesteapparatet som barnevern, skole, helsetjeneste og politi mv.

Departementet foreslo en egen paragraf om deling av taushetsbelagte opplysninger, i § 5.

I § 5 første ledd første punktum foreslo departementet en hjemmel for deling av opplysninger mellom de offentlige organer representert i hjelpetjenestene omfattet av § 3. I § 5 første ledd andre punktum foreslo departementet en hjemmel for deling av taushetsbelagte opplysninger fra offentlige organer omfattet av første punktum, til offentlige organer som ikke er gitt oppgaver etter loven.

Departementet foreslo at opplysninger kan deles når det er nødvendig for å utføre oppgaver nevnt i § 4 første ledd. Dette gjelder oppgaver nevnt i § 3 første ledd eller gitt i medhold av § 3 andre ledd.

Departementet foreslo i § 5 andre ledd at private som utfører oppgaver for staten, fylkeskommunen eller kommune, og privatskoler godkjent etter privatskolelova eller opplæringslova § 22-1, skal regnes som offentlige organer etter denne loven.

Departementet foreslo i § 5 tredje ledd at dersom det er tilstrekkelig for å oppnå formålet, skal opplysningene kun utleveres i statistisk form, eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte.

Departementet foreslo i § 5 fjerde ledd en hjemmel for å kunne fastsette i forskrift nærmere vilkår for deling av personopplysninger, hvilke personopplysninger som kan deles og mellom hvilke offentlige organer.

I forslaget var det ikke gjort unntak fra reglene om taushetsplikt som gjelder for det øvrige tjenesteapparatet som ikke er tillagt særskilte oppgaver mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

20 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om deling av taushetsbelagte opplysninger. Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om å etablere hjemmel for deling av opplysninger, eventuelt med enkelte merknader, blant andre Akershus fylkeskommune, Barneombudet, Bergen kommune, Bufdir, Nordland fylkeskommune, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Trøndelag, Troms og Finnmark og Nordland statsadvokatembeter, UNE og Utdanningsforbundet.

Utdanningsforbundet støtter behovet for å lage et godt hjemmelsgrunnlag i saker om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. De viser til at personer som utsettes for eller står i fare for å bli utsatt for negativ sosial kontroll, er i en ekstremt sårbar situasjon og deres personlige forhold og relasjoner til familie og nære venner kan bli utsatt for granskning. Det er derfor viktig at personvernet ivaretas og at ikke unntakene fra taushetsplikten går lenger enn nødvendig.

Bufdir, Datatilsynet, Den norske legeforening, Foreldreutvalget for grunnopplæringen, NIM og Norges Røde Kors støtter ikke forslaget i høringsnotatet, og mener at forslaget må justeres slik at det stilles krav til forholdsmessighet ved deling av opplysninger i tillegg til et krav om nødvendighet.

Datatilsynet uttaler at deling av informasjon vil føre til at enda flere personer og organer mottar personopplysninger. Datatilsynet uttaler at

(…) [D]et er grunn til å se nærmere på om det bør være ulike rammer eller terskler for når personopplysninger kan deles, sett opp mot hva saken gjelder. Alternativt bør reguleringen sikre at det alltid må gjøres en vurdering av om delingen er forholdsmessig.

Datatilsynet skriver at en henvisning til forholdsmessighet vil virke bevisstgjørende og bidra til at personverninngrepet minimeres så langt som mulig og mener dette er særlig viktig ettersom det er uttalt i høringsnotatet at den foreslåtte bestemmelsen skal gjøre det mulig å dele på et tidligere tidspunkt enn det regelverket for øvrig legger opp til i dag. Også NIM mener at det bør gis føringer i forskriften for forholdsmessighetsvurderingen, blant annet ved deling av særlige kategorier av personopplysninger. De viser videre til at EMD i saker om deling av taushetsbelagte opplysninger mellom ulike organer, har understreket betydningen av å bevare konfidensialitet om helseopplysninger blant annet av hensyn til tillit til helsetjenester. Den norske legeforening viser til at terskelen for inngrep i privatlivet er særlig høy for informasjonsdeling i forebyggende øyemed.

Antirasistisk senter og MiRA-Senteret stiller seg negative til forslaget, og mener at kriteriene for deling av opplysninger fremstår for brede og skjønnsbaserte. De påpeker at en bred adgang til datadeling kan føre til svekket tillit til offentlige tjenester.

Bufdir, Norges Kristne Råd og Norges Røde Kors uttaler at deling kun bør skje når det er strengt nødvendig og i samsvar med GDPRs prinsipper om dataminimering. Bufdir mener lovforslaget kan tolkes som at det åpnes for en noe vid adgang til deling av personopplysninger og anbefaler at deling av særlig sensitive personopplysninger, og deling med andre offentlige organer kun skal skje når det er strengt nødvendig for å utføre oppgaver etter loven. Norges Røde Kors anbefaler at det gjennomføres risikovurderinger før deling av opplysninger.

Enkelte høringsinstanser har innspill til reguleringen av hvilke offentlige organer som kan dele opplysninger etter bestemmelsen. UDI mener, på lik linje med innspillet til bestemmelsen om behandling av personopplysninger, at det bør fremgå av loven hvilke offentlige organer som kan dele opplysninger i medhold av bestemmelsen. Den norske legeforening mener det bør klargjøres at § 5 ikke gir hjemmel for unntak fra taushetsplikten for aktører som ikke har særskilte oppgaver på området.

Politidirektoratet og Datatilsynet har etterspurt en nærmere vurdering av hvordan lovforslaget passer med politiregisterlovens regler om behandling, og særlig deling, av opplysninger til politimessige formål.

8.2.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslag til § 5 om deling av taushetsbelagte opplysninger, med enkelte justeringer.

Paragrafen gir et rettslig grunnlag for å dele taushetsbelagte opplysninger mellom offentlige organer representert i hjelpetjenestene, og for å dele opplysninger fra hjelpetjenestene til det øvrige, ordinære tjenesteapparatet. Paragrafen må på samme måte som paragrafen om behandling av personopplysninger i § 4, ses i sammenheng med § 3 som beskriver formålet med delingen, og § 2 som definerer virkeområdet for hjelpetjenestene.

Bakgrunnen for forslaget er at de offentlige organene representert i hjelpetjenestene i dag mangler tilfredsstillende grunnlag for å dele opplysninger i arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold.

I dag deler de opplysninger på grunnlag av bestemmelser i sektorregelverket, meldeplikten til barnevernet etter barnevernslovens § 13-2, avvergingsplikten etter straffeloven § 196 eller i medhold av forvaltningsloven §§ 13 a og b, her inkludert etter samtykke fra den det gjelder.

Samtykke er ikke et egnet behandlingsgrunnlag ved offentlige organers behandling av personopplysninger i disse sakene, jf. fortalepunkt 43 til personvernforordningen.

Melde- eller avvergingsplikten gir ikke grunnlag for å dele opplysninger i mindre alvorlige saker eller i saker som fremdeles er på undersøkende eller forebyggende stadium. Hjelpetjenestene i den særskilte innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold kan ofte ha behov for samarbeid under slike tidligere stadier av en sak, jf. punkt 2.4.2.

Offentlige organer har i alminnelighet adgang til å dele opplysninger når det er i avgiverorganets interesse, jf. punkt 8.1. I saker om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold kan hjelpetjenestene dele opplysninger som er i mottakerorganets interesse, og som derfor ikke uten videre kan deles i medhold av gjeldende regelverk. Det gjelder for eksempel dersom spesialutsendingene for integreringssaker deler opplysninger med Bufdir som er av betydning for saker om det nasjonale bo- og støttetilbudet. Den foreslåtte lovbestemmelsen i § 5 gir adgang til å dele opplysninger i disse tilfellene.

Departementets forslag utvider derfor adgangen til å dele opplysninger, sammenlignet med i dag. Forslaget vil åpne for en adgang til å dele opplysninger også på et undersøkende eller forebyggende stadium av saker, det vil si på et tidligere tidspunkt enn etter straffeloven § 196 om deling av opplysninger for å avverge enkelte straffbare hendelser, eller etter barnevernloven § 13-2 dersom det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet mv.

I høringsnotatet foreslo departementet å stille som vilkår for deling av opplysninger at deling er «nødvendig» for å løse oppgaver nevnt i loven. Nødvendighetsvilkåret skal forstås på samme måte som i bestemmelsen om behandling av personopplysninger i § 4, jf. punkt 7.2.3.

Flere høringsinstanser mener det i tillegg må stilles krav om forholdsmessighet. Det er blant annet vist til at det deles særlige kategorier av personopplysninger, opplysninger om tredjepersoner og barn, og at opplysninger vil kunne bli delt med et større antall personer og organer, og at Grunnloven og EMK stiller krav om forholdsmessighet ved den typen inngrep i privatlivet.

Departementet mener det ikke er praktisk mulig eller ønskelig, slik Datatilsynet foreslår, å lovregulere ulike rammer og terskler for når opplysninger skal deles sett opp mot hva saken gjelder. Departementet går heller ikke videre med innspillene om en særskilt forholdsmessighetsvurdering ved deling av opplysninger ved samarbeid mellom de tre hjelpetjenestene. Deling mellom hjelpetjenestene skjer som ledd i et etablert samarbeid, jf. punkt 2.4.3, og til formål som er nærmere definert i loven. Av nødvendighetsvilkåret følger at det bare skal deles de opplysningene som trengs for formålet. Opplysningene må være relevante og ha saklig sammenheng med formålet. Etter andre ledd skal individualiserende kjennetegn utelates dersom det er tilstrekkelig for å oppnå formålet med delingen. Kretsen av personer og organer det kan deles opplysninger til, er også avgrenset til hjelpetjenestene, som vil basere seg på hjemlene i denne loven samt veiledningsmateriell. Bistanden til utsatte baserer seg på et utgangspunkt om frivillighet, og sakene omfattet av lovforslaget er av stor betydning for samfunnet og den utsatte selv. Departementet opprettholder derfor at når det kommer til deling av opplysninger mellom hjelpetjenestene nevnt i loven, innebærer ikke forslaget et uforholdsmessig inngrep i privatlivet. Det gjelder også der opplysninger deles om tredjepersoner.

Departementet omtaler vilkår for deling av opplysninger til det øvrige, ordinære tjenesteapparatet som ikke er tillagt oppgaver etter loven, jf. bestemmelsens andre alternativ, i punkt 8.4.3.

Departementet gjør en mindre justering av forslaget til § 5 tredje ledd. Bestemmelsen er begrunnet i prinsippet om dataminimering, jf. personvernforordningen artikkel 5 første ledd bokstav c. Deling av opplysninger i arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold gjøres ikke i statistisk form, og dette er heller hensiktsmessig å gjøre, sett opp mot formålet med delingen. Departementet vurderer derfor at det ikke er behov for alternativet om at opplysningene skal utleveres i statistisk form dersom det er tilstrekkelig for å oppnå formålet. Det justerte forslaget til § 5 tredje ledd uttrykker kun at individualiserende kjennetegn skal utelates ved utleveringen av personopplysninger, dersom det er tilstrekkelig for å oppnå formålet.

Politiregisterloven regulerer politiets behandling av opplysninger til politimessige formål. Lovens kapittel 5 og 6 inneholder regler om utlevering av opplysninger. Politiregisterloven §§ 27 og 30 er særlig relevante for politiets representant i Kompetanseteamet. Etter disse bestemmelsene kan opplysninger utleveres for å avverge eller forebygge lovbrudd, eller for å fremme mottakers oppgaver etter lov. Utlevering av opplysninger må være nødvendig for å oppnå formålet, og i tillegg forholdsmessig i den konkrete situasjonen, på grunnlag av nærmere angitte vurderingsmomenter. Departementets forslag til § 5 er ikke ment å gjøre unntak fra politiregisterlovens regler om utlevering av taushetsbelagte opplysninger. Det anses ikke nødvendig å regulere forholdet til politiregisterloven særskilt i loven.

8.3 Deling av opplysninger om barn

8.3.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo ikke departementet egne regler om deling av opplysninger om barn. Det ble vist til at opplysninger kan deles om barn og om tredjepersoner som kan være barn.

8.3.2 Høringsinstansenes syn

I underkant av 10 høringsinstanser har innspill som gjelder barns rettigheter ved deling av personopplysninger, og ber om presiseringer og tydeliggjøringer i lovforslaget.

Akershus fylkeskommune påpeker at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn. Dette gjelder også i saker som handler om barns personopplysninger og deling av disse opplysningene. Fylkeskommunen mener at formålet om barnets beste burde komme tydeligere fram i lovforslaget.

Barneombudet mener det er nødvendig med lovregler for deling av informasjon mellom tjenester som jobber med negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Ombudet mener videre det er viktig for å opprettholde tilliten til tjenestene at den utsatte får informasjon om hvordan tjenestene bruker opplysningene, og hvilke konsekvenser det kan få. Ombudet viser til at det er viktig at opplysninger blir gitt på en alderstilpasset måte, noe som forutsetter barnefaglig kompetanse hos blant annet mangfoldsrådgivere, men også andre som jobber med barn. Ombudet spør også om deling av opplysninger uten samtykke kan gjøres når det er nødvendig for å yte forsvarlig bistand, i likhet med for bestemmelsen om å behandle opplysninger uten samtykke, og mener det i så fall bør inn i lovteksten. Ombudet mener videre at terskelen for hva som er forsvarlig bistand bør tydeliggjøres for å unngå usikkerhet om når opplysninger kan deles uten samtykke.

Utdanningsforbundet understreker at det er viktig at barn og ungdom får medvirke og blir informert om hva som tenkes delt til hvem. Det er også viktig at om sensitiv informasjon må deles, så må det være i henhold til oppgavene som skal løses være strengt nødvendig. Utdanningsforbundet mener samtykke fra barnet eller ungdommen er vesentlig og at reglene må sikre at de det gjelder får medvirke, blir informert om hva som tenkes delt til hvem og at deres mening vektlegges og viser til at dette er krav etter Barnekonvensjonen og Grunnloven.

Også Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen understreker at reglene må sikre at barnet det gjelder får medvirke, blir informert om hva som tenkes delt til hvem og at deres mening vektlegges.

8.3.3 Departementets vurdering

Departementet vurderer at bestemmelsen i § 5 sammen med §§ 2, 3 og 4 gir tilfredsstillende rammer for når opplysninger om barn kan deles og sikrer medvirkning, og innfører derfor ikke et vilkår i loven om streng nødvendighet for deling av opplysninger om barn

Forslaget i § 5 stiller ikke, slik Barneombudet spør om er tilfellet, krav om at deling må skje med samtykke fra barnet. Bestemmelsen i forslaget til § 4 andre ledd om at innhenting av opplysninger som utgangspunkt skal skje i samarbeid med den utsatte, gjelder kun innhentingen. Behandlingsgrunnlaget i forslaget til § 4 omfatter eventuell senere behandling, inkludert deling av opplysninger. Departementet vil vurdere om innhenting av opplysninger bør reguleres nærmere i forbindelse med fastsettelse av forskrift til loven, se omtale i punkt 7.3.3.

Departementet registrerer at enkelte av høringsinstansene gir uttrykk for at barn og ungdom må få medvirke og bli informert om hva som tenkes delt til hvem, og at deres mening må vektlegges. Departementet vil vurdere om disse forholdene bør reguleres nærmere i forskrift til loven.

8.4 Deling av opplysninger med offentlige organer som ikke har oppgaver etter loven

8.4.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet redegjorde departementet for at hjelpetjenestene ofte har behov for å dele opplysninger med ulike instanser i det ordinære tjenesteapparatet. For eksempel kan Bufdir i sin sekretariatsfunksjon for Kompetanseteamet ha behov for å dele opplysninger med lokalt politi eller barnevernet i en sak om koordinering av hjemreise til Norge, eller mangfoldsrådgiverne kan ha behov for å dele informasjon med andre ansatte i IMDi, med skolen eller helsetjenesten.

Departementet foreslo derfor i § 5 første ledd, andre alternativ, at opplysninger kan deles med offentlige organer som ikke har oppgaver etter loven. Bestemmelsen gir hjemmel for å dele opplysninger fra hjelpetjenestene nevnt i § 3 og til det øvrige tjenesteapparatet. Vilkåret for deling, er at det er nødvendig for å utføre oppgaver etter § 3. Nødvendighetsvilkåret skal forstås på samme måte som etter forslaget § 4.

Hvilke instanser i det ordinære tjenesteapparatet hjelpetjenestene kan dele opplysninger til, foreslo departementet å definere nærmere i forslaget til forskrift § 3, som lå ved høringen av lovforslaget.

Departementet foreslo ikke en bestemmelse som tillater deling fra det ordinære tjenesteapparatet og til hjelpetjenestene.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

I underkant av 10 høringsinstanser har innspill som konkret gjelder forslaget om å regulere adgangen til deling av taushetsbelagte opplysninger fra hjelpetjenestene og til det øvrige, ordinære tjenesteapparatet, med forslag om presiseringer eller endringer.

Datatilsynet uttaler at lovforslaget sammen med den foreslåtte forskriften synes å åpne for at opplysninger i en tidlig kartleggings- og undersøkelsesfase kan deles med en stor andel organer i det øvrige tjenesteapparatet, og anbefaler en presisering av vilkåret for å dele etter bestemmelsen, for å unngå deling av uforholdsmessig mange opplysninger. Også Bufdir uttaler at forslaget kan synes å åpne for en noe vid adgang til deling av personopplysninger, og foreslår at opplysninger bare skal kunne deles med offentlige organer som ikke har oppgaver etter denne loven når det er strengt nødvendig.

Arbeids- og velferdsdirektoratet og IMDi trekker frem at det kan svekke samordningen og helheten i hjelpen personen får, hvis den nye loven ikke gir andre instanser hjemmel til å dele opplysninger til hjelpetjenestene i den særskilte innsatsen. De viser til at hvis en person får oppfølging i flere spor samtidig, kan tiltakene også motarbeide hverandre. IMDi skriver:

Manglende samordning kan også føre til økt sikkerhetsrisiko for den utsatte dersom viktige støttepersoner ikke har fått tilstrekkelig informasjon om eksempelvis trusselvurderinger eller utvikling i saken, spesielt i saker som omhandler personer under 18 år og ikke kan gi eget samtykke til informasjonsdeling på tvers av tjenester.

IMDi mener det er viktig at departementet vurderer hvordan denne utfordringen kan løses eller håndteres best mulig av de som er involvert. AVDir uttaler at mangfoldsrådgiverne, Kompetanseteamet og spesialutsendingene for integreringssaker samhandler med ulike deler av Nav, i forbindelse med veiledning, risikovurderinger og oppfølgning av enkeltpersoner og ber departementet vurdere om loven kan bidra til å tydeliggjøre samhandlingen mellom de særskilte tjenestene og Nav som helhet.

SEIF mener det også bør lovfestes tydelige rammer for deling av personopplysninger mellom frivilligheten og det offentlige.

NIM har stilt spørsmål om hvordan forslaget til andre ledd om at private skal regnes som offentlige organer skal forstås, og ber særlig om klargjøring av om slike grupper kan utføre oppgaver for tjenestene nevnt i forslaget til § 3.

8.4.3 Departementets vurdering

I § 5 første ledd, andre alternativ foreslår departementet en adgang for de offentlige organene representert i hjelpetjenestene til å dele opplysninger med offentlige organer som ikke har oppgaver nevnt i loven. Vilkåret er at deling er nødvendig for å løse oppgaver etter § 3. Bestemmelsen skal gi hjelpetjenestene nevnt i § 3 adgang til å dele opplysninger med det øvrige, ordinære tjenesteapparatet når det er nødvendig i arbeidet med enkeltsaker. For eksempel vil bestemmelsen gi Bufdir adgang til å dele opplysninger med lokalt politi, barnevern eller Nav-kontor når det er nødvendig for koordinering av hjemreise til Norge for utsatte i utlandet. Hvilke offentlige organer det kan deles opplysninger til i medhold av bestemmelsen, vil bli fastsatt i forskrift til loven. I praksis omfatter hjemmelen for deling av opplysninger den eller de personene som utfører oppgaver i hjelpetjenestene, og ikke enhver person i det offentlige organet.

Delingshjemmelen omfatter en større gruppe av offentlige organer enn høringsnotatets forslag til § 5, første alternativ om deling ved samarbeid mellom de tre hjelpetjenestene, og åpner dermed for større inngrep i privatlivet. På samme måte som ved deling av opplysninger mellom de tre hjelpetjenestene, har sakene det gjelder stor samfunnsmessig betydning og stor betydning for personene det gjelder, og opplysninger behandles som utgangspunkt med samtykke fra den utsatte. Departementet vil i forbindelse med fastsettelse av forskrift til loven vurdere høringsinstansenes innspill om behov for egne vilkår for deling av opplysninger til offentlige organer som ikke har oppgaver nevnt i loven.

Loven regulerer kun behandling og deling av opplysninger for de offentlige organene representert i hjelpetjenestene, og da ved utføring av oppgaver nevnt i § 3. Loven regulerer ikke oppgaver i det øvrige tjenesteapparatet som ikke er tillagt særskilte oppgaver mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, og regulerer derfor heller ikke taushetsplikten og unntak fra taushetsplikten som gjelder etter annet regelverk.

Deling av opplysninger fra det øvrige tjenesteapparatet, slik som skoler, barnevern mv. til ansatte i de offentlige organene som yter den særskilte innsatsen må baseres på et informert samtykke fra den som har krav på taushet eller på et av de lovbestemte unntakene i sektorlovgivningen, straffeloven eller forvaltningsloven. Problemstillinger som gjelder samkjøring av informasjon og tiltak vil tjenestene måtte løse innenfor det eksisterende regelverket, denne loven inkludert.

Av samme grunn må også deling av opplysninger mellom frivilligheten og det offentlige, som SEIF mener bør reguleres nærmere i loven, baseres på et informert samtykke eller i den grad det følger av lovverket ellers.

NIM har stilt spørsmål om hvordan forslaget til § 5 andre ledd skal forstås. Det følger der at private som utfører oppgaver for staten, fylkeskommune eller kommune, og privatskoler godkjent etter privatskolelova eller opplæringslova § 22-1 skal regnes som offentlige organer etter paragrafen. Bakgrunnen for hjemmelen er behovet for å kunne dele opplysninger til kommunale krisesentre jf. krisesenterloven, som kan være organisert som stiftelser eller ideelle organisasjoner, og private barnevernsinstitusjoner eller privatskoler.