10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Til endringene i utlendingsloven

Til § 108 tredje ledd bokstav b

Bestemmelsen oppheves og erstattes av ny § 108 a. Departementet mener at den mest hensiktsmessige løsningen er at de øvrige bokstavbestemmelsene i tredje ledd beholder sine bokstaver, og tredje ledd bokstav b blir stående tom.

Til ny § 108 a

Bestemmelsen er ny og erstatter dagens bestemmelse i § 108 tredje ledd bokstav b. Bestemmelsen skal omfatte både de samme handlingene som etter dagens § 108 tredje ledd bokstav b, og enkelte øvrige handlinger som dagens § 108 tredje ledd bokstav b ikke omfatter.

Bestemmelsen retter seg mot den som utilbørlig utnytter en utlendings sårbare situasjon ved en eller flere av de nærmere angitte handlingene i bestemmelsen.

Etter første ledd straffes utilbørlig utnyttelse fra den som bruker arbeidskraften til, stiller bosted til rådighet for, eller formidler arbeid eller bosted til en utlending som befinner seg i en situasjon som nevnt i bokstav a til d. Dette innebærer en utvidelse av virkeområdet til bestemmelsen, sammenlignet med dagens § 108 tredje ledd bokstav b. Strafferammen er hevet fra bot eller fengsel inntil 2 år etter dagens bestemmelse, til bot eller fengsel inntil 3 år.

Som det fremgår av drøftingene i punkt 7.2.1.1 ovenfor, forventes spørsmålet om hva som kan regnes som «arbeid» sjelden å komme på spissen i tilknytning til § 108 a. Dersom spørsmålet oppstår, har departementet lagt til grunn at uttrykket «arbeid» bør forstås vidt, som innsats for arbeidsgiver eller oppdragsgiver mot vederlag eller andre fordeler. Det stilles ikke krav til formelt eller lovlig arbeids-, oppdrags- eller leieforhold. Det vises til den nærmere omtalen i punkt 7.2.1.1.

Formuleringen «den som […] bruker arbeidskraften til […] en utlending» vil i praksis særlig treffe arbeidsgivere, og oppdragsgivere som har leid inn den aktuelle utlendingen til arbeid. Med formuleringen, «den som […] stiller et bosted til rådighet for», dekkes både utleier av bosted og fremleier. Bestemmelsen retter seg også mot den som «formidler» arbeid eller bosted til en utlending. Dette er en videreføring av dagens bestemmelse. Det foreslås ingen endringer i hva som regnes som straffbare formidlingshandlinger.

Det kan etter omstendighetene være en og samme aktør som både skaffer arbeidet, er arbeidsgiver eller oppdragsgiver, og stiller bosted til rådighet for utlendingen.

Begrepet «bolig» er endret til «bosted» for å tydeliggjøre at det ikke stilles kvalitative krav til bostedets karakter. Det avgjørende er ikke hvilken type rom eller bygning det i utgangspunktet er tale om, men om stedet brukes som bosted.

Ordlyden i den gjeldende bestemmelsen i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b – «når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon» – er i forslaget til ny bestemmelse endret til «når forholdet innebærer utilbørlig utnyttelse av utlendingens sårbare situasjon». Som det fremgår i de alminnelige motivene (punkt 7.2.2) vil det allerede ved at utlendingen faller inn under bokstavene a til d i første ledd, være en presumpsjon for at utlendingen er i en sårbar situasjon. Men det er i tillegg behov for en helhetsvurdering av dette også er reelt. Formuleringen «sårbare situasjon» er ikke ment å endre innholdet i vurderingen av utlendingens personlige forhold og situasjon, eller vurderingen av hvor grensen for «utilbørlig utnyttelse» går. Tidligere forarbeidsuttalelser og rettspraksis er derfor fortsatt relevante. Formålet er å gi noe mer informasjon i lovteksten om hvilke situasjoner bestemmelsen retter seg mot.

I første ledd bokstav a til d er det listet opp grupper av utlendinger som presumeres å være sårbare for utnyttelse. Fellestrekket for de aktuelle gruppene er at de mangler eller har et midlertidig oppholdsgrunnlag, og at de generelt er i større fare enn andre for å havne i økonomiske eller praktiske avhengighetsforhold til arbeidsgivere eller boligutleiere mv. Økonomiske eller praktiske vansker eller avhengighetsforhold som er nært knyttet til utlendingens opphold i Norge, er kjernen i det som i praksis gjør utlendinger sårbare for den typen utnyttelse som bestemmelsen er ment å ramme. Men som påpekt er det også behov for en konkret helhetsvurdering av om utlendingen reelt befinner seg i en sårbar situasjon i forholdet til den som står bak utnyttelsen. Det vises til punkt 7.2.2, hvor det blant annet er gitt anvisning på en rekke momenter som er relevante for å vurdere om utlendingen reelt befinner seg i en sårbar situasjon. Det er her en nær sammenheng med vurderingen av om det foreligger utilbørlig utnyttelse, se nedenfor.

Vilkåret om «utilbørlig utnyttelse» er videreført fra den tidligere bestemmelsen i § 108 tredje ledd bokstav b. Rettskilder tilknyttet dette grunnvilkåret er derfor fortsatt relevant for tolkningen av den nye bestemmelsen. Det vises blant forarbeidsuttalelser og rettspraksis særlig til Ot.prp. nr. 46 (1986–87) s. 251 og HR-2015-2225-A avsnitt 48.

Begrepet «utilbørlig utnyttelse» skal i tråd med ordlyden og Høyesteretts fortolkning i HR-2015-2225-A avsnitt 48 forstås noenlunde synonymt med «misbruk». Det er tale om «utilbørlig utnyttelse» når noen på en upassende eller uriktig måte bruker en annens sårbare situasjon for egen økonomisk eller annen vinning eller fordel. Det kvalifiserende vilkåret «utilbørlig» tilkjennegir at ikke all form for utnyttelse er straffbar eller straffverdig.

For å vurdere om det foreligger «utilbørlig» utnyttelse, må det gjøres en helhetlig vurdering av hvor alvorlig utnyttelsen er. Som utgangspunkt vil et hovedspørsmål være i hvilken grad det dreier seg om misbruk av et skjevt maktforhold mellom utnytter og den som blir utnyttet. Det kan derfor være en nær sammenheng mellom de momentene som er trukket fram i punkt 7.2.2 som eksempler på når utlendingen kan befinne seg i en særlig sårbar situasjon og de momentene som vil være sentrale for å vurdere om det foreligger utilbørlig utnyttelse. Det vises til punkt 7.2.3 hvor det er gitt flere eksempler på typer av handlinger som kan innebære utilbørlig utnyttelse. I tillegg vil både utnyttelseshandlingenes karakter og utnyttelsens omfang – både hvor langvarig den er og hvor mange personer som er rammet – kunne virke inn på alvoret. Også andre forhold kan etter omstendighetene være relevante. Det kreves ikke at enkelthandlingene som utgjør utnyttelsen er ulovlige eller straffbare i seg selv.

Handlinger som kan omfattes av første ledd, rammes kun som utilbørlig utnyttelse dersom de retter seg mot utlendinger som favnes av gruppene opplistet i første ledd bokstav a til d.

Etter første ledd bokstav a omfattes utlendinger som «har midlertidig oppholdstillatelse og er avhengig av arbeidet eller bostedet for oppholdstillatelsen». Betegnelsen «midlertidig oppholdstillatelse» refererer til regelverket for tredjelandsborgere som ikke er omfattet av EØS-regelverket. Med utlending som er «avhengig av arbeidet eller bostedet for oppholdet» menes utlending som vil miste oppholdsgrunnlaget sitt dersom arbeidsforholdet eller boforholdet opphører. Det gjelder for utlendinger som formelt sett er avhengige av arbeidet eller bostedet for å oppfylle vilkårene for oppholdstillatelsen, typisk når en tredjelandsborger har oppholdstillatelse på grunnlag av et bestemt arbeidsforhold etter bestemmelsene i utlendingsloven §§ 23 eller 24. Hvis utlendingen ikke på den måten formelt sett er avhengig av arbeidet eller bostedet for oppholdet, vil utlendingen ikke omfattes av første ledd bokstav a. Ved vurderingen av om utlendingen er i en gruppe som nevnt i første ledd bokstav a, er det ikke tilstrekkelig at utlendingen økonomisk eller praktisk er avhengig av arbeidet eller bostedet, dersom det ikke er sentralt for retten til lovlig opphold i Norge. Tredjelandsborgere med permanent oppholdstillatelse favnes ikke av bestemmelsen.

Etter første ledd bokstav b omfattes en utlending som «er asylsøker». Dette gjelder både asylsøkere som har fått rett til å arbeide i asylsøkerperioden, og de som ikke har fått slik rett.

Etter første ledd bokstav c omfattes utlendinger som «ikke har oppholdstillatelse eller nødvendig tillatelse til arbeid etter loven». Dette alternativet omfatter både utlendinger som oppholder seg ulovlig i landet og utlendinger som oppholder seg her lovlig, men som ikke har rett til å arbeide under oppholdet.

Etter første ledd bokstav d gjelder bestemmelsen utlendinger som «omfattes av lovens kapittel 13 og ikke har varig oppholdsrett etter §§ 115 eller 116». Dette alternativet omfatter EØS-borgere og deres familiemedlemmer og andre som eventuelt har rett til opphold etter EØS-regelverket, herunder utsendte arbeidstakere, jf. § 110 fjerde ledd. De som har fått varig oppholdsrett jf. utlendingsloven §§ 115 og 116 omfattes ikke.

I andre ledd er det fastsatt at det på samme måte kan ilegges straff for utnyttelse til tigging eller tiggelignende virksomhet og for utnyttelse til visse migrasjonsrelaterte tjenester. Formuleringen «på samme måte» innebærer at det også her er vilkår at det gjelder utilbørlig utnyttelse av en utlendings sårbare situasjon. Og det er uttrykkelig fastsatt at skyldkravet også etter annet ledd er forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen vil også være den samme som etter første ledd.

Etter andre ledd bokstav a straffes den som «bruker en utlending til tigging eller tiggelignende virksomhet eller formidler slik virksomhet til en utlending». «Tigging» vil typisk omfatte at noen aktivt eller stilltiende henvender seg til tilfeldig forbipasserende personer og ber om ensidige gaver eller almisser, normalt i form av kontanter eller overføringer. Ved tilføyelsen «tiggelignende virksomhet» siktes det til andre lignende aktiviteter med forventning om betaling som i realiteten har karakter av almisse, slik som for eksempel ved gatesalg av blomster hvor det er forventning om betaling ut over varens verdi, ved opptreden som gateartist, for eksempel ved sjonglering, musikkopptreden eller lignende. Det vises for øvrig til drøftingene i punkt 7.2.1.2 ovenfor.

Gjerningsbeskrivelsen i lovforslaget annet ledd bokstav a rammer både den som «bruker» en utlending til «tigging eller tiggelignende virksomhet» og den som «formidler slik virksomhet til» utlendingen. Bestemmelsen rammer i likhet med det som gjelder for utnyttelse i arbeids- og boligforhold etter første ledd, både mellommannstjenester og «arbeidsgivere» i tiggeforholdet, jf. «formidler» og «bruker».

Departementet mener det ikke er behov for å trekke noen nærmere grense mellom hva som eventuelt skal regnes som «arbeid» og ikke som «tiggelignende virksomhet», siden utilbørlig utnyttelse i arbeidsforhold uansett vil dekkes av bestemmelsen.

Når det gjelder tigging og tiggelignende virksomhet, er forslaget avgrenset til å gjelde utlendinger uten oppholdstillatelse, og til utlendinger uten varig oppholdsrett dersom de er omfattet av EØS-regelverket. Gjennom en slik avgrensning er bestemmelsen ment å treffe utnyttelse av de kategoriene som i praksis vil være særlig utsatt i sammenheng med denne type virksomhet.

Etter andre ledd bokstav b straffes den som «utferdiger eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk i en sak etter loven». Gjerningsbeskrivelsen viderefører annet straffalternativ i § 108 tredje ledd bokstav b, og tidligere forarbeidsuttalelser og rettspraksis har derfor fortsatt samme relevans.

På samme måte som etter første ledd, er strafferammen ved overtredelse av annet ledd, bot eller fengsel inntil 3 år.

Tredje ledd regulerer grove overtredelser av første og annet ledd og angir at den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år.

Utnyttelse som har et systematisk eller organisert preg, og som typisk kan omfatte mange, samt utnyttelse som har pågått over lang tid og som eventuelt gir stor økonomisk fordel, vil kunne utgjøre en alvorlig trussel mot det lovlige arbeidsmarkedet. Slik utnyttelse må regnes som spesielt samfunnsskadelig, og det kan derfor være grunn til å behandle denne typen tilfeller som grov utnyttelse, med en skjerpet strafferamme på fengsel inntil 6 år. Det samme gjelder dersom det er andre forhold ved utnyttelsen som gir grunn til å vurdere den som særlig samfunnsskadelig.

På samme måte kan det foreligge grov utnyttelse som kan falle inn under tredje ledd, dersom utnyttelsen må anses særlig krenkende, for eksempel ved press om å yte seksuelle tjenester eller begå kriminalitet. Tilsvarende er situasjonen hvis utnyttelsen gjelder mindreårige.

Det understrekes at det alltid må foretas en helhetsvurdering og at de momentene som er nevnt, i seg selv er verken nødvendige eller tilstrekkelige for å konstatere grov overtredelse.

Tredje ledd er et selvstendig straffebud. Dette innebærer blant annet at spørsmålet om en handling rammes av tredje ledd hører til skyldspørsmålet, og at foreldelsesfristen for opphør av straffansvar for overtredelse av tredje ledd er 10 år, mens foreldelsesfristen for opphør av straffansvar for overtredelse av første og annet ledd er 5 år, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) punkt 4.1.4 side 57–59.

Det vises for øvrig til drøftingene i punkt 7.5 ovenfor.

10.2 Til endringen i straffeprosessloven

Til § 67

Utlendingsloven § 108 a første og andre ledd tilføyes i oppregningen i andre ledd bokstav c, slik at politiet får påtalekompetansen i saker som gjelder ordinære overtredelser av utlendingsloven § 108 a om straff for utilbørlig utnyttelse av utlendinger. Endringen innebærer en videreføring av rettstilstanden for så vidt gjelder overtredelser som består i forsettlig eller grovt uaktsomt å formidle arbeid eller bolig til en utlending eller utferdige eller formidle erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk i en sak etter loven, som rammes av gjeldende § 108 tredje ledd bokstav b. Utlendingsloven § 108 a rammer også visse handlinger som etter gjeldende rett ikke er kriminalisert. Det vises til spesialmerknaden til § 108 a i punkt 10.1 ovenfor.

Ved lov 20. juni 2025 nr. 102 ble henvisningen i andre ledd bokstav c til viltloven § 56 første ledd annet punktum erstattet med en henvisning til viltressursloven § 60. Endringen trer i kraft 1. juli 2026. Departementet legger til grunn at lovendringene som foreslås i proposisjonen her ikke vil tre i kraft før 1. juli 2026. I lovforslaget vises det derfor til viltressursloven § 60.