3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Temaet for denne proposisjonen er endringer i straffebudet i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b om straff for den som forsettlig eller grovt uaktsomt formidler arbeid eller bolig til en utlending, eller utferdiger eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven, når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon. De samme handlingene som dekkes av straffebudet om utilbørlig utnyttelse i denne bestemmelsen, vil også kunne bli dekket av den strengere og mer generelle straffebestemmelsen om menneskehandel i straffeloven § 257, dersom utnyttelsen har et element av tvang.

Før det gis en nærmere presentasjon av bestemmelsen i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, er det derfor hensiktsmessig å se på rammene for menneskehandelsbestemmelsen i straffeloven § 257 og de folkerettslige forpliktelsene som ligger til grunn for denne bestemmelsen.

3.2 Menneskehandelsbestemmelsen i straffeloven § 257

Norge undertegnet FNs konvensjon av 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet og den tilhørende protokollen om menneskehandel mv., kjent som Palermo-protokollen, 13. desember 2000. Tilslutning til protokollen innebar en forpliktelse til å kriminalisere menneskehandel, jf. artikkel 5 nr. 1. Menneskehandel er definert i protokollens artikkel 3, som lyder slik i norsk oversettelse:

I denne protokoll menes med:

• a. «handel med mennesker»: rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller andre former for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller av sårbar stilling eller av å gi eller å motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer,

• b. samtykke fra et offer for handel med mennesker til den tilsiktede utnyttingen nevnt i bokstav a) i denne artikkel skal være uten betydning der noen av midlene nevnt i bokstav a) er brukt,

• c. rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av et barn med sikte på utnytting skal anses som «handel med mennesker» selv om ingen av midlene nevnt i bokstav a) i denne artikkel er brukt,

• d. «barn»: person under atten år.

En bestemmelse om menneskehandel ble som følge av dette vedtatt og tilføyd i § 224 i straffeloven 1902 ved lov 4. juni 2003 nr. 78 om endringer i straffeloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.). Det norske straffebudet skulle ramme noe videre enn forpliktelsene etter Palermo-protokollen krever, ved at det også skulle ramme den som selv står for utnyttelsen, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. punkt 13.1 side 97.

Bestemmelsen i straffeloven 1902 er videreført i § 257 i straffeloven 2005. Det ble ikke ansett nødvendig å foreta lovendringer for å oppfylle forpliktelsene som følge av ratifiseringen av Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel, se St.prp. nr. 2 (2007–2008). Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe nasjonal og internasjonal menneskehandel, å beskytte og hjelpe ofre for menneskehandel, å sikre effektiv strafforfølgning av bakmennene, og å fremme internasjonalt samarbeid for å oppnå de nevnte målene. Straffeloven § 257 om menneskehandel lyder slik:

«§ 257. Menneskehandel

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til

• a. prostitusjon eller andre seksuelle ytelser,

• b. tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging,

• c. krigstjeneste i fremmed land, eller

• d. å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer,

straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.

På samme måte straffes den som

• a. legger forholdene til rette for slik tvang, utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen,

• b. på annen måte medvirker til tvangen, utnyttelsen eller forledelsen, eller

• c. gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til en slik handlemåte fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller fordel.

Den som begår en handling som nevnt i første eller annet ledd mot en person som er under 18 år, straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Den som var uvitende om at fornærmede var under 18 år, straffes hvis han på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.»

Første ledd gjør det straffbart å tvinge, utnytte eller forlede noen til de formålene som er nærmere angitt i bokstavene a til d. Begrepene «utnytte» og «forlede» som er brukt i innledningen, er definert på følgende måte på side 97 i Ot.prp. nr. 62 (2002–2003):

I det å utnytte en person ligger å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for seg selv. Dette vil typisk være en direkte eller indirekte økonomisk fordel, men ikke nødvendigvis. Det kan også tenkes at fordelen er å oppnå en viss posisjon i et bestemt miljø, eller gjentjenester.

‘Forlede’ er nevnt som selvstendig straffalternativ i første ledd. I en del tilfeller kan den som står for utnyttelsen, selv ha forledet personer inn i situasjonen, og da kan de to alternativene gli over i hverandre. Men ‘forlede’ kan også ha selvstendig betydning. Det å forlede noen innebærer en psykisk påvirkning som fører til at den som blir ‘forledet’, blir ført bak lyset, lurt eller overtalt til å være med på noe som han eller hun ellers ikke ville ha blitt med på.

Innledningen i § 257 første ledd stiller også krav til virkemidlene som er benyttet for å bringe personen inn i situasjonen der vedkommende blir utnyttet. Utnyttelsen eller forledelsen må ha skjedd ved bruk av «vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd». Formålet med dette vilkåret var ifølge departementet å gjøre straffebudet mer presist, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) s. 64. Innholdet i «misbruk av sårbar situasjon» og «annen utilbørlig atferd» forklares slik på s. 97 i proposisjonen:

Med misbruk av sårbar situasjon menes det å utnytte situasjoner der det ikke foreligger noe reelt og akseptabelt valg for den det gjelder, annet enn å underkaste seg «handlerne». En kvinne står f.eks. i fare for å bli kastet ut av leiligheten der hun bor sammen med sin mor og tre barn. Hun har ikke fast arbeid, det er heller ikke utsikter til inntektsgivende arbeid i området der hun bor, og hun har fått beskjed av myndighetene om at hun blir fratatt barna dersom hun mister leiligheten. Hun får tilbud om at en person vil betale husleien mot at hun arbeider på et bordell i utlandet.

Utilbørlig atferd vil for eksempel være å lage falske ekteskaps- eller arbeidsannonser for å lure personer inn i prostitusjon eller tvangsarbeid. Såkalt «debt bondage» er et eksempel på en handling som vil kunne rammes av det å utnytte noen til tvangsarbeid gjennom utilbørlig atferd. Dette kan skje ved at fattige mennesker blir tilbudt arbeid i en fabrikk i et annet land. Når arbeidstakeren begynner i arbeidet, står han allerede i gjeld til arbeidsgiver fordi arbeidsgiveren har betalt reisen. Fordi lønnen er svært lav, og fordi arbeidsgiver trekker kost og losji fra på lønnen vil arbeidstakeren være bundet til å arbeide lenge for arbeidsgiveren før han kan disponere over det han tjener og dermed ha en mulighet til å komme seg ut av arbeidsforholdet. Arbeidstakeren kan slik bli fanget i en situasjon som det er vanskelig å komme ut av.

For at det skal være grunnlag for straff i tilfeller som gjelder utnyttelse til arbeid eller tjenester, herunder tigging, må det etter første ledd bokstav b, foreligge et element av tvang, se Prop. 66 L (2019–2020) Endringer i straffeloven mv. punkt 7.2.4. Begrepet «tvangsarbeid» rammer menneskehandel som har til formål å utnytte en persons arbeidskraft, men som ikke kan karakteriseres som slaveri, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) s. 65. Formuleringen «tvangstjenester, herunder tigging», ble tilføyd fordi det ble ansett som uklart om det å utnytte eller forlede noen til tigging var straffbart etter bestemmelsen, da tigging skiller seg fra annen økonomisk virksomhet, og den som tigger ikke yter noe overfor den som gir penger. Formuleringen skulle også omfatte flere former for utnyttelse som har klare likhetstrekk med tigging, slik som for eksempel utnyttelse av gatemusikanter, som utnyttes eller forledes til å stå på gaten og spille musikk, se Ot.prp. nr. 50 (2005–2006) Om lov om endringer i straffeloven 1902 punkt 3.4.3.

«Tvangsarbeid eller tvangstjenester» kan også omfatte tvang til å utføre eller delta i kriminalitet, se for eksempel Rt. 2013 s. 39, hvor det ble regnet som «tvangsarbeid» at mindreårige utlendinger ble tvunget til å begå tyverier i Norge.

I HR-2017-1124-A redegjør førstvoterende for begrepet «tvangsarbeid» etter straffeloven 1902 § 224 første ledd bokstav b, som må anses som uttrykk for gjeldende rett også etter straffeloven 2005 § 257 første ledd bokstav b. De tiltalte i saken drev hvert sitt gartneri hvor de i flere år utnyttet indiske sesongarbeidere på en slik måte at forholdet utgjorde grov menneskehandel til tvangsarbeid. I avsnitt 25 fremgår følgende:

Ordet «tvang» gir assosiasjoner i retning av fysisk eller psykisk press. Det er språklig sett et ganske sterkt uttrykk. Ikke enhver form for negativ påvirkning vil være omfattet. Presset må være så kraftig at vedkommende som rammes settes ut av stand til å handle frivillig. Karakteristikken ‘tvangsarbeid’ forutsetter at vedkommende ikke gis noe annet realistisk valg enn å arbeide. Dette dekker naturligvis situasjonen hvor det er umulig å bryte ut. Men det foreligger tvangsarbeid også dersom alternativene til dette arbeidet alt i alt vil være uforholdsmessig byrdefulle.

Etter en gjennomgang av nasjonale og internasjonale rettskilder, oppsummeres rettstilstanden når det gjelder tvangsarbeid slik i avsnitt 35:

Når nasjonale og internasjonale kilder ses i sammenheng, er det grunnlag for å si at spørsmålet om det foreligger tvangsarbeid i straffelovens forstand, beror på en helhetlig vurdering av den konkrete situasjonen. Det vil kunne foreligge tvangsarbeid selv om vedkommende i og for seg ville ha kunnet bryte ut, dersom situasjonen realistisk bedømt likevel ga lite valg. Arbeids- og lønnsforhold, bo- og sanitærforhold spiller inn, det samme gjør graden av bevegelsesfrihet og isolasjon, maktbruk og ulike former for underordnings- eller avhengighetsforhold. Det har betydning om fornærmede er mindreårig eller voksen. Pressmidlene som binder vedkommende kan være fysiske eller psykiske, uttalte eller implisitte. Og de kan ha et preg av utpressing, for eksempel ved at vedkommende må tåle elendige arbeids- og lønnsvilkår for å unngå at arbeidsgiveren varsler politiet eller utlendingsmyndighetene om ulovlig opphold eller andre forhold som vil gi arbeidstakeren vanskeligheter. Også det å holde tilbake lønn vil kunne sette arbeideren i en låst situasjon, for eksempel fordi han eller hun da ikke vil kunne skaffe seg billett til hjemreisen, eller ved å forlate arbeidsstedet risikerer å tape allerede opptjent lønn.

Straffeloven § 257 annet ledd skal i henhold til forarbeidene «ramme det apparatet som gjør det mulig å utnytte mennesker til de formål som nevnes i første ledd». Annet ledd bokstav a retter seg mot den som legger forholdene til rette for tvang, utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta den som er offeret, mens bokstav b rammer den som på annen måte medvirker til tvangen, utnyttelse eller forledelsen, og bokstav c rammer den som gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til en slik handlemåte fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller fordel.

Straffeloven § 257 tredje ledd regulerer situasjonen der den som utnyttes er under 18 år. Når utnyttelse da skjer til slike formål som er nevnt i første ledd bokstav a til d, skal gjerningspersonen kunne straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Det følger også av rettspraksis at det ved utnyttelse til «tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging» (første ledd bokstav b), ikke stilles strenge krav til den tvangen som må være utøvd når offeret er under 18 år, men at det må være utvist en form for press, se HR-2013-104-A avsnitt 26, 27 og 29, med referanse til HR-2011-1453-U avsnitt 46.

Menneskehandel etter straffeloven § 257 straffes med fengsel inntil seks år. Grov menneskehandel, jf. straffeloven § 258, straffes med fengsel inntil ti år. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det etter bestemmelsen særlig legges vekt på om offeret var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang, og om handlingen har medført betydelig utbytte.

3.3 Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b om utilbørlig utnyttelse av en utlendings situasjon

Straffebestemmelsen i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b rammer utilbørlig utnyttelse av en utlendings situasjon, og lyder slik:

«Med bot eller med fengsel inntil to år straffes den som:

[…]

• b. forsettlig eller grovt uaktsomt formidler arbeid eller bolig for en utlending, eller utferdiger eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven, når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon»

Bestemmelsen gjelder utnyttelse av utlendinger, og den gjelder utnyttelse av situasjonen vedkommende er i som følge av å være utlending. Utnyttelse som like godt kunne rammet enhver person, faller utenfor. Det vises til Vevstad, Utlendingsloven, Kommentarutgave, Oslo 2010 side 613, hvor følgende fremgår:

Selv om en blind utlending grovt utbyttes ved boligformidling, vil det ikke rammes av bestemmelsen dersom det var handikappet og ikke hans situasjon som utlending som ble utnyttet. Gjerningsmannens forsett må også omfatte utnyttelse av utlendingens situasjon. Utnyttelse av utlendingens manglende kjennskap til det norske samfunnet, hans språkkunnskaper eller hans begrensede mulighet til å kontakte myndighetene fordi han mangler tillatelser etter loven, er kjerneeksempler. Valget av forhold som er tatt med i bestemmelsen, viser at det er sammenhengen mellom en vanskelig situasjon som fremmed i Norge og utnyttingen, man vil til livs.

Det nærmere innholdet i bestemmelsen er redegjort for av Høyesterett i HR-2015-2225-A (OUS-saken). Straffesaken gjaldt et ektepar som gjennom rekrutteringsfirmaet sitt hadde bistått filippinske sykepleiere med forskjellige tjenester mot økonomisk vederlag, herunder å skaffe dem arbeid ved Oslo universitetssykehus (OUS) og å fremleie boliger til dem.

Førstvoterende slår fast at utlendingsloven ikke inneholder definisjoner av de begrepene som benyttes i bestemmelsen, at det bare finnes begrenset veiledning i forarbeidene, og at det heller ikke forelå rettspraksis av betydning for forståelsen av innholdet. Det måtte derfor tas utgangspunkt i ordlyden, sett i sammenheng med bestemmelsens formål. Om formålet uttaler førstvoterende følgende i dommens avsnitt 21:

Jeg oppfatter at lovformålet er å ramme visse tjenester som ytes til utlendinger på områder av sentral betydning for dem – arbeid, bolig og dokumenter relatert til deres opphold i Norge – dersom tjenesteytingen utilbørlig utnytter vedkommende utlending. Bestemmelsen bygger på at utlendinger i slike situasjoner kan være i en sårbar situasjon – dels fordi de kan ha et sterkt ønske om å etablere seg i Norge, og dels fordi de ofte har begrenset innsikt i norske forhold. Forarbeidene understreker at det er misbruket man vil til livs, og da særlig når dette skjer som ledd i en organisert virksomhet, se Ot.prp. nr. 46 (1986–87).

I saken var det straffalternativet som retter seg mot den som «formidler arbeid eller bolig for en utlending», som kom på spissen. Høyesterett fant at det tiltalte ekteparets arbeid opp mot Oslo universitetssykehus og opp mot de konkrete sykepleierne fra Filippinene i den hensikt å koble disse slik at arbeidsforhold ble etablert, utvilsomt falt inn under begrepet «formidle arbeid». Det samme gjaldt formidlingstjenester som ekteparet hadde krevd vederlag for overfor fire andre filippinske sykepleiere, selv om formidlingstjenesten i disse tilfellene ikke hadde ledet frem til at et konkret arbeidsforhold ble etablert. Med fire mot en stemme, fant imidlertid Høyesteretts flertall at ekteparet ikke kunne straffes for å ha fremleiet boliger de selv leide. Førstvoterende uttrykker det slik i avsnitt 35:

Ordlyden må forstås slik at den omfatter tjenester som kobler utlendingen til en annen aktør som stiller bolig til rådighet for utlendingen, altså en mellommannstjeneste, se også Vevstad, Utlendingsloven, Kommentarutgave, Oslo 2010 side 614. Selv om situasjonen ligger nær opp til formidling av bolig fordi boligene ble leid med det siktemål å leie dem videre til sykepleierne, medfører strafferettens lovskrav at bestemmelsen ikke kan fortolkes utvidende på dette punkt.

Det følger altså av dommen at det er «mellommannstjenester», det vil si tjenester som kobler utlendingen til en annen aktør, som kan være straffbare etter utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b første straffalternativ. Direkte ansettelse, utleie eller fremleie av bolig omfattes ikke.

Det er et vilkår at «forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon». I avsnittene 44 og 45 i dommen slår førstvoterende fast at «forholdet» må forstås slik at det viser tilbake til den konkrete bistanden som er utført, i den grad bistanden omfattes av lovens handlingsalternativer. Det er altså selve mellommannstjenesten som må innebære en utilbørlig utnyttelse.

Når det gjelder innholdet i vilkåret «utilbørlig utnyttelse», viser førstvoterende i avsnitt 47 til følgende uttalelse i forarbeidene til utlendingsloven 1988, se Ot.prp. nr. 46 (1986–87) s. 251:

Bestemmelsen rammer bare handlinger som innebærer en utilbørlig utnytting av utlendingens situasjon. Dette er ment å dekke det samme som utvalgets [NOU 1983: 47] «mot vederlag eller under andre forhold som innebærer misbruk». Utvalget skriver at de har funnet det vanskelig å presisere dette nærmere i lovteksten. Vanlige vennetjenester rammes ikke, f.eks. at en hjelper en bekjent med å få bolig eller arbeid. Skjer det derimot som ledd i en organisert privat arbeids- eller boligformidling med økonomisk formål, er forholdet straffbart. Det er imidlertid ikke all formidling av bolig til utlending mot vederlag som rammes – det er når vederlagets størrelse innebærer misbruk det blir ulovlig. På den annen side kan forholdet rammes selv om formidlingen skjer vederlagsfritt, dersom det innebærer misbruk (prostitusjon, omsetning av narkotika osv.) Utvalget skriver videre:

‘[…]Likeledes rammes personer, f eks arbeidsgivere, som formidler boliger til utlendinger under forhold som innebærer misbruk, f eks fordi det tas skyhøy leie (overfor utleieren selv kan her ågerbestemmelsene komme inn) eller fordi et stort antall utlendinger bor på begrenset plass.’

I OUS-saken viser førstvoterende i i avsnitt 48 og 49 blant annet til at bestemmelsen åpner for en samlet vurdering av alle de handlinger som er dekket av lovens ulike handlingsalternativer når det skal avgjøres om det foreligger utilbørlig utnyttelse:

Jeg leser dette slik at begrepet «utilbørlig utnyttelse» skal forstås noenlunde synonymt med «misbruk». Denne vurderingen skal særlig – men ikke bare – knyttes til størrelsen på det vederlag som er krevd for bistanden. For privat arbeidsformidling kan det etter arbeidsmarkedsloven § 26 ikke kreves noe vederlag fra arbeidssøkeren. Men å konstatere at vederlag er krevd, er ikke tilstrekkelig for domfellelse etter utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. Det kreves at forholdet – hvor vederlaget som ble krevd inngår – etter en konkret vurdering innebærer en utilbørlig utnytting av utlendingen.

Forsvarerne har gjort gjeldende at bestemmelsen ikke tillater at utilbørlighetsbedømmelsen foretas samlet for alle de handlinger som er dekket av lovens ulike handlingsalternativer. Det er jeg ikke enig i, og ganske særlig ikke når de tjenestene som rammes, er så tett sammenvevd som her. En annen sak er at bedømmelsen skal foretas for hver tiltalepost for seg, det vil si overfor hver av de fornærmede sykepleierne.

Deretter konkluderes det i avsnitt 58 med at «vederlagenes størrelse sett i sammenheng med den økonomiske ufrihet og usikkerhet som arrangementet innebar for sykepleierne» innebar at det forelå utilbørlig utnyttelse i den konkrete saken, knyttet både til formidling av arbeid, og til utferdigelse og formidlingen av dokumenter etter utlendingsloven.

Strafferammen for utilbørlig utnyttelse av utlendinger knyttet til arbeid eller bolig mv. etter utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b er bot eller fengsel inntil to år. I den aktuelle OUS-saken ble straffen satt til ni måneders fengsel for hver av de to tiltalte.

3.4 Øvrige relevante straffebestemmelser

3.4.1 Straffeloven § 260 a om utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av noens arbeidskraft

Straffeloven § 260 a lyder slik:

Den som leier ut lokaler som skal brukes til graverende eller gjentatt ulovlig utnyttelse av noens arbeidskraft, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år. Den som grovt kan bebreides for ikke å ha forstått at lokalene skulle brukes på nevnte måte, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Bestemmelsen gjør det for eksempel straffbart å leie ut næringslokaler til en leietaker eller arbeidsgiver som tilbyr virksomhetens ansatte ulovlige lønns- og arbeidsbetingelser, se Prop. 66 L (2019–2020) kapittel 7. Det følger av særmerknadene til bestemmelsen at uttrykket «lokaler» er ment som en avgrensning mot rom som brukes som bolig. Strafferammen for forsettlige overtredelser er bot eller fengsel inntil tre år. Strafferammen ved grov uaktsomhet er fengsel inntil ett år.

3.4.2 Straffeloven § 395 om lønnstyveri

Straffeloven § 395 om lønnstyveri lyder slik:

Den som utilbørlig og med forsett om en uberettiget vinning for seg selv eller andre misligholder plikt til å yte lønn, feriepenger eller annen godtgjøring som arbeidstaker har rett til etter avtale eller bestemmelse i lov eller forskrift, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Bestemmelsen er ment som et tiltak mot arbeidslivskriminalitet, jf. Prop. 153 L (2020–2021) Endringer i arbeidsmiljøloven mv. (tiltak for å bekjempe arbeidslivskriminalitet), og rammer typisk tilfeller hvor arbeidsgiver unnlater å utbetale lønn eller utbetaler for lav lønn i forhold til hva som følger av lov eller avtale. Det fremgår på s. 25 i lovproposisjonen at vilkåret «utilbørlig» er ment å avgrense mot situasjoner som ikke anses straffverdig opp mot bestemmelsens formål, og videre at:

En slik reservasjon vil gi politi, påtalemyndighet og domstoler mulighet til, etter en konkret vurdering av forholdets straffverdighet opp mot bestemmelsens formål, å la være å straffeforfølge eller ilegge straffesanksjon når arbeidsgivers betalingsunnlatelse, til tross for at den oppfyller bestemmelsens øvrige vilkår, likevel fremstår som unnskyldelig.

Lønnstyveri straffes med bot eller fengsel inntil to år. Grovt lønnstyveri etter straffeloven § 396 straffes med fengsel inntil seks år. Bestemmelsen lyder:

Grovt lønnstyveri straffes med bot eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om tyveriet er grovt, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen gjelder en betydelig verdi, har et systematisk eller organisert preg eller av andre grunner er særlig krenkende eller samfunnsskadelig.

3.4.3 Arbeidsmiljøloven § 19-1 om brudd på arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven

Arbeidsmiljøloven § 19-1 fastsetter straff for overtredelse av bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av arbeidsmiljøloven. Dette omfatter blant annet regler om helse, miljø og sikkerhet, og om arbeidstid. Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil ett år eller begge deler, eller under særlig skjerpende omstendigheter, fengsel inntil fem år.

For øvrig er brudd på lønns- og arbeidsvilkår som følger av en allmenngjort tariffavtale straffbart, jf. allmenngjøringsloven § 15. Overtredelse straffes med bot eller fengsel inntil ett år, eller dersom overtredelsen er grov, med bot eller fengsel inntil tre år.

3.4.4 Pristiltaksloven § 2 om urimelige priser og forretningsvilkår

Pristiltaksloven § 2 forbyr urimelige priser og forretningsvilkår. Bestemmelsen lyder:

Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser.

Med pris menes i denne lov vederlag av enhver art, uten hensyn til om det ellers brukes andre betegnelser som godtgjørelse, salær, honorar, frakt, takst, leieavgift eller liknende.

Overtredelse straffes med bot eller fengsel inntil tre år, eller fengsel inntil seks år dersom det foreligger skjerpende omstendigheter, jf. pristiltaksloven § 4.

Den tidligere straffeloven av 1902 hadde en egen bestemmelse om straff for ågerforbrytelser i § 295. Ved innføring av straffeloven 2005 ble straffebestemmelsen i pristiltaksloven § 4, jf. § 2, ansett tilstrekkelig, og det ble derfor ikke inntatt noen egen bestemmelse om straff for ågerforbrytelser, lik tidligere straffelov § 295, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 13.3.1 side 386. Den opphevede bestemmelsens første ledd hadde følgende ordlyd:

For åger straffes den som ved rettshandel utnytter noens nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold til å oppnå eller betinge et vederlag, som etter de foreliggende omstendigheter står i et påtakelig misforhold til det som ytes, eller som medvirker hertil.

Det er nærliggende å anta at fremleie av bolig til urimelig høy pris vil kunne vurderes opp mot bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 46 (1986–87) s. 251. OUS-saken i HR-2015-2225-A er et eksempel på et tilfelle hvor påtalemyndigheten nettopp mente at fremleie skjedde til urimelig høy pris.

3.4.5 Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a om bruk av ulovlig arbeidskraft

Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a rammer den som «forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven».

Bestemmelsen retter seg bare mot bruk av arbeidskraften til en utlending som «ikke har nødvendig tillatelse etter loven». Det vil si at bestemmelsen gjelder tilfeller hvor utlendingen mangler tillatelse som gir rett til å ta arbeid, samt tilfeller hvor utlendingens tillatelse inneholder begrensninger i retten til å ta arbeid, jf. Ot.prp. nr. 46 (1986–87) s. 251. Eksempel på det siste er tilfeller hvor tillatelsen er knyttet til et bestemt arbeid eller arbeidssted. Strafferammen for overtredelse er bot eller fengsel inntil to år.

3.4.6 Utlendingsloven § 108 fjerde ledd om hjelp til ulovlig opphold

Utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav a rammer den som:

«hjelper en utlending til ulovlig opphold i riket eller i et annet land som deltar i Schengensamarbeidet»

Gjerningsbeskrivelsen rammer den som hjelper en utlending som allerede befinner seg i Norge eller et annet Schengen-land til videre ulovlig opphold, i motsetning til utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b som rammer den som hjelper en utlending til innreisen, se Ot.prp. nr. 56 (1998–99) Om lov om Schengen informasjonssystem (SIS) og lov om endringer i utlendingsloven s. 41. Siden en utlendings ulovlige opphold forutsetter en måte å livnære seg på og et sted å bo, vil ulike former for bistand i forbindelse med arbeid og bosted etter omstendighetene kunne rammes. Samtidig er det et unntak i sjette ledd for tilfeller av «humanitær bistand» til den som oppholder seg ulovlig i riket.