3 Grunnloven og menneskerettighetene

Statens myndigheter må respektere og beskytte menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven og menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av, herunder den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Menneskerettighetene gir enkeltindivider en rekke rettigheter som staten ikke kan gripe inn i uten at nærmere bestemte vilkår er oppfylt.

Generell bevæpning av politiet vil påvirke borgerne, selv om politiets bevæpningsordning i seg selv ikke utgjør et inngrep overfor den enkelte som må ha grunnlag i lov. Flere rettigheter som er vernet etter Grunnloven og EMK kan likevel påvirkes av hva slags bevæpningsordning som besluttes.

Særlig sentral i denne sammenhengen er retten til liv etter Grunnloven § 93 første ledd og EMK artikkel 2. Høyesterett har så langt tolket den nevnte grunnlovsbestemmelsen i samsvar med EMK, slik konvensjonsbestemmelsen er tolket av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

EMK artikkel 2 pålegger staten en negativ plikt til å avstå fra å ta liv, og en positiv plikt til å iverksette passende tiltak for å verne om livet til personer innenfor statens jurisdiksjon, se for eksempel Fernandes de Oliveira mot Portugal 31. januar 2019 (78103/14) avsnitt 104.

EMD har i sin praksis, med henvisning til retten til liv, fremhevet krav som har betydning for politiets bruk av makt. Kravene som stilles til staten knytter seg primært til bruken av maktmidlene, ikke til spørsmålet om politiet skal være bevæpnet. Hovedpunkter fra EMDs rettspraksis gjengis kort nedenfor.

I storkammerdommen Giuliani og Gaggio mot Italia 24. mars 2011 (23458/02) fastslo EMD at staten må ha et klart rammeverk som regulerer politiets bruk av makt. Domstolen uttalte blant annet at staten må sørge for å ha «appropriate legal and administrative framework defining the limited circumstances in which law enforcement officials may use force and firearms, in the light of the relevant international standards», og videre at «the national law regulating policing operations must secure a system of adequate and effective safeguards against arbitrariness and abuse of force and even against avoidable accident» (avsnitt 208-209).

Staten må også stille klare krav til myndighetspersonene som skal kunne bruke makt. EMD har blant annet i Sašo Gorgiev mot den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia 19. april 2012 (49382/06) uttalt at staten må ha «high professional standards within their law-enforcement systems and ensure that the persons serving in these systems meet the requisite criteria […], when equipping police forces with firearms, not only must the necessary technical training be given, but the selection of agents allowed to carry such firearms must also be subject to particular scrutiny» (avsnitt 51).

I Nachova m.fl. mot Bulgaria 6. juli 2005 (43577/98 og 43579/98) uttalte EMD at «law enforcement agents must be trained to assess whether or not there is an absolute necessity to use firearms, not only on the basis of the letter of the relevant regulations, but also with due regard to the pre-eminence of respect for human life as a fundamental value» (avsnitt 97). Uttalelsen viser at forpliktelsen etter EMK artikkel 2 også rommer plikten til å lære opp polititjenestemenn i maktbruk, herunder bruk av skytevåpen.

Videre følger det av Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Hvilken vekt barnets beste skal ha når det står i konflikt med andre hensyn, må vurderes ut fra hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for barnet.