8 Departementets vurdering

8.1 Innledning

Det er et politisk og prinsipielt spørsmål av stor samfunnsmessig betydning og interesse om norsk politi skal være bevæpnet med skytevåpen i tjenesten. Det spørsmålet vurderte Stortinget våren 2025, og konkluderte med lovvedtaket 16. juni 2025 om at Politidirektoratet kan beslutte generell bevæpning av politiet og gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen. I Prop. 140 L (2024–2025) punkt 3 side 3 er det lagt til grunn at en ordning med permanent, generell bevæpning av politiet må vedtas av Stortinget. Proposisjonen her bygger på at en slik bevæpningsordning for norsk politi fortsatt skal være forankret i lov.

Om behovet for generell bevæpning viser departementet til redegjørelsen i Prop. 140 L (2024–2025), som også fremgår av proposisjonen her punkt 2.2. Selv om erfaringene med innføringen av elektrosjokkvåpen, som redegjort for i punkt 2.6, tilsier at elektrosjokkvåpen i noen tilfeller kan erstatte skytevåpen, så gjør ikke innføringen av elektrosjokkvåpen at behovet for generell bevæpning med skytevåpen bortfaller. Erfaringene med generell bevæpning av politiet etter 1. juli 2025, omtalt i punkt 2.5, er gode. Selv om det totale antallet oppdrag hvor politiet benyttet skytevåpen økte fra 2024 til 2025, er det ingen forskjell i antall innrapporterte tilfeller i månedene før og etter innføringen av generell bevæpning i 2025. Proposisjonen her tar utgangspunkt i at norsk politi nå er og fortsatt skal være bevæpnet, men det drøftes hvordan generell bevæpning bør reguleres i politiloven. Departementet foreslår noen endringer, herunder om hvem – lovgiver, departement eller direktorat – som skal treffe beslutningen.

Departementet bemerker at flere av høringsinstansene har hatt innspill til de nærmere bestemmelsene om omfanget av bevæpningen, og reglene og rammene for politiets bruk av våpen som er fastsatt av Politidirektoratet. Disse innspillene vil det være relevant for direktoratet å se hen til i sitt videre arbeid. De omtales ikke nærmere i denne proposisjonen.

8.2 Lovfesting av generell bevæpning av politiet

I dag er det opp til Politidirektoratet å beslutte at politiet skal være bevæpnet med skytevåpen i daglig tjeneste. Denne løsningen ble valgt da man raskt ønsket å gi en hjemmel som åpnet for generell bevæpning. I Prop. 140 L (2024–2025) punkt 4 side 4 er det vist til at en beslutning om bevæpning av politiet i daglig tjeneste, er og bør være en utpreget politifaglig vurdering. Stortingsbehandlingen viste da også at politiets egen vurdering av behovet for bevæpning var et vektig argument for lovendringen.

Departementet mener fortsatt at direktoratets faglige vurdering av behovet for generell bevæpning av politiet veier tungt. Samtidig berører spørsmålet om slik bevæpning ikke bare politiet selv, men hele samfunnet. Hvilket politi samfunnet skal ha, og hvilke maktmidler det skal ha tilgjengelig i ulike situasjoner, er knyttet til overordnede verdi- og samfunnsspørsmål som det ikke alene kan være opp til politiet selv å avgjøre. Det er et politisk og prinsipielt spørsmål av samfunnsmessig betydning om norsk politi skal være generelt bevæpnet med skytevåpen.

I høringsnotatet ble det foreslått å lovfeste i politiloven at politiet i alminnelighet er bevæpnet med skytevåpen i daglig tjeneste. Samtidig ble det det skissert tre alternative reguleringsmåter, se punkt 6, som i større eller mindre grad vil gjøre beslutningen om generell bevæpning til en faglig eller politisk vurdering. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om denne delen av forslaget, støtter departementets forslag om å lovfeste at politiet i alminnelighet er bevæpnet med skytevåpen i daglig tjeneste.

Departementet fastholder at når det nå skal på plass en mer permanent regulering av generell bevæpning av politiet, bør løsningen være å lovfeste at politiet i sin alminnelighet er bevæpnet. Det legges dermed opp til at Stortinget, og ikke Politidirektoratet, skal ta den formelle og overordnede beslutningen om at norsk politi er bevæpnet i tjenesten, se forslaget til endringer i politiloven § 6 femte ledd første punktum. Det vil dermed fremgå av politiloven at norsk politi i alminnelighet er bevæpnet med skytevåpen.

Med «i alminnelighet» gis det uttrykk for at det normale er at politiet er bevæpnet med skytevåpen, og at det er et bevæpnet politi befolkningen må forvente å møte. Det signaliserer samtidig, som noen høringsinstanser også er inne på, at ikke alt politipersonell er bevæpnet, og at ikke alle oppdrag nødvendigvis utføres med bevæpning. Er politiet ubevæpnet vil det enten være fordi aktuelt personell ikke er omfattet av de nærmere bestemmelsene om omfanget av bevæpningen, eller fordi det er besluttet avvæpning i tråd med direktoratets nærmere bestemmelser om tjenestetyper og oppdrag som kan utføres ubevæpnet, jf. forslaget til § 6 femte ledd andre punktum.

Basert på innspill i høringen har departementet kommet til at formuleringen «i daglig tjeneste» bør erstattes med «i tjenesten». Dette er en enklere, men fortsatt dekkende formulering. Det kan da ikke oppstå tvil om hvorvidt «daglig» innebærer noen form for begrensning, slik noen høringsinstanser har pekt på. Samtidig får «i tjenesten» frem at bevæpningsordningen kun gjelder under utøvelse av polititjeneste.

Departementet har vurdert hvor i politiloven hjemmelen for generell bevæpning bør stå. Politihøgskolen har foreslått at bestemmelsen plasseres i politiloven kapittel V om forskjellige bestemmelser, eventuelt i en ny § 6 c. Departementet har kommet til at at det er mest hensiktsmessig å beholde nåværende plassering i politiloven § 6, som et eget femte ledd. Reguleringen av generell bevæpning vil da fremgå av samme bestemmelse som de alminnelige reglene om hvordan polititjenesten skal utføres, som også vil sette sentrale rammer for bevæpningen. Dette omfatter blant annet at politiet bare kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når tjenestehandlingen berører eller skjer overfor eller i nærvær av barn. Det passer også godt inn at bestemmelsen om vilkår for bruk av skytevåpen fremgår av etterfølgende § 6 b.

Det er det ordinære politiet det i politiloven § 6 femte ledd siktes til, selv om PST også er en del av politiet. Oppgavene og oppdraget til PST er i denne sammenheng av en annen karakter enn det øvrige politiets. Livvakttjenesten ved PST er allerede fast bevæpnet, jf. våpeninstruksen § 3-2 (2), men bærer i motsetning til vanlig uniformert politi våpenet skjult. Bevæpnet politi ellers skal normalt være uniformert og bære skytevåpenet synlig, med mindre tjenestens art eller situasjonen tilsier noe annet, jf. våpeninstruksen § 3-1 (2). Øvrige tjenestepersoner i PST kan også bevæpnes i henhold til reglene i våpeninstruksen, herunder etter reglene om oppdragsbevæpning, jf. § 3-2 (1) og (2). PSTs behov for bevæpning anses derfor tilfredsstillende dekket av bestemmelsene i våpeninstruksen. Våpeninstruksens regler om oppdragsbevæpning vil også være aktuelle for det ordinære politiet, for eksempel for tjenestepersoner som ikke er omfattet av generell bevæpning.

8.3 Rammer for bevæpningen

I dag har Politidirektoratet myndighet til å fastsette «nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen, herunder knyttet til tid og sted, oppdragets art og på annen måte», jf. politiloven § 6 femte ledd andre punktum. Hensynet til at innholdet i regelverket skal være lett tilgjengelig og forutberegnelig for allmennheten, og hensynet til demokratisk kontroll med politiet, kan tilsi at rammene for generell bevæpning av politiet i størst mulig grad fremgår av lovbestemmelsen. Departementet har vurdert ulike muligheter for innramming av den generelle bevæpningen, se nedenfor, men har kommet til at nærmere regulering i lovs form både er vanskelig og lite hensiktsmessig. En finner det eksempelvis vanskelig å angi i lovbestemmelsen situasjoner eller oppdrag hvor politiet som hovedregel eller utgangspunkt skal være ubevæpnet når det først er innført generell bevæpning. Departementets vurdering er dessuten at når lovgiver har truffet den overordnede beslutningen om generell bevæpning, og samtidig gjør det tydelig at beslutningen verken er ensbetydende med at bevæpningen skal omfatte alle i politiet eller at politiet alltid skal bære skytevåpen, bør de nærmere vurderinger og beslutninger om omfang og eventuell avvæpning være politifaglige.

Departementet foreslår derfor å videreføre Politidirektoratets myndighet til å gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen, se forslaget til andre punktum i politiloven § 6 femte ledd. Omfanget av bevæpningen kan blant annet omfatte bestemmelser om hvilke tjenestepersoner som skal være bevæpnet, hvilken type skytevåpen de skal være bevæpnet med og retningslinjer for hvilke tjenestetyper og oppdrag mv. som kan, eventuelt bør, utføres ubevæpnet.

Det foreslås imidlertid noen endringer i bestemmelsen. «Gir» foreslås endret til «skal gi» for å tydeliggjøre Politidirektoratets plikt til å gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen.

Videre foreslås det å endre angivelsen av hva Politidirektoratet skal gi nærmere bestemmelser om. Departementet mener at det viktigste og mest sentrale er at det kommer tydelig frem at enkelte oppdrag fortsatt kan utføres ubevæpnet. Departementet foreslår derfor å innta i lovbestemmelsen at Politidirektoratet skal gi bestemmelser om tjenestetyper og oppdrag som kan utføres ubevæpnet, se forslaget til andre punktum i politiloven § 6 femte ledd. Dette vil innebære en lovmessig forankring av at enkelte tjenestetyper og oppdrag fortsatt kan gjennomføres ubevæpnet. En slik formulering i loven tydeliggjør politiets plikt til å vurdere avvæpning for nærmere angitte tjenestetyper og oppdrag, i tråd med direktoratets nærmere bestemmelser.

Departementet mener at det er politiet på taktisk og operasjonelt nivå som på bakgrunn av risikovurderinger og informasjon om det enkelte oppdrag, er best egnet til å vurdere om oppdraget kan eller bør utføres uten bevæpning. Slike oppdrag kan for eksempel være polititjeneste rettet mot barn og unge, herunder i form av skolebesøk og forebyggende oppdrag, vakthold på sykehus, kontakt med pårørende eller der tjenestepersoner vitner i retten. Departementet legger til grunn at det ved utarbeidelsen av nærmere bestemmelser om når politiet kan eller bør være ubevæpnet, særlig må ses hen til hvem politiet forventer å møte i oppdraget. Det kan for eksempel være at utgangspunktet bør være at politiet ikke er bevæpnet i møte med barn og andre sårbare personer, med mindre konkrete vurderinger i den enkelte situasjon tilsier noe annet. Politiloven § 6 sjette ledd om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved tjenestehandlinger som berører eller skjer overfor eller i nærvær av barn, legger føringer for de nærmere bestemmelsene direktoratet skal gi.

Departementet har vurdert om det bør gjøres andre avgrensninger og presiseringer i lovteksten knyttet til omfanget av bevæpningen, herunder hvilket personell i politiet som er omfattet og hvilken type skytevåpen som tillates. Enkelte høringsinstanser mener at ordlyden i bestemmelsen bør endres fra «politiet» til «politiets innsatspersonell», og har også hatt innspill til hvilke typer innsatspersonell som bør omfattes av generell bevæpning. Departementet opprettholder forslaget om å benytte begrepet «politiet» i lovteksten. Departementet mener at Politidirektoratet er nærmest til å vurdere hvilket politipersonell som skal være generelt bevæpnet. Departementet har vurdert om det bør lovfestes at generell bevæpning kun gjelder enhånds skytevåpen, men har kommet til at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig. Politidirektoratet vil gi nærmere bestemmelser om dette.

I høringsnotatet skisserte departementet muligheten for å innta i lov eller forskrift at «tjenestetyper og oppdrag der bevæpning vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk, til ulempe eller virke støtende overfor innbyggerne, kan utføres ubevæpnet». En slik formulering vil tydeliggjøre i loven at det må gjøres en avveining av ulike hensyn. Formuleringen bygger på retningslinjene for Politidirektoratets tidligere beslutninger om midlertidig bevæpning i henhold til rundskriv RPOD-2021-5, og på Politidirektoratets beslutning 23. juni 2025 om generell bevæpning. Flere høringsinstanser er positive til å innta denne eller en lignende formulering i loven. Andre peker på at formuleringer som «støtende» innebærer en subjektiv vurdering, og at lovverket bør benytte objektive begreper.

Departementet fastholder at hva som er uhensiktsmessig, upraktisk, til ulempe eller vil virke støtende overfor innbyggerne er momenter som må hensyntas, både ved utformingen av direktoratets nærmere bestemmelser og i de konkrete vurderingene av om et oppdrag kan eller bør utføres ubevæpnet. En lovfesting av slike hensyn vil imidlertid ikke gi særlig veiledning til politiet utover det som uansett vil være en del av den politifaglige vurderingen. Eksempelvis vil bæring av skytevåpen i situasjoner eller i konkrete tilfeller hvor det vil bli vurdert som støtende, og uten at det er nødvendig, ikke være i samsvar med godt politifaglig arbeid. Departementet vurderer at det heller ikke vil gi god veiledning eller forutberegnelighet for befolkningen. Det bør overlates til Politidirektoratet å identifisere, vurdere og eventuelt gi føringer om hvilke forhold og momenter som skal hensyntas og avveiningen mellom dem.

Departementet understreker at bevæpning av politiet i tjenesten er et beredskapstiltak som innebærer at skytevåpen skal være tilgjengelig på tjenestepersonens kropp. Tjenesteoppdrag skal for øvrig utføres i tråd med politilovens og våpeninstruksens øvrige regler, både de generelle reglene om hvordan tjenesten skal utføres og de spesifikke bestemmelsene om bruk av skytevåpen. Det understrekes at det ikke foreslås endringer i vilkårene for bruk av skytevåpen i politiloven § 6 b og våpeninstruksen § 4-3. Skytevåpen kan fremdeles bare brukes når det er absolutt nødvendig og hvor lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart ikke vil føre frem, og kun i konkret angitte situasjoner. Det legges heller ikke opp til endringer i de alminnelige bestemmelsene om ledelse og ansvar og fremgangsmåten for bruk av våpen, som er regulert i våpeninstruksen §§ 4-1 og 4-2.

Alminnelig bevæpning av politiet endrer heller ikke de prinsipielle utgangspunktene for hvordan tjenesten skal utføres. Departementet er enig med høringsinstansene som har påpekt dette. Prinsippet om minst mulig bruk av makt gjelder som før, og vil internaliseres gjennom utdanningen og opplæringen av politiet. Etter hvert som nye generasjoner tjenestepersoner kommer til som ikke har erfaring fra en i hovedsak ubevæpnet politirolle, vil det være viktig å styrke vektlegging av kommunikasjon, konflikthåndtering og tilbakeholdenhet i maktbruk, både gjennom opplæring, trening og øvelser, men også gjennom uformelle sosialiseringsprosesser, normer og praksiser. Hvordan politiets myndighetsutøvelse og maktbruk kommer til uttrykk i språk, risikokommunikasjon og vektlegging av handlingsalternativer vil over tid påvirke praksisutviklingen og ha betydning for politiets legitimitet og tillit i befolkningen.

All bruk og trussel om bruk av skytevåpen skal fortsatt rapporteres til Politidirektoratet, jf. våpeninstruksen § 5-3. Det er også et rammeverk for oppfølging av saker hvor politiet har benyttet våpen. Spesialenheten for politisaker skal motta varsel og iverksette etterforsking i alle saker hvor noen har blitt skadet som følge av at politiet har løsnet skudd. Det følger av påtaleinstruksen § 34-6 andre ledd at Spesialenheten skal etterforske saker hvor noen er død eller alvorlig skadet som følge av politiets tjenestehandlinger, uavhengig av mistanke om straffbart forhold. I tillegg har Riksadvokaten gitt instruks om at det bør iverksettes etterforsking når politiet har skadet noen ved bruk av skytevåpen, uavhengig av anmeldelse og selv om skaden ikke er alvorlig (Riksadvokatens rundskriv 3/2006). For å sikre organisatorisk læring sender Spesialenheten kopi av påtalevedtak til Politidirektoratet når saker har nasjonal interesse eller krever administrativ vurdering. Politidirektoratet har etablert et system for oppfølging av hendelser knyttet til politiets våpenbruk. Denne oppfølgingen omfatter både saker etterforsket av Spesialenheten og hendelser som ikke har ført til slik etterforsking. Sakene vurderes i sammenheng med annet kunnskapsgrunnlag, og det utarbeides årlige oversikter for å identifisere læringspunkter og foreslå tiltak.

Departementet vurderer at forslagene i denne proposisjonen, sammen med gjeldende regler i politiloven og våpeninstruksen, samlet sett rammer inn generell bevæpning av politiet på en god måte. Samtidig gis politiet nødvendig handlingsrom for å vurdere hva som er mest hensiktsmessig operasjonalisering av bevæpningen.

Departementet bemerker avslutningsvis at etter politiloven § 27 a kan Forsvaret etter anmodning bistå politiet i nærmere angitte situasjoner. Slik bistand er nærmere regulert i instruks om Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen). Når Forsvarets personell bistår politiet, følger det av bistandsinstruksen § 7 første ledd at de ikke kan anvende makt utover det som følger av bistandsanmodningen og de fastsatte rammene for politiet, herunder politiloven § 6. Når politiet anmoder om bistand fra Forsvaret vurderes behovet for bevæpning av Forsvarets personell konkret for det oppdraget anmodningen gjelder. Generell bevæpning av politiet medfører ikke behov for endringer i reglene om Forsvarets bistand til politiet. Bevæpning av Forsvarets personell når de bistår politiet skal fortsatt vurderes konkret for hver anmodning.