7 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet, i likhet med de fleste av politidistriktene og særorganene, støtter forslaget om å lovfeste generell bevæpning av politiet. Både direktoratet og andre høringsinstanser viser til at spørsmålet om generell bevæpning angår hele samfunnet og berører grunnleggende verdimessige og prinsipielle forhold av stor samfunnsmessig betydning, og at den overordnede beslutningen derfor bør tas av Stortinget og forankres i lov. Politiets Fellesforbund peker også på at det er viktig med publisitet om beslutningen og begrunnelsen for den, og at dette er tilgjengelig, og mener dette best sikres ved at bestemmelsen om bevæpning inntas direkte i politiloven. Forslaget om lovfesting støttes også av Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Politihøgskolen og Norges Politilederlag i Parat.

Møre og Romsdal politidistrikt og Politiets utlendingsenhet støtter gjeldende regulering, hvor myndigheten til å beslutte bevæpning i daglig tjeneste ligger til Politidirektoratet. Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at beslutningsmyndigheten i loven bør legges til departementet, med fullmakt til å delegere myndigheten til Politidirektoratet.

Sør-Vest politidistrikt og Finnmark politidistrikt mener det strengt tatt ikke er nødvendig med en lovhjemmel for generell bevæpning, men støtter likevel en lovfesting. Kripos mener at lovfesting verken er nødvendig eller hensiktsmessig. I uttalelsen vises det til at det er bruken av skytevåpen som krever hjemmel i lov, og at selve bevæpningen er uproblematisk i forhold til legalititetsprinsippet. Det vises også til at verken Sverige, Finland eller Danmark har lovfestet selve bevæpningen. Kripos mener at bevæpningen kan fastsettes ved instruks. Samtidig peker Kripos på at et argument for likevel å lovfeste generell bevæpning kan være at slik bevæpning bryter med en lang tradisjon og er resultat av et politisk spørsmål avgjort av Stortinget.

Også Advokatforeningen er enig med departementet i at spørsmålet om generell bevæpning av politiet bør fastsettes på politisk nivå, og ikke internt i politiet etter rene politifaglige vurderinger. Advokatforeningen støtter imidlertid ikke generell bevæpning av politiet. De mener det ikke er fremlagt et faktisk grunnlag for å konkludere med at fremskutt lagring av våpen i politiets kjøretøy ikke har vært tilstrekkelig for å respondere på de trusselsituasjonene politiet har stått overfor. De viser også til at tilliten til norsk politi generelt har vært svært høy. Etter deres syn er politiets sivile preg og fremtoning i kontakt med befolkningen en medvirkende faktor til at tilliten til norsk politi har ligget i helt øvre sjikt i forhold til andre sammenlignbare land. De er bekymret for at et mindre sivilt preg allerede har vært en medvirkende faktor til fallende tillit til politiet, og at generell bevæpning vil akselerere denne utviklingen. Advokatforeningen foreslår subsidiært at lovfestingen av generell bevæpning gjøres tidsbegrenset, kombinert med en lovfestet plikt for departementet til å legge frem en evaluering av ordningen og forslag til videre regulering i god tid før utløpet.

Antirasistisk Senter er negative til generell bevæpning, og mener at det reiser alvorlige rettssikkerhetsmessige, tillitsmessige og diskrimineringsrelaterte spørsmål. De uttrykker bekymring for at bevæpning kan forsterke opplevelsen av kriminalisering av bestemte grupper, at situasjoner som tidligere kunne vært løst gjennom dialog, i større grad får et konfronterende preg, og at dette vil virke i motsatt retning av forebyggende og tillitsskapende politiarbeid. Subsidiært mener senteret at det må gis tydelige rammer for bevæpningen, herunder tydelige definerte unntak i lov eller forskrift for situasjoner hvor politiet ikke skal være bevæpnet.

Politihøgskolen foreslår at hjemmelen for generell bevæpning plasseres i politiloven kapittel V om forskjellige bestemmelser, eventuelt i ny § 6 c. I uttalelsen vises det til at politiloven § 6 inneholder de grunnleggende prinsippene for politiets utførelse av tjenesten, både med og uten makt, mens hjemmelen for bevæpning gir overordnede føringer for politiets utrustning, uten at den vil påvirke de prinsipielle utgangspunktene for hvordan tjenesten utføres.

Kripos og Politihøgskolen mener at ordlyden bør endres fra «politiet» til «politiets innsatspersonell». Politidirektoratet mener det bare er politiets innsatspersonell som kan bevæpnes, men at det likevel ikke er unaturlig at begrepet «politiet» benyttes i loven og at det overlates til direktoratet å gi utfyllende bestemmelser om personkretsen. Kripos og Sør-Vest politidistrikt viser til at «politiet» også vil omfatte ansatte i PST, som ikke er underlagt Politidirektoratet. Det pekes derfor på et behov for klargjøring av hva som vil gjelde for PST. Norges politilederlag i Parat mener det bør åpnes for at også ansatte eller innbeordrede ved relevante utdanningsaktiviteter ved Politihøgskolen kan omfattes av en beslutning om generell bevæpning.

Kripos og Sør-Vest politidistrikt foreslår at «i daglig tjeneste» tas ut av ordlyden. Kripos mener begrepet er uheldig, upresist og at det kan misforstås, og uttaler: «[…] lest bokstavelig kan det lede til en tanke om at de mer uvanlige og kanskje farligere oppdrag fortsatt vil kreve egen bevæpningsordre, hvilket jo ikke er meningen med forslaget.» Politidirektoratet er enig i at formuleringen kan virke uklar, og foreslår heller at «i tjenesten» benyttes. Flere høringsinstanser bemerker at ordlyden «i alminnelighet» signaliserer at noen oppdrag kan utføres ubevæpnet.

Politidirektoratet, sammen med de fleste av politidistriktene og særorganene som har uttalt seg om denne delen av høringen, støtter forslaget om at direktoratet skal gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen. Direktoratet, samt Øst politidistrikt og Vest politidistrikt, viser til at det vil kunne være behov for å regulere omfanget av bevæpningen i takt med endringer i samfunnet, og at dette best kan ivaretas ved at kompetansen til å gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen legges til Politidirektoratet. Direktoratet viser til at det innenfor rammene av direktoratets bestemmelser må være politiet på taktisk og operasjonelt nivå som vurderer og beslutter om konkrete oppdrag skal utføres uten bevæpning, basert på risikovurderinger og annen informasjon om det enkelte oppdrag. Øst politidistrikt mener at Politidirektoratets myndighet til å gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen bør plasseres i våpeninstruksen.

LO mener det må fremgå tydelig at enkelte oppdrag bør og skal utføres ubevæpnet, og at det er særskilt viktig blant annet i forbindelse med møter med barn og unge og forebyggende oppdrag. Også Norges Røde Kors er opptatt av at det kommer tydelig frem at enkelte oppdrag fortsatt bør kunne utføres ubevæpnet. Organisasjonen mener at det i § 6 femte ledd andre punktum bør stå at Politidirektoratet skal gi nærmere bestemmelser om tjenestetyper og oppdrag som «bør» utføres ubevæpnet, istedenfor «kan», blant annet fordi dette gir et sterkere incentiv til å gjennomføre oppdrag ubevæpnet. Videre uttales det at det må gis klare føringer for hvordan denne vurderingen skal gjennomføres, for å sikre forutsigbarhet for politiet og politiets samarbeidsaktører. Organisasjonen ønsker at politiet som utgangspunkt er ubevæpnet når de samhandler med dem, for eksempel ved aktiviteter rettet mot barn og unge og i søk- og redningsoppdrag. De viser til at tilstedeværelse av bevæpnet politi i deres aktiviteter og bygninger kan utfordre de humanitære prinsippene arbeidet deres bygger på.

Barneombudet uttaler at det ikke kan se at barns rettigheter er omtalt i høringsnotatet, og at det heller ikke er vurdert hvilke potensielle konsekvenser endringene vil ha for barn. Ombudet mener dette er svært uheldig, og at det medfører at høringsinstansene ikke får mulighet til å ta stilling til departementets vurdering av hvordan forslaget vil kunne påvirke barn.

Redd Barna mener at grunnprinsippet om at politiet i Norge skal ha et sivilt preg er spesielt viktig i forebyggende arbeid rettet mot barn og unge. Organisasjonen mener at loven bør inneholde en hovedregel om at oppdrag rettet mot barn, eller der barn er til stede, utføres ubevæpnet, med mindre konkrete vurderinger i den enkelte situasjon tilsier noe annet. Dette begrunnes blant annet med at det gir tilstrekkelig fleksibilitet, samtidig som det forutsetter en etterprøvbar vurdering av om bevæpning likevel var riktig. Alternativt støtter organisasjonen forslaget om å innta i lov eller forskrift at «tjenestetyper og oppdrag der bevæpning vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk, til ulempe eller virke støtende overfor innbyggerne, kan utføres ubevæpnet». Også Norges Røde Kors foreslår å innta dette i loven. Sentralt ungdomsråd i Oslo mener at politiet ikke bør være bevæpnet når de skal drive forebyggingsarbeid rettet mot ungdommer, samt når de gjennomfører skolebesøk, besøk på fritidsklubber og lignende.

Politiets Fellesforbund understreker at det at barn er involvert, ikke er egnet som avgjørende kriterium for hvorvidt bevæpning kan unnlates. Også Politihøgskolen påpeker at enkelte unge og sårbare personer kan utgjøre en stor trussel. Politidirektoratet peker på at oppdrag som involverer barn og sårbare personer må vurderes særskilt, men understreker samtidig at også slike oppdrag kan innebære risiko som gjør bevæpning nødvendig. Direktoratet foreslår følgende tilføyelse i loven:

«Det skal blant annet tas hensyn til om bevæpningen kan virke støtende overfor innbyggerne, særlig i oppdrag som involverer barn og sårbare personer. Politiet skal alltid foreta en konkret vurdering av risiko knyttet til det enkelte oppdrag, sett hen til formålet med generell bevæpning.»

Vest politidistrikt mener det er sentralt at terskelen for avvæpning blir sett opp mot beredskap og responstid. Distriktet fremhever at formålet med bevæpning nettopp er de plutselig oppdukkende hendelsene hvor det er tidskritisk å gripe inn med skytevåpen.

Politiets utlendingsenhet fremhever at det bør ligge en risikovurdering til grunn for en eventuell avvæpning. Politihøgskolen mener at handlingsrommet for avvæpning må være begrenset og basert på en konkret og grundig risikovurdering. Det anføres at vurderingen ikke nødvendigvis kan knyttes til tjenestetyper eller typetilfeller av oppdrag, men til spesielle og generelle forhold ved oppdraget og situasjonen i området for øvrig. Høgskolen uttaler at hvorvidt politiets bevæpningsstatus oppleves som støtende, vil være en subjektiv vurdering, og at lovverk og instrukser bør benytte objektive begreper. Politihøgskolen mener videre at det ikke skal være en plikt til å vurdere avvæpning. Politiets Fellesforbund peker på at hvorvidt bevæpning vil oppfattes støtende henger sammen med om dette avviker fra det normale, og at dette spørsmålet vil bli mindre aktuelt når politiet i alminnelighet er bevæpnet.

Politidirektoratet, Øst politidistrikt, Sør-Øst politidistrikt og Politiets Fellesforbund støtter departementets vurdering om at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å lovregulere at bevæpning i daglig tjeneste kun gjelder enhåndsvåpen.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) bemerker at menneskerettslige regler verken pålegger eller forbyr generell bevæpning av politiet, og at de derfor ikke har overordnede synspunkter på om dette bør innføres i Norge, eller på de aktuelle lovforslagenes utforming som sådan. NIM mener likevel at generell bevæpning av politiet krever en vurdering av om dagens rutiner for opplæring, trening, oppfølging m.m. er tilstrekkelige, og at dette henger sammen med sikringsplikten etter EMK artikkel 2. NIM etterlyser videre ytterligere tiltak for å beskytte psykisk syke. Det bemerkes at selv om det ligger noe på utsiden av lovforslaget, så bør det arbeides langs flere akser for å redusere risikoen for at det oppstår skarpe situasjoner som involverer psykisk syke personer. Det etterlyses også en vurdering av om permanent bevæpning av politiet kan bidra til å forsterke de negative sidene av politiets bistand til helsetjenesten. NIM mener videre at det er grunn til å vurdere nærmere om en ordning hvor det kun er bevæpnet politi som kan utføre tvang mot psykisk syke utenfor institusjon, er hensiktsmessig og lovlig. NIM etterlyser også en særlig omtale av bruk av våpen i massetjeneste, da dette kan reise særlige spørsmål i relasjon til demonstrasjonsfriheten.

Sentralt ungdomsråd i Oslo mener at det positive med generell bevæpning er at politiet raskere kan reagere på alvorlig kriminalitet. Samtidig uttrykker rådet bekymring for at generell bevæpning vil påvirke ungdommers tillit til politiet i negativ retning. Rådet trekker frem tazer (elektrosjokkvåpen) og batong som alternativer.

Politihøgskolen peker på at befolkningens oppfatning av politiet ikke nødvendigvis handler om hvorvidt politiet er bevæpnet eller ubevæpnet, men at det er vel så viktig for befolkningens tillit hvordan politiet opptrer og kommuniserer.

Politidirektoratet understreker at de har stor oppmerksomhet mot at tilnærmingen til oppdragsløsningen ikke skal endres med innføringen av generell bevæpning. Direktoratet bemerker at politiet har vært bevæpnet i lange perioder tidligere og har god erfaring med å bære våpen i daglig tjeneste. Politiet har også god kompetanse og ferdigheter til forsvarlig bruk og håndtering av våpen uavhengig av bevæpningsmodell. Direktoratet viser til at vilkårene for å bruke skytevåpen er uendret, og at politiet så langt det er mulig også skal ha en defensiv taktisk tilnærming i sin oppgaveløsning for å redusere behovet for bruk av makt.

Luftfartstilsynet gjør oppmerksom på at det er begrensninger i polititjenestepersoners adgang til å bære våpen på lufthavner og i kabinen på luftfartøy.