3 Menneskerettslige forpliktelser

3.1 Innledning

Barnevernsloven gir hjemmel for inngripende tiltak overfor barn og foreldre. Grunnloven og folkerettslige forpliktelser gir rettslige grenser for utformingen og anvendelsen av barnevernsloven. Det omfatter blant annet statens plikt til å sikre barns behov for beskyttelse og omsorg, barnets beste, og barn og foreldres rett til familieliv og privatliv. FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) er særlig viktige på barnevernsfeltet. Disse konvensjonene er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, og går ved motstrid foran annen lovgivning, jf. §§ 2 og 3.

3.2 Grunnloven

Grunnloven setter rammer for statens inngrep overfor barn og foreldre, og inneholder flere sentrale bestemmelser for barnevernsområdet. Det gjelder blant annet § 93 om forbudet mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, § 95 om retten til en rettferdig rettergang, likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet i § 98, § 102 om retten til privat- og familieliv, § 104 om barns rettigheter, § 106 om bevegelsesfriheten og § 113 om legalitetsprinsippet.

Etter Grunnloven § 102 første ledd har enhver rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, hjem og kommunikasjon. Høyesterett har i Rt-2014-1105 avsnitt 29 og Rt-2015-93 avsnitt 60 lagt til grunn at det er tillatt å gripe inn i rettighetene, dersom inngrepet har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. Høyesterett la i avsnitt 66 også til grunn at §§ 102 og 104 er «komplementære, slik at barnets beste inngår som et tungtveiende element ved forholdsmessighetsvurderingen etter Grunnloven § 102». Bestemmelsen tilsvarer i stor grad EMK artikkel 8.

Grunnloven § 104 gir særskilte rettigheter til barn som har stor betydning i barnevernssaker. I første ledd framgår at barnet har krav på respekt for sitt menneskeverd og rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og at deres mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og utvikling. I andre ledd framgår at ved «handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» I Innst. 186 S (2013–2014) framhever Kontroll- og konstitusjonskomiteen på side 30 at den vekt hensynet til barnets beste skal tillegges, vil avhenge av hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for barnet.

Barn er gitt et særskilt vern om sin personlige integritet i Grunnloven § 104 tredje ledd. Det er formulert som en individuell rettighet for barnet og omfatter rett til beskyttelse mot alvorlige integritetskrenkelser som vold, mishandling og seksuell utnyttelse. Barnets personlige integritet skal ivaretas uavhengig av hvor barnet bor, og omfatter også barn i fosterhjem og institusjon. Bestemmelsen pålegger også staten å sørge for å ha og håndheve et regelverk som på best mulig måte kan verne barnet fra utnyttelse, vold og mishandling.

Grunnloven § 106 gir enhver rett til bevegelsesfrihet, men åpner for begrensninger når det er hjemlet i lov og nødvendig for å ivareta tungtveiende hensyn. Grunnloven § 94 gir et selvstendig vern mot vilkårlig frihetsberøvelse og oppstiller et eksplisitt krav om hjemmel i lov, nødvendighet og forholdsmessighet. Vernet omfatter også administrative restriksjoner av friheten med tvang. Den pågrepne skal snarest mulig framstilles for en domstol, og andre som er berøvet friheten kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold. EMK art. 5 og tilleggsprotokoll nr. 4 gir også nærmere regler om frihetsbegrensninger og frihetsberøvelse, se nedenfor.

3.3 Den europeiske menneskerettskonvensjon

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har flere bestemmelser som har betydning i barnevernssaker. De mest sentrale for lovforslagene i denne proposisjonen omtales i det følgende.

3.3.1 Forbud mot tortur – artikkel 3

Både Grunnloven § 93 og EMK artikkel 3 forbyr tortur, umenneskelig, nedverdigende behandling eller straff. Bestemmelsen er absolutt og gjelder uten unntak, også i nødsituasjoner eller ved alvorlig kriminalitet. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) skiller ikke alltid klart mellom umenneskelig og nedverdigende behandling. Grensen beror på de konkrete omstendighetene. Som utgangspunkt definerer EMD «umenneskelig behandling» som behandling som medfører alvorlig fysisk eller psykisk lidelse. Vurderingen baseres blant annet på varighet, lidelsens art og i enkelte saker offerets kjønn, alder og helse. Etter EMDs praksis anses behandlingen å være «nedverdigende» hvis den fører til, eller er egnet til å føre til, en følelse av frykt, angst eller mindreverd.

EMK har ikke spesifikke artikler om barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, men artikkel 2 (retten til liv), artikkel 3 (forbud mot tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling) og artikkel 8 (retten til privatliv) tolkes slik at staten er forpliktet til å beskytte barn mot inngrep i deres fysiske og psykiske integritet. EMD understreker at staten har en plikt til å beskytte barn mot vold, særlig når barn er under offentlig omsorg, som på skoler eller andre institusjoner. EMD har i flere saker tolket EMK artikkel 3 som et forbud mot fysisk avstraffelse, da bruk av vold som straff eller som mål i seg selv strider mot retten til fysisk integritet.

3.3.2 Retten til frihet og sikkerhet – artikkel 5

EMK artikkel 5 gir enhver rett til personlig frihet og sikkerhet, og vern mot vilkårlig frihetsberøvelse («deprivation of liberty»). Vernet er ikke absolutt, og frihetsberøvelse kan skje på nærmere angitte vilkår. Forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse er også forankret i Grunnloven § 94 og barnekonvensjonen artikkel 37.

EMK artikkel 5 krever lovhjemmel, både av hensyn til det materielle inngrepet og saksbehandlingen. Bestemmelsen definerer uttømmende unntak der myndighetene kan berøve borgerne friheten (bokstav a–f). Unntakene skal tolkes snevert jf. blant annet D.G. mot Irland (2002), avsnitt 74. På nærmere vilkår tillates etter bokstav d frihetsberøvelse av mindreårige for å føre tilsyn med barnets oppdragelse («educational supervision»). EMD har understreket at dette ikke er begrenset til klasseromsundervisning, men omfatter mange sider av utøvelsen av foreldreansvar for barnets beste og beskyttelse av barnet. «Educational supervision» kan omfatte en bred oppfølging av barnets utvikling, ikke bare tradisjonell undervisning, jf. P. og S. mot Polen (2012), avsnitt 147. EMD har i Blokhin mot Russland (2016) avsnitt 171 understreket at det må foreligge et faktisk pedagogisk, utviklingsrettet innhold i tiltaket som er egnet til å møte barnets behov for hjelp, inkludert at institusjonen har nødvendig faglig kompetanse og ressurser. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har i sin tolkning av rettskildebildet vist til at formålet ikke kan være rene samfunnsvern- eller atferdskorrigerende hensyn, jf. deres høringsuttalelse til Ekspertgruppens rapport.

EMD har gjennom praksis stilt opp ytterligere begrensninger for frihetsberøvelse. Det er blant annet innfortolket et krav om sammenheng mellom plasseringsgrunnen og plasseringsstedet, og at tiltaket må være forholdsmessig. I artikkel 5 nr. 2–5 gir en rekke rettssikkerhetsgarantier for den som er blitt pågrepet eller frihetsberøvet.

Etter EMK artikkel 5 nr. 4 skal enhver som er pågrepet eller berøvet sin frihet, ha rett til å anlegge sak slik at lovligheten av frihetsberøvelsen «raskt» skal bli avgjort av en domstol, og at hans løslatelse blir beordret dersom frihetsberøvelsen er ulovlig. Om kravet til hurtighet har EMD uttalt at dette må vurderes konkret, avhengig av forholdene som gjør seg gjeldende ved hvert tilfelle, jf. Ilnseher mot Tyskland (2018) avsnitt 252. EMD har innfortolket at domstolskontrollen av frihetsberøvelsen skal skje med rimelige intervaller for å sikre at frihetsberøvelsen ikke varer lenger enn nødvendig. EMD har akseptert intervaller på opp mot ett år for frihetsberøvelser som faller inn under artikkel 5. Hva som utgjør rimelige intervaller må vurderes konkret i hver enkelt sak, jf. Winterwerp mot Nederland (1979) avsnitt 55. I Abdulkhakov mot Russland (2012) avsnitt 209 har EMD slått fast at hva som er et rimelig intervall vil blant annet avhenge av arten av frihetsberøvelsen og hvor nærliggende det er at forholdene endrer seg. Det stilles krav til kortere intervaller når det handler om frihetsberøvelse av mindreårige, enn voksne, jf. Spisak mot Tsjekkia (2024) avsnitt 82. Vurderingen av om et tiltak utgjør en frihetsberøvelse beror på en helhetsvurdering av inngrepets art, varighet, gjennomføringsmåte og virkninger, jf. Engel m.fl. mot Nederland (1976), avsnitt 59. Momenter som muligheten til å forlate området, graden av kontroll over personens bevegelser og i hvilken grad personen er isolert fra omverdenen inngår også i vurderingen, jf. Guzzardi mot Italia (1980) avsnitt 92 og 93, og De Tommaso mot Italia (2017), avsnitt 80. Formålet med tiltaket kan være relevant, men er ikke avgjørende for at tiltaket er i overensstemmelse med artikkel 5.

Frihetsberøvelse må avgrenses mot begrensninger i bevegelsesfriheten, som reguleres i tilleggsprotokoll nr. 4 artikkel 2 til EMK. Slike begrensninger kan være i samsvar med lov dersom det er nødvendig i et demokratisk samfunn for å ivareta hensyn til offentlig trygghet, helse, moral eller andres rettigheter og friheter. Det stilles ikke krav om domstolsprøving for slike begrensninger.

EMD har påpekt i M. og R.T. og F. mot Østerrike (1989) avsnitt 1 at «[.]while the protection afforded by this provision also covers minors, it has to be noted at the outset that the care and upbringing of children normally and necessarily require the imposition of various restrictions on the child’s liberty. Thus the children in a school or in another educational or recreational institution must abide by certain rules which limit their freedom of movement and their liberty in other respects without there being a deprivation of liberty in the sense of Article 5.» EMD har også presisert at institusjonsopphold normalt ikke utgjør frihetsberøvelse, med mindre tiltakene samlet sett har en slik grad og intensitet at barnet faktisk berøves sin fysiske frihet.

Borgarting lagmannsrett vurderte i LB-2024-24485 om et barn som var på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet, utgjorde frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5. Retten la til grunn EMDs kriterier om helhetsvurdering av tiltakets karakter, varighet, virkninger, gjennomføringsmåte og kontekst. Retten kom til at oppholdet ikke passerte terskelen for «deprivation of liberty», blant annet fordi jenta hadde reell adgang til å forlate stedet gjennom tilrettelagt transport, ikke var fysisk innelåst, hadde kontakt med foreldre og andre, og at restriksjoner som skjerming og digitalregulering var omsorgsbegrunnet, forholdsmessige og tidsavgrensede. Anken til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet.

3.3.3 Retten til rettferdig rettergang – artikkel 6

Det følger av EMK artikkel 6 nr. 1 at enhver har rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid, ved en uavhengig og upartisk domstol, for å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter. Retten til kontradiksjon og til å bringe tvisten inn for en domstol står sentralt etter artikkel 6. Bestemmelsen gjelder primært tvister mellom private, men EMD har lagt til grunn at saker hvor det offentlige griper direkte inn i private rettigheter, omfattes. Videre har EMD lagt til grunn at også forvaltningsorganer som er uavhengige og upartiske omfattes av domstolsbegrepet. Barneverns- og helsenemnda oppfyller kravene. Retten til rettferdig rettergang gjelder også barn, men den kan begrenses når det er legitime behov for det og forholdsmessighet mellom mål og middel. EMK har også akseptert nasjonale ordninger som kan begrense barns rett til å reise sak, se Golder mot Storbritannia (1975) avsnitt 39, men slike ordninger kan ikke undergrave essensen i barnets rett til å reise sak, se Ashingdane mot Storbritannia (1978), avsnitt 57.

3.3.4 Retten til respekt for privatliv og familieliv – artikkel 8

Etter EMK artikkel 8 har enhver rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Disse rettighetene er også vernet i Grunnloven § 102 og barnekonvensjonen artikkel 16.

Bestemmelsen gir vern mot vilkårlige inngrep fra myndighetene. For barn som bor i barnevernsinstitusjon, aktualiseres bestemmelsen særlig ved tiltak som begrenser barnets autonomi og dagligliv.

Vernet etter EMK artikkel 8 nr. 1 omfatter fysisk og psykisk integritet, personlig identitet, trivsel og verdighet. Det framgår av EMK artikkel 8 nr. 2 at staten kan gjøre inngrep i disse rettighetene hvis det er i samsvar med loven og nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til blant annet å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Formålet med barnevernstiltak er å gi barn hjelp, omsorg og beskyttelse, dette er legitime formål etter artikkel 8 nr. 2.

Vilkåret om at inngrep må være i samsvar med loven innebærer at inngrepet må ha grunnlag i nasjonal rett og rettsregelen må være tilgjengelig og utformet slik at det er mulig å forutberegne sin rettsstilling. Praksis fra EMD krever at ytterrammene for skjønnsutøvelsen må være tydelig definert, og det må framgå hvilke kriterier som skal være retningsgivende for skjønnet. Det minste inngreps prinsipp er sentralt i nødvendighetsvurderingen. Inngrepet må ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. I nødvendighetskravet er det også innfortolket et krav om forholdsmessighet mellom inngrepets formål og inngrepet. Det må foretas en rimelig avveining mellom de motstridende interessene i saken, se blant annet EMDs avgjørelse i Strand Lobben m.fl. mot Norge (2019) avsnitt 203. Når et tvangstiltak i seg selv er svært inngripende, stiller EMD særlig strenge krav til forholdsmessigheten. I Munjaz mot Storbritannia (2012), avsnitt 80 understreker EMD at «…when a person’s personal autonomy is already restricted, greater scrutiny [will] be given to measures which remove the little personal autonomy that is left.» Det må gjøres en konkret vurdering ut fra omstendighetene i den enkelte sak, og det må gjøres en forholdsmessighetsvurdering som blant annet tar hensyn til samfunnsutviklingen. Staten er gitt en vid skjønnsmargin ved nødvendighetsvurderingen.

Fysiske inngrep overfor barnet, inkludert maktbruk for å overvinne barnets motstand, er alvorlige inngrep i barnets integritet. EMD har i dommene Bures mot Tsjekkia (2012), avsnitt 95 og M.S mot Kroatia (2015) avsnitt 104 og 105 framhevet at fysisk maktbruk må være strengt nødvendig («strictly necessary») ut fra pasientens atferd. Begge EMD-dommene gjaldt bruk av fysisk tvang i psykisk helsevern. I førstnevnte dom uttaler EMD: «The Court notes that both the European and national standards […] are unanimous in declaring that physical restraints can be used only exceptionally, as a matter of last resort and when their application is the only means available to prevent immediate or imminent harm to the patient or others.»

Artikkel 8 stiller også prosessuelle krav til forsvarlig saksbehandling, som overlapper delvis med artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang, men rekker lenger ved at artikkel 8 gjelder forvaltningens og domstolenes beslutningsprosesser. Det kreves forsvarlig saksbehandling, tilstrekkelig opplysning av saken og at berørte parter gis reell mulighet til å ivareta sine interesser. Vedtak skal begrunnes og vise hvorfor tiltaket er nødvendig og forholdsmessig i den konkrete situasjonen.

EMD har slått fast at inngrep i ytringsfriheten og privatlivet ofte vil utgjøre inngrep av høy intensitet, se blant annet sakene Dudgeon mot Storbritannia (1981) og Lingens mot Østerrike (1986). EMD tok i dommen K.U. mot Finland (2008) stilling til hvilke krav som gjelder når det kommer til beskyttelse av privatlivet for barn etter EMK artikkel 8. EMD konkluderte med at den finske staten hadde et ansvar for å gjøre aktive tiltak på systemnivå som forhindrer utnyttelse på internett.

3.3.5 Ytrings- og informasjonsfrihet – artikkel 10

Etter EMK artikkel 10 har enhver frihet til å ytre seg, innta meninger og motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep fra offentlige myndigheter og uten hensyn til landegrenser. Staten skal ikke bare la være å gripe inn i denne friheten, men også positivt legge til rette for at borgerne kan utøve friheten. Det er adgang til å gjøre inngrep i retten hvis det er klar lovhjemmel, saklig formål og forholdsmessighet mellom formålet som forsøkes oppnådd og ulempene inngrepet medfører. EMD har i saken Handyside mot Storbritannia (1976) og Müller mfl. mot Sveits (1988) vist til at ytringer som sjokkerer eller skader enkeltindividet kan være vernet av ytringsfriheten, men at hensynet til «moral» kan begrunne inngrep. Dommen viser at staten har en betydelig skjønnsmargin i slike saker.

3.4 FNs barnekonvensjon artikkel 3, artikkel 12, artikkel 19, artikkel 25, artikkel 32, artikkel 36 og artikkel 37

FNs barnekonvensjon (barnekonvensjonen) artikkel 3 nr. 1 fastslår at prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Prinsippet gjelder både i enkeltsaker og ved utforming av regelverk. Det innebærer en rettslig plikt til å tillegge barnets beste nødvendig vekt ved gjennomføring av andre rettigheter og ved skjønnsutøvelsen av lovbestemmelser som berører barn. FNs barnekomité generelle kommentar nr. 14 (GC-2013-14-CRC) gir veiledning om vurderingen av barnets beste. Barnekomiteens generelle kommentarer er ikke rettslig bindende, men Høyesterett har vist at uttalelsene kan tillegges vekt ved tolkningen og anvendelsen av barnekonvensjonens bestemmelser, se blant annet HR-2020-661-S avsnitt 80.

Barnets beste er ett av fire generelle prinsipper i konvensjonen, sammen med ikke-diskriminering i artikkel 2, retten til liv, overlevelse og utvikling i artikkel 6 og retten til å bli hørt etter artikkel 12. Prinsippene får betydning for tolkningen av andre bestemmelser i konvensjonen. Begrepet barnets beste er dynamisk og må tolkes i den konkrete sammenhengen det inngår i. Hva som anses som barnets beste kan endre seg over tid og mellom kulturer. Barnets rett til å uttrykke sin mening skal ivaretas i vurderingen av barnets beste. FNs barnekomité har tydelig angitt at det er en uløselig forbindelse mellom artikkel 3 nr. 1 og artikkel 12. Artikkel 3 har som mål å realisere barnets beste, mens artikkel 12 gir metodikken for å høre barnets synspunkter.

Barnets rett til beskyttelse og omsorg er forankret i flere bestemmelser. Etter artikkel 3 nr. 2 skal staten sørge for den omsorg og beskyttelse som er nødvendig for barnets trivsel og utvikling. Dette skal skje gjennom egnede lovmessige og administrative tiltak. FNs barnekomité understreker at også unnlatelser kan utgjøre brudd på artikkel 3. Øvrige bestemmelser i barnekonvensjonen presiserer hva som ligger i omsorgs- og beskyttelsesplikten, inkludert barnets rett til utdanning etter artikkel 28 og 29, rett til lek, hvile og fritid etter artikkel 31 og rett til rehabilitering etter artikkel 39. Beskyttelsesplikten omfatter også retten til beskyttelse mot vold, omsorgssvikt og utnytting og mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, etter artikkel 6, 19, 32, 33, 34, 36 og 37 bokstav a. Staten skal også beskytte barn mot at de selv utsetter seg for fare, og iverksette forebyggende tiltak når det foreligger risiko.

Etter artikkel 12 skal staten sikre at barn som kan danne egne synspunkter, fritt kan uttrykke dem i alle forhold som vedrører barnet, og at synspunktene tillegges vekt etter barnets alder og modenhet. Barnet skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, i tråd med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett, jf. artikkel 12 nr. 2. Barnekomiteen har uttrykt i Generell kommentar nr. 12 (2009) at artikkel 3 nr. 1 ikke kan anvendes korrekt dersom kravene i artikkel 12 ikke er oppfylt.

Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 1 gir barn beskyttelse mot å bli skilt fra foreldrene mot deres vilje. Begrepet «deres vilje» skal forstås både som foreldrenes og barnets vilje. Atskillelse kan bare skje etter lov og forsvarlig saksbehandling, og når det er nødvendig av hensyn til barnets beste. Artikkel 9 nr. 3 pålegger staten å respektere barnets rett til regelmessig kontakt med begge foreldre, med mindre dette strider mot barnets beste.

Når staten overtar omsorgen for et barn følger det av artikkel 3 og artikkel 19 at staten må følge opp barnet tett og iverksette nødvendige tiltak for tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Artikkel 19 forplikter staten til å beskytte barn mot fysisk og psykisk vold, overgrep og omsorgssvikt. Staten har en plikt til å beskytte barnet mot skader fra andre og hindre at barnet utsetter seg selv for fare og skade, og å forebygge risiko for skader framover i tid.

Artikkel 20 pålegger staten en plikt til å beskytte og bistå barn som er fratatt sitt familiemiljø eller der det ikke er til barnets beste å bli boende i familien. Barn som ikke kan bo hjemme skal sikres alternativ omsorg, og har rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten.

Artikkel 36 i barnekonvensjon pålegger staten å beskytte barn mot alle former for utnytting som kan skade barnet. Bestemmelsen har en bred rekkevidde og fungerer som et supplement til konvensjonens øvrige bestemmelser om beskyttelse mot spesifikke former for utnytting, som økonomisk utnytting, seksuell utnytting og handel med barn. Formålet er å sikre at ingen former for utnytting faller utenfor vernet. I generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet presiserer komiteen at barn skal beskyttes mot alle former for utnytting som kan skade deres utvikling og velferd, og nevner blant annet utnytting gjennom rekruttering til kriminelle aktiviteter, inkludert cyberkriminalitet. Artikkel 32 gir et særskilt vern mot økonomisk utnytting og arbeid som kan være skadelig for barnets helse, utvikling eller utdanning. Bestemmelsen pålegger staten å treffe nødvendige tiltak for å sikre gjennomføring.

Barnekonvensjon artikkel 25 fastslår at barn som har opphold utenfor hjemmet etter vedtak av kompetente myndigheter har rett til en periodisk gjennomgang av behandlingen og alle andre forhold som er relevante for oppholdet. Artikkel 25 må forstås i lys av artikkel 20 som gjelder barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, og artikkel 9 som regulerer vilkårene for å skille barn fra foreldre uten samtykke. Formålet etter artikkel 25 er å sikre at oppholdet er til barnets beste og at barnet ikke utsettes for omsorgssvikt eller overgrep under statens omsorg. Barnet har en individuell rett til konkret og regelmessig vurdering av behandlingen de mottar, og alle andre forholdene som er relevante for oppholdet. FNs retningslinjer for alternativ omsorg (A/RES/64/142) gir ytterligere føringer for hvordan oppfølgingen skal skje.

Barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav b–d regulerer frihetsberøvelse av barn, og rettighetene samsvarer i stor grad med EMK artikkel 5 nr. 1 og nr. 4, men gir et utvidet vern. Det framgår av bokstav b at pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn bare kan benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Bokstav c inneholder særskilte regler for gjennomføringen av frihetsberøvelsen og fastsetter at ethvert barn som er berøvet friheten, skal behandles med menneskelighet og med respekt for menneskets iboende verdighet og på en måte som tar hensyn til barnets behov ut fra barnets alder. Barnekomiteen har blant annet framhevet at barn skal tilbys et fullgodt undervisnings- og opplæringstilbud under institusjonsopphold, jf. også barnekonvensjonen artikkel 28 og 29. Barnekomiteen har videre understreket at barn med ulike problemstillinger skal holdes atskilt, og at straffedømte ikke skal plasseres i samme institusjon som barn med andre atferdsproblemer, jf. Generell kommentar nr. 10 (2007) avsnitt 85 til 89. Bokstav c gir videre frihetsberøvede barn et krav på å opprettholde forbindelsen med sin familie gjennom brevveksling og besøk. Retten kan innskrenkes ved «særlige omstendigheter». Etter bokstav d har barn som er berøvet friheten rett til overprøving av vedtaket av en domstol eller annen uavhengig myndighet, og det gis nærmere krav til saksbehandlingen. Prøvingsretten er noe videre enn etter EMK artikkel 5, den dekker «alle forhold som har betydning for plassering av barnet».

Etter artikkel 13 har barn rett til ytringsfrihet, inkludert frihet til å søke, motta og spre informasjon og ideer gjennom alle former for kommunikasjon, så lenge det ikke bryter med andres rettigheter eller offentlig sikkerhet eller helse og moral. Ytringsfriheten er nært knyttet til barns rett til å bli hørt (artikkel 12) og deres rett til tilgang til informasjon (artikkel 17). Barnekonvensjonen artikkel 17 viser til at partene skal erkjenne «massemedienes viktige rolle og skal sikre at barnet har tilgang til informasjon og stoff fra forskjellige nasjonale og internasjonale kilder, særlig de som har som formål å fremme barnets sosiale, åndelige og moralske velferd og fysiske og psykiske helse. Etter artikkel 17 bokstav e har statene et ansvar for å «beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd». FNs barnekomité har understreket behovet for klar identifikasjon av potensielt skadelig informasjon i mediene, i tillegg til behovet for å bedre mediekunnskapen blant barn og unge. Komiteen har også lagt til grunn at det kan være behov for sterke virkemidler for å beskytte særlig de yngste barna mot skadelig innhold som nærgående seksuelle skildringer og grov vold.

3.5 Rettighetene til urfolk, nasjonale minoriteter og andre etniske, religiøse eller språklige minoriteter

Grunnloven § 108 angir statens forpliktelse til å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Samiske barn har, som urfolk, rettigheter som er gitt dem også gjennom nasjonal lov.

Sameloven gir blant annet en utvidet rett til bruk av samiske språk i rettsvesenet og i helse- og omsorgssektoren i forvaltningsområdet for samiske språk.

Etter barnekonvensjon artikkel 30 skal barn som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller en urbefolkning, ikke nektes retten til sin kultur, sitt språk og sin religion i samvær med andre medlemmer av sin gruppe. Etter artikkel 20 har staten en plikt til å sørge for at barn, som av ulike årsaker ikke kan tas vare på av familien, får et alternativt omsorgstilbud. I henhold til artikkel 20 nr. 3 skal det, når mulige løsninger overveies, tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Nasjonale minoriteter og urfolk er også gitt vern gjennom FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.

Urfolk er gitt et særskilt vern gjennom ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. FNs erklæring om urfolks rettigheter legger viktige føringer for forståelsen av rettighetene. Nasjonale minoriteter er gitt vern gjennom Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

3.6 FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne

FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at menneskerettighetene gjelder fullt ut for alle. Den pålegger statene å iverksette relevante tiltak for å sikre funksjonshemmedes rettigheter. Konvensjonen framhever prinsipper som likeverd, ikke-diskriminering, full deltakelse og anerkjennelse av funksjonshemmede som likeverdige borgere. Etter artikkel 7, skal konvensjonsstaten treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får utøve alle menneskerettigheter på lik linje med andre barn. Barnets beste og barnets rett til å bli hørt, tilpasset deres funksjonsevne og alder, skal alltid være grunnleggende hensyn. Norge ratifiserte CRPD i 2013, og fra 1. januar 2026 er konvensjonen inkorporerte i norsk lov og går ved motstrid foran annen lovgivning. Ved ratifiseringen i 2013 ble det samtidig avgitt tolkningserklæringer, blant annet knyttet til at CRPD tillater begrensning i rettslig handleevne og tvungen omsorg/behandling kun som absolutt siste utvei, og alltid med rettssikkerhetsgarantier.