6 Grensesetting og adgang til inngrep skal følge barnets behov

6.1 Gjeldende rett

6.1.1 Vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon

Barn kan ha opphold i barnevernsinstitusjon begrunnet i barnets omsorgssituasjon, jf. §§ 3-2, 4-2 og 5-1, eller fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. §§ 6-1, 4-4 og 6-2. Vedtak kan treffes med samtykke eller som tvangsvedtak.

Vilkår og regler for institusjonsopphold uten samtykke etter § 6-2 omtales i punkt 4.1. Det framgår av § 6-2 fjerde ledd at nemnda bare kan treffe vedtak om opphold på institusjon etter § 6-2 dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Dette innebærer at nemnda i slike saker skal ta stilling til hvilken institusjon barnet skal ha opphold i.

6.1.2 Barns rettigheter, inkludert rett til medvirkning

Barnet har rett til vern av sin personlige integritet og forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling under opphold på barnevernsinstitusjon, jf. § 10-2. Barn har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter barnevernsloven og under institusjonsoppholdet jf. § 1-4 og 10-2. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Institusjonen har plikt til å sørge for at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved andre forhold som vedrører barnet, jf. § 10-2. Barnets medvirkning skal dokumenteres etter reglene i § 12-4, § 12-5 og forskrift 12. oktober 2023 nr. 1631 om barns medvirkning i barnevernet (medvirkningsforskriften) § 6.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. § 1-3. Barnevernets tiltak skal være til barnets beste. Hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering, og det er presisert i § 1-3 at barnets mening er et sentralt moment i vurderingen. Vurderinger av barnets beste skal også dokumenteres etter reglene i §§ 12-4 og 12-5.

Barn som har fylt 15 år, er part i saken. Barneverns- og helsenemnda kan innvilge yngre barn partsrettigheter, dersom hensynet til barnets beste tilsier det, jf. § 12-3 andre ledd. I saker som gjelder tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel, er barnet alltid part, jf. § 12-3.

6.1.3 Institusjonens omsorgsansvar, inkludert adgang til å sette grenser for det enkelte barnet

Barnevernsinstitusjonene skal gi barn som oppholder seg på institusjonen forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, jf. § 10-1. Behandlingsbegrepet gjelder for barn med institusjonsopphold fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. §§ 4-4, 6-1 og 6-2. Barns rettigheter under institusjonsoppholdet, inkludert retten til medvirkning og retten til vern av sin personlige integritet og forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, framgår av § 10-2.

Å ivareta omsorgen for barnet krever at institusjonen også må sette nødvendige grenser for barnet. Institusjonens adgang til grensesetting ble tydeliggjort gjennom lovendringer med virkning fra 1. januar 2026 og omtales i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4. Det framgår av § 10-3 første ledd at «barnevernsinstitusjonen har rett og plikt til å sette grenser for barnet når det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse ut fra barnets alder og modenhet. Institusjonen kan på tilsvarende måte som foreldre sette grenser for barnets bevegelsesfrihet, besøk, bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett.». Hvilke grenser som kan settes ut fra omsorgsansvaret, må vurderes ut fra barnets individuelle behov for omsorg og beskyttelse, jf. andre ledd.

En viktig del av omsorgsansvaret er å etablere gode rammer og strukturer i hverdagen som fremmer barnets utvikling og selvstendighet, og å beskytte barnet mot fare og skade. Institusjonen kan sette ulike grenser for barnet, for eksempel om innetider eller at barnet ikke kan bruke elektroniske kommunikasjonsmidler eller ha besøk i visse perioder av døgnet, for eksempel om natten eller når barnet skal gjøre skolearbeid. Dersom barnet har et særlig behov for beskyttelse, kan det være nødvendig ut fra omsorgsansvaret å nekte barnet å forlate institusjonen eller kreve at vedkommende har følge av institusjonsansatte utenfor institusjonen for en avgrenset periode. Det kan også være nødvendig å nekte barnet besøk eller bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett helt eller delvis for en avgrenset periode, se nærmere omtale i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.3 og Prop. 133 L (2020–2021) punkt 16.1.4. Det forutsetter jevnlig vurdering av om grensesettingen er nødvendig og rimelig ut fra barnets alder, modenhet og individuelle behov. Institusjonen kan også sette tilsvarende grenser når det er nødvendig av hensyn til trygghet og trivsel for andre på institusjonen, jf. § 10-4.

6.1.4 Institusjonens adgang til bruk av fysisk makt

Institusjonen kan ut fra omsorgsansvaret benytte milde former for fysisk makt som å holde barnet kortvarig fast eller lede barnet dersom det er åpenbart nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse, jf. § 10-3 tredje ledd. Mer omfattende maktbruk krever annen lovhjemmel. Institusjonens adgang til å benytte fysisk makt for å avverge skade, framgår av § 10-11, som ble endret med virkning fra 1. januar 2026. Institusjonen kan, dersom det er strengt nødvendig, benytte fysisk makt for å avverge a) akutt fare for skade på barnets liv eller helse, b) nært forestående fare for at barnet utsetter eget liv eller egen helse for alvorlig skade og c) akutt fare for skade på andre personers liv eller helse eller ved akutt fare for vesentlig skade på eiendom. I tillegg til at institusjonen kan benytte fysisk makt når det er strengt nødvendig i akutte faresituasjoner, ble det lovfestet at institusjonen også kan benytte fysisk makt for å avverge «nært forestående fare» for at barnet utsetter eget liv eller egen helse for alvorlig skade, jf. § 10-11 første ledd bokstav b. Vilkåret «nært forestående fare» ble tatt inn i loven gjennom Stortingets behandling, jf. Innst. 524 L (2024–2025), for å skape større klarhet rundt tidsmomentet. Bestemmelsen er ment å tydeliggjøre at institusjonen kan benytte mer omfattende fysisk makt også utenom akutte, umiddelbare faresituasjoner, dersom det foreligger et alvorlig skadepotensial for barnet som er nært forestående. Se nærmere omtale av vilkårene i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.9 og Innst. 524 L (2024–2025).

6.1.5 Institusjonens inngrepshjemler

Alle barnevernsinstitusjoner har på nærmere vilkår adgang til å kroppsvisitere barnet eller undersøke barnets rom og eiendeler, og inndra farlige gjenstander, jf. §§ 10-8 og 10-9. Fra 1.januar 2026 kan institusjonen også kreve innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktiviteter for inntil to uker av gangen dersom det foreligger begrunnet mistanke om at barnet gjennom slike aktiviteter utsettes for fare eller skade, jf. § 10-10.

Når et barn er på barnevernsinstitusjon fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. §§ 4-4-, 6-1 eller 6-2, har institusjonen etter § 10-12 en utvidet adgang til å vedta inngrep i barnets rettigheter. Det omfatter inngrep i barns bevegelsesfrihet, besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler for inntil 14 dager om gangen. Se punkt 5.1 for en nærmere redegjørelse for innholdet i § 10-12.

All grensesetting og inngrep i barns rettigheter må være nødvendige ut fra formålet med institusjonsoppholdet, og forholdsmessig i det enkelte tilfellet, jf. § 10-6. Tiltaket skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig. Ved vurderingen av nødvendigheten og forholdsmessigheten skal barnevernsinstitusjonen vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet. Det skal også legges vekt på om barnet bor alene, jf. § 10-6 andre ledd.

Etter § 10-5 skal barnevernsinstitusjonen arbeide systematisk for å forebygge bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter. Institusjonen skal gjennomgå bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet.

6.1.6 Saksbehandling og klage

Regler om saksbehandling og klage følger av § 10-16. Institusjonens avgjørelser om inngrep i barnets rettigheter etter §§ 10-8 til 10-12 er enkeltvedtak som skal protokollføres, jf. første ledd. Protokollen skal vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet. Protokollene skal sendes til barnevernstjenesten og statsforvalteren, og statsforvalteren skal gjennomgå protokollene. Institusjonen skal dokumentere alle vesentlige faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger, jf. § 12-4. Krav til begrunnelse av vedtak, inkludert vektlegging av barnets mening og vurdering av barnets beste, følger av § 12-5.

Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren på enkeltvedtak og brudd på §§ 10-1 til 10-15, det vil si både på grensesetting og inngrep. Barn har rett til å klage uavhengig av alder. Klager behandles etter reglene i forvaltningsloven, og statsforvalteren kan prøve alle sider av saken. Institusjonen skal informere barnet og foreldrene om adgangen til å klage. Hvis barnet ønsker det, skal institusjonen bistå med å utforme og oversende klager.

6.1.7 Generelle krav til institusjoner. Godkjenning

Det følger av § 10-17 at enhver barnevernsinstitusjon skal være godkjent av Bufetat. Barnevernsinstitusjonen skal ha en definert målgruppe og et formulert mål for sin faglige virksomhet. Institusjonen skal bruke metoder som er faglig og etisk forsvarlige og tilpasset institusjonens målgrupper og målene for institusjonens virksomhet. Det er ikke nærmere definert i barnevernsloven hva som skal regnes som en «målgruppe» eller på hvilken måte institusjonstilbudet kan differensieres. I forarbeidene til bestemmelsen er det understreket at spørsmål knyttet til målgruppe og differensiering av institusjonstilbudet må avgjøres etter en konkret faglig vurdering på bakgrunn av oppdatert kunnskap og erfaring, jf. Prop. 133 L (2020–2021) side 576.

Videre følger det av § 10-18 at barnevernsinstitusjonen til enhver tid skal ha forsvarlig bemanning og kompetanse. Institusjonen skal ha ansatte med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen ut fra institusjonens målgruppe og målsetting.

Barnevernsloven § 10-19 gir nærmere regler om godkjenningen av barnevernsinstitusjoner. Det er presisert i andre ledd, at en barnevernsinstitusjon bare kan godkjennes dersom den drives i samsvar med barnevernsloven og forskriftene til loven, og at institusjonen ellers drives på en forsvarlig måte. I andre punktum er det vist til at godkjenningen skal gjelde for «bestemte målgrupper». I tredje ledd er det presisert at barnevernsinstitusjoner kan bestå av flere institusjonsavdelinger, og at institusjonsavdelinger som utfører selvstendige faglige og administrative oppgaver må ha egen godkjenning.

6.2 Ekspertgruppens forslag

Ekspertgruppens forslag om at adgang til inngrep skal følge barnets behov, bygger på forslaget fra Barnevernsinstitusjonsutvalget i NOU 2023: 24, se nærmere i punkt 2.1. Det framgår videre i punkt 2.2.1 at departementet varslet en helhetlig utredning av at adgangen til inngrep skal følge barnets behov i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 8.6.

Ekspertgruppen for barne- og ungdomskriminalitet foreslo i sin rapport at adgangen til inngrep i barnets bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon skal vurderes individuelt. Med dette menes at grunnlaget for institusjonsoppholdet ikke skal være avgjørende for hvordan institusjonen skal kunne gripe inn for å beskytte barnet mot egne skadelige handlinger. Ekspertgruppen uttaler blant annet i kapittel 11.4.3.1:

«Det er stort overlapp i behovene og utfordringene til barn som bor på omsorgsinstitusjon og behandlingsinstitusjon. Flere barn som bor på institusjon på grunnlag av omsorgssituasjonen trenger rammer utover det som følger av omsorgsansvaret for at institusjonen skal kunne gi dem forsvarlig omsorg og beskyttelse.»

Ekspertgruppen henviser til at en slik beskrivelse støttes både av studier og innspill fra Bufetat, statsforvaltere og av Helsetilsynets gjennomgang av saker der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet (Rapport fra Helsetilsynet 3/2023). Dette gjelder også barn som bor på institusjon etter vedtak om frivillig hjelpetiltak jf. § 3-2.

Ekspertgruppen foreslo på denne bakgrunn en ny ordning der barneverns- og helsenemnda kan treffe vedtak om adgang til bruk av § 10-12 for alle barn som skal ha opphold på institusjon, uavhengig av hva som er hjemmelsgrunnlaget for oppholdet. Målet med forslaget er riktigere bruk av inngrep etter § 10-12, at barn skal få være mer i ro (flytte mindre) og at alle barn som bor på institusjon skal få forsvarlig omsorg og beskyttelse. Gruppen uttalte videre at dette er et viktig tiltak for barn som har store og sammensatte livsutfordringer, deriblant for mange barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Ekspertgruppen foreslo at nemnda skal treffe vedtak om tilgang til § 10-12 uavhengig av om grunnlaget for oppholdet er barnets atferd, omsorgssituasjon eller er et frivillig hjelpetiltak. Gruppen viste til at det å løfte denne vurderingen til avgjørelse i nemnda i alle saker vil styrke barnets medvirkning og rettssikkerhet betydelig. Forslaget innebærer at også frivillige vedtak etter § 3-2 og § 6-1, som i dag fattes av barnevernstjenesten, skal behandles av nemnda dersom det samtidig fremmes sak om tilgang på inngrep etter § 10-12.

Ekspertgruppen antok at vedtak om tilgang til bruk av § 10-12 primært vil bli truffet samtidig med at nemnda eller barnevernstjenesten treffer vedtak om opphold i en barnevernsinstitusjon. De viste samtidig til at det også kan være aktuelt å vedta tilgang til bruk av § 10-12 etter at barnet har bodd på institusjonen en tid. Ekspertgruppen foreslo at kompetansen til å fremme slike begjæringer skulle ligge både til Bufetat og barnevernstjenesten. Ved uenighet bør både barnevernstjenesten og Bufetat få anledning til å legge fram sitt syn på saken for barneverns- og helsenemnda. Slik etterfølgende adgang ble ikke foreslått i akuttsaker.

Ekspertgruppen foreslo videre at vilkårene for å treffe vedtak om tilgang til inngrep etter § 10-12 var at det er grunn til å frykte at barnet vil utsette sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte. Det innebærer at nemnda må foreta en framtidsrettet vurdering av risikoen for at barnet vil utføre skadelige handlinger som utsetter barnets egen utvikling for alvorlig fare under institusjonsoppholdet. Vilkåret krever ikke sannsynlighetsovervekt, men konkrete og objektive holdepunkter. Det stilles heller ikke krav om at barnet skal oppfylle vilkårene i § 6-2, men at vedtak etter § 10-12 også skal kunne treffes på grunnlag av mer innadrettede handlemåter som spiseforstyrrelser eller selvskading.

6.3 Høringsinstansenes syn

Ekspertgruppens rapport har vært på høring. Om lag 40 høringsinstanser har uttalt seg om dette forslaget, blant andre Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Sivilombudet, Statens helsetilsyn, Statsforvalteren i Nordland, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Statsforvalteren i Trøndelag, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, Statsforvalteren i Vestland, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Hordaland tingrett, Kommunesektorens organisasjon (KS), Asker kommune, Bergen kommune, Bærum kommune, Kristiansand kommune, Nittedal kommune, Oslo kommune, Stjørdalen kommune, Trondheim kommune, Advokatforeningen, Landsforeningen for barnevernsbarn, Akademikerforbundet, Redd Barna, FO og Stendi AS.

Mange av høringsinstansene er positive til intensjonen om at adgangen til inngrep skal følge barnets behov og ikke grunnlaget for vedtaket. De fleste høringsinstansene har samtidig innvendinger til hvordan forslaget er innrettet. Et gjennomgangstema er at det er behov for grundigere utredninger av praktiske konsekvenser og menneskerettslige problemstillinger.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ser at det er behov for en endring som innebærer at adgangen til inngrep følger barnets behov og at barnas rettssikkerhet bør styrkes, men er i tvil om endringene som foreslås er tilstrekkelig utredet og sett i sammenheng med andre pågående prosesser.

Statens helsetilsyn er positiv til intensjonen, men mener forslagene i rapporten ikke er spisset inn mot målgruppen som er barn og unge under 18 år med store oppfølgingsbehov som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet. Videre reiser modellen flere prinsipielle spørsmål og det er behov for mer utredning. Statens helsetilsyn uttrykker også blant annet bekymring for at nemnda som instans sitter for langt unna barnet når det skal gjøres vurderinger av adgangen til inngrep, og at dette forutsetter at barnevernstjenesten har gjort grundige kartlegginger av barnets behov, styrker og utfordringer i forkant av en nemndsbehandling. Statsforvalterne i Vestland, Nordland, Troms og Finnmark, Trøndelag, Vestfold og Telemark og Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus slutter seg til Statens helsetilsyn sine vurderinger.

Barneombudet mener forslaget ikke kan støttes slik det foreligger på nåværende tidspunkt, og peker på behov for bredere og større utredning av menneskerettigheter og praktiske konsekvenser, og uttaler:

«[…] I utgangspunktet er Barneombudet enig i at adgangen til å treffe vedtak om inngrep etter § 10-9 skal vurderes ut ifra barnets individuelle behov. Samtidig mener vi at bruken av tvangstiltak ved frivillig plassering ikke er godt nok utredet, opp mot blant annet FNs barnekonvensjons artikkel 9, 16 og 13. Vi viser her til at forslaget innebærer en klar svekkelse av rettssikkerheten til barn på institusjon.»

NIM mener det er behov for omfattende utredning av forslagene opp mot menneskerettighetene, og uttaler: «Departementet bør derfor i en eventuell proposisjon foreta en grundigere vurdering av omfanget av utvidelsen, og tydeliggjøre hvorfor det anses nødvendig og forholdsmessig å gi adgang til slike inngrep for hele gruppen barn i institusjon.» Videre uttaler NIM:

«NIM mener imidlertid at departementet i en eventuell proposisjon bør vurdere om nemnda bør ha adgang og plikt til å differensiere mellom de ulike restriksjonene som kan ilegges etter ekspertgruppens forslag til § 10-9. Inngrep i bevegelsesfriheten er prinsipielt det mest inngripende.»

Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda har forståelse for utfordringsbildet, men er bekymret for en utvidelse av adgang til bruk av tvang overfor barn som er på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet. Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda peker på at endringen reiser prinsipielle og rettssikkerhetsmessige spørsmål, og at bruk av § 10-12 for omsorgsplasseringene kan medføre at oppholdet anses som frihetsberøvelse, med de menneskerettslige konsekvensene det innebærer.

Sivilombudet peker på at den foreslåtte endringen vil omfatte langt flere barn enn den begrensede gruppen barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, og at forslaget innebærer en omfattende utvidelse av målgruppen barn der institusjonen har adgang til å benytte inngripende tiltak. Sivilombudet er kjent med at departementet har varslet en helhetlig utredning av adgangen til inngrep, men skriver likevel: «Vi vil fraråde en utvidelse av målgruppen for bruk av tvang etter bvl. § 10-9, uten at det gjøres en bredere utredning som omfatter forslagets menneskerettslige sider og en evaluering av praksis og etterlevelsen av gjeldende regelverk.»

Hordaland tingrett viser til at forslaget åpner for tvangsinngrep overfor et langt større antall barn enn etter dagens lovhjemler, og at slike forslag bør være gjenstand for en grundigere vurdering enn det som framgår av rapporten.

Flere kommuner er positive til intensjonen om at adgangen til inngrep følger barnets behov, og er særlig opptatt av at institusjonene/barnevernet må få flere virkemidler overfor barna med de største utfordringene, blant annet knyttet til bevegelseskontroll og sosiale medier. Bærum kommune uttaler at «(b)arnets behov for at det gripes inn og settes begrensninger bør være det avgjørende, ikke hvilken hjemmel institusjonsoppholdet er basert på.» Trondheim kommune er likevel kritisk til innretningen av forslaget og særlig at nemnda skal behandle vedtak om tilgang på inngrep. Blant annet uttaler Trondheim kommune at forslaget «innebærer en stor risiko for overbyråkratisering og vil kreve uforholdsmessig mye ressurser fra mange instanser, uten at det er klart at formålene med endringene oppnås.»

Stendi AS støtter behovet for flere inngrepshjemler, men peker også på at dette må skje innenfor strenge rammer. Stendi mener forslaget om å legge beslutningsmyndigheten til nemnda vil være byråkratiserende og svekke handlekraften i akutte situasjoner. Stendi uttaler også at «[m]anglende hjemler har ført til utilsiktede flyttinger og svekket vern for barna.», og samtidig understrekes det at tiltak som for eksempel låste dører «må være tidsavgrenset, faglig begrunnet og underlagt klare rettssikkerhetsgarantier.» Stiftelsen Fossumkollektivet støtter behovet for flere inngrepshjemler.

Flere av organisasjonene mener forslagene forutsetter en grundigere utredning og er bekymret for om det er tilstrekkelig kompetanse i tjenestene til å håndheve regelverket på en god og riktig måte. De er også opptatt av andre rammer rundt inngrepsadgangene, som fysisk utforming av bygg, kompetanseheving, behandling av barnet og tilstrekkelig kartlegging av barna før inntak. Blant annet trekker Actis fram viktigheten av fysisk tilpasning av bygg ved bruk av tvang og støtter at institusjonen kan låse dør og inndra telefon, men kun for korte perioder og det må være strengt regulert. Actis viser også til at det må vurderer andre måter å regulere smarttelefon på, for eksempel adgang til å innføre foreldrekontroll og begrensninger i apper. Norsk barnevernssamband peker på behov for ressurser og konsekvensutredning. Norsk fengsels- og friomsorgsforbund mener det bør være enklere å beslutte låsing enn i dag, men at det ikke må gå på bekostning av god faglig oppfølging, individuelle vurderinger, omsorg og utviklingsmuligheter.

Akademikerforbundet støtter ikke forslaget slik det framstilles og mener at dagens lov gir et godt nok handlingsrom for å ivareta barnets individuelle behov, og at rettssikkerheten ivaretas på riktig nivå.

Landsforeningen for barnevernsbarn er sterkt kritiske til forslaget og mener spørsmålene må utredes i lys av dissensen. Redd Barna mener forslaget fra ekspertgruppen har så store svakheter at det ikke kan innføres uten en grundigere utredning. Redd Barna er positive til intensjonen, men bekymret for utvidet adgang til bruk av tvang, risiko for at terskelen for bruk av tvang senkes og har betenkeligheter med en forhåndsgodkjenning av bruk av inngrep. Forandringsfabrikken kunnskapssenter mener forslaget er i strid med menneskerettighetene, og at ansatte har for liten kompetanse og bruker inngrep i feil situasjoner og på feil måte. Autismeforeningen er bekymret for feil bruk av tvang på grunn av mangelfull kartlegging av barns helsebehov før institusjonsopphold og viser til at mange barn antas å være på autismespekteret. IMDis ungdomspanel mener forslaget må utredes grundigere. Antirasistisk senter mener institusjonsbruk må begrenses, kvaliteten må heves, og at ansvaret kan ikke overlates til private aktører uten strenge krav og kontroll.

Advokatforeningen, deler problembeskrivelsen og støtter intensjonen om at barnets behov for inngrep skal vurderes individuelt, men ser flere utfordringer med forslaget. Advokatforeningen etterlyser blant annet en mer prinsipiell diskusjon om skillet mellom omsorg og atferd dersom mulighet for tvang skal være lik.

6.4 Departementets vurderinger

6.4.1 Behovet for endring og overordnet om forslaget

Barn som bor på barnevernsinstitusjon skal gis forsvarlig omsorg og beskyttelse. De skal oppleve trygghet og mestring, bli verdsatt og hørt, og ha tilgang til meningsfulle relasjoner. Barn som bor på barnevernsinstitusjon har de samme grunnleggende behovene som andre barn. Samtidig har mange av dem også behov for spesialisert og koordinert hjelp. Gjeldende kunnskapsgrunnlag viser en utvikling der barn som bor på institusjon har mer sammensatte og komplekse behov enn tidligere. I dag er det betydelige overlapp i behovene og utfordringene mellom barn som bor på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet, og barn som bor på institusjon fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Også barn som bor på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen, kan utsette sin utvikling for alvorlig fare gjennom rus, kriminalitet eller andre skadelige handlinger. Kunnskapsgrunnlaget viser videre at barn med tiltak utenfor hjemmet generelt har høyere risiko for dårligere fysisk og psykisk helse, for å ta sitt eget liv, for rusmisbruk og kriminalitet enn barn som bor i hjemmet. Kunnskapsgrunnlaget er nærmere omtalt i punkt 2.2.

Når barn som bor på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen, utsetter sin utvikling for fare, kan det være utfordrende for institusjonene å gi forsvarlig omsorg, beskyttelse og utviklingsstøtte. Barna kan ha behov for tydeligere rammer enn det omsorgsinstitusjonene har adgang til i dag. Departementet varslet i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 8.6.4, som ledd i en ny retning for institusjonstilbudet, en utredning av et helhetlig lovforslag der adgangen til inngrep vurderes individuelt for det enkelte barnet. Det ble varslet at utredningen må ses i sammenheng med ekspertgruppens rapport.

Ekspertgruppen foreslo en modell der barnevernstjenesten må fremme sak for nemnda for at institusjonene skal få adgang til å treffe vedtak om inngrep i barns bevegelsesfrihet, rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett etter § 10-12. Departementet støtter intensjonen med forslaget, som er å gi barn på institusjon bedre omsorg og beskyttelse, uavhengig av hjemmelsgrunnlaget for institusjonsoppholdet. Departementet deler samtidig høringsinstansenes syn på at forslaget ikke er tilstrekkelig utredet til å kunne følges opp fullt ut. Som blant andre Barneombudet, Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda, Bufdir, NIM og Trondheim kommune peker på, gjelder dette både de praktiske konsekvensene av forslaget og forholdet til Norges menneskerettslige forpliktelser. Ekspertgruppens nemndsmodell vil ikke nødvendigvis dekke institusjonens behov for å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte barnet raskt nok når situasjonen oppstår. Departementet mener, i likhet med enkelte andre høringsinstanser, at kompetansen til å treffe vedtak om inngrep i større grad enn i ekspertgruppens forslag bør ligge hos institusjonene, for å gi barn nødvendig hjelp til rett tid. Samtidig må barnets rettssikkerhet ivaretas på en betryggende måte, slik flere høringsinstanser, inkludert NIM og Sivilombudet, understreker.

Departementet foreslår å gi omsorgsinstitusjoner utvidet adgang til å vedta inngrep i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett når det er nødvendig for å beskytte barnet mot fare eller skade. Videre foreslås det å tydeliggjøre institusjonens adgang til grensesetting ut fra omsorgsansvaret og institusjonens adgang til å benytte fysisk makt for å hindre at barnet utsetter andre personer for alvorlig skade.

Inngrep som utgjør frihetsberøvelse utløser krav om domstolskontroll, jf. blant annet EMK artikkel 5. Dette tilsier en nemndsmodell eller en annen ordning for rettslig kontroll i samsvar med menneskerettslige forpliktelser. For at omsorgsinstitusjoner skal få tilgang til inngrep i barns bevegelsesfrihet på linje med behandlingsinstitusjonene, foreslår departementet derfor lovendringer som har klare likhetstrekk med ekspertgruppens forslag, men som bygger videre på dagens system.

Departementet skal foreta en helhetlig vurdering av større endringer i adgangen til inngrep, særlig der tiltakene kan innebære frihetsberøvelse av barn. Dette krever grundige menneskerettslige vurderinger og vil bli sett i sammenheng med Stortingets anmodningsvedtak nr. 8 (2024-2025) der regjeringen er bedt om å «komme tilbake med forslag til lovhjemler som ivaretar behovet for forsterkede institusjonstilbud innenfor barnevernet for barn som begår eller står i fare for å begå gjentatt alvorlig kriminalitet». Forslag til endringer vil bli sendt på alminnelig høring.

Departementets forslag til lovendringer i denne proposisjonen gjennomgås i det følgende.

6.4.2 Tydeliggjøre institusjonens adgang til grensesetting ut fra barnets behov

Kunnskapsgrunnlaget viser at det er en utfordring i dag at institusjonsansatte er usikre på det handlingsrommet institusjonene har til å sette grenser for barna. Også erfaringer fra tilsyn og statsforvalternes klagesaksbehandling indikerer at det er ulik forståelse og praktisering av regelverket. Dette er også trukket fram i høringen av ekspertgruppens forslag, blant annet av Sivilombudet. Institusjonenes omsorgsansvar ble tydeliggjort i barnevernsloven § 10-3, gjennom Prop. 83 L (2024–2025), med virkning fra 1. januar 2026.

Det er presisert i loven at institusjonen på tilsvarende måte som foreldre kan sette grenser for barnets bevegelsesfrihet, besøk, bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. For å ytterligere tydeliggjøre institusjonens handlingsrom, foreslår departementet å presisere i loven at dette kan omfatte å nekte barnet å forlate institusjonen, ta imot besøk eller bruke elektroniske kommunikasjonsmidler og internett for en avgrenset periode om gangen. Dette er en presisering av gjeldende rett. At slik grensesetting kan skje for en avgrenset periode innebærer at grensene noen ganger vil være helt kortvarig, mens andre ganger kan strekke seg over noe lengre tid. Det er ikke en bestemt tidsperiode som vil være nødvendig og rimelig for alle barn. Hvilke grenser som er nødvendige, inkludert omfanget og varigheten, må vurderes konkret ut fra barnets alder, modenhet og individuelle behov. Individuelle behov omfatter barnets særlige utfordringer og sårbarheter.

Institusjonen kan sette ulike grenser for barna, for eksempel om innetider. Institusjonen kan også sette grenser som innebærer at for eksempel yngre barn ikke kan forlate institusjonen uten følge for en lengre periode av gangen. Sykdom hos et barn kan også tilsi at barnet, uavhengig av alder og modenhet, for en lengre periode ikke kan forlate institusjonen eller må ha følge av ansatte. Det å nekte et barn å forlate institusjonen eller kreve at vedkommende må ha følge, kommer særlig på spissen og er mer inngripende jo eldre barna er.

Selv om et barn, ut fra barnets alder og modenhet, normalt kan oppholde seg utenfor institusjonen alene med visse innetider, kan institusjonen, når barnet har et særskilt beskyttelsesbehov, nekte barnet å forlate institusjonen eller kreve at vedkommende har følge av ansatte utenfor institusjonen for en kort avgrenset periode, for eksempel en helg. Slike grenser kan være nødvendige for eksempel for å hindre at barnet utsettes for fare eller skade i form av kjøp eller salg av ulovlige rusmidler eller seksuelle tjenester, rømming, planlegging av rømming eller for å hindre rekruttering til kriminalitet eller at barnet vil utføre kriminelle handlinger. Institusjonen må fortløpende vurdere behovet for grensesetting ut fra barnets individuelle behov. Departementet legger til grunn at denne type grensesetting er i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser, og ikke utgjør en frihetsberøvelse etter EMK artikkel 5, se også LB-2024-24485 som er omtalt i punkt 3.3.2.

Institusjonen kan, gjennom fastsettelse av generelle «husordensregler» eller ut fra omsorgsansvaret for den enkelte, også sette grenser som innebærer at barnet for eksempel ikke kan ha besøk eller bruke elektroniske kommunikasjonsmidler i visse situasjoner eller på visse tider av døgnet. Det å nekte barnet besøk eller å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler og internett er inngripende. Slike grenser kan være nødvendige etter en konkret vurdering for en avgrenset periode om gangen. For eksempel for å hindre at barnet utsettes for fare eller skade knyttet til ulovlige rusmidler, seksuelle tjenester, overgrep, rømming eller kriminalitet. Det kan også være nødvendig for å hindre at barnet utsettes for fare eller skade gjennom negativ påvirkning fra personer eller digitale fellesskap knyttet til spiseforstyrrelser, selvskading eller selvmord. Institusjonen kan også kreve at barnet leverer fra seg elektroniske kommunikasjonsmidler og stenge tilgang til internett i perioden barnet er nektet bruk. Institusjonen må fortløpende vurdere behovet for grensesetting ut fra barnets individuelle behov.

Grenser som settes ut fra omsorgsansvaret, kan ikke ha andre formål enn å gi barnet omsorg og beskyttelse, og grensene må fastsettes ut fra hensynet til barnets beste. Departementet understreker samtidig at barn som utøver vold eller utfører andre kriminelle eller farlige handlinger, også utsetter sin egen utvikling for fare eller skade. Å hindre at barnet utfører slike skadelige handlinger omfattes derfor av institusjonens omsorgsansvar.

Samtidig må grensene som settes, inkludert omfang og varighet, ikke gå lenger enn det som er nødvendig og forholdsmessig for å oppnå formålet, jf. § 10-3 og § 10-6. I denne vurderingen, skal institusjonen også vurdere det samlede omfanget av grenser og inngrep som gjelder for barnet, jf. § 10-6. For en nærmere omtale av institusjonens adgang til å sette grenser og nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen, se Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.3 til 15.4.6. Institusjonen kan også fastsette tilsvarende grenser som etter § 10-3 hvis det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen, jf. § 10-4.

Departementet understreker at institusjonen skal benytte miljøterapeutiske virkemidler og metoder for å fremme samarbeid med barnet om grensesetting. Barns medvirkning skal ivaretas når institusjonen vurderer hvilke grenser som er nødvendige, og barnets mening skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. blant annet § 10-2.

Har institusjonen bestemt at barnet ikke kan forlate institusjonen, ha besøk eller bruke elektroniske kommunikasjonsmidler, må institusjonen sørge for at barnet ikke hindres i å utføre skolearbeid i perioden. Har barnet annet dagtilbud, skal institusjonen så langt som mulig tilrettelegge for at barnet kan opprettholde tilbudet. Videre må institusjonen tilrettelegge for at barnet i perioden får tilgang på nødvendig informasjon, meningsfylte aktiviteter og kan ha kontakt med andre personer, som ikke er til skade for barnet. Det kan for eksempel tilrettelegges for at barnet ved behov kan få bruke enklere PC-er og telefoner, eller delta på ulike spillplattformer, eventuelt med en voksen, via smart-TV. Barnet må også få hjelp til å levere skoleoppgaver og liknende via internett. Barnet må så langt som mulig få anledning til å holde kontakt med familie og venner på annen måte, og institusjonen kan ikke sette grenser som forhindrer samvær og kontakt fastsatt av barneverns- og helsenemnda, se også omtale i punkt 6.4.4.

Departementet viser for øvrig til at grensesetting som innebærer å nekte barnet å forlate institusjonen, få besøk eller bruke elektroniske kommunikasjonsmidler eller internett i en avgrenset periode, skal dokumenteres, jf. § 12-4. Barn og foreldre kan klage til statsforvalteren på grensesetting, se omtale i punkt 6.4.5.

Det er ikke alltid en tydelig grense mellom grensesetting som er tillatt ut fra omsorgsansvaret og inngrep som krever særskilt lovhjemmel. Når barn er på institusjon fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, har institusjonen en utvidet adgang til inngrep etter § 10-12. I punkt 5.4 foreslås det også en unntakshjemmel som åpner for at inngrep kan vedtas i inntil 4 uker. I punkt 6.4.4 foreslår departementet at også når barn er på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet, kan institusjonen vedta inngrep i barns rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, for inntil 14 dager om gangen når det er nødvendig for å beskytte barnet. Dersom institusjonen er i tvil om grenser som settes for det enkelte barn utgjør et inngrep, skal det vedtas inngrep etter § 10-12.

Departementet viser til lovforslaget i § 10-3.

6.4.3 Tydeliggjøre adgangen til å benytte fysisk makt for å hindre at barnet skader andre personer

Innledning - særlig om kravet til sannsynlighet

Barnevernsinstitusjonene skal arbeide systematisk for å forebygge bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter, jf. § 10-5. Noen ganger er det likevel nødvendig å benytte fysisk makt, utover det som følger av omsorgsansvaret, jf. § 10-3, for å avverge skadelige handlinger på barnet selv, på andre personer eller på eiendom. Etter departementets vurdering bør institusjonenes adgang til å benytte fysisk makt for å hindre at barnet påfører andre personer alvorlig skade, tydeliggjøres i loven.

Institusjonens adgang til å benytte fysisk makt i akutte faresituasjoner og ved nært forestående fare for alvorlig skade, ble tydeliggjort og noe utvidet fra 1. januar 2026, se § 10-11 og omtale i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.9 og Innst. 524 L (2024–2025). I tillegg til at institusjonen kan bruke fysisk makt når det er strengt nødvendig i akutte faresituasjoner når skaden vil inntre umiddelbart, ble det lovfestet at institusjonen også kan bruke fysisk makt for å avverge «nært forestående fare» for at barnet utsetter eget liv eller egen helse for alvorlig skade, jf. § 10-11 første ledd bokstav b. Bokstav b tydeliggjør at institusjonen kan benytte fysisk makt for å forhindre at barnet utsetter eget liv eller egen helse for alvorlig skade innen kort tid, for eksempel samme dag eller kveld. Til Familie- og kulturkomiteens høring på Stortinget 6. mai 2025 ga Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) innspill om at tidsmomentet burde tydeliggjøres i loven, og vilkåret «nært forestående fare» ble tatt inn, jf. Innst. 524 L (2024–2025).

Det framgår i Prop. 83 L (2024–2025) at det må foreligge «stor sannsynlighet» for at barnet vil utsette eget liv eller egen helse for alvorlig skade innen kort tid, for at institusjonen kan bruke fysisk makt etter bestemmelsen. Under nevnte komitéhøring ga NIM også innspill om at kravet til «stor sannsynlighet» burde nyanseres. Departementet er enig i dette og mener at kravet til sannsynlighetsovervekt må tilpasses skadens alvorlighetsgrad.

Nærmere om vilkår for å hindre at barnet skader andre personer

Departementet mener at institusjonen må kunne hindre barnet fysisk dersom det er strengt nødvendig for å avverge en nært forestående fare for at barnet vil utsette andre personers liv eller helse for alvorlig skade. Det å hindre et barn i å skade andre, er også en del av institusjonens omsorgsansvar. Et barn som utøver vold eller farlige handlinger, utsetter også sin egen utvikling for fare eller skade.

Bruk av fysisk makt er et svært inngripende tiltak i barnets integritet og privatliv. Det kan være både skremmende og krenkende for barnet. For at fysisk maktbruk skal være lovlig må det ha hjemmel i lov, ha et legitimt formål og være nødvendig og forholdsmessig, etter blant annet EMK artikkel 8 og Grunnloven §§ 104 tredje ledd og 102. Inngrepet må være egnet til å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter, jf. EMK artikkel 8. Praksis fra EMD tilsier at bruk av fysisk makt må være «strengt nødvendig», se omtale under gjeldende rett. Kravet til nødvendighet og forholdsmessighet er også utdypet i barnevernsloven § 10-6. Det gjelder et skjerpet krav til nødvendigheten og forholdsmessigheten av den fysiske maktbruken, se nærmere omtale i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.9.4.

Departementet foreslår å presisere i § 10-11 første ledd bokstav b, at institusjonen også kan avverge nært forestående fare for at barnet utsetter andre personers liv eller helse for alvorlig skade. Det kan gjelde skade på andre barn på institusjonen, ansatte eller andre personer. Skadepotensialet må være alvorlig for at institusjonen skal kunne benytte fysisk makt i slike situasjoner, for eksempel fare for andres liv eller alvorlig skade på andres kropp, som skudd- eller stikkskader, brannskader m.m. Det må foreligge konkrete holdepunkter for at en reell fare for alvorlig skade på andre personers liv eller helse vil oppstå innen kort tid, for eksempel samme dag eller kveld. Konkrete holdepunkter kan være basert på tidligere erfaringer med lignende situasjoner hvor barnet for eksempel oppsøker andre for å utsette dem for alvorlig skade eller der institusjonen får opplysninger fra barnet selv eller andre om at barnet vil utsette andre for alvorlig skade. Opplysninger kan for eksempel komme fra innsyn i elektronisk kommunikasjon eller gjennom sosiale medier, en lærer eller fra helsepersonell som er i en behandlingsrelasjon til barnet. Bestemmelsen er ment for særskilte tilfeller der fysisk maktbruk kan være strengt nødvendig og i samsvar med barnets beste. For eksempel kan barnet ha kommet med konkrete trusler om å utsette et annet barn for vold eller mishandling samme dag eller kveld. Ut fra en konkret vurdering kan det være nødvendig å benytte fysisk makt for å forhindre eller avverge dette. Slik fysisk makt kan bare benyttes kortvarig, og bare dersom det er strengt nødvendig.

I tråd med minste inngreps prinsipp, kan slik bruk av fysisk makt kun benyttes som siste utvei, og når det er strengt nødvendig for å ivareta et legitimt formål. Andre tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Andre tiltak kan for eksempel være å nekte barnet å forlate institusjonen eller oppsøke bestemte steder eller miljøer eller at ansatte følger med barnet for å avverge alvorlig skade, etter § 10-3 eller § 10-12. Andre mindre inngripende tiltak kan også være kroppsvisitasjon, undersøkelse av barnets rom og eiendeler og inndragning av farlige gjenstander, jf. §§ 10-8 og 10-9. Dersom milde former for bruk av fysisk makt etter § 10-3 anses som tilstrekkelig, vil det ikke være lovlig å bruke mer inngripende fysisk makt.

Barns rett til medvirkning skal ivaretas, jf. § 10-2. At barnet får medvirke på en god måte, bli hørt og tatt på alvor kan også forebygge at situasjoner eskalerer. Det understrekes at institusjonen alltid skal forsøke miljøterapeutiske virkemidler og metoder for å fremme samarbeid og motivere barnet til å samarbeide.

Hvis fysisk maktbruk er strengt nødvendig, stilles det strenge krav til forholdsmessigheten av tiltaket. Institusjonen må veie risiko for at barnet utsetter andres liv eller helse for alvorlig skade opp mot inngrepets art, omfang og varighet. Dette innebærer blant annet at institusjonen må vurdere skadepotensialet for andre personer dersom institusjonen ikke griper fysisk inn, opp mot skadepotensialt og belastningen ved å utsette barnet for bruk av fysisk makt. Tiltaket må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til interessene som skal ivaretas. Den fysiske maktbruken skal gjennomføres så skånsomt som mulig og kan bare benyttes kortvarig når det er strengt nødvendig.

Departementet understreker at institusjonen har plikt til å arbeide systematisk for å forebygge bruk av fysisk makt, jf. § 10-5. Institusjonsansatte skal ha kunnskap om hvordan fysisk maktbruk kan forebygges ved å unngå at situasjoner eskalerer. Se nærmere omtale av vilkår for å benytte fysisk makt ved nært forestående fare for alvorlig skade i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.9 og Innst. 524 L (2024–2025).

Departementet viser til lovforslaget i § 10-11.

6.4.4 Gi omsorgsinstitusjoner utvidet adgang til inngrep i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett

Behovet for endring og overordnet om bestemmelsen

Elektronisk kommunikasjon er ofte en stor del av oppveksten til barn og unge i dag, og det kan være særlig viktig for barn som bor på institusjon for å holde kontakt med familie og nettverk. Samtidig er det en stor og økende utfordring med barns bruk av elektronisk kommunikasjon og aktivitet. Kunnskapsgrunnlaget viser at risikoatferd og negativ sosial læring i økende grad skjer på digitale plattformer og gjennom elektronisk kommunikasjon. Noen barn som bor på institusjon, uavhengig av grunnlaget for institusjonsoppholdet, benytter mobiltelefon, nettbrett og PC til å planlegge rømming, kjøp av rusmidler, salg av seksuelle tjenester, rekruttering til kriminalitet og til å begå lovbrudd. Bruk av sosiale medier kan også bidra til negativ påvirkning fra digitale felleskap, hvor særlig unge jenter deler bilder, video og tekster om spiseforstyrrelse, selvmordstanker og selvskading. Barn kan også gjennom elektroniske kommunikasjonsmidler eller ved besøk på institusjonen komme i kontakt med personer som kan utsette barnet for fare eller skade, for eksempel ved mistanke om overgrep, kjøp eller salg av rusmidler eller rekruttering til kriminalitet.

Ekspertgruppen foreslo en modell som innebærer at barnevernstjenesten må fremme sak for nemnda for å få tilgang å vedta inngrep i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, når det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse eller behandling. Departementet mener det ikke er et menneskerettslig krav at institusjonens adgang til denne type inngrep må vedtas av nemnda eller en domstol. Departementet mener det heller ikke er nødvendig eller hensiktsmessig at det må fremmes sak for nemnda for at institusjonen skal få tilgang til denne type inngrep. Departementet har merket seg at flere høringsinstanser tar til orde for at flere inngrepshjemler bør gis direkte til institusjonene eller stiller spørsmål ved nemndas egnethet til å vurdere behovet for inngrep og at det skal gis en forhåndsgodkjenning. Dette gjelder blant annet enkelte kommuner, Statens helsetilsyn og flere statsforvaltere. Videre framhever NIM at det det kan være grunnlag for å differensiere mellom tiltak, og at inngrep som utgjør frihetsberøvelse er det mest inngripende, som stiller særskilte prosessuelle krav.

Etter Grunnloven § 102, barnekonvensjonen artikkel 16 nr. 1 og EMK artikkel 8 nr. 1 har barn rett til respekt for sitt privatliv, familieliv og sin korrespondanse/kommunikasjon. Disse rettighetene er ikke absolutte. Inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, internett og besøk kan være lovlig hvis tiltaket har klar hjemmel i lov og er nødvendig, inkludert forholdsmessig, i et demokratisk samfunn etter nærmere angitte formål. Å beskytte helse eller moral eller andres rettigheter og friheter, er legitime formål etter blant annet Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Departementet mener gjeldende kunnskapsgrunnlag, som også er omtalt i punkt 2.2 og 6.4.1, tilsier at flere institusjoner bør ha adgang til å vedta inngrep i barns rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett når det er nødvendig for å beskytte barnet mot fare eller skade. Kunnskapsgrunnlaget viser at også når barn er på institusjon på grunn av omsorgsinstitusjonen i hjemmet, utsetter barna seg for fare og skade, og institusjonene har behov for flere virkemidler for å gi barn nødvendig omsorg og beskyttelse.

Departementet viser til at institusjonene allerede i dag kan vedta ulike typer inngrep for å gi barn forsvarlig omsorg og beskyttelse, jf. §§ 10-8 til 10-10. Det omfatter inngripende tiltak som adgang til kroppsvisitasjon ved begrunnet mistanke om farlige gjenstander, rusmidler mv. Institusjonen kan også vedta innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon for inntil 14 dager av gangen. For noen barn, kan det være mindre inngripende å inndra barnets elektroniske kommunikasjonsmidler og internett helt eller delvis, enn at institusjonen vedtar innsyn og kan gjennomgå barnets private meldinger og aktiviteter på sosiale medier. Det kan tilsi at institusjonen bør ha ulike hjemler tilgjengelig også ut fra minste inngreps prinsipp.

Departementet mener at barns rettigheter blir bedre ivaretatt ved at institusjonen får tilgang til slike inngrepshjemler, uten å først fremme sak for nemnda. Det vil sette institusjonen i bedre stand til å gi barn på institusjon nødvendig omsorg og beskyttelse når behovet oppstår. Departementet mener en slik regulering er i samsvar med barnets beste, og barnets rett til liv, overlevelse og utvikling, beskyttelse mot vold, skade, misbruk eller utnytting, jf. blant annet barnekonvensjonen artikkel 3, 6, 19, 32–36 mv. Barnets rettssikkerhet skal ivaretas blant annet gjennom tydelige, avgrensede vilkår for inngrep. Det er også tydelige krav til begrunnede vedtak og at vedtakene skal kontrolleres og kan påklages til statsforvalteren, se nærmere omtale nedenfor. Samlet sett mener departementet en slik regulering er nødvendig og forholdsmessig for å ivareta barns rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse, i samsvar med barnets beste.

Bestemmelsens virkeområde, omfang og varighet

Departementet foreslår å gi alle institusjoner som tar imot barn på grunn av omsorgsituasjonen i hjemmet, adgang til å vedta inngrep i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. Dette er inngripende tiltak i barnets rett til privatliv og korrespondanse. I samsvar med krav blant annet etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 tilsier det behov for tydelige, avgrensede vilkår for inngrep, som er forståelige og forutberegnelige for både ansatte og barna på institusjonen.

Departementet foreslår at det må foreligge begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade for at institusjoner skal kunne vedta inngrep i barns elektroniske kommunikasjon, internett eller besøk. Dette tilsvarer vilkårene som gjelder for at institusjonen kan kreve innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet, jf. § 10-10. Begrunnet mistanke er også grunnvilkåret for institusjonens adgang til kroppsvisitasjon, ransaking og inndragning av farlige eller ulovlige gjenstander, jf. §§ 10-8 til 10-9. Like vilkår kan bidra til et mer helhetlig regelverk som er forståelig for de berørte, og som kan bidra til mest mulig enhetlig praktisering i tråd med intensjonen, og beskyttelse mot vilkårlig inngrep.

Det foreslås at institusjonen kan vedta inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, internett og rett til besøk for inntil 14 dager om gangen. At vedtak kan treffes for inntil 14 dager av gangen, innebærer at vedtakene kan forlenges etter fornyet vurdering dersom vilkårene er til stede. Adgangen til å gjøre inngrep i barns rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, skal ikke være mer omfattende enn nødvendig, men kan omfatte å nekte barnet besøk eller nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler i hele perioden. Hvis barnet ikke retter seg etter institusjonens krav om å ikke bruke elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, foreslås det også at institusjonen kan inndra elektroniske kommunikasjonsmidler og internett i vedtaksperioden.

Reglene foreslås inntatt i § 10-12 tredje ledd og vil gjelde for barn som har opphold på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet, enten som hjelpetiltak, akuttiltak eller etter en omsorgsovertakelse, jf. §§ 3-2, 4-2 eller 5-1. For barn med institusjonsopphold fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. §§ 4-4, 6-1 og 6-2, gir § 10-12 første og andre ledd allerede en adgang til å vedta inngrep i barns besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. Etter § 10-12 første ledd kan det vedtas inngrep når det er nødvendig for formålet med oppholdet, det vil si at inngrepene må være knyttet til barnets særlige utfordringer som ligger til grunn for behandlingen barnet skal få på institusjonen. Disse inngrepshjemlene går videre enn forslaget her. For barn som er på institusjon fordi de utsetter sin utvikling for alvorlig fare, foreslås det også i punkt 5.4, at institusjonen kan vedta inngrep i inntil fire uker om gangen når det foreligger «særlige grunner». Departementet foreslår i denne omgang å gi institusjonene adgang til å vedta inngrep for inntil 14 dager og med noe snevrere vilkår, når barn er på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet. Departementet vil vurdere behovet for harmonisering av reglene i det videre utredningsarbeidet, jf. punkt 6.4.1.

Nærmere om vilkårene for å vedta inngrep

Departementet foreslår at det må foreligge begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade gjennom å ta imot besøk eller å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler eller internett for å vedta inngrep. Kravet om begrunnet mistanke innebærer at institusjonen ikke kan vedta inngrep rutinemessig. Det må i hvert tilfelle være konkrete, objektive holdepunkter for at barnet utsettes for fare eller skade ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett eller besøk. Det kan blant annet omfatte begrunnet mistanke om kjøp/salg av rusmidler, salg av seksuelle tjenester eller risiko for at barnet utsettes for overgrep, eller at barnet rekrutteres til eller vil delta i kriminalitet. Det kan også innebære begrunnet mistanke om at barnet ved besøk eller bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler vil rømme eller planlegge rømming. Videre kan det omfatte begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade gjennom digitale felleskap eller informasjon knyttet til selvskading og selvmord.

Institusjonen har plikt til å gi barn forsvarlig omsorg og beskyttelse, og inngrep i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett kan bare ha som formål å beskytte barnet mot fare eller skade. Dette er legitime formål etter blant annet EMK artikkel 8. Å hindre barnet i å utsette andre for fare eller skade kan også være omfattet, fordi slike handlinger også kan være negative for barnets egen utvikling, og dermed ikke i samsvar med barnets beste.

I tråd med menneskerettslige krav, må inngrepet være nødvendig og forholdsmessig ut fra en konkret vurdering. Kravet til nødvendighet og forholdsmessighet er utdypet i barnevernsloven § 10-6. Andre mindre inngripende tiltak må være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, og tiltaket må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til interessene som skal ivaretas.

Det må vurderes konkret om et inngrep i barnets rett til besøk eller bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, er et egnet og nødvendig tiltak for å beskytte barnet. Det må vurderes om mindre inngripende tiltak, som grensesetting ut fra omsorgsansvaret i situasjoner eller i kortere perioder eller i mindre omfattende omfang, er tilstrekkelig, jf. punkt 6.4.2.

Inngrep skal ikke være mer omfattende eller mer langvarig enn nødvendig. Institusjonen kan vedta at barnet delvis skal ha tilgang til elektroniske kommunikasjonsmidler og internett i inntil 14 dager, for eksempel ved å nekte visse type kommunikasjonsmidler eller bestemte typer innhold eller applikasjoner hvis det er tilstrekkelig for å beskytte barnet. Institusjonen kan også vedta at barnet delvis kan benytte slike kommunikasjonsmidler for eksempel i noen timer i døgnet eller med institusjonsansatte til stede. Det å nekte barnet helt å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler og internett eller å motta besøk for inntil 14 dager, krever en særskilt begrunnelse. Institusjonen må forløpende vurdere om det er nødvendig å opprettholde vedtaket. Inngrep i barnets adgang til besøk kan innebære vedtak om at ansatte må være til stede ved besøk eller ved besøk av bestemte personer, det kan også stilles krav for eksempel til hvilket språk som brukes av barnet og de besøkende. Det kan også etter en konkret vurdering innebære at barnet nektes besøk fra en eller flere personer i inntil 14 dager, og også dette krever særskilt begrunnelse.

At et inngrep må være forholdsmessig innebærer at det må foretas en balansert avveining mellom belastningen inngrepet vil ha for barnet og skadepotensialet for barnet hvis det ikke vedtas inngrep. Det må blant annet vurderes hvor hardt inngrepet vil ramme det enkelte barns hverdag og trivsel, hvordan inngrepene kan gå utover samarbeidet og tillitsforholdet mellom barn og ansatte og det miljøterapeutiske arbeidet, sett opp mot skadepotensialet barnet kan bli utsatt for. Hvor inngripende et tiltak er, beror blant annet på tiltakets art, omfang og varighet, og hvordan tiltaket rammer i det konkrete tilfellet. Positive og negative konsekvenser for barnet skal veies mot hverandre, og inngrep skal ivareta hensynet til barnets beste, jf. § 1-3. Barns rett til medvirkning skal ivaretas. For noen barn kan det å få inndratt elektroniske kommunikasjonsmidler for en periode for eksempel være mindre inngripende enn at institusjonen vedtar innsyn i barnets kommunikasjon, eller motsatt. Dette får betydning for nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen i den enkelte saken.

Departementet viser til at institusjonen ved vurdering av nødvendigheten av inngrep skal vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep som gjelder for barnet og det skal legges vekt på om barnet bor alene, jf. § 10-6 andre ledd.

Departementet understreker at institusjonen har plikt til å forebygge inngrep i barns rettigheter og skal alltid forsøke miljøterapeutiske virkemidler og metoder for å motivere barnet til å samarbeide, jf. lovutkastet § 10-5. En viktig del av omsorgsansvaret er å støtte barna og gi veiledning om digital atferd, inkludert hvilket innhold som bør unngås og hvilke kontakter som ikke bør knyttes over nettet. Institusjonen må følge den enkeltes utvikling og vurdere behovet for å sette nødvendige grenser og inngrep. Barns rett til medvirkning skal også ivaretas når institusjonen vurderer og eventuelt vedtar inngrep, jf. § 10-2. Barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, og barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste, jf. § 1-3 og § 1-4. At barnet får medvirke på en god måte, blir hørt og tatt på alvor kan også fremme samarbeid om nødvendige grenser eller inngrep.

Hvis barnet nektes besøk og/eller bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, må institusjonen tilrettelegge for at barnet ikke hindres i å utføre skolearbeid i perioden. Videre må institusjonen tilrettelegge for at barnet i perioden får tilgang på informasjon og kontakt med andre, som ikke er til skade for barnet. Den kan for eksempel tilrettelegge for at barnet ved behov kan få låne enklere PC-er eller telefoner, bruke smart-TV eller delta i ulike spillplattformer, eventuelt sammen med en voksen og få hjelp av institusjonsansatte til å levere skoleoppgaver o.l. via internett. Barnet må så langt som mulig få mulighet til å holde kontakt med familie og venner på annen måte. Når det gjelder barnets rett til samvær og kontakt, se nærmere omtale nedenfor.

Departementet viser til lovforslaget i § 10-12 tredje ledd. Bestemmelsen gis tilsvarende anvendelse for omsorgssentre, se lovforslaget i § 11-5.

Særregler om barns rett til samvær og kontakt med bestemte personer

Institusjonens grensesetting eller inngrep, kan ikke hindre samvær og kontakt som følger av vedtak eller dom, jf. §§ 7-2 til 7-3. Dersom barnevernstjenesten mener det fastsatte samværet eller kontakten kan være skadelig for barnet, må barnevernstjenesten vurdere behovet for å fremme sak for nemnda om endring i samværet eller treffe midlertidig vedtak om stans av samvær etter § 7-7.

Grensesetting eller inngrep kan heller ikke begrense barnets rett til kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, statsforvalter, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller liknende, jf. § 10-2 tredje ledd. Retten til kontakt med oppnevnt verge gjelder i hovedsak for enslige mindreårige eller barn som har opphold på institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel. Det omfatter ikke foreldre som automatisk er verge for barnet sitt, jf. vergemålsloven § 16.

6.4.5 Rettssikkerhetsmekanismer ved grensesetting og inngrep

I medhold av § 12-4 skal institusjonen begrunne og dokumentere vesentlige grenser som fastsettes i samsvar med § 10-3 og vedtak om inngrep i barns besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. Vedtak om inngrep skal begrunnes etter reglene i § 12-5. Krav til dokumentasjon av barns medvirkning følger i tillegg av § 6 i medvirkningsforskriften.

Vedtak om inngrep skal protokollføres og sendes til barnevernstjenesten og statsforvalteren som skal gjennomgå protokollene, jf. § 10-16. I protokollen skal institusjonen dokumentere nødvendigheten og forholdsmessigheten av det samlede omfanget av grenser og inngrep.

Hvis barnet eller foreldrene er uenig i institusjonens avgjørelser om grenser og inngrep, kan vedtaket påklages til statsforvalteren, som kan prøve alle sider av saken, jf. § 10-16 annet ledd. Institusjonen må også informere barnet om retten til å klage til statsforvalteren. Hvis barnet ønsker det, skal institusjonen bistå med å utforme og oversende klagen.

6.4.6 Behov for andre tiltak når barn på institusjon utsetter sin utvikling for alvorlig fare

Innledning

Noen barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt, utsetter også sin utvikling for alvorlig fare. Dette er barn som både kan ha behov for vedtak om omsorgsovertakelse og for vedtak om opphold på institusjon som følge av egen risikoatferd. Et barn kan derfor ha behov for vedtak om opphold på institusjon etter begge grunnlagene samtidig.

Forslagene i punkt 6.4.4 om å gi omsorgsinstitusjoner adgang til inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, internett og rett til besøk, gir større likhet i hvilke virkemidler de ulike institusjonene har for å gi barnet nødvendig omsorg og beskyttelse. Dette demper i noen tilfeller behovet for å treffe vedtak om opphold på institusjon etter lovens kapittel 6 dersom barnet allerede bor på institusjon etter et vedtak om omsorgsovertakelse eller som et hjelpetiltak etter § 3-2. Det vil likevel fortsatt være barn i omsorgsinstitusjoner som utsetter sin utvikling for alvorlig fare og som kan ha behov for både langvarig behandling og utvidet adgang til inngrep etter § 10-12. Utvidet adgang til inngrep vil omfatte inngrep i barnets bevegelsesfrihet som hovedregel i inntil 14 dager om gangen, og i inntil fire uker dersom det foreligger «særlige grunner», jf. forslag i punkt 5.4.

Departementet har vurdert om ekspertgruppens forslag om at nemnda skal kunne treffe vedtak om tilgang på inngrep, vil være et alternativ i slike saker. Samtidig har dagens adgang til å ha både et vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1 og et vedtak om institusjonsopphold etter § 6-2 («doble vedtak») flere likhetstrekk med ekspertgruppens forslag. Ekspertgruppen skriver at et alternativ til deres modell er å bruke dagens adgang til doble hjemler, men gir uttrykk for at de mener at det er mer stigmatiserende for barnet å ha et vedtak om institusjonsopphold etter § 6-2. Departementet finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på denne vurderingen. Etter departementets oppfatning kan det vanskelig slås fast hvilken type vedtak som oppleves minst eller mest stigmatiserende for det enkelte barnet, når også konsekvensene av vedtaket i hovedsak er de samme.

Etter departementets vurdering er bruk av doble hjemler for oppholdet like hensiktsmessig. Det tydeliggjør at barn under omsorg som utsetter sin utvikling for alvorlig fare har krav på langvarig behandling og at institusjonen har utvidet adgang til inngrep for å oppnå formålet med oppholdet. Departementet mener det gir bedre sammenheng i regelverket at barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare har krav på samme type oppfølging, uavhengig av om barnet er under foreldrenes eller barnevernets omsorg. Et vedtak etter § 6-2 innebærer at barnet skal få langvarig behandling for å styrke evnen til å bedre kunne håndtere sine utfordringer og snu en negativ utvikling. Som del av dette har institusjonen barnet bor i adgang til inngrep i samsvar med vilkårene i § 10-12 første og andre ledd. Bruk av doble hjemler innebærer dermed at institusjonen gis adgang til å vedta inngrep i barnets bevegelsesfrihet, og utvidet adgang til inngrep i bruk av elektronisk kommunikasjon og besøk, i samsvar med forslagene i punkt 6.4.4.

Videre innebærer ekspertgruppens forslag at det må innføres en ny modell for å fatte vedtak om adgang til inngrep. Departementet ser fortsatt behov for en helhetlig utredning av institusjonens adgang til inngrep og grensesetting, og også av disse grunner foreslås det ikke å gå videre med et forslag om en ny modell nå. I tillegg begrenser forslaget i punkt 6.4.4 om å gi alle barnevernsinstitusjoner adgang til å vedta inngrep i barnets tilgang til elektronisk kommunikasjon, internett og besøk, anvendelsesområdet til en ny modell. Dette er også et argument mot å følge opp ekspertgruppens forslag i denne proposisjonen.

Departementet foreslår derfor i det følgende ulike presiseringer og tilpasninger som skal bidra til å gjøre adgangen til doble vedtak bedre kjent og enklere å bruke når slike tiltak er nødvendige og til barnets beste.

Barn som har vedtak om omsorgsovertakelse

Barnevernstjenesten kan om nødvendig fremme en begjæring om institusjonsopphold etter § 6-2 samtidig med en begjæring om omsorgsovertakelse etter § 5-1. En begjæring om tiltak etter § 6-2 kan også fremmes mens barnet bor i en institusjon på grunnlag av et vedtak om omsorgsovertakelse, dersom barnet underveis i et opphold utsetter egen utvikling for alvorlig fare.

For å tydeliggjøre adgangen til doble hjemler, foreslår departementet å presisere i § 5-1, at dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter § 6-2 i tillegg til vedtak om omsorgsovertakelse. Et slikt vedtak kan treffes enten samtidig med et vedtak om omsorgsovertakelse eller etter at barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet.

Forutsetningen for å treffe slike dobbeltvedtak er at vilkårene for tiltak etter § 5-1 og § 6-2 er til stede samtidig. Videre må det være nødvendig og forholdsmessig å iverksette tiltak som både skal kompensere for omsorgssvikten og som gir barnet nødvendig oppfølging rettet mot barnets risikoatferd. Innholdet i nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen vil ha sammenheng med at vedtak etter § 6-2 treffes i tillegg til eller i etterkant av et vedtak etter § 5-1. Dersom barnet allerede bor i en institusjon på grunnlag av vedtak om omsorgsovertakelse, vil vurderingen ikke handle om hvorvidt det er nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet. Et vedtak etter § 6-2 kan på denne bakgrunn anses som mindre inngripende overfor et barn som allerede bor på institusjon enn overfor et barn som bor hjemme. Samtidig kan et vedtak som åpner for økt adgang til inngrep overfor et barn som allerede bor på barnevernsinstitusjon etter et vedtak om omsorgsovertakelse, anses å være særlig inngripende. Hvorvidt det er nødvendig og forholdsmessig å treffe vedtak etter § 6-2 når barnet allerede har vedtak etter § 5-1, må derfor vurderes konkret. Det må foretas en balansert avveining av barnets behov for beskyttelse og et tilrettelagt behandlingsopplegg opp mot belastningen det vil være for barnet med et tilleggsvedtak som åpner for mer omfattende inngrep. Positive og negative konsekvenser for barnet skal veies mot hverandre, og vedtaket skal ivareta hensynet til barnets beste, jf. § 1-3.

Det er avgjørende at barnets behov for doble vedtak fanges opp slik at barnevernstjenesten kan fremme begjæring om tiltak etter § 6-2 til barneverns- og helsenemnda. Departementet foreslår derfor å tydeliggjøre innholdet i barnevernstjenestens oppfølgingsansvar. Kunnskapen om at barnet har behov for ytterligere oppfølging og innramming som følge av risikoatferd, vil ofte først oppstå i barnevernsinstitusjonen. I slike tilfeller kan institusjonen eller Bufetat anmode barnevernstjenesten om å fremme begjæring om vedtak etter § 6-2. Barnevernstjenesten skal uansett løpende følge med på hvordan barnet utvikler seg, om det får forsvarlig omsorg og systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, inkludert om det er behov for andre tiltak, jf. § 8-3. Dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare under institusjonsoppholdet, må derfor barnevernstjenesten vurdere om det er behov for å fremme begjæring om tiltak etter § 6-2. Barnevernsinstitusjonen må bidra til å begrunne en slik sak.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å lovfeste i § 8-3 nytt tredje punktum, at dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, skal barnevernstjenesten vurdere behovet for vedtak om opphold på institusjon etter kapittel 6. Barnevernstjenesten må vurdere om det er behov for å fremme slik sak dersom barnevernsinstitusjonen eller Bufetat anmoder om dette, eller på eget initiativ som ledd i oppfølgingsansvaret. Departementet antar at det primært er aktuelt å fremme begjæring om tiltak etter § 6-2, men det kan også oppstå situasjoner der barnet har behov for tiltak etter § 6-6.

Departementet viser til lovforslaget jf. § 5-1 andre ledd og § 8-3 fjerde ledd.

Når barn bor på institusjon som et frivillig hjelpetiltak

Kunnskapsgrunnlaget viser at også barn som bor på institusjon som et hjelpetiltak kan utsette sin utvikling for alvorlig fare og at institusjonen dermed kan streve med å ivareta barnet på en tilfredsstillende måte. Når barn har institusjonsopphold etter § 3-2 vil barnet omfattes av forslagene i punkt 6.4.4 som gir institusjonen hjemmel til å treffe vedtak om inngrep i tilgangen til elektronisk kommunikasjon/internett og besøk. Institusjonen har imidlertid ikke den utvidede adgangen til inngrep i barnets bevegelsesfrihet som følger av § 10-12. Det er et grunnleggende krav til barnevernets tiltak at de skal være til barnets beste. Dette innebærer at tiltaket også må være egnet til å ivareta barnets behov på en forsvarlig måte. Hensynet til barnets beste kan innebære at det er nødvendig å iverksette tiltak som er mer inngripende. Dersom barnets utfordringer er tilstrekkelig alvorlige, kan det riktige tiltaket være vedtak om institusjonsopphold fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. §§ 6-1 eller 6-2 når slike tiltak er nødvendige og til barnets beste.

Departementet understreker at barnevernstjenesten har et oppfølgingsansvar når barn bor på institusjon som et frivillig hjelpetiltak. Barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med barnet, og systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten og om det er behov for nye tiltak, jf. § 8-1. Dersom et barn som bor frivillig på institusjon med hjemmel i § 3-2 utsetter sin utvikling for alvorlig fare, må barnevernstjenesten vurdere om barnet heller har behov for institusjonsopphold etter §§ 6-1 eller 6-2. I så fall må barnevernstjenesten følge opp ved enten å treffe vedtak etter § 6-1 eller fremme begjæring til nemnda om tiltak etter § 6-2. Tilsvarende må barnevernstjenesten vurdere å fremme begjæring for nemnda om tiltak etter § 6-2 dersom institusjonen eller Bufetat anmoder om dette ut fra sin kjennskap til barnets behov. Det vil være nødvendig med bistand fra institusjonen eller Bufetat for å underbygge en slik sak.

Det er allerede framhevet i § 3-2 at dersom det antas at foreldrene i lengre tid ikke kan gi barn forsvarlig omsorg, må barnevernstjenesten vurdere med én gang om det skal reises sak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1. Departementet foreslår å føye til i bestemmelsen at dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, må barnevernstjenesten med en gang vurdere behovet for institusjonstiltak etter kapittel 6. Hensikten er å bidra til økt bevissthet og riktigere bruk av tiltak for å gi barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Barnevernstjenesten må foreta denne vurderingen både i forkant av at det treffes vedtak etter § 3-2 og underveis i oppholdet. Departementet foreslår på denne bakgrunn å også presisere i § 8-1 om oppfølging av hjelpetiltak, at barnevernstjenesten også skal vurdere om det er grunnlag for vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter kapittel 6.

Departementet viser til lovforslaget i § 3-2 og § 8-1 første ledd.

Akuttvedtak etter § 4-4

Dersom barnets behov tilsier et umiddelbart behov for mer inngripende tiltak, bør barnevernstjenesten treffe akuttvedtak. Barnevernstjenesten kan treffe akuttvedtak om institusjonsopphold etter § 4-4 dersom det oppstår en akuttsituasjon med et barn som bor på institusjon med hjemmel i § 5-1 eller § 3-2. Dersom akuttsituasjonen ikke kan håndteres innenfor institusjonens inngrepshjemler, må barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fatte akuttvedtak etter § 4-4 for å gi barnet nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse.

Departementet har vurdert om også denne adgangen bør presiseres i loven, men har kommet til at det er tilstrekkelig å presisere adgangen til å treffe ordinære dobbeltvedtak jf. forslag til endringer i § 3-2 og § 5-1. Spørsmålet om barnet må flytte til en ny institusjon fordi det er truffet et akuttvedtak er omtalt nedenfor.

Hvordan unngå at barnet må flytte til en annen institusjon etter et dobbeltvedtak

Formålet med å treffe vedtak etter § 6-2 for et barn som allerede bor på en institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet, er å gi institusjonen best mulige forutsetninger for å kunne gi barnet riktig og tilpasset hjelp og oppfølging med hensyn til behandling og inngrep. Institusjonen vil få bedre forutsetninger for å ivareta barnets individuelle og konkrete behov. For mange barn vil det være viktig å fortsatt kunne bo på institusjonen, og dermed unngå å måtte flytte til et nytt miljø.

Reglene om godkjenning av institusjoner er ikke til hinder for at en institusjon kan godkjennes for å ivareta barn med ulike behov og som har vedtak etter ulike hjemler samtidig. At flere institusjoner enn i dag godkjennes for flere målgrupper kan bidra til at barn som har behov for doble vedtak vil oppleve færre flyttinger og mer ro og stabilitet. Departementet vil derfor tilrettelegge bedre for at flere institusjoner godkjennes for flere målgrupper. Dette er også i tråd med intensjonen i ny innretning av institusjonstilbudet. Som varslet i Prop. 83 L (2024–2025) arbeides det videre med å utvikle et mer fleksibelt institusjonstilbud som i større grad kan tilpasse seg endringer i det enkelte barnets behov. Det vises også til punkt 6.4.7.

Departementet foreslår i tillegg en endring i § 6-2 fjerde ledd, som kommer til anvendelse dersom barnet bor på en institusjon som ikke har en tilstrekkelig bred godkjenning. Ved vedtak etter § 6-2 er det stilt krav om at nemnda tar stilling til hvilken institusjon barnet skal bo i. Nemnda kan bare treffe vedtak om opphold på institusjon etter § 6-2 dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å gi barnet forsvarlig hjelp. Videre skal institusjonen være godkjent av Bufetat for å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter § 6-2. På bakgrunn av at det foreløpig er få institusjoner som er godkjent for begge hjemler, vil det ta noe tid før et tilstrekkelig antall institusjoner har en slik godkjenning. Departementet foreslår derfor å åpne for at nemnda kan bestemme at et barn som allerede bor på en barnevernsinstitusjon kan bli boende selv om institusjonen ikke er godkjent for å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter § 6-2. Dette er et unntak både fra hovedregelen i § 10-17 og kravet i § 6-2 fjerde ledd andre punktum. Formålet er å unngå flyttinger som ikke er til barnets beste eller nødvendig for å kunne følge opp barnets behov for hjelp og oppfølgning. Forutsetningen i første punktum om at institusjonen må være faglig og materielt i stand til å gi barnet forsvarlig hjelp, gjelder imidlertid også i disse tilfellene.

Forslaget innebærer at barnevernstjenesten i sin begjæring må gjøre rede for om det er til barnets beste å bli boende på institusjonen eller om det er nødvendig å flytte barnet til en annen institusjon. Barnets tilknytning til institusjonen er vesentlig i denne vurderingen. Vurderingen av om institusjonen faglig og materielt er i stand til å gi barnet forsvarlig hjelp vil for eksempel ha sammenheng med om barnet har behov for å bo på en institusjon med en annen fysisk utforming eller annen kompetanse hos ansatte for å få forsvarlig hjelp. Også vurderinger knyttet til den samlede beboersammensetningen på institusjonen og hensynet til andre barn eller ansatte på institusjonen, må tillegges vekt. Barnevernstjenestens anbefalinger må bygge på vurderinger fra Bufetat og institusjonen, i tillegg til at barnets mening må tillegges vekt.

Unntaket gjelder når det treffes vedtak om tiltak etter § 6-2 for et barn som allerede bor på barnevernsinstitusjon, og gjelder uavhengig av hvilket grunnlag det er for at barnet har et institusjonstiltak i utgangspunktet.

Departementet foreslår at tilsvarende også skal gjelde dersom det fattes akuttvedtak etter § 4-4 overfor et barn som bor på omsorgsinstitusjon. Også i slike tilfeller bør barnet kunne fortsette å bo på institusjonen dersom institusjonen faglig og materielt er egnet til å gi barnet forsvarlig hjelp. Det er Bufetat som avgjør hvilken institusjonsplass barnet skal tilbys, og som må ta stilling til om barnet kan fortsette å bo på institusjonen eller ikke. Kravet i § 10-17 om at barn bare kan gis opphold i en institusjon som er godkjent for målgruppen barnet tilhører, gjelder også ved akuttvedtak. Departementet foreslår derfor en tilsvarende unntaksregel som i § 6-6 fjerde ledd nytt tredje punktum der det treffes akuttvedtak etter § 4-4.

Departementet legger for øvrig til grunn at en institusjon med barn som har vedtak etter § 6-2 omfattes av tilsynsforskriften § 5. Dette innebærer at statsforvalteren må føre stedlig tilsyn minst fire ganger per år.

Departementet viser til lovforslaget i § 4-4 første ledd og § 6-2 fjerde ledd.

6.4.7 Tydeliggjøre at institusjoner kan godkjennes for flere målgrupper og enkelte andre endringer

Barn kan bare gis opphold på en institusjon som er godkjent for barnets målgruppe. Når det gjelder vedtak etter § 6-2 følger det direkte av bestemmelsens fjerde ledd, at institusjonen må være godkjent av Barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Forutsetningen for å kunne treffe samtidige vedtak etter barnevernsloven §§ 5-1 og 6-2 (dobbeltvedtak) er derfor at institusjonen barnet skal gis opphold på er godkjent for begge hjemler. Det følger imidlertid av forslaget til endringer i barnevernsloven § 6-2 fjerde ledd, at barneverns- og helsenemnda likevel kan bestemme at et barn som allerede bor på en institusjon etter § 5-1 kan bli boende der selv om kravet om slik godkjenning ikke er oppfylt. Se omtale i punkt 6.4.6.

Departementet vil også vise til at det i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 8 ble vist til at institusjonsbarnevernet skal utvikles i retning av mer fleksible institusjoner som i større grad kan tilpasse seg endringer i det enkelte barnets behov. En forutsetning for å kunne følge opp retningen i kvalitetsløftet med vekt på å utvikle mer fleksible institusjoner som kan ivareta barns behov over tid, er at flere institusjoner og institusjonsavdelinger godkjennes for flere målgrupper samtidig.

Etter departementets vurdering bør ordlyden i barnevernsloven §§ 10-17 og 10-19 om generelle krav og om godkjenning av barnevernsinstitusjoner justeres for å få tydeligere fram at den enkelte institusjonen kan godkjennes for å ta imot barn i flere målgrupper for opphold samtidig. Dette innebærer også at én avdeling kan ta imot barn fra flere målgrupper samtidig, forutsatt at avdelingen er godkjent for dette. Departementet vil samtidig understreke at alle barn skal gis et egnet og forsvarlig tiltak som er til det enkelte barnets beste. Ved valg av tiltak må Bufetat derfor alltid vurdere hvilken betydning det å gi et barn opphold i en institusjon vil ha for den samlede gruppesammensetningen. Dette gjelder særlig dersom det vurderes å gi opphold til barn fra ulike målgrupper samtidig i den samme institusjonen eller institusjonsavdelingen.

Departementet foreslår for det første at § 10-17 andre ledd første punktum endres slik at det framgår at institusjonen skal ha «definerte målgrupper og mål» for sin faglige virksomhet. Departementet foreslår videre at det presiseres i tredje ledd at institusjonens plan for virksomheten blant annet skal gi en beskrivelse av institusjonens «målgrupper, mål og faglige metoder». I tilknytning til dette foreslår departementet også en mindre endring i bestemmelsen om godkjenning av barnevernsinstitusjoner § 10-19. Departementet foreslår å endre ordlyden i andre ledd fra at godkjenningen er knyttet til «bestemte målgrupper», til at det skal framgå av godkjenningen «hvilke målgrupper institusjonen er godkjent for».

Forslagene endrer ikke innholdet i de generelle kravene som gjelder for barnevernsinstitusjoner, eller hvilke krav som stilles for godkjenning, men innebærer en tydeliggjøring av at institusjoner og institusjonsavdelinger kan godkjennes for flere målgrupper samtidig. Hovedformålet med forslagene er å legge til rette for lovproposisjonens forslag om samtidig bruk av tiltak etter barnevernsloven §§ 5-1 og 6-2 (dobbeltvedtak). Samtidig vil de foreslåtte endringene også kunne bidra til å understøtte den faglige innretningen av institusjonstilbudet som er omtalt i Prop. 83 L (2024–2025).

Departementet foreslår også en mindre justering i ordlyden knyttet til institusjonens plikt til å føre internkontroll. Det framgår av § 10-17 tredje ledd andre punktum, at institusjonen skal føre internkontroll for å «sikre forsvarlig drift». Departementet foreslår at ordlyden endres til at institusjonen skal føre internkontroll for å «sikre at den drives i samsvar med de kravene som følger av denne loven med forskrifter og ellers drives på en forsvarlig måte». Formålet med forslaget er ikke å endre innholdet i institusjonenes plikt til å føre internkontroll, men å få tydeligere fram at kjernen i plikten er å føre kontroll med at institusjonen oppfyller de kravene som følger av barnevernsloven og av forskriftene til loven. Den foreslåtte ordlyden er også bedre i samsvar med kravene til godkjenning i § 10-19 andre ledd første punktum. Forslaget korresponderer også bedre med hvordan internkontrollplikten til Bufetat er formulert i barnevernsloven § 16-3 sjette ledd.

Bestemmelsen om institusjonens plikt til å føre internkontroll flyttes samtidig fra § 10-17 tredje til fjerde ledd.

Departementet viser for øvrig til at det følger av § 6-2 fjerde ledd, at barneverns- og helsenemnda kan treffe vedtak om opphold etter denne bestemmelsen bare dersom institusjonen er «faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp». Dette innebærer at nemnda må vurdere den aktuelle institusjonen konkret opp mot det enkelte barnets behov, og at nemnda i vedtaket må vise til en bestemt og navngitt institusjon.

Det følger av barnevernsloven § 10-19 tredje ledd, at barnevernsinstitusjoner kan bestå av flere institusjonsavdelinger. Det er ikke et krav i loven at nemnda skal ta stilling til hvilken avdeling ved institusjonen barnet skal gis opphold på. Nemnda kan imidlertid velge også å stille krav i vedtaket om hvilken bestemt institusjonsavdeling barnet skal gis opphold på. Barnevernstjenestens og Bufetats beskrivelse av det tiltaket som foreslås vil være en viktig del av nemndas beslutningsgrunnlag. Dersom barnevernstjenesten og Bufetat i en konkret sak for nemnda vurderer det som tilstrekkelig og hensiktsmessig å angi hvilken institusjon barnet skal gi opphold i, bør de derfor legge dette fram for nemnda. Regelverket er ikke til hinder for at barnevernstjenesten legger fram forslag om at barnet gis opphold på en institusjon som består av flere institusjonsavdelinger som samlet skal utgjøre barnets institusjonstilbud. Departementet legger til grunn at dersom nemnda kommer til at vilkårene for å treffe vedtak er oppfylt, herunder at det foreslåtte tiltaket er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp og at tiltaket vil være til barnets beste, vil nemnda som regel fatte vedtak i samsvar med forslaget som er lagt fram for nemnda. Dersom nemnda i vedtaket kun viser til hvilken institusjon barnet skal gis opphold på, vil dette åpne for at barnet kan bytte fra én institusjonsavdeling til én annen under oppholdet, uten at det må fremmes en ny sak for nemnda. Dersom nemnda derimot i vedtaket har vist til at barnet skal bo på en bestemt avdeling, må det reises ny sak for nemnda dersom det senere vurderes som aktuelt å bytte fra én avdeling til én annen innenfor samme institusjon.

Departementet viser til lovutkastet i §§ 10-17 og 10-19.