9 Merknader til bestemmelsene

Til § 1-2

Endringen retter opp overskrivinger av lovendring som ble vedtatt med virkning fra 1. januar 2026, jf. lov 6. juni 2025 nr. 39. Lovendringene ble overskrevet av lovendringer som trådte i kraft 23. januar 2026, jf. lov 22. desember 2025 nr. 115.

Til § 3-2

Nytt fjerde punktum presiserer at barnevernstjenesten skal vurdere om det med en gang skal vedtas institusjonstiltak etter § 6-1 eller reises sak om institusjonstiltak etter § 6-2, i stedet for å fatte vedtak om frivillig hjelpetiltak på institusjon etter § 3-2. Formålet med nytt fjerde punktum er å tydeliggjøre at barnevernstjenesten må vurdere hvilket tiltak som er riktig i den enkelte saken. Et grunnleggende krav til barnevernets tiltak er at de skal være til barnets beste. Dette innebærer at tiltaket også må være egnet til å ivareta barnets behov på en forsvarlig måte. Dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare i samsvar med vilkårene i § 6-2 første ledd, kan det være nødvendig å iverksette institusjonsopphold etter §§ 6-1 eller 6-2 for å ivareta barnets behov. En tilsvarende presisering følger allerede av tredje punktum for barn som er utsatt for omsorgssvikt.

Presiseringen gjelder når barnevernstjenesten vurderer vedtak etter § 3-2. Barnevernstjenestens ansvar for å vurdere behov for tiltak etter lovens kapittel 6 som del av oppfølgingen av barn som bor på institusjon med hjemmel i § 3-2, følger av § 8-1. Det vises til merknaden til § 8-1.

Bestemmelsen er nærmere omtale i de generelle merknadene i punkt 6.4.6.

Endringen innebærer at nåværende fjerde punktum blir nytt femte punktum.

Til § 4-4

Første ledd tredje punktum er nytt og kommer til anvendelse på tilfeller der barnevernstjenesten fatter akuttvedtak etter § 4-4 for et barn som bor på en institusjon i samsvar med et vedtak etter § 3-2 eller § 5-1. Formålet er å unngå unødvendige flyttinger dersom det treffes et akuttvedtak etter § 4-4 underveis i oppholdet. Henvisningen i tredje punktum til § 6-2 fjerde ledd tredje punktum, er et unntak fra kravet i § 10-17 om at institusjonen må være godkjent for målgruppen. At § 6-2 fjerde ledd tredje punktum gjelder så langt det passer innebærer at et barn som allerede bor på en institusjon kan bli boende, selv om kravet om godkjenning for barn med vedtak etter § 4-4 ikke er oppfylt. Det følger av § 1-3 jf. § 1-7 at forutsetningen er at dette er forsvarlig og til barnets beste i det enkelte tilfellet. Det er Bufetat som avgjør hvilken institusjonsplass et barn skal tilbys. Det er derfor Bufetat som etter en konkret vurdering, i samråd med institusjonen, må ta stilling til om barnet må flytte til en annen institusjon eller kan fortsette å bo på institusjonen etter akuttvedtaket. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste, jf. § 1-3. Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.6. Se også kommentaren til § 6-2 fjerde ledd.

Til § 5-1

I første ledd bokstav e er formuleringen «akuttplassert som nyfødt etter § 4-2» erstattet med «var omfattet av et akuttvedtak etter § 4-2 som nyfødt». Endringen har sammenheng med at begrepet «plassering» for øvrig er tatt ut av barnevernsloven fra 1. januar 2026, se nærmere omtale i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 16. Endringen innebærer ingen realitetsendring.

Nytt andre ledd presiserer adgangen til å treffe vedtak om tiltak etter § 6-2 i tillegg til et vedtak om omsorgsovertakelse (dobbeltvedtak). Dette gjelder barn som samtidig oppfyller vilkårene etter § 6-2. For noen barn vil dobbeltvedtak være nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling. Et slikt dobbeltvedtak innebærer at institusjonen får utvidet adgang til inngrep etter § 10-12 første og andre ledd. Dette innebærer hjemmel for begrensninger i bevegelsesfriheten, jf. § 10-12 første ledd bokstav a og b, og hjemmel til å vedta inngrep for fire uker om gangen dersom særlige grunner foreligger, jf. andre ledd. Presiseringen har pedagogiske årsaker og skal ikke tolkes uttømmende. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det i stedet fattes vedtak etter andre bestemmelser, for eksempel vedtak etter § 6-6 om opphold i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel.

Slike dobbeltvedtak kan treffes enten samtidig med eller etter et vedtak om omsorgsovertakelse. Presiseringen tar særlig sikte på barn som allerede bor på barnevernsinstitusjon. Det vises til merknaden til § 6-2 fjerde ledd nytt fjerde punktum. Også barn som bor i fosterhjem etter et vedtak om omsorgsovertakelse, kan utsette sin utvikling for alvorlig fare. Dersom nemnda fatter vedtak etter § 6-2 for et barn som bor i fosterhjem, vil barnet måtte flytte til en institusjon som er i stand til å gi barnet forsvarlig hjelp. Det vises for øvrig til merknaden til § 8-3.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.6.

Til § 6-2

Tredje ledd, nåværende andre punktum, om at barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg på institusjonen i seks måneder, er tatt ut. Reguleringen anses overflødig når det innføres en ny ordning med periodisk nemndskontroll etter seks måneder, se ny § 14-26 og merknad til bestemmelsen.

I andre punktum framgår at et vedtak om langvarig behandling etter § 6-2 kan forlenges dersom vilkårene etter første ledd fortsatt er til stede. Terskelen for å forlenge vedtaket er senket, ved at det ikke lenger kreves at det foreligger «særlige tilfeller».

For å forlenge vedtaket må grunnvilkårene etter første ledd være oppfylt, herunder at videre institusjonsopphold er et egnet, nødvendig og forholdsmessig tiltak for å gi barnet forsvarlig hjelp. Det stilles ikke særskilte krav til progresjon i behandlingen i løpet av den første vedtaksperioden for å forlenge vedtaket. Hvordan barnet har respondert på den igangsatte behandlingen, konkrete tiltak for den videre behandlingen og forventet effekt vil inngå i vurderingen av om vedtaket skal forlenges, se nærmere omtale av vilkårene i de generelle merknadene i punkt 4.4.3. Det må foretas en helhetsvurdering av om forlengelse av vedtaket vil være et forholdsmessig tiltak overfor det enkelte barn. Graden og karakteren av inngrep overfor barnet må vurderes opp mot hvilken beskyttelse og utvikling som kan oppnås. Barnets livssituasjon og framtidsutsikter uten en forlengelse av tiltaket vil også være sentralt. Det må foretas en balansert avveining mellom de positive og negative konsekvensene et videre institusjonsopphold vil ha for barnet, også på lengre sikt. Forlengelse av vedtaket må samlet sett være til barnets beste, jf. § 1-3. Departementet viderefører at vedtak kan forlenges i inntil 12 måneder, og at maksimal oppholdstid er 24 måneder.

Det vises til nærmere omtale i de generelle merknadene i punkt 4.4.3.

I tredje punktum framgår at oppholdstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 ikke skal inngå i den totale oppholdstiden etter § 6-2. Formålet er å tilrettelegge bedre for at barn kan få vedtak om langvarig behandling etter § 6-2 tredje ledd som varer i tolv måneder, før en eventuell forlengelse. Se nærmere omtale i de generelle merknadene i punkt 4.4.2.

Fjerde ledd tredje punktum gir nemnda, i forbindelse med et vedtak om tiltak etter § 6-2, adgang til å bestemme at et barn kan fortsette å bo i en barnevernsinstitusjon selv om denne ikke er godkjent for å ta imot barn med vedtak etter denne bestemmelsen. Unntaket gjelder barn som allerede bor på institusjonen på grunnlag av vedtak etter § 3-2 eller § 5-1. Formålet er å unngå unødvendige flyttinger dersom det treffes et institusjonsvedtak etter § 6-2 underveis i oppholdet. Unntaket innebærer at nemnda må foreta en konkret vurdering av om kravet i første punktum om at institusjonen må være faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp, er oppfylt. Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.3.6.

Nåværende tredje punktum, blir nytt fjerde punktum.

Til § 8-1

I første ledd andre punktum er det føyet til at barnevernstjenesten skal vurdere om det er grunnlag for vedtak om opphold på institusjon etter lovens kapittel 6. Bestemmelsen gjelder barn som bor på institusjon som frivillig hjelpetiltak med hjemmel i § 3-2.

Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar følger av bestemmelsens første ledd og innebærer at barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med barnet, og systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten og om det er behov for nye tiltak. Tilføyelsen i andre punktum innebærer at dersom et barn som bor på institusjon med hjemmel i § 3-2 utsetter sin utvikling for alvorlig fare, må barnevernstjenesten vurdere om barnet heller har behov for institusjonsopphold etter §§ 6-1 eller 6-2. Barnevernstjenesten kan få informasjon om dette behovet gjennom oppfølgingen av barnet. Informasjonen kan også komme direkte fra institusjonen eller Bufetat, på bakgrunn av deres kjennskap til barnets behov under institusjonsoppholdet. Dersom barnet har behov for det, må barnevernstjenesten følge opp ved enten å treffe vedtak etter § 6-1 eller fremme begjæring til nemnda om tiltak etter § 6-2.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.6.

Til § 8-3

Fjerde ledd er nytt og tydeliggjør innholdet i oppfølgingsansvaret. Bestemmelsen presiserer at barnevernstjenesten i sin oppfølging av barn etter omsorgsovertakelse også skal vurdere om det er behov for vedtak om opphold i institusjon etter lovens kapittel 6. Bestemmelsen gjelder barn som allerede bor på barnevernsinstitusjon. Dersom det viser seg underveis i institusjonsoppholdet at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, vil barnet i tillegg kunne ha behov for den omsorg, beskyttelse og behandling som følger av tiltak etter § 6-2. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller vurdere å fremme sak for nemnda om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke etter § 6-2. Det vises for øvrig til nytt andre ledd i § 5-1, der adgangen til å treffe dobbeltvedtak presiseres. Henvisningen til lovens kapittel 6 innebærer at det også kan være aktuelt å vurdere å fremme sak om andre tiltak i kapittelet, som vedtak etter § 6-6 ved fare for menneskehandel.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.6.

Til § 10-3

I første ledd er det tilføyet et nytt tredje punktum for å ytterlig tydeliggjøre hvilket handlingsrom institusjonen har til å sette nødvendige grenser for barnet ut fra omsorgsansvaret.

Dersom barnet har et særskilt beskyttelsesbehov, kan institusjonen sette grenser som innebærer å nekte barnet å forlate institusjonen, ha besøk eller bruke elektroniske kommunikasjonsmidler og internett for en avgrenset periode om gangen. Dette er en presisering av gjeldende rett, jf. Prop. 83 L (2024–2025) og Prop 133 L (2020–2021). Noen ganger vil slik grensesetting være helt kortvarig, mens andre ganger kan den strekke seg over noe lengre tid. Hvilke grenser som er nødvendige, inkludert omfanget og varigheten, må vurderes konkret ut fra barnets alder, modenhet og individuelle behov. Individuelle behov omfatter barnets særlige utfordringer og sårbarheter. Se nærmere omtale og eksempler i de generelle merknadene i punkt 6.4.2. Institusjonen må fortløpende vurdere barnets behov for grensesetting.

Når institusjonen setter grenser må det tilrettelegges for at barnet fortsatt kan utføre skolearbeid, ha tilgang på nødvendig informasjon, meningsfylte aktiviteter og mulighet til å holde kontakt med andre. Institusjonen kan kreve at barnet leverer fra seg elektroniske kommunikasjonsmidler og stenge tilgang til internett i perioden barnet er nektet bruk. Se nærmere omtale i punkt 6.4.2. Institusjonen kan ikke begrense barnets kontakt med bestemte personer som nevnt i § 10-2 tredje ledd. Ved behov for stans av samvær og kontakt, gjelder § 7-7, se nærmere omtale av dette avslutningsvis i punkt 6.4.4.

Grenser som settes må være nødvendige og forholdsmessige, og i denne vurderingen skal institusjonen også se hen til det samlede omfang av grenser og inngrep som gjelder for barnet, jf. § 10-6. Barns medvirkning skal ivaretas når institusjonen vurderer og setter grenser for barnet, jf. §§ 1-4 og 10-2. Grenser skal settes ut fra hensynet til barnets beste, og barnets mening er et sentralt moment i vurderingen, jf. § 1-3. Statsforvalteren kontrollere protokoller, inkludert det samlede omfang av grenser og inngrep, og barn og foreldre kan påklage institusjonens grensesetting til statsforvalteren, jf. § 10-16. Se nærmere omtale i 6.4.2 og 6.4.5.

Det er ikke alltid et tydelig skille mellom grenser som kan settes ut fra omsorgsansvaret, og inngrep som krever særskilt hjemmel i lov. Dersom institusjonen er i tvil om en grensesetting utgjør et inngrep, skal det vedtas inngrep etter § 10-12 når institusjonen har adgang til det, se også endringer i § 10-12 og merknad til bestemmelsen. Institusjonens adgang til å sette grenser ut fra omsorgsansvaret som innebærer å nekte barnet å forlate institusjon, er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.2.

Bestemmelsen er nærmere omtale i de generelle merknadene i punkt 6.4.2.

Til § 10-11

Endringene gjelder første ledd bokstav a til c.

I bokstav a er det tilføyet at institusjonen kan avverge akutt fare for skade også på andre personers liv og helse. Det framgikk tidligere av bokstav c. Innholdet i bestemmelsen er omtalt i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.9 og merknad til § 10-11.

I bokstav b er det tatt inn at institusjonen også kan benytte fysisk makt for å avverge «nært forestående fare» for alvorlig skade på andre personers liv og helse. Vilkåret «nært forestående fare» ble tatt inn av Stortinget for å skape større klarhet rundt tidsmomentet, jf. Innst. 524 L (2024–2025) til Prop. 83 L (2024–2025). I de generelle merknadene i punkt 6.4.3 slås det fast at kravet til sannsynlighetsovervekt må tilpasses skadens alvorlighetsgrad.

Skadepotensialet som andre personer kan bli utsatt for må være alvorlig, det kan omfatte fare for liv eller alvorlig skade i form av skudd- eller stikkskader, brannskader m.m. Skaden kan ramme andre barn på institusjonen, ansatte eller øvrige personer. Det må foreligge konkrete holdepunkter for at en reell fare for alvorlig skade på andre personers liv eller helse vil oppstå innen kort tid, for eksempel samme dag eller kveld. Konkrete holdepunkter kan være basert på tidligere erfaringer med lignende situasjoner hvor barnet for eksempel forlater institusjonen for å utsette andre for alvorlig skade eller der institusjonen får opplysninger fra barnet selv eller andre om at barnet vil utsette andre for alvorlig skade. Opplysninger kan eksempelvis også komme fra innsyn i elektronisk kommunikasjon eller gjennom sosiale medier. Det gjelder et skjerpet krav til nødvendigheten og forholdsmessigheten av fysisk maktbruk, se nærmere omtale i de generelle merknadene i punkt 6.4.3 og Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.9 og Innst. 524 L (2024–2025).

I bokstav c framgår det at institusjonen kan avverge akutt fare for vesentlig skade på eiendom, jf. Prop. 83 L (2024–2025) punkt 15.4.9.

Til § 10-12

I andre ledd første punktum videreføres hovedregelen om at inngrep etter § 10-12 kan besluttes for inntil 14 dager om gangen. Det innføres et unntak fra hovedregelen om at institusjonen kan treffe vedtak for inntil fire uker om gangen når det foreligger «særlige grunner». I vurderingen av om det foreligger særlige grunner skal det ses hen til skadepotensialet i barnets handlemåte, sannsynlighet for (ytterligere) fornyelse av vedtaket, og ønsket effekt av det aktuelle inngrepet. Det skal gjøres en konkret vurdering for hvert enkelt vedtak og inngrep kan ikke vedtas rutinemessig. Se nærmere om bestemmelsen og vurderingsmomentene i punkt 5.4, inkludert krav til nødvendigheten og forholdsmessigheten av å vedta inngrep av lengre varighet. Forlenget varighet av inngrep i barnets bevegelsesfrihet, vil i utgangspunktet anses som mer inngripende enn forlenget varighet av inngrep i barnets besøk og bruk av elektronisk kommunikasjonsmidler og internett. Det skal derfor være en høyere terskel for å vedta forlenget varighet av inngrep i barnets bevegelsesfrihet. Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 5.4. I andre ledd andre punktum er det av pedagogiske hensyn gjort enkelte språklige og redaksjonelle endringer i ordlyden, men endringene innebærer ikke realitetsendringer.

Tredje ledd gir institusjonen nye inngrepshjemler når barn bor på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet etter §§ 3-2, 4-2 eller 5-1. Det følger av første punktum at institusjonen kan treffe vedtak om inngrep i barnets besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, jf. første ledd bokstav c til e. Det kan omfatte å nekte besøk eller bruk i inntil 14 dager, inkludert å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler eller strenge tilgang til internett i perioden.

For å vedta inngrep, må det foreligge begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade ved besøk eller bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. Det må foreligge konkrete, objektive holdepunkter for at barnet utsettes for fare eller skade, for eksempel knyttet til kjøp/salg av rusmidler, seksuelle tjenester, overgrep eller at barnet forsøkes rekruttert til kriminalitet eller skal delta i kriminalitet. Videre kan det omfatte begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade gjennom digitale felleskap eller informasjon knyttet til for eksempel selvskading og selvmord.

Vedtak kan kun treffes når det er et nødvendig og forholdsmessig tiltak for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse, jf. også § 10-6. Vedtaket må være egnet til å beskytte barnet, og skal ikke være mer omfattende eller langvarig enn nødvendig. Andre mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, for eksempel mindre inngripende grensesetting etter § 10-3. I forholdsmessighetsvurderingen må det foretas en balansert avveining mellom de positive og negative konsekvensene vedtaket vil ha for barnet. Det omfatter en vurdering av hvilken belastningen vedtaket vil ha for barnet og skadepotensialet for barnet hvis det ikke vedtas.

Vedtaket skal være til barnets beste og barnet har rett til å medvirke i institusjonens avgjørelser og gjennomføring av inngrep, jf. §§ 1-3, 1-4 og 10-2. Vedtaket skal begrunnes og dokumenter, jf. § 12-4 og § 12-5, og barn og foreldre kan påklage vedtak til statsforvalteren som kan prøve alle sider av saken, jf. § 10-16. Institusjonens ansvar for å tilrettelegge for at barnet kan utføre skolearbeid og ha kontakt med andre i vedtaksperioden, er nærmere omtalt i punkt 6.4.4.

I andre punktum framgår at vedtak kan treffes for inntil 14 dager om gangen. Vedtak kan forlenges. Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.4.

Nåværende andre ledd tredje punktum blir nytt fjerde ledd, slik at institusjonens plikt til fortløpende å vurdere om vedtaket skal opprettholdes, gjelder for samtlige vedtak etter bestemmelsen.

Nåværende tredje ledd er nå nytt femte ledd.

Til § 10-17

Andre ledd første punktum presiserer at institusjonen skal ha «definerte målgrupper og mål» for sin faglige virksomhet. Endringen tydeliggjør at institusjoner kan godkjennes for flere målgrupper samtidig. Barnevernsinstitusjoner kan bestå av flere institusjonsavdelinger, jf. barnevernsloven § 10-19 tredje ledd. Også institusjonsavdelinger kan godkjennes for flere målgrupper samtidig.

Tredje ledd nytt andre punktum presiserer at institusjonens plan for virksomheten blant annet skal gi en beskrivelse av institusjonens målgrupper, mål og faglige metoder.

Fjerde ledd viderefører institusjonens plikt til å føre internkontroll, men bestemmelsen flyttes fra tredje ledd og med enkelte endringer i ordlyden som ikke endrer innholdet i plikten. Bestemmelsen presiserer at institusjonens plikt til å føre internkontroll innebærer å sikre at den drives i samsvar med barnevernsloven med forskrifter og ellers drives på en forsvarlig måte. Femte ledd viderefører uendret innholdet i fjerde ledd.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.7.

Til § 10-19

Andre ledd annet punktum i bestemmelsen om godkjenning av barnevernsinstitusjoner presiserer at det skal framgå av godkjenningen hvilke målgrupper institusjonen er godkjent for. Innholdet i bestemmelsen videreføres, men med noe endret ordlyd. Bestemmelsen innebærer at det skal framgå av godkjenningen hvilken eller hvilke målgrupper institusjonen er godkjent for. Dersom institusjonen består av flere institusjonsavdelinger, skal det framgå av godkjenningen hvilken eller hvilke målgrupper den enkelte avdelingen er godkjent for.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 6.4.7.

Til § 11-5

Henvisningen til § 10-12 tredje til femte ledd er ny. Reglene om adgang til inngrep i barnets besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett i § 10-12 tredje til femte ledd gjelder tilsvarende for omsorgssentre, se merknad til § 10-12, og omtale i de generelle merknadene i punkt 6.4.4.

Til § 12-3

Første ledd andre punktum er endret slik at bestemmelsen er i samsvar med begrepsendringer som trådte i kraft 1. januar 2026, se nærmere omtale i Prop. 83 L (2024–2025) punkt 16. Begrepsendringene innebærer blant annet at begrepet «alvorlige atferdsvansker» er erstattet med «utsetter sin utvikling for alvorlig fare». Disse endringene er nå også innarbeidet i § 12-3 ved at den tidligere formuleringen «atferdsvansker» erstattet med «utsetter sin utvikling for fare». Endringen innebærer ingen realitetsendringer.

Til § 13-4

Endringene retter opp overskrivinger av lovendringer som ble vedtatt med virkning fra 1. januar 2026 jf. lov 6. juni 2025 nr. 39. Lovendringene ble overskrevet av lovendringer som trådte i kraft 23. januar 2026 jf. lov 22. desember 2025 nr. 115.

Til § 14-16

I fjerde ledd er en skrivefeil rettet opp.

Til § 14-23

Endringen retter opp en overskriving av lovendring som ble vedtatt med virkning fra 1. januar 2026 jf. lov 6. juni 2025 nr. 39. Lovendringen ble overskrevet av lovendring som trådte i kraft 23. januar 2026 jf. lov 22. desember 2025 nr. 115.

Til ny § 14-26

Bestemmelsen er ny og gir regler for en ny ordning med periodisk nemndskontroll av institusjonsvedtak når barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. § 6-2 tredje ledd. Nemnda kan vedta opphold for inntil tolv måneder. Etter første ledd første punktum skal nemnda føre kontroll med vedtaket når det har gått seks måneder fra vedtak ble iverksatt. Det følger av andre punktum at hvis vedtaket forlenges, jf. § 6-2 tredje ledd andre punktum, skal nemnda føre kontroll med vedtaket etter seks måneder. Det vil si en kontroll normalt etter 18 måneder. Fristen regnes fra vedtak om forlengelse ble iverksatt.

Etter andre ledd skal nemnda kontrollere om vilkårene for vedtaket om langvarig behandling fortsatt er til stede, og om vedtaket skal bestå, endres eller oppheves. Vilkår for vedtak om langvarig behandling følger av § 6-2 første ledd, jf. tredje ledd. Vedtaket kan endres ved at nemnda kan angi et kortere tidsrom for vedtaket.

En nemndskontroll etter seks måneder innebærer i utgangspunktet ikke en vurdering av progresjon i behandlingen, men om det har skjedd vesentlige endringer underveis som tilsier at vilkårene for opphold ikke lenger er til stede. I en prøving av vedtaket om forlengelse, stilles det imidlertid normalt noe strengere krav til nødvendigheten og forholdsmessigheten av videre institusjonsopphold, for å opprettholde vedtaket. Hvilket utbytte barnet har hatt av behandlingen til nå og forventet effekt av videre behandling, vil i større grad inngå i vurderingen. Se nærmere om vurderingstemaet i kontrollen etter seks og 18 måneder i de generelle merknadene i punkt 4.4.4.

Ordningen med en periodisk kontroll er ment som en sikkerhetsventil for at vilkårene for institusjonsoppholdet fortsatt er til stede. Den kommer i tillegg til at barnevernstjenesten løpende skal vurdere behovet for tiltaket og kan oppheve vedtaket, uten å fremme sak for nemnda, jf. § 8-4.

Det følger av tredje ledd første punktum at kommunen skal innlede en sak om periodisk kontroll ved å sende begjæring til nemnda. En begjæring om periodisk kontroll skal anses som en begjæring om tiltak etter § 14-9. Kravene til begjæring i § 14-9 gjelder så langt de passer. Begjæring må være sendt senest når det har gått seks måneder siden vedtaket ble iverksatt. Oversittelse av fristen medfører imidlertid ikke at vedtaket faller bort.

I begjæringen må kommunen blant annet gi sin vurdering av saken og begrunne hvorfor det er behov for videre institusjonsopphold, inkludert behovet for grensesetting og inngrep. Barnevernstjenesten må i vurderingen innhente informasjon fra institusjonen/Bufetat og barnet. Private parter skal gis en kort frist for tilsvar, jf. § 14-10. Private parter har rett på bistand fra advokat, jf. § 14-7 og skal i tilsvaret gi sin vurdering av saken og begrunne hvorfor de mener saken bør bestå, endres eller oppheves. Reglene i § 14-10 om innholdet i tilsvaret gjelder så langt de passer. Barnet er part i saken uavhengig av barnets alder, jf. § 12-3. Plikten for nemnda til å oppnevne advokat for private parter, jf. § 14-7 er presisert i andre punktum. Se nærmere omtale i de generelle merknadene i punkt 4.4.4.

Det følger av fjerde ledd at saksbehandlingsreglene i § 14-16 tredje ledd gjelder for behandlingen av en sak om periodisk nemndskontroll. Det innebærer at nemndleder som hovedregel skal avgjøre saken alene etter skriftlig behandling, så framt det anses ubetenkelig. Nemndleder kan avgjøre saken på bakgrunn av en kombinasjon av forhandlingsmøte og skriftlig behandling, jf. § 14-16 fjerde ledd, for eksempel dersom det anses nødvendig av hensyn til sakens opplysning. Før øvrig gjelder saksbehandlingsreglene i kapittel 14 så langt de passer, med mindre noe annet er særskilt regulert, se femte ledd.

Etter femte ledd første punktum skal vedtak i saken treffes senest innen tre uker etter at nemnda mottok saken dersom saken behandles skriftlig av nemndleder alene. Dersom saken behandles på annen måte, som ved delvis skriftlig og muntlig behandling, er fristen fire uker. Fristen regnes fra tidspunktet nemnda mottok kommunens begjæring. Av andre punktum følger det at nemndas vedtak ikke kan bringes inn for tingretten for rettslig prøving etter barnevernsloven § 14-25. Dette er et unntak fra hovedregelen i § 14-25. Nemndas vedtak om institusjonsopphold etter § 6-2 tredje ledd og en eventuell etterfølgende sak om forlengelse, kan bringes inn for rettslig overprøving etter § 14-25. Saksbehandlingsreglene i kapittel 14 gjelder for øvrig så langt de passer, jf. tredje punktum.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i de generelle merknadene i punkt 4.4.4.