4 Varighet av vedtak etter § 6-2 og periodisk kontroll

4.1 Gjeldende rett

Etter barnevernsloven § 6-2 første ledd kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om institusjonsopphold uten samtykke fra barnet eller de som har foreldreansvar dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare på en eller flere av følgende måter:

1. ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd

2. ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler

3. ved andre utpreget skadelige handlinger.

Tilleggsvilkårene kan anvendes sammen, slik at nemnda kan treffe vedtak om opphold på institusjon på grunnlag av flere av alternativene i bestemmelsen. Vedtak kan bare treffes dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, jf § 6-2 første ledd. I tillegg må vedtaket samlet sett være til barnets beste, jf. § 1-3.

Etter § 6-2 andre ledd kan nemnda vedta institusjonsopphold i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Oppholdstiden kan forlenges med inntil fire nye uker.

Har barnet behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at oppholdet skal gjelde i inntil tolv måneder, jf. § 6-2 tredje ledd første punktum. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg på institusjonen i seks måneder, jf. § 6-2 tredje ledd andre punktum.

Nemnda kan i «særlige tilfeller» vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder, jf. § 6-2 tredje ledd tredje punktum. Dette skjer sjeldent i praksis. I forarbeidene ble det vist til at det «klare utgangspunktet er at langtidsplassering kan vare i inntil ett år, og at forlengelse i ytterligere 12 måneder kun kan skje «rent unntaksvis», jf. Prop. 133 L (2020–2021), punkt 12.1.4.3. Videre framheves det at «vedtak om forlengelse er begrenset til tilfeller der behandlingsopplegget har kommet i gang, og at barnet ser ut til å nyttiggjøre seg tilbudet. Det er dermed en forutsetning for vedtak om forlengelse, at planen er å videreføre en etablert behandlingsprosess».

Oppholdstid etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale oppholdstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2, jf. § 6-2 tredje ledd fjerde punktum. Den samlede varigheten for vedtak om opphold etter § 6-2 er begrenset til 24 måneder. Dette er ikke til hinder for at det etter en viss tid kan treffes et nytt vedtak om institusjonsopphold, dersom vilkårene for et nytt vedtak er oppfylt. I nevnte forarbeider er det samtidig framhevet at det vil «stride mot forutsetningene i loven å treffe et nytt vedtak etter lovforslaget § 6-2 relativt kort etter at det forrige oppholdet er avsluttet».

Foreldre og barnet selv er part i saker om institusjonsopphold etter §§ 4-4, 6-1 og 6-2, uavhengig av barnets alder, jf. § 12-3. Dette innebærer blant annet at barnet har rett til advokat, å delta i forhandlingsmøter, å avgi forklaring og kan bringe nemndsvedtak inn for domstolen for rettslig overprøving, jf. barnevernsloven kapittel 14.

Statsforvalteren fører tilsyn med barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernsloven § 17-3 og tilsynsforskriften. Tilsynet omfatter kontroll med at institusjonen gir det enkelte barn forsvarlig omsorg og behandling, jf. § 3. Forskriften inneholder også regler om blant annet stedlig tilsyn, risikobasert tilsyn og tilsynssamtaler med barnet.

Barnevernstjenesten har en løpende plikt til å følge opp barnet på institusjon, jf. barnevernsloven § 8-4. Barnevernstjenesten skal blant annet følge med på om barnet får forsvarlig omsorg og behandling, og systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Barnevernstjenesten har kompetanse til å avslutte barnets institusjonsopphold etter § 6-2. Det kreves ikke vedtak av barneverns- og helsenemnda.

4.2 Ekspertgruppens forslag

Ekspertgruppen foreslo i sin rapport De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjertet varmt endringer i varigheten av institusjonsopphold etter § 6-2. De foreslo å oppheve det skjerpede vilkåret for å videreføre oppholdet ut over tolv måneder. Ekspertgruppen mener at dagens regulering ikke tilstrekkelig tar hensyn til at barn med sammensatte og komplekse problemer ofte vil ha behov for hjelp og støtte over lengre tid. Ekspertgruppen viste også til at dagens krav til progresjon og utvikling for å forlenge institusjonsoppholdet utover tolv måneder er for strenge. Etter ekspertgruppens vurdering vil det å bremse en negativ utvikling hos barnet, eller å hindre en forverring, i noen tilfeller være å anse som et godt resultat.

Videre foreslo ekspertgruppen at en eventuell forutgående akuttplassering etter § 4-4 ikke skal inngå i den totale oppholdstiden etter § 6-2. De viste til at den gjenstående tidsperioden etter opphold på akuttinstitusjon kan bli for kort til å kunne gi barna med de største utfordringene den hjelpen de trenger. Ekspertgruppen viste også til at de hadde mottatt innspill fra flere institusjoner som viste at det ikke alltid er realistisk å komme i posisjon til å gi barnet nødvendig hjelp og få til endring på den korte tiden de i praksis har til rådighet.

Ekspertgruppen foreslo videre at barneverns- og helsenemnda skal gjennomføre en periodisk kontroll av vedtak om institusjonsopphold etter § 6-2 hver fjerde måned. Ekspertgruppen foreslo en hovedregel om at saker om periodisk kontroll skal avgjøres av nemndleder alene etter skriftlig behandling, men at kontrollen etter tolv måneder alltid skal gjøres av en ordinær nemnd etter forhandlingsmøte. Ekspertgruppen foreslo også en ny modell der nemnda avgjør om institusjonen skal ha tilgang til inngrep etter § 10-12, uavhengig av hjemmelsgrunnlag for institusjonsoppholdet. Ekspertgruppen foreslo en tilsvarende periodisk kontroll av vedtakene om tilgang til § 10-12 hver fjerde måned. Denne delen av forslaget følges ikke opp i proposisjonen, se punkt 6.

4.3 Høringsinstansenes syn

Om lag 30 av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget om endringer i varigheten av vedtak etter § 6-2, om innføring av periodisk kontroll av vedtakene, eller til deler av forslaget.

Dette er blant andre Agder lagmannsrett, Agder tingrett, Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda, Barneombudet, Norges institusjon for menneskerettigheter, Sivilombudet, Statens helsetilsyn med tilslutning fra flere Statsforvalterembeter, Statsforvalteren i Agder, Sosial- og eldreombudet i Oslo, KS, Asker kommune, Bærum kommune, Fredrikstad kommune, Kristiansand kommune, Oslo kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune, Trondheim kommune, Actis, Akademikerforbundet, FO, Forandringsfabrikken kunnskapssenter, IMDIs ungdomspanel, Landsforeningen for barnevernsbarn, NHO Geneo, Redd barna, Rusfeltets hovedorganisasjon, Stiftelsen Fossumkollektivet og Norsk barnevernssamband.

Høringsinstansene er delt i synet på behov for utvidet varighet av § 6-2-vedtak, inkludert hvorvidt akuttiden skal regnes med. Flere støtter forslaget om periodisk kontroll av vedtak etter § 6-2, men det er delte meninger blant annet om hvor ofte det bør gjennomføres. En gjennomgående tilbakemelding i høringen er behov for grundigere utredning, inkludert av menneskerettslige forpliktelser, særlig opp mot EMK artikkel 5 og FNs barnekonvensjon artikkel 25 og 37.

Utvidet varighet av § 6-2-vedtak

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) støtter forslaget om utvidet varighet av § 6-2-vedtak, herunder at akuttvedtak etter § 4-4 ikke bør regnes med i av oppholdstiden etter § 6-2 og at det ikke bør være like strengt å forlenge et vedtak utover tolv måneder.

Bærum kommune og Trondheim kommune støtter forslaget om å utvide varigheten av institusjonsopphold etter § 6-2. Bærum kommune framhever at dagens regel med fradrag for tiden barnet har akuttvedtak etter § 4-4 og snever adgang til forlengelse ut over ett år, ikke alltid gir tilstrekkelig tid til endringsarbeid. Bærum kommune mener en utvidelse vil gi flere barn en reell mulighet til å skape varig endring i livsførsel, men at det må føres streng kontroll når det åpnes for bruk av svært inngripende tiltak over lengre perioder.

Asker kommune ser at enkelte barn i særlige tilfeller kan trenge behandlingsopphold utover tolv måneder, og uttaler at «Dersom noe skal endres, mener Asker kommune at man må se på vilkårene for utvidelse inntil 12 måneder i særlige tilfeller, og om disse er for strenge og at begrunnelse for videreføring i større grad skal vektlegge barnets behov for ytterligere behandling.»

Trondheim kommune mener at det må vurderes en mulighet for å utvide den maksimale oppholdstiden på institusjon utover dagens regler på to år. Trondheim kommune uttaler:

«Kommunen erfarer at barna blir stadig yngre ved plassering, samt at noen havner i fengsel kort tid etter endt institusjonsplassering. […] Som påpekt av utvalget, vil barn med sammensatte og komplekse problemer ofte ha behov for hjelp og støtte over lengre tid. To-års fristen kan da innebære en uhensiktsmessig begrensning for å finne den beste løsningen.»

Stiftelsen Fossumkollektivet og Norsk barnevernssamband støtter forslaget og viser til at flere aktører påpeker behovet enkelte barn har for et lengre behandlingsløp enn dagens standard på ett år. Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan støtter forslagene, men påpeker at det i dag oppleves som vanskelig å gi plasser til barn og unge som innen ett år vil fylle 18, fordi de da ikke lenger omfattes av barnevernets institusjonsomsorg. Landsforeningen for barnevernsbarn støtter ikke forslaget.

Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda har ikke tatt konkret stilling til ekspertgruppens forslag om endringer i varigheten av § 6-2 vedtak. Sentralenheten viser imidlertid til at det over tid har vært utfordringer med at barn blir værende lenge i akuttinstitusjoner grunnet manglende kapasitet og at det «bør derfor vurderes om dette er den egentlige årsaken til at ungdommene ikke får tilstrekkelig tid på behandlingsinstitusjonene». Videre framhever Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda at «Uavhengig av lovteksten, vil det i en forholdsmessighetsvurdering måtte stilles strengere krav for å beslutte opphold på institusjon ut over 12 måneder.»

Flere høringsinstanser, inkludert Sivilombudet, Barneombudet og Redd Barna er kritiske til forslagene om å utvide varigheten av vedtak etter § 6-2, og etterlyser grundigere utredning.

Sivilombudet mener en senket terskel for hvor lenge en plassering uten samtykke kan vare, må vurderes grundig i lys av EMK artikkel 5 og FNs barnekonvensjon, som i artikkel 37 b. Sivilombudet uttrykker forståelse for at miljøterapeutisk arbeid kan ta tid, men at to år er en lang periode i barnets liv. Sivilombudet uttaler blant annet:

«(...) Vår bekymring er at disse grepene over tid medfører lavere bevissthet om kravet til at frihetsberøvelse av barn skal skje i kortes mulig tid og en normalisering av langvarig institusjonsopphold uten barnets samtykke.»

Sivilombudet savner en bredere vurdering av alternative tiltak som kan løse utfordringene ekspertgruppen viser til, uten å fjerne lovens hovedregel om oppholdets varighet.

Barneombudet støtter ikke forslagene om å utvide varigheten av vedtak etter § 6-2 og viser blant annet til at det mangler kunnskap om at lengre institusjonsopphold vil gi bedre resultater for barna, og at det er behov for mer kunnskap også fra barna selv. Barneombudet uttaler blant annet:

«Vi mener her at det er et stort behov for inngående kunnskap fra barn og unge som allerede er på institusjon eller har vært på institusjon for å kunne ta stilling til om det vil være til barnets beste å utvide tidsgrensen til 24 måneder. Videre er det også behov for å se nærmere på hvordan de ulike tiltakene gjennomføres kvalitativt, og om et tilpasset tverretatlig tilbud kan utvikles til det bedre for hvert barn på institusjoner, framfor å åpne for mer bruk av tvang.»

Barneombudet er også kritisk til forslaget om at akuttvedtak forut for et tvangsvedtak etter § 6-2, ikke skal inkluderes i den totale oppholdstid, selv om akuttvedtak- og langvarig vedtak har ulike formål. Barneombudet uttaler:

«Selv om de ulike plasseringene kan ha ulike formål, må det her legges vekt på arten av tvangen som er en frihetsberøvelse. Barneombudet har vanskeligheter med å se at frihetsberøvelse som et akuttiltak eller som tvangsplassering uten samtykke oppleves mindre inngripende.»

Redd Barna er ikke overbevist om at dagens krav til forlengelse utover tolv måneder er for strengt. Redd Barna anerkjenner at det «kan ta tid for institusjonen å få en god og trygg relasjon til barnet, og for å få til varige endringer som legger til rette for at barnet kan gjenoppta livet sitt utenfor institusjonen», men viser samtidig til at opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke regnes som frihetsberøvelse som blant annet innebærer at det skal skje for kortest mulig tid.

Redd Barna støtter heller ikke ekspertgruppens forslag om at akuttplasseringer forut for plassering uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2 ikke skal medregnes i den totale plasseringstiden, med samme begrunnelse som Barneombudet.

Periodisk kontroll

Når det gjelder forslag om hyppigere periodisk kontroll viser Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda til at nemndene i flere anledninger har påpekt behovet for regelmessig fornyet prøving av § 6-2-vedtak, blant annet i høringsuttalelser til NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid. Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet og NOU 2023: 24 Med barnet hele vegen. Barnevernsinstitusjoner som har barnets tillit. Sentralenheten støtter ekspertgruppens forslag om at den fornyede rettslige prøvingen kalt «periodisk kontroll», som hovedregel behandles skriftlig av nemndleder alene, med adgang til muntlig behandling ved behov. Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda støtter også at en sak om forlengelse utover tolv måneder skal behandles med muntlig forhandling, som i dag.

Bufdir støtter også periodisk kontroll, men mener prøving hver fjerde måned er for ofte og at det vil være svært prosessdrivende og kan gå utover barnas behov for stabilitet og ro. Direktoratet mener dagens adgang til å treffe vedtak om opphold på institusjon uten samtykke i inntil tolv måneder etter § 6-2, utgjør en risiko for brudd på retten til fornyet domstolskontroll ved frihetsberøvelse etter EMK artikkel 5, og uttaler at «[…] et rimelig intervall for rettslig prøving trolig ville eliminert risikoen for krenkelse av EMK».

Bærum kommune støtter forslaget om periodisk kontroll hver fjerde måned gjennom skriftlig behandling av nemndleder alene, og kontroll av ordinær nemnd med forhandlingsmøte etter tolv måneder, og ser dette som en forutsetning for å kunne utvide plasseringstiden.

NIM er også positiv til forslaget om periodisk nemndskontroll og viser til at det er en vesentlig styrke ved forslaget som bør påskyndes uavhengig av øvrige forslag. NIM uttaler videre:

«En ordning med reell og regelmessig prøving er også viktig for at EMD ikke skal vurdere institusjonsplassering som en strafferettslig reaksjon. NIM har likevel noen forslag til justeringer og suppleringer for å sikre en betryggende oppfyllelse av menneskerettighetene.»

NIM uttaler at periodisk kontroll hver fjerde måned i mange tilfeller oppfyller kravene etter barnekonvensjonen artikkel 25, men NIM er i tvil om det vil være tilstrekkelig ved særlig inngripende plasseringer eller der barnet ellers er særlig sårbart. I lys av EMK art 5 nr. 4 og Barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav d har NIM også følgende innspill: «det bør lovfestes en særskilt innledende kontroll innen meget kort frist fra iverksettelsen, i tråd med kravet om «prompt»/«speedily» og EMDs krav til kortere intervaller for mindreårige. Dette tilsier at fristen kan differensieres etter arten og intensiteten av frihetsberøvelsen og det sikkerhetsnivået ekspertgruppen skisserer, med særlig korte frister for høyintensive tiltak.» Videre foreslår NIM at nemnda bør få adgang til å beslutte hyppigere prøvinger ved behov, der arten av inngrepet eller restriksjonen barnet er underlagt er relevant og også individuelle forhold ved barnet.

Redd Barna støtter forslaget og viser til at det er en forbedring sammenliknet med dagens lov der prøving først skjer etter tolv måneder. Samtidig understreker Redd Barna viktigheten av at nemndleder må snakke direkte med barnet. Forandringsfabrikken er svært kritisk til maktbruk/tvang mot barn og lukkede institusjoner (innlåsing), men det framgår at de kan slutte seg til en periodisk kontroll på fire måneder for § 6-2 vedtak. Forandringsfabrikken er negative til ekspertgruppens forslag om skriftlig behandling og viser til at barnet skal medvirke/høres. Norsk Barnevernsamband framhever at nemndsbehandling hver fjerde måned kan medføre mer uro for noen barn, mer rettssikkerhet for andre, og gi merarbeid for barneverntjenesten og nemnda, og at det derfor er viktig å ta hensyn til behov for ressurser og konsekvensutrede innføring av tiltaket.

Andre høringsinstanser som Bufdir (gjengitt over), Sandnes kommune, Stavanger kommune, Oslo kommune og Statsforvalteren i Agder mener periodisk nemndskontroll hver fjerde måned kan være uheldig for barnet ved at det gir mer uro, og kan gå ut over behandlingsopplegget. Sandnes kommune støtter ikke forslaget og mener det vil bidra til «konstant uro rundt ungdommen og tiltaket». Det vises også til at barnevernstjenesten allerede har et løpende ansvar for å vurdere tiltak og sikre rett hjelp til rett tid. Stavanger kommune støtter intensjonen om hyppigere nemndskontroll, men ser at det vil skape uro og støy for ungdommene. Oslo kommune framhever at det allerede er lang ventetid i nemnda, og at forslaget om periodisk kontroll kan føre til lengre ventetid. Statsforvalteren i Agder mener forslaget om periodisk kontroll hver fjerde måned kan få utilsiktede effekter for barn som bor på institusjon.

Sivilombudet støtter behov for styrket uavhengig rettslig kontroll av bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner, men mener departementet bør ta stilling til dette som ledd i sin varslede utredning av et helhetlig lovforslag om adgangen til inngrep i barnevernsinstitusjon.

Agder lagmannsrett viser til at hyppig kontroll av slike inngrep vil styrke barns rettssikkerhet, men at det vil innebære en økt saksmengde for domstolene.

Advokatforeningen uttaler seg om ekspertgruppens forslag til periodisk kontroll av vedtak om tilgang til inngrep etter dagens § 10-12. I denne sammenheng understreker de blant annet at advokaten til barnet må kunne følge barnet gjennom oppholdet, slik at det kan gjøres vurderinger opp mot behandlingsmåte i nemnda, herunder å sikre barnet stemme. Videre framhever Advokatforeningen at vedtak om tvang må kunne overprøves av tingretten og at det må sikres prosessregler som gir rask avklaring.

Agder tingrett er positive til intervallet på fire måneder og at total vedtaksperiode skal kunne utgjøre 24 måneder uten fradrag for et eventuelt forutgående akuttvedtak etter § 4-4. Det framheves at forslaget vil styrke barn og unges medvirkningsmulighet og rettssikkerhet, og skape tilstrekkelig tid til å hjelpe ungdom med å endre tankesett og handlingsmønster. Videre mener Agder tingrett at den periodiske kontrollen kan skje av nemdsleder alene på skriftlig grunnlag når det er forsvarlig og muntlig behandling hver tolvte måned. Agder tingrett mener også at hvis domstolene skal kunne overprøve nemnda bør tingretten ha samme mulighet til saksbehandling som nemnda (skriftlig når forsvarlig). Agder tingrett uttaler at «i motsatt fall vil prosessene ta uforholdsmessig mye av ungdommens oppmerksomhet under institusjonsoppholdet og innebære uhensiktsmessig store kostnader for det offentlige.» Borgarting lagmannsrett framhever at hvis det ikke gis særregler for domstolsbehandlingen av slike saker, antar de at sakene må følge de skjerpede kravene i tvisteloven kapittel 36, inkludert kravet til rettens sammensetning, jf. §§ 36-4 og 36-10 fjerde ledd, og at retten skal prøve alle sider av saken, jf. § 36-5 tredje ledd. Gjennomføring av hoved- og ankeforhandling vil dermed være mer ressurskrevende enn saker som følger ordinære prosessregler. Agder lagmannsrett, Agder tingrett, Borgarting lagmannsrett og Hordaland tingrett mener lovforslagenes konsekvenser for domstolene, inkludert kostnader, må utredes nærmere før eventuelle endringer blir vedtatt.

4.4 Departementets vurdering

4.4.1 Innledning

Departementet er enig med ekspertgruppen i at dagens regler ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til at barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare kan ha behov for hjelp og støtte over lengre tid. For noen barn blir oppholdstiden på institusjon etter § 6-2 for kort til at barnet kan nyttiggjøre seg behandlingen på en god måte. Det kan medføre at barn ikke alltid gis en reell mulighet til å endre et skadelig handlemønster, for eksempel i form av en kriminell løpebane eller alvorlige rusproblemer. Departementet foreslår på bakgrunn av dette, i likhet med ekspertgruppen, endringer i rammene for varigheten av institusjonsopphold etter § 6-2.

For å unngå at behandlingen avsluttes for tidlig foreslår departementet for det første at en eventuell forutgående akuttperiode etter § 4-4 ikke lenger skal inngå i makstiden etter § 6-2. For det andre foreslår departementet å stille mindre strenge krav til å forlenge et institusjonsopphold etter § 6-2 utover tolv måneder. For å styrke barnets rettssikkerheten foreslår departementet å innføre hyppigere nemndskontroll av vedtakene. Endringsforslagene er i hovedsak en oppfølging av ekspertgruppens forslag og de skal bidra til at varigheten av institusjonsoppholdet blir bedre tilpasset barnets individuelle behov samtidig som barnets rettssikkerhet ivaretas.

4.4.2 Forutgående akuttvedtak skal ikke inngå i makstiden etter § 6-2

På grunnlag av det kunnskapsgrunnlaget som finnes om behandlingsforløpet til barn som bor på institusjon og som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, mener departementet at akuttiden ikke bør regnes med i makstiden etter § 6-2. Formålet med institusjonsoppholdet etter § 6-2 er å gi barnet langvarig behandling fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Samtidig tar det ofte tid før den positive effekten av endringsarbeid viser seg. Gjennomsnittlig oppholdstid i akuttinstitusjon etter § 4-4 er ca. 50 døgn. At denne tiden regnes med i makstiden, innebærer en avkortning av tiden som kan benyttes til langvarig behandling. Å endre dagens regel, kan gi barnet og ansatte mer tid og bedre forutsetninger for å kunne bygge en tillitsfull og trygg relasjon, som ofte er en forutsetning for det terapeutiske endringsarbeidet. Dette er framhevet av høringsinstanser som Bufdir og Bærum kommune som støtter forslaget.

Departementet legger vekt på at akuttopphold etter § 4-4 har et annet formål enn et vedtak etter § 6-2. Et akuttvedtak kan bare treffes dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende. Formålet med et akuttopphold er primært å håndtere en krise og å stabilisere barnet. Vedtak etter § 6-2 har derimot et tydelig endrings- og behandlingsformål, jf. Prop. 133 L (2020–2021) og Prop. 83 L (2024–2025). Barnet kan også trenge tid på å bli motivert for behandling, og er ikke alltid mottakelig for behandling i akuttfasen. I de tilfellene det treffes et vedtak om langvarig behandling etter et akuttvedtak etter § 4-4, vil barnet ofte måtte flytte til en ny institusjon, med nye barn og ansatte å forholde seg til.

Departementet har merket seg at Barneombudet og Redd Barna ikke støtter forslaget. Departementet er enig med disse instansene i at et forutgående akuttopphold kan innebære at et påfølgende institusjonsopphold etter § 6-2 samlet sett vil være mer inngripende for barnet, ettersom barnet kan bli underlagt tvangsvedtak over en lengre periode. Departementet mener likevel at hovedregelen bør være at akuttiden ikke automatisk bør forkorte lengden på et institusjonsopphold etter § 6-2. Formålet er å tilrettelegge for at flere barn kan få vedtak om et behandlingsopplegg etter § 6-2 som varer i tolv måneder og som kan gi bedre tid til nødvendig relasjonsbygging og utbytte av det miljøterapeutiske arbeidet. En slik løsning gir også en klar regel som er forutsigbar for barn og foreldre. Departementet foreslår derfor at hovedregelen fortsatt skal være at barn får vedtak om langvarig behandlig i tolv måneder, men uten at akuttiden trekkes fra. Departementet understreker samtidig at nemnda må gjøre en konkret og individuell vurdering av varigheten av institusjonsopphold etter § 6-2. Selv om departementet foreslår at akuttiden ikke automatisk skal trekkes fra, kan nemnda vurdere om et forutgående akuttvedtak skal påvirke varigheten av vedtak etter § 6-2. Dette vil ivareta barnets rettssikkerhet.

Departementet viser for øvrig til at barn og foreldres rettssikkerhet anses godt ivaretatt når det er truffet et akuttvedtak, ved at vedtaket kan påklages til nemnda og bringes inn for domstolen for rettslig prøving, jf. §§ 14-23 og 14-25. Barnevernstjenesten skal også oppheve vedtaket hvis det ikke lenger er behov for det.

Departementet viser videre til at det ikke er et menneskerettslige krav at et forutgående akuttopphold skal trekkkes fra. EMD har akseptert midlertidig opphold i akuttinstitusjoner som ikke har det samme pedagogiske innholdet som EMD krever ved institusjonsopphold med oppdragelsesformål etter EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav d. Det stilles imidlertid krav om at det midlertidige tiltaket raskt («speedily») avløses av et plasseringsted som har tilstrekkelige ressurser. Se nærmere EMDs Guide on Article 5, punkt 104–110.

Departementet foreslår å innføre en ny periodisk nemndskontroll av institusjonsvedtak etter § 6-2 etter seks måneder, se punkt 4.4.4. Dette gjør det også etter departementets syn mindre betenkelig at akuttiden ikke lenger automatisk skal regnes med i oppholdstiden etter § 6-2 og at oppholdstiden etter § 6-2 utvides noe.

Departementet foreslår derfor at det presiseres i § 6-2 tredje ledd at en forutgående akuttperiode ikke skal inngå i den totale oppholdstiden for vedtak etter § 6-2, se lovutkast til § 6-2.

4.4.3 Utvidet adgang til å forlenge institusjonsoppholdet utover ett år

Behovet for endring

Departementet er enig med ekspertgruppen i at dagens terskel for å forlenge et institusjonsopphold etter § 6-2 utover tolv måneder er for høy. Forlengelse av oppholdstiden skjer sjeldent. Departementet ønsker derfor å åpne for at flere barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, kan få forlenget opphold inntil to år, når det er et nødvendig tiltak ut fra hensynet til barnets beste. Etter departementets vurdering er forslaget om at en forutgående akuttperiode ikke skal inngå i makstiden etter § 6-2 ikke et tilstrekkelig tiltak for å utvide oppholdstiden etter § 6-2. Departementet legger vekt på at noen barn har så omfattende og sammensatte behov at det kan være nødvendig med mer enn tolv måneders institusjonsopphold for å oppnå ønsket effekt. Miljøterapeutisk endringsarbeid, inkludert stabilisering og relasjonsbygging, kan ta lang tid. Uteblivelser og tilbakeføring til institusjonen og annen motstand mot behandlingen kan også utfordre forutsetningene for det miljøterapeutiske arbeidet. Lengre oppholdstid kan gi barnet mer ro og bedre mulighet til å endre et skadelig handlemønster. Dette er anerkjent i dagens forarbeider (Prop. 133 L (2020–2021) punkt 12.1.4.3) og framheves også av flere høringsinstanser, inkludert Bufdir, Hordaland tingrett, Asker kommune, Trondheim kommune og NHO Geneo.

I dag kan et institusjonsopphold avsluttes etter ett år selv om barnet fortsatt utsetter sin utvikling for alvorlig fare, og selv om barnet kan ha behov for videre institusjonsopphold. Det kan resultere i at barnet etter kort tid vil trenge et akuttilbud eller nytt institusjonsopphold fordi barnet fortsatt har en alvorlig skadelig handlemåte som foreldrene ikke makter å håndtere. Nye institusjonsopphold vedtas i slike tilfeller som regel på andre grunnlag enn § 6-2, og institusjonen har ikke alltid tilstrekkelige hjemler til å beskytte og hjelpe barnet. Departementet mener dette tilsier behov for en noe lavere terskel for å vedta videre institusjonsopphold for barnet enn etter gjeldende rett. Formålet er å ivareta barns rett til nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, ut fra hensynet til barnets beste.

Departementet viderefører at maksimal oppholdstid etter § 6-2 fortsatt er 24 måneder, men uten at en forutgående akuttperiode skal regnes med, jf. punkt 4.4.2.

Menneskerettslige krav

En tvangsplassering i opptil to år er et svært inngripende tiltak. Det er et inngrep i retten til familieliv etter blant annet EMK artikkel 8. Videre har Høyesterett i HR-2021-640-A avsnitt 51 lagt til grunn at EMK artikkel 5 «kommer til anvendelse ved enhver frihetsberøvelse, uansett årsak. Den omfatter derfor også ufrivillig plassering i barnevernsinstitusjon». Den aktuelle Høyesterettssaken gjaldt institusjonsopphold etter § 6-2 for en person over 18 år og knytter seg til EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav e om frihetsberøvelse av «drug addicts». Det er ikke entydig i hvilken grad uttalelsen innebærer at et hvert vedtak etter § 6-2 overfor barn, i seg selv utgjør frihetsberøvelse, eller om EMK artikkel 5 kan utløses fordi barnet kan bli utsatt for inngrep under oppholdet som utgjør frihetsberøvelse. Departementet legger til grunn at et institusjonsopphold etter § 6-2 oppfyller menneskerettslige forpliktelser, herunder krav i EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav d, se omtale i punkt 3. Institusjonsoppholdet skal gi barn omsorg, beskyttelse og behandling ut fra hensynet til barnets beste. Institusjonsoppholdet skal ha et pedagogisk og utviklingsrettet innhold som er egnet til å møte barnets behov for hjelp når barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Institusjonsoppholdet kan ikke utelukkende ha til formål å korrigere atferd eller hindre kriminalitet. Departementet understreker at for noen barn kan et institusjonsopphold etter § 6-2 i inntil to år være nødvendig og til barnets beste, blant annet for å ivareta barnets rett til liv og utvikling, beskyttelse mot alle former for utnytting, misbruk, og ulovlig bruk av narkotiske stoffer mv., jf. blant annet Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3, 6 og 32–37.

Nytt vilkår for forlengelse

Departementet foreslår å fjerne dagens ordlyd som innebærer at et vedtak om langvarig behandling bare kan forlenges i «særlige tilfeller». Departementet foreslås heller å presisere i § 6-2 at vedtak kan forlenges dersom vilkårene i første ledd fortsatt er til stede. Dette innebærer at vedtaket kan forlenges dersom barnet fortsatt har en skadelig handlemåte som omtalt i § 6-2 første ledd, og dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet. Videre må forlengelse av institusjonsoppholdet være nødvendig, inkludert forholdsmessig, ut fra barnets situasjon, jf. § 6-2 første ledd. Tiltaket må også samlet sett være til barnets beste, jf. § 1-3. Departementet går med dette bort fra dagens forarbeidsuttalelser som framhever at det klare utgangspunktet er et vedtak om langvarig behandling kan vare i inntil ett år og at forlengelse kun kan skje rent unntaksvis, jf. Prop 133 L (2020–2021) punkt. 12.1.4.3.

Departementet går også bort fra uttalelsen i nevnte forarbeider som viser til at «forlengelse er begrenset til tilfeller der «barnet ser ut til å nyttiggjøre seg et etablert behandlingsopplegg». Gjeldende rett synes å legge terskelen for forlengelse for høyt. Hvilken effekt barnet har hatt av tiltaket i løpet av den første perioden, vil inngå i vurderingen av om forlengelse er et egnet, nødvendig og forholdsmessig tiltak for å gi barnet forsvarlig hjelp. Det foreslås imidlertid ikke å stille særskilte krav til hvilken effekt eller progresjon barnet har hatt det første året. Departementet vil særlig vise til at det kan ta tid før en ønsket positiv effekt av behandlingen viser seg.

Departementet viser til at vurderingen av om vilkårene i § 6-2 første ledd er oppfylt vil være noe annerledes i en sak om forlengelse enn ved førstegangsbehandlingen. I en sak om forlengelse, vil barnet allerede ha bak seg et institusjonsopphold som har vart over tid. Barnet kan ha vært underlagt inngrep som har dempet barnets skadelige handlinger. I vurderingen av om barnet fortsatt har en skadelig handlemåte etter § 6-2 første ledd, må det derfor tas høyde for at institusjonen har hatt utvidet adgang til inngrep. Det må se hen til hvilke tiltak som har vært nødvendige for å ivareta barnet og en vurdering av om barnet med mindre strenge rammer, vil utsette sin utvikling for alvorlig fare.

For å forlenge vedtaket må et videre institusjonsopphold være egnet til å gi barnet nødvendig og forsvarlig hjelp. Formålet med et institusjonsopphold etter § 6-2 inneholder en kombinasjon av å beskytte barnet, behandle, forebygge ytterligere problemutvikling og bidra til positiv endring. Institusjonsoppholdet kan, som nevnt, ikke utelukkende ha til formål å korrigere atferd eller hindre kriminalitet. Om videre institusjonsopphold er et egnet tiltak må vurderes konkret ut fra barnets situasjon og behov. Det omfatter en vurdering av hvordan barnet har respondert på den igangsatte behandlingen, konkrete tiltak for den videre behandlingen og forventet effekt. Et vedtak kan forlenges hvis det vil forebygge ytterligere problemutvikling. Det skal samtidig være et mål å oppnå positiv endring. I de tilfeller der barnet allerede har nyttiggjort seg behandlingen kan et videre institusjonsopphold begrunnes med at barnet fortsatt utsetter sin utvikling for alvorlig fare, og et videre behandlingsopplegg anses nødvendig for å bidra til ytterligere progresjon.

I tråd med minste inngreps prinsipp kan forlengelse bare vedtas dersom andre mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet, jf. § 6-2 første ledd. Det må derfor vurderes om barnets behov kan ivaretas ved andre tiltak, for eksempel ved hjelpetiltak i hjemmet.

I tillegg må det foretas en helhetsvurdering av om forlengelse av institusjonsoppholdet vil være et forholdsmessig tiltak overfor det enkelte barn. Det innebærer at graden og karakteren av inngrep overfor barnet må vurderes opp mot hvilken beskyttelse og utvikling som kan oppnås. Barnets livssituasjon og framtidsutsikter uten en forlengelse av tiltaket vil være sentralt, jf. FNV-2022-104-FRO. Det må foretas en balansert avveining mellom de positive og negative konsekvensene et videre institusjonsopphold vil ha for barnets utvikling, også på lengre sikt. Videre institusjonsopphold må også samlet sett være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Barnets mening, skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, og barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste, jf. §§ 1-3 og 1-4.

Sivilombudet er bekymret for at to år skal bli en ny hovedregel for institusjonsopphold uten barnets samtykke. Departementet vil derfor understreke at dette ikke er intensjonen med forslaget. Forslaget skal imidlertid bidra til at regelverket blir bedre tilpasset barnets individuelle behov og styrke barns rett til forsvarlig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid.

Departementet understreker at kravene til begrunnelse skjerpes jo mer inngripende et vedtak er. Nemndas vedtak må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert avgjørelsesgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining av motstridende hensyn, og ha en tilfredsstillende begrunnelse, jf. § 14-20. Partene kan bringe nemndas vedtak om forlengelse inn for tingretten for rettslig prøving, jf. § 14-25.

Departementet vises til lovforslaget i § 6-2 tredje ledd.

4.4.4 Periodisk kontroll

Behovet for hyppigere nemndskontroll – overordnet om ny modell

I lys av at departementet foreslår å utvide varigheten av institusjonsopphold etter § 6-2, foreslås det også å innføre bedre rettssikkerhetsmekanismer i form av hyppigere rettslig kontroll av vedtakene. Flere offentlige utredninger, som NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid. Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet og NOU 2023: 24 Med barnet hele vegen. Barnevernsinstitusjoner som har barnets tillit, ekspertgruppen og sentrale aktører som Barneverns- og helsenemnda, Barneombudet og Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) har uttrykt behov for å styrke de prosessuelle garantiene for barn som har institusjonsopphold som kan utgjøre frihetsberøvelse. NIM uttaler i høringen at forslaget om periodisk kontroll ved nemnda er en vesentlig styrke ved ekspertgruppens forslag og at arbeidet «bør påskyndes uavhengig av prosessen for øvrig». Høringsinstansene er generelt sett positive til hyppigere rettslig kontroll, selv om det er delte meninger om hvor ofte kontrollen bør gjennomføres, og hvordan den bør innrettes.

Barnevernstjenesten har i dag et løpende oppfølgingsansvar, og en lovfestet plikt til å vurdere vedtaket på nytt senest når det har gått seks måneder, jf. § 6-2 tredje ledd. Departementet mener innføring av en periodisk nemndskontroll vil styrke barnets rettssikkerhet ytterligere. Departementet foreslår derfor å innføre en ny ordning, der barneverns- og helsenemnda skal kontrollere vedtaket etter 6 måneder, fra førstegangsvedtak, og etter seks måneder etter en eventuell forlengelse. Forslaget er en delvis oppfølging av ekspertgruppens forslag og Barnevernsinstitusjonsutvalgets forslag i NOU 2023: 24. En reell og regelmessig prøving av vedtakene tydeliggjør også at institusjonsopphold etter § 6-2 ikke er å anse som en strafferettslig reaksjon etter EMK artikkel 5.

Valg av tidsintervall for periodisk kontroll

Departementet har vurdert behovet for styrket uavhengig rettslig kontroll av institusjonsopphold etter § 6-2 i lys av EMK artikkel 5 og FNs barnekonvensjon artikkel 25 og 37, se også omtale i punkt 3.3.2. Departementet legger til grunn at dagens regler for jevnlig vurdering og rettslig prøving av vedtak etter § 6-2 er i overensstemmelse med menneskerettslige forpliktelser. Det vises til at EMD har godtatt intervaller for rettslig prøving på inntil ett år, jf. punkt 3.3.2. Departementet foreslår likevel å innføre en ordning med periodisk nemndskontroll for å styrke barnets rettssikkerhet ytterligere.

Ekspertgruppen foreslo periodisk kontroll hver fjerde måned. Bufdir uttaler i høringen at prøving hver fjerde måned er for ofte, og framhever at «forslaget er svært prosessdrivende, og vil kunne gå utover barnas behov for stabilitet og ro». NIM er positiv til en prøving hver fjerde måned, men er i tvil om det er tilstrekkelig ved særlig inngripende plasseringer.

Hvor ofte vedtaket om institusjonsopphold etter § 6-2 bør kunne rettslig prøves beror på en avveining av ulike hensyn. Departementet har blant annet sett hen til arten og intensiteten av frihetsberøvelse på institusjon, formålet med oppholdet og hvor nærliggende det er at forholdene vil endre seg. På den ene siden vil hyppig rettslig kontroll styrke barnets rettssikkerhet. På den annen side vil det kunne gi mindre forutsigbarhet og ro for barnet som kan gå utover det miljøterapeutiske arbeidet. Hensynet til ro og stabilitet for barnet er framhevet av flere høringsinstanser som er kritiske til rettslig prøving hver fjerde måned, herunder Bufdir, Oslo kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune og Statsforvalteren i Agder.

Etter en samlet vurdering foreslår departementet å innføre en nemndskontroll av vedtaket etter seks måneder fra vedtaket er iverksatt, og etter seks måneder dersom vedtaket forlenges. Det vil si en kontroll normalt ved seks måneder og 18 måneder. Forslaget vil styrke barnets rettssikkerhet sammenliknet med gjeldende rett, og samtidig gi en god balanse mellom hensynet til barnets rettssikkerhet og hensynet til det miljøterapeutiske arbeidet, ro og forutsigbarhet for barnet. Ved eventuelle ytterligere endringer for eksempel knyttet til forsterkede institusjoner med utvidet adgang til inngrep, vil departementet vurdere behovet for hyppigere rettslig kontroll, i samsvar med innspill fra NIM i høringen.

Nemndskontroll etter seks måneder

Departementet foreslår at nemnda skal føre rettslig kontroll med et vedtak om langvarig behandling etter § 6-2 tredje ledd, når det har gått seks måneder siden vedtaket ble iverksatt, jf. ny § 14-26. Den periodiske kontrollen er ment som en sikkerhetsventil for at vilkårene for tvangsopphold i institusjon fortsatt er oppfylt.

I kontrollen skal nemnda vurdere om institusjonsvedtaket etter § 6-2 skal opprettholdes, endres eller oppheves. Endring kan være i form av kortere varighet. Nemnda kan oppheve vedtaket dersom vilkårene for oppholdet ikke lenger er til stede, inkludert at videre institusjonsopphold ikke anses som et nødvendig og forholdsmessig tiltak til barnets beste, jf. barnevernsloven § 6-2 og § 1-3. Etter seks måneders institusjonsopphold er barnet tidlig i forløpet. Det tar tid å etablere trygge relasjoner, komme i posisjon overfor barnet og å se progresjon av behandlingen. En prøving etter seks måneder innebærer derfor i utgangspunktet ikke en vurdering av progresjonen i behandlingen, men om det har skjedd vesentlige endringer underveis som tilsier at vilkårene for opphold ikke lenger er til stede.

Vesentlige endringer kan for eksempel være endringer i barnets familiesituasjon som tilsier at barnet kan få tilfredsstillende oppfølging ved mindre inngripende tiltak og at dette samlet sett anses forsvarlig og til barnets beste. Et annet eksempel kan være dersom institusjonsoppholdet har hatt en så negativ eller skadelig påvirkning på barnet, for eksempel på barnets psykiske helsetilstand, og det å forsøke andre tiltak samlet sett er til barnets beste. Eksemplene er ikke uttømmende.

Det er barnevernstjenesten som må innlede en sak om periodisk kontroll ved å sende begjæring til nemnda. Begjæringen må være sendt før det har gått seks måneder fra vedtaket ble iverksatt. Fristoversittelse vil imidlertid ikke medføre at vedtaket faller bort.

En begjæring om periodisk kontroll skal anses som en begjæring om tiltak etter § 14-9. Reglene i § 14-9 om kommunens begjæring gjelder så langt de passer. I begjæringen må barnevernstjenesten blant annet gi sin framstilling av saken og legge fram sitt syn på hvorfor vedtaket skal bestå. Barnevernstjenestens vurdering og framstilling må utformes på bakgrunn av blant annet informasjon fra institusjonen/Bufetat og barnet. Barnevernstjenesten må gjøre en faglig vurdering av barnets behov og den etablerte behandlingen, inkludert behovet for grenser og inngrep for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling.

Barnevernstjenesten skal ikke begjære periodisk kontroll dersom den mener det er grunnlag for å oppheve vedtaket. I slike tilfeller skal barnevernstjenesten av eget initiativ oppheve vedtaket. Dette følger av oppfølgingsansvaret etter § 8-4.

Private parter har rett til bistand fra advokat, jf. § 14-7 og skal gis en kort frist for tilsvar, jf. § 14-10. Private parter må legge fram sitt syn på om det har skjedd vesentlige endringer som tilsier at vedtaket skal bestå, endres eller oppheves. Reglene om innholdet i tilsvar for private parter etter § 14-10 gjelder så langt de passer. Begjæres det at vedtaket får kortere varighet, må det legges fram et konkret forslag for nemnda. Både barnet selv, uavhengig av alder, og barnets foreldre er part i en sak om periodisk kontroll.

Departementet foreslår i likhet med ekspertgruppen at en nemndskontroll før det har gått tolv måneder som utgangspunkt skal avgjøres av nemndleder alene etter skriftlig behandling. Høringsinstanser som blant andre Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda og Agder tingrett ga i høringen støtte til en slik prosessform. Ekspertgruppen foreslo en åpning for nemndleder til å beslutte at saken skal behandles med ordinær nemnd og muntlig forhandlingsmøte. Departementet foreslår at hovedregelen er skriftlig behandling av nemndleder alene etter saksbehandlingsreglene i § 14-16 tredje ledd. Det innebærer at nemndleder kan treffe vedtak etter skriftlig behandling uten å gjennomføre forhandlingsmøte dersom det anses ubetenkelig. Dersom det anses nødvendig for sakens opplysning, kan nemndleder bestemme at saken skal avgjøres på bakgrunn av en kombinasjon av muntlig og skriftlig behandling, jf. § 14-16 fjerde ledd. Det kan for eksempel holdes et kort møte om nye opplysninger av vesentlig betydning eller for å la partene eller barnet avgi muntlig forklaring, men ellers behandle saken skriftlig.

Forandringsfabrikken er skeptisk til skriftlig behandling og viser til at barnet skal medvirke og høres. Departementet understreker at foreldre og barn har rett til advokat og rett til å uttale seg og gi sitt syn på saken, selv om saken behandles skriftlig. Det er viktig, som Forandringsfabrikken framhever, at barnets meninger kommer tydelig fram. Nemndleder må vurdere konkret om det anses forsvarlig å avgjøre saken uten at barnet er gitt mulighet til å avgi muntlig forklaring for nemnda. Hvorvidt barnet ønsker å uttale seg direkte til nemndleder må inngå i denne vurderingen.

Vedtak i saken skal som hovedregel foreligge etter tre uker fra nemnda mottok kommunens begjæring. Treukersfristen gjelder når saken behandles skriftlig av nemndleder alene etter § 14-16 tredje ledd. Dersom saken behandles på annen måte, for eksempel ved delvis skriftlig og muntlig behandling etter § 14-16 fjerde ledd, er fristen satt til fire uker. Saksbehandlingsreglene i kapittel 14 gjelder ellers så langt de passer, med mindre annet er særskilt regulert, se nærmere nedenfor om rettslig overprøving.

Etter dagens § 6-2 andre ledd andre punktum framgår det at barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg på institusjonen i seks måneder. Reguleringen er overflødig og foreslås opphevet når det nå innføres en ordning med nemndskontroll etter seks måneder. Departementet understreker samtidig at barnevernstjenestens oppfølgingsansvar, innebærer en plikt til systematisk og regelmessig å vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket. Det innebærer at barnevernstjenesten også før det har gått seks måneder skal vurdere behovet for tiltaket og oppheve vedtaket av eget initiativ dersom vilkårene ikke lenger er til stede.

Ny nemndskontroll etter seks måneder fra vedtak om forlengelse

Departementet viderefører dagens regel om at vedtak om institusjonsopphold etter § 6-2 tredje ledd kan forlenges med inntil tolv nye måneder, jf. punkt 4.4.3. Slike saker behandles som hovedregel med ordinært forhandlingsmøte, og vedtaket kan bringes inn for tingretten for rettslig overprøving, etter § 14-25. Departementet foreslår at nemnda skal gjøre en ny periodisk kontroll av vedtaket etter seks måneder fra vedtaket ble forlenget. Det vil si en hovedregel om ny rettslig kontroll etter 18 måneders opphold. Det foreslås at tidspunktet for kontrollen regnes fra iverksetting av vedtaket.

Også kontrollen av et vedtak om forlengelse skal i hovedsak være en sikkerhetsventil for at vilkårene for tvangsopphold på institusjon fortsatt er oppfylt. Nemnda skal også i denne kontrollen vurdere om vedtaket skal bestå, endres eller oppheves, se nærmere omtale av nemndas kontroll av vedtaket i forrige punkt. I en prøving av vedtaket om forlengelse stilles det imidlertid normalt noe strengere krav til nødvendigheten og forholdsmessigheten av videre institusjonsopphold for å opprettholde vedtaket, enn etter de første seks månedene. Hvilket utbytte barnet har hatt av behandlingen til nå og forventet effekt av videre behandling, vil i større grad inngå i vurderingen.

Hvis barnevernstjenesten vil opprettholde vedtaket må den i begjæringen gi en faglig vurdering av barnets behov og etablert behandling, inkludert behovet for grenser og inngrep, vise til hvilken effekt tiltaket har hatt de siste seks månedene og legge fram konkrete tiltak for den siste perioden. Barnevernstjenesten må innhente informasjon fra institusjonen/Bufetat og fra barnet.

Kommunen skal sende begjæring om periodisk kontroll før det har gått seks måneder fra vedtaket om forlengelse ble iverksatt. I kommunens begjæring og i tilsvar fra private parter, skal partene legge fram sitt syn på om vedtaket skal bestå, endres eller oppheves, som omtalt i forrige punkt. Saksbehandlingsreglene for nemnda som gjelder ved periodisk kontroll etter seks måneder, gjelder tilsvarende, se nærmere omtale i forrige punkt.

Rettslig overprøving

Departementet har vurdert hvorvidt nemndas periodiske kontroll etter i hovedsak seks og 18 måneder bør kunne bringes inn for domstolen for rettslig overprøving etter barnevernsloven § 14-25. Departementet mener det er et viktig hensyn å ikke legge opp til for mange eller omfattende rettslige prosesser som kan gå utover barnets behov for ro, forutsigbarhet og tid til det miljøterapeutiske arbeidet på institusjonen. Samtidig, ser departementet behov for å styrke barnets rettssikkerhet ved langvarige institusjonsopphold uten barnets samtykke.

Departementet viser til at ekspertutvalget i liten grad har omtalt om den periodiske nemndskontrollen før det har gått tolv måneder, skal kunne bringes inn for domstolen for rettslig overprøving. Høringsinstanser som Agder lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett viser til at lovforslagenes konsekvenser for domstolene, inkludert kostnader må utredes nærmere før eventuelle endringer blir vedtatt. Det vises også til at domstolen ikke har samme mulighet til forenklet skriftlig behandling, slik nemndene gis adgang til.

Departementet mener det ikke er et menneskerettslig krav at tvangsvedtak i sivile saker må kunne bringes inn for rettslig overprøving. Staten har også en vid skjønnsmargin i å utforme regler for rettslig overprøving. EMD har lagt til grunn at i saker som gjelder straff, må førstegangsvedtak eller vedtak om forlengelse kunne rettslig overprøves etter EMK artikkel 6, se Lalmahomed mot Nederland avsnitt 34. Departementet har ikke funnet holdepunkter for at det er et menneskerettslig krav at forslag til periodisk nemndskontroll må kunne bringes inn for rettslig prøving. Departementet anser det som tilstrekkelig at det opprinnelige vedtaket om kan kreves rettslig overprøvd etter barnevernsloven § 14-25. Departementet foreslår derfor ikke i denne omgang at den periodiske kontrollen kan kreves rettslig overprøvd etter barnevernsloven § 14-25.

Departementet understreker at forslaget innebærer en styrking av barnets rettssikkerhet sammenliknet med dagens regler, vet at barnet får en regelmessig ny prøving av en uavhengig rettslig instans. I departementets videre utredning av behovet for ytterligere inngrepshjemler og et forsterket institusjonstilbud, kan det vurderes endringer i den periodiske kontrollen og adgang til rettslig overprøving, se punkt 1.1. Det er også varslet at reglene skal evalueres tre år fra siste iverksetting, som også kan synliggjøre behov for endringer.

Departementet understreker samtidig at selv om det foreslås et unntak fra normalregelen om overprøving av nemndsvedtak etter barnevernsloven § 14-25, vil det ikke stenger for at private parter kan fremme sak for domstol om brudd på bestemmelser i Grunnloven eller myndighetsmisbruk etter tvistelovens regler.

Departementet viser til lovforslaget i ny § 14-26.

Overgangsbestemmelser

Departementet foreslår overgangsbestemmelser som innebærer at ny § 14-26 om periodisk kontroll av vedtak etter § 6-2 tredje ledd skal gjelde for vedtak som treffes etter at § 14-26 trer i kraft. Det innebærer at barn som allerede har et vedtak etter § 6-2 før ikrafttredelse av § 14-26, ikke vil få periodisk kontroll etter seks måneder. Treffes det et førstegangsvedtak etter § 6-2 tredje ledd eller et vedtak om forlengelse, etter at bestemmelsen trer i kraft, skal nemnda foreta en periodisk kontroll av vedtaket etter seks måneder.

Det vises til forslag til overgangsbestemmelser.