5 Adgang til å vedta inngrep etter § 10-12 for inntil fire uker om gangen

5.1 Gjeldende rett

Barnevernsloven § 10-12 gir utvidet adgang til inngrep for barn som har opphold på institusjon fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, som beskrevet i § 6-2. Institusjonen kan, når det er nødvendig for formålet med oppholdet treffe vedtak om inngrep:

1. i barnets bevegelsesfrihet innenfor og utenfor institusjonsområdet, herunder nekte barnet å forlate institusjonsområdet

2. om å låse døren til institusjonen for barnet eller kreve at barnet har følge med institusjonsansatte utenfor institusjonen for å gjennomføre vedtak etter bokstav a

3. i barnets rett til besøk, herunder nekte barnet besøk

4. i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og tilgang til internett, herunder nekte bruk

5. om å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler dersom barnet ikke retter seg etter institusjonens vedtak om å nekte bruk etter bokstav d.

Det følger av § 10-12 annet ledd at vedtak om inngrep i barnets bevegelsesfrihet og besøk etter første ledd kan treffes for inntil 14 dager om gangen. Vedtak om inngrep i bruk av et elektronisk kommunikasjonsmiddel og tilgang til internett etter første ledd bokstav d og e kan treffes for inntil fire uker fra barnet ankommer institusjonen, og deretter for maksimum 14 dager om gangen. Institusjonen må fortløpende vurdere om vedtaket skal opprettholdes.

Tilsvarende vedtak om inngrep kan treffes overfor barn som har samtykket til opphold på institusjon fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. § 6-1. Bestemmelsen gjelder også for akuttvedtak etter § 4-4.

Inngrep etter § 10-12 kan vedtas når det er nødvendig for formålet med oppholdet, jf. første ledd første punktum. Vedtak må knyttes til barnets særlige utfordringer som ligger til grunn for behandlingen barnet skal få i institusjonen. Formålet med oppholdet vil omfatte å beskytte barnet, behandle, forebygge ytterligere problemutvikling og bidra til positiv endring. Det må foretas konkrete og individuelle vurderinger av om tiltaket er egnet for å oppnå formålet og om det er nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet, jf. Prop. 133 L (2020–2021) punkt 16.1.4.11. De generelle vilkårene i § 10-6 må være oppfylt for å anvende bestemmelsen.

Barnevernsloven § 10-6 slår fast at før det gjøres inngrep, skal andre mindre inngripende tiltak være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Tiltaket må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til interessene som skal ivaretas. Tiltaket skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig. Hvor inngripende et tiltak er, beror blant annet på tiltakets art, omfang og varighet, og hvordan tiltaket rammer i det konkrete tilfellet. Ved vurderingen av nødvendigheten og forholdsmessigheten skal barnevernsinstitusjonen også vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet. Dette innebærer at institusjonen må ha oversikt over hvilke grenser og inngrep, og kombinasjoner av disse, som til enhver tid er satt overfor barnet. Det må gjøres en konkret vurdering ut fra forholdene i den enkelte sak. Jo mer inngripende tiltak, desto strengere krav stilles til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet.

Dette følger av § 10-16 at avgjørelser om inngrep i barnets rettigheter etter § 10-12 er enkeltvedtak som skal protokollføres. Protokollen skal også vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. § 10-6 annet ledd. Protokollen skal sendes til barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. § 10-16.

Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren på inngrep etter § 10-12, og institusjonen skal informere barnet og foreldrene om adgangen til å klage. Hvis barnet ønsker det, skal institusjonen bistå med å utforme og oversende klager. Klager behandles etter reglene i forvaltningsloven, og statsforvalteren kan prøve alle sider av saken.

5.2 Ekspertgruppens forslag

Ekspertgruppen foreslo å videreføre hovedregelen om at inngrep kan treffes for inntil 14 dager om gangen, men at det i enkelte tilfeller bør åpnes for å kunne treffe vedtak for inntil fire uker om gangen. Ekspertgruppen framhevet at dialog med barnet underveis i tiltaksperioden og i forbindelse med vurderingen av om det skal treffes nytt vedtak er viktig. Etter ekspertgruppens syn vil utgangspunktet om en begrenset varighet på 14 dager kunne bidra til motivasjon og ønske om progresjon hos barnet. Ekspertgruppen mente samtidig at det i noen tilfeller kan være særlige grunn til å treffe vedtak for inntil fire uker om gangen. Ekspertgruppen la til grunn at det kun unntaksvis skal kunne treffes slike vedtak. Som eksempel vises det til situasjoner der alvorlighetsgraden i barnets utfordringer og høy risiko for skadelige handlinger tilsier at en ny vurdering fra institusjonen etter to uker ikke vil ha noen hensikt, men i stedet kan virke forstyrrende for barnet.

5.3 Høringsinstansenes syn

Det synes å være kun Redd Barna som har uttalt seg om ekspertgruppens forslag om å åpne for at barnevernsinstitusjoner kan treffe vedtak om inngrep med varighet utover 14 dager. Redd Barna har uttalt at de ikke støtter ekspertgruppens forslag om at institusjonens vedtak om tvang kan gis varighet på fire uker der det er «særlige grunner». Organisasjonen mener forslaget utgjør en betydelig utvidelse i varighet sammenliknet med gjeldende lov. Redd Barna er negativ til en slik utvidelse også der adgangen begrenser seg til vedtak etter barnevernsloven § 6-2, som er dagens regel.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser i generelle tilbakemeldinger eller i tilknytning til andre forslag påpeker at varighet er et sentralt moment ved vurderingen av om inngrep er nødvendig og forholdsmessig. Tilsvarende finnes det uttalelser i tilknytning til andre deler av ekspertgruppens rapport som handler om barn og unges behov for forutsigbarhet og stabilitet. Departementet legger også til grunn at generelle innspill fra høringsinstansene om at forslagene i ekspertgruppens rapport er mangelfullt utredet, kan gjøres gjeldende også for dette forslaget. I fravær av direkte uttalelser om forslaget vil departementet trekke veksler på slike betraktninger i sin vurdering, ettersom innspillene også er relevante for dette forslaget.

5.4 Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering bør dagens hovedregel om at vedtak om inngrep etter § 10-12 første ledd kan besluttes for inntil 14 dager om gangen, videreføres. Bestemmelsen gjelder for barn som har opphold på institusjon fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Departementet mener i tillegg det er nødvendig å innføre et unntak som gjør det mulig for institusjonen å treffe vedtak for inntil fire uker om gangen når det foreligger «særlige grunner». Forslaget er i tråd med forslaget fra ekspertgruppen.

Ut fra premisset om at inngrep i større grad skal følge barnas behov, mener departementet det er nødvendig å gi institusjonene større fleksibilitet ved bruk av inngrep. Utfordringsbildet med mer sammensatte og komplekse behov hos barna som bor på institusjon, tilsier at institusjonene bør gis et større handlingsrom til å møte variasjonen i behovene hos ulike barn, blant annet gjennom kombinasjoner av ulike inngrep og ulik varighet. Formålet med inngrep etter § 10-12 kan være en kombinasjon av å beskytte barnet, behandle, forebygge ytterligere problemutvikling eller bidra til positiv endring. Endringsarbeid tar tid og kan kreve ro og forutsigbarhet. Departementet mener at en adgang til å treffe vedtak om mer langvarige inngrep i enkelte unntakstilfeller kan gi nødvendig beskyttelse, forutsigbarhet og ro for barnet som kan bidra til bedre effekt av inngrep etter § 10-12. Departementet mener derfor at en adgang til å treffe vedtak om mer langvarige inngrep i enkelte tilfeller kan være et nødvendig og forholdsmessig tiltak, ut fra hensynet til barnets beste.

Departementet foreslår derfor en unntaksregel om adgang til å treffe vedtak om inngrep i inntil fire uker når det foreligger «særlige grunner». I vurderingen av om det foreligger «særlige grunner» må institusjonen gjøre en konkret vurdering av barnets situasjon og behovet for inngrep. Departementet mener det i vurderingen av om det foreligger «særlige grunner» må ses hen til skadepotensialet i barnets handlemåte, sannsynlighet for (ytterligere) fornyelse av vedtaket, og ønsket effekt av det aktuelle inngrepet.

Departementet deler ekspertgruppens tilnærming om at det på beslutningstidspunktet må ses hen til om et vedtak med stor grad av sannsynlighet vil bli fornyet ved utløpet av tidsperioden på 14 dager. I noen tilfeller kan det på beslutningstidspunktet framstå klart for institusjonen at det er behov for inngrep utover 14 dager. Departementet understreker samtidig at det ikke er et tilstrekkelig moment for å vedta en forlenget periode at vedtaket med stor sannsynlighet vil bli forlenget.

Departementet mener, som ekspertgruppen, at unntaket bør knyttes til alvorlighetsgraden i barnets utfordringer og høy risiko for skadelige handlinger. En forlenget vedtaksperiode kan for eksempel være aktuelt i forbindelse med bruk av inngrep som er rettet mot forhold som motvirker eller negativt påvirker formålet med institusjonsoppholdet, for eksempel for å regulere kontaktflater som er skadelige for barnet. Det kan innebære å skjerme barnet og å bryte kontakt med miljøer eller personer som har en skadelig påvirkning på barnet, for eksempel knyttet til kriminalitet eller rusmidler.

Det må vurderes konkret om en utvidet varighet av inngrepet anses nødvendig for å oppnå ønsket effekt av inngrepet. For noen barn kan en forlenget varighet gi bedre beskyttelse og mer forutsigbarhet som kan bidra til at barnet slår seg mer til ro, som igjen kan tilrettelegge bedre for det miljøterapeutiske arbeidet. For andre barn kan en forlenget periode ha motsatt effekt og bidra til ytterligere utagering, mindre tillit til de ansatte og det miljøterapeutiske arbeidet. Om en forlenget vedtaksperiode er egnet, må derfor vurderes konkret, og det må ses hen til hvilke andre tiltak som har vært forsøkt overfor barnet og hvordan barnet har respondert.

Ut fra en nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering bør unntaksadgangen kunne tas i bruk dersom det i et lengre tidsperspektiv vil framstå som mindre inngripende å vedta lengre varighet tidligere for å forhindre en negativ utvikling som vil kreve flere eller mer inngripende inngrep på et senere tidspunkt. For eksempel der skadepotensialet er stort, og en lengre vedtaksperiode kan føre til økt forutsigbarhet og trygghet som gjør at barnet i større grad slår seg til ro med situasjonen og blir mer mottakelig for hjelp enn ved kortere vedtaksperioder.

En forlenget vedtaksperiode stiller strengere krav til nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen. For å vedta inngrep etter § 10-12 med en forlenget vedtaksperiode, må vedtaket være egnet til å oppnå formålet, og andre mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, jf. blant annet § 10-6. Institusjonen må ut fra minste inngreps prinsipp vurdere konkret både hvor langvarig og hvor omfattende inngrep som er nødvendig i det enkelte tilfellet, herunder om inngrep kan knyttes til deler av døgnet eller at barnet i visse perioder kan ha besøk, bruke elektroniske kommunikasjonsmidler eller bevege seg utenfor institusjonen sammen med institusjonsansatte.

Videre må et vedtak om inngrep med forlenget varighet være et forholdsmessig tiltak overfor barnet. Institusjonen må foreta en balansert avveining mellom de positive og negative konsekvensene vedtaket vil ha for barnet. I vurderingen av om et inngrep er nødvendig og forholdsmessig, skal institusjonen også se hen til det samlede omfang av grenser og inngrep, jf. § 10-6. Vedtaket må være til barnets beste og barnets mening er et sentralt moment i vurderingen, jf. § 1-3. Barnets rett til medvirkning skal ivaretas både når institusjonen vurderer og vedtar inngrep og i gjennomføringen, jf. blant annet barnevernsloven § 1-4, § 10-2 og medvirkningsforskriften kapittel 2. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Forlenget varighet av inngrep i barnets bevegelsesfrihet, vil i utgangspunktet anses som mer inngripende enn forlenget varighet av inngrep i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. Departementet vil derfor framheve at terskelen skal være høy for å ta i bruk utvidet periode for inngrep i barnets bevegelsesfrihet.

Institusjonen skal fortløpende vurdere om vedtak om inngrep skal opprettholdes eller endres. Departementet understreker at behovet for dialog med barnet og fortløpende vurderinger av behovet for inngrep, skjerpes når det er truffet vedtak om inngrep for en utvidet vedtaksperiode. Dialog med barnet om årsaken til inngrepene, og hva som skal til for å endre eller avvikle dem, er god miljøterapi og viktig for å ivareta barns rett til medvirkning og for å vurdere om grunnlaget for vedtaket fortsatt er til stede underveis i vedtaksperioden.

Institusjonens vedtak om inngrep skal dokumenteres og begrunnes etter reglene i §§ 12-4 og 12-5, protokollføres og sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. § 10-16. Barn og foreldre kan klage direkte til statsforvalteren på inngrep etter § 10-12, inkludert på varigheten av inngrepet eller det samlede omfanget av grenser og inngrep, jf. § 10-16. Institusjonen skal tilrettelegge for at barn som har vedtak etter § 10-12 fortsatt kan utføre skolearbeid, ha tilgang på nødvendig informasjon, har meningsfylte aktiviteter og kontakt med andre, se nærmere omtale i punkt 6.4.2.

Departementet viser til lovforslaget i § 10-12 andre ledd.