3 Gjeldende rett

3.1 Den tosporede yrkesskadeordningen

Fra lov om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker mv. kom i 1894, ble yrkesskadetrygden regulert i egne lover. I 1971 ble den innlemmet som kapittel 11 i folketrygdloven 1966, og videreført som kapittel 13 i folketrygdloven 1997. I 1990 fikk vi en tosporet yrkesskadeordning bestående av 1) folketrygdens særytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer og 2) en obligatorisk yrkesskadeforsikring som pålegger arbeidsgivere å forsikre sine ansatte. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for folketrygdloven, mens ansvaret for yrkesskadeforsikringsloven ligger i Justis- og beredskapsdepartementet.

Arbeids- og velferdsetaten håndhever folketrygdens yrkesskaderegler, med Trygderetten som faglig uavhengig ankeinstans. Lovligheten av Trygderettens kjennelser kan bringes direkte inn for lagmannsretten. Arbeidsgivers forsikringsselskap behandler krav om erstatning under yrkesskadeforsikringsloven, med Finansklagenemnda som klageinstans. Staten er selvassurandør, med Statens pensjonskasse som «forsikringsselskap». Også her er Finansklagenemnda klageinstans.

Finansklagenemnda behandler tvister om forståelsen av forsikringsvilkår og lovgivning i forbindelse med konkrete saker relatert til personforsikring. Saksbehandlingen er skriftlig, og gratis for skadelidte. Nemndas avgjørelser er rådgivende, men følges som hovedregel av selskapene. Saker kan også fremmes direkte for domstolene, selv om det er vanligere å gå via Finansklagenemnda. Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgivers forsikringsselskap/Statens pensjonskasse er ikke bundet av hverandres avgjørelser.

I kommunal sektor er det på tariffmessig grunnlag likevel slik at Arbeids- og velferdsetatens yrkesskadevedtak på nærmere vilkår binder forsikringsselskapets avgjørelse i samme sak.

Folketrygdens ordinære ytelser, folketrygdens særytelser ut over normale ytelsesnivåer og erstatning fra arbeidsgivers forsikringsselskap, er ment til sammen å sikre skadelidte full erstatning for det økonomiske tapet ved yrkesskader og yrkessykdommer. Med full erstatning menes 100 prosent dekning, et generelt erstatningsrettslig prinsipp.

Arbeidsgiver finansierer utgiftene til yrkesskader og yrkessykdommer over yrkesskadeforsikringspremien. Dette innbefatter administrasjon av ordningen, forsikringsselskapets erstatningsutbetalinger og folketrygdens ytelser. Folketrygdens utgifter dekkes via en refusjonsordning, som er en sjablong som virker slik at Arbeids- og velferdsdirektoratet får refundert 120 prosent av erstatningsbeløpet under yrkesskadeforsikringen som forsikringsselskapet utbetaler til skadelidte. Både utbetalingen fra yrkesskadeforsikringen og samlet utbetaling fra folketrygden belastes dermed arbeidsgiver gjennom forsikringspremien.

3.2 Generelt om folketrygdens yrkesskaderegler

Det er i første rekke arbeidstakere som omfattes av reglene, det vil si enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, jf. folketrygdloven § 1-8. Også enkelte andre persongrupper er på nærmere vilkår yrkesskadedekket. Frilansere og selvstendig næringsdrivende må tegne frivillig yrkesskadetrygd for å være omfattet.

Yrkesskadedekning gjelder når arbeidstakerne er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Noen persongrupper har utvidet yrkesskadedekning, som enkelte grupper militært personell, arbeidstakere på skip over 100 bruttoregistetonn, og arbeidstakere som oppholder seg på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs.

Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens vedkommende er yrkesskadedekket. Visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, kan likestilles med yrkesskade. Daværende Sosial- og helsedepartementet fastsatte forskrifter om hvilke sykdommer dette er, henholdsvis om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer, og om yrkessykdommer og forgiftninger mv. som skal likestilles med yrkesskade («tilleggsliste»). Forskriftene gjelder også for yrkesskadeforsikring. Videre må det være årsakssammenheng mellom en sykdom som er tatt opp på listen og yrkeseksponeringen.

Skaden eller sykdommen må være meldt i rett tid. Ved yrkesskade vil det si innen ett år etter at arbeidsulykken skjedde, og ved yrkessykdom innen ett år etter at medlemmet eller den meldepliktige ble klar over årsaken til sykdommen. Arbeids- og velferdsetaten kan på nærmere vilkår se bort fra at meldefristen er oversittet.

Hovedprinsippet er at de samme trygdeytelsene gis ved yrkesskader og yrkessykdommer som ellers, se punkt 3.1. Ved yrkesskader og yrkessykdommer er det imidlertid enkelte lempeligere vilkår for rett til ytelsene og beregningsregler som kan gi den enkelte en høyere ytelse enn det som følger av en beregning etter de ordinære trygdereglene. Personer som får innvilget uføretrygd på grunn av varig nedsatt inntektsevne, får fastsatt en særskilt uføregrad for den delen av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Uføretrygden beregnes etter de ordinære reglene for den delen av uførheten som skyldes sykdom, skade eller lyte som ikke har sammenheng med en yrkesskade. I tillegg gis en særskilt menerstatning for skadens eller sykdommens medisinske følger.

Behandlingen av yrkesskadesaker følger i hovedsak de samme reglene som for andre trygdesaker. Forvaltningsloven gjelder, i tillegg til særlige bestemmelser i folketrygdloven. For saksforberedelsen gjelder for eksempel regler om forhåndsvarsel, undersøkelsesplikt, informasjonsplikt og partsinnsyn. For vedtaket gjelder det formkrav, plikt til å begrunne og underrette om vedtaket mv. I tillegg gjelder det en rekke mer generelle regler om habilitet, veiledningsplikt mv.

3.3 Erstatningsordninger for skader under pålagt trening/øvelser mv.

3.3.1 Innledning

Yrkesgrupper som på grunn av tjenesten er pålagt å trene og øve realistiske, og derfor har høy risiko for å skade seg, har fremmet krav om egne erstatningsordninger. Bakgrunnen er at arbeidsulykkesbegrepet ikke anses oppfylt der en belastning eller påkjenning ligger innenfor arbeidets alminnelige rammer. Det vil si at jo større normal yrkesrisiko, desto større påkjenninger eller belastninger må til for at det skal foreligge en arbeidsulykke i lovens forstand. Dette har blitt oppfattet som urimelig.

3.3.2 Politiet

Politiet har fått en egen erstatningsordning og kan med hjemmel i lov 4. august 1995 nr. 53 om politi (politiloven) § 23 a få erstatning for skader som skyldes pålagt trening.

Bestemmelsen slår fast at den som gjør arbeid eller utfører verv i politiets tjeneste, kan kreve erstatning av arbeidsgiver for skader som ikke dekkes etter yrkesskadeforsikringsloven § 11, og som skyldes pålagt organisert trening og testing som inngår i sertifiserings- og vedlikeholdsprogram for innsatspersonell, pålagt organisert trening, kursing eller øvelse på operative politioppgaver som omfatter elementer av maktbruk eller redningstjeneste, og opptaksprøver for innsatspersonell. Lidelser som nevnt i folketrygdloven § 13-3 tredje ledd, dekkes ikke.

Erstatningen utmåles som om skaden var en yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven. Bestemmelsen i § 23 a er av subsidiær karakter. Den kommer til anvendelse bare hvis skadetilfellet ikke dekkes under yrkesskadeforsikringsloven § 11, jf. folketrygdloven § 13-3. Hva som ligger i begrepet «skade», følger ikke av ordlyden og er heller ikke belyst i lovforarbeidene.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at politiet må øve på de utfordrende og til dels farlige oppdrag de kan stå overfor for å kunne gi samfunnet den polititjeneste det er behov for.

En slik pålagt trening og kvalifisering er tjeneste, men skader oppstått i denne forbindelse anses likevel ikke som yrkesskade. Dette skyldes at folketrygdloven § 13-3 andre ledd krever at skaden skal skyldes «en plutselig eller uventet ytre hending» eller en «påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt».

Treningen mv. foregår etter et fast oppsatt program, og er derfor ikke «plutselig og uventet», og den tar nettopp også sikte på å speile det tjenestepersonene kan bli utsatt for, og er derfor ikke «usedvanlig». Bestemmelsen i § 23 a ble vedtatt for å bøte på dette «hullet» i erstatningsdekningen, se Prop. 152 L (2020–2021) Endringer i politiloven (erstatning for skader som skyldes pålagt trening mv.).

3.3.3 Kriminalomsorgen

Ansatte i kriminalomsorgen har rett til full erstatning for skader som skyldes pålagt organisert trening og øvelse i fysisk maktanvendelse og håndtering av kritiske situasjoner, se lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) § 8 a. Ordningen ble foreslått i Prop. 54 L (2023–2024) Endringer i straffegjennomføringsloven (erstatning for skader under pålagt organisert trening mv.), fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Ordningen omfatter enhver som er ansatt i kriminalomsorgen, herunder aspiranter og ansatte ved Kriminalomsorgens høyskole og utdanningssenter KRUS. Justis- og beredskapsdepartementet kan i medhold av straffegjennomføringsloven § 8 a femte ledd i forskrift gi nærmere regler om retten til erstatning, herunder vilkårene for erstatning og saksbehandlingsregler.

3.3.4 Forsvaret

Det er ikke etablert noen egen særordning for Forsvaret, slik det er for politiet og kriminalomsorgen. Omfattende og realistisk trening er nødvendig for å ivareta Forsvarets operative evne. I henhold til langtidsplanen for Forsvaret som er vedtatt av Stortinget, skal Forsvaret i årene som kommer øve og trene mer enn i dag. Bakgrunnen er den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen. Blant satsningsområdene i inneværende langtidsplan er et stort personell- og kompetanseløft, som blant annet handler om å styrke sektoren med flere ansatte, vernepliktige og reservister. Det er derfor viktig å gi forutberegnelighet til personellet i yrkesskadesaker som følge av trening og øving. En endring i arbeidsulykkebegrepet vil være et underliggende premiss for at trening og øving kan foregå i det omfanget og på den måten Forsvaret har behov for.

3.4 Nærmere om arbeidsulykkesbegrepet i folketrygden

3.4.1 Innledning

I dette punktet gjør departementet rede for arbeidsulykkesbegrepets bakgrunn, utviklingslinjer og hovedtrekk i dag.

Arbeidsulykkesbegrepet er todelt, hvor vilkåret om «arbeid» er oppfylt der skaden skjer når arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, se folketrygdloven § 13-6 andre ledd. Om skadehendelsen utgjør en «ulykke», følger av folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Sett bort fra yrkessykdommene, er det én type av risikobegivenheter yrkesskadetrygd og yrkesskadeforsikring omfatter, nemlig ulykke.

Det er en omfattende praksis knyttet til begrepets innhold, spesielt det såkalt avdempede alternativet, som redegjørelsen ikke tar sikte på å reflektere fullt ut. For detaljer vises til Arbeids- og velferdsetatens rundskriv til folketrygdloven § 13-3 og Skårberg Yrkesskade – forsikring og trygd (2. utgave, Oslo 2024) side 104–169.

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd har følgende ordlyd:

«Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.»

I samme bestemmelses tredje ledd heter det:

«Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.»

Yrkesskadeforsikringsloven § 11 regulerer hvilke skader og sykdommer som omfattes av forsikringen. Paragrafens første ledd lyder:

«Yrkesskadeforsikringen skal dekke a) skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade), b) skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13-4 er likestilt med yrkesskade. c) annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser.»

I lovforarbeidene er det presisert at begrepet arbeidsulykke i § 11 bokstav a skal forstås på samme måte som i folketrygden. Dette følger også av rettspraksis, blant annet HR-2005- 2000-A (Skygge), men med de forbehold som kan utledes av HR-2024-1982-A (Besvimelse). Presiseringen omfatter ikke bare den positive definisjonen av arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd, men også den negative avgrensningen i bestemmelsens tredje ledd.

3.4.2 Lovhistorikk, forarbeider og etterarbeider

Som et bakteppe for å vurdere endringer i gjeldende arbeidsulykkesbegrep, er det hensiktsmessig å kaste et blikk på begrepets forhistorie og tilblivelse.

Lovens forhistorie er ikke bare egnet til å kaste lys over lovteksten, men kan også supplere teksten eller korrigere og eventuelt fravike den. Den bakgrunn som har foranlediget arbeidet med loven, den prosess som har ledet fram til lovvedtaket og den eller de formål loven er gitt for å fremme eller beskytte, er alle viktige forhold når man skal kartlegge den regelen som loven er uttrykk for. En sentral kilde til kunnskap om slike forhold, ut over loven selv, er lovens formelle forarbeider.

Allerede lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere mv. fra 1894, oppstilte et krav om at skaden måtte være forårsaket av «bedriftsulykke» – uten at loven redegjorde for begrepet. I Riksforsikringsanstaltens meddelelse nr. 5 for 1895 het det imidlertid blant annet:

«Da ulykke er en plutselig hendelse, kan begrepet ikke utstrekkes til å omfatte innvirkninger som uten å kunne henføres til en bestemt begivenhet, har voldt legemsskade eller død.» Som ulykke ble etter praksis også regnet svære, kortvarige anstrengelser. Det var en forutsetning at … «anstrengelsen betraktelig overskred det for vedkommende arbeiders vanlige eller hvis arbeideren ble satt til et for ham uvanlig arbeid som oversteg hans krefter eller hvis arbeidet måtte utføres under ekstraordinært ugunstige omstendigheter.»

Begrepet bedriftsulykke ble videreført i de tidligere lovene om ulykkestrygd, men erstattet av begrepet arbeidsulykke i lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd (yrkesskadetrygdloven) § 10. Noen realitetsendring var det imidlertid neppe tale om. Heller ikke i forarbeidene til disse lovene ble det gitt noen videre omtale av ulykkesbegrepet. I Rikstrygdeverkets utredning fra 1956 om å slå sammen ulykkestrygdlovene til en felles lov om yrkesskadetrygd, er det gjort rede for forståelsen av de dagjeldende trygdelovers bestemmelser om erstatning for «yrkesulykke», og foreslått en utvidelse av dekningen. Om dette uttales side 28:

«Den någjeldende ordning kan enkelte ganger føre til lite rimelige resultater når forholdet er at den trygdede er kommet til skade eller blitt syk på grunn av en begivenhet som skyldes hans yrke, men som ikke kan anerkjennes som noen ulykke. Den beste ordning ville utvilsomt ha vært om enhver skade eller sykdom som skyldes vedkommendes yrke ga rett til stønad uten hensyn til om den skadevoldende begivenhet var en «ulykke» eller ikke, og for den saks skyld uten hensyn til om det er inntruffet noen «begivenhet».»

Departementet fremmet ikke Rikstrygdeverkets forslag om en utvidelse av ulykkesbegrepet, jf. Ot.prp. nr. 35 (1958) Om lov om yrkesskadetrygd side 24. Begrensningen av dekningen til bare å omfatte arbeidsulykke, skyldes lovgivers valg i 1958. Lovgiver har senere fastholdt at yrkesskadetrygden ikke skal dekke alle, men kun en nærmere angitt del av yrkesrelaterte skader.

I NOU 1976: 16 Yrkesbetingede helseskader og folketrygden drøftes blant annet gjeldende regler om yrkesskade etter ulykke. Om begrepet «ulykke» uttales side 78:

«Selve begrepet u l y k k e omfatter ikke enhver hendelse eller påkjenning som fører til skade. Gjennom praksis er det etterhvert fastslått visse grenser for ulykkesbegrepet.

Som hovedregel kan en slå fast at den skadde må ha vært utsatt for en ytre påkjenning eller belastning som ligger utenfor rammen av en ordinær arbeidsprestasjon. Den skadevoldende hendelse må skje uventet eller uforutsett og ha oppstått med en viss plutselighet. Det må med andre ord ha foreligget et ulykkesmoment.»

NOU 1988: 6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade viser til at «arbeidsulykke» er nærmere fastlagt gjennom en omfattende praksis. Utvalget sammenfattet rettstilstanden slik på side 36:

«I praksis blir den markerte ulykkeshendelsen som at skadede har falt, glidd eller snublet tillagt vesentlig betydning. Dersom den skadevoldende hendelse fremtrer som uventet eller uforutsett med en viss plutselighet, blir skaden som derved voldes godkjent som yrkesskade uten hensyn til om man egentlig kan si at påkjenningen ligger utenfor arbeidets alminnelige ramme, f.eks. når en bygningsarbeider skader seg i forbindelse med at han glir på leire eller sne. Spørsmålet om påkjenningen eller belastningen ligger utenfor den alminnelige ramme, blir først og fremst aktuelt når det ikke har skjedd noe markert ulykkesartet, men hvor ulykkesmomentet ligger i det usedvanlige i forhold til den daglige påkjenning, f.eks. hvor en arbeidstaker må utføre et løft som er langt tyngre enn hva arbeidsforholdet normalt krever.»

Någjeldende arbeidsulykkesbegrep kom inn i folketrygdloven 1997. Her ble det i § 13-3 andre ledd tatt inn en definisjon av arbeidsulykke. Bestemmelsen avløste folketrygdloven 1966 § 11-4 nr. 1 og bygget på Trygdelovutvalgets § 17-2 i NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov. Departementet presiserte i Ot.prp. nr. 29 (1995–96) Om ny lov om folketrygd (folketrygdloven) side 130 at begrepet hadde fått et klart innhold gjennom praksis. Bestemmelsen i § 13-3 andre ledd svarte til definisjonen som ble lagt til grunn i praksis.

Yrkesskadeutvalget foreslo i NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring at gjeldende arbeidsulykkesbegrep ble videreført i en ny lov om arbeidsskadeforsikring, se punkt 11.3.3.

I Prop. 193 L (2012–2013) Lov om arbeidsskadeforsikring tok departementet til orde for en videreføring, se punkt 6.2.3.5:

«Avgrensning av yrkesskadedekningen gjennom et krav om arbeidsulykke er et bevisst valg som lovgiver har gjort gjeldende for begge regelverk. Rekkevidden av hva som skal regnes som arbeidsulykke er klarlagt gjennom en omfattende praksis, ikke minst flere dommer fra Høyesterett. Departementet mener det er riktig at også arbeidsskadeforsikringsloven har regler som stiller krav til den skadevoldende hendelsen på arbeidsplassen. Et slikt krav kan bidra blant annet til å begrunne obligatoriske særregler for skader som skyldes arbeidet. Departementet foreslår å videreføre det gjeldende arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004. Av informasjonshensyn bør ordlyden i folketrygdens bestemmelse benyttes, men det må foretas enkelte justeringer som følge av rettspraksis.

Departementet foreslår derfor at plutselig eller uventet i det markerte arbeidsulykkesbegrepet endres til plutselig og uventet, se lovforslaget § 11 andre ledd bokstav a. Tilsvarende at ytre ikke videreføres i det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, se lovforslaget § 11 andre ledd bokstav b.»

Lovforslaget ble supplert av et forslag om «plutselig løfteskade».

3.4.3 Om bakgrunnen for et krav om arbeidsulykke

Vilkåret om (arbeids)ulykke stiller krav til («kvalifiserer») den skadevoldende hendelsen. Ikke alle skader som skyldes hendelser i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden kan dermed godkjennes som yrkesskade. Spørsmålet om hvorfor den skadevoldende hendelsen («ansvarsgrunnlaget») på denne måten er «kvalifisert», har flere innfallsvinkler og grunnlag for refleksjoner. Nedenfor trekkes det fram noen sentrale momenter.

Et perspektiv er det historiske; allerede i lov om ulykkesforsikring fra 1894 var det krav om bedriftsulykke, se punkt 3.4.2. Tidvis løftes det forsikringsmessige aspektet fram; i ulykkesforsikring er det et krav om at noe «ulykkesartet» må ha skjedd for å utløse forsikringen. Likheten mellom yrkesskadetrygd og ulykkesforsikring både med hensyn til begrunnelse og vilkår for særytelser/erstatning, kan tilsi at det er parallellitet i dekningsfeltet.

Norge har et godt økonomisk sikkerhetsnett gjennom de generelle trygdeordningene, som får anvendelse også i yrkesskadetilfellene. Derfor må det stilles strenge krav til hva som regnes som yrkesskade og som dermed gir rett til tilleggserstatning. Tillit til yrkesskadeordningen forutsetter at den er smal med skarpt tilskårede vilkår. En måte å sikre denne målsettingen på, er å sette klare rammer for hva som regnes som arbeidsulykke.

I tillegg framholdes det at et slikt kravet motiverer at skader på arbeidsstedet behandles gunstigere enn skader som skjer andre steder. Dette grunnlaget er forbundet med et sentralt og uttalt hensyn bak yrkesskadetrygden – risikokompensasjon.

Etter folketrygdloven § 13-1 er formålet med yrkesskadedekningen å gi «særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem».

I HR-2004-556-A (Gravøl) avsnitt 28 heter det at formålet er å gi kompensasjon for «den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører». HR-2014-997-A (Aking) avsnitt 29 gir en noe mer utfyllende formålsangivelse:

«Generelle regler om yrkesskadetrygd ble innført ved yrkesskadetrygdloven 1958. Formålet var å «erstatte skader som skyldes arbeidet eller den spesielle risiko det medfører», se Ot.prp. nr. 35 (1957–1958) side 25. Den underliggende begrunnelsen må blant annet ha vært at arbeidstakere som utsettes for risiko de bare i liten grad selv kan kontrollere, bør holdes skadesløse dersom risikoen gir seg utslag i skade […] Selv om lovgrunnlaget for yrkesskadetrygden har skiftet flere ganger siden, er formålet fortsatt det samme […]»

Gravøldommens formålsbetraktninger er repetert i en rekke nyere avgjørelser, for eksempel i HR-2022-2178-A (Prostatakreft), HR-2024-1571-A (Hjemmekontor) med videre referanser, HR-2024-1982-A (Besvimelse) og HR-2024-2272-A (Følgeskade).

På denne bakgrunn vil enkelte anføre at ingenting ved formålet med yrkesskadetrygden tilsier at arbeidstakeren skal være yrkesskadedekket bare fordi vedkommende skader seg i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

Siden det er valgt en ordning hvor arbeidsgiver skal finansiere kostnadene til yrkesskader, kan yrkesskadedekningen oppfattes som en statlig regulering av forholdet mellom to private parter. I en slik form for regulering kan det tas hensyn til begge parters interesser. Dette kan ses slik at risikoen som omfattes av yrkesskadedekningen er risikoen lovgiver har ment at arbeidsgiver er nærmest til å bære ansvaret for.

3.4.4 Det markerte arbeidsulykkesbegrepet

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum regulerer det markerte arbeidsulykkesbegrepet (det ulykkesartede).

Ordlyden forutsetter at hendelsen må være «ytre» eller ha hendt «plutselig eller uventet». Med «ytre» menes at det i utgangspunktet må ha skjedd noe utenfor den skadelidtes eget legeme, se HR-2005-2000-A (Skygge). I «plutselig» ligger et tidsmessig krav, hendelsen må ha skjedd umiddelbart eller akutt (ulykkesartet). I henhold til HR-2006-2107A (Fotball) avsnitt 29 skal imidlertid «eller» uventet tolkes som «og» uventet. Dette innebærer at selv om hendelsen skjer «plutselig», må den i tillegg være «uventet» – i betydningen uforutsett.

I mange tilfeller vil det som skjer plutselig også være uventet, men det er ingen automatikk i dette. Om en hendelse skal anses uforutsett, beror på hva som er vanlig i vedkommende arbeid. Normen beskriver følgelig til en viss grad en form for relativisering, se også HR-2009-2380-A (Musikklærer) avsnitt 34.

Spørsmålet er dermed hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være, før arbeidsulykke foreligger. Det kan likevel ikke oppstilles krav om betydelig avvik.

Momenter som det i den forbindelse kan legges vekt på, er blant annet risikoen ved handlingen, om den inngår i de vanlige arbeidsoppgavene, kontrollen over situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet.

I Musikklærerdommen presiseres det at vurderingen av om påkjenningen eller belastningen skal anses som usedvanlig, må ta utgangspunkt i hendelsens art og omstendighetene rundt denne, og ikke skadens art og omfang, men med det forbeholdet om at skaden kan være et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart.

Typiske tilfeller etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum kan være akutt skade ved bruk av maskiner eller verktøy, fallende gjenstand, eksplosjon og lignende. Videre anses ulykkesmomentet for å være til stede dersom vedkommende faller eller kommer i en forkjært stilling fordi taket glipper, glir på glatt gulv eller lignende. Det samme gjelder ved kontusjonsskader.

Når det gjelder fallskader, har Trygderetten godkjent flere tilfeller hvor skaden skyldes fall, også på samme plan, men uten påviselig ytre påkjenning. I samsvar med dette anses i Arbeids- og velferdsetatens praksis ethvert fall som arbeidsulykke. I Høyesteretts dom 31. oktober 2024 ble det under dissens 4-1 slått fast at en slik praksis ikke er bindende for arbeidsgivers forsikringsselskap som privat pliktsubjekt, se HR-2024-1982-A (Besvimelse). Saken gjaldt skade etter fall på samme plan på grunn av besvimelse. Skaden ble ikke godkjent som yrkesskade. Ut fra lovforarbeidene og formålet med yrkesskadeforsikringsloven § 11, mente Høyesterett at fall på arbeid som skjer uten ytre påvirkning, og der skaderisikoen ikke er økt – for eksempel fra stående posisjon på flatt underlag – ikke er omfattet av arbeidsulykkesbegrepet. Årsaken til skaden må ha en tilknytning til arbeidet eller risikofaktorer på arbeidsstedet, og gjelder mellom annet ikke der årsaken til fallet er sykdom eller at noen akutt blir dårlig, som i den aktuelle saken. Forvaltningspraksis knyttet til folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum, er ikke avgjørende for tolkingen av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a.

HR-2009-2191-A (Matforgiftning) omhandlet spørsmålet om smitte (matforgiftning) via et måltid mat kunne godkjennes som yrkesskade eller yrkessykdom, jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum og § 13-4 første ledd, jf. andre ledd. Skadelidte ble matforgiftet i forbindelse med en arbeidslunsj og utviklet sekundær leddsykdom. Både flertallet og mindretallet slo fast at påføring av smitte ikke kan anses som arbeidsulykke. Av avsnitt 22 følger at smitte normalt vil være forårsaket av en ytre hending som har inntrådt plutselig og uventet, men at påføring av smitte vanligvis mangler det ulykkesmoment som særpreger en arbeidsulykke. Slike tilfeller omfattes derfor i sin alminnelighet ikke av § 13-3 andre ledd første punktum.

Bare unntaksvis kan påføring av smitte anses som arbeidsulykke, der dette skjer ved en ulykkesartet hendelse, eksempelvis sprøytestikk. Det betinger imidlertid at sprøyten er infisert og overfører smitte, se presiseringer i HR-2009-2379-A (Myggstikk).

Høyesterett kom etter en totalvurdering til at myggstikk med påfølgende smitte og streptokokk A-infeksjon, ikke gikk inn under det markerte arbeidsulykkesbegrepet. Den aktuelle hendelsen hadde – selv om man ser stikket og smitten under ett – karakter av å tilhøre dagliglivets risiko. Etter Høyesteretts syn kunne den følgelig ikke få det preg av ulykkesmoment som det markerte arbeidsulykkesbegrepet krever når hendelsen i seg selv er lite ulykkespreget.

Psykisk sykdom i forbindelse med ran, overfall og katastrofer kan godkjennes som yrkesskade. Alvorlige psykiske påkjenninger i forbindelse med trusler om grov vold, trusler om avretting eller tilsvarende påkjenninger, innfrir også kravet til ulykkesmoment, se blant annet Skårberg side 146–153. Se punkt 3.4.5 nedenfor om psykiske påkjenninger og belastninger og det avdempede arbeidsulykkesbegrepet.

3.4.5 Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet

Som arbeidsulykke regnes imidlertid ikke bare det «ulykkesartede», men også tilfeller av ekstraordinær belastning eller påkjenning – det avdempede arbeidsulykkesbegrepet – se folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum.

Selve ulykkesmomentet ligger her i den usedvanlige påkjenningen, det vil si en påkjenning som er utenfor det vedkommende kunne være forberedt på, eller utenfor det som kunne unngås. I regelen kommer det avdempede arbeidsulykkesbegrepet på spissen ved «kraftanstrengelser», det vil si ved påkjenninger eller belastninger som følge av at det er foretatt bevegelser i en kroppslig uheldig stilling, typisk i forbindelse med løfting, bæring, skyving og trekking. Det markerte og det avdempede arbeidsulykkesbegrepet kan imidlertid gli over i hverandre, da de er ikke så adskilte som begrepsbruken kunne tilsi.

Ordlyden krever at hendelsen må være «ytre», «konkret tidsbegrenset» og medføre «en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er vanlig i vedkommende arbeid». Høyesterett slo imidlertid fast i HR-2005-2000-A (Skygge) avsnitt 51 at det ikke er krav om «ytre» hendelse etter denne bestemmelsen. I tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær påkjenning, stilles det ikke noe tilleggskrav om ytre hending.

«Konkret tidsbegrenset» beskriver det tidsmessige vilkåret. I praksis omfattes ikke påkjenninger ut over et skift eller en arbeidsdag, se HR-2013-984-A (Sofienbergparken I).

Om kravet til usedvanlig påkjenning eller belastning, uttales det i Musikklærerdommen at avvik fra det normale i vedkommende arbeid kan anses som arbeidsulykke etter det avdempede arbeidsulykkesbegrepet.

Avviket kan enten bestå i at arbeidstakeren har utført oppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en usedvanlig måte. Uansett er det et vilkår at avviket medfører en usedvanlig påkjenning. I samme dom presiseres det, med henvisning til HR-2007-1004-A (Palleløft), at det ikke er avgjørende hvorvidt den aktuelle oppgaven inngår i hovedarbeidsoppgavene til arbeidstakeren. Sentralt står spørsmålet om oppgaven er en del av vedkommendes normale arbeidsoppgaver. I Palleløftkjennelsen ble det lagt til grunn at selv om stabling av paller i en samlet operasjon ved avslutning av et kveldsskift ikke inngikk i vedkommendes hovedarbeidsoppgaver, var dette et for «lite avvik fra normal arbeidsprosedyre til at den skal kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke», se avsnitt 41. Momenter nevnt foran under det markerte arbeidsulykkesbegrepet, kan inngå i relativiseringen etter andre punktum.

Etter praksis kan også andre forhold gjøre at hendelsen anses som arbeidsulykke, slik som sterkt tidspress, mangelfull erfaring grunnet alder, instruksjon eller lignende.

Høyesterett uttaler eksplisitt i Palleløftkjennelsen avsnitt 39 at vurderingstema ved løft av gjenstander er om disse var spesielt tunge, hadde uventet vekt, om løftet lå utenfor de normale arbeidsoppgavene eller foregikk i en vanskelig arbeidsstilling eller under andre ugunstige omstendigheter.

Det synes også å være oppfatningen i juridisk teori at nettopp for yrkesgrupper som er særlig risikoutsatt, er det ikke grunn til å stille store krav til det avvik fra det normale som (den ytre) hendelsen må representere, se Kjønstad: Folketrygdloven med kommentarer (Oslo, 1998) side 483 og Øie: Trygderetten og dens rettsanvendelse (Oslo, 1994) side 418.

Strandberg framholder på Norsk Lovkommentar, note 84 til yrkesskadeforsikringsloven (oppdatert 21. mars 2024):

«I Rt. 2005 s. 1757 brukte Høgsterett det modifiserte («neddempa») arbeidsulukkesomgrepet slik at det vart stilt svært beskjedne krav om ei «ytre hending» jf. ftrl. § 13-3 andre ledd jf. yforsl. § 11 første ledd bokstav a. Ein kneskade etter ein unnamanøver, som kom av at den skadelidne feilaktig trudde han ville kollidera med ein stålbjelke, vart akseptert som arbeidsulukke i yrkesskadeforsikringslova sin forstand.»

Hagstrøm og Stenvik skriver om «avviket» i Erstatningsrett 2. utgave (Oslo, 2019) side 377:

«Ser man den foreliggende rettspraksis i sammenheng, kreves det ikke nødvendigvis særlig meget for at kravet om ulykkeskarakter skal være oppfylt. Noen klar og entydig linje er det imidlertid vanskelig å utlede av denne praksis. Avgjørelsene er utpreget konkret begrunnede, og fremstår til tider som lite konsistente.»

Psykiske påkjenninger og belastninger som følge av mellom annet mobbing og trakassering, arbeidspress, beskyldninger, arbeidskonflikter, oppsigelse, politianmeldelse og omorganisering, faller gjennomgående utenfor det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, se Skårberg side 153–154. Se punkt 3.4.4 om psykiske påkjenninger og belastninger og det markerte arbeidsulykkesbegrepet.

3.4.6 Den negative avgrensningen av arbeidsulykkesbegrepet

Som det redegjort for i punkt 3.4.4 og 3.4.5, er en arbeidsulykke en «plutselig eller uventet ytre hending» eller en «konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig». Lidelser som har utviklet seg over tid, faller derfor utenfor definisjonen i folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Dette er i tillegg presisert i folketrygdloven § 13-3 tredje ledd, som lyder:

«Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.»

Professor dr. juris Morten Kjelland redegjør slik for bestemmelsen i Karnov Lovkommentarer, note 10 til § 13-3 tredje ledd, á jour 22. september 2025:

«Utenfor arbeidsulykkebegrepet faller belastningsskader som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelettsystemet, se § 13-3 tredje ledd første punktum. Det samme gjelder for lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid, se bestemmelsens andre punktum. Disse avgrensningene følger allerede av bestemmelsens andre ledd, der det ligger implisitt i «plutselig»-kriteriet under det markerte ulykkesbegrepet og tidskriteriet under det avdempede ulykkesbegrepet.»

Departementet viser til at bestemmelsen ble tatt inn i folketrygdloven av 1997. Det framgår av lovmerknaden i Ot.prp. nr. 29 (1995–96) at bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett og at presiseringen er gjort «av informasjonshensyn». Lovforslaget bygget i stor grad på NOU 1990: 20 som også hadde foreslått å ta inn en presisering av hva som faller utenfor arbeidsulykkesbegrepet av informasjonshensyn, se NOU 1990: 20 s. 581. Presiseringen er imidlertid unødvendig, siden ulykkesbegrepet i seg selv innebærer en avgrensning mot skader og sykdommer som skyldes påkjenning eller belastning ut over tidsintervallene i andre ledd.

Det er imidlertid ikke slik at de som får skader og sykdommer som følge av påkjenninger og belastninger «over tid», står uten yrkesskaderettigheter. Lovens system innebærer at slike skader og sykdommer vurderes etter reglene om yrkessykdom.

Skade som er påført ved flere etterfølgende og likeartede hendelser som hver for seg faller inn under begrepet arbeidsulykke, kan ikke nektes godkjent under henvisning til at dette er tale om påkjenninger «over tid» etter tredje ledd.

Dersom skaden skyldes vedvarende påkjenninger over tid, kan hendelsesforløpet likevel ikke splittes opp i elementer som så bedømmes isolert mot arbeidsulykkesbegrepet. Det vil innebære en omgåelse av bestemmelsen i tredje ledd, se HR-2013-985-A (Sofienbergparken I) avsnitt 51.

3.5 Forholdet til våre internasjonale forpliktelser

Norge har inngått eller tiltrådt en rekke internasjonale avtaler som får betydning på folketrygdens område. Disse avtalene kan deles i to kategorier; koordineringsinstrumenter og standardsettingsinstrumenter. De viktigste koordineringsforpliktelsene følger av EØS-avtalen, med tilhørende sekundærlovgivning, se særlig forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger (heretter trygdeforordningen) og forordning (EF) nr. 987/2009 av 16. september 2009 om regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 (heretter gjennomføringsforordningen). Av andre koordineringsavtaler kan nevnes EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd, bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere (trianguleringsavtalen). Noen av disse avtalene har enkelte bestemmelser som avviker fra forordningen, men de kan også ha særregler som gjør unntak fra reglene i forordningen. Det er også inngått avtale om trygdekoordinering mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia, samt en rekke bilaterale trygdeavtaler. De bilaterale trygdeavtalene regulerer først og fremst det trygdemessige lovvalget, men de regulerer også trygdekoordinering av pensjonsytelser. Norge har også sluttet seg til ulike avtaler under ILO, Europarådet og FN, som fastsetter generelle eller spesielle minstestandarder for nasjonale trygdeordninger.

Trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og de senere endringsforordningene er inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Det følger av denne bestemmelsen at folketrygdloven skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å overholde forpliktelser som følger av de to forordningene.

Yrkesskadedekning etter folketrygdloven kapittel 13 regnes som ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav f. Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 13 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, samt EØS-avtalens hoveddel, se folketrygdloven § 13-1 a, jf. § 1-3. Regler av betydning for ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 2.

Trygdeforordningen artikkel 38 har bestemmelser som sikrer at yrkesskadeytelser normalt bare gis etter én stats lovgivning. Når en person som har pådratt seg en yrkessykdom har hatt arbeid i to stater, og arbeidet i begge stater etter sin art kan forårsake den aktuelle sykdommen, skal ytelsene som vedkommende eller de etterlatte kan gjøre krav på, «utelukkende gis etter lovgivningen i den siste staten hvis vilkår er oppfylt». Artikkel 39 har bestemmelser som regulerer hvilken stat som skal være ansvarlig for å dekke utgiftene til ytelser ved forverring av en yrkessykdom.

Ved uførhet som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom stiller ikke folketrygdloven krav om fortsatt medlemskap i folketrygden for at ytelsene skal kunne utbetales, jf. folketrygdloven § 12-17 første ledd bokstav b. Dette innebærer at ytelsene vil bli utbetalt selv om vedkommende flytter fra Norge, uavhengig av om det er til en annen EØS-stat eller til en stat utenfor EØS. For uførhet som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom vil følgelig trygdeforordningens eksportabilitetsbestemmelser ikke medføre utvidet eksportadgang sammenholdt med nasjonal lovgivning. Yrkesskadereglene oppstiller heller ingen særskilte krav til opphold i Norge. Arbeidsulykker som fant sted i en annen EØS-stat likestilles med arbeidsulykker som har funnet sted i Norge, ved vurderingen av bestemmelsen om uføretrygd ved yrkesskade i folketrygdloven § 12-17, i tråd med trygdeforordningen artikkel 40, jf. artikkel 5. Det er et vilkår at arbeidsulykken er anerkjent under den andre medlemsstatens regelverk, samt at ingen kompensasjon er eller vil bli utbetalt av den andre medlemsstaten.

Folketrygdlovens regler om yrkesskadedekning inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger. Etter artikkel 5 i trygdeforordningen, om likestilling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser inntruffet på andre staters territorier, må en skade som inntreffer under reise til eller fra arbeid på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente, anses som inntruffet på den kompetente statens territorium. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse for Norge som kompetent stat i de unntakstilfellene der skade som er påført under reise til og fra arbeid kan godkjennes som yrkesskade etter norsk lovgivning, altså når transporten skjer i arbeidsgivers regi, se folketrygdloven § 13-6.

Ingen av endringene som foreslås i proposisjonen, vil være i strid med Norges internasjonale forpliktelser.