6 Tydeliggjøring av omvendt bevisbyrde

6.1 Bakgrunn

Stortinget traff 2. juni 2025 blant annet anmodningsvedtak 815:

«Stortinget ber regjeringen foreslå å tydeliggjøre presumsjonsregelen, slik at bevisbyrden snus i favør av den syke. Dersom andre forklaringer er mer sannsynlige enn eksponering i yrket, er det Nav eller forsikringsselskapet som får bevisbyrden.»

Det er to avsnitt i Innst. 361 S (2024–2025) som berører spørsmålet om bevisbyrde:

«Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt mener at for den som utsettes for en arbeidsulykke, kan bevisbyrden være vanskelig å oppfylle. Arbeidsgiver sitter på dokumentasjonen for sikkerhetstiltak på arbeidsplassen og har derfor et fortrinn hvis arbeidsgiver ønsker å fraskrive seg ansvar for skaden...»

«Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er støttende til intensjonen bak forslaget om å styrke rettssikkerheten for arbeidstakere som blir utsatt for skade eller sykdom i arbeid. Disse medlemmer viser til at det i enkelte tilfeller kan være svært krevende for den enkelte å påvise årsakssammenheng, og støtter derfor forslag om å snu bevisbyrden i favør av den syke, slik at det i større grad blir opp til Arbeids- og velferdsetaten (Nav) eller forsikringsselskap å bevise at sykdom skyldes andre forhold enn yrket.»

Oppfølgingen av anmodningsvedtaket har ikke vært på høring. I lys av føringene fra Stortinget til dette anmodningsvedtaket sett opp mot folketrygdlovens regelverk, anses det åpenbart unødvendig å sende dette forslaget på høring, jf. utredningsinstruksen punkt 3-3 tredje ledd.

Anmodningsvedtak 815 berører også yrkesskadeforsikringsloven. Spørsmål om oppfølging av anmodningsvedtaket i relasjon til yrkesskadeforsikringsloven vil bli vurdert av Justis- og beredskapsdepartementet, som denne loven hører under.

6.2 Gjeldende rett

Folketrygdloven § 13-4 første og andre ledd lyder:

«Visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade. Departementet gir forskrifter om hvilke sykdommer som skal likestilles med yrkesskade, og hvilke kriterier som skal være styrende for inkludering av nye sykdommer.

Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom

• a. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,

• b. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,

• c. symtomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkingen, og

• d. det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.»

Departementet viser til at andre ledd omhandler både de materielle sidene ved kravet om årsakssammenheng og bevisreglene for årsakssammenheng. Det gjelder en form for presumsjonsbasert årsaksregel (betinget presumsjon), som atskiller seg fra øvrige årsaksregler i folketrygden og fra årsaksreglene i erstatningsretten.

Skadelidte har bevisbyrden for at vilkårene i bokstavene a til c er oppfylt, og beviskravet er alminnelige sannsynlighetsovervekt. Det er imidlertid indikasjonene for årsakssammenheng som den skadelidte må sannsynliggjøre, og ikke den faktiske årsakssammenhengen. Bestemmelsen krever ikke at det foreligger en klar og ubestridt sammenheng mellom en påvirkning og en sykdom. Det må imidlertid føres bevis for at det ut fra anerkjent medisinsk kunnskap er en sannsynlig sammenheng, en mulig sammenheng er ikke tilstrekkelig, se HR-2022-2178-A (Prostata) avsnitt 28.

I den utstrekning vilkårene under folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstavene a til c er oppfylt, skal en sykdom godkjennes som yrkessykdom, med mindre det foreligger annen sykdom eller påvirkning som gir et mer nærliggende eller sannsynlig grunnlag for de aktuelle symptomer, se bokstav d. Det er Arbeids- og velferdsetaten som har (den snudde) bevisbyrden etter bokstav d, og beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Med «annen sykdom» siktes til sykdommer som ikke omfattes av forskriften og til sykdom som ikke har med yrkespåvirkningen å gjøre, selv om symptombildet kan ligne yrkessykdom.

«Annen påvirkning» sikter til påvirkning som faller utenfor forskriften, som bruk av alkohol eller tobakk, påvirkning som har funnet sted utenom yrkesskadedekket aktivitet, for eksempel støypåvirkning ved jakt. Yrkespåvirkningen kan være til stede samtidig med annen sykdom og/eller påvirkning.

Når andre mulige årsaksfaktorer er kartlagt under bokstav d, er det avgjørende om disse andre faktorene framstår som mer nærliggende eller sannsynlig årsak til de aktuelle symptomene enn de som oppfyller vilkårene i bokstavene a til c.

Hvis sykdommen er utviklet i et samvirke mellom årsaksfaktorer i og utenfor yrket, godkjennes sykdommen fullt ut som yrkessykdom dersom yrkesfaktoren utgjør 50 prosent eller mer av årsaksvekten. Der årsaksfaktoren i yrket har bidratt med mindre enn 50 prosent av årsaksvekten, kan sykdommen likevel delvis godkjennes som yrkessykdom.

6.3 Departementets vurdering

Slik departementet oppfatter dette anmodningsvedtaket, beskriver det langt på vei det som er dagens rettstilstand. Skadelidte har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at vilkårene i bokstavene a til c er oppfylt, som leder opp til at bevisbyrden snus i favør av skadelidte, se bokstav d.

Departementet viser til at utgangspunktet om at den som setter fram krav om ytelser etter folketrygdloven har bevisbyrden, suppleres av forvaltningslovens rettssikkerhetsgarantier, som vil gjelde for Arbeids- og velferdsetatens saksbehandling, se folketrygdloven § 21-1.

Formålet med forvaltningsloven er i første rekke å legge forholdene til rette for en betryggende saksbehandling. Loven gir regler om den framgangsmåten forvaltningen skal følge under saksbehandlingen (prosessuelle regler), for på den måten å sikre materielt (innholdsmessig) riktige resultater. Det er viktig å oppnå materielt riktige avgjørelser i forvaltningen for at den enkeltes rettssikkerhet skal tilgodeses best mulig. Viktige bestemmelser for å sikre materielt riktige avgjørelser, finnes blant annet i forvaltningsloven §§ 11, 16 og 17.

I forvaltningsloven § 11 første ledd slås det fast som et generelt prinsipp at forvaltningsmyndigheten innenfor sitt saksområde har en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med bestemmelsen er å gi parter og andre interesserte adgang til å ivareta sine interesser i bestemte saker på en best mulig måte. Den omfatter både det å gi svar på spørsmål, og å gi opplysninger av eget tiltak.

Det følger av forvaltningsloven § 16 første ledd at en part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles og gis anledning til å uttale seg innen en fastsatt frist før vedtak treffes. Hensynet bak § 16 er å gi parten anledning til å ivareta sine interesser i saken. Personer som får vite hva som er i ferd med å skje, har en mulighet for å komme med nye opplysninger eller innsigelser, eller de kan innrette seg i henhold til varslets innhold dersom de ikke har innsigelser.

I forvaltningsloven § 17 første ledd er det inntatt bestemmelser som slår fast at forvaltningsorganet må påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Forvaltningen kan altså ikke gjøre som domstolen i vanlige sivile saker, det vil si å overlate til sakens parter å kaste lys over saken. Forvaltningen har selv ansvaret for å opplyse saken. Hvor store krav som skal stilles til saksutredningen, vil imidlertid avhenge av avgjørelsens karakter.

Her vil enkeltvedtak, eksempelvis der Arbeids- og velferdsetaten avgjør et krav om godkjenning av yrkessykdom, typisk være blant sakene som krever grundig behandling.

Når det gjelder innholdet i dagens yrkessykdomsliste, beskriver Yrkessykdomsutvalget dette slik i NOU 2008: 11 Yrkessykdommer, punkt 4.1:

«Dagens yrkessykdomsliste framstår på noen punker å være åpen og vid, med enkelte, store «sekkeposter». Eksempler på dette er sykdomsgruppe A (sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning) eller gruppe E (lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer). Samtidig er den snever og spesifikk på andre punkter, for eksempel gruppe D (nedsatt hørsel som skyldes larm fra maskiner, verktøy, prosesser og annet) eller gruppe H (sykdommer som skyldes smitte, med en detaljert liste over 11 typer infeksjoner under punkt 2).»

Den foreslåtte yrkessykdomslisten består derimot av sykdomskategorier (diagnoser) koblet opp mot aktuelle former for yrkeseksponering. Skadelidtes bevisbyrde kan illustreres med et eksempel hentet fra listens punkt F, som omhandler sykdommer i sanseorganer. Her heter det i punkt F.1. Støybetinget hørselsnedsettelse, med eller uten øresus. Kraftig støy gjennom flere år eller lydtraume.

Skadelidte vil ha bevisbyrden for – i dette tilfellet – å ha støybetinget hørselsnedsettelse, med eller uten øresus, og ha vært utsatt for kraftig støy gjennom flere år eller lydtraume. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Skadelidtes bevisføringsplikt vil gjelde med de forbehold som kan utledes av forvaltningsloven § 17.

I lys av kunnskapsgrunnlaget som gjelder for sykdommene som er foreslått tatt inn på listen, og de faglige kriteriene som vil gjelde for å ta inn nye sykdommer på listen, kan det argumenteres med at skadelidte gjennom å sannsynliggjøre at hen har en listesykdom med korresponderende eksponering, et stykke på vei har sannsynliggjort også å ha en yrkessykdom etter reglene i folketrygdloven § 13-4 andre ledd.

Etter departementets syn, kan det i et slikt perspektiv være formålstjenlig å forsterke skadelidtes rettighetsbilde ved å snu presumsjonen i § 13-4 andre ledd bokstavene a til c. Dette kan enklest utformes slik at det er Arbeids- og velferdsetaten som må sannsynliggjøre at disse vilkårene ikke er oppfylt.

Det vises til lovforslaget, § 13-4 andre ledd.