5 Arbeidsulykkesbegrepet

5.1 Høringsforslaget

5.1.1 Innledning

Departementet framhevet i høringsnotatet at yrkesskadelovgivningen skal sikre rett til erstatning for arbeidstakere som skader seg på jobb. Departementet mente at regelverket måtte sikre at arbeidsgiver, gjennom sine forsikringsordninger, står økonomisk ansvarlig for skader som skyldes arbeidsforholdet.

Samtidig er det viktig at arbeidsgiver ikke påføres byrder som skyldes andre forhold og som arbeidsgiver ikke kan forhindre gjennom tiltak for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det vil derfor være urimelig dersom arbeidsgiver skulle stå ansvarlig for absolutt alle skader som kan oppstå i arbeidstiden, uavhengig av om skaden skyldes arbeidet eller ikke.

Departementet mente på denne bakgrunn at yrkesskaderegelverket generelt og arbeidsulykkesbegrepet spesielt må utformes slik at arbeidsgiver svarer for den risikoen som skyldes arbeidet, og at arbeidstaker svarer for livets alminnelige risiko. Departementet pekte på at et arbeidsulykkesbegrep som treffer for smalt vil legge en for stor del av risikoen på arbeidstaker, men et arbeidsulykkesbegrep som treffer for vidt vil påføre arbeidsgivere for store kostnader og trekke i retning av at det er mindre ønskelig å ansette personer til å utføre oppgavene.

Departementet framhevet at relativiseringen innebærer at arbeidstaker selv svarer for skader som følge av påkjenninger og belastninger som er normalt i vedkommende yrke. Dette innebærer at personer som jobber i krevende/utsatte yrker, i mindre grad enn andre er dekket når de blir skadet mens de er på arbeid. Videre framhevet departementet at en generell yrkesskadeordning burde ha like regler for rett til erstatning som ivaretar alle yrkesgrupper og hensyntar likestillingsperspektivet.

Med bakgrunn i det overnevnte foreslo departementet i høringsnotatet å avvikle relativiseringen av arbeidsulykkesbegrepet og bygge på risikoen (faren) ved det konkrete arbeidet. Jo mer risikofylt arbeidet er, desto enklere burde det være å slå fast at det har skjedd en arbeidsulykke i lovens forstand. I denne sammenheng framhevet departementet at i anmodningsvedtak fattet våren 2025 hadde Stortinget tydelig signalisert at relativiseringen bør avvikles, men også at lovendringene skal komme alle arbeidstakergrupper til gode, ikke bare grupper med spesielt høy yrkesrisiko.

Departementet presiserte at forslaget avløste dagens arbeidsulykkesbegrep, og var ment å sikre en mer likeartet håndtering av arbeidstakere, og alle andre yrkesskadedekkede persongrupper, når yrkesrisikoen materialiserer seg i en skade uten å vesentlig utvide dagens omfang av rett til yrkesskade. Departementet ba samtidig om nærmere innspill i høringsrunden på hvordan lovtekst og forarbeider kan utformes, slik at yrkesskadeordningen fortsatt kan være en tydelig og avgrenset ordning, og ikke utvides over tid uten at lovgiver tar stilling til det.

5.1.2 Det markerte arbeidsulykkesbegrepet

Departementet foreslo å fjerne relativiseringen. Med bakgrunn i dette foreslo departementet å ikke videreføre begrepet «uventet» i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum, men ellers beholde ordlyden. Departementet framhevet at dette ville si at skade som skyldes plutselig ytre hending, skal regnes som yrkesskade, uavhengig av om hendelsen kan forventes. Departementet foreslo at begrepene «plutselig» og «ytre» skulle bli forstått som i dag.

Ved skade etter fall i samme plan på grunn av såkalte indre årsaker, foreslo departementet at spørsmålet skal løses i samsvar med flertallsvurdering i HR-2024-1982-A (Besvimelse), se omtale i punkt 3.4.4. Departementet foreslo å videreføre praksis ved overføring av smitte, se HR-2009-2191-A (Matforgiftning) og HR-2009-2379-A (Myggstikk).

5.1.3 Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet

Innledning

Departementet foreslo at uttrykket «konkret tidsbegrenset» skulle forstås som i dag. I samsvar med Skyggekjennelsen, foreslo departementet at ordlydens begrep «ytre» ikke skulle videreføres.

Departementets forslag innebar at hendelsen fortsatt må medføre en «påkjenning eller belastning». Det ble imidlertid foreslått at vilkåret i dag om at påkjenningen eller belastningen må være «usedvanlig» ikke skulle videreføres. Hendelsen må ha fysisk eller psykisk innvirkning på vedkommende, men det ble presisert av departementet at det ikke gjelder «kvalitative» krav. Departementet viste til at sammenhengen mellom bestemmelsene i folketrygdloven § 13-3 første og andre ledd likevel tilsier at hendelsen må kunne forårsake personskade, sykdom eller dødsfall – den må ha skadeevne.

Fjerne relativiseringen

Departementet foreslo at relativiseringen ikke skulle videreføres. Konsekvensen av dette var at der en skade forårsakes av eksempelvis et løft, kan skaden være en yrkesskade selv om løftet er normalt i vedkommende arbeid. Arbeidsgiver vil dermed svare for skader i arbeidet som til nå har vært arbeidstakers ansvar.

Departementet antok at dette ville bidra til at arbeidsgiver ble gitt et ytterligere insentiv for systematisk å forebygge uhell og ulykker. Slik insentiver kunne ses i sammenheng med for eksempel virksomhetens ansvar etter FOR-1996-12-06-1127 om systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften) § 1. Det ble vist til at forskriften skal fremme et forbedringsarbeid i virksomhetene innen blant annet forebygging av uhell og ulykker forbundet med egen lovlig aktivitet, og forebygging av uønskede tilsiktede hendelser mv.

Krav om at skade er utslag av yrkesrisiko

Departementet foreslo at det i lys av lovgrunnlaget måtte være et krav om at forholdene som ledet fram til hendelsen, innebærer en risiko. Årsaken til skaden må ha tilknytning til arbeidet eller risikofaktorer på arbeidsstedet. På denne måten trekkes linjene til yrkesskadereglenes formål.

Avgrensning mot «livets alminnelige risiko»

Departementet understreket at på bakgrunn av lovformålet skulle ikke ethvert forhold som ledet fram til hendelsen, kunne utgjøre en yrkesrisiko i lovens forstand. Intensjonen var ikke å oppstille et skille ut fra om det er en risiko som ofte eller sjelden er til stede, men siktemålet var i større grad å skille den «mer-risiko» som arbeidet/arbeidssituasjonen medførte, fra den risiko man ellers møter i livet. Dermed skulle det gjelde en form for differansebetraktning.

Departementet foreslo at for å ramme inn yrkesrisikoen på en effektiv og formålstjenlig måte, skulle grensen for hva som ikke skal regnes som en risiko etter loven bli trukket mot «livets alminnelige risiko». Det som faller innenfor denne risikoen skulle dermed ikke være rettslig relevant for yrkesskadedekningen. Eller omformulert, den rettslig relevante risikoen er den som overstiger livets alminnelige risiko. Livets alminnelige risiko refererer seg gjerne til de hendelsene eller omstendighetene som man må regne med kan skje i løpet av livet uavhengig av yrke, og som man ikke kan kreve erstatning for. Dette er forhold som er en naturlig del av livet, og som man må akseptere uten å kunne holde andre ansvarlige. Departementet mente at høyrisiko-aktiviteter som noen velger å gjøre på fritiden, klart faller utenfor.

5.1.4 Nærmere om rammene for det avdempede arbeidsulykkesbegrepet

Innledning

Departementet påpekte at forslaget innebar vanskelige avveininger og foreslo derfor rammer for de hyppigste sakstypene på bakgrunn norsk og dansk yrkesskadepraksis. Departementet ba høringsinstansene vurdere om de skisserte rammene i rimelig grad skilte mellom arbeidsulykker og det som kan beskrives som livets alminnelige risiko og om rammene for anvendelse av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet var hensiktsmessig og rimelig.

Overordnet framhevet departementet at det imidlertid er nokså vanlig å utføre aktiviteter i privatlivet som innebærer en viss risiko, for eksempel kondisjons- og styrketrening, snømåking, snekring (og lignende praktiske ting mange gjør selv i stedet for å engasjere en håndverker). Departementet antok likevel at det ikke er alt som har en risiko på linje med slike aktiviteter, som bør anses som livets alminnelige risiko, og at det heller ikke kan være avgjørende for vurderingen om skaden i prinsippet også kunne skjedd hjemme. Det kunne synes vanskelig å gi en helt klar avgrensning av livets alminnelige risiko, men departementet antok at det i hvert fall ville omfatte mye av det mennesker gjør som del av et vanlig liv uten at det anses som risikofylt, for eksempel alminnelige bevegelser som å gå, sette og reise seg, snu seg, bøye seg ned og strekke seg etter noe, eller utføre lettere former for husarbeid.

Løfting og bæring av gjenstander

Innledning

Departementet foreslo at blant annet følgende forhold kunne medvirke til at hendelsen ble regnet som arbeidsulykke: gjenstandens vekt, herunder om vekten var uventet, om arbeidsforholdene var vanskelige, om arbeidet skulle foregå hurtig og derfor hadde utilstrekkelige forberedelser og om arbeidet foregikk under vanskelige forhold, for eksempel håndtering av gjenstander med armene over hodet.

Ikke arbeidsulykke

Ved enkeltløft med lettere gjenstander er påkjenningen vanligvis ikke utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Det skal likevel foretas en konkret vurdering av saken. Unntaksvis kan det være tilfeller der kravet om arbeidsulykke er oppfylt, selv om det er tale om løft av gjenstand med en beskjeden vekt. Dette vil typisk være der arbeidsforholdene er svært vanskelige.

Gråsone – samlet vurdering

Enkeltløft av middels tunge gjenstander befinner seg i en gråsone. Det må derfor foretas en konkret, samlet vurdering av løftet og forholdene, hvor det blant annet ses på gjenstandens vekt, form og mulighetene for å håndtere den:

• Om løftet/håndteringen skjedde under vanskelige forhold (for eksempel i foroverbøyd posisjon eller med armene over hodet)

• Om løftet/håndteringen skjedde raskt og forberedelsene av den grunn var utilstrekkelige

• Om det var noe ved plassforholdene som kompliserte forløpet

• Om vekten var uventet

I lys av en slik samlet vurdering vil påkjenningen vanligvis være et utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Hendingen vil dermed regnes som en arbeidsulykke.

Arbeidsulykke

Ved enkeltløft av tunge gjenstander er påkjenningen utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Det må foreligge helt spesielle omstendigheter for at arbeidsulykkesbegrepet ikke skal anses for å være oppfylt.

Som eksempel på en skade som vil godkjennes som yrkesskade med det nye arbeidsulykkesbegrep, vises til Trygderettens kjennelse i TRR-2025-3425. Ribbensbrudd oppstått ved løft av et glasselement på 150 kilo utført av tre personer, ble ikke godkjent som yrkesskade da Trygderetten ikke fant at vilkåret om arbeidsulykke var oppfylt. Hendelsen falt ikke inn under det markerte ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum. Det ble ikke ansett å være tale om løft av spesielt tung gjenstand der en vekt på 150 kilo ble løftet av tre personer. Løftet skjedde i forbindelse med montering av glasselementet i et tak ved bruk av stillas og stige. Selv om det var indikasjoner på en vanskelig arbeidsstilling ble arbeidsutførelsen ikke ansett å ligge nær fare-/skadegrensen, og løftet ble ikke ansett å utgjøre en usedvanlig påkjenning eller belastning i forhold til hva som var normalt i arbeidet som tømrer/snekker.

Selv om saksforholdet ble ansett å utgjøre et grensetilfelle, ble hendelsen ikke ansett å falle innenfor det avdempede ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Mannen hadde ikke rett til å få godkjent ribbensbruddet som yrkesskade.

Løft og håndtering av personer

Innledning

Departementet foreslo at løfteskader og skader som oppstår ved håndtering av personer, vurderes ut fra:

Personens vekt og i hvilket omfang skadelidte har vært påvirket av denne, herunder: hvilken legemsdel løft/håndtering gjaldt, om skadelidte fikk hjelp av personen eller av kollegaer og om personen var helt eller delvis lam, besvimt eller lignende.

Belastningsforholdene, herunder om løftet håndteringen foregikk under vanskelige forhold, foregikk hurtig, og forberedelser var derfor utilstrekkelige og andre forhold som kompliserer forløpet.

Ikke arbeidsulykke

Ved bistand i form av løft eller håndtering av en legemsdel eller lignende, eksempelvis en arm i forbindelse med vask, er påkjenningen vanligvis ikke utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Det skal likevel foretas en konkret vurdering av saken. Unntaksvis kan det være tilfeller der kravet om arbeidsulykke er oppfylt, selv om det er tale om løft/håndtering av en legemsdel eller lignende, se momentlisten.

Gråsone – samlet vurdering

Ved løftelignende håndtering av en person, typisk forflytning av personen i sengen eller i rullestolen, befinner man seg i en gråsone. Det må derfor foretas en konkret, samlet vurdering av forholdene, hvor man blant annet vurderer personens vekt og dennes bistand i forbindelse med håndteringen:

• Om håndteringen skjedde under vanskelige forhold (for eksempel i foroverbøyd posisjon)

• Om håndteringen skjedde raskt og forberedelsene av den grunn var utilstrekkelige

• Om det var noe ved plassforholdene som kompliserte forløpet

I lys av slik samlet vurdering vil påkjenningen vanligvis være utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Hendingen vil dermed regnes som en arbeidsulykke.

Arbeidsulykke

Ved løft av en voksen er påkjenningen gjerne et utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Det må foreligge helt spesielle omstendigheter for at arbeidsulykkesbegrepet ikke skal anses for å være oppfylt. Som eksempel på en skade som vil godkjennes som yrkesskade med det nye arbeidsulykkesbegrepet, vises til Trygderettens kjennelse i TRR-2024-814. En hjemmesykepleier satte fram krav om godkjenning av ryggplager som yrkesskade etter at hun sammen med en kollega hadde forflyttet en pasient som satt i rullestol opp en trapp. Pasienten var svært tung (125 kg) og forflytningen opp tre trapper skjedde ved at det ble lagt ramper over trappetrinnene. Den ankende part sto bak rullestolen og dytten den oppover mens kollegaen sto foran og dro. Retten fant at hendelsen måtte vurderes etter alternativet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Selv om praksis ved løft, forflytning av pasienter er noe mer imøtekommende enn ved andre typer løft, fant retten at hendelsen ikke kunne anses som arbeidsulykke. Det ble særlig lagt vekt på at forflytningen skjedde kontrollert og at det ikke var beskrevet avvik fra det normale.

Skyving og trekking av gjenstander

Innledning

Skyving og trekking av gjenstander er vanlige manuelle håndteringsoppgaver som kan medføre stor belastning på muskel- og skjelettsystemet. Å flytte gjenstander uten maskinell hjelp, spesielt i vanskelige arbeidsstillinger eller på skråplan, øker risikoen for skader.

Ikke arbeidsulykke

Ved skyving eller trekking av en gjenstand (tralle, rullestol eller lignende) med hjul på et flatt underlag uten spesiell vekt eller friksjon, er påkjenningen ikke utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Det skal likevel foretas en konkret vurdering av saken. Unntaksvis kan det være tilfeller der kravet om arbeidsulykke er oppfylt, og typisk der arbeidsforholdene er svært vanskelige.

Gråsone – samlet vurdering

Ved skyving eller trekking av en gjenstand (tralle, rullestol eller lignende) med hjul på et flatt/skrånende underlag med relativt høy vekt og en del friksjon, befinner man seg i en gråsone. Det må derfor foretas en konkret, samlet vurdering av forholdene:

• Om håndteringen skjedde under vanskelige forhold (for eksempel at et hjul gikk i stykker)

• Om håndteringen skjedde raskt og forberedelsene av den grunn var utilstrekkelige

• Om det var noe ved plassforholdene som kompliserte forløpet

I lys av slik samlet vurdering vil påkjenningen vanligvis være et utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Hendingen vil dermed regnes som en arbeidsulykke.

Arbeidsulykke

Ved skyving eller trekking av en gjenstand (tralle, rullestol eller lignende) med last med betydelig vekt og kombinert med stor friksjon og skrånende underlag, er påkjenningen et utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Det må foreligge helt spesielle omstendigheter for at arbeidsulykkesbegrepet ikke skal anses for å være oppfylt.

Som eksempel på en skade som vil godkjennes som yrkesskade med det nye arbeidsulykkesbegrepet, vises til Trygderettens kjennelse i TRR-2025-565. Den ankende part hadde vært utsatt for en hendelse i arbeid som drosjesjåfør. Han hadde fått ryggplager da han skulle dytte en passasjer i manuell rullestol inn i bilen via rampe. Tvistetemaet i saken var om hendelsen var å anse som en arbeidsulykke etter det avdempede ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Etter rettens vurdering kunne ikke den aktuelle arbeidsoperasjonen anses å falle utenfor rammene av den ankende parts arbeid som drosjesjåfør, og heller ikke karakteriseres som usedvanlig etter folketrygdloven § 13-3 annet ledd annet punktum (selv om passasjeren veide 120 kg).

Trening og øvelser

Innledning

Det antas at skader under trening og øvelse vil kunne falle i to hovedkategorier. For det første ved situasjonsspesifikk trening, det vil si skader som skjer ved trening og øvelse på situasjoner som kan oppstå i arbeidet (for eksempel arrestasjonsteknikk, selvforsvar og lignende). For det annet mer alminnelig trening for å holde seg i god fysisk form, slik som generell styrke- og utholdenhetstrening (mye av det samme som mange driver med på fritiden). Særlig for den sistnevnte typen trening vil det kunne reises spørsmål om rekkevidden av arbeidsulykkesbegrepet.

Ikke arbeidsulykke

Når det gjelder styrketrening, vises til retningslinjene foran, især ved løfting og bæring.

Gråsone – samlet vurdering

Når det gjelder styrketrening, vises til retningslinjene foran, især for løfting og bæring.

Arbeidsulykke

Ved skader i forbindelse med realistisk trening og øvelse, eksempelvis arrestasjonsteknikk eller lignende, er påkjenningen utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Det må foreligge helt spesielle omstendigheter for at arbeidsulykkesbegrepet ikke skal anses for å være oppfylt.

Som eksempel på en skade som vil godkjennes som yrkesskade med en nytt arbeidsulykkesbegrep, vises til Trygderettens kjennelse TRR-2010-2166. Vedkommende var ansatt som polititjenesteperson i en operativ stilling. Hun arbeidet på kontor til daglig. Fordi hun var ansatt i en operativ stilling måtte hun årlig gjennomgå et 40 timers kurs – IP kurs. Hun fikk ryggplager etter at hun på et slikt kurs måtte trene på å løfte en kollega som simulerte bevisstløs for å evakuere denne. Spørsmål om tilfellet falt inn under det såkalte avdempede ulykkesbegrepet, Arbeids- og velferdsetaten avslo å godkjenne skaden som yrkesskade. Retten stadfestet avslagsvedtaket under henvising til at løftet/evakueringen ikke kunne anses å ligge utenfor rammen av de oppgaver hun hadde i kraft av å være politibetjent i en operativ stilling. Retten la vekt på at hun hadde plikt til å trene og kunne trene to ganger i uken i arbeidstiden og at hun hadde deltatt på slike kurs i mange år. Selv om hun ikke foretok tunge løft hver dag, måtte hun som politibetjent være forberedt på å foreta slike løft.

Departementet viste ellers til at skader i forbindelse med løpstrening som et utgangspunkt måtte vurderes innenfor rammene av dagens praksis.

5.2 Høringsinstansenes syn

5.2.1 Generelle inntrykk fra høringsrunden

I dette avsnittet gis en overordnet oversikt over tilbakemeldingene på høringsnotatet. Departementet redegjør nærmere for høringsinstansenes syn i forbindelse med gjennomgangen av det konkrete forslaget.

Det generelle inntrykket er at de fleste av høringsinstansene som har svart, er positive til departementets intensjon om en utvidelse av arbeidsulykkesbegrepet.

Likevel er det enkelte arbeidstakerforeninger, Fagforbundet og LO, som mener at departementets uttalelse om at forslaget ikke er ment å vesentlig utvide dagens rett til yrkesskade, er et forbehold uten dekning i premissene, og at departementet må presisere at forslaget er ment å være en realitetsendring. LO tar til orde for en vesentlig utvidelse av yrkesskadeordningen.

Noen arbeidsgiverforeninger som Bygghåndverk Norge og Finans Norge er negative til en utvidelse av arbeidsulykkesbegrepet. Bygghåndverk Norge mener at dette vil påføre arbeidsgivere for store utgifter som kan gjøre det mindre ønskelig å ansette personer til å utføre oppgavene. De mener dette allerede er et problem i byggesektoren. De spør om det er mest «rettferdig» å forlate relativiseringen av arbeidsulykkesbegrepet til fordel for nye avgrensningskriterier, som de mener er uklare. Finans Norge mener en utvidelse vil komplisere og forlenge skadeoppgjør. Arbeidsgiverforeningen Spekter peker på at det er vanskelig å ta stilling til forslaget, da de mener at det ikke er tilstrekkelig utredet. De mener at forslaget vil medføre en vesentlig utvidelse av arbeidsulykkesbegrepet.

Noen av de høringsinstansene som er positive til en utvidelse av arbeidsulykkesbegrepet, mener at departementets konkrete utforming av forslaget i høringsnotatet er i strid med Stortingets anmodningsvedtak.

Flere etterspør parallell endring av yrkesforsikringsregelverket, blant annet Norsk Sykepleierforbund.

Det har også kommet synspunkter som ikke berører de konkrete forslagene som var på høring. Mange av høringsinstanser etterspør en helhetlig oppfølgning av Stortingets øvrige anmodningsvedtak om yrkesskaderegelverket som ikke gjelder arbeidsulykkesbegrepet.

Av disse er det særlig mange som spør etter departementets oppfølgning av anmodningsvedtaket om belastningslidelser, vedtak 811 av 2. juni 2025. Fagforbundet mener at en avgrensning mot belastningslidelser medfører et regelverk som diskriminerer kvinner i arbeidslivet og peker også på at yrkessykdomslisten må ta inn sykdommer som skyldes belastninger over tid i typisk kvinnedominerte yrker. LO mener at når departementet ikke foreslår å inkludere psykisk belastning som utvikler seg over tid i arbeidsulykkesbegrepet, er det i strid med anmodningsvedtak 811. YS peker på at en oppfølgning av vedtaket er nødvendig for å løse likestillingsutfordringer ved yrkesskaderegelverket. Finans Norge er negative til at man eventuelt skal fjerne unntaket for belastningslidelser. De mener at dette vil gjøre konkrete årsakssammenhengsvurderinger vanskelige og peker på at det vil være vanskelig å prise en slik risiko. Som nevnt i punkt 2.2 vil departementet komme tilbake til Stortinget om oppfølging av dette anmodningsvedtaket på egnet måte.

5.2.2 Det markerte arbeidsulykkesbegrepet

De fleste høringsinstansene synes å være positive til at man fjerner relativiseringen av det markerte arbeidsulykkesbegrepet.

Advokatforeningen støtter departementets forslag om at ved skade etter fall i samme plan på grunn av såkalte indre årsaker, skal spørsmålet om forholdet er å regne som arbeidsulykke løses i tråd med flertallsvurderingen i HR-2024-1982-A (Besvimelse).

Fagforbundet, Forbundet Styrke, LO, Delta, Parat, Politiets Fellesforbund og YS er direkte negative eller synes å stille spørsmålstegn ved departementets forslag på dette punktet. LO mener at skader som følge av «indre årsaker» må være dekket da bare det å være i arbeid på arbeidsstedet representerer en tilleggsrisiko i forhold til den private sfæren. Personskadeforbundet er også negative til departementets forslag på dette punktet.

Parat og YS mener departementet bør se på om skadefølger som skyldes mobbing, trakassering og særlig belastende arbeidspress bør være omfattet av arbeidsulykkesbegrepet.

For øvrig er det enkelte aktører fra brannmiljøet, blant annet Brannforbundet i Delta, Samfunnsbedriftene Brann og redning, Kristiansandsregionen brann og redning IKS og Tromsø Brann og redning som ønsker at departementet utdyper og eksemplifiserer hvilke psykiske skader som oppstår etter enkeltstående alvorlige situasjoner som vil kunne være omfattet av arbeidsulykkesbegrepet.

5.2.3 Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet

Begrepet tidsbegrenset

Statens arbeidsmiljøinstitutt ber departementet vurdere om man skal akseptere gjentatte hendelser i løpet av noen dager som «tidsbegrenset».

Fjerne relativiseringen

Nesten alle som har svart er positive til departementets forslag om å fjerne relativiseringen av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet. Flere peker på at dette vil føre til en mer rettferdig ordning og være positivt i et likestillingsperspektiv.

Finans Norge er negative til forslaget og mener at å fjerne relativiseringen av arbeidsluykkesbegrepet fjerner ulykkemomentet og vil gjøre grensen mot belastningslidelser vanskeligere å praktisere. De er ikke enige i premisset om at det er vanskeligere å få godkjent yrkesskade i risikofylte yrker.

Helse Nord er også negative, og mener kravet om at hendelsen må være usedvanlig er et nødvendig avgrensningskriterium. De er redd for at forslaget kan medføre at vanlige og gradvise belastninger, som i dag faller utenfor yrkesskadeordningen, blir omfattet. En slik endring vil kunne gi betydelig økte kostnader for arbeidsgivere og forsikringsordninger. Videre foreslår de at begrepet bør nyanseres framfor å fjernes, for eksempel ved å presisere at hendelsen må ha et klart avvikende preg fra det som normalt kan forventes i arbeidssituasjonen.

Krav om at skade er utslag av yrkesrisiko

Flere arbeidstakerorganisasjoner, blant annet Fagforbundet, LO, Norsk Sykepleierforbund og Unio, mener at departements krav om at skaden eller ulykken må være utslag av risikoen ved arbeidet, er i strid med Stortingets anmodningsvedtak.

Fagforbundet støtter intensjonen om at man bygger på risikoen ved arbeidet, men mener at det skal være tilstrekkelig at det er årsakssammenheng mellom hendelsen og skaden, og at det er viktig at skader som skyldes egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet er omfattet. De foreslår at det skal være tilstrekkelig at påkjenning eller belastning «skyldes arbeidet eller arbeidsstedet».

LO viser til at «risiko ved arbeidet» er en innsnevring fra ordlyden i anmodningsvedtaket: «egenskaper ved arbeidet». Videre peker de på at «risiko ved arbeidet» indikerer at skaden må skyldes risiko som er særpreget eller typisk for arbeidet, mens «egenskaper ved arbeidet» fanger opp skader som skyldes arbeidet, men som ikke nødvendigvis er særpreget for arbeidet. «Egenskaper ved arbeidet» omfatter dessuten skader som oppstår uten at arbeidsoperasjonen frambyr risiko av betydning. LO mener arbeidsgiver skal bære kostnaden ved skader som skyldes arbeidet eller arbeidsstedet, uten kvalifiserte krav til risikoens art og omfang. LO mener at formålet med yrkesskadetrygden tilsier en slik løsning og at dette er rimelig ut ifra et HMS-perspektiv. LO mener at det er tilstrekkelig om det framgår av ordlyden at skaden skyldes arbeidet eller arbeidsstedet.

LO mener videre at departementet bygger på en for snever forståelse av risiko, ved at departementet ikke tar høyde for frekvens som en faktor. Også Delta, Parat og YS peker på at departementet må få fram at frekvens har betydning for risikovurderingen.

Norsk Sykepleierforbund og Unio er negative til at skade må være utslag av risiko ved arbeidet, og mener at all skade som skyldes «egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet» bør være dekket.

Andre arbeidstakerorganisasjoner som Juristforbundet, Norsk Flygerforbund og Politiets Fellesforbund er positive. Norsk Flygerforbund mener et yrkesrisikobasert arbeidsulykkesbegrep legger til rette for en mer rettferdig yrkesskadeordning.

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO og Samfunnsbedriftene Brann og redning støtter departementets forslag om at hendelsen må være utslag av en risiko knyttet til arbeidet eller en risikofaktor på arbeidsstedet.

Funksjonshemmedes fellesforbund støtter også at vurderingen knyttes opp mot en risikoforståelse, da de mener at dette kan bidra til en mer rettferdig og likeverdig dekning.

Statens arbeidsmiljøinstitutt støtter at man fokuserer på risikoen ved arbeidet.

Avgrensning mot «livets alminnelige risiko»

Av de høringsinstansene som har svart, er det et flertall som er negative til denne avgrensningen, mens noen eksplisitt støtter den. Mange er bekymret for hvordan man i praksis skal foreta de nærmere grensedragningene og er redd avgrensningen vil åpne for mange tvister. De fleste ber om at departementet foretar en nærmere redegjørelse for grensedragningen mot «livets alminnelige risiko».

Flere arbeidstakerforeninger, blant annet Akademikerne, Fagforbundet, LO, Norsk Sykepleierforbund og Unio, er negative til en avgrensing av arbeidsulykkesbegrepet mot «livets alminnelige risiko» og mener dette vil medføre en innstramming av arbeidsulykkesbegrepet i forhold til i dag, og at en slik avgrensning ikke er i tråd med Stortingets anmodningsvedtak.

Akademikerne foreslår at man heller avgrenser mot handlinger av privat karakter, og at det avgjørende skal være tilknytningen og nærheten mellom aktiviteten og arbeidet.

Fagforbundet peker på at departementets forslag i og for seg vil innebære en likebehandling av arbeid uavhengig av yrkesrisiko, men peker på at samtidig innfører departementet en ny og høyere terskel som gjør at bestemmelsene dekker færre skader enn etter dagens regelverk og mange skader som i dag dekkes, faller utenfor. De foreslår at man heller avgrenser mot den private sfære og med hensyn til hendelsens alvorlighet.

LO mener at avgrensningen ikke oppfyller formålet om at yrkesrisikoen skal være omfattet. De mener avgrensning vil ramme kvinnedominerte yrker, og dermed vil forslaget ikke ivareta likestillingsperspektivet.

Norsk Sykepleierforbund mener også at den forslåtte avgrensningen vil ramme kvinnedominerte yrker, da det ofte er i mannsdominerte sektorer man finner den typen arbeid som departementet beskriver som høyrisikoarbeid. Unio mener også at avgrensningen vil ramme kvinnedominerte yrker, og dermed vil forslaget ikke ivareta likestillingsperspektivet.

Andre arbeidstakerforeninger, blant annet Forskerforbundet, Juristforbundet, Legeforeningen, Norsk Ergoterapeutforbund, Norsk Flygerforbund og Politiets Fellesforbund, støtter departementets foreslåtte avgrensning. Politiets Fellesforbund påpeker at begrepet må forstås snevert. Det sentrale må være om aktiviteten skjer i arbeid og er en del av yrkesutøvelsen, og ikke om aktiviteten kunne ha skjedd på fritiden.

I likhet med departementet mener KS at den risikoen som arbeidet innebærer, ut over livets alminnelige risiko, bør arbeidsgiver være ansvarlig for og ikke den enkelte arbeidstaker. De mener det er viktig med «en forutsigbar, konsistent og rask saksbehandling, slik at kronifiserende sykerolleutvikling, med negative helse- og rehabiliteringseffekter begrenses». De mener en klarest mulig avgrensning også er nødvendig for å støtte opp om målsetningen om et mest mulig inkluderende arbeidsliv.

NHO peker på at det er positivt at det i de foreslåtte retningslinjene er presisert at enkelte hendelser skal holdes utenfor begrepet, men det må etter deres syn defineres tydeligere dersom innholdet i begrepet skal fungere som et praktisk vurderingskriterium.

Spekter mener avgrensningskriteriet vil medføre utfordringer da de mener standarden vil kreve omfattende tolkning og presisering. De peker på at dette vil kunne skape forventninger hos arbeidstakere om erstatning i tilfeller som i praksis ikke vil kvalifisere. Resultatet kan bli en økning i antall klager og krav som ikke fører fram, men som likevel krever betydelig saksbehandling og juridiske vurderinger.

Helse Nord, Kreftforeningen og LHL er negative, mens Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helse Vest, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Personskadeforbundet er positive til den foreslåtte avgrensningen.

5.2.4 Nærmere om rammene for det avdempede arbeidsulykkesbegrepet

Innledning

De fleste høringsinstansene ber om flere eksempler på hva som kan regnes som arbeidsulykke enn det som framgår av høringsnotatet.

YS etterspør eksempler som i større grad er innrettet på kvinnedominerte yrker. De mener at departementets eksempler og sondering mellom snekring osv. og «lettere husarbeid» vil ramme kvinnedominerte yrker ved den praktiske grensedragningen. De peker på at rammene rundt skadehendelsen også bør være illustrert, og viser til andre momenter som: lengden på arbeidsdagen, mangel på variasjon i oppgaver, krevende temperaturer, arbeidsstedets utforming mv. Å ta slike elementer med, gir en mer reell vurdering av om skaden skyldes risiko ut over livets alminnelige risiko. I livet for øvrig vil personer i mye større grad kunne tilpasse disse elementene selv.

Løft og bæring av gjenstander

Fagforbundet påpeker at ethvert løft innebærer en risiko for skade uavhengig av omstendighetene og uavhengig av om vekten er spesielt tung eller uventet. De mener at om det var tilstrekkelige forberedelser, ikke kan ha betydning.

LO mener at momentene som blir trukket opp av departementet skaper uklare regler. LO hevder at det med departementets forslag blir liten endring fra dagens rettstilstand, der man finner de samme kravene og momentene for eksempel i HR-2007-1004-A (Palleløft) avsnitt 39.

Politiets Fellesforbund framhever at det kan være vanskelig å bestemme gjenstandens vekt, og mener derfor at forarbeidene i stedet bør framheve at for eksempel vanskelige arbeidsstillinger, tidspress, utilstrekkelig bemanning og uforutsigbare situasjoner kan være forhold som må tillegges betydelig vekt, selv ved løft som isolert sett ikke framstår som «ekstremt tunge» dersom risikoen er styrt av arbeidsgivers organisering, bemanning og krav til effektivitet.

Løft og håndtering av personer

Fagforbundet mener at departementets skille mellom løft av legemsdel og personer er kunstig.

Norsk Sykepleierforbund framhever at dette aldri er risikofritt, og at hensynet til pasienten gjør slike situasjoner særlig vanskelige.

Skyving og trekking av gjenstander

LO mener at departementets eksemplifisering gjør reglene uklare. De legger til grunn at gjenstanden må ha høy vekt og at friksjon er nødvendig for at eventuell skade skal være dekket. De legger til grunn at dersom en arbeidstaker blir skadet ved skyving av en tung gjenstand som går på hjul, vil dette ikke dekkes.

Politiets Fellesforbund mener departementet har trukket gråsonen for vidt.

YS er uenig i at skyving/trekking av en gjenstand med hjul på et flatt/skrånende underlag med relativt høy vekt og endel friksjon, skal være en gråsonesak. De mener dette er arbeidsulykke.

Trening og øvelser

De fleste høringsinstansene som har merknader til denne delen av forslaget, er positive til forslaget om at skader som skjer ved trening og øvelser som er situasjonsspesifikke skal være omfattet av arbeidsulykkesbegrepet.

Legeforeningen framhever at dette er særlig viktig i helsesektoren hvor man forventer en økning i simulering av akutte situasjoner. De ber om at det tydeliggjøres at øvelser og kurs som helsepersonell er forpliktet til å delta på for å kunne utføre sine arbeidsoppgaver, er omfattet.

Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Unio støtter ikke en sondering mellom situasjonsspesifikk trening og alminnelig trening, hvor alminnelig trening ikke skal gi dekning. Fagforbundet og LO mener at all trening, øvelser og testing i regi av arbeidsgiver, må være omfattet.

Politiets Fellesforbund er enig i at situasjonsspesifikk trening skal være omfattet, og mener at all trening som utføres i regi av arbeidsgiver bør omfattes

Samfunnsbedriftene Brann og redning mener at pålagte øvelser og fysiske tester må være omfattet uten unntak. De etterspør at forarbeidene kommenterer forholdet til trening og øvelser som er pålagt av kommuner.

Spekter støtter at skade som skjer ved realistisk øvelse og trening skal være omfattet av arbeidsulykkesbegrepet og framhever samtidig at det er avgjørende at regelverket gir en tydelig og forutsigbar ramme for vurderingen av slike tilfeller.

Forsvaret mener forarbeidene må tydeliggjøre retningslinjene for yrkesskade under alminnelig trening, herunder stryketrening og løpstrening, og hvordan grensedragningen fra alminnelig trening til realistisk trening og øvelse skal trekkes.

5.3 Departementets vurdering

5.3.1 Innledning

Arbeidsulykkesbegrepet har lenge vært utsatt for kritikk, blant annet fra grupper som ikke når fram med krav om erstatning når de skader seg på jobben fordi de har yrker hvor det er vanlig med påkjenninger. Dette gjelder særlig dem som i forbindelse med pålagt realistisk trening og øvelse har stor skaderisiko, men også yrkesgrupper som i sitt vanlige arbeid utsettes for fare, for eksempel i helse- og omsorgsyrker eller bygge- og anleggsbransjen. I tillegg pekes det på at arbeidsulykkesbegrepet har likestillingsmessige utfordringer, fordi det kan være enklere å få godkjent yrkesskader i tradisjonelle mannsyrker framfor i yrker dominert av kvinner. Formålet både med forslagene i høringen og med forslagene som fremmes i denne proposisjonen, er å sikre at de som i dag faller utenfor yrkesskadeordningen fordi den normale yrkesrisikoen ikke omfattes, skal få rett til erstatning. Endringen innebærer utelukkende en forbedret ordning, der flere enn i dag blir omfattet, samtidig som alle som i dag er omfattet, fortsatt skal være det.

Departementet viser til at forslaget om å endre arbeidsulykkesbegrepet ved å fjerne relativiseringen i det markerte og avdempede alternativet, har fått stor støtte i høringen. Sett bort fra Bygghåndverk Norge, Finans Norge, Helse Nord, Spekter og muligens Posten Bring, ser det ikke ut til at noen ønsker å videreføre gjeldende rett.

Det er heller ingen som tar til orde for å avvikle kravet om arbeidsulykke. Dertil er Stortinget gjennom sine anmodningsvedtak om arbeidsulykkesbegrepets rammer, tydelig på at man vil opprettholde et krav om arbeidsulykke.

Yrkesskade er et sentralt rettighetsbegrep i yrkesskadetrygd og yrkesskadeforsikring. Vilkåret om (arbeids)ulykke stiller krav til («kvalifiserer») den skadevoldende hendelsen. Ikke alle skader som skyldes hendelser på jobb kan dermed godkjennes som yrkesskade.

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd definerer begrepet arbeidsulykke og rammer inn yrkesskadene. I yrkesskadeforsikringsloven vises det også til «arbeidsulykke», men uten en nærmere definisjon slik som i folketrygdloven. Det er imidlertid den samme forståelsen som skal legges til grunn. Dette innebærer at endret definisjon i folketrygden vil innebære den samme endrede forståelsen av arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven.

Det relativiserte arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd innebærer at arbeidstakeren bærer ansvaret for skader som følge av normale påkjenninger og belastninger i vedkommende yrke.

Dette betyr at de som arbeider i krevende og utsatte yrker, i mindre grad enn andre er yrkesskadedekket når de skades på arbeid. I en slik kontekst er det viktig og riktig å styrke arbeidstakernes erstatningsrettslige vern. Det er derfor naturlig at arbeidsulykkesbegrepet endres på en måte som bedre ivaretar lovformålet, og samtidig svarer ut Stortingets anmodningsvedtak om arbeidsulykke.

Etter departementets syn bør en generell yrkesskadeordning ha like regler for rett til erstatning, som ivaretar alle yrkesgrupper og hensyntar likestillingsperspektivet. Løsningen som dermed utpeker seg, er å avvikle relativisering og bygge på egenskaper (risiko) ved arbeidet eller arbeidsstedet.

Stortinget har i anmodningsvedtakene 2. juni 2025 tydelig signalisert at relativiseringen bør avvikles, men også at lovendringer må komme alle arbeidstakergrupper til gode, ikke bare grupper med spesielt høy yrkesrisiko. Det følger likevel av anmodningsvedtakene at de som trener og øver, skal ha et særlig fokus. Anmodningsvedtakene som gjelder arbeidsulykke lyder:

Vedtak 812

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag til endring av det avdempede ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 annet ledd, slik at sammenligningen med hva som er normalt i arbeidet, strykes, for å sikre at skader som skyldes egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet, også fanges opp.»

Vedtak 816

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i arbeidsulykkebegrepet for å forhindre at ansatte i risikofylte yrker i realiteten har dårligere yrkesskadedekning enn ansatte i lite risikofylte yrker.»

Vedtak 817

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre yrkesskaderegelverket slik at yrkesskadedekning skal gjelde under øvelser og trening pålagt av arbeidsgiver.»

Vedtak 818

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre arbeidsulykkebegrepet slik at ansatte i risikable yrker ikke står uten dekning under øvelse som følge av krav om at selve hendelsen som forårsaker ulykken, er uventet, eller at hendelsen ikke kan ansees som usedvanlig for yrket. Forslaget bør ikke begrense seg til enkelte yrkesgrupper, men gjelde generelt for alle.»

Departementets forslag avløser og utvider dagens arbeidsulykkesbegrep, men viderefører i en viss utstrekning gjeldende rett. Forslaget vil sikre en mer likeartet håndtering av arbeidstakere, og alle andre yrkesskadedekkede persongrupper, når risikoen materialiserer seg i en skade. Sentralt i forslaget står at skade knyttet til egenskaper (risiko) ved arbeidet eller arbeidsstedet, vil omfattes. Arbeidsgiver vil med forslaget svare for skader i arbeidet som til nå har vært arbeidstakers ansvar på grunn av relativiseringen. På denne måten vil arbeidsgiver også gis et ytterligere insentiv for å systematisk forebygge uhell og ulykker. Slike insentiver kan ses i sammenheng med for eksempel virksomhetens ansvar etter forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften) som er hjemlet i blant annet lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.

5.3.2 Det markerte arbeidsulykkesbegrepet

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum regulerer det markerte arbeidsulykkesbegrepet, også kalt det ulykkesartede, se punkt 3.4.4.

I praksis skjer flest yrkesskader i forbindelse med en plutselig ytre hending; med andre ord noe markert ulykkesartet. I lys av ordlydens krav om ulykkesartet hendelse, anses egenskapenes (risikoens) sammenheng med arbeidet eller arbeidsstedet for å være ivaretatt.

Departementet mener at det vil være riktig å fjerne relativiseringen, altså kravet om at hendelsen må være «uventet», men ellers beholde ordlyden. Begrepene «plutselig» og «ytre» bør derfor videreføres, med samme innhold som i dag.

Forslaget om å utvide det markerte arbeidsulykkesbegrepet på denne måten, betyr at skader som oppstår på grunn av en plutselig ytre hending skal regnes som yrkesskade, uavhengig av om hendelsen kan forventes, og vil gjelde for alle yrkesgrupper. Dermed anses anmodningsvedtak 812, 816 og 818 for å være svart ut. Forslaget vil også gjelde under trening, testing eller øvelser, se vedtak 817. Forslaget imøtekommer også merknadene til et betydelige flertall blant høringsinstansene.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser ber departementet ta stilling til om sykdommer som skyldes psykiske påkjenninger kan omfattes av yrkesskadebegrepet. Slike sykdommer kan allerede i dag regnes som yrkesskade under det markerte alternativet, se redegjørelsen for gjeldende rett i punkt 3.4.4.

I punkt 5.3.3 tar departementet stilling til blant annet psykiske påkjenninger og det avdempede alternativet.

For øvrig vises til punkt 2.1.2 og beskrivelsen av forslaget om en ny yrkessykdomsliste og opplegget med et partssammensatt yrkessykdomsutvalg som regelmessig vil revidere listen, og utvalgets mulighet for å kunne sammenstille og initierer forskning på mellom annet psykisk påkjenning og yrkessykdom.

Det vises til lovforslaget, § 13-3 andre ledd første punktum.

5.3.3 Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet

Innledning

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum regulerer det avdempede arbeidsulykkesbegrepet.

Skader oppstår ikke bare ved plutselige ulykker slik redegjort for i punkt 5.3.2, men også når arbeidet utføres i en kroppslig uheldig stilling, ofte kombinert med påkjenninger av ulik art og varierende omfang. En vanskelig arbeidsstilling eller andre ugunstige omstendigheter, kan i seg selv være tilstrekkelig for å godta at det har skjedd en arbeidsulykke. Regelmessig kan personhåndtering være mer uforutsigbart enn håndtering av gjenstander. I dag er det en omfattende praksis som avgjør om skaden faller ned på den ene eller den andre siden av det subtile skillet som det avdempede alternativet oppstiller.

Departementet foreslår at «konkret tidsbegrenset» videreføres og forstås som i dag, se HR-2013-984-A (Sofienbergparken I). I samsvar med rettspraksis, bør kravet om at det må skyldes en «ytre» hending oppheves, se HR-2005-2000-A (Skygge).

Forslaget innebærer videre at hendelsen må medføre en «påkjenning eller belastning», men dagens vilkår om at denne må være «usedvanlig», foreslås opphevet. Hendelsen må ha fysisk eller psykisk innvirkning på vedkommende, men «kvalitative» krav oppstilles ikke. Sammenhengen mellom bestemmelsene i folketrygdloven § 13-3 første og andre ledd tilsier likevel at hendelsen må kunne forårsake personskade, sykdom eller dødsfall – den må ha skadeevne.

Videre foreslår departementet at relativiseringen, altså ordlyden «i forhold til hva som er normalt i vedkommende arbeid», ikke videreføres. Det innebærer at der en skade oppstår ved bistand til en pasient, kan skaden være en yrkesskade selv om bistanden er normal i arbeidet. Dermed svares anmodningsvedtak 812 ut for så vidt gjelder relativisering. Den delen av anmodningsvedtakets ordlyd «egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet» behandles nedenfor.

Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet som her foreslås, vil gjelde for alle yrkesgrupper og omfatte alle former for arbeid, herunder trening, testing og øvelser. Dermed svares også vedtak 816, 817 og 818, ut.

I et stort antall høringssvar gis støtte til forslaget om at relativiseringen ikke videreføres i et nytt avdempet arbeidsulykkesbegrep. Flere høringsinstanser ønsker imidlertid en annen utforming av lovtekst enn det som ble foreslått i høringsnotatet. Fagforbundet, LO, Norsk Sykepleierforbund og enkelte andre, peker på at høringsforslaget ikke utvider yrkesskadedekningen på en måte som anmodningsvedtak 812 etter deres syn forutsetter. Mange oppfatter etter alt å dømme dette vedtaket som en form for fasit for hvordan det avdempede alternativet skal utformes.

Nærmere om anmodningsvedtak 812

Vedtak 812 bygger på Sosialistisk Venstrepartis (SV) representantforslag om et rettferdig yrkesskaderegelverk, se Dokument 8:134 S (2024–2025), Innst. 361 S (2024–2025). Her heter det i forslag 3:

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag til endring av det avdempede ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 annet ledd, slik at sammenligningen med hva som er normalt i arbeidet, strykes, for å sikre at skader som skyldes egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet, også fanges opp.»

I punktet «Bakgrunn», gis blant annet følgende redegjørelse for arbeidsulykkesbegrepet:

«Det er et stort problem at det avdempede yrkesskadebegrepet stiller krav om en usedvanlig påkjenning eller belastning i forhold til hva som er normalt i arbeidet. Det paradoksale utslaget av dette er at terskelen for å få godkjent en yrkesskade heves for ansatte i beredskaps- og sliteryrker – de som er mest avhengige av regelverkets beskyttelse i utgangspunktet.»

SVs forslag 3 ble i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:134 S (2024–2025), uendret videreført som anmodningsvedtak 812. Det framgår ikke av representantforlaget, innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen eller fra debatten i Stortinget hva som legges i formuleringen «egenskaper ved arbeidet eller arbeidsplassen», eller eventuelt forbindelsen mellom dette og at kravet om relativiseringen fjernes.

Dette etterlater et tolkingsrom, hvor blant annet formålsbetraktninger og lovgrunnlag etter departementets syn vil måtte tillegges betydelig vekt.

Nærmere om «skyldes»

Departementet legger til grunn at vedtakets uttrykk «skyldes» indikerer at det må være årsakssammenheng mellom egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet og skadefølgen. LO foreslår at folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum endres til: «Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset hending med påkjenning eller belastning som skyldes arbeidet eller arbeidsstedet.» Fagforbundet har et tilsvarende forslag.

Verken anmodningsvedtakets ordlyd, komitebehandlingen eller stortingsdebatten klargjør hvilket årsakskrav man ser for seg. I den forbindelse nevner departementet at etter det årsakskravet som folketrygdloven § 13-3 første ledd oppstiller, gjelder en hovedårsakslære kombinert med et fordelingsprinsipp. Hvis skaden er forårsaket av samvirkende årsaksfaktorer, er skaden en yrkesskade dersom yrkesfaktoren er nødvendig for resultatet og utgjør mer enn 50 prosent av årsaksvekten. Der yrkesårsaken utgjør 50 prosent av årsaksvekten eller mindre, kan skaden delvis godkjennes som en yrkesskade, mens det for yrkesskadeforsikringloven gjelder alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipper. Det vil si at årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade, vanligvis er oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Dette avgrenses mot årsaksfaktorer som i sammenhengen er ubetydelige, da den aktuelle årsaksfaktoren må ha «vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den».

En bokstavelig tolkning av anmodningsvedtak 812, ville gitt et årsakskrav både i folketrygdloven § 13-3 første ledd og i andre ledd andre punktum – i realiteten et dobbelt krav om årsakssammenheng, uten at det er klart hvilket årsakskrav som skal gjelde etter andre ledd andre punktum, og sammenhengen mellom de to årsakskravene.

Dette ville gitt et vanskelig håndterbart regelverk. Det ville heller ikke vært til gunst for den skadelidte, snarere tvert imot. Etter departementets syn bør det derfor ikke oppstilles et eget årsakskrav i et nytt andre punktum i folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Hvorvidt en skade skyldes arbeidsulykke og dermed regnes som yrkesskade, bør som i dag bero på vurderingen etter første ledd.

Nærmere om «arbeidet eller arbeidsstedet»

Hva som menes med begrepene «arbeidet eller arbeidsstedet» framgår ikke klart av anmodningsvedtaket, komitebehandlingen eller stortingsbehandlingen.

Folketrygdloven § 13-6 andre ledd fastslår at ulykken må skje mens vedkommende er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Departementet antar at anmodningsvedtaket muligens er ment å ha en parallell til disse bedriftsmessige vilkårene.

Anmodningsvedtakets uttrykk «arbeidet» kan rent ordlydsmessig indikere at vedkommende faktisk må utføre en eller annen form for arbeid idet ulykken inntreffer, noe som i så fall vil innebære en innskjerping i forhold til de bedriftsmessige vilkårene. Fast praksis tilsier at det i relasjon til bedriftsvilkårene, ikke oppstilles et slik krav. Begrepet «i arbeid» omfatter også visse gjøremål i tilknytning til ordinært arbeid, slik som hvile- og lunsjpauser, toalettbesøk, personlig hygiene, enklere trimaktiviteter osv. Departementet er usikker på om «arbeidet» i anmodningsvedtaket skal tolkes i lys av lovens «i arbeid» eller sidestilles med dette begrepet.

Departementets forslag om et utvidet, avdempet arbeidsulykkesbegrep, bygger på at Stortingets anmodningsvedtak ikke legger opp til en omlegging av festnet praksis.

Etter folketrygdloven § 13-6 andre ledd kreves det at også ulykken skjer på arbeidsstedet. For arbeidstakere som har et stasjonært (fast) arbeidssted, gjelder yrkesskadedekningen i hovedsak på bedriftsområdet. Arbeidstakerne vil imidlertid være dekket mens de er på oppdrag for arbeidsgiver utenfor fast arbeidssted, eksempelvis kundebesøk, forutsatt at arbeidsdagen startet på det faste arbeidsstedet. For arbeidstakere med ambulerende (vekslende) arbeidssted, eksempelvis transportarbeid, tømmerhugst mv., gjelder yrkesskadedekningen normalt der arbeidet utføres. Om vedtakets «arbeidsstedet» bygger på samme tilnærming, ses også uforklart.

Departementet legger til grunn at vedtaket ikke legger opp til omlegging av festnet praksis hva gjelder arbeidssted.

Nærmere om forholdet mellom «egenskaper» og «risiko»

Slik anmodningsvedtakene om arbeidsulykkesbegrepet er utformet, er Stortinget tydelig på at man vil opprettholde kravet om arbeidsulykke som vilkår for å få godkjent en skade som yrkesskade. Heller ingen av høringsinstansene tar til orde for å avskaffe kravet om at det må ha skjedd en arbeidsulykke.

Siden det er ikke er et alternativ å avvikle dette vilkåret, må det trekkes opp en grense mot hendelser i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden som ikke kan regnes som arbeidsulykke. Det vil være i strid med Stortingets anmodningsvedtak å unnlate en slik innramming.

Et forsøk på å fastsette en grense, er høringsforslaget om at den aktuelle hendelsen må medføre en påkjenning og belastning som er utslag av en risiko ved arbeidet som overstiger livets alminnelige risiko. Departementet ba imidlertid høringsinstansene vurdere om disse rammene i rimelig grad skiller mellom arbeidsulykker og det som kan beskrives som livets alminnelige risiko.

Et stort flertall anser denne grensen som blant annet vag, uklar, prosessdrivende og uforholdsmessig dyr for arbeidsgiver. En rekke høringsinstanser mener «egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet» i stedet bør benyttes eller bare «arbeidet eller arbeidsstedet», som blant andre Fagforbundet, LO og Norsk Sykepleierforbund åpner for. Dette synet står imidlertid i kontrast til den regelen Stortinget ber om i vedtak 812 etter departementets vurdering.

Når det gjelder «egenskaper», viser departementet til at begrepet gjerne karakteriseres som kjennetegn, trekk eller attributter som gjør en ting, person eller organisme forskjellig fra andre. Det definerer hvordan noe ser ut, fungerer eller oppfører seg. Eksempelvis omfatter fysiske egenskaper ved et arbeid eller arbeidssted faktorer i det fysiske arbeidsmiljøet som påvirker arbeidstakeres helse, sikkerhet, trivsel og yteevne. Disse kjennetegnene kan deles inn i faktorer som angår selve arbeidsstedets utforming (omgivelser) og de fysiske kravene som stilles til kroppen under utførelse av oppgaver (ergonomi).

Risiko kan betraktes som en egenskap ved en situasjon, prosess eller aktivitet, selv om den oftest defineres mer presist som kombinasjonen av sannsynlighet og konsekvens av en framtidig, usikker hendelse. Dermed kan det legges til grunn at én type egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet, er risikoen for at det oppstår skader.

Slik departementet ser det, kan en rekke ulike egenskaper settes i sammenheng med arbeidet eller arbeidssted, men uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på dem her. I lys av lovgrunnlaget, altså formålet med yrkesskaderegelverket, vil risiko være en viktig egenskap. Departementet er derfor ikke enig med dem som mener at «egenskaper» ikke bør gjelde for et utvidet, avdempet arbeidsulykkesbegrep.

Helt siden 1894 har kompensasjon for risiko vært et sentralt formål med yrkesskadetrygden, og som ble videreført senest i folketrygdloven 1997 kapittel 13. Formålet med yrkesskadetrygden er nettopp å dekke risikoen for å skade seg i arbeidet på arbeidsstedet i arbeidstiden.

Å hensynta risiko i innrammingen av en utvidet, avdempet arbeidsulykkesbestemmelse, understøtter også grunnlaget vedtak 812 synes å hvile på. I et yrkesskadeperspektiv er risiko en sentral egenskap ved arbeidet eller arbeidsstedet.

Avgrensning mot forhold som ikke er yrkesrisiko

I lys av lovgrunnlaget oppstilles det krav om at forholdene som ledet fram til hendingen må innebære en risiko. Årsaken til skaden må ha tilknytning til en risiko i arbeidet eller på arbeidsstedet. Dermed trekkes linjene til yrkesskadereglenes formål.

På denne bakgrunn vil ikke ethvert forhold som ledet fram til hendingen, kunne utgjøre en risiko i lovens forstand. For å ramme inn yrkesrisikoen på en effektiv og formålstjenlig måte, foreslås det at grensen for hva som skal regnes som en risiko etter loven avgrenses mot helt bagatellmessig risiko. Dette er dermed den rettslig relevante risikoen.

Med en risiko «som ikke er helt bagatellmessig», mener departementet et meget lavt risikonivå, og et godt stykke unna å nærme seg betydelig risiko, og langt unna høy eller alvorlig risiko. Vilkåret er ment å avgrense mot hendelser som har så lav risiko at det er helt uvanlig at de kan føre til en skade.

Retningslinjer for anvendelsen av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet

Innledning

Om en skadehending er å anse som en arbeidsulykke, vil bero på en vurdering av om vilkårene som oppstilles i bestemmelsen kan anses oppfylt i det enkelte tilfellet.

Etter den foreslåtte ordlyden må det foreligge en konkret tidsbegrenset hending som medfører en påkjenning eller belastning, der hendingen må være utslag av en risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig.

Departementet anser at det kan være hensiktsmessig å trekke opp retningslinjer for anvendelsen for å plassere risikobegrepet i en praktisk kontekst. Ved den konkretet vurderingen av om det foreligger en arbeidsulykke, vil vurderingstemaet være vilkårene lovteksten angir, mens eksemplene her vil være undermomenter (retningslinjer) som kan være relevante for, og gi støtte til, vurderingen.

For å illustrere de hyppigste sakstypene, benyttes kategoriene løfte, bære, skyve og trekke – samt trening og øvelse. Retningslinjene foreligger på bakgrunn norsk og dansk yrkesskadepraksis. De angitte momentene som kan inngå i vurderingen, benyttes i dagens norske forvaltnings- og rettspraksis, slik det er vist i gjennomgangen av gjeldende rett.

Retningslinjene vil så langt det passer kunne anvendes når man står overfor tilfeller som ikke kan kategoriseres på denne måten. Dette kan eksempelvis være vridningsskader, jf. Musikklærerdommen. I en dom fra Eidsivating lagmannsrett, LE-2019-98808, var det tale om skade under trening på fysisk maktutøvelse – passivisering to mot en – for fengselsbetjenter. Spørsmålet var om kombinasjon av stor kraft og en arm som ble bendt i feil stilling, kunne regnes som en arbeidsulykke. I en nyere dom fra samme lagmannsrett, LE-2023-4402, var spørsmålet om en intens og hard treningsøkt var en arbeidsulykke. Skadelidte, som fikk rabdomyolyse utløst av treningen, var ansatt i en sambandsbataljon.

Løft og håndtering av personer

Skader som oppstår ved løft og håndtering av personer, skal vurderes ut ifra personens vekt og i hvilket omfang skadelidte har vært påvirket av denne. Momenter som kan inngå i vurdering, vil være hvilken legemsdel som den skadelidte har løftet hos personen, hvor stor hjelp skadelidte har fått av personen selv eller av kollegaer, og om personen var immobilisert, som helt eller delvis lam, besvimt eller lignende, og vanskeliggjorde håndteringen.

Løft eller håndtering av lette legemsdeler eller lignende, eksempelvis en arm i forbindelse med vask, vil som et utgangspunkt ikke regnes som arbeidsulykke. Det skal likevel foretas en konkret vurdering. Det kan være tilfeller der kravet om arbeidsulykke er oppfylt, selv om det er tale om løft/håndtering av lett legemsdel eller lignende, eksempelvis der arbeidsforholdene er svært vanskelige.

Ved løftelignende håndtering av en person, typisk forflytning av personen i sengen eller i rullestolen, skal det foretas en konkret og samlet vurdering av forholdene, hvor man blant annet vurderer personens vekt og dennes bistand i forbindelse med håndteringen. Momenter som det kan legges vekt på, vil være om håndteringen skjedde under vanskelige forhold, for eksempel i foroverbøyd posisjon, om den skjedde raskt og forberedelsene av den grunn var utilstrekkelige, og om det var noe ved plassforholdene som kompliserte forløpet. I lys av slik samlet vurdering, vil hendingen som et utgangspunkt regnes som en arbeidsulykke.

Ved løft av en voksen regnes hendingen som en arbeidsulykke.

Som eksempel på en skade som klart vil godkjennes som yrkesskade med det nye arbeidsulykkesbegrepet, vises det til Trygderettens kjennelse i TRR-2024-814. En hjemmesykepleier satte fram krav om godkjenning av ryggplager som yrkesskade etter at hun sammen med en kollega hadde forflyttet en pasient som satt i rullestol opp en trapp. Pasienten veide 125 kg og forflytningen opp tre trapper skjedde ved at det ble lagt ramper over trappetrinnene. Hjemmesykepleieren sto bak rullestolen og dytten den oppover mens kollegaen sto foran og dro. Retten fant at hendelsen måtte vurderes etter alternativet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Selv om praksis ved løft, forflytning av pasienter er noe mer imøtekommende enn ved andre typer løft, fant retten at hendelsen ikke kunne anses som arbeidsulykke (etter gjeldede rett). Det ble særlig lagt vekt på at forflytningen skjedde kontrollert og at det ikke var beskrevet avvik fra det normale.

Løft og håndtering av gjenstander

I forbindelse med løft og håndtering av gjenstander, vil det være naturlig å vurdere om følgende konkrete forhold kan medvirke til at hendingen regnes en arbeidsulykke. Dette gjelder blant annet gjenstandens vekt, herunder om vekten var uventet, om arbeidet skulle foregå hurtig og derfor hadde utilstrekkelige forberedelser, og om arbeidet foregikk under vanskelige forhold, for eksempel håndtering av gjenstander med armene over hodet.

Enkeltløft av lettere gjenstander, eksempelvis en melkekartong, vil som et utgangspunkt ikke regnes som arbeidsulykke. Det skal likevel foretas en konkret vurdering i saken. Det kan være tilfeller der kravet om arbeidsulykke kan være oppfylt, selv om det er tale om løft av gjenstand med beskjeden vekt, eksempelvis der arbeidsforholdene er svært vanskelige.

Ved enkeltløft av middels tunge gjenstander skal det foretas en konkret, samlet vurdering av løftet og forholdene. Blant annet skal det ses på gjenstandens vekt, form og mulighetene for å håndtere den. Det kan være av betydning om løftet/håndteringen skjedde under vanskelige forhold, for eksempel i foroverbøyd posisjon eller med armene over hodet, om løftet eller håndteringen skjedde raskt og forberedelsene av den grunn var utilstrekkelig, om plassforholdene kompliserte forløpet, og om vekten var uventet. I lys av en slik samlet vurdering, vil hendingen som et utgangspunkt regnes som en arbeidsulykke.

Ved løft/håndtering av tunge gjenstander, regnes hendingen som en arbeidsulykke.

Som eksempel på en skade som klart vil godkjennes som yrkesskade med det nye arbeidsulykkesbegrep, vises til Trygderettens kjennelse i TRR-2025-3425. Ribbensbrudd oppstått ved løft av et glasselement på 150 kilo utført av tre personer, ble ikke godkjent som yrkesskade da Trygderetten ikke fant at vilkåret om arbeidsulykke var oppfylt. Det ble ikke ansett å være løft av spesielt tung gjenstand der en vekt på 150 kilo ble løftet av tre personer. Løftet skjedde i forbindelse med montering av glasselementet i et tak ved bruk av stillas og stige. Selv om det var indikasjoner på en vanskelig arbeidsstilling ble arbeidsutførelsen ikke ansett ligge nær fare-/skadegrensen, og løftet ble ikke ansett å utgjøre en usedvanlig påkjenning eller belastning i forhold til hva som var normalt i arbeidet som tømrer/snekker. Selv om saksforholdet ble ansett å utgjøre et grensetilfelle, ble hendelsen ikke ansett å falle innenfor det avdempede nåværende ulykkesbegrepet. Skadelidte hadde ikke rett til å få godkjent ribbensbruddet som yrkesskade.

Skyving og trekking av gjenstander

Skyving eller trekking av gjenstander som tralle, rullestol eller lignende, med hjul på et flatt underlag uten spesiell vekt eller friksjon regnes som et utgangspunkt ikke som arbeidsulykke. Det skal likevel foretas en konkret vurdering. Det kan være tilfeller der kravet om arbeidsulykke er oppfylt, eksempelvis der arbeidsforholdene er svært vanskelige.

Ved skyving eller trekking av en gjenstand (tralle, rullestol eller lignende) med hjul på et flatt/skrånende underlag med relativt høy vekt og en del friksjon, skal det foretas en konkret, samlet vurdering av forholdene. Momenter som det kan legges vekt på, vil være om håndteringen skjedde under vanskelige forhold (for eksempel at et hjul gikk i stykker), om den skjedde raskt og forberedelsene av den grunn var utilstrekkelige, og om det var noe ved plassforholdene som kompliserte forløpet. I lys av slik samlet vurdering, vil hendingen som et utgangspunkt regnes som en arbeidsulykke.

Ved skyving eller trekking av en gjenstand (tralle, rullestol eller lignende) med last med betydelig vekt, og kombinert med stor friksjon og skrånende underlag, regnes hendingen som en arbeidsulykke.

Som eksempel på en skade som klart vil godkjennes som yrkesskade med det nye arbeidsulykkesbegrepet, vises det til Trygderettens kjennelse i TRR-2025-565. Personen hadde vært utsatt for en hendelse i arbeid som drosjesjåfør. Han hadde fått ryggplager da han skulle dytte en passasjer i manuell rullestol inn i bilen via en rampe. Tvistetemaet i saken var om hendelsen var å anse som en arbeidsulykke etter det (nåværende) avdempede ulykkesbegrepet. Etter rettens vurdering kunne ikke den aktuelle arbeidsoperasjonen anses å falle utenfor rammene av arbeidet som drosjesjåfør, og heller ikke karakteriseres som usedvanlig, selv om passasjeren veide 120 kilo.

Trening og øvelse

Det antas at skader under trening vil kunne falle i tre hovedkategorier. For det første ved mer alminnelig trening for å holde seg i god fysisk form, slik som generell styrke- og utholdenhetstrening, som vekttrening, ballspill, jogging, sykling, svømming og lignende. For det andre ved situasjonsspesifikk trening, det vil si trening og øving på situasjoner som kan oppstå i arbeidet (for eksempel nærkamp, arrestasjonsteknikk, selvforsvar og lignende). For det tredje ved trening, herunder testing, for å klare fysiske krav som gjelder for yrket, som eksempelvis styrke- og utholdenhetstesting.

Videre nevnes det at øvelser mellom politi, brann og redning, og ambulanse (nødetatene) i Norge er avgjørende for å sikre effektiv samhandling ved alvorlige hendinger. Disse øvelsene fokuserer på samvirke, kommunikasjon og felles forståelse av roller. Noen vanlige former for øvelser er PLIVO-øvelser (Pågående Livstruende Vold): Dette er en nasjonal, lovpålagt samvirkeøvelse mellom politi, brann og helse, utviklet etter 22. juli. Øvelsene trener etatene i å samarbeide under pågående voldshandlinger, som skoleskyting eller knivangrep. Målet er å redde liv raskest mulig gjennom koordinert innsats. Samvirkeøvelser/samtrening er generelle øvelser der etatene trener sammen for å forbedre kommunikasjon og samarbeid ved ulykker, branner eller andre katastrofer. Dette kan variere fra små samtreningsøkter til komplekse øvelser. Med fullskalaøvelse menes omfattende, realistiske øvelser i felt, ofte med markører (skuespillere), simulerte skader, røyk og utrykningskjøretøy. Disse tester hele kjeden fra nødmelding til ferdig håndtert situasjon.

Jevnlige øvelser er også en sentral del av Forsvarets virksomhet. Forsvaret gjennomfører såkalte fellesoperative øvelser, hvor forsvarsgrenene øver sammen, og samtrening med allierte. Forsvaret har også øvelser i samarbeid med sivile aktører i rammen av totalforsvarskonseptet. Noen av Forsvarets øvelser er misjonsspesifikke, hvor de øver før operasjoner, underveis til et oppdrag, eller under en operasjon. Forsvaret trener også for å være godt nok rustet til å sende ut personellet i nasjonale og internasjonale operasjoner. De trener blant annet stridsteknisk, der soldatene lærer å være ute i felten, og gjennomfører bataljon- og brigadeøvelser der de øver på manøver, systemer, kommando og kontroll.

For fullstendighetens skyld tilføyes at mange skader i forbindelse med øvelser, trening og testing, vil kunne omfattes av det utvidede markerte arbeidsulykkesbegrepet, se punkt 5.3.2.

Når det gjelder skader under alminnelig trening for å holde seg i god fysisk form og øvelser under normale, kontrollerte forhold, kan spørsmålet om det har skjedd en arbeidsulykke vurderes ut ifra retningslinjene for løfting, bæring, skyving og trekking. Vurderingstema vil være risikoen ved treningen sammenlignet med risikoen i de aktuelle eksemplene.

Ved skader i forbindelse med Forsvarets øvelser, øvelser som PLIVO, samvirke og samtreningsøvelser, og fullskadeøvelse eller lignende, anses kravet om arbeidsulykke for å være oppfylt. Tilsvarende vurderes skader under situasjonsspesifikk trening som eksempelvis selvforsvars-, arrestasjons- og nærkampsteknikk eller lignende, og trening, herunder testing, for å klare fysiske krav som gjelder for yrket, som eksempelvis styrke- og utholdenhetstesting.

Som eksempel på en skade som klart vil godkjennes som yrkesskade med en nytt arbeidsulykkesbegrep, vises det til Trygderettens kjennelse TRR-2010-2166. Vedkommende var ansatt som politibetjent i operativ stilling. Hun arbeidet på kontor til daglig, men som ansatt i operativ stilling, måtte hun årlig gjennomgå et 40 timers IP kurs. Skadelidte fikk ryggplager etter at hun på et slikt kurs måtte trene på å løfte en kollega som simulerte bevisstløs, for å evakuere denne. Spørsmål var om tilfellet falt inn under det avdempede ulykkesbegrepet. Arbeids- og velferdsetaten avslo å godkjenne skaden som yrkesskade. Trygderetten stadfestet avslagsvedtaket under henvising til løftet/evakueringen ikke kunne anses å ligge utenfor rammen av de oppgaver skadelidte hadde i kraft av å være politibetjent i operativ stilling. Retten la vekt på at skadelidte hadde plikt til å trene og kunne trene to ganger i uken i arbeidstiden, og at hun hadde deltatt på slike kurs i mange år. Selv om vedkommende ikke foretok tunge løft hver dag, måtte hun som politibetjent være forberedt på dette.

Forslaget om å utvide det avdempede arbeidsulykkesbegrepet på denne måten, betyr at skader som oppstår på grunn av en hending som er utslag av risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig, skal regnes som yrkesskade, og vil gjelde for alle yrkesgrupper. Dermed anses anmodningsvedtak 812, 816 og 818 for å være svart ut. Forslaget vil også gjelde under trening, testing eller øvelser, se vedtak 817. Forslaget imøtekommer også merknadene til et betydelige flertall blant høringsinstansene.

Nærmere om psykiske påkjenning og belastninger

Det nevnes særskilt at psykiske belastninger som følge av mellom annet mobbing og trakassering, arbeidspress, beskyldninger, arbeidskonflikter, oppsigelse, politianmeldelse og omorganisering, i dag gjennomgående faller utenfor arbeidsulykkesbegrepet, se Skårberg side 153–154.

Rettstilstanden er slik oppsummert i en dom fra Eidsivating lagmannsrett, LE-2017-167365:

«Terskelen for å godkjenne psykisk sjukdom som yrkesskade er høy. Det må avgrenses mot lidelser som har utviklet seg over tid. Psykiske belastninger kan oppstå på mange måter i et arbeidsforhold, for eksempel ved stort arbeidspress, tyngende ansvar, konflikter med kunder eller kolleger. Slike belastninger faller utenfor folketrygdlovens ulykkesbegrep. Når grensen skal trekkes mellom hendelser som faller inn under ulykkesbegrepet og hendelser som faller utenfor, må det skilles mellom rene psykiske belastninger på den ene siden og på den annen side psykisk skade som følge av fysiske angrep eller svært alvorlige truser som følge av fysiske angrep som etter sin art og konsekvens kan sammenlignes med fysiske angrep.»

Utvidelsen av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet vil også omfatte psykiske påkjenninger og belastninger.

Departementet foreslår at rettstilstanden som beskrives i lagmannsrettens dom videreføres som en hensiktsmessig måte å håndtere skillet mellom markerte og konkret tidsbegrensede påkjenning og påkjenninger «over tid».

Punkt 5.3.2 behandler psykiske påkjenninger og belastninger og det utvidede, markerte arbeidsulykkesbegrepet. Det vises også til punkt 2.1.2 og beskrivelsen av arbeidet med en ny yrkessykdomsliste og jevnlig revisjon, der yrkessykdomsutvalget kan sammenstille og initiere forskning om sammenhengen mellom psykisk påkjenning og yrkessykdom.

Det vises til lovforslaget, § 13-3 andre ledd andre punktum.