Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Regionale utviklingstrekk 2018

Til innholdsfortegnelse

5 Levekår

I dette kapitlet skal vi se nærmere på tema som er sentrale for levekår, herunder inntekt og helse.

Hovedtrekk:

  • Norge har en lav andel av befolkningen med vedvarende lavinntekt, men med en økning gjennom det siste tiåret.
  • Alle fylker unntatt Nordland har hatt en økning i andelen med vedvarende lavinntekt. Den overordnende tendensen på fylkesnivå er at den har økt mest der den var høyest fra før.
  • Lavinntektsandelen er nokså lik i mesteparten av landets fylker, med unntak for Oslo som skiller seg ut med høyere andel.
  • I Nordland og Hedmark og Oppland øker lavinntektsandelen med fallende sentralitetsnivå, mens i de fleste andre fylker så faller lavinntektsandelen fra det mest sentrale nivået i ­fylket, for å så begynne å øke igjen i de lavere sentralitetsnivåene.
  • Lavinntektsandelen samvarierer med både sysselsettings- og uføreandel på kommunenivå. Manglende eller lav deltakelse i arbeidslivet fremstår således som en viktig årsak til vedvarende lavinntekt.
  • Gjennomsnittsinntekten for personer i 2016 var høyest i Oslo, Rogaland og Østfold, Akershus og Buskerud. Lavest gjennomsnittsinntekt hadde Hedmark og Oppland og Nordland. Inntektsforskjellene mellom fylkene har blitt redusert det siste tiåret.
  • Uføreandelen har vært stabil det siste tiåret for landet sett under ett. Ser vi på utviklingen mellom fylkene, observerer vi at uføreandelen har økt noe de siste par årene i mesteparten av fylkene. Unntakene er Oslo og Troms og Finnmark, som har hatt nedgang.
  • Uføreandelen har samlet sett gått nedover for de over 55 år, mens den har økt for de under. Dette bildet gjenspeiles i alle fylker når vi ser på utviklingen mellom 2016-2017. Nedgangen blant de eldre er særlig merkbar i Trøndelag og Nord-Norge.
  • Uføretrygdmottakere domineres av de eldre aldersgruppene, og dette er også en forklaring på de regionale variasjonene i uføreandelen, da det er en tydelig sammenheng mellom et fylkes uføreandel og andelen av befolkningen over 55 år.
  • Siden slutten av 1990-tallet har det vært en sakte utvikling mot minkende forskjeller i forventet leve­alder mellom fylkene, særlig for menn.

Figur 5.1 Andel av befolkningen med vedvarende lavinntekt (under 60 prosent av medianinntekten) i ­perioden 2014-2016, samt endring fra perioden 2004-2006, etter fylke. Prosent og endring i prosentpoeng.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 10498). Beregninger: KMD.

5.1 Inntekt

Alle inntektsgrupper i Norge har opplevd flere år med stigende inntekter (Meld. St. 1 (2017-2018)), men deler av befolkningen lever likevel med vedvarende lavinntekt, og som i alle land er det inntektsforskjeller, både mellom personer og regioner.

Norge har en lav andel med vedvarende lavinntekt, men den har økt det siste tiåret

Andelen av befolkningen som gjennom en treårsperiode har en inntekt under 60 prosent av medianinntekten er en vanlig indikator for hvor mange som er i risiko for fattigdom. Dette er for eksempel tilnærmingen innenfor EU. Sammenlignet med de fleste andre land er Norges andel relativt liten. Andre land med lave andeler med lavinntekt er Danmark, Finland og enkelte andre land i Vest- og Sentral-Europa. De største andelene med lavinntekt finner vi særlig i sør og øst, fra Spania og Italia via Hellas, Bulgaria, Romania, Ungarn og Kroatia, samt i Baltikum.

Andelen i Norge med vedvarende lavinntekt var på 9,4 prosent i perioden 2014–2016. 17 Denne andelen var relativt stabil på om lag 8 prosent i Norge siden slutten av 1990-årene, men har økt til dagens drøyt 9 prosent det siste tiåret. Dette fremkommer tydelig i figur 5.1. Der ser vi fylkenes og landets andel med vedvarende lavinntekt i perioden 2014-2016 på den loddrette aksen, mens den horisontale aksen viser endringen i prosentpoeng fra perioden 2004-2006. Alle fylker unntatt Nordland har hatt en økning i andelen med vedvarende lavinntekt. Den overordnende tendensen på fylkesnivå er at den har økt mest der den var høyest fra før, jf. figur 5.1. I Nasjonal­budsjettet for 2018 vises det til at økningen i lavinntektsandelen fra 2009 bør ses i sammenheng med økt arbeidsledighet etter finanskrisen, høy arbeidsinnvandring, familiegjenforening og mange nye asylsøkere. Det vises videre til at blant personer med flyktningbakgrunn har mer enn fire av ti vedvarende lavinntekt (Meld. St. 1 2017–2018).

Lavinntektsandelen er likevel nokså lik i mesteparten av landets fylker, med unntak for Oslo som skiller seg ut med høyere andel, jf. tabell 5.1. Om vi holder Oslo utenfor, så var det om lag tre prosentpoeng forskjell mellom fylkene. Hedmark og Oppland hadde den høyeste andelen med litt over 10 prosent. Rogaland hadde den laveste andelen med litt over 7 prosent. I syv av elleve fylker hadde under 10 prosent av befolkningen vedvarende lavinntekt. Med unntak av Oslo så synes tendensen på fylkesnivå videre å være at lavinntektsandelen er fallende med økende gjennomsnittsinntekt, jf. figur 5.2.

Figur 5.2 Gjennomsnittsinntekt i prosent av landsgjennomsnittet (2016), andel av befolkningen med vedvarende lavinntekt, i perioden 2014-2016. Etter fylke.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 03068, 07459 og 11591). Beregninger: KMD.

Andel av befolkningen med vedvarende lavinntekt i perioden 2014-2016, etter fylke. Prosent.

Østfold, Akershus og Buskerud

8,8

Oslo

14,3

Hedmark og Oppland

10,3

Vestfold og Telemark

10,1

Agder

10,0

Rogaland

7,0

Hordaland og Sogn og Fjordane

8,1

Møre og Romsdal

7,6

Trøndelag

8,8

Nordland

8,0

Troms og Finnmark

7,9

Hele landet

9,4

Kilde: Kilde: SSB (tabell 10948). Beregninger: KMD.

Oslo har høyest andel med vedvarende lavinntekt

På kommunenivå, der vi har mulighet til å beregne tallene etter sentralitet, er de siste tallene for vedvarende lavinntekt vi har tilgang til for perioden 2013-2015. Tabell 5.2 viser andeler etter fylke og sentralitet i denne tidsperioden.

Hovedtendensen er at lavinntektsandelen øker med fallende sentralitetsnivå i de aller fleste fylker, selv om det ikke er like systematisk alle steder. I Nordland og Hedmark og Oppland øker andelen tydelig med fallende sentralitetsnivå, mens i de fleste andre fylker så faller lavinntektsandelen, med varierende omfang, fra det mest sentrale nivået i fylket, for å så begynne å øke igjen i de lavere sentralitetsnivåene. Lavinntektsandelen er høyest i Oslo. De andre storbykommunene på sentralitet 2 har også relativt høye andeler, unntatt Stavanger/Sandnes. Oslos høye andel, kombinert med en høy syssel­settingsandel og en lav andel uføre, bunner sannsynligvis ut i et stort og delt arbeidsmarked, samt en høy andel innvandrere, jf. omtale på s. 79. Høyere nivåer i lavinntektsandelen i de lavere sentralitets­nivåene i andre fylker kan være koblet til høy ­uføreandel. Dette gjelder kanskje særlig i fylker der vi ser at syssel­settingsandelen synker og uføreandelen øker med ­fallende sentralitet. Vi viser i denne sammenheng til tabell 4.1 om sysselsettingsandeler etter fylke og sentralitet, samt tabell 5.5 i dette kapitlet som ser på mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen etter fylke og sentralitet.

Vi finner en tydelig og signifikant samvariasjon mellom kommunenes andel med vedvarende lavinntekt og sysselsettingsandel; den første øker når den andre går nedover. Det er en tilsvarende samvariasjon mellom kommunenes andel mottakere av uføretrygd. Høyere uføreandel henger sammen med økende andel med lavinntekt og lavere sysselsettingsandeler. Manglende eller lav deltakelse i arbeidslivet fremstår således som en viktig årsak til vedvarende lavinntekt.

Samvariasjonsanalyser mellom kommunenes andeler med vedvarende lavinntekt og verdi på sentralitets­indeksen i enkeltfylker viser en tydelig samvariasjon. Tendensen er at lavinntektsandelen øker med fallende sentralitet i Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. I resterende fylker er det liten grad av samvariasjon på kommunenivå. Det er ingen tegn til samvariasjon mellom sentralitet og lavinntektsandel på kommunenivå for landet sett under ett.

På BA-regionsnivå fremkommer det et skille ­mellom øst og vest i de søndre delene av landet, mens det er interne forskjeller nord og sørøst i landet, jf. figur 5.3.

Andel av befolkningen med vedvarende lavinntekt, etter fylke og sentralitet, i perioden 2013-2015. Prosent.

1 - mest sentral

2

3

4

5

6 - minst sentral

Totalt

Østfold, Akershus og Buskerud

8,4

9,0

8,7

9,1

9,0

11,7

8,8

Oslo

14,1

14,1

Hedmark og Oppland

9,9

10,1

10,7

10,8

10,1

Vestfold og Telemark

9,9

9,8

11,6

10,3

8,6

10,0

Agder

10,1

9,2

8,8

10,5

9,8

Rogaland

6,7

6,5

6,7

7,1

7,2

6,7

Hordaland og Sogn og Fjordane

9,5

5,8

6,9

7,1

7,4

8,0

Møre og Romsdal

7,8

7,1

7,7

8,3

7,4

Trøndelag

9,8

6,2

8,0

8,7

9,1

8,7

Nordland

6,0

7,1

9,1

10,1

8,0

Troms og Finnmark

7,7

6,6

7,4

9,8

7,9

Hele landet

12,0

8,9

8,6

8,0

8,4

9,2

9,2

Kilde: Kilde: SSB (tabell 11591). Beregninger: KMD.

Figur 5.3 Andel av befolkningen med vedvarende lavinntekt, etter BA-region. Perioden 2013-2015. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 11591). Beregninger: KMD.

Inntektsforskjeller målt med Gini-koeffisienten

Internasjonalt er Norge blant landene med minst inntektsforskjeller mellom personer. Inntektsulikheten målt ved Gini-indeksen 18 er blant de laveste i OECD-området. Inntektsulikheten i Norge og de andre OECD-landene har likevel vært økende siden midten av 1980-tallet. Endringer i arbeidsmarkedet og endringer i demografi og husholdningsstruktur er blant forklaringsfaktorene (Meld. St. 1 (2017-2018)).

Det er relativt små regionale forskjeller i de norske fylkenes Gini-koeffisienter. Figur 5.4 viser Gini-koeffisientverdien for de norske fylkene – før de kommende endringene i regionstrukturen – for året 2016, samt endringen i verdien sammenlignet med 2011. Det er i hovedsak Oslo som skiller seg ut med en verdi på over 0,3. Dette er ikke overraskende, gitt fylkets høye andel med vedvarende lavinntekt, kombinert med en høy gjennomsnittsinntekt (se neste avsnitt). Det er likevel flere fylker som har hatt en større økning. Aust-Agder, Innlandsfylkene, ­Telemark og Finnmark har alle opplevd en større økning i inntektsforskjellene enn Oslo.

Figur 5.4 Inntektsfordelingen belyst ved Gini-koeffisienten, 2016, samt endring fra 2011. Etter fylke. Inntekt etter skatt per forbruksenhet.

Kilde: Kilde: SSB (09114). Beregninger: KMD.

Regionale forskjeller i inntektsnivået, men minkende over tid

Gjennomsnittsinntekten for personer i 2016 var høyest i Oslo, Rogaland og Østfold, Akershus og ­Buskerud, med en inntekt på hhv 113 prosent, 108 prosent og 104 prosent av landsgjennomsnittet. Lavest gjennomsnittsinntekt hadde Hedmark og Oppland og Nordland (88 prosent og 91 prosent av landsgjennomsnittet).

Forskjellene mellom fylkene har blitt redusert det siste tiåret. Dette skyldes at det i hovedsak var fylkene med en gjennomsnittsinntekt under landsgjennomsnittet som økte inntektsnivået mer enn landet sett under ett i perioden 2006-2016. Fylker med høy gjennomsnittsinntekt, som Østfold, Akershus og Buskerud, Rogaland og Oslo, beveget seg i motsatt retning mot landsgjennomsnittet. Det var kun Agder og Vestfold og Telemark blant fylkene under landsgjennomsnittet som hadde en tilsvarende utvikling. Samlet sett har altså inntektsnivået mellom landets fylker nærmet seg hverandre over tid, jf. figur 5.5.

Figur 5.5 Gjennomsnittsinntekt (brutto) i prosent av landsgjennomsnittet (2016), og endring i prosentpoeng (2006-2016), etter fylke.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 03068 og 07459). Beregninger: KMD.

Det er vanskelig å gi noe entydig svar på det sammensatte spørsmålet om hvorfor forskjellene går ned. Produktivitetskommisjonen vektlegger bl.a. agglomerasjonseffekter , som er fordelene bl.a. bedrifter og konsumenter har av å være lokalisert nært hverandre («by- eller stordriftsfordeler») (NOU 2015:1).

Større byer har ifølge teoriene om agglomerasjonseffekter en produktivitetsfordel. Hvis disse ble realisert fullt ut ville økende forskjeller mellom fylker med og uten storbyregioner være et sannsynlig scenario. Samtidig er det mulig å oppleve en situasjon som kan beskrives som preget av agglomerasjonsulemper, ved at større byer og byregioner kan møte en barriere i produktivitetsveksten. Høyere transportkostnader, mindre produktivitet knyttet til lang pendlingstid, arbeidskraftoverskudd og en stor andel sysselsatte i tjenesteytende næringer med lavere produktivitetsnivå er eksempler. Effektene av agglomerasjon kan altså bidra i retning av både økende og minkende forskjeller mellom regioner.

OECD peker videre på at en dominerende tendens i perioden 1995–2007 var at veksten i urbane områder hadde en tendens til å bremse når de nådde et visst nivå av bruttoprodukt per innbygger. Denne tendensen er noe man finner generelt i OECD-området (OECD, 2012). Kunnskap og innovasjon som generes et sted, spres videre gjerne raskt utover landet. Dette bidrar til at alle kan trekke på samme kunnskap og teknologi, og dermed potensielt bidra til minkende inntekts- og produktivitetsforskjeller regionalt.

I Norge i tidsperioden 2006–2016 ser vi spor av mulige agglomerasjonsulemper i landets store og mellomstore byregioner, jf. figur 5.6. Mesteparten av de største byområdene, herunder Oslo, Stavanger, Bergen og Tromsø bo- og arbeidsmarkedsregioner, skiller seg for eksempel ut ved å ha en gjennomsnittsinntekt over landsgjennomsnittet sammen med en negativ utvikling sett opp mot landet sett under ett.

Omkringliggende BA-regioner i Bergens- og Stavanger­områdene med høy gjennomsnittsinntekt har vokst mer enn landet totalt sett. Regioner med en gjennomsnittsinntekt under landsgjennomsnittet og som har vokst mindre enn landet er mest tydelig konsentrert sør i landet i Østfold, Akershus og Buskerud, Vestfold og Telemark og Agder, selv om spredningen er stor. Den desidert største gruppen er likevel de BA-regionene med en gjennomsnittsinntekt under landsgjennomsnittet som har vokst mer enn landet. Det samlede bildet med minkende regionale forskjeller kan dermed sannsynligvis ikke alene tilskrives dempet vekst i storbyene, men også forsterket vekst i store deler av landet.

Figur 5.6 Gjennomsnittsinntekt i prosent av landsgjennomsnittet (2016), og endring i prosentpoeng (2006-2016), BA-regioner.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 03068 og 07459). Beregninger: KMD.

Gjennomsnittsinntekt (brutto), etter fylke og sentralitet. 2016.

1 - mest sentral

2

3

4

5

6 - minst sentral

Totalt

Østfold, Akershus og Buskerud

524 458

439 895

422 215

405 838

406 381

383 000

459 300

Oslo

499 200

499 200

Hedmark og Oppland

406 510

381 864

371 197

354 727

391 544

Vestfold og Telemark

424 915

417 034

382 526

387 341

400 367

413 205

Agder

420 507

388 575

392 083

405 723

409 650

Rogaland

507 608

463 947

432 432

440 993

432 362

475 723

Hordaland og Sogn og Fjordane

452 900

448 207

423 001

410 169

414 294

436 507

Møre og Romsdal

440 000

423 113

404 284

404 503

420 153

Trøndelag

444 800

423 087

397 015

388 598

392 907

418 880

Nordland

441 100

403 297

392 442

380 626

403 300

Troms og Finnmark

445 900

420 347

398 293

375 857

412 396

Hele landet

507 873

454 291

428 043

407 300

397 658

386 630

438 513

Kilde: Kilde: SSB (tabell 03068 og 07459). Beregninger: KMD.

Tabell 5.3 viser gjennomsnittsinntekt i 2016 etter fylke og sentralitet. Det fremgår en tydelig sentralitetsdimensjon i så måte at det er de mest sentrale gruppene av kommuner som har høyest gjennomsnittsinntekt i alle fylker. I de aller fleste fylkene er det også et tydelig mønster at gjennomsnittsinntekten synker med fallende sentralitetsnivå. Unntakene er fylkene på Sør- og Vestlandet, der de laveste gjennomsnittsinntektene er å finne i sentralitetsnivåene 4 og 5 (småbykommuner og byomland og småsenterkommuner).

Setter vi alle landets kommuners verdi på sentralitetsindeksen opp mot gjennomsnittsinntekten ser vi tilsynelatende også her en samvariasjon mellom gjennomsnittsinntekt og sentralitet. Men hovedtendensen er ikke en lineær oppadgående bevegelse. Da skulle gjennomsnittsinntekten mer eller mindre systematisk øke med sentralitetsverdien fra de minst sentrale til de mest sentrale. Vi ser heller en liten samvariasjon mellom sentralitet og gjennomsnittsinntekt fra de minst sentrale kommunene frem til at sentralitetsverdien passerer ca. 800, der gjennomsnittsinntekten deretter gjør et stort hopp. Det vil si at på kommunenivå er det en tendens til at gjennomsnittsinntekten er økende med økende sentralitet i de om lag 70 mest sentrale kommunene, mens sentralitet i liten grad forklarer variasjonen i gjennomsnittsinntekt i de resterende 352 av landets kommuner.

5.2 Uføre

Uføretrygd skal sikre inntekt til personer som har varig nedsatt inntektsevne, grunnet sykdom, skade eller lyte. Uføretrygden tilsvarer gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de fem siste kalenderårene forut for uføretidspunktet (NAV, 2017). Oversikter fra NAV viser at det har vært en stabil utvikling i andelen uføre de siste 10 årene. Generelt har uføreandelen gått nedover for de over 55 år, mens den har økt for de under. Andelen med uføretrygd har dermed vært stabil på grunn av høy avgang blant de eldste, parallelt med en sterk befolkningsøkning.

Figur 5.7 viser at uføreandelen de siste par årene har økt noe i mesteparten av landets fylker. Unntakene er Oslo og Troms og Finnmark, som har nedgang.

Figur 5.7 Mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen (18-67 år), etter fylke. September 2015 - ­september 2017. Prosent.

Kilde: Kilde: NAV, Beregninger: KMD.

Utviklingen med nedgang i uføremottakere blant de eldste kan ifølge NAV trolig forklares med bedre helse, mindre fysisk krevende jobber og økt utdanningsnivå, samtidig med at pensjonsreformen fra 2011 åpnet for at flere kan ta ut alderspensjon fra 62 år. De vanligste årsakene til avgang fra uføretrygd er også alderspensjon (om lag 80 prosent), død og arbeid. Pensjonsreformen var likevel også innrettet mot å stimulere folk til å fortsette å jobbe etter de har passert 62 år. Økt sysselsetting blant de eldre er sannsynligvis derfor også en forklarende faktor, jf. også omtalen av de uføre som en av gruppene utenfor arbeidsstyrken i kapittel 3.

Utviklingen i gruppen mellom 25 til 55 år er i stor grad påvirket av innføringen av tidsbegrenset uførestønad mellom 2004 og 2010, og av oppfølgeren arbeidsavklaringspenger fra og med 2010. Uføreandelen i denne gruppen gikk ned når tidsbegrenset uførestønad ble innført, da mange som ellers ville ha fått innvilget uføretrygd i stedet fikk den tidsbegrensede stønaden. Når denne ble avviklet til fordel for arbeidsavklaringspenger ble alle overført til den nye ytelsen. De fleste i gruppen har gradvis gått over til varig uføretrygd, noe som har gitt en økning i denne uføreandelen etter 2010. Den er likevel om lag på linje med andelen fra før innføringen av tidsbegrenset uførestønad.

Det er ifølge NAV blant de yngste (18-29) at det har vært en gradvis, men tydelig, vekst i uføreandelen. Det er særlig økningen blant de i gruppen 18-19 år som er driveren for veksten. Blant de unge er diagnoser som psykiske lidelser, medfødte misdannelser og kromosonavvik samt sykdommer i nervesystemet de vanligst forekommende (diagnosetall fra 2014).

Vi finner igjen det nasjonale mønsteret når vi ser på regionalt fordelte tall for endringen i uføreandelen hos forskjellige aldersgrupper det siste året. Figur 5.8 viser endringen i andelen mottakere av uføretrygd av befolkningen, fordelt på aldersgruppene 18-29 år, 30-54 år og 55 år og over, mellom september 2016 og september 2017. Nedgangen blant de eldre er særlig merkbar i fylkene nord for Møre og Romsdal. Tabell 5.4 viser andelen uføretrygdmottakere av befolkningen i aldersgruppene 18-29 år, 30-54 år og 55 år og over i fylkene per september 2017.

Figur 5.8 Endring i andel mottakere av uføretrygd av befolkningen, etter aldersgrupper og fylke. ­September 2016 - september 2017. Endring i prosentpoeng.

Kilde: Kilde: NAV. Beregninger: KMD.

Mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen, etter aldersgrupper og fylke. September 2017. Prosent.

18-29 år

30-54 år

55 år og over

Østfold, Akershus og Buskerud

2,0

6,8

21,3

Oslo

0,8

3,7

18,1

Hedmark og Oppland

2,4

10,3

26,9

Vestfold og Telemark

2,7

9,6

26,6

Agder

2,2

10,9

28,3

Rogaland

1,8

6,3

19,3

Hordaland og Sogn og Fjordane

1,6

6,4

19,8

Møre og Romsdal

1,7

6,6

21,7

Trøndelag

2,0

8,1

25,7

Nordland

2,1

9,2

29,6

Troms og Finnmark

1,5

7,6

28,0

Hele landet

1,8

7,3

23,9

Kilde: Kilde: NAV. Beregninger: KMD.

Uføretrygdmottakere domineres naturlig nok av de eldre aldersgruppene. Dette er også en forklaring på de til dels store regionale variasjonene i uføreandelen, da det er en tydelig sammenheng mellom et fylkes uføreandel og andelen av befolkningen over 55 år, jf. figur 5.9.

Fylker som Hedmark og Oppland, Vestfold og ­Telemark, og Nordland har alle en høy andel av befolkningen over 55 år. Det er også disse fylkene, sammen med Agder, som skiller seg ut med de høyeste uføreandelene. På den andre siden har Oslo, Rogaland og Hordaland og Sogn og Fjordane lavest andeler av både uføre og eldre. Samvariasjonen er også tydelig og signifikant på kommunenivå.

Figur 5.9 Uføreandel (18-67 år) september 2017 og andel av befolkningen (15-74 år) over 55 år januar 2017, etter fylke. Prosent.

Kilde: Kilde: NAV og SSB (07459). Beregninger: KMD.

Figur 5.10 viser uføreandelen i landets kommuner, fordelt på respektive fylke, og gir oss et bilde av de interne forskjellene mellom kommuner i fylkene. Størst forskjell mellom kommunen med høyest og lavest uføreandel innad i enkeltfylker finner vi i Agder, Hedmark og Oppland, Nordland og Troms og Finnmark. Den interne sammensetningen i disse fylkene ligner til dels på hverandre, med enkeltkommuner med særlig høye andeler, grupper av flere kommuner med mellom 15 og 20 prosent uføre­andel, mesteparten av kommunene i spennet 10 til 15 prosent, og relativt få kommuner med under 10 prosent uføreandel. Vi finner minst forskjeller i Vestfold og Telemark og Vestlandsfylkene, særlig Rogaland og Hordaland og Sogn og Fjordane. Oslos bydeler har lave andeler jevnt over.

De høyeste uføreandelene på kommunenivå ligger mellom 18 og 21 prosent, mens de laveste er på ca. 4 til 5 prosent.

Figur 5.10 Andel mottakere av uføretrygd, september 2017. Gjennomsnitt for hvert fylke, minimum og maksimum, øvre og nedre grense for normalvariasjon for kommunene i hvert fylke (bydeler i Oslo).

Kilde: Kilde: NAV. Beregninger: KMD.

Når vi ser på uføreandelen etter fylke og sentralitet er tendensen at andelen systematisk øker når sentralitetsnivået faller i fylkene fra Møre og Romsdal og nordover, jf. tabell 5.5. Dette er særlig tydelig i de to nordligste fylkene. Dette er et tilsvarende mønster som vi så for både sysselsettingsandeler og vedvarende lavinntekt etter fylke og sentralitet, jf. diskusjon på side 87 tidligere i dette kapitelet.

I de resterende fylkene er de høyeste nivåene i uføreandelen på enten sentralitetsnivå 4 eller 5 (småbykommuner og byomland og småsenterkommuner). Så begynner den i hovedsak å synke igjen. For flere av disse fylkene er uføreandelen likevel høyere i de laveste sentralitetsnivåene enn i de mest sentrale. Vestfold og Telemark og Agder skiller seg ut her ved at de har de laveste uføreandelene i det laveste sentralitetsnivået, mens det er den samme uføreandelen i det mest og minst sentrale nivået i Hedmark og Oppland.

Samvariasjonsanalyser mellom kommunenes uføreandel og verdi på sentralitetsindeksen i enkeltfylker viser en tydelig samvariasjon i Trøndelag og Troms og Finnmark, der tendensen er at uføreandelen øker med fallende sentralitet. Det er tegn til tilsvarende tendenser i Møre og Romsdal, men her er spredningen stor. I resterende fylker er det liten grad av samvariasjon på kommunenivå. Det er heller ingen tegn til samvariasjon mellom sentralitet og uføreandel på kommunenivå for landet sett under ett.

Mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen (18-67 år), etter fylke og sentralitet. September 2017. Prosent.

1 - mest sentral

2

3

4

5

6 - minst sentral

Totalt

Østfold, Akershus og Buskerud

6,3

10,1

10,3

11,9

9,1

8,5

9,0

Oslo

5,2

5,2

Hedmark og Oppland

12,1

14,2

11,9

12,1

12,8

Vestfold og Telemark

11,0

12,3

14,1

13,6

10,2

12,2

Agder

11,8

14,1

14,7

9,5

12,6

Rogaland

6,8

7,8

10,2

8,2

8,4

7,8

Hordaland og Sogn og Fjordane

7,3

8,0

8,5

9,1

8,7

8,0

Møre og Romsdal

7,7

9,1

9,5

10,8

9,0

Trøndelag

8,2

10,1

11,9

13,0

13,0

10,3

Nordland

9,1

12,9

13,0

14,7

12,5

Troms og Finnmark

7,2

10,5

12,4

13,9

10,6

Hele landet

5,6

8,6

10,4

11,4

11,2

12,3

9,3

Kilde: Kilde: NAV, Beregninger: KMD.

Figur 5.11 Mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen (18-67 år), etter BA-regioner. September 2017. Prosent.

Kilde: Kilde: NAV. Beregninger: KMD.

5.3 Helse

Det finnes flere helseindikatorer til bruk i folkehelsearbeidet i kommuner og fylkeskommuner. Den mest dekkende er forventet levealder . Indikatoren er et mål på dødeligheten i den perioden den omhandler og er kontrollert for forskjeller i alderssammensetning. Indikatoren kan tolkes som samlet leveforhold og livsstilsvaner. Regioner med lavere forventet levealder har trolig en bred sammensetning av utfordringer som ligger til grunn for dette. Forventet levealder er kun beregnet for eksisterende administrative inndelinger og vi bruker derfor de gjeldende fylkene i dette delkapitlet.

Svakt minkende forskjeller i forventet levealder mellom fylker

Forventet levealder ved fødselen var i 2016 84,2 år for kvinner og 80,6 år for menn for hele landet. For fylker bruker Folkehelseinstituttet en periode på syv år for å beregne forventet levealder. For årene 2010-2016 hadde Akershus den høyeste forventede levealderen for menn med 80,7 år, mens for kvinner var den høyest i Sogn og Fjordane med 84,8 år. For begge kjønn var den forventede levealderen lavest i Finnmark, med hhv. 77,5 for menn og 82,7 for kvinner. Særlig for menn er levealderen lav for Finnmark, 1,5 år lavere enn Hedmark.

Forskjellene i levealder mellom fylkene for kvinner har holdt seg ganske stabil over tid, men det har skjedd endringer mellom fylkene siden slutten av 1990-tallet. Oslo (3,5 år), Troms (3,0 år) og Finnmark (3,0 år) har hatt den sterkeste veksten i forventet levealder, mens Hordaland (1,8 år), Østfold (1,9 år) og Rogaland og Sogn og Fjordane (2,1 år) har hatt den svakeste veksten.

For menn har forskjellene mellom fylkene blitt mindre og forskjellen er nå nesten lik den for kvinner. Det skyldes særlig at levealderen økte mest fram til 2010-2016 i de tre fylkene med høyest dødelighet i 1995-2001: Finnmark (4,7 år), Troms (5,2 år) og Oslo (5,3 år). I tillegg hadde Vest-Agder en økning på 4,8 år. Samtidig hadde fylker med høy forventet levealder i 1995-2001 lavere økning: Nord-Trøndelag (3,3 år), Hordaland (3,7 år) og Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane (3,8 år). Hedmark (3,7 år) hadde tilsvarende økning og har dermed den nest laveste levealderen for menn.

Figur 5.12 Forventet levealder ved fødselen 1995-2001 og 2010-2016 for menn. Fylker.

Kilde: Kilde: Folkehelseinstituttet (Norgeshelsa – statistikkbank).

Figur 5.13 Forventet levealder ved fødselen 1996-200 og 2010-2016 for kvinner. Fylker.

Kilde: Kilde: Folkehelseinstituttet (Norgeshelsa – statistikkbank).

Større forskjeller i forventet levealder innad i fylkene

På kommunenivå angis forventet levealder i en femtenårsperide. For landet som helhet har forskjellene mellom kommunene blitt mindre over tid både for menn og kvinner. Men forskjellene har ikke nødvendigvis blitt mindre innad i fylkene.

Den siste perioden det er tall for er 2002-2015. For kvinner hadde Hornindal den høyeste levealderen med 86,6 år, mens Bygland hadde lavest levealder med 76,9. Hvis vi ser på forskjellen mellom kommuner innad i de nye fylkene gjør Byglands lave nivå at forskjellene i levealder mellom kommunene er høyest i Agder med 8 år. Minst er forskjellen i Nordland med 3,7 år.

For menn hadde Tydal høyest levealder med 81,9 år, mens den var lavest i Hasvik med 69,3 år. Dette lave nivået gjorde at Finnmark hadde klart størst forskjell i levealder mellom kommunene for menn med 11,6 år. Minst forskjell var det i Vestfold og Telemark med 2,7 år.

Undersøkelser viser at omtrent 75 prosent av forskjellene i dødelighet mellom kommuner i Norge ­forklares av forskjeller i innbyggernes sosio-­økonomiske ­karakteristikker (utdanning, inntekt, sivilstatus (skilt eller ugift), mv. (Kravdal mfl. 2015).

Fotnoter

17.

Studenter er utelatt i all statistikk for vedvarende lavinntekt som brukes i dette kapittelet

18.

Gini-koeffisienten er et summarisk mål som varierer fra 0 (minst ulikhet) og 1 (størst ulikhet).
Til toppen
Til dokumentets forside