Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Regionale utviklingstrekk 2018

Til innholdsfortegnelse

7 Natur, klima og miljø

En rask befolknings- og forbruksvekst gir utfordringer for miljøet. De største utfordringene globalt og i Norge er klimaendringer, tap av naturmangfold og spredning av miljøgifter. Fysiske inngrep og endret arealbruk utgjør den viktigste negative påvirkningen på naturmangfoldet. I dette kapitlet går vi igjennom indikatorer som beskriver tilstanden i ­økosystemer, bruk av areal og utslipp av klimagasser regionalt.

Oppsummering:

  • Naturindeksen viser betydelig variasjon i tilstanden for biologisk mangfold mellom økosystemene, men tilstanden varierer lite over landet.
  • Andelen benyttet areal til boliger, næring, tjenester og andre bebygde områder øker med økende sentralitet, mens areal brukt til veier mv, fritidsbebyggelse og landbruk og fisk øker med synkende sentralitet.
  • Industrien gir store utslipp fra fylkene Telemark, Hordaland og Nordland.

7.1 Økosystemer

Tilstanden varierer lite over landet

Økosystemtjenester eller naturgoder er produkter og tjenester fra naturen som påvirker menneskers helse og velferd, jf. boks 7.1 Miljødirektoratet måler tilstanden i økosystemene med bruk av naturindeksen, se boks 7.2. Verdiene i indeksen kan gå fra 0 til 1, der 1 er et intakt økosystem, mens 0 er et helt ødelagt økosystem. Naturindeksen viser betydelig variasjon i tilstanden for biologisk mangfold mellom økosystemene, jf. figur 7.1 og figur 7.2 . I 2014 var indeksverdiene høyest i ferskvann (0,75) og de marine økosystemene (0,62-0,72) og lavest for skog (0,37) og åpent lavland (0,47).

Økosystemtjenester

Økosystemtjenester eller naturgoder er produkter og tjenester fra naturen som påvirker menneskers helse og velferd (NOU 2013: 10). Disse kan deles i

forsynende tjenester, som mat, fôr, tømmer, brensel og ferskvann,

kunnskaps- og opplevelsestjenester, som friluftsliv, naturopplevelse, utdanning og forskning,

regulerende tjenester, som bidrar til å regulere blant annet vannforsyning, erosjon, lokalklima og sykdomsorganismer og grunnleggende livsprosesser vedlikeholder øvrige økosystemtjenester, som kretsløp av næringsstoffer, planteproduksjon, jordsmonndannelse og evolusjonære og økologiske prosesser.

Naturindeksen

Naturindeksen måler tilstanden til det biologiske mangfoldet i Norge, og gir en oversikt over utviklingen i økosystemene for utvalgte artsgrupper og tema. Naturindeksen sammenfatter informasjon om 301 indikatorer, tilrettelagt av 85 eksperter fra en rekke norske faginstitusjoner. Indikatorene fordeler seg på ni hovedøkosystemer over hele landet inkludert havområdene. Indikatorverdiene skaleres mot sine respektive verdier i referansetilstanden, fra 1 i et intakt økosystem, til 0 i et helt ødelagt økosystem.

Formålet med naturindeksen er å få et overblikk over utviklingen av det biologiske mangfoldet i Norge for ulike hovedøkosystemer, inkludert kulturlandskapet (Miljødirektoratet 2015).

Naturindeksen for hav viser generelt god og nokså stabil tilstand fra 2000, både for bunn og åpne vannmasser (pelagialen). I Barentshavet har skrei nådd rekordhøye mengder. For de åpne vannmassene var det en klar forbedring fra 1990 til 2000-tallet, i hovedsak på grunn av økte bestander av sild og makrell i Norskehavet. Hekkebestandene av lunde, alke og havhest i Norskehavet har gått tilbake, mens havsulebestanden øker, sannsynligvis på grunn av økningen i noen av de pelagiske fiskebestandene. Naturindeksen viser at tilstanden i kyst-økosystemene er jevnt over god, med en positiv utvikling siden 1990. For de marine økosystemene framstår beskatning og klima som de viktigste påvirkningsfaktorene for økosystemene.

Figur 7.1 Naturindeks for økosystemer i hav etter havområder. 2014.

Kilde: Kilde: Naturindeks.no, Miljødirektoratet

For ferskvann er tilstanden generelt god, men noe dårligere på Sørlandet og deler av Vestlandet på grunn av omfattende og langvarig forsuring (figur 7.2). Omfattende skogbruk over lang tid har bidratt til lave forekomster av nøkkelindikatorer som gamle trær og død ved. Naturindeksen for skog viser svak oppgang siden 1990, men fortsatt lav verdi. Utviklingen over tid illustrerer at endringene i skogen i Norge skjer langsomt. Naturindeksen for fjell har variert en god del, men er nå litt lavere enn i 1990. Dette gjelder for landet som helhet, men mer i sør enn i nord. Variasjon i smågnagerbestanden bidrar mye til variasjonen i indeksen over tid, mens fjellrype og lirype bidrar sterkt til nedgangen.

Naturindeksen for åpent lavland har lav verdi og en negativ utvikling. Opphør av skjøtsel som slått og beiting har ført til gjengroing, noe som er en viktig trussel mot det biologiske mangfoldet i slike områder. Flere naturtyper som var vanlige i kulturlandskapet før, har gått sterkt tilbake siste hundre år. Det gjelder blant annet kystlynghei og gras- og urterik mark. (Miljødirektoratet 2015).

Figur 7.2 Naturindeks for økosystemer på land og for kystvann etter landsdeler. 2014.

Kilde: Kilde: Naturindeks.no, Miljødirektoratet.

7.2 Areal

Mye areal brukes til vei og boliger

Omtrent 5 450 kvadratkilometer, eller nesten 2 prosent, av Norges landareal er bebygd. Av det bebygde arealet dominerer vegareal med 38 prosent . Det er rundt 2 050 kvadratkilometer vegareal i Norge. Dette tilsvarer nesten arealet til Vestfold fylke. 20 Boligbebyggelse utgjør 23 prosent av det bebygde arealet, mens fritidsbebyggelse dekker 8 prosent Områder for næringsvirksomhet og tjenester og andre bebygde områder dekker 15 prosent, mens bebygde områder for landbruk og fisk utgjør 10 prosent

Også for arealbruk er det geografiske forskjeller. I absolutte tall er bebygd areal størst på sentralitet 3, som også har flest innbyggere. Arealbruken er lavest på sentralitet 1 og 2. Dette er dermed områder med den høyeste tettheten. Dette gir seg utslag i hvor stor andel av det bebygde arealet som brukes til ulike formål. På sentralitet 1 og 2 utgjør areal til bolig den største andelen med hhv. 44 og 37 prosent. På øvrige sentralitetsnivåer er det veier og annen teknisk infrastruktur som er den største kategorien og varierer fra 36 prosent på sentralitet 3 til 52 prosent på sentralitet 6. På sentralitet 5 og 6 utgjør arealet til fritidsbebyggelse 11 prosent av det bebygde arealet, noe som er nesten like mye areal brukt til bolig (hhv. 15 og 13 prosent).

Generelt øker andelen benyttet areal til boliger, næring, tjenester og andre bebygde områder med økende sentralitet, mens areal brukt til veier mv, fritidsbebyggelse og landbruk og fisk øker med synkende sentralitet.

Figur 7.3 Bebygd areal etter sentralitet. 2017. Kvadratkilometer.

Kilde: Kilde: SSB (Tabell 09594). Beregninger: KMD.

Landbruksareal: omdisponeringer og nydyrking

3 prosent av landarealet i Norge er i dag dyrket mark, inkludert overflatedyrket mark og innmarksbeite. Av dette er det om lag 30 prosent som egner seg til å dyrke matkorn på. Ingen EU-land har lavere prosentandel. Det totale jordbruksarealet i Norge har økt de siste 25 årene, men den beste jorda, der vi kan produsere korn, poteter og grønsaker, er blitt redusert. Det har blitt mer innmarksbeite, mens fulldyrket jord mange steder er omdisponert eller tatt ut av drift. 21 I 2016 ble noe over en tredjedel av arealet omdisponert til trafikkområde, mens boligbebyggelse og næringsbebyggelse stod for om lag 20 prosent hver. 22

I perioden 2012-2016 ble det omdisponert 54 000 dekar dyrket eller dyrkbar mark. Samtidig ble det godkjent 86 000 dekar nydyrket areal. I fylkene Hedmark og Oppland og Trøndelag ble mest areal omdisponert. Dette var samtidig fylkene der det var mest nydyrket areal. I Hedmark og Oppland var nydyrkingen nesten tre ganger så høy som omdisponeringen av dyrket og dyrkbar mark. Østfold, Akershus og Buskerud var også blant fylkene med mest omdisponert areal, men her var nydyrkingen mer beskjeden. Sammen med Vestfold og Telemark var dette fylker der nydyrkingen var lavere enn omdisponeringen.

Figur 7.4 Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark og godkjent nydyrket areal. 2012-2016. Dekar.

Kilde: Kilde: SSB (07903 og 08123). Beregninger: KMD.

Det er særlig de høyt produktive landbruksområdene nær byer og tettsteder som er utsatt for utbyggingspress. Mest omdisponering skjedde på sentralitetsnivåene 3 og 4, som utgjør små- og mellomstore byer, samt omlandskommuner til større byer. Figur 7.5 viser også at nydyrkingen i større grad foregår i mindre sentrale kommuner.

Figur 7.5 Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark og godkjent nydyrket areal. 2012-2016. Dekar.

Kilde: Kilde: SSB (07903 og 08123). Beregninger: KMD.

7.3 Utslipp av klimagasser

Store forskjeller mellom fylkene

Utslippene fra olje- og gassutvinning har siden 2007 vært den størst kilden til klimagassutslipp fra norske områder, og utgjorde i 2015 28 prosent, jf. boks 7.3. SSB har siden 2014 fylkesfordelt om lag 65 ­prosent av de nasjonale utslippene, jf. boks 7.4. For olje- og gassutvinning er kun om lag en femtedel av ­utslippene fylkesfordelt. I figur 7.6 ser vi at det er land­baserte anlegg lokalisert i Rogaland, Finnmark, Hordaland 23 og Møre og Romsdal. Utslippene er betydelige i Rogaland (Gassco Kårstø) og Finnmark (Hammerfest LNG).

Kilder for utslipp av innenlandske klimagassutslipp

De største kildene av klimagassutslipp i Norge er olje- og gassutvinning, industri og bergverk og veitrafikk. For offshorevirksomheten har utslippene stort sett økt i takt med produksjonen i hele perioden siden 1990. Innen industri og bergverk har ny teknologi og bedre prosesstyring gitt vesentlig lavere utslipp i samme periode. Vi må imidlertid tilbake til 2008 for å finne betydelige utslippskutt som skyldes omlegging til miljøteknologi.

Mens veitrafikken målt i kjørelengder har vokst med om lag 17 prosent siden 2005, så økte klimagassutslippene med bare 7 prosent i samme periode. Det skyldes først og fremst at vi nå kjører lengre på samme mengden drivstoff, både fordi nye biler er mer drivstoffgjerrige og fordi stadig mer av trafikken foregår med dieselmotorer.

Figur 7.6 Innenlandske utslipp av klimagasser, etter kilde. Millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Kilde: Kilde: SSB (Tabell 08940)

Fylkesfordelte og kommunefordelte utslipp av klimagasser

SSB presenterte for første gang i 2014 fylkesfordelte tall for utslipp av klimagasser. Her inngår de aller fleste utlippskildene i Norge, men med noen viktige unntak: offshore, luftrom og havområder, som det ikke gir mening å plassere i et fylke. 1 Totalt er 65 prosent av de rapporterte utslippene på nasjonalt nivå fylkesfordelt.

SSB har også kommunefordelt utslipp fra følgende kilder: Utslipp fra veitrafikk, oppvarming, jordbruk, avfallsdeponigass, annen avfall- og avløpsrensing og motorredskaper gjelder alle kommuner. Dette utgjør om lag 35 prosent av alle utslipp. 2

Utslippene fra veitrafikk fylkesfordeles ut fra trafikktellinger og er dermed beheftet med noe usikkerhet. Disse tellingene fanger ikke opp drivstofftype i bilene. Den effekten bruk av elbiler har på utslippene, vil dermed bli fordelt til alle fylker etter hvordan trafikk med lette kjøretøy er fordelt og ikke etter hvor elbiler brukes i størst grad.

1 I tillegg er noen utslippskilder utelatt fordi en mangler god nok informasjon for å kunne plassere utslippene ­regionalt. Det gjelder skipstrafikk langs kysten, bruk av produkter mv.

2For kommuner over 20 000 innbyggere gir SSB tall for utslipp fra industri og bergverk, olje- og gassutvinning – ­landanlegg og energiforsyning, slått sammen i en kilde. Dette er ikke tatt med i analysene i denne rapporten.

Etter olje og gass var det industri og bergverk som bidro mest til utslippene i 2015 med 22 prosent. Her det særlig industrifylkene Telemark (for eksempel Norcem Brevik og Yara Porsgrunn), Hordaland (­Statoil Refining Mongstad, Lindås) og Nordland (Alcoa Mosjøen, Elkem i Rana og Salten, Sørfold) som hadde betydelige utslipp. Sammen med Rogaland sto disse fire fylkene for 42 prosent av de fylkesfordelte utslippene.

Den tredje største utslippskilden var utslipp fra veitrafikk. Denne står for om lag 19 prosent av totalt rapporterte klimagassutslipp. Utslippene fra veitrafikken inkluderer både tunge og lette kjøretøyer og er størst i Akershus. Privatbilismen og utbygging av veier har i stor grad bidratt til den regionale integrasjonen. Utslippene fra lette kjøretøy er dermed knyttet til privatbilismen og varierer med befolkningsmengden i fylket. Hvis man ser utslippene per person er det Hedmark og Oppland som har de høyeste utslippene. Dette er knyttet til fylkenes geografi, med forholdsvis spredt bosetting, mindre kollektivtilbud og dermed økt behov for bil. Hedmark er også det fylket med mest veier.

Lavest utslipp per innbygger er det i Oslo, som også har den klart høyeste kollektivandelen i landet. Mulighetene en stor og tett bosatt befolkning gir for kollektivtransport gjør at også Hordaland, Rogaland og Sør-Trøndelag har forholdsvis lave utslipp per innbygger fra lette kjøretøy. Andelen arbeidsreiser utført med egen bil har ligget relativt stabilt på 63 prosent siden 1992. Men det er regionale forskjeller. I takt med lengre reisevei har andelen som bruker bil til jobb økt utenfor de 10 største byregionene. I de største byene er derimot kollektivandelen økende. Unntaket her er omegnskommunene til Bergen, Stavanger og Trondheim der bilbruken har økt og er på over 70 prosent.

Figur 7.7 Utslipp til luft (1 000 tonn CO2-ekvivalenter) etter fylke og kilde (aktivitet). 2015.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 10608). Beregninger: KMD.

Kommunefordelte utslipp

Utslipp fra veitrafikken utgjør over halvparten av de kommunefordelte utslippene som inngår i denne rapporten, se boks 7.4. Videre utgjør utslipp fra landbruket nesten en fjerdedel. Det er i stor grad disse to utslippskildene som gir forskjellene i utslipp mellom BA-regioner i figur 7.8 og figur 7.9

De totale utslippene er størst i de store byregionene med mange mennesker, slik det også er for de fylkesfordelte tallene. Per innbygger er derimot utslippene i byregioner som Oslo, Tromsø og Bergen blant de laveste. Lavest er utslippene i øy-kommuner som Fedje, Træna, Røst og Verøy. De høyeste utslippene per innbygger finner vi i regioner med høye utslipp fra veitrafikken kombinert med utslipp fra landbruk, slik som Namsskogan, Dovre, Stor-Elvdal, Tynset, Hjelmeland, Hattfjelldal og Tana.

Figur 7.8 Utslipp av klimagasser. BA-regioner. 2015.

Kilde: Kilde: Miljøstatus.no og SSB.

Figur 7.9 Utslipp av klimagasser per innbygger. BA-regioner. 2015.

Kilde: Kilde: Miljøstatus.no og SSB.

7.4 Klimaendringer

Mildere vær og mer nedbør

Årsmiddeltemperaturen har økt med ca. 1 grad fra 1900 til 2014. I dette tidsrommet har det vært perioder med både stigende og synkende temperatur, men de siste 40 år har økningen vært svært markant. Temperaturøkningen har vært størst om våren og minst om vinteren. Det er en tendens til større økning i minimumstemperatur enn i middeltemperatur. Gjennomsnittstemperaturen i de ulike temperaturregionene var mellom 0,2 og 0,4 grader høyere i perioden 1971-2000 enn i 1961-1990. Økningen av har fortsatt, og for de siste 30 år var årsmiddel­temperaturen for Norge 0,5 grader høyere enn den var i referanseperioden 1971-2000. Oppvarmingen var i denne perioden størst i de to nordligste regionene (Finnmarksvidda og Varanger) og minst på Vestlandet. 24

Figur 7.10 Temperaturavvik for perioden 1985-2014 sammenlignet med 1971-2000. Prosent.

Kilde: Kilde: Norsk klimaservicesenter.

Årsmiddelnedbørsmengden for Norge er beregnet til 1600 mm. Årsnedbøren er størst i midtre strøk på Vestlandet og minst i øvre Gudbrandsdal og indre Finnmark. Områdene rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten har den mest intense bygenedbøren. Årsnedbøren har økt over hele Norge siden år 1900, og for landet som helhet er økningen på ca. 18 %. Økningen er størst om våren og minst om sommeren. Også for kraftig nedbør i løpet av kort tid har det de senere år vært en økning både i intensitet og hyppighet. For den siste 30-årsperioden (1985-2014) er årsnedbøren for Norge som helhet 4 % høyere enn for 1971-2000 og 7 % høyere enn i perioden 1961-1990. I enkelte områder på Østlandet og indre deler av Finnmarksvidda er årsnedbøren mer enn 10 % høyere i perioden 1985-2014 enn i 1971-2000. 25

Figur 7.11 Avvik i nedbør for perioden 1985-2014 sammenlignet med 1971-2000. Prosent.

Kilde: Kilde: Norsk klimaservicesenter.

Fotnoter

20.

Kategorien transport, telekommunikasjon og teknisk infrastruktur der veiareal inngår utgjør totalt 42 prosent av det bebygde arealet. SSB (2017) https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/skog-fjell-og-vidde-dominerer

21.

Meld. St. 18 (2016-2017) Bærekraftige byer og sterke distrikter

22.

SSB (2017) https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/skog-fjell-og-vidde-dominerer

23.

Raffineriet på Mongstad inngår ikke i utvinning av olje og gass, men er rapportert under industri og bergverk.

24.

NCCS (2015) Klima i Norge 2100. Kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning oppdatert i 2015. NCCS report no. 2/2015.

25.

NCCS (2015) Klima i Norge 2100. Kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning oppdatert i 2015. NCCS report no. 2/2015.
Til toppen
Til dokumentets forside