1 Regjeringens klimastatus og -plan for 2026 – oppsummert

Klimaendringer fører allerede til ødeleggelser for mennesker og natur og utgjør en trussel både mot livsgrunnlaget vårt og planetens tilstand. I Norge øker temperaturen raskere enn det globale gjennomsnittet. Kystområder er utsatt for havnivåstigning, og flomfrekvensen øker kraftig. Det er også en tendens til økt hyppighet av regnflommer, og økte temperaturer fører til at vårflommene kommer tidligere. Mer tørke, styrtregn og nye skadegjørere er en utfordring i jordbruket. Vi vet at all videre økning i global oppvarming vil gjøre at hendelser med ekstremvær skjer oftere og blir mer intense.

Ekstremvær medfører også ny risiko og kostnader, og globalt kan konsekvensene av klimaendringer føre til økt uro og migrasjon, samt øke knappheten på vann, mat og andre ressurser. Ifølge Nasjonal sikkerhetsmyndighet gjør dette klimaendringer til en trussel-multiplikator. Det betyr at effekten av klimaendringer forsterker eksisterende problemer og medfører tydelige sikkerhetsutfordringer, også for Forsvaret. Samtidig utvikles det kunnskap og teknologi som gjør det mulig å begrense klimaendringene – og skadevirkningene av dem – om landene kutter sine utslipp raskt. Klimaendringenes omfang og alvor tilsier at vi må forberede og tilpasse samfunnet og økosystemene til et endret klima, samtidig som vi kutter utslipp.

Parisavtalen trekker verden i riktig retning. Globalt øker utslippene fortsatt, men veksten går ikke like raskt som tidligere. Gjennom internasjonalt samarbeid har verdens land fått til mye. Klimagassutslippene er på vei ned i flere land. Både i Norge og i EU har utslippene gått ned. I 2010 var det forventet en temperaturøkning i 2100 på 3,7–4,8 grader, sammenlignet med nivået før den industrielle revolusjon. Med inngåelsen av Parisavtalen fra 2015 og oppfyllelse av landenes nasjonalt fastsatte bidrag (klimamål) fram til 2022, er den forventede temperaturøkningen redusert til rundt 2,6 grader. Det har også skjedd andre store framskritt innen global klimapolitikk, teknologiutvikling og markedsutvikling. Det viser at Parisavtalen trekker i riktig retning.

Norges arbeid for å innfri klimamålene er et viktig bidrag til den globale klimadugnaden. For å begrense oppvarmingen til 2 grader og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, kreves svært raske og store utslippsreduksjoner, og en full gjennomføring av landenes klimamål. Hvert land har forpliktet seg til å melde inn klimamål for hvordan de skal bidra til at verden når de felles målene i Parisavtalen. Hver oppdatering av et lands klimamål vil gi uttrykk for landets høyeste mulige ambisjoner og innebære en progresjon fra det forrige målet.

I henhold til Parisavtalen skal alle land i 2025 melde inn nye klimamål for perioden etter 2030. Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet (Klimamelding 2035) ga retningen for hovedlinjene i klimapolitikken mot 2035 og ble behandlet i Stortinget i juni 2025. Stortinget besluttet samtidig å lovfeste et nytt klimamål om minst 70–75 prosent utslippsreduksjon innen 2035 sammenlignet med 1990-nivået. Dette er meldt inn som Norges nye klimamål under Parisavtalen. Fra før har Norge meldt inn til FN og lovfestet et klimamål om å redusere klimagassutslipp med minst 55 prosent innen 2030, og lovfestet et mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050 og redusere utslippene med i størrelsesorden 90–95 prosent.

EU er Norges viktigste samarbeidspartner i klimapolitikken , som på mange andre politikkområder. Det er i norsk interesse å oppfylle våre EU-forpliktelser og gjøre Norge til en langsiktig og konstruktiv partner for EU. Gjennom det tette samarbeidet med EU er Norge en del av et europeisk fellesskap. Dette fellesskapet blir stadig viktigere for å ivareta sikkerhet, økonomi og grunnleggende verdier. EU har mål om en avkarbonisert økonomi innen 2050 og har også utviklet sterke virkemidler som virker på tvers av sektorer for å lykkes med omstillingen. Mange relevante EU-regelverk gjelder allerede for Norge.

Samtidig som Europa avkarboniserer, skal også vi fortsette å kutte utslipp nasjonalt og legge til rette for en gradvis omstilling til et lavutslippssamfunn. For en effektiv politikkutvikling framover må virkemiddelbruken fra EU spille godt sammen med nasjonale virkemidler. Regjeringen skal også bidra betydelig til teknologiutvikling i hele den norske økonomien og internasjonalt.

Norge skal ha et produktivt næringsliv med lave utslipp. Regjeringen legger til rette for at Norge skal ha et produktivt og omstillingsdyktig næringsliv. For norske bedrifter gir deltakelse i EUs klimakvotesystem (kvotesystemet) og annet EØS-relevant regelverk insentiver til å kutte utslipp og ta i bruk ny teknologi. Det gir også norske bedrifter like rammevilkår som våre viktigste handelspartnere. Med bakgrunn i dette ønsker regjeringen at Norge går i takt med klimaomstillingen i EU. EU-kommisjonen har lagt fram et forslag om at EU skal redusere sine netto klimautslipp med 90 prosent i 2040 sammenlignet med 1990-nivået. Dette tilsier at taket i kvotesystemet, som Norge også er del av, vil reduseres kraftig mot 2040. Om den årlige nedtrappingen i kvotesystemet skulle fortsette i samme tempo som nå etter 2030, vil kvotetaket i kvotesystemet gå til netto null utslipp innen 2040. Norges viktigste eksportland, Storbritannia, har som mål å redusere utslippene med 81 prosent innen 2035 sammenlignet med 1990-nivået.

Figur 1.1 Norges lovfestede klimamål

Klimautfordringen må løses gjennom en omfattende omstilling. Norges territorielle klimagassutslipp er på vei ned etter å ha vært på omtrent 1990-nivå fram til rundt 2020. Vi har gjort mye, men har fortsatt en stor jobb å gjøre. En overgang til et lavutslippssamfunn vil kreve en omfattende omstilling av både samfunnet vårt og økonomien vår – en omstilling som kan gi ulemper på kort sikt for enkeltmennesker, næringsliv og andre aktører, men som er like nødvendig som den er krevende. Veien til et lavutslippssamfunn må derfor være bredt forankret, rettferdig og inkluderende. Omstillingen krever også tilstrekkelig tilgang til kraft og kapasitet i nettet.

Å ta vare på naturen er en forutsetning for en vellykket omstilling. Naturen er livsgrunnlaget vårt, og i tillegg et stort karbonlager og en buffer mot virkningene av klimaendringene. Dette må vi ta hensyn til i omstillingen til et lavutslippssamfunn. Å ta vare på naturen for å kunne opprettholde menneskelig sivilisasjon er en av hovedgrunnene til at klimagassutslippene må reduseres.

1.1 Oppsummering

Regjeringens klimastatus og -plan er regjeringens årlige redegjørelse for fremdriften i arbeidet med å nå de norske klimamålene. Den blir lagt fram som en del av statsbudsjettet hvert år og er også regjeringens formelle oppfølging av § 7 i lov av 16. juni 2017 om klimamål (klimaloven), som sier at regjeringen årlig skal redegjøre overfor Stortinget for blant annet hvordan Norge kan nå klimamålene for 2030 og 2050 – og fra i år også for 2035.

Klimastatus og -plan skal vise hvordan vi ligger an til å nå målene våre, og hvordan vi forsterker politikken for å oppfylle våre forpliktelser. Den bidrar til å se politikken for klimaomstilling som en helhet, på tvers av departementer og ulike ansvarsområder. Klimastatus og -plan for 2026 følger opp arbeidet i Klimamelding 2035 og status for Norges nye innmeldte mål under Parisavtalen for 2035. Politikken som presenteres, rettes mot utslippsreduksjoner for å oppfylle målene for 2030 og 2035, på veien til at vi skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050.

Kapittel 1 gir en oppsummering av Regjeringens klimastatus og -plan for 2026. Kapittelet redegjør for klimastyringssystemet med særlig vekt på prosessen for politikkutvikling.

Kapittel 2 gir en oppdatering av status og plan for videreutviklingen og implementeringen av planlagt og vedtatt virkemiddelbruk, med vekt på oppfølging og endringer siden Regjeringens klimastatus og -plan for 2025. Kapittelet presenterer også regjeringens foreslåtte forsterkninger av klimaplanen, både sektorovergripende virkemidler og virkemidler inndelt etter sektor. Kapittelet beskriver også status og plan for arbeidet med å fremskaffe utslippsreduksjoner i andre land.

Kapittel 3 redegjør i mer detalj for klimamålene og regelverket for å oppfylle målene, for å kunne vise hvordan planlagt og vedtatt virkemiddelbruk samlet bidrar til måloppnåelse i 2030 og 2035, sammen med Norges samarbeid med EU og bruk av fleksible mekanismer. Kapittelet gir en oversikt over historiske utslipp og fremskrivinger, beregnet effekt av virkemidler i klimaplanen og hvordan vi ligger an til å oppfylle klimamålene for henholdsvis 2030 og 2035. I tillegg presenteres indikatorer for omstilling til et lavutslippssamfunn mot 2050. Kapittelet inneholder også en vurdering av usikkerhet knyttet til måloppnåelse.

Kapittel 4 redegjør for noen forutsetninger for klimaomstillingen og sammenhengen med andre politikkområder. Kapittelet inkluderer også noen indikatorer knyttet til Norges klimafotavtrykk.

Kapittel 5 oppsummerer status for arbeidet med klimatilpasning i og på tvers av sektorer. Både samfunnet og økosystemene skal forberedes på og tilpasses klimaendringene. Arbeidet med klimatilpasning er sammensatt og skjer på tvers av sektorer.

1.1.1 Ny politikk siden Klimastatus og -plan for 2025

De viktigste forsterkningene fra fjorårets plan er:

• Regjeringen varsler at generell sats for klimaavgiftene skal trappes opp til 3 400 kroner (2025-priser) i 2035. Dermed følger vi gjeldende opptrappingsplan fram til 2030 (til 2 400 kroner i 2025-priser), og fortsetter økningen av CO ₂ -avgiften i samme tempo fram mot 2035. Det gir langsiktige og forutsigbare insentiver for utslippskutt for folk og næringsliv.
• Regjeringen vil både i 2026 og i fremtiden føre statens økte inntekter fra CO ₂ -avgiften tilbake til folk gjennom brede lettelser i skatter og avgifter, i tråd med regjeringens skatteløfte. Klimapolitikken skal være sosialt rettferdig. For å bidra til at folk kan ta klimavennlige valg, tilbakeføres inntektene på en måte som ikke reduserer effekten av øvrige klimatiltak.
• Den målrettede satsingen for veitransporten forsterkes:
• Regjeringen har satt et nytt felles salgsmål for varebiler , om at alle nye varebiler skal være nullutslipp i 2029.
• Engangsavgiften for personbiler, varebiler og minibusser (avgiftsklasse a, b og j) forenkles og forbedres. Det innebærer en avgiftsøkning for de fleste fossile kjøretøy i avgiftsklassene.
• Veibruksavgiften på diesel (mineralolje og biodiesel) økes med 0,25 kroner per liter utover prisjustering.
• Regjeringen arbeider med et lov- og forskriftsforslag som vil gi kommunene hjemmel til å opprette nullutslippssoner .
• Det innføres fritak for trafikkforsikringsavgift for lette elektriske varebiler med egenvekt under 1 785 kg, med virkning fra 01.01.2026.
• Den målrettede satsingen for sjøfart forsterkes:
• Regjeringen vil utrede mulige innretninger, kostnader og andre konsekvenser ved et generelt krav om bruk av landstrøm i havner , med sikte på at et krav kan innføres i løpet av 2027.
• Den målrettede satsingen for industrien forsterkes:
• Regjeringen vil utvide forbudet mot fossil indirekte fyring i industri , som gir utslipp under innsatsfordelingen, til også å omfatte kvotepliktig industri.
• Regjeringen tar sikte på å sende forslag til forskrift om klima- og miljøavgift på mineralgjødsel på høring i løpet av høsten 2025, med mål om å innføre avgift fra 01.01.2027.
• Regjeringen vil utrede mulige virkemidler for en målrettet satsing på nullutslippsmaskiner i jordbruket .
• Regjeringen vil vurdere ytterligere klimatiltak i jordbruket i dialog med jordbruksorganisasjonene.
• Regjeringen vil videreføre tilskuddsordningen Klimasats til 2030. I 2026 videreføres rammen for nye tilsagn på om lag samme nivå som i saldert budsjett 2025.
• Regjeringen vil øke fullmakten for kjøp av klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6 fra 8,2 til 15 milliarder kroner til programutvikling, betaling for utslippsreduksjoner og kapasitetsbygging. Formålet er å kunne kjøpe klimakvoter tilsvarende inntil 15 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter som forsikring for oppfyllelse av Norges klimaforpliktelse i 2030.
• Regjeringen tar sikte på å legge fram forslag om en rettighetsbasert ordning for CO ₂ -håndtering for negative utslipp i statsbudsjettet for 2027.

1.1.2 Oppfølging av Klimastatus og -plan for 2025

Viktige punkter i oppfølgingen av fjorårets plan er:

• Avgiftene på utslipp under innsatsfordelingen trappes videre opp i tråd med en lineær bane til 2 400 2025-kroner i 2030 (tilsvarer 2 000 2020-kroner). Generelt avgiftsnivå for 2026 blir 1 639 kroner per tonn CO ₂ -ekvivalent.
• I revidert nasjonalbudsjett (RNB) ble avgiften på avfallsforbrenning for ikke-kvotepliktige virksomheter redusert til svensk nivå av hensyn til kraftsystemet. Dette tilsvarer i praksis EUs kvotepris på 830 kroner per tonn CO _2. Regjeringen foreslår at avgiften holdes reelt uendret på dette nivået i 2026, istedenfor å trappe den videre opp mot det generelle nivået som tidligere varslet.
• CO ₂ -avgiften for fiske og fangst i fjerne farvann trappes ikke opp som tidligere varslet, men foreslås økt med 14 prosent slik at satsen fortsatt utgjør 25 prosent av det generelle avgiftsnivået for utslipp under innsatsfordelingen. I Klimastatus og -plan for 2025 ble det varslet at satsen gradvis skulle trappes opp til det generelle avgiftsnivået.
• Biodrivstoffbruken økes ved at omsetningskravene oppjusteres med ett prosentpoeng i årene 2026 og 2027.
• Omsetningskravet for veitrafikk økes til 20 prosent fra 2026 og 21 prosent fra 2027. Det innføres delkrav til avansert biodrivstoff tilsvarende økningene.
• Omsetningskravet for sjøfart økes til 7 prosent fra 2026 og til 8 prosent fra 2027. Det innføres delkrav til avansert biodrivstoff tilsvarende økningene.
• Omsetningskravet for andre formål enn veitrafikk, luftfart og sjøfart økes til 11 prosent fra 2026 og 12 prosent fra 2027. Det innføres delkrav til avansert biodrivstoff tilsvarende økningene.
• Omsetningskravet for luftfart økes til 2 prosent fra 2026.
• Opptrappingen av omsetningskrav for biodrivstoff for 2026 og 2027 vil skje saktere enn forutsatt i Klimastatus og -plan for 2025. I 2027 vil regjeringen beslutte hvor mye omsetningskravene skal trappes opp i 2028 og 2029, for å komme til nivåene som er varslet for 2030.
• Det er innført nullutslippskrav i anskaffelser av ferjer og ferjetjenester fra 2025, med nærmere bestemte unntak.
• Miljødirektoratet sendte sommeren 2025 forslag til klimakrav for offshorefartøy på offentlig høring. Høringsfristen var 03.10.2025.
• Sjøfartsdirektoratet sendte høsten 2025 forslag til klimakrav for fartøy i akvakulturnæringen på offentlig høring.
• Regjeringen la i januar fram et nytt gjødselregelverk som består av to nye forskrifter; gjødselvare- og gjødselbrukforskriften. De mest omfattende endringene trer i kraft fra 2027 med en trinnvis innføring fram til 2033, for å gi bøndene tid til å tilpasse seg.
• Forbud mot fossil gass til byggvarme er innført fra 01.07.2025.
• Stortinget vedtok våren 2025 ny matsvinnlov . Den nye matsvinnloven inkluderer flere krav som skal bidra til å redusere matsvinnet. Det er også igangsatt et utredningsarbeid for å få på plass utfyllende forskrifter til loven. Loven trer i kraft når forskriftene gjøres gjeldende i løpet av 2026. Videre har regjeringen satt i gang en revisjon av bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn.
• Hjemmel til kommunene for å kunne stille klimakrav til bygge- og anleggsplasser er vedtatt og trådt i kraft.
• Forslag til regelverk som gir adgang til å stille nullutslippskrav for løyvepliktig persontransport vil bli sendt på høring.
• Regjeringen har sendt forslag til forbud mot nedbygging av myr på offentlig høring med frist 01.11.2025.

1.1.3 Utslippsutvikling

Foreløpig utslippsstatistikk fra SSB viser at klimagassutslippene i Norge i 2024 var på 45,0 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter. 1 Dette er en reduksjon på 1,6 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter sammenlignet med 2023, tilsvarende 3,5 prosent. Utslippene har falt med 12,4 prosent siden 1990, fra 51,3 millioner tonn. Siden utslippstoppen i 2007 er utslippene redusert med 20 prosent.

Utslippene anslås å reduseres videre framover. Utslippsfremskrivingen legger til grunn at vedtatt politikk videreføres. Fremskrivingene baseres på antakelser om blant annet utviklingstrekk i norsk og internasjonal økonomi, og teknologisk utvikling. Utslippene anslås i fremskrivingene å reduseres med 7 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i 2030 og 13 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i 2035 sammenlignet med foreløpige utslippstall for 2024. Medregnet utslippseffekt av virkemidler i regjeringens klimaplan anslås utslippene å reduseres med ytterligere om lag 3 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i 2030 og om lag 4 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i 2035. Tallene er usikre. For beskrivelse av opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren se kapittel 2.8.

Vedtatte og planlagte virkemidler vil også bidra til en gradvis omstilling fram mot 2050. Fremskrivingene og den anslåtte effekten av regjeringens vedtatte og planlagte politikk, viser at norske utslipp er på god vei nedover, og på trend mot klimamålet for 2050.

Figur 1.2 Anslått utslippsutvikling med vedtatt og planlagt politikk

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet

1.1.4 Status for oppnåelse av klimamålet for 2030

Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen er å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent sammenlignet med 1990-nivået. Målet for 2030 er lovfestet i klimaloven. I innmeldingen av målet til Parisavtalen kommuniserte Norge at målet skal kunne oppfylles i samarbeid med EU og et ønske om å fortsette klimasamarbeidet med EU.

Gjennom det internasjonale rammeverket for klima er hvert land ansvarlig for klimagassutslippene i sitt land. I tillegg åpner Parisavtalen for at land kan samarbeide om å nå sine klimamål, slik at land skal kunne påta seg høyere ambisjoner. Dette er forklart nærmere i kapittel 3.

Klimastatus og -plan for 2026 presenterer regjeringens oppdaterte plan for å oppfylle klimamålet for 2030. Utgangspunktet for planen er at Norge deltar og oppfyller sine forpliktelser i EUs tre klimaregelverk: klimakvotesystemet, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket (les mer om regelverkene i kapittel 3).

Norsk deltakelse i EUs klimakvotesystem

Om lag halvparten av norske klimagassutslipp er omfattet av EUs klimakvotesystem (EU ETS). EU ETS setter et felles tak på utslipp fra norske og andre europeiske bedrifter innen industri, kraftproduksjon, petroleumsutvinning, luftfart og skipsfart. I systemet er det fastsatt et begrenset antall kvoter der hver kvote tilsvarer tillatelse til å slippe ut ett tonn CO ₂ -ekvivalenter. Bedriftene kan handle fritt med kvotene, men antall kvoter reduseres årlig, slik at de samlede utslippene innenfor kvotesystemet i 2030 er 62 prosent lavere enn i 2005. Det betyr at det ikke er forutbestemt i hvilke land utslippsreduksjonene vil skje. Når Norges måloppnåelse under Parisavtalen skal vurderes, må en vite hvor stor del av utslippsreduksjonene i kvotesystemet som skal tilskrives norske bedrifter – og dermed tilskrives Norge under Parisavtalen.

Det må avklares i dialog med EU, Island og Liechtenstein hvor stor andel av utslippene og dermed også utslippsreduksjonene i kvotesystemet som vil bli tilskrevet hver av de fire partene. For norske kvotepliktige utslipp utgjør en reduksjon på 62 prosent fra 2005 et utslipp på om lag 10 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter. Gitt at vi legger til grunn at Norge tilskrives 10 millioner tonn kvotepliktige utslipp i 2030, vil disse utslippene regnes som et norsk kvotepliktig utslipp under Parisavtalen og ved oppfyllelse av det lovfestede 2030-målet i klimaloven. Dette vil gjelde uavhengig av hvor innenfor kvotesystemet de aktuelle kvotene benyttes. Det innebærer at nasjonal virkemiddelbruk for å redusere nasjonale kvotepliktige utslipp ikke direkte bidrar til å oppfylle klimamålet Norge har meldt inn under Parisavtalen for 2030, og trolig heller ikke for 2035. Virkemidler for å redusere norske kvotepliktige utslipp vil imidlertid kunne bidra til nasjonal og global teknologiutvikling, og ha betydning for omstillingen av norsk økonomi på veien mot lavutslippssamfunnet i 2050. Hvis nasjonale tiltak fører til varige utslippskutt og redusert etterspørsel etter kvoter, blir det enklere for EU å oppnå politisk enighet om å stramme inn kvotesystemet over tid.

Hvordan Norge ligger an til å nå forpliktelsen under innsatsfordelingen

Norge er i dialog med EU om å oppdatere avtalen om deltakelse i EUs innsatsfordeling og skog- og arealbruksregelverk for perioden 2021–2030. I en oppdatert avtale får Norge trolig en forpliktelse om 50 prosent utslippsreduksjon under innsatsfordelingen i 2030 sammenlignet med 2005-nivå, fordelt på bindende årlige utslippsbudsjetter. Innsatsfordelingen omfatter utslipp fra transport (inkl. innenriks skipsfart, ekskl. luftfart), jordbruk, avfall, bygg og deler av utslippene fra industri og petroleum. Regelverket åpner for oppfyllelse gjennom bruk av fleksible mekanismer, blant annet kjøp av utslippsreduksjoner fra andre europeiske land som overoppfyller egne forpliktelser.

Hvert år oppdateres anslag på Norges utslippsgap under innsatsfordelingen i Klimastatus og -plan. Anslått utslippsutvikling med vedtatt politikk (utslippsfremskrivinger) viser at norske utslipp ligger an til å være om lag 22,1 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter høyere enn utslippsbudsjettet i sum for hele perioden 2021–2030. Dette underskuddet må dekkes inn for å overholde forpliktelsen. Virkemidlene i regjeringens klimaplan er anslått til å redusere utslippene med til sammen 8,8 millioner tonn i årene fram til 2030. Medregnet effekten av planlagt politikk er dermed utslippsgapet for hele perioden på 13,3 millioner tonn.

I Klimastatus og -plan for 2025 ble utslippsgapet med vedtatt og planlagt politikk anslått til 5,4 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter. Regjeringen la fram en plan for å oppfylle forpliktelsen under innsatsfordelingen gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og bruk av fleksible mekanismer.

Regjeringen gjør i årets Klimastatus og -plan viktige grep for å forsterke klimapolitikken, som beskrevet i kap. 1.1.1. Den forsterkede politikken som legges fram i denne planen er anslått til å redusere utslippsgapet med 0,7 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i sum over perioden 2026–2030. Til tross for disse forsterkningene, har det anslåtte utslippsgapet økt fra 5,4 millioner tonn til 13,3 millioner tonn. Dette er en økning på 7,9 millioner tonn fra det som ble anslått i fjorårets Klimastatus og -plan. Økningen skyldes en kombinasjon av prioriteringer i politikken, ny og oppdatert kunnskap om effekten av ulike klimatiltak, og enkelte metodiske forbedringer.

En viktig årsak er at regjeringen har besluttet å redusere tempoet i opptrappingen av omsetningskrav for biodrivstoff, og begrense opptrappingen til utelukkende avansert biodrivstoff. Justeringen i planlagt politikk skyldes at det nylig ble avdekket omfattende regelverksbrudd knyttet til bruk av biodrivstoff av brukt frityrolje og dyrefett (b-råstoff). Se nærmere omtale i kapittel 2.4.2.

Stortinget vedtok i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2025 å redusere avgiften på avfallsforbrenning til svensk nivå. Regjeringen foreslår at avgiften holdes reelt uendret i 2026, istedenfor å trappe den videre opp mot det generelle nivået som tidligere varslet. Samtidig arbeides det videre med rammevilkårene for fjernvarme, herunder maksprisreguleringen. Den reduserte satsen i CO ₂ -avgiften for fiske og fangst i fjerne farvann foreslås ikke trappet opp som tidligere planlagt, for å redusere risikoen for karbonlekkasje. Isteden skal de samlede rammebetingelsene for klimaomstilling i fiskeflåten gjennomgås.

Felles for disse endringene i virkemiddelbruk er at regjeringen vil forsikre seg om at klimapolitikken faktisk bidrar til globale utslippskutt.

Minimumskrav til nullutslippsløsninger ved offentlige anskaffelser av bygge- og anleggsplasser ble varslet i fjor med innføring fra 2026. Regjeringen ønsker å vurdere erfaringer fra kommuner som innfører lignende klimakrav til bygg- og anleggsplasser, før et eventuelt forslag blir sendt på høring. I tillegg er det enkelte forsinkelser i innføring av krav i sjøfart, og oppdatert kunnskap har ført til at effekten av enkelte virkemidler i klimaplanen også har blitt nedjustert, blant annet når det gjelder tungtransport. Alle anslagene er usikre.

Norge har tilgang på 5,8 millioner tonn i kvoter fra EUs klimakvotesystem som kan benyttes for å oppfylle Norges forpliktelse under samarbeidet med EU. Dersom dette benyttes i innsatsfordelingen, vil det gjenstående utslippsgapet med vedtatt og planlagt politikk være 7,5 millioner tonn. Det resterende utslippsgapet vil måtte dekkes enten ved ytterligere nasjonal virkemiddelbruk eller ved kjøp av utslippsreduksjoner fra europeiske land som overoppfyller sine nasjonale forpliktelser under innsatsfordelingen. Det er stor usikkerhet knyttet til tilgang og pris for slike utslippsenheter.

Kjøp av utslippsreduksjoner fra land utenfor EU/EØS kan bidra til Norges oppfyllelse under Parisavtalen, men Norge kan ikke bruke disse utslippsreduksjonene til å oppfylle forpliktelsen under innsatsfordelingen i EU-samarbeidet.

Norges forpliktelse for skog- og arealbrukssektoren

Skog- og arealbrukssektoren har under EU-forpliktelsen egne mål og bokføringsregler. For perioden 2021–2025 innebærer målet for Norge en forpliktelse om at utslippene ikke skal være høyere enn opptaket («netto-null-forpliktelsen»). I tråd med disse bokføringsreglene ligger Norge an til å få et underskudd på 36,4 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter, og vil derfor måtte benytte fleksible mekanismer for å oppfylle netto-null-forpliktelsen. Blant annet kan underskuddet bli redusert til 18,6 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter dersom netto-null forpliktelsen er oppfylt i EU som helhet. Da kan land med underskudd får tilgang til en kompensasjonsmekanisme i regelverket.

Norge er også i dialog med EU-land som har lignende utfordringer i perioden 2021–2025, med sikte på å oppnå felles løsninger som kan redusere underskuddet i sektoren. Særlig land med stor andel av skog, slik Norge har, ligger an til store underskudd i denne sektoren.

Regjeringen vurderer nå om, og eventuelt på hvilke vilkår, Norge skal delta i EUs oppdaterte regelverk for skog- og arealbruk. Hvis Norge beslutter å delta i det oppdaterte regelverket, og det benyttes samme metode for å beregne Norges forpliktelse som for EUs medlemsland, er det beregnet at målet for 2030 vil bli at nettoopptaket i norsk skog- og arealbrukssektor skal øke med 1,5 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter sammenlignet med nettoopptaket i perioden 2016–2018. Norge og Island er i dialog med EU-kommisjonen om hvordan det oppdaterte regelverket kan innlemmes i EØS-avtalen, herunder behovet for tilpasninger .

Norge er ikke forpliktet til å benytte EUs skog- og arealbruksregelverk som grunnlag for å beregne bidrag fra skog- og arealbrukssektoren når vi skal oppfylle vårt klimamål for 2030 under Parisavtalen. I Norges mål for 2030 og 2035 er det spesifisert at det er addisjonelle opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren som skal regnes inn mot måloppnåelsen. Den konkrete metoden for å regne inn addisjonelle utslipp og opptak i denne sektoren er ennå ikke avklart. I kapittel 3 står det mer om hvordan klimasamarbeidet med EU kan bidra til oppfyllelse av klimamålet for 2030 under Parisavtalen, og viktige usikkerheter knyttet til dette.

1.1.5 Regjeringens plan for å oppfylle klimamålet for 2030

For å overholde forpliktelsen under Parisavtalen er det behov for å jobbe langs flere spor. Regjeringens plan for å oppfylle klimamålet for 2030 under Parisavtalen tar utgangspunkt i at Norge deltar og oppfyller sine forpliktelser i EUs tre klimaregelverk: klimakvotesystemet, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket. Hvis det skulle være nødvendig for å oppfylle målet, vil Norge også kjøpe utslippsreduksjoner fra land utenfor EU/EØS-området og benytte disse inn i måloppnåelsen for Parisavtalen.

EUs klimakvotesystem: Norge oppfyller forpliktelsen gjennom at norske bedrifter deltar i kvotesystemet. Når Norges måloppnåelse under Parisavtalen skal vurderes, må en vite hvor stor del av utslippsreduksjonene i kvotesystemet som skal tilskrives norske bedrifter – og dermed tilskrives Norge under Parisavtalen. Dette må avklares i dialog med EU, Island og Liechtenstein.

Skog- og arealbruk: Norge ligger fortsatt an til et stort utslippsgap under EUs skog- og arealbruksregelverk. Regjeringen planlegger å oppfylle forpliktelsen gjennom en kombinasjon av nasjonale virkemidler og bruk av fleksible mekanismer.

Innsatsfordelingen: Som beskrevet i kapittel 1.1.4, viser beregninger at med planlagt og vedtatt politikk ligger Norge an til et utslippsgap på 13,3 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter over perioden 2021–2030. Dette reduseres til 7,5 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter dersom Norge benytter 5,8 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter som kan overføres fra EU ETS. Det er knyttet stor usikkerhet til anslåtte utslippseffekter og utslippsutvikling, men det er en risiko for at Norges forpliktelse i avtalen med EU ikke innfris.

Dersom vi skulle tettet det resterende utslippsgapet med forsterket nasjonal politikk, ville det krevd betydelige forsterkninger i klimapolitikken. Eksempelvis viser beregninger at dersom økningen i CO ₂ -avgift alene skulle gitt utslippsreduksjoner som kunne tette utslippsgapet (inkl. bruk av kvoter fra EU ETS), måtte avgiften mer enn dobles i 2030 sammenlignet med dagens opptrappingsplan til 2 400 2025-kroner. Når flere hensyn må veies opp mot hverandre velger regjeringen å vektlegge forutsigbarhet og rettferdighet for folk og næringsliv i omstillingen. Samtidig skal vi jobbe for å redusere utslipp og nå klimaforpliktelsene våre.

For å overholde forpliktelsen er det behov for å jobbe langs flere spor. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forsterke klimapolitikken i Norge, med sikte på å redusere utslippsgapet under innsatsfordelingen i årene fram mot 2030. Siden det vil være svært krevende å tette utslippsgapet kun med utslippskutt i Norge, legger regjeringen opp til å arbeide for å kjøpe utslippsenheter fra EU-land og vil fortsette arbeidet for å fremskaffe utslippsreduksjoner gjennom fleksible mekanismer. Utover overføring av kvoter fra EU ETS er det usikkerhet knyttet til tilgang og pris på utslippsreduksjoner fra andre land i EU-avtalen.

Desto nærmere vi kommer 2030, desto vanskeligere vil det være å finne hensiktsmessige grep som kutter utslippene raskt nok til å redusere utslippsgapet nevneverdig. Forsterket politikk for å oppfylle 2030-målet vil imidlertid også ha effekt på utslippene etter 2030 og gjøre det lettere å oppfylle målene for 2035 og 2050. Regjeringen vil oppdatere Stortinget årlig med status for klimamålene og planen for å nå dem.

Usikkerhet om EU-samarbeidet tar oss helt til 55 prosent utslippsreduksjoner: Det er ikke formelt avklart med EU hvordan Norges deltakelse i klimakvotesystemet, innsatsfordelingen eller skog- og arealbruksregelverket skal reflekteres under Parisavtalen. Det er dermed ikke endelig av klart om EU-samarbeidet vil være tilstrekkelig til at vi når klimamålet for 2030 under Parisavtalen. Dersom vi ikke oppnår 55 prosent utslippsreduksjon gjennom samarbeidet med EU, kan det bli nødvendig å ta i bruk klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6 (utenfor EØS) til å dekke det som mangler for å oppfylle Norges mål under Parisavtalen. Det er imidlertid fortsatt stor usikkerhet knyttet både til tilgang og pris på slike klimakvoter. Norges arbeid for å fremskaffe klimakvoter omtales i kapittel 2.11.

Norge er i dialog med EU om hvordan Norges deltakelse i klimakvotesystemet, samt oppfyllelse av norske forpliktelser innen innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket, skal reflekteres under Parisavtalen. Norge arbeider for at dette skal avklares raskest mulig.

1.1.6 Hvordan Norge ligger an til å nå klimamålet for 2035

Norges klimamål for 2035 under Parisavtalen er å redusere utslippene av klimagasser med minst 70–75 prosent i 2035 sammenlignet med 1990. Målet er lovfestet i klimaloven. Regjeringen planlegger for at klimamålet for 2035 skal nås med utslippsreduksjoner i Norge og i samarbeid med EU. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i løpet av 2026 med forslag til hvordan det kan planlegges for å sikre at klimamålet for 2035 skal nås med utslippskutt i Norge og i samarbeid med EU.

Det er ikke mulig per i dag å komme med sikre beregninger av hvordan vi ligger an til å oppfylle klimamålet for 2035, ettersom EUs klimaregelverk etter 2030 ennå ikke er utformet. Måten EUs klimaregelverk utformes på, og innrettingen av eventuelle oppgjørsmekanismer, vil ha avgjørende betydning for norsk måloppnåelse under Parisavtalen.

Utslippsfremskrivinger med vedtatt politikk og beregninger av planlagt politikk viser at utslippene anslås å bli om lag 47 prosent lavere i 2035 enn i 1990. Dette er usikre tall. Dersom det i tillegg legges til grunn en rekke antagelser – at EUs klimakvotesystem omfatter de samme utslippene som i dag, at disse samlede utslippene reduseres med 80 prosent og at andelen av disse utslippsreduksjonene som godskrives Norge er den samme som i dag – kan Norge få godskrevet til sammen om lag 66 prosent utslippsreduksjon i 2035 opp mot vår forpliktelse under Parisavtalen. Selv om forutsetningene for denne beregningen skulle samsvare med EUs regelverksutvikling, er dette anslaget likevel usikkert, fordi utslippsutviklingen og den anslåtte utslippseffekten av planlagte virkemidler er usikker.

1.1.7 Hvordan Norge arbeider med klimatilpasning

Både samfunnet og økosystemene skal forberedes på og tilpasses klimaendringene. Regjeringen er godt i gang med å følge opp stortingsmeldingen om klimatilpasning – Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn . Miljødirektoratet er i gang med å utarbeide en nasjonal klimasårbarhetsanalyse, i samarbeid med relevante direktorater. Regjeringen har også satt ned et ekspertutvalg som skal fremskaffe kunnskap om samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringer og hva som kan være effektive klimatilpasningstiltak.

Arbeidet med klimatilpasning er sammensatt og skjer på tvers av sektorer. Kapittel 5 oppsummerer utfordringer, status og planer for arbeidet med klimatilpasning i og på tvers av sektorer.

1.2 Klimastyringssystem

Summen av mange ulike handlinger fra svært mange aktører og sektorer påvirker klimagassutslippene. Ansvaret for utvikling og gjennomføring av politikk og virkemidler som påvirker klimagassutslipp er fordelt på flere departementer. Et statlig klimastyringssystem har blitt etablert for å legge til rette for god samordning på tvers av sektorer og departementers ansvarsområder, slik at klimamålene kan nås, samtidig som andre samfunnsmål nås. Klimastyringssystemet består av fire sentrale elementer – kunnskapsgrunnlag, politikkutvikling, rapportering og metodeutvikling. Styringssystemet sørger for rutiner og milepæler for utforming, beslutninger, oppfølging av og rapportering på klimapolitikken. For å kunne videreutvikle klimapolitikken, er evaluering av bruken og utforskning av ulike metoder, for blant annet å få kunnskap om utslippseffekter av virkemidler, en viktig del av prosessen og systemet. Styringssystemet skal sørge for at samordningen i utviklingen av beslutningsgrunnlag og gjennomføring av politikken, samt rapportering på fremdrift og måloppnåelse er god. Slik kan hensynet til klima og natur avveies mot andre samfunnshensyn og samtidig ivaretas på en forutsigbar og systematisk måte i de politiske beslutningsprosessene.

Figur 1.3 Klimastyringssystemet

Årshjulet : Som en del av klimastyringssystemet er det etablert et årshjul for arbeidet med å videreutvikle og implementere klimapolitikken. Formålet med årshjulet er å etablere gode rutiner og beslutningsprosesser for årlige oppdateringer av klimaplanen. Deler av årshjulet er samordnet med milepæler for regjeringens interne arbeid med statsbudsjettet. Det gjør det mulig for regjeringen å vurdere hvordan ulike forslag i budsjettet bidrar til at klimamålene nås. Årshjulet etablerer også arenaer for klimarelevante beslutninger som ikke tas i budsjettprosessen, slik at regjeringens samlede beslutninger kan ses i sammenheng med klimamålene.

Årshjulet begynner og slutter med Regjeringens klimastatus og -plan. Underveis i arbeidet med å forberede en oppdatert plan er det flere stoppunkter for å se hvordan man ligger an til å nå klimamålene, og om det er behov for økt innsats.

Figur 1.4 Årshjul for klimamålstyring (ytre sirkel) og prosesshjul for politikkutvikling (indre sirkel)

Vurderinger av mulig ny politikk: Etter at Klimastatus og -plan er lagt fram, arbeides det med å følge opp og få fremdrift i planlagt politikk (se nærmere forklaring i kapittel 1.2.1). I tillegg fortsetter departementenes vurderinger av mulig ny politikk. Der blir det gjort vurderinger av om det er behov for mer kunnskap, samordning eller utredning av virkemidler. Kunnskapsgrunnlag, som Miljødirektoratets årlige Klimatiltak i Norge et av flere underlag for slike vurderinger.

Regelmessig departementsintern rapportering: Hvert departement rapporterer flere ganger i året til Klima- og miljødepartementet om innføringen og utviklingen av klimapolitikk og -virkemidler på sitt ansvarsområde. I januar, samtidig som de melder inn sine budsjettforslag til Finansdepartementet, gir de Klima- og miljødepartementet en oppdatering om status og videre planer for virkemiddelutvikling basert på blant annet rapporten Klimatiltak i Norge .

Oversikt: Klima- og miljødepartementet følger med på hvordan Norge ligger an til å nå klimamålene, og på utviklingen i politikk og virkemidler som legger til rette for at målene blir nådd. Finansdepartementet oppdaterer utslippsfremskrivinger, som gir anslag på hvordan klimagassutslippene vil utvikle seg videre med vedtatt politikk.

Statusoppdateringer og klimarelevante beslutninger: Klimarelevante beslutninger tas i mange ulike beslutningsprosesser, ikke bare i beslutningsprosessene som omtales i dette årshjulet. På budsjettkonferansene i mars og august får regjeringen oppdateringer om helheten i klimapolitikken. En slik helhetlig oversikt får også regjeringen i egne prosesser for klimarelevante beslutninger som ikke fattes på budsjettkonferansene. Disse oppdateringene viser hvordan vi ligger an til å oppfylle klimamålene, hvordan planlagt politikk følges opp, og eventuelt forslag til forsterkninger. Regjeringen vurderer både budsjettforslag og annen politikk som kan bidra til at vi når klimamålene.

Klimaeffekt på lang sikt og som ikke kan tallfestes: Beslutningsunderlagene inkluderer både politikk med målbare klimaeffekter og politikk som ikke kan tallfestes direkte. Det gjelder også politikk med andre formål enn klima. For eksempel vil det framover være viktig å utvide vurderingene til i større grad å inkludere all politikk som påvirker klimagassutslipp, selv om vi ikke alltid kan måle effekten, eller politikken ikke har som formål å redusere klimagassutslippene eller øke klimagassopptaket.

1.2.1 Prosessen for politikkutvikling

En sentral del av Regjeringens klimastatus og -plan er å vise hvilke virkemidler regjeringen planlegger å innføre, hvor langt unna virkemidlene er fra å innføres og effekten de har på norske utslipp.

Utviklingen av virkemidler, som involverer flere parter, er en omfattende prosess. De ulike virkemidlene i planen befinner seg følgelig på ulike utviklingsstadier – noen er på utredningsstadiet, andre er vedtatt, og noen er kommet så langt at de skal iverksettes. I Klimastatus og -plan skilles det derfor mellom kunnskapsgrunnlag, planlagt politikk og vedtatt politikk. Figur 1.5 gir en oversikt over de ulike stadiene i utviklingsprosessen for virkemidler i klimapolitikken.

Figur 1.5 Prosess for utvikling av virkemidler i regjeringens klimaplan

Kunnskapsgrunnlag er en fase hvor departementene og fagetater utreder mulige tiltak og virkemidler for å redusere utslipp som regjeringen kan vurdere å inkludere i sin klimaplan. Regjeringens klimaplan inneholder virkemidler som er på utviklingsstadiene planlagt politikk og vedtatt politikk .

Kunnskapsgrunnlag

Fasen «kunnskapsgrunnlag» spenner fra generelle utredninger av mulige tiltak og virkemidler som kan forsterke norsk klimapolitikk, til konkret utforming av spesifikke virkemidler. Virkemidler i denne fasen er ikke del av regjeringens klimaplan.

Miljødirektoratet, sammen med relevante etater og direktorater, utarbeider sin årlige Klimatiltak i Norge -rapport som en del av det etablerte etatssamarbeidet for jevnlig oppdatering av kunnskapsgrunnlaget, hvor de også peker på mulige virkemidler.

Departementene kan ved behov selv gjennomføre eller bestille utredninger fra underliggende etater, utvalg, ekspertgrupper eller andre eksterne aktører. Før beslutninger om tiltak og virkemidler kan tas, skal tiltaket vurderes etter utredningsinstruksen. Blant annet trenger beslutningstakerne kunnskap om tiltakets klimaeffekt, hva det vil koste stilt opp imot nytteverdi, konsekvenser for andre samfunnsmål og interesser, samt hvem som vil ha størst nytte og hvem som vil bære de største byrdene av tiltaket eller virkemiddelet. Noen ganger ber regjeringen om at bestemte tiltak eller virkemidler utredes, og det er alltid viktig å få belyst alternative tiltak som kan oppnå samme formål.

Planlagt politikk

Virkemidler som omfattes av fasen «planlagt politikk» er sammen med «vedtatt politikk» del av regjeringens klimaplan. Med grunnlag i den samlede kunnskapen frembragt gjennom det første stadiet, starter departementene en prosess med å utarbeide et beslutningsgrunnlag for mulig virkemiddelbruk. I denne fasen hentes det også inn innspill fra interessenter gjennom offentlige høringer eller innspillsmøter. Dersom regjeringen, på bakgrunn av tilgjengelig informasjon på tidspunktet, har en intensjon om å innføre et virkemiddel, men det er behov for ytterligere utredning og/eller høring, kan den varsle at den planlegger å innføre virkemiddelet. Disse virkemidlene inngår da i regjeringens klimaplan og inkluderes i regjeringens vurdering av måloppnåelse som presenteres i kapittel 3.

Samtidig er det ikke bare i fasen «kunnskapsgrunnlag» at det kan være behov for utredning. Gjennom høringer eller andre kanaler kan det komme fram ny informasjon om vesentlige konsekvenser, som tilsier at innretningen av virkemiddelet bør endres eller ikke innføres. Det vil dermed fortsatt være betydelig usikkerhet om hvordan virkemiddelet vil bli utformet samt når, og om, det vil bli innført. Eksempler på ny informasjon som kommer fram i denne fasen kan være betydelige merkostnader, begrenset ressurstilgang, mangel på infrastruktur, teknologisk umodenhet, mangel på kunnskap/informasjon eller finansiering, uheldige konsekvenser for enkeltaktører eller sosiale normer, preferanser og holdninger.

Vedtatt politikk

Hvis det ikke er kommet fram kunnskap gjennom stadiet over som tilsier at et virkemiddel ikke bør tas videre, kan regjeringen fatte en beslutning om at den ønsker at politikken skal innføres. I noen tilfeller kan regjeringen fatte beslutningen selv, mens det i andre tilfeller vil være nødvendig å legge forslaget fram for Stortinget slik at de kan vedta virkemiddelet. Et virkemiddel er vedtatt når det er sanksjonert av Stortinget gjennom for eksempel budsjettvedtak eller regjering når den for eksempel fremmer/vedtar en forskrift. Det er departementene som har ansvaret for at vedtatt politikk blir iverksatt.

Det er samtidig verdt å merke seg at det kan ta tid fra politikerne tar en beslutning om å justere eller innføre ny politikk, til aktørene begynner å endre atferd. Det er først når aktørene agerer at vi vil kunne se reduserte utslipp eller økt opptak av klimagasser.

Figur 1.6 Forholdet mellom innmelding av klimamål, jevnlige stortingsmeldinger og årlig Klimastatus og -plan

En effektiv tilnærming i klimapolitikken: UFF-rammeverket – unngå, flytte og forbedre

Rammeverket «unngå, flytte og forbedre» (UFF) er et generelt metodeverktøy for langsiktig omstilling og utslippskutt. I Klimamelding 2035 varslet regjeringen at UFF-rammeverket vil bli benyttet i politikkutvikling, og at løsninger som bygger opp under effektiv ressursbruk vil bli prioritert.

Behovet for en slik tilnærming har vært pekt på av Klimautvalget 2050, og UFF-rammeverket er også omtalt av FNs klimapanel innenfor flere sektorer. 2

UFF-rammeverket er opprinnelig et metodisk rammeverk for omstilling innen samferdsel, og bygger på at man skal unngå aktiviteter eller handlinger som gir utslipp, flytte aktiviteter gjennom å endre måten de blir gjennomført på, og/eller forbedre aktiviteter, for eksempel gjennom teknologiforbedringer eller mer effektiv ressursbruk. Slik bidrar en UFF-tilnærming til at omfanget av aktivitetene som må forbedres blir mindre. Dermed blir også areal-, energi- og ressursbehovene blir mindre.

Rammeverket er i utgangspunktet hierarkisk ved at unngå-tiltak vil redusere behovet for flytte- og forbedre-tiltak, men tiltak på alle tre nivåer er ment å kunne virke sammen og forsterke hverandre.

Figur 1.7 Unngå, flytte og forbedre (UFF)

Kilde: Klimautvalget 2050

UFF-tilnærmingen er også sentral i arbeidet med å vurdere virkemidler for å fremme sirkulære løsninger med formål om å bidra til å redusere klima- og miljøproblemer. Klimamelding 2035 omtalte viktigheten av effektiv ressursbruk for å lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet. Bruk av UFF-rammeverket ved politikkutforming, i kombinasjon med det pågående arbeidet med sirkulær økonomi, vil samlet kunne bidra til å begrense ressursbruken, og gi reduserte utslipp og mindre press på naturen.

1.2.2 Redaksjonelle endringer i Klimastatus og -plan for 2026

Regjeringen ønsker at Klimastatus og -plan skal gjøre norsk klimapolitikk mer tilgjengelig, og på denne måten bidra til en mer kunnskapsbasert debatt, høyere tillit og bedre forankring av klimapolitikken.

I Klimastatus og -plan for 2025 tok regjeringen flere grep for å følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen 3 ved blant annet å vise hvilke departementer som har ansvar for å videreutvikle virkemidler i en tabell. I årets Klimastatus og -plan er denne tabllen presentert i vedlegg 2. En anbefaling fra Riksrevisjonen var også at departementene skulle sørge «for nødvendig framdrift og retning i klimapolitikken ved å ytterligere konkretisere og synliggjøre i Regjeringas klimastatus og -plan framdriften i arbeidet med å utvikle og gjennomføre aktuelle virkemidler». Dette ble også forsøkt tydeliggjort i Klimastatus og -plan for 2025 ved å inkludere en figur som presenterte de ulike prosessene for utvikling av virkemidler. I fjorårets Klimastatus og -plan ble virkemidlene i de ulike sektorene plassert i denne figuren i sektorkapitlene 3.3.2–3.3.7. For å forbedre årets Klimastatus og -plan på dette punktet har denne figuren i år blitt videreutviklet og forenklet (se kapittel 1.2.1), og i tillegg legges det i kapittel 2 større vekt på å rapportere på framdrift i arbeidet med å videreutvikle og implementere klimavirkemidler, sammenlignet med fjorårets klimaplan. Figuren som presenterte virkemidlene på ulike stadier i politikkutviklingsprosessen er i år presentert i sektorkapitlene 2.4–2.9. Usikkerheten knyttet til utslippsfremskrivingene, planlagt politikk, samt tilgang til å kjøpe utslippsenheter, skogkreditter og kvoter i utlandet for å nå Norges klimamål, beskrives også i mer detalj enn tidligere.

Klimamelding 2035 redegjorde for forutsetningene for klimaomstillingen og sammenhengen med andre politikkområder. Derfor har årets Klimastatus og -plan i større grad kunnet prioritere å beskrive status for utvikling av virkemidlene i planen og å forklare status for, og usikkerhet knyttet til, måloppnåelse.

Kapittel 6 i fjorårets Klimastatus og -plan som omhandlet klimaeffekten av fremlagt budsjett har i år blitt flyttet til kapittel 7 i Klima- og miljødepartementets Prop 1 S (2025–2026).