St.meld. nr. 21 (1999-2000)

Menneskeverd i sentrum

Til innholdsfortegnelse

2 Sammendrag

Det er ikke siden 1977 gitt noen samlet fremstilling av norsk menneskerettighetspolitikk i stortingsmeldings form (St.meld. nr. 93 for (1976-77)). Menneskerettigheter står i sentrum for Regjeringens politikk. Regjeringen presenterer derfor sin satsing på menneskerettigheter i den kommende femårsperioden gjennom en melding til Stortinget. Regjeringens vektlegging av menneskerettighetsspørsmål fremkommer i innledningskapitlet foran (kapittel 1).

Menneskerettigheter er et vidt begrep som benyttes i mange ulike sammenhenger. Kapittel 3 gir derfor en definisjon av begrepet, og gir et bilde av den historiske fremveksten av rettighetene. Innholdet i menneskerettighetene, forholdet til internasjonale organisasjoner og oppbyggingen av gjennomføringsordningene omtales i denne sammenhengen. Menneskerettigheter må avgrenses mot, men også ses i sammenheng med, den humanitære folkeretten og internasjonal strafferettspleie. I kapitlene 3.4 og 3.5 presenteres derfor også disse to emnene.

Den forrige stortingsmeldingen om menneskerettigheter tok i all hovedsak opp internasjonale spørsmål. Regjeringen har derfor valgt å gi relativt fyldig behandling av menneskerettighetenes stilling i Norge og de administrative, lovgivningsmessige, økonomiske og pedagogiske tiltakene som kan settes i verk for å bedre situasjonen (kapittel 4). Det gis innledningsvis en kortfattet oversikt over de utfordringene vi i den senere tiden er blitt stilt overfor. Deretter behandles hver for seg forhold knyttet til regelutvikling, forvaltning og kontrollmekanismer (som domstoler og ombudsordninger). I forbindelse med Stortingets behandling av menneskerettighetsloven ba justiskomiteen i Innst. O. nr. 51 (1998-99) Regjeringen utarbeide en «overordna handlingsplan for informasjon, undervisning og utdanning for å verne og fremje menneskerettane i Noreg». Denne er inntatt i kapittel 4.5.

Kapittel 4 avsluttes med en gjennomgang av særskilte satsingsområder. Dette gjelder diskriminering og rasisme, det samepolitiske feltet, nasjonale minoriteter, asyl og utlendingsrett, varetekt og tidsforløpet i straffesaker, sosial- og helseomsorg, funksjonshemmede, barn, kvinner, familieliv, homofile og lesbiske, religions- og livssynsfrihet, ytringsfrihet, voksenopplæring, kriminalitetsofrenes stilling og bioteknologiske spørsmål.

Det internasjonale menneskerettighetsarbeidet, og Norges rolle i dette, behandles i kapittel 5. Innledningsvis presenteres de virkemidlene som står til rådighet for norske myndigheter i dette arbeidet, med vektlegging på positive virkemidler. Dernest gis det i kapittel 5.2 omtale av eksisterende menneskerettighetsforpliktelser og arbeidet med å utvikle nye og styrkede internasjonale forpliktelser.

Menneskerettighetsforpliktelsene kan ikke ses uavhengig av internasjonale organisasjoner og gjennomføringsmekanismer. I kapittel 5.3 er det FNs menneskerettighetskommisjon som gis størst omtale. Menneskerettighetskommisjonen er ikke bare svært sentral i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet i forhold til regelutvikling, overvåkning og bidrag til etterlevelse, men har en spesiell stilling i handlingsplanperioden gitt Norges medlemskap i kommisjonen fra 1999 til 2001. FNs høykommissær for menneskerettigheter presenteres i kapittel 5.3.2, før de konvensjonsbaserte overvåkningsmekanismene i kapittel 5.3.3. Deretter omtales regionale mekanismer, først og fremst i Europarådet (kapittel 5.3.4). Andre institusjoner følger fortløpende, som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Østersjørådet og Barentssamarbeidet. Avslutningsvis i kapittel 5.3 gis det omtale av andre regionale mekanismer som Norge ikke er tilsluttet, men som spiller en rolle for menneskerettighetsarbeidet i andre av verdens regioner.

Kapittel 5.4 omhandler aktører i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet. Her gis det innblikk i muligheter for samarbeid, særlig i forhold til noen norske aktører som bidrar på det internasjonale planet.

Kapittel 5.5 omhandler en spesiell form for menneskerettighetsarbeid, nemlig menneskerettighetsdialoger. Vilkår for denne typen arbeid oppstilles, samtidig som dialogene med Kina, Tyrkia og Cuba gis fyldig omtale. Menneskerettighetsdialoger gir mulighet for en strukturert og dypere innsats som viser seg effektiv, men samtidig stiller krav om større ressurser fra norsk side.

Menneskerettighetenes plass i utviklingssamarbeidet drøftes i kapittel 5.6. Regjeringen legger til grunn at samarbeidet skal bygge på rettighetsbasert utvikling. Dette gir føringer både på samarbeidsformer og typer støtte. Noen områder gis særlig prioritet innenfor utviklingssamarbeidet. Dette gjelder godt styresett og styrking av rettsstaten, utdanning og forskning, ytringsfrihet og differensierte medier, kvinners rettigheter, barns rettigheter, funksjonshemmede, urfolk, arbeid og arbeidslivsstandarder og retten til mat.

Kapittel 5.7 behandler rettighetsbasert humanitær bistand. Innledningsvis drøftes og presiseres begrepet, og det knyttes eksempler til hvordan dette gjennomføres i praksis. Dilemmaer og utfordringer forbundet med slik rettighetsbasering omtales også.

Forholdet mellom næringslivet og menneskerettighetene er aktualisert i den senere tiden, og behandles i kapittel 5.8. Her trekkes det grenser mellom de pliktene som påligger staten og de som påligger næringslivet, samtidig som synergieffekter og samarbeidsmuligheter fremheves.

Det er noen tema som står i særlig fokus for Regjeringens internasjonale menneskerettighetsarbeid. Dette er vern om spesielle grupper som barn, funksjonshemmede, internt fordrevne, kvinner, menneskerettighetsforkjempere, minoriteter og urfolk, og fremme av spesielle menneskerettigheter som forbudet mot dødsstraff, forbudet mot tortur, humanitære standarder, rasisme og diskriminering, religions- og livssynsfrihet, retten til utdanning, retten til utvikling, rettssikkerhetsstandarder, ytringsfrihet og arbeidsstandarder. I tillegg til engasjementet for ovennevnte tema gis det i kapittel 5.9 omtale av særskilte satsingsområder vedrørende barn, dødsstraff, kvinner, rasisme, religions- og livssynsfrihet, tortur, og lesbiske og homofile.

I stortingsmeldingen presenteres fortløpende de tiltakene Regjeringen ønsker å sette i verk på menneskerettighetsområdet i handlingsplanens femårsperiode.

Boks 2.1 Ti viktige tiltak

  1. Regjeringen vil legge frem forslag om innarbeiding av fire sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov.

  2. Regjeringen vil styrke menneskerettighetsvernet i Norge gjennom effektivisering av oppfølgingen av anbefalinger fra internasjonale overvåkningsorganer. Dette gjelder blant annet på varetektsområdet.

  3. Regjeringen vil legge frem forslag om lov mot etnisk diskriminering.

  4. Regjeringen vil etablere en nasjonal institusjon for menneskerettigheter i Norge.

  5. Regjeringen vil gjennomføre en betydelig satsing på informasjon, undervisning og utdanning om menneskerettigheter i Norge.

  6. Regjeringen vil opprette et kompetansesenter for urfolksrettigheter.

  7. Regjeringen vil gjennom samarbeid med forfatterorganisasjoner støtte opp under ordningen med fristed for forfulgte forfattere.

  8. Regjeringen vil styrke menneskerettighetsdialogene med Kina, Tyrkia og Cuba, og søke å etablere dialog med Vietnam og Indonesia.

  9. Regjeringen vil etablere et pilotprosjekt for rapportering, overvåkning og verifisering av næringslivets respekt for menneskerettighetene.

  10. Regjeringen vil styrke menneskerettighetsdimensjonen i utviklingssamarbeidet.

Til dokumentets forside