St.meld. nr. 21 (1999-2000)

Menneskeverd i sentrum

Til innholdsfortegnelse

3 Menneskerettigheter: en kort introduksjon

3.1 Grunnbegreper

Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene, den humanitære folkeretten og internasjonal strafferettspleie fremstår som separate disipliner i folkeretten. De har imidlertid en viktig felles målsetting, nemlig å sikre respekt for og å beskytte menneskeverdet. De tre disiplinene må i mange sammenhenger betraktes som komponenter i et helhetlig system for folkerettslig beskyttelse av menneskeverdet. Samtidig er det vanskelig å gi hvert av disse tre begrepene et kort og samtidig helt presist innhold.

Begrepet «menneskerettigheter» er nedfelt i FN-pakten, og videreutviklet i internasjonale konvensjoner, protokoller og erklæringer. Begrepet gjenspeiler en meget gammel forestilling, nemlig at det eksisterer visse grunnleggende normer som skal beskytte mot vilkårlige overgrep fra myndighetenes side og sikre respekt for menneskeverdet, individets integritet, frihet, sikkerhet og livsutfoldelse, regulere den sosiale samhandlingen individene imellom og sikre fred, sikkerhet og den sosiale og økonomiske rettferdighet i samfunnet. Prinsipielt sett er menneskerettighetene ukrenkelige og universelle.

Begrepet menneskerettigheter blir brukt i mange og upresise betydninger. Oftest er det tale om grunnleggende krav til individets stilling uansett rettssystemet. Juridisk innebærer menneskerettighetene at det stilles grunnleggende krav til rettssystemet, som i større eller mindre grad kan være sikret ved grunnlovsbestemmelser eller internasjonale overenskomster. Menneskerettighetene regulerer individets rettigheter overfor staten, og statens forpliktelser overfor individet.

«Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene» er et begrep som benyttes for å beskrive det systemet som er utviklet med utgangspunkt i FN-pakten for å beskytte og sikre respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter. Både FN, FNs særorganisasjoner og regionale internasjonale organisasjoner som Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og Den arabiske liga, spiller sentrale roller i den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene.

Begrepet «humanitær folkerett» ble utviklet sent på 1960-tallet av Den internasjonale Røde Kors-komiteen og benyttet for første gang i internasjonal sammenheng på 1970-tallet i forbindelse med diplomatkonferansen som fremforhandlet Tilleggsprotokollene av 1977 til de fire Genève-konvensjonene av 1949. Begrepet benyttes om den delen av krigens folkerett som har som siktemål å verne om menneskeverdet i væpnede konflikter og å beskytte og sikre respekt for krigens ofre. Den humanitære folkeretten omfatter regler om behandlingen av syke og sårede medlemmer av de væpnede styrker, behandlingen av krigsfanger og om beskyttelse av sivilbefolkningen i væpnede konflikter. Videre omfatter den humanitære folkeretten regler som setter grenser for angrepsmål, kampmetoder og stridsmidler. I vedtektene for de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda er begrepet gitt en bredere anvendelse, og omfatter også folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. I den videre fremstillingen vil begrepet humanitær folkerett ikke omfatte folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Det var et viktig rettslig siktemål for Den internasjonale Røde Kors-komiteen å opprettholde sondringen mellom på den ene siden folkerettens regelverk om beskyttelse av krigens ofre, der Den internasjonale Røde Kors-komiteen hadde spilt en viktig rolle helt siden 1864, og på den annen side den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene som var forankret i FN-pakten, og der FN spilte en nøkkelrolle.

Begrepet humanitær folkerett har i motsetning til begrepet menneskerettigheter ingen direkte forankring i internasjonale avtaler. Det har imidlertid i løpet av de siste par tiårene fått en hevdvunnen plass i folkerettslig litteratur og har vært benyttet i flere FN-resolusjoner. Sondringen mellom humanitær folkerett på den ene siden og den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene på den annen har også fått vid aksept. Samtidig har begrepet menneskerettigheter i væpnede konflikter en viktig funksjon for å synliggjøre at den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene også gjelder i væpnede konflikter.

Begrepet «internasjonal strafferettspleie» benyttes for å beskrive folkerettslige regler vedrørende internasjonale forbrytelser og individuelt straffeansvar for slike, internasjonale straffedomstoler, og internasjonal straffeforfølging av individer for internasjonale forbrytelser. Forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord er i dag etablert som internasjonale forbrytelser. Nürnberg- og Tokyo-domstolene etter annen verdenskrig, og de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og for Rwanda på 1990-tallet, er til nå de viktigste internasjonale straffedomstoler. Vedtakelsen 17. juli 1998 om Roma-vedtektene for den internasjonale straffedomstolen representerer et historisk gjennombrudd for internasjonal strafferettspleie.

3.2 Litt historikk

Ideen om visse iboende og ukrenkelige rettigheter knyttet til menneskeverdet er universell i den forstand at en finner den igjen i ulike tidsepoker, kulturer og normsystemer. Eksempelvis har ideen i ulike former og med ulikt innhold en viktig plass i de fleste store verdensreligioner, i antikkens Hellas og hos opplysningstidens sekulære filosofer.

I den vestlige kulturkretsen utgjør Magna Carta fra 1215 en viktig milepæl i utviklingen av et samfunnssystem bygd på respekt for og beskyttelse av slike iboende og ukrenkelige rettigheter. Gjennombruddet for slike rettighetserklæringer i nasjonale grunnlover kom imidlertid først i kjølvannet av opplysningsfilosofene. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og den franske revolusjonserklæringen fra 1789 ble modeller for en rekke grunnlover vedtatt på 1800-tallet, blant dem vår egen grunnlov fra 1814.

Mens opplysningsfilosofene og de «borgerlige» revolusjonene på 1700-tallet satte sivile og politiske rettigheter på den politiske dagsordenen, spilte fremveksten på 1800-tallet av en organisert arbeiderbevegelse en tilsvarende rolle for så vidt angår sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. Forholdet mellom disse rettighetskategoriene er den dag i dag et viktig tema i den internasjonale menneskerettighetsdebatten.

Frem til første verdenskrig var respekt for og beskyttelse av menneskeverdet så godt som utelukkende et nasjonalt anliggende. På det internasjonale planet var beskyttelse av menneskeverdet i hovedsak en sak for frivillige organisasjoner. Med slike frivillige organisasjoner som pådrivere ble imidlertid de første internasjonale konvensjonene med siktemål å beskytte menneskeverdet vedtatt allerede på 1800-tallet.

Antislaveriselskapet ble stiftet i Storbritannia i 1839. Organisasjonen eksisterer den dag i dag, og har konsultativ status ved Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), ILO, UNESCO og UNICEF. På 1800-tallet gjorde den en fremragende internasjonal innsats for slaveriets bekjempelse både nasjonalt og internasjonalt. Brussel-erklæringen av 1890 om bekjempelse av slavehandel representerer et viktig gjennombrudd på det folkerettslige planet for Antislaveriselskapets bestrebelser.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen ble stiftet i Genève i 1863. Initiativtakeren var den sveitsiske forretningsmannen og evangelisten Henri Dunant, som hadde vært vitne til slaget ved Solferino i 1859 og skrevet en bok om sine opplevelser der. Etter en iherdig innsats fra Henri Dunant innkalte den sveitsiske forbundsregjeringen i 1864 en diplomatkonferanse i Genève som vedtok den første Genève-konvensjonen om beskyttelse av syke og sårede i felten. Grunnlaget var lagt både for fremveksten av den internasjonale Røde Kors-bevegelsen og for utviklingen av det regelverket som senere har fått navnet den humanitære folkeretten.

I mellomkrigstiden ble arbeidet med bekjempelse av slaveriet videreført innenfor rammen av Folkeforbundet, og Slaverikonvensjonen ble vedtatt i 1926. Folkeforbundet engasjerte seg også i spørsmålet om nasjonale minoriteters rettigheter. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) vedtok i mellomkrigstiden en rekke internasjonale avtaler innenfor sitt ansvarsområde. Det var imidlertid først gjennom FN-pakten i kjølvannet av andre verdenskrig at den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene fikk en sentral plass i det internasjonale rettssystemet.

Grusomhetene under andre verdenskrig ledet i 1945 til viktige folkerettslige nyskapninger. Begrepet menneskerettigheter var en av disse. FN-pakten og statuttene for Nürnberg- og Tokyo-domstolene la grunnlaget for viktige strukturelle endringer i det internasjonale rettssystemet. Forbud mot trusler om eller bruk av væpnet makt i strid med FN-pakten, respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter, samt internasjonal straffeforfølgelse og straff for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, var alle viktige bærebjelker i dette nye folkerettslige byggverket.

Disse ble i 1948 fulgt opp med FNs verdenserklæring om menneskerettighetene og FNs folkemordkonvensjon, og i Europarådet ble Den europeiske menneskerettighetskonvensjon vedtatt i 1950. Den neste milepælen kom i 1966 med vedtakelsen av de to sentrale internasjonale konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I FN er en rekke særkonvensjoner senere kommet til, blant annet om kvinners og om barns rettigheter, om rasediskriminering og om tortur. Utenfor rammen av FN ble de fire Genève-konvensjonene til beskyttelse av krigens ofre vedtatt i 1949 samt to tilleggsprotokoller i 1977. Egne regionale konvensjoner er også utarbeidet gjennom Organisasjonen for amerikanske stater, Organisasjonen for afrikansk enhet og Den arabiske liga.

På 1990-tallet har FNs sikkerhetsråd opprettet to midlertidige domstoler for å straffeforfølge personer tiltalt for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord i henholdsvis det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det er verd å merke seg at disse domstolene er opprettet i henhold til FN-paktens kapittel VII om tiltak for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.

En har i løpet av 1990-tallet sett en stadig økende erkjennelse av sammenhengen mellom den internasjonale beskyttelsen av menneskerettigheter og grunnleggende friheter på den ene siden og opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet på den andre. Et historisk gjennombrudd for denne erkjennelsen fant sted i Roma 17. juli 1998 med vedtakelsen av en traktat om etablering av en fast, internasjonal straffedomstol. Norge har vært en aktiv pådriver for en slik domstol og sto sentralt i forhandlingsprosessen.

3.3 Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene

3.3.1 Hovedfundamentene

Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene slik den har utviklet seg etter andre verdenskrig, bygger hovedsakelig på regler utviklet gjennom internasjonale organisasjoner.

Folkeretten utgjør den rettslige rammen for den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene. Folkeretten er grunnlaget for kodifisering, videreutvikling, håndheving og sikring av respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

FN-pakten la grunnlaget for den sentrale rollen FN og FNs særorganisasjoner i etterkrigstiden har spilt når det gjelder å fremme og sikre respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Det vises her særlig til FN-paktens artikler 1, 13, 55 og 68. FNs menneskerettighetskommisjon er opprettet i henhold til FN-paktens artikkel 68.

Med utgangspunkt i FN-paktens bestemmelser har det innenfor rammen av FN funnet sted en omfattende regelutvikling på menneskerettighetenes område. FN har også spilt en sentral rolle når det gjelder å håndheve og sikre respekt for menneskerettigheter og fundamentale friheter.

Også regionale internasjonale organisasjoner har etter andre verdenskrig spilt en viktig rolle når det gjelder både normutvikling og rettshåndhevelse på menneskerettighetenes område. Europarådet står bak det grunnleggende arbeidet i vår del av verden, med vedtakelsen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon i 1950 og opprettelsen av Den europeiske menneskerettighetskommisjon og -domstol knyttet til Europarådet (fra 1. november 1998 er de to organene erstattet av en ny domstol). Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE, tidligere KSSE) har gjennom sitt arbeid, blant annet i forbindelse med demokratiutvikling og utvikling av rettsstaten, spilt en stadig viktigere rolle. Videre har både Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og Den arabiske liga vedtatt instrumenter for beskyttelse av menneskerettighetene for sine regionale områder.

3.3.2 Innholdet i menneskerettighetene

Det er vanlig å skille mellom de sivile og politiske rettighetene på den ene siden, og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene på den annen. De sivile og politiske rettighetene omfatter blant annet retten til liv og fysisk integritet, frihet fra tortur, retten til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, retten til en rettferdig og åpen rettergang samt andre rettssikkerhetsgarantier, retten til privatliv, til ytrings- og trosfrihet, politiske rettigheter som organisasjonsfrihet og stemmerett, retten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn, rase, etnisk opprinnelse eller nasjonal tilhørighet, samt retten for minoriteter til å ivareta sine språk og sin kultur uten hindringer fra staten. De sivile og politiske rettighetene fremgår blant annet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og av FNs særkonvensjoner om tortur, om kvinner, om barn og om rasediskriminering.

Den andre hovedkategorien, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, skal først og fremst sikre retten til sosial velferd som arbeid, rimelige arbeidsvilkår, rett til å danne fagforeninger, sosial trygghet, familievern, rett til utdanning og helse, samt kulturliv. Statene påtar seg ikke en resultatforpliktelse, men kun målsettingsforpliktelser, som innebærer en forpliktelse til å gjøre så godt de kan ut fra sine egne økonomiske forutsetninger. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er hovedkonvensjonen her. En rekke andre konvensjoner, blant annet Den europeiske sosialpakt og FN-konvensjonene om rasediskriminering, om kvinner og om barn, inneholder bestemmelser om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Det er vanligvis enklere å ta stilling til om sivile og politiske rettigheter overholdes enn om de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene respekteres. Dette skyldes blant annet at de sivile og politiske rettighetene normalt er mindre skjønnsbaserte. Som oftest er det enklere å konstatere om myndighetene i et land benytter tortur overfor fanger, enn det er å vite om vedkommende land har gjort nok for å få bygd opp det offentlige helsevesenet. Dette er en av grunnene til at man har flere overvåkningsorganer som behandler individuelle klager på brudd på sivile og politiske rettigheter fra statenes side, blant annet Den europeiske menneskerettighetsdomstol og flere konvensjonsorganer i FN. En del av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er i betydelig grad utformet som målsettingsforpliktelser. Det kan fastslås som en generell karakteristikk at de ofte har en lite håndfast utforming. Klageadgangen er derfor foreløpig ikke så godt utviklet som for sivile og politiske rettigheter. Enkelte av de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene, som retten til å danne og delta i fagforeninger og retten til ikke å diskrimineres, er likevel rettigheter som lett kan prøves av domstoler og domstolslignende organer.

Det er verken mulig eller ønskelig å skille skarpt mellom de sivile og politiske og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. De utfyller og overlapper hverandre og kan ikke ses uavhengig av hverandre. Rettighetene utgjør et samvirkende hele, og er gjensidig forsterkende. Det er først når alle rettighetene respekteres at vernet er fullstendig. Eksistensen og utøvelsen av en rekke grunnleggende rettigheter er en grunnpilar i de fleste demokratier.

Enkelte hevder at nye rettigheter, som retten til fred og rent naturmiljø, bør betraktes som menneskerettigheter. Disse rettighetene nyter i dag ikke traktatrettslig vern på samme måte som de øvrige kategoriene. Det samme gjelder retten til utvikling, som likevel kommer i en særstilling. FNs generalforsamling vedtok i 1986 en erklæring om retten til utvikling. Erklæringer danner ikke forpliktende menneskerettigheter i henhold til folkeretten, men retten til utvikling er et verdifullt konsept som bygger på tre grunntanker: Det er individet som står i fokus, det er hele spekteret av menneskerettigheter som er berørt, og statene anses å ha plikt til å hjelpe hverandre med å legge forholdene til rette for utvikling. Retten til utvikling er et verdifullt konsept også fordi det viser hvor viktig respekt for menneskerettigheter er for utvikling, og samtidig hvor viktig utviklingssamarbeidet er for å bedre etterlevelsen av menneskerettighetsforpliktelsene.

3.3.3 Menneskerettighetenes struktur

Folkeretten er et rettssystem der statene er rettssubjekter, det vil si både rettighets- og pliktsubjekter. Det betyr at det i utgangspunktet bare er statene som kan ha rettigheter og pådra seg forpliktelser i forhold til reglene i folkeretten. Individene spiller vanligvis liten rolle i dette rettssystemet.

Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene er et unntak i så henseende. Internasjonale menneskerettighetskonvensjoner er folkerettslige traktater, og skaper som sådanne rettigheter og plikter mellom stater, slik som folkeretten for øvrig. Men gjennom menneskerettighetskonvensjonene er individene beskyttet av rettighetene, og statene har forpliktelser i forhold til dem. Statene har ingen rettigheter i forhold til individene og individene ingen plikter i forhold til statene etter dette regelverket. Dette er et særtrekk ved internasjonale menneskerettighetsregler, og skiller disse fra for eksempel den humanitære folkeretten og internasjonal strafferettspleie.

3.3.4 Anvendelsen av menneskerettighetene

Menneskerettighetene er universelle. Det vil si at rettighetene gjelder for alle, uansett hudfarge, kultur, religion, statsborgerskap, kjønn, økonomisk posisjon, utdannelse eller annet, og uansett hvilket regime eller styresett de er underlagt. Dette fremgår av FN-pakten, og er senere bekreftet i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, i FNs menneskerettighetskonvensjoner, og i en rekke internasjonale erklæringer og vedtak som for eksempel slutterklæringen fra Wien-konferansen i 1993.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene er vedtatt i en resolusjon fra FNs generalforsamling og er derfor i utgangspunktet ikke formelt rettslig bindende for statene. FNs menneskerettighetskonvensjoner er i utgangspunktet formelt rettslig bindende bare for stater som har ratifisert. Dette er imidlertid ikke mer enn formelle utgangspunkter. Både Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948 og de mest sentrale bestemmelsene i de to FN-konvensjonene av 1966 om henholdsvis sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter må i dag anses som folkerettslig sedvanerett, og som sådan folkerettslig bindende for alle stater. Også andre bestemmelser i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vil være viktige rettskildefaktorer ved avgjørelsen av enhver stats menneskerettighetsforpliktelser, uavhengig av hvorvidt vedkommende stat har ratifisert vedkommende konvensjon eller ikke.

Menneskerettighetene gjelder i utgangspunktet til enhver tid og i alle situasjoner. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon åpner imidlertid uttrykkelig for en viss adgang til å fravike enkelte av deres bestemmelser under særlige forhold, for eksempel hvis det er erklært offentlig unntakstilstand i forbindelse med krig, alvorlig indre uro eller ytre trusler. Det vises til artikkel 4 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 og til artikkel 15 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950. Også i slike situasjoner er det imidlertid bestemmelser som under ingen omstendigheter kan fravikes. Dette gjelder særlig de viktigste integritetsreglene som for eksempel retten til liv, forbudet mot tortur og annen nedverdigende behandling eller avstraffelse, forbudet mot slaveri og forbudet mot å gi straffelover tilbakevirkende kraft. Slike bestemmelser kan ikke fravikes selv i de mest ekstreme situasjoner, herunder væpnede konflikter.

Håndhevelsen av det internasjonale regelverket om menneskerettighetene er som nevnt knyttet til internasjonale organisasjoner. I FN spiller både Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), Menneskerettighetskommisjonen og Sekretariatet viktige roller her. Særlig Menneskerettighetskommisjonen har arbeidet frem et sett med verktøy for å overvåke statenes etterlevelse av sine forpliktelser og å bistå dem for å styrke evnen til slik etterlevelse. Den økte erkjennelsen av sammenhengen mellom respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter på den ene siden og den internasjonale fred og sikkerhet på den annen har på 1990-tallet brakt også Sikkerhetsrådet mer sentralt inn i spørsmål om håndhevelse av menneskerettigheter.

Videre har alle de sentrale FN-konvensjonene på menneskerettighetsområdet hver sin overvåkningskomité, sammensatt av uavhengige eksperter fra mange land og organisatorisk tilknyttet FN. Overvåkningskomiteene skal kontrollere at statene lever opp til de forpliktelsene de påtar seg etter den enkelte konvensjon. Dette skjer blant annet ved at de statene som er part til konvensjonene, avgir periodiske rapporter om hvordan konvensjonene blir gjennomført. I Europarådet håndheves Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av Den europeiske menneskerettighetsdomstol og av Ministerrådet.

Mange av de traktatbestemte gjennomføringsordningene er frivillige, særlig de som åpner for klager fra enkeltindivider. Derfor ser en ofte at de landene som har størst vansker med å gi borgerne et tilstrekkelig menneskerettighetsvern, avstår fra å knytte seg til gjennomføringsordninger, eller at de trenerer det arbeidet som disse mekanismene er satt til å gjøre. Men utviklingen er likevel at stadig flere land er villige til å godta internasjonal kontroll.

3.4 Den humanitære folkeretten

Målsettingen med den humanitære folkeretten er som tidligere nevnt å beskytte og sikre respekt for menneskeverdet i væpnede konflikter. Den internasjonale Røde Kors-komiteen i samspill med den sveitsiske forbundsregjeringen har ved siden av fredskonferansene i Haag i 1899 og 1907 spilt en sentral rolle i utviklingen av den humanitære folkeretten. De viktigste reglene i den humanitære folkeretten finner en i dag i Haag-reglementet av 1907 og i Genève-konvensjonene av 1949 med tilleggsprotokoller av 1977. De fire Genève-konvensjonene fra 1949 handler om hvordan man skal behandle syke, sårede og skipbrudne medlemmer av de væpnede styrker, krigsfanger og sivilbefolkningen i væpnede konflikter. Beskyttede personer skal behandles humant.

Den humanitære folkeretten setter også grenser for de stridende parters opptreden gjennom bestemmelser om angrepsmål, krigsmetoder og stridsmidler. I 1977 fikk man de to tilleggsprotokollene, som blant annet videreutvikler og konkretiserer disse reglene, og som utvider beskyttelsen av sårede, krigsfanger og sivile i interne konflikter. Tilleggsprotokollene representerer en modernisering av eldre konvensjoner, særlig IV Haag-konvensjon av 1907 (landkrigsreglementet). I tillegg til Genève-konvensjonene med tilleggsprotokoller finnes flere særkonvensjoner som forbyr eller begrenser bruk av visse typer våpen.

Folkeretten utgjør en felles rettslig ramme både for den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene, for den humanitære folkeretten og for den internasjonale strafferettspleiens regelverk vedrørende krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Selv om det her dreier seg om forskjellige disipliner innenfor folkeretten, og om regelverk som er utviklet med utgangspunkt i forskjellige situasjoner, og selv om det er viktige strukturelle forskjeller mellom disse regelverkene, må de i konkrete situasjoner der det foreligger væpnet konflikt, betraktes som et hele. Roma-vedtektene av 1998 for Den internasjonale straffedomstol utgjør et nytt viktig element i dette folkerettslige byggverket.

Mens mange av de materielle reglene i henholdsvis internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og den humanitære folkeretten har sammenfallende innhold, har reglene i de to regelverkene ulike særtrekk. Den viktigste forskjellen er at mens individene ikke har noen plikter i forhold til statene i det folkerettslige regelverket vedrørende menneskerettighetene, vil et individ, for eksempel en militær kommandant, kunne være personlig folkerettslig ansvarlig for handlinger i strid med den humanitære folkeretten. Anvendes det for eksempel tortur i forbindelse med avhør av fanger, vil vedkommende stat, men ingen individer, være ansvarlig for brudd på de relevante internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, mens både vedkommende stat og de individer som har beordret eller utført handlingen, vil være ansvarlige for brudd på den humanitære folkeretten.

En annen viktig forskjell på de to regelverkene gjelder forholdet til FN. Mens vi har sett at FN har en sentral rolle i den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene, har de ingen tilsvarende rolle i forhold til den humanitære folkeretten. Regelutviklingen i den humanitære folkeretten har skjedd utenfor rammen av FN, og FN har ingen konvensjonsbestemt rolle i håndhevelsen av regelverket. I den humanitære folkeretten er håndhevelsesmekanismene, ved siden av Den internasjonale Røde Kors-komiteens rolle, rent mellomstatlig. Imidlertid har både FNs sikkerhetsråd og Generalforsamlingen uavhengig av de relevante konvensjonenes håndhevelsesbestemmelser og under henvisning til sine relevante oppgaver etter FN-pakten i løpet av de siste tiår opparbeidet seg en viss rolle i håndhevelsen også av den humanitære folkeretten.

Den humanitære folkeretten har et omfattende og velutviklet regelverk for internasjonale væpnede konflikter. Regelverket for interne væpnede konflikter er atskillig mindre omfattende og mer generell i sin utforming. Dette regelverket suppleres imidlertid til en viss grad av den delen av de internasjonale menneskerettighetsreglene som det ikke under noen omstendigheter kan gjøres fravik fra (se ovenfor). Videre har det skjedd en viktig utvikling etter opprettelsen av de internasjonale straffedomstoler for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Disse domstolenes praksis har stadfestet som internasjonale sedvanerettsregler en rekke regler som i utgangspunktet kun kom til anvendelse i internasjonale konflikter, men som har utviklet seg til også å gjelde i interne konflikter. Roma-vedtektene av 1998 for Den internasjonale straffedomstol representerer også en viktig styrking av den folkerettslige beskyttelsen mot overgrep både i interne og i internasjonale væpnede konflikter.

3.5 Internasjonal strafferettspleie

De internasjonale straffedomstolene i Nürnberg og Tokyo etter andre verdenskrig var opprettet av de allierte seierherrene for å dømme henholdsvis tyske og japanske krigsforbrytere. De to domstolene hadde ulike rettslige grunnlag.

Nürnberg-domstolen ble opprettet ved en internasjonal traktat inngått i London 8. august 1945 mellom USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. Det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Nürnberg-domstolen var nedkjempingen av Tyskland, Tysklands betingelsesløse kapitulasjon, og det fellesstyret over Tyskland som de fire allierte stormaktene hadde etablert.

Tokyo-domstolen ble opprettet 19. januar 1946 ved en proklamasjon fra general MacArthur i egenskap av alliert øverstkommanderende i Det fjerne østen. Det rettslige grunnlaget for opprettelsen av domstolen var Japans betingelsesløse kapitulasjon.

Mens de to domstolene hadde ulike rettslige grunnlag, la de til grunn tilnærmelsesvis de samme materielle straffebestemmelsene, de samme rettssikkerhetsgarantiene og de samme rettergangsreglene. Disse går frem av Nürnberg-charteret og Tokyo-charteret, som var vedlegg til henholdsvis London-traktaten og general MacArthurs proklamasjon. Nürnberg- og Tokyo-domstolenes jurisdiksjon omfattet tre forbrytelser som var nærmere definert i henholdsvis Nürnberg- og Tokyo-charteret, nemlig krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden og forbrytelser mot menneskeheten.

Spørsmålet om en global dømmende myndighet for internasjonale forbrytelser ble formelt satt på FNs dagsorden i 1947. Folkerettskommisjonen fikk i oppdrag å utrede mulighetene på grunnlag av erfaringene fra Nürnberg-domstolen. At det ble stilt betydelige forventninger til arbeidet, gjenspeiles i FNs folkemordkonvensjon av 1948. I Folkemordkonvensjonen artikkel 6 heter det at den som anklages for folkemord, skal dømmes av de kompetente domstolene i den stat på hvis territorium handlingen ble begått, eller av en slik internasjonal straffedomstol «som måtte ha jurisdiksjon når det gjelder de kontraherende parter som måtte ha godkjent denne domstols jurisdiksjon».

Endrede politiske rammebetingelser skapte tidlig på 1990-tallet ny bevegelse i domstolsprosjektet. Den kalde krigens slutt satte Sikkerhetsrådet i stand til å spille en mer sentral rolle i henhold til FN-paktens kapittel VII om tiltak for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Som et ledd i denne utviklingen opprettet Sikkerhetsrådet i 1993 og 1994 to midlertidige domstoler for henholdsvis det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Domstolene ble opprettet med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Disse domstolene kan tiltale og dømme individer for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord begått i forbindelse med konfliktene i henholdsvis det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Jugoslavia- og Rwanda-domstolene representerer folkerettslige nyskapninger. Opprettelsen av domstolen i henhold til FN-paktens kapittel VII er et utslag av en ny erkjennelse av at folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og de alvorligste krigsforbrytelsene er situasjoner som lett vil utgjøre en trussel mot eller brudd på internasjonal fred og sikkerhet, og som dermed vil falle inn under FN-paktens kapittel VII. Denne erkjennelsen har også vært av stor betydning for det videre arbeidet med prosjektet om en fast internasjonal straffedomstol.

Generalforsamlingen innkalte til en diplomatkonferanse i Roma i tidsrommet 15. juni-17. juli 1998, som førte til vedtakelsen av Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol. Ikrafttredelsen av traktaten forutsetter 60 ratifikasjoner, men den har allerede fått en viktig virkning ved at den avklarer en rekke juridiske tvilsspørsmål. For øvrig er det et viktig signal at det i fremtiden ikke kan gjøres regning med straffrihet for alvorlige internasjonale forbrytelser.

Domstolen kan straffeforfølge individer for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Mens begrepet krigsforbrytelser er knyttet til væpnede konflikter, gjør ingen tilsvarende begrensninger seg gjeldende for begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Domstolen vil således ha jurisdiksjon for så vidt angår slike forbrytelser enten de er begått i forbindelse med en væpnet konflikt eller i andre sammenhenger. Det nye systemet vil forutsette at stater fremdeles har hovedansvaret for å straffeforfølge forbrytelser av denne typen. Ved manglende vilje eller evne til slik nasjonal straffeforfølging vil imidlertid domstolens domsmyndighet kunne bli utløst. Initiativet til å bringe en situasjon inn for domstolen vil kunne tas av enten en stat som er part til Roma-vedtektene, av Sikkerhetsrådet eller av domstolens hovedanklager. En stor fordel ved en permanent global straffedomstol, fremfor nye midlertidige internasjonale domstoler, vil være en vesentlig redusert reaksjonstid for det internasjonale samfunnet. Dette vil forhåpentligvis bidra til å avverge massive overgrep.

Domstolen vil straffeforfølge individer, ikke stater. Det dreier seg således ikke om en menneskerettighetsdomstol. Til forskjell fra en menneskerettighetsdomstol skal den heller ikke overprøve statenes håndtering av en sak, men kun tre i funksjon der stater mangler vilje eller evne til å gjennomføre straffeforfølging.

Til dokumentets forside