2 Endringer i Luftforsvarets krigsstruktur og fredsorganisasjon

2.1 Bakgrunn

Kontroll over norsk luftrom er en avgjørende faktor for Forsvarets evne til suverenitetshevdelse og til å motstå et væpnet angrep på Norge. I moderne krigføring er luftherredømme av kritisk betydning for alle forsvarsgreners operasjoner. Et effektivt luftforsvar virker krigsforebyggende. Utøvelse av luftmakt kan defineres som den sivile og militære aktivitet som utnytter luftrommet, og omfatter en rekke funksjoner: - flyoperasjoner, luftvern, luftkommando og -kontroll, baseforsvar, teknisk understøttelse og forvaltning. Luftstridsmidlenes primære oppgave er å utøve denne luftmakten og er viktig i forhold til krisehåndtering, der mobile og fleksible styrker er avgjørende. Luftmakt er videre av avgjørende betydning for Forsvarets evne til å sikre mottak av allierte forsterkninger. Betydningen av luftstridsmidler i en første fase av en krise- eller krigssituasjon stiller høye krav til operativitet og reaksjonsevne.

Hovedmålet med Luftforsvarets styrkestruktur er som del av invasjonsforsvaret å gi Forsvaret evne til å oppnå kontroll over et luftområde av begrenset geografisk utstrekning i et begrenset tidsrom. Denne evnen til kontroll over luftrommet skal kunne forflyttes over hele landet, der behov måtte oppstå. Strukturen er allianseavhengig og krever evne til å lede og operere i nært samarbeid med flernasjonale styrker. Flystasjoner skal bidra til å gjøre Forsvaret i stand til å motta og støtte allierte styrker, og operasjoner må kunne drives over tid. Luftforsvaret skal videre ha kapasitet til å delta i fredsbevarende og fredsskapende operasjoner. Luftforsvarets bidrag til NATOs IRF («Immediate Reaction Force») er én skvadron med kampfly og nødvendige støtteelementer. IRF-oppdraget er såvidt omfattende at hele Luftforsvaret i praksis bidrar til helheten. I fred og ved krise skal Luftforsvaret utføre suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i norsk luftterritorium. Luftforsvaret skal støtte andre forsvarsgrener og øvrige deler av totalforsvaret i fred, krise og krig.

I hele etterkrigstiden har organiseringen av Luftforsvaret vært tilnærmet lik i fred og i krig. Etter den andre verdenskrig ble Luftforsvaret bygd opp med materiell og våpen gjennom blant annet Våpenhjelpen fra USA. Det ble etablert store styrker med høye krav til reaksjonsevne. Forsvarsgrenen disponerte på det meste omlag 300 kampfly oppsatt i hele 12 skvadroner. Flystasjonene var dimensjonert i forhold til denne strukturen og under den kalde krigen var det nødvendig å opprettholde et stort antall flystasjoner med fredsbemanning. Strukturen var statisk med et tungt støtteapparatet. Forsvaret disponerer nå totalt ca 75 kampfly, men stasjonsstrukturen i Luftforsvaret er ikke redusert tilsvarende. Luftforsvarets organisasjon omfatter flystasjoner med ulike operative elementer og støttevirksomhet, kontroll og varslingsstasjoner og skole-/kompetansesentra. Flere flystasjoner som i dag er oppsatt med et støtteapparat, er imidlertid uten flyskvadroner. I sammenheng med nødvendig modernisering av NATOs kommando- og kontrollsystem, har strukturen innen kontroll- og varslingstjenesten lenge vært under utvikling.

Utdanning og styrkeproduksjon er en viktig faktor for ressursbruken. På grunn av de krav som stilles til å operere høyteknologiske våpensystemer, er det i fredstid nødvendig å opprettholde et høyt aktivitetsnivå i Luftforsvaret. Behovet for fast tjenestegjørende personell er betydelig. Dette personellet utgjør likevel bare en del av den nødvendige styrken ved full oppsetning av stasjoner og avdelinger. Teknologi og krav til høy kompetanse er viktige faktorer i utviklingen av krigsstrukturen. Utviklingstrekk som har konsekvenser for krigsstrukturen vil også ha vesentlig betydning for fredsorganisasjonen. En rasjonell organisering av Luftforsvaret og en kostnadseffektiv løsning av fredsoppgavene kan bare oppnås dersom alle deler av forsvarsgrenen sees i sammenheng og i forhold til andre deler av Forsvaret. De enkelte løsninger skal sammen bidra til å nå de overordnede mål.

For å begrense driftsutgiftene har det vært et mål å konsentrere virksomheten i Luftforsvaret til færrest mulig tjenestesteder, og da i størst mulig grad til hovedflystasjoner og kontroll- og varslingsstasjoner. I motsetning til de andre forsvarsgrenene, er det i Luftforsvaret ingen regionale ledd mellom det sentrale nivå og Luftforsvarets stasjoner og skoler.

2.2 Ny krigsstruktur

Luftforsvaret har gjennomført en rekke utredninger innenfor rammen av et helhetlig hovedkonsept som skal være overordnet og styrende for alle pågående og framtidige utredninger, relatert til struktur og organisasjon i Luftforsvaret. Tidligere og pågående omstilling av forsvarsgrenen har hatt en naturlig plass i dette omfattende fagmilitære utredningsarbeidet.

Hovedkonseptet innebærer økt satsing på mobilitet og fleksibilitet innen alle operative avdelinger i Luftforsvaret, som omfatter flyskvadroner, luftkommando og kontroll og luftvern. Utviklingen av den framtidige krigsstrukturen er dessuten avhengig av et samvirke mellom viktige funksjoner som forvaltnings-, forsynings- og vedlikeholdstjeneste samt baseforsvar.

I NATOs nye strategi, med vekt på krisehåndtering og krigsforebyggende operasjoner, er styrkene blitt mindre og mer mobile og fleksible. Utviklingen har gått i retning av mer indirekte og manøverorienterte operasjonsmønstre, med vekt på dynamikk, ildkraft og mobilitet. Det norske operasjonskonseptet skal basere seg på manøverkrigføringens prinsipper. Manøverkrigføring legger hovedvekten på å ramme motpartens kritiske punkter gjennom hurtige og uventede manøvrer, med lavest mulig egen ressursinnsats. Dette skal sette motparten i en så håpløs situasjon at han velger å oppgi videre strid. Overgang til et manøverorientert operasjonskonsept har en rekke konsekvenser for hele den militære virksomheten.

Utgangspunktet for Luftforsvarets nye krigsstruktur er behovet for å ivareta prinsippene for manøverkrigføring og tilpasning til NATOs nye mobile konsept. Strukturen skal også ivareta en effektiv krisehåndtering nasjonalt, og bedre vår evne til å bidra internasjonalt. Utviklingen av den nye krigsstrukturen må følges opp med en rasjonell styrkeproduksjon og en kostnadseffektiv løsning av fredsoppgavene. Forsvaret skal fortsatt bygge på en defensiv strategi, men strukturen vil også ha offensive kvaliteter på operasjonelt og taktisk nivå. Kampfly vil yte et vesentlig bidrag til et nasjonalt manøverorientert forsvar, blant annet ved å ha evne til å utføre luft- til bakke-operasjoner.

Organisasjonsendringer er nødvendige for å kunne oppnå et mer kostnadseffektivt, mobilt og slagkraftig luftforsvar. Dagens fredsorganisasjon har skapt en ubalanse mellom høye driftsutgifter og behovet for nyinvesteringer.

Det er gjennomført omfattende tiltak for å sikre en bredest mulig forankring av en endret struktur i hele Luftforsvaret. Høsten 1996 ble det med utgangspunkt i Hovedavtalene utarbeidet en informasjonsstrategi. Det ble i denne sammenheng etablert lokale arbeidsgrupper og en sentral, partssammensatt referansegruppe. Berørte fylkeskommuner, kommuner og lokale media er blitt holdt informert om arbeidet, herunder hvilke konsekvenser de ulike tiltak vil kunne få for de berørte kommuner.

2.2.1 Mobilitet og fleksibilitet

Kampflyskvadronene har i seg selv vært mobile, men «uselvstendige» enheter, som har vært avhengige av et omfattende støtteapparat ved de baser skvadronene har deployert (flyttet) til.

Antall flystasjoner med krigsoppsetning er i dag 17, tre hovedflystasjoner og 14 flystasjoner med ulike innslag av operative elementer. Operative flyskvadroner er kun oppsatt ved et mindre antall av disse. Stasjonene har forholdsvis store personelloppsetninger og forsvarsgrenens krigsoppsetning teller i dag ca 14 000 befal og ca 20 000 mannskaper, totalt ca 34 000.

Operative avdelinger i Luftforsvaret skal gjøres mer mobile og selvstendige. Dette vil oppnås ved å etablere et mobilt støtteapparat som følger enhetene når disse flytter. Hovedtyngden av personelloppsetningen vil på denne måten til enhver tid kunne konsentreres til de stasjoner som driver operativ virksomhet. Behovet for stasjonære og personellkrevende oppsetninger vil derved bli redusert. Et mål med omorganiseringen er å kunne redusere Luftforsvarets totale krigsoppsetning. Samtidig er det et overordnet mål å opprettholde luftstyrkenes slagkraft. Dette skal oppnås ved å satse på nytt materiell, økt kvalitet og kompetanse. En organisasjon der nødvendige støtteelementer følger med de operative avdelingene, vil gi økt fleksibilitet og effektivitet ved at en rekke flyplasser som i utgangspunktet ikke har krigsoppsetning også kan benyttes. Etablering av endret krigsstruktur i Luftforsvaret med nye krigsoppsetningsplaner, er en omfattende oppgave. For å sikre nødvendige investeringer til en ny krigsstruktur, er det avgjørende å foreta innsparinger på driftsiden. De militære utfordringene og behovet for streng prioritering av økonomiske midler tilsier at det må bygges inn størst mulig fleksibilitet og mobilitet i krigsstrukturen. Hensikten med omstruktureringen er å etablere en ny luftforsvarsstruktur under det sentrale nivået. Hovedmålet er et moderne og slagkraftig nasjonalt luftforsvar, organisert med bakgrunn i eksisterende og framtidige krav.

2.2.2 Todelte krigsoppsetninger

Framtidige krigsoppsetninger i Luftforsvaret kan prinsipielt deles i to hvor det skilles mellom:

• Stasjonære støtteelementer som settes opp ved de stasjoner og avdelinger som inngår i strukturen for å ivareta nødvendig vakthold og sikring, støtte til nasjonale styrker og ivaretakelse av vertslandsforpliktelser for allierte styrker.

• Mobile kampenheter med nødvendige støttefunksjoner, som primært vil være kampflyskvadroner og et antall luftverntaktiske enheter. I tillegg kommer et antall småfly- og helikopterskvadroner som settes opp ved mobilisering. Også deler av luftkommando og -kontrollstrukturen skal gjøres mobil for å oppnå større seighet. Dette gir større fleksibilitet og øker evnen til å løse krigsoppdrag.

2.2.3 Innnsatsfaktorer

Luftforsvarets erfaringer fra utviklingen og implementering av et mobilt konsept, er i stor grad vunnet i forbindelse med etableringen av forsvarsgrenens bidrag med kampfly til NATOs IRF-styrker. Det norske konseptet er testet og evaluert av NATO med gode resultater. En mobil flyskvadron vil bestå av fire avdelinger med adskilte oppgaver - operativ, teknisk, baseforsvar og støtte. Enhver mobil enhet vil ha denne organisasjonsformen, men oppsetningen vil kunne variere, avhengig av type avdeling.

Kampflyet F-5 har i mer enn 30 år vært i operativ tjeneste i Luftforsvaret. Som beskrevet i St meld nr 22 (1997-98), vil Forsvaret om få år anskaffe nye kampfly til erstatning for F-5 og tapte F-16. De nye kampflyene vil ha en bedret rekognoseringskapasitet, som sammen med moderne våpen vil gi en god multirollekapasitet. Det er et mål å oppnå en effektiv rollefordeling innenfor et jagerflyvåpen dimensjonert med sikte på å opprettholde fire operative jagerflyskvadroner. Av dette følger at F-5 vil bli utfaset og 336 skvadronen ved Rygge hovedflystasjon vil bli foreslått nedlagt.

Som omtalt i St meld nr 22 (1997-98) er utvikling og organisering av Luftkommando- og kontrollsystemet (LKK) planlagt basert på økt bruk av mobile enheter. Teknologisk oppdatering og utvikling mot større mobilitet innebærer at driftsnivået for LKK-systemet kan reduseres, samtidig som krav til reaksjonsevne og utholdenhet ivaretas. Oppgradering av LKK-systemet vil skje trinnvis. Behovet for, og avhengigheten av, statiske stridsanlegg vil bli redusert. Nye og mindre kontrollenheter forutsettes gjort taktisk mobile, slik at de kan følge operative avdelinger ved deployering. Nye radarer vil få en viss transportkapasitet og et nasjonalt, luftbåret radarsystem vurderes anskaffet. Det vil også bli vurdert å innføre nye, lette sensorer.

I utviklingen av luftvernet vil det bli lagt økt vekt på mobilitet, stridsutholdenhet og evne til å operere sammen på tvers av forsvarsgrenene og samvirke med avdelinger fra allierte nasjoner. Bakkebaserte luftvernsystemer er defensive styrker og velegnet som krisehåndteringsverktøy. En kombinasjon av luftvernstyrker som er tilpasset en bestemt infrastruktur og et antall mobile avdelinger som kan deployeres, vil ligge til grunn for framtidig luftvernstruktur og anvendelse av luftvern. Hensikten med en slik sammensatt stasjonær og mobil struktur er å kunne forsvare prioriterte punkter og områder og forsterke luftvernet utsatte steder gjennom såkalt kraftsamling. Luftforsvaret vil sette opp sju NASAMS-batterier («Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System»), hvorav ett batteri til Hæren, og ti batterier kanonluftvern av typen L 70. Hæren vil sette opp Robot 70 (RB 70) for hele Forsvaret, som et kortholds luftvernrakettsystem. Dette inkluderer ni batterier til Hærens avdelinger, seks batterier til støtte for Luftforsvarets NASAMS batterier og fire batterier som er disponible for forsvarskommandoene. Videre setter Hæren opp et antall RB 70-avdelinger til stasjonært forsvar av Sjøforsvarets installasjoner og til støtte for Hærens jegeravdelinger. Det vil bli vurdert om noe av materiellet til forsvar av Sjøforsvarets installasjoner skal organiseres som et femte RB 70-batteri som er disponibelt for forsvarskommandoene.

Luftvernoppdrag løses normalt ved å operere ulike teknisk avanserte våpensystemer samlet under en felles ledelse. De mobile luftvernstyrkene vil settes opp som luftverntaktiske enheter. Enhetene skal være i stand til å utføre oppdrag som forsvarsstyrker for både stasjonære avdelinger og mobile enheter.

Som støttefunksjoner regnes Luftforsvarets forvaltnings-, forsynings- og vedlikeholdstjeneste. Lokale forhold vil her kunne gi mindre forskjeller i organiseringen. Den mobile delen av støttefunksjonene vil følge de operative enhetene når disse deployerer. Oppsetningen og størrelsen på støttefunksjonen vil kunne variere, avhengig av type enhet som skal støttes. De mobile støtteelementene vil samarbeide tett med, og utfylle den tilsvarende eventuelle stasjonære organisasjon på stedet det skal flyttes til. På vedlikeholdssiden skal de være i stand til å reparere feil, inngå i stridsklargjøring av fly og reparere krigsskader.

Baseforsvaret omfatter alt aktivt og passivt forsvar av en stasjon med unntak av luftvern. Det har som oppgave å sikre den operative virksomheten og personellets overlevelsesevne. Tidsfaktoren spiller her en nøkkelrolle. I krig er baseforsvarsorganisasjonene tunge organisasjoner, både med hensyn til personell og materiell. Blant annet kreves betydelige mengder ingeniørmateriell. Funksjoner som inngår er skadereparasjon, brannvern-, rednings- og plasstjeneste, militærpolititjeneste, vakthold og sikring, sanitet og vern mot atomvåpen og biologiske og kjemiske våpen. Erfaringer fra etableringen av Luftforsvarets IRF-skvadron danner grunnlag for vurderingene av hvordan man både skal kunne betjene mobile og stasjonære avdelinger.

2.2.4 Endringer i Heimevernets støtte til Luftforsvaret

Heimevernstyrker til støtte for Luftforsvaret brukes i nåværende struktur til forsvar av utpekte stasjoner, i samsvar med det operative behovet som har vært fastlagt for Luftforsvaret. Nødvendig avdelings- og spesialutstyr for løsning av pålagte oppgaver stilles til disposisjon av Luftforsvaret. Stasjoner i Luftkommando- og kontrollsystemet (LKK) gis vakt- og sikringsstøtte fra landheimevernet.

I sammenheng med endringene innen Luftforsvaret, er også den framtidige bruken av Heimevernet til støtte for Luftforsvaret blitt vurdert. Heimevernets egenart er slik at det naturlig kan tilpasses en stasjonær struktur i lokalforsvaret. Luftvernvåpensystemene som i dag benyttes av Heimevernet, har begrenset verdi i et moderne stridsmiljø. I lavforsvarssammenheng er kostnadene i forhold til nytteeffekt sterkt avtagende. Tildeling av moderne våpensystemer vil ikke være i overensstemmelse med den fremtidige strukturløsningen for luftvernstyrkene, og vurderes ikke som operativt optimalt. I Luftforsvarets baseforsvarsorganisasjoner, hvor tidsfaktoren vil være avgjørende, kan Heimevernet sikre mobilisering og tidlig bemanning i en beredskapsfase. Disse fortrinn anbefales nyttiggjort ved at store deler av det stasjonære baseforsvaret ved Luftforsvarets flystasjoner med krigsoppsetning, settes opp av Heimevernet. For å forenkle styrkeproduksjonen og sikre en standardisering ved Luftforsvarets stasjoner, overføres i tillegg de styrker fra landheimevernet som i dag gir vakt og sikringsstøtte for stasjoner i LKK-strukturen til heimevernstyrker til støtte for Luftforsvaret. Styrkene vil bli gitt samme type oppdrag som ved Luftforsvarets øvrige stasjoner. Heimevernstyrker vil ikke bli benyttet i, eller være utstyrt for, å følge mobile enheter. Heimevernstyrkene som benyttes i baseforsvarsorganisasjonen vil ha samme organisatoriske tilhørighet som i dag, og vil som tidligere stilles under alminnelig kommando av operativ sjef ved beredskap og krig. Som en følge av endrede oppgaver skifter heimevernstyrker til støtte for Luftforsvaret navn fra Luftvernheimevernet (LVHV) til Luftheimevernet (LUHV).

Heimevernets krigsorganisasjon skal tilpasses de operative behov innenfor en total mobiliseringsstyrke på 83 000, med en høyeste personellramme på 90 000.

Den angitte løsningen innebærer en økning av styrker fra Heimevernet som vil være dedikert støtte til Luftforsvaret. Den endelige fordelingen av den totale styrkemålsetning er avhengig av operative vurderinger. Disse gjøres av forsvarssjefen som fordeler styrketall innenfor den totale rammen.

2.2.5 Endringer i krigsstrukturen

I den nye krigsstrukturen foreslås Luftforsvarets flystasjoner inndelt i hovedbaser og deployeringsbaser (jfr fig 2.1). De mobile kampenhetene skal dessuten være i stand til å operere fra andre flyplasser enn de krigsoppsatte. Disse er i den nye strukturen benevnt feltbaser. Det foreslås videre at antall krigsoppsatte flystasjoner reduseres til 12. Det legges opp til en struktur bestående av fire hovedbaser og åtte deployeringsbaser. Tiltakene ivaretar og sikrer krav til Forsvaret med hensyn til kostnadseffektive og framtidsrettede løsninger. For at innsparingspotensialet skal kunne realiseres, er det viktig at tiltakene vurderes og følges opp som deler av en helhet.

Hovedbaser

Hovedbasene vil være de tre krigsoppsatte hovedflystasjonene Rygge, Ørland og Bodø. I tillegg foreslås Bardufoss flystasjon gitt status som hovedbase for å oppnå enhetlig oppbygning av den nye krigsstrukturen (jfr kapittel 3). Hovedbasene vil i utgangspunktet ha fullstendige krigsoppsetninger. Disse fire stasjonene skal i fred forestå styrkeproduksjon av de operative kampenhetene. Videre skal de ha utvidet regionalt ansvar for å sette opp og utgangsdisponere kampenhetene etter styring fra øverstkommanderende i Sør-Norge og øverstkommanderende i Nord-Norge innen respektive kommandoområder. Hovedbasene vil ha ansvar for å etterforsyne enhetene i krise eller krig. I tillegg skal hovedbasene være i stand til å ivareta vertslandsstøtte for eventuelle NATO-forsterkninger i samsvar med inngåtte avtaler. Den stasjonære krigsoppsetningen vil i prinsippet være lik oppsetningen ved deployeringsbasene (se nedenfor), men hovedbasene vil ha noe tillegg for å ivareta styrkeproduksjonen og for å gi en begrenset kapasitet til krisehåndtering. Hovedbasene vil sette opp luftvernstyrker til forsvar av egen hovedbase, til forsvar av én eller flere deployeringsbaser, eller andre prioriterte områder. Videre settes det opp et antall luftverntaktiske enheter for løsning av strategiske og/eller operasjonelt mobile oppdrag.

Deployeringsbaser

Flystasjonene Torp, Gardermoen, Sola, Flesland, Værnes, Evenes, Langnes og Andøya foreslås etablert som deployeringsbaser i krigsstrukturen. Deployeringsbasene vil ha en redusert krigsoppsetning i forhold til hovedbasene, og liten eller ingen fredsoppsetning, avhengig av det enkelte fredsoppdrag. Ved tilførsel av operative og mobile kampenheter med sine støttefunksjoner til basene i krise og krig, skal basene være i stand til å etablere full operativ drift. Det vil på forhånd være inngått avtaler om hva slags støtte en deployeringsbase skal yte til mobile avdelinger. Disse vil være styrende for hva avdelingen selv vil medbringe. Deployeringsbasene skal i tillegg være i stand til å ivareta vertslandsstøtte for NATO forsterkningstyrker i samsvar med inngåtte avtaler. Andøya og Gardermoen flystasjoner vil ha ansvar for å støtte hovedbasene Bodø og Rygge, i forbindelse med oppsetting av 333- og 335 skvadronen. Det vil ikke bli gjort endringer i krigsoppsetningen ved Torp flystasjon før NATOs behov i forhold til allierte forsterkninger er klarlagt.

Feltbaser

I kategorien feltbaser inngår alle militære og sivile rullebaner som ikke er omtalt som hoved- eller deployeringsbaser. Feltbasene kan brukes om nødvendig, men det vil ikke bli gjennomført forberedende tiltak av noen art.

2.3 Endringer i fredsorganisasjonen

Fredsorganisasjonen er framfor alt et fundament for krigsstrukturen. For at Luftforsvaret skal ha tilsiktet operativ evne, må hovedelementene i krigsstrukturen være på plass allerede i fredstid. Dette gjelder først og fremst jagerflyvåpenet og luftkommando- og kontrollsystemet, inkludert overvåkningsfly og andre fly og helikoptre til støttefunksjoner. I tillegg til å produsere og vedlikeholde krigsstrukturen, foruten å gjennomføre mobilisering, skal Luftforsvaret i fred ivareta suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og støtte til det sivile samfunn. Organiseringen av forsvarsgrenen må dimensjoneres ut fra både nasjonale og allierte krav til understøttelse av luftoperasjoner. For å oppnå en rasjonell og forsvarlig styrkeproduksjon til krigsstrukturen og en kostnadseffektiv løsning av fredsoppgavene tilpasset de økonomiske rammene, må hele forsvarsgrenens fredsorganisasjon utvikles parallelt med utviklingen av den framtidige krigsstruktur. Dette forutsetter en rask konkretisering og iverksetting av nødvendige omstillingstiltak. De etterfølgende forslag til endringer har både en direkte forankring i utviklingen av ny krigsstruktur, og behovet for en mer kostnadseffektiv og rasjonell fredsorganisasjon.

I den nye fredsorganisasjonen (jfr fig 2.2) vil virksomheten bli konsentrert til færrest mulig stasjoner. Gjennom et utvidet regionalt ansvar for de fire hovedflystasjonene er en av målsettingene å redusere virksomheten ved de øvrige flystasjoner. Hovedflystasjonene forutsettes tildelt et særlig ansvar for styrkeproduksjon til krigsstrukturen. Hovedflystasjonene er og vil være sammenlignbare i virksomhetsmessig sammenheng. Departementet foreslår å konsentrere flystasjonenes fredsdrift til Rygge-, Ørland-, Bodø- og Bardufoss hovedflystasjoner, samt til flystasjonene Gardermoen og Andøya. Gardermoen flystasjon har ansvar for å understøtte Luftforsvarets tunge transportfly (335 skvadronen), mens Andøya flystasjon har ansvar for understøttelse av maritime overvåkningsfly (333 skvadronen). I tillegg foreslås Sola flystasjon gitt kadrestatus. Banak flystasjon vil bli underlagt Bodø hovedflystasjon som den største operative bruker. Øvrige flystasjoner i fredsorganisasjonen (Torp, Flesland, Værnes og Evenes) foreslås satt på mobiliseringsstatus. Rullebanen ved Kjeller blir drevet som en integrert del av Luftforsvarets forsyningskommando, mens Luftforsvaret i forholdet til Luftforsvarets skolesenter Kjevik, benytter seg av Kjevik lufthavn.

Sensorstrukturen i Luftkommando- og kontrollsystemet er grunnlaget for overvåkning av luftrommet. Aktivitetsnivået i fred må optimaliseres i forhold til kostnader, samtidig som reaksjonsevne og utholdenhet i forhold til primæroppgaven ivaretas. Teknologisk oppdatering og utvikling mot større mobilitet innebærer at driftsnivået kan reduseres. Ved å ta i bruk ny teknologi kan virksomheten konsentreres til færre anlegg og derved unngå unødig stasjonær tilleggskapasitet. Kontroll- og varslingssenter Reitan foreslås derfor nedlagt.

Kravene til operativ evne skal være dimensjonerende for støttevirksomhetene. Avhengig av ansvar for støtte ut over den lokale stasjons- eller skoleorganisasjonen, vil det være forskjeller i vedlikeholdsorganisasjonen. Et nytt mellomnivå vedlikehold av flyskrog og avionikk for F-16 foreslås sentralisert til Bodø hovedflystasjon. Alt tyngre motorvedlikehold foreslås utført ved Luftforsvarets forsyningskommando.

Grunnleggende befalsutdanning i Luftforsvaret gjennomføres ved to befalsskoler som deler av henholdsvis Luftforsvarets skolesenter Stavern og Luftforsvarets skolesenter Kjevik. Undervisningen er identisk og dubleringen fordrer store ressurser. Det foreslås derfor at den grunnleggende befalsutdanningen samles i en felles skole som lokaliseres til Luftforsvarets skolesenter Kjevik, med avdelingsbetegnelse Luftforsvarets befalsskole.

Samtlige inspektorater som har et faglig ansvar relatert til operasjonene ved en flystasjon, foreslås lokalisert til Rygge hovedflystasjon. Samlokalisering av Baseforsvars-, Flytryggings- og Evalueringsinspektoratene med Lufttjeneste- og Luftverninspektoratene, som begge allerede er flyttet til Rygge, skal sikre kraftsamling av kapasiteter og kompetanse om en helhetlig utvikling av Luftforsvaret.