4 Delprivatisering og børsnotering av Telenor

Det vises til at Stortingets i tilknytning til behandling av statsbudsjettet for 1999 vedtok å be Regjeringen legge fram forslag i 1999 om delprivatisering og om børsnotering av Telenor, jf. Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr I (1998-99).

4.1 Vurdering av delprivatiseringsspørsmålet

Delprivatisering er vurdert med utgangspunkt i følgende forhold:

• Ivaretakelse av behovet for samfunnsmessig og sektorpolitisk styring

• Forhold knyttet til eierstyring

• Rolle-og ansvarsforhold

• Betydningen av eierformen for selskapets videre utviklingsmuligheter

4.1.1 Ivaretakelse av behovet for samfunnsmessig og sektorpolitisk styring

Sentrale deler av det nye regelverket for et telemarked med alminnelig konkurranse er spesielt innrettet for å ivareta hovedmålene i telepolitikken. Dette gjelder USO-forpliktelsen og maksimalprisordningen som er hjemlet i konsesjonen til Telenor AS, og som selskapet er pålagt i kraft av sin ledende stilling på det norske telemarkedet.

Det samme gjelder forpliktelsene vedrørende åpen og ikke-diskriminerende tilgang til grunnleggende nett og tjenester og samtrafikk som pålegges virksomhet ut fra kriteriet om sterk markedsstilling. Telenors utførelse av spesielle samfunnspålagte oppgaver skjer ikke lenger gjennom pålegg fra eier, men er basert på forretningsmessige avtaler mellom staten og selskapet. Siden dette er oppgaver som konkurrerende aktører i den nærmeste framtid neppe er i stand til å utføre på en betryggende måte, må en imidlertid ved en endring av eierskapet sikre staten opsjon på fortsatt å kjøpe disse tjenestene fra selskapet så lenge staten selv finner det formålstjenlig. Dette vil bli sikret gjennom konsesjonsvilkår. Noe lenger fram kan det være grunnlag for å åpne for at flere aktører kan gi tilbud på å levere disse samfunnstjenestene.

Det nye regelverket og tilsynsordningene på teleområdet er utformet med tanke på en situasjon med alminnelig markedskonkurranse på likeverdige vilkår. Den sektorpolitiske styringen er dermed forutsatt ivaretatt gjennom reguleringsinstrumenter som omfatter alle aktørene på markedet.

Det er imidlertid gjennom statens eierskap lagt til grunn at Telenor nytter informasjons- og kommunikasjonsteknologien til å opprettholde desentraliserte lokaliseringer. Selv om teknologi og konkurransesituasjon er bestemmende for organisering og lokalisering av konsernets virksomhet, har Telenor hatt betydelig mulighet til å velge effektive og lønnsomme desentrale løsninger for flere deler av virksomheten. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at den etablerte lokaliseringsstrategien for Telenor er basert på selskapets egne forretningsmessige interesser. Landsdekkende tilstedeværelse skaper «goodwill», og fordeler knyttet til mer stabil arbeidskraft i distriktene gjør at Telenor selv har sett seg tjent med å opprettholde desentrale lokaliseringer.

4.1.2 Eierstyring

I diskusjonen av statens eierrolle i næringslivet understrekes ofte betydningen av at eierskapet utøves på en mest mulig profesjonell måte. Med profesjonell eierstyring sikter en som regel til at målene for eierskapet er klare og konsistente, og at eieren har kapasitet og kompetanse til effektiv oppfølging av virksomheten.

Flere eiere vil i seg selv kunne bidra til en mer effektiv eieroppfølging ved å utnytte komplementær kompetanse. Staten som eier besitter f.eks. relativt liten industriell kompetanse. Et delt eierskap vil dessuten føre til en grundigere vurdering av selskapets forretningsstrategier, investeringsprosjekter og økonomiske resultater.

Ved børsnotering vil kursutviklingen bli et viktig signal og legge et økt og vedvarende press på selskapet til å fatte de beslutninger som best tjener verdiskapningen. Sentralt i en slik prosess vil være den oppmerksomhet selskapet vil få fra profesjonelle investorer, finansanalytikere, banker og fondsmeglere. Børsnotering vil også gjøre statens egen vurdering av verdiutviklingen enklere og mer realistisk enn det som kan oppnås med de årlige verdivurderinger som staten nå får utført.

Det vil være en fordel å få inn andre investorer som vurderer den samlede risiko i Telenors engasjementer, sælig ift. utenlandsengasjementene som utgjør en stadig voksende andel av virksomheten. Det kan argumenteres med at denne risikoen allerede vurderes av andre aktører, fordi Telenor i hovedsak går inn i utenlandsprosjekter (særlig på mobilområdet) sammen med andre selskap («joint ventures»). Det er imidlertid ingen andre investorer som i dag vurderer den samlede risiko i Telenorkonsernet. En delprivatisering vil endre dette.

Etablering av en langsiktig og stabil utbyttepolitikk er nødvendig for å kunne utøve et profesjonelt eierskap. En delprivatisering av selskapet vil legge til rette for større forutsigbarhet i utbyttepolitikken, jf. aksjelovens alminnelige bestemmelse om at generalforsamlingen ikke kan vedta høyere utbytte enn det styret foreslår eller godtar.

Staten har hittil fått høy og konkurransedyktig avkastning på sine kapitalplasseringer i Telenor AS, men statens risikoeksponering ved å investerere i Telenor er også høy og økende. Ut fra en ren risiko-/porteføljevurdering vil derfor staten kunne være tjent med å selge seg ned i selskapet.

4.1.3 Rolle- og ansvarsforhold

Staten regulerer og kontrollerer i dag et telemarked i full konkurranse. Samtidig er staten eneeier av det ledende selskapet i sektoren.

Selv om staten er påpasselig med å holde eier- og regulatørsaker adskilt, vil selskapsretten i en situasjon med flere eiere skape større tillit til at reglene respekteres. Selskapsretten gir bl.a. den enkelte aksjonær en rekke rettigheter som medfører strenge krav til selskapsorganenes beslutningsprosedyrer.

4.1.4 Betydningen av eierformen for Telenor

For Telenor vil dagens eierform etter hvert kunne medføre ulemper i det konkurransemarked som nå tar form i telesektoren, og som bl.a. kjennetegnes av restruktureringer, alliansedannelser og industrielt samarbeid med delt eierskap. Sentrale problemstillinger som dagens eierform reiser er bl.a. følgende:

• Telenors mål om størst mulig verdiskapning og avkastning for eieren kan ikke måles bare gjennom regnskapsavleggelsene, men må suppleres med estimater for å kunne gi et tilnærmet riktig bilde av de reelle verdier som skapes. Slike beregninger gir imidlertid ikke den samme realisme som den løpende verdivurderingen for børsnoterte selskaper. Telenor har derfor en krevende formidlingsoppgave både i forhold til eier, långivere, ratingbyråer, partnere og offentligheten når resultatene skal presenteres og evalueres.

• Det er et problem at beslutninger om utbytte fra selskapet ikke konsekvent ses i sammenheng med selskapets verdiskapning og behovet for å tilbakeholde kapital for å kunne investere i prosjekter med høyere forventet avkastning enn ved alternative plasseringer.

• Skal Telenor beholde og utvikle den styrke som er nødvendig for å opprettholde en ledende posisjon i Norge, må selskapet vokse i utlandet ved å demonstrere sin kompetanse og omstillingsevne. Det er nå i de nærmeste årene etter åpningen for internasjonal konkurranse at de mest interessante investeringsmulighetene trolig vil åpne seg. For at Telenor skal kunne benytte seg av dette investeringspotensialet må en påregne behov for betydelige kapitalforhøyelser i denne perioden. Som heleid statsaksjeselskap er det bare staten som kan tilføre selskapet ny egenkapital utover det som skapes gjennom driften, mens børsnoterte konkurrenter med gode prosjekter kan hente inn nødvendig egenkapital fra markedet.

• Bruk av egenkapitalinstrumenter, herunder oppgjør i form av aksjer, er vanlig i forbindelse med fusjoner, oppkjøp, restruktureringer m.v. Telenor har ikke muligheter for å tilby slike løsninger og vil derfor ha en ulempe i forhold til konkurrenter som kan friste med mer attraktive oppgjørsformer enn kun kontanter. Spesielt ved store transaksjoner vil aksjeutstedelse ofte kunne være en forutsetning for å kunne gjennomføre en fornuftig handel.

• Telenors internasjonale satsing har hittil i hovedsak vært basert på «joint ventures» med ulike samarbeidspartnere. En videreutvikling av modellen med prosjektsamarbeid forutsetter et mer forpliktende industrielt samspill mellom partene for å oppnå synergier.

Fordi en delprivatisering av Telenor vil gi selskapet bedre rammebetingelser mht. operasjonell drift og kapitalforhold, er det naturlig at en delprivatisering vil fortone seg overveiende fordelaktig for selskapet. Det er imidlertid også gode grunner til at selskapet vil være tjent med at staten opprettholder en strategisk eierposisjon. For selskapet vil staten som deleier kunne bidra til stabilitet og langsiktighet i eierforholdet og bl.a. forhindre at selskapet blir kjøpt opp og kontrollert av et større internasjonalt telekonsern.

4.1.5 Internasjonal privatiseringsstatus

Internasjonalt er de fleste nasjonale teleselskap allerede delprivatisert. jf. tabell 4.1 for en oversikt over status i Europa.

4.2 Alternative privatiseringsmodeller

I utgangspunktet synes følgende tre hovedmodeller for en delprivatisering av Telenorkonsernet å være mest aktuelle:

Modell 1: Rettet emisjon/sammenslåing med strategisk partner

Modell 2: Børsintroduksjon kombinert med emisjon/salg av aksjer fra staten

Modell 3: En kombinasjon av modell 1 og 2 ovenfor

4.2.1 Modell 1 - Rettet emisjon/sammenslåing med strategisk partner

Den viktigste fordelen med denne modellen er at man kan oppnå en form for «skreddersøm» i forhold til valg av strategisk partner. For Telenor og staten bør en rettet emisjon eller en sammenslåing med en strategisk partner derfor være drevet av følgende tre sentrale forutsetninger/kriterier:

• Størrelse/stordriftsfordeler vil være meget viktige konkurransefaktorer for telekommunikasjonsselskaper i årene framover. En strategisk allianse som sikres gjennom eierskap vil styrke Telenor og kunne bidra til å gi selskapet en mer konkurransedyktig inntekts- og kostnadsposisjon. Dette tilsier at Telenor bør inngå en strategisk allianse med en annen stor eller større telekommunikasjonsaktør. Den nye alliansen må kunne fremstå med økt finansiell styrke og handlefrihet til å kunne gjennomføre større, kapitalkrevende prosjekter og må ha et potensial for å kunne skape et bredere inntektsgrunnlag og reduserte kostnader for Telenor.

• Telenor vil kunne få tilført spesiell kompetanse/fortrinn og/eller utvidet markedsadgang. Telenor vil i tiden framover i større grad kunne få behov for å få tilført både kunnskap og kapital for å opprettholde sin konkurranseposisjon. En sterk alliansepartner kan dekke dette behovet og i tillegg gi Telenor økt troverdighet/styrke til å gjennomføre både nasjonale og internasjonale markedsframstøt.

• Staten/Telenor vil kunne oppnå økt verdi på sitt aksjeinnehav. Strategisk verdi vil i situasjoner hvor kontroll kan oppnås og eiermessig integrasjon kan gjennomføres, normalt overgå markedets finansielle prising.

4.2.2 Modell 2 - Børsnotering

Markedets overvåkende og disiplinerende funksjon, gjennom en løpende vurdering av verdiutviklingen, legger til rette for at drift og disposisjoner for øvrig gjennomføres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Dette er i tråd med Telenors overordnede mål i dag om å skape størst mulig verdier for eieren. Kravet om at selskapet drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper blir spesielt viktig i dagens situasjon med nedbygging av faktiske og regulatoriske konkurransebarrierer, både i hjemmemarkedet og internasjonalt.

Likviditet i annenhåndsomsetningen og løpende verdifastsettelse legger til rette for bruk av aksjer som oppgjørsform/kapitalkilde for ny egenkapital. Selskaper i en ekspansjons-/vekstfase kan ofte være tjent med å bruke aksjer som oppgjørsform ved oppkjøp av mindre virksomheter og i fusjoner og andre former for selskapssammenslåinger.

Samtidig som forholdene er lagt til rette for tilførsel av egenkapital vil markedet fungere som et eksternt «kontrollorgan» gjennom at aktørene i markedet, i tillegg til ledelse og styre, får anledning til å vurdere investeringsmulighetene for selskapet.

Siden BT ble privatisert i 1984 har de fleste europeiske land børsnotert sine statlige telekommunikasjonsselskaper, jf. tabell 4.1. En børsnotering av Telenor vil dermed følge trenden internasjonalt. Eierformen vil kunne få større betydning for utviklingen av samarbeidsrelasjonene i årene framover.

4.2.3 Modell 3 - Kombinasjon av rettet emisjon/sammenslåing med strategisk partner og børsnotering

En kombinasjon av en rettet emisjon/sammenslåing med en strategisk partner og børsnotering synes i utgangspunktet å kunne forene fordelene med de to andre modellene. Problemet er at en slik kombinert modell som regel vil være svært vanskelig å gjennomføre i praksis. Det er sjelden en slik anledning byr seg, og transaksjonsstrukturen kan derfor lett bli for komplisert å håndtere. Etter det Samferdselsdepartementet kjenner til har da også alle initielle delprivatiseringer av teleselskaper i Europa skjedd etter modell 1 eller 2.

4.3 Modeller for en delprivatisering av deler av konsernet

Selv om avtalen om slå sammen Telenor og Telia er basert på at hele virksomheten omfattes, vil Samferdselsdepartementet også redegjøre for de viktigste konsekvensene av to modeller for en delprivatisering av deler av Telenorkonsernet som også har vært fremme som alternativer ifm. vurderingen av Telenors eierform:

Modell 4: Kun Telenor International delprivatiseres, mens resten av konsernet beholdes som statsaksjeselskap

Modell 5: Telenor Nett skilles ut og beholdes som statsaksjeselskap, mens resten av konsernet delprivatiseres

Disse modellene representerer på en måte to ytterpunkter i vurderingen av alternativene for staten. I vurderingen av Telenor International er det forutsatt at det som skilles ut er de tilknyttede selskapene og den utenlandske prosjektporteføljen.

4.3.1 Modell 4 - Kun Telenor International delprivatiseres, mens resten av konsernet beholdes som statsaksjeselskap

Den viktigste fordelen med en delprivatisering av kun Telenor International er at man får redusert statens engasjement innenfor det området som fremover har det største kapitalbehovet, og hvor risikoeksponeringen er spesielt høy. Staten vil dessuten kunne beholde full kontroll over den norske kjernevirksomheten.

En delprivatisering av kun Telenor International vil imidlertid lett føre til reduserte utviklingsmuligheter for Telenorkonsernet forøvrig. Utviklingen av den internasjonale virksomheten har skjedd på basis av Telenors sterke posisjon på enkelte områder, spesielt innenfor mobiltelefoni. Samspillet og utvekslingene av erfaring og kunnskap mellom virksomheten i International og de øvrige virksomhetene i konsernet er betydelige, og den fremtidige utviklingen av virksomhetene i Norge vil således kunne bli påvirket negativt dersom International blir skilt ut fra konsernet. Motsatt ville en slik utskillelse svekke mulighetene for suksessrike internasjonale satsinger. I forhold til dagens integrerte konsernmodell vil en kunne miste tilgangen til en rekke ressurser og dermed øke kostnadsnivået. En viktig grunn til at Telenor i dag er en interessant i partner i«joint-ventures», konsortier o.l. i andre land er nettopp at selskapet tilfører kompetanse som forretningsenhetene i Norge besitter.

Telenor International vil også kunne ha en begrenset attraktivitet som selvstendig selskap hos finansielle investorer fordi prosjektene er i en tidlig fase preget av stor usikkerhet, og fordi morselskapet i flere år fremover vil ha en negativ kontantstrøm som følge av et stort investeringsbehov. En delprivatisering av kun Telenor International vil høyst sannsynlig også være en tidkrevende prosess, spesielt ettersom man må påregne å måtte henvende seg til et relativt stort utvalg av potensielle strategiske investorer, samt gjennomføre omfattende forhandlinger.

4.3.2 Modell 5 - Telenor Nett skilles ut og beholdes som statsaksjeselskap, mens resten av konsernet delprivatiseres

Spørsmålet om å innføre et strukturelt skille mellom nett- og tjenesteområdet er tidligere behandlet i St. meld. nr. 17 (1997-98), hvor departementet frarådet en slik løsning. Stortingsflertallet hadde ingen merknader til dette. I stortingsmeldingen ble det bl.a. pekt på at en rekke tjenester er tett integrert i telenettet, og at grensene mellom hva som kan sies å tilhøre hhv. nett- og tjenestesiden er under stadig forandring. Det ble også vist til at uten et tett samarbeid mellom nett- og tjenesteområdet vil innovasjonsevnen kunne bli vesentlig redusert.

Det er grunn til å legge til at det i utgangspunktet er stor forskjell mellom telenett og annen nettinfrastruktur (bl.a. kraftnett og jernbanenett) hvor eiermessig utskilling har vært trukket fram som eksempler på hvordan konkurransen kan stimuleres. Mens kraftnettet overfører enveis elektrisk kraft til sluttbruker basert på en teknologi som har vært uforandret gjennom en årrekke, overfører telenettene et økende antall interaktive tjenester mellom to eller flere parter. Produksjonen av disse tjenestene er i stor utstrekning integrert i nettinfrastrukturen, samtidig som både infrastruktur og tjenesteproduksjon er gjenstand for en meget rask teknologisk utvikling. Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om det er hensiktsmessig å drøfte et skille mellom nett- og tjenesteområdet for å stimulere konkurransen i markedet.

Telenor Nett vil som et selvstendig selskap i utgangspunktet få en meget dominerende markedsposisjon. Når avstanden til det verdiøkende tjenesteleverandørmiljøet blir større, kan det imidlertid lett skje at selskapet gradvis blir sterkt svekket. Det vises til at det allerede er etablert konkurranse på nettinfrastruktur, slik at det ikke er mulig å pålegge andre aktører å benytte nettselskapet som leverandør av nettkapasitet. Dessuten må en ta hensyn til at skillet mellom fastnett og mobilnett er i ferd med å forsvinne. Konkurrerende aktører vil derfor kunne integrere nettløsninger og oppnå mer effektiv produksjon enn en ren fastnettoperatør.

Et sannsynlig scenario vil etter dette være at den delprivatiserte delen av Telenorkonsernet, for fortsatt å sikre tilgang til eget fastnett, ville investere i et nytt bredbåndsnett i de deler av landet der slike investeringer ville være bedriftsøkonomisk lønnsomme. Det utskilte nettselskapet vil på sin side kunne risikere å bli marginalisert i de mest lønnsomme områdene og sitte igjen med en virksomhet som i hovedsak ville bestå i å formidle tradisjonell telefoni i de områdene som ikke blir dekket av de nye konkurrerende bredbåndsnettene. En slik utvikling vil føre til at en neppe vil oppnå sektorpolitiske fordeler av utskillingen. Selv om et utskilt nettselskap i statlig eie kan styres mer direkte, og derfor lettere kan tenkes brukt som et eget sektorpolitisk instrument, vil trolig utviklingen på telemarkedet, også når det gjelder bruk av teknologi, legge best til rette for realiseringen av de telepolitiske mål. Samferdselsdepartementet har på denne bakgrunn vurdert det som mer interessant å se nærmere på hvordan konkurransen kan forsterkes ved å gi andre aktører utvidet tilgang til Telenors nettressurser, og for øvrig stimulere aktørene til å nytte annen eksisterende eller ny infrastruktur til konkurrerende tjenesteproduksjon, jf. St. meld. nr. 24 (1998-99) Om enkelte regulatoriske spørsmål i telesektoren.

Det pekes også på at denne privatiseringsmodellen vil være prisingsmessig lite fordelaktig for staten som eier. Det vil skje en verdiforvitring av Telenor, som følge av at konkurranseposisjonen til konsernet vil bli markert svekket.

4.4 Sammenslåing av Telenor og Telia og delprivatisering og børsnotering av det nye selskapet

Sammenslåingen av Telenor og Telia er egnet til å møte og utnytte de raske og omfattende strukturelle endringer som skjer på det internasjonale telemarkedet. Regeringen ser det som viktig å opprettholde et sterkt teleselskap med nasjonal forankring for å sikre landsdekkende tilbud av moderne og avanserte tele- og IT-tjenester til lave priser. Etableringen av et sterkt nordisk telekonsern som får en størrelse og konkurransekraft som fremmer kostnadseffektivitet og innovasjon, vil legge best til rette for dette. Dette vil gi forretningsmessige fordeler, økt konkurransekraft og større verdier for eierne. En felles nordisk aktør vil ha vesentlig større muligheter til å utnytte potensialet for ekspansjon og verdiskapning i det internasjonale telemarkedet.

Både Telenor og Telia er effektive selskaper med avansert teknologi og infrastruktur og et bredt tjenestespekter. Prisene på teletjenestene i de to land er blant de laveste i verden. Samtidig har de to selskapene aktivt utnyttet nye markedsmuligheter innenfor tele-og IT-området og benyttet sine konkurranse-og kompetansefortrinn i en målrettet satsing internasjonalt. Telenor og Telia er derfor i utgangspunktet noe langt mer enn tradisjonelle teleselskaper.

En sammenslåing av de to selskapene vil skape et vesentlig sterkere forretningsfundament gjennom de betydelige synergigevinster som kan oppnås både på kostnads- og inntektssiden. Det er forventet betydelige årlige resultatforbedringer som følge av identifiserte synergimuligheter. En del av synergiene vil bli hentet ut ved personalreduksjoner. Personalbehovet antas isolert sett å bli redusert med om lag 2000 årsverk som et resultat av selve sammenslåingen. I tillegg kommer personalkonsekvenser av løpende effektivisering. Personalreduksjonene vil i hovedsak skje innenfor nettdrift, tekniske støttefunksjoner og administrasjon. Det sammenslåtte selskapet vil i utgangspunktet ha over 50 000 ansatte slik at nedbemanningen som en følge av sammenslåingen vil bli relativt liten i forhold det de to selskapene hver for seg har gjennomført i løpet av de seneste årene. Det er også viktig å understreke at sammenslåingen vil legge til rette for økt konkurransekraft og dermed større verdiskaping og sysselsetting på de områdene av tele-/IT-markedet som ekspanderer mest.

På grunn av forventet resultatforbedring og økt konkurranseevne antas markedsverdien av det nye selskapet å å bli vesentlig høyere enn verdien av de to selskapene hver for seg.

De fleste argumenter som er anført for å gjennomføre en delprivatisering og børsnotering av Telenor på selvstendig basis, gjør seg like sterkt gjeldende for det sammenslåtte selskapet. Det at det nye selskapet får to statlige eiere utgjør imidlertid etter Regjeringens oppfatning i seg selv et argument for privatisering. En delprivatisering og børsnotering av det nye selskapet tilfører et «eksternt måleparameter» som vil lette og effektivisere styringen av selskapet og samarbeidet mellom de to statlige eierne.

Regjeringen mener på denne bakgrunn at en sammenslåing av Telenor og Telia og en påfølgende delprivatisering og børsnotering av det nye selskapet vil være den beste måten å gjennomføre Stortingets vedtak på.

4.5 Sammenslåingens betydning for konkurranseutviklingen på det norske telemarkedet - Konkurranserettslig behandling

På oppdrag av Arbeids- og administrasjonsdepartementet har Konkurransetilsynet foretatt en vurdering av de konkurransemessige virkninger i det norske markedet av en sammenslåing av Telenor og Telia. Konkurransetilsynet påpeker at Telia gjennom sitt datterselskap Telia Norge er det nærmeste en kommer en fullskalakonkurrent til Telenor i Norge, og at Telia Norge også er den største av få store konkurrenter i flere delmarkeder. At Telenor og Telia slås sammen vurderes på denne bakgrunn å kunne utgjøre et betydelig konkurransemessig problem. De konkurransebegrensninger en evt. sammenslåing vil medføre, kan imidlertid etter tilsynets mening motvirkes dersom Telias aktiviteter i telemarkedet i Norge avhendes til en eller flere aktører som opptrer uavhengig av Telenor og Telia.

Sammenslåingen av Telenor og Telia er underlagt meldeplikt etter EUs rådsforordning 4064/89 om tilsyn med foretakssammenslutninger (fusjonsforordningen). Etter EØS-avtalens regler for kompetansefordeling mellom EFTAs overvåkningsorgan; ESA, og Europakommisjonen er det sistnevnte som skal behandle saken. Kommisjonen vil i løpet av sin saksbehandling konsultere nasjonale konkurransmyndigheter, som også har anledning til å komme med innspill til Kommisjonens behandling av saken. Kommisjonen har kompetanse til å godta sammenslåingen med eller uten betingelser, og til å nedlegge forbud mot den. Regjeringen vil vurdere evt. konkurransepolitiske tiltak når Kommisjonens behandling er ferdigstilt.

Samferdselsdepartementet legger vekt på at en sammenslåing av Telenor og Telia kan forventes å gi samfunnsmessige effektiviseringsgevinster i form av reduserte kostnader til fordel for både andre tjenesteytere og sluttbrukere. En sammenslåing vil skape bedre forutsetninger for å møte de raske og omfattende strukturelle endringer i telemarkedet både nasjonalt og internasjonalt. Selv et sammenslått selskap av Telenor og Telia vil være en relativt liten aktør både i et europeisk og globalt perspektiv.