Del 3
Resultater i kommunal sektor

14 Utviklingen i kommuneøkonomien fram til 2006

14.1 Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren

Kommunal- og regionaldepartementet viser til analysen av den økonomiske situasjonen i kommunesektoren som Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi presenterte i aprilrapporten for 2007. Departementet slutter seg til utvalgets situasjonsforståelse.

Realveksten i kommunesektorens inntekter har i 2004, 2005 og 2006 vært høy med henholdsvis 3,7 prosent, 3,0 prosent og 5,6 prosent. Sysselsettingen og driftsutgiftene har også økt de siste årene, men mindre enn inntektene. Deler av inntektsveksten har dermed vært benyttet til å styrke den økonomiske balansen, noe som var nødvendig etter flere år med svake driftsresultater.

Som følge av den uvanlig høye skatteinngangen i 2006, anslås kommunesektorens samlede inntekter i 2007 å vokse lite i forhold til det faktiske inntektsnivået i 2006. Regnet i forhold til det oppjusterte inntektsnivået for 2006 ligger det an til en reduksjon i frie inntekter fra 2006 til 2007.

Ifølge Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi bør netto driftsresultat over tid ligge på om lag tre prosent av driftsinntektene. Et slikt nivå vil sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å sette av midler til framtidig bruk og til egenfinansiering av investeringer. I 2006 fikk både kommunene og fylkeskommunene samlet sett et betydelig driftsoverskudd. For kommunesektoren som helhet anslås netto driftsresultat til 5,5 prosent av inntektene i 2006, mot 3,6 prosent av inntektene i 2005. I 2004 var netto driftsresultatet 2,2 prosent, noe som igjen var en klar økning fra årene før. Det svært høye driftsresultatet i 2006 må ses i sammenheng med uventet høy skatteinngang mot slutten av fjoråret, men indikerer at sektorens handlefrihet i 2006 ble vesentlig forbedret i forhold til noen år tilbake. De gjennomgående gode driftsresultatene i 2006 indikerer at kommunesektoren har oppnådd økonomisk balanse. Dersom kommuneopplegget for 2007 ses i sammenheng med den faktiske inntektsutviklingen i 2006, legger staten til rette for at sektoren kan opprettholde den økonomiske balansen og samtidig ha rammebetingelser til å gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud. I hvilken grad dette målet nås, vil også avhenge av om kommunene og fylkeskommunene lykkes med fornying, effektivisering og nytenking. Sektoren må ta et helhetlig ansvar for fornyingsarbeidet, og det lokale effektiviseringsarbeidet i tjenesteproduksjonen må videreføres.

14.2 Kommunesektorens plass i norsk økonomi

I tabell 14.1 er det vist noen indikatorer for kommunesektorens plass i norsk økonomi. Indikatorene tegner i grove trekk et stabilt bilde av kommunesektorens plass i norsk økonomi fra 1980 og fram til 2006. Nedgangen fra 2001 til 2002 målt ved samtlige indikatorer har sammenheng med at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten (sykehusreformen).

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. Målt som andel av bruttonasjonalprodukt for fastlands-Norge har kommunesektorens utgifter vært relativt stabile, med unntak av en markert nedgang i 2002 i forbindelse med at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Siden da har andelen ligget på om lag 18-19 prosent. De to siste årene har andelen vært i underkant av 18 prosent, i første rekke som følge av at en mindre andel av de samlede realinvesteringene har vært i kommunal sektor. Den kommunale investeringsandelen viser større svingninger fra år til år. Investeringer svinger generelt mer enn konsum, og den kommunale andelen varierer både som følge av svingninger i kommunale investeringer og som følge av svingninger i investeringene i norsk økonomi totalt sett.

Målt i forhold til utførte timeverk i norsk økonomi, utgjorde sysselsettingen i kommunesektoren i underkant av 20 prosent før spesialisthelsetjenesten ble overført til staten. Siden da har andelen ligget i overkant av 15 prosent. Målt i forhold til utførte timeverk i offentlig sektor, utgjør den kommunale sysselsettingen nærmere 58 prosent. Målt i antall sysselsatte personer er tallene noe høyere, som følge av at deltidsandelen er høyere i kommunesektoren enn i norsk økonomi samlet sett.

14.3 Inntekts- og aktivitetsutvikling

Aktiviteten i kommuneforvaltningen kan måles med en indikator hvor sysselsetting målt i timeverk, produktinnsats og bruttoinvesteringer inngår som komponenter. I figur 14.1 sammenlignes aktivitetsveksten i kommuneforvaltningen med veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioden 1980-2006.

I 2006 økte aktivitetsnivået i kommunesektoren med 2,2 prosent. Veksten i bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge var 4,6 prosent. Dette må ses i sammenheng med den sterke høykonjunkturen i norsk økonomi.

I tabell 14.2 vises aktivitetsveksten i kommunesektoren i perioden 1990-2006 dekomponert i utvikling i sysselsetting, produktinnsats (vareinnsats) og bruttoinvesteringer. Gjennomsnittlig årlig aktivitetsvekst i perioden var 2,2 prosent.

I tabell 14.3 vises realutviklingen i kommunesektorens samlede inntekter og frie inntekter fra 1990-2006. Gjennomgående i perioden har veksten i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene. Dette har i særlig grad sammenheng med at reformer og satsinger innen pleie- og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert ved øremerkede tilskudd. Økningen i frie midler som skyldes at øremerkede ordninger innlemmes eller at det bevilges midler til finansiering av nye oppgaver som pålegges kommunesektoren, regnes imidlertid ikke med i veksten i frie inntekter. Det innebærer at disse tallene undervurderer utviklingen i andelen frie inntekter.

Veksten i samlede inntekter i 2006 anslås til om lag 12,8 milliarder kroner, som utgjør 5,6 prosent. Veksten i de frie inntektene anslås til om lag 10,3 milliarder kroner, eller 6,3 prosent.

14.4 Netto driftsresultat

Netto driftsresultat for kommuner og fylkeskommuner angir forholdet mellom driftsinntekter og driftsutgifter, medregnet netto renteutgifter og låneavdrag. Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi anser netto driftsresultat som den primære indikatoren for økonomisk balanse i kommunesektoren. Netto driftsresultat viser hvor mye som kan avsettes til framtidig bruk og til egenfinansiering av investeringer. Netto driftsresultat kan dermed sies å være et uttrykk for kommunesektorens økonomiske handlefrihet. For at kommunesektoren skal være i stand til å sette av midler til egenfinansiering av investeringer og oppnå sunn økonomistyring på sikt, bør netto driftsresultat for kommunesektoren ifølge Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi over tid ligge på om lag tre prosent av driftsinntektene.

Figur 14.2 viser utviklingen i netto driftsresultat for kommunene og fylkeskommunene. Etter noen år med lave netto driftsresultater ble netto driftsresultat betydelig forbedret i 2005 og økte deretter kraftig i 2006. For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 5,2 prosent i 2006. Dette er sammen med resultatet for 1994 det største driftsoverskuddet de siste 20 årene, og en økning fra 3,5 prosent i 2005. Netto driftsresultat for fylkeskommunene utenom Oslo i 2006 utgjorde 5,3 prosent av driftsinntektene. Dette er en økning fra 4,0 prosent i 2004 og historisk høyt. Oslo kommune hadde et netto driftsresultat i 2006 på hele 8,0 prosent. Også dette er betydelig høyere enn de foregående årene. Økningen i netto driftsresultat for kommunesektoren i 2006 må ses i sammenheng med sterk inntektsvekst og uventet høy skatteinngang mot slutten av året. Netto driftsresultat i 2006 for de enkelte kommuner og fylkeskommuner er vist i vedlegg 6.

14.5 Underskudd før lånetransaksjoner

Figur 14.3 viser utviklingen i kommunesektorens underskudd før lånetransaksjoner.

Underskudd før lånetransaksjoner måles som samlede utgifter minus totale inntekter. I de samlede utgiftene er utgifter til bruttorealinvesteringer medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Underskudd før lånetransaksjoner, med tillegg for eventuelle omvurderinger av fordringer og gjeld, bestemmer utviklingen i kommunesektorens netto fordringsposisjon. I år med høyere aktivitetsvekst enn inntektsvekst øker underskuddet. Variasjonen i det årlige underskuddet henger nøye sammen med svingninger i de kommunale investeringene. I 2005 var underskuddet om lag 3,1 milliarder kroner, tilsvarende 1,3 prosent av inntektene. Basert på foreløpige tall, er det anslått et overskudd i 2006 på 1,5 milliarder kroner, tilsvarende 0,5 prosent av inntektene.

15 Kommunal tjenesteproduksjon 2006

Hoveddelen av offentlig tjenesteproduksjon utføres i kommunene og fylkeskommunene. Samtidig er omtrent én av fem av alle landets arbeidstakere sysselsatt i sektoren. Kommunesektoren forvalter dermed en betydelig del av de samlede ressursene i norsk økonomi.

Etterspørselen etter kommunale tjenester er på kort sikt økende som en følge av den demografiske utviklingen. I 2006 var det en liten nedgang i antallet mellom 0 og 15 år, samtidig som den sterke veksten i antallet 16-18 åringer fortsatte. Fra 1. januar 2006 til 1. januar 2007 økte antallet i denne aldersgruppen med over 7 000. Samtidig økte antallet over 90 år relativt kraftig, mens det også var en liten vekst i antallet eldre mellom 67 og 80 år. Statistisk sentralbyrå har for Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) laget en prognose over forventet befolkningsutvikling i 2007. Det forventes en fortsatt liten nedgang i antallet mellom 6 og 15 år, og en vekst i antall 0-5 åringer på i underkant av 3 000. Videre vil veksten i antallet over 90 år øke, mens det sett under ett også vil være en vekst i befolkningen mellom 67 og 80 år. Den demografiske utviklingen skjer samtidig som innbyggernes bevissthet om sine rettigheter som mottakere av kommunale tjenester øker, og kravene til kvaliteten på tjenestene er stigende. De lokale myndighetene må derfor forholde seg til krav om flere og bedre kommunale tjenester.

Siden 2001 har alle kommuner og fylkeskommuner rapportert på regnskap og tjenester i KOSTRA. KOSTRA gir blant annet muligheter for å sammenligne tjenesteproduksjonen over tid og mellom kommuner.

I vedlegg 7 er det redegjort for rapporteringen på kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon på utvalgte tjenesteområder. Avsnitt 4 i vedlegg 7 presenterer utviklingen i perioden 2001-2006 for barnehagesektoren, grunnskole/SFO og pleie- og omsorgssektoren. Videre presenteres utviklingen i videregående opplæring. Avsnitt 5 i vedlegg 7 presenterer den kommunale tjenesteproduksjonen i 2006 innen følgende sektorer: barnehage, grunnskole, primærhelsetjenesten, pleie og omsorg, sosialkontortjenesten, barnevern, kirke og administrasjon. Data for boligsektoren er ikke tilgjengelig på kommunegruppenivå før i juni 2007. For fylkeskommunene rapporteres det for 2006 fra videregående opplæring og administrasjon. Gjennomgående er tallene for 2006 anslag. Anslagene er utarbeidet av SSB på grunnlag av foreløpige KOSTRA-tall per 15. mars 2007. Endelige KOSTRA-tall for 2006 legges fram i juni 2007.

Regnskapstallene bygger på rapportering fra alle fylkeskommunene og nærmere 90 prosent av kommunene. For tjenesterapporteringen er svarprosenten på de fleste områdene over 95 prosent. For fylkeskommunene mangler kun et par tjenesteskjema.

Dersom en ser alle tjenester under ett, er inntrykket at kommuner og fylkeskommuner løser utfordringene som følger av den demografiske utviklingen og de statlige satsingene på en god måte. Kommunesektoren følger opp regjeringens satsing på kommuneøkonomi. Kapasitetsveksten i 2006 var på 16 100 nye heltidsplasser i barnehagene. Dette ga plass til om lag 11 500 nye barn i barnehage, noe som er den sterkeste veksten i utbyggingen noen gang. 3 900 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren i 2006 betyr at det i 2007, 2008 og 2009 gjenstår å opprette 4 200 nye årsverk for å nå målet om 10 000 nye årsverk innen utgangen av 2009 ut fra nivået i 2004. Om lag 2 900 nye årsverk i perioden 1998-2005 innebærer at måltallene for opptrappingsplan psykisk helse er på vei til å nås. Flere 16-18 åringer velger å ta videregående opplæring, og veksten følges av en økning i antall lærerårsverk. Den prosentvise økningen i lærerårsverkene har vært noe lavere enn økningen i antall elever.

15.1 Forsterket innsats på utarbeiding av kvalitetsindikatorer

Kvalitet i kommunesektoren omfatter faglig kvalitet, folks tilfredshet, helsefremmende arbeidsmiljø og kontinuerlig kompetanseoppbygging. Kommunesektoren har i alle år arbeidet med kvalitetsforbedring av tjenestene. Kommunal- og regionaldepartementet mener likevel at kommunene må ta ytterligere grep for å forbedre kvaliteten på tjenestene. Kommunene har de siste årene fått økt økonomisk handlingsrom. De har også fått økt kompetanse, utviklet organisasjonene og gjort disse mer tilpasset til å møte innbyggerne. Muligheten for å forsterke innsatsen på å utvikle og måle kvalitet har dermed blitt større.

Arbeidet med å etablere gode systemer for å måle kvaliteten på tjenestene, skjer i dag på flere områder. I KOSTRA ble det ved publisering av data 15. mars 2007 for første gang presentert kvalitetsindikatorer: 66 kvalitetsindikatorer for kommunene og 10 kvalitetsindikatorer for fylkeskommunene. Om lag halvparten av indikatorene har tidsserier, det vil si data lenger tilbake enn 2006, slik at en kan se utviklingen over tid. Siden dataene i KOSTRA i liten grad inneholder informasjon om innbyggertilfredshet, har utviklingen av indikatorene skjedd på bakgrunn av de objektive størrelsene i ressurs- og tjenesterapportering fra kommunesektoren. Kvalitetsindikatorene vil fortsatt være et satsingsområde for KOSTRA i 2007 og 2008.

I hovedsak viser indikatorene en positiv utvikling i kvaliteten på tjenestene som kommunesektoren leverer på de ulike områdene. Innen barnehagefeltet øker barnehagedekningen for alle aldersgruppene, men det er på nasjonalt nivå en utfordring å opprettholde andelen styrere og pedagogiske ledere med formell kompetanse i en situasjon med rask utbygging. I grunnskolen viser indikatorene at gjennomsnittlig gruppestørrelse er relativt konstant, mens antall elever per data­maskin reduseres. Innenfor videregående opp­læring har det vært en markert økning i andel grunnkurs­elever som får førstevalget sitt oppfylt. Innen pleie- og omsorg har legetilgangen i sykehjemmene blitt bedre, og andel eneromsplasser har økt. Det vises til vedlegg 7 og SSBs nettsider (www.ssb.no) for nærmere omtale av kvalitetsindikatorer.

15.2 Kommunene

15.2.1 Utviklingen over tid

Barnehager

Ved utgangen av 2006 hadde 235 000 barn plass i ordinær barnehage eller familiebarnehage. Dette innebærer en økning på om lag 11 500 barn fra 2005, og i løpet av perioden 2001 til 2006 fikk 42 400 flere barn barnehageplass. Den største økningen var i 2006. I tillegg kommer om lag 7 500 barn med tilbud i åpen barnehage.

Ved utgangen av 2006 hadde 80,4 prosent av alle barn i alderen 1-5 år plass i en ordinær barnehage eller familiebarnehage. Barnehagedekningen for de minste barna er lavere enn for de største, men utviklingen fra 2005 til 2006 viser en betydelig økning i dekningsprosenten også for barn i alderen 1-2 år. Ved utgangen av 2006 hadde 61,9 prosent av barn i alderen 1-2 år en barnehageplass, mot i underkant av 54 prosent i 2005.

Grunnskole og SFO

Antall barn i alderen 6-15 år har steget i hele perioden 2001 til 2005, mens det i 2006 var en svak nedgang. I 2006 var det om lag 621 800 barn i grunnskolealder. Elevtallet i de høyeste årstrinnene øker, mens elevtallet på de laveste trinnene går ned.

Antallet elever med plass i SFO har økt noe fra 2005 til 2006, og anslag for 2006 indikerer at om lag 55 prosent av elevene har plass i SFO. Antall årsverk i SFO har økt med om lag 2 prosent fra 2005 til foreløpige anslag for 2006.

Antall årsverk til undervisning har variert noe i perioden 2001 til 2006. Fra 2003 til 2004 økte antall årsverk til undervisning blant annet som følge av at timetallet på barnetrinnet ble økt med fem uketimer høsten 2004. Fra 2005 til 2006 viser foreløpige tall en vekst på om lag 600 årsverk.

TBUs rapporter fra april 2006 og april 2007 viser at antall årstimer til undervisning har økt de to siste årene, både i absolutte termer og målt per elev. Antall elever per årsverk har holdt seg stabilt i perioden, men viser en liten nedgang i 2006.

Pleie- og omsorg

Innen pleie- og omsorgssektoren er det økende behov knyttet til en økende andel eldre i befolkningen, og da særlig gruppen over 90 år. Samtidig blir det flere yngre mottakere. De siste tre årene har antall mottakere av hjemmetjenester under 67 år økt betydelig mer enn befolkningsveksten skulle tilsi, og nærmere hver tredje mottaker tilhører nå denne gruppen. I perioden 2001 til 2006 økte antallet mottakere av hjemmetjenester, mens antallet beboere i institusjon har hatt en liten nedgang. En forklaring på dette er at mange aldershjem er erstattet med omsorgsboliger.

Andelen mottakere av hjemmetjenesten for aldersgruppene 67 år og over og 80 år og over har hatt en liten nedgang i perioden 2001-2006. I 2006 stod gruppen under 67 år for over halvparten av veksten i antall mottakere av hjemmetjenester.

Andelen brukere av institusjonsplasser i alderen 80 år og over har blitt redusert fra 15,6 prosent i 2001 til 14,2 prosent i 2006. Ser en antall plasser i institusjon og pleie- og omsorgsboliger under ett, har tilbudet vært temmelig stabilt i perioden.

Årsverksinnsatsen i sektoren målt i absolutte tall har økt hvert år i perioden. Foreløpige tall for 2006 viser en vekst på om lag 3 900 fra året før. Økningen i årsverk gir kommunene mulighet til å styrke demensomsorgen, utvide dagtilbudet og satse mer på kultur, aktivitet og sosiale tilbud for mottakere av omsorgstjenester.

15.2.2 Situasjonen i 2006

I vedlegg 7 avsnitt 5 presenteres situasjonen i 2006 innen kommunal tjenesteyting for utvalgte sektorer. Gjennomgangen synliggjør en tydelig sammenheng mellom nivået på den kommunale tjenesteproduksjonen og kommunenes økonomiske rammebetingelser. Kommuner med lave inntekter bruker gjennomgående mindre ressurser på de ulike sektorene enn kommuner med høye inntekter.

Barnehager

Det er betydelige geografiske forskjeller i barnehagedekningen. Kommunene i Sør-Trøndelag har høyest dekningsgrad, med et gjennomsnitt på 89 prosent dekning. Deretter kommer Finnmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane med mellom 84 og 85 prosent dekning. Kommunene i Hordaland, Aust-Agder og Oslo har lavest barne­hagedekning, alle med et gjennomsnitt på 77 prosent.

Barnehagedekningen generelt er høyest i kommuner med høye inntekter uansett kommunestørrelse. Bergen, Trondheim og Stavanger har en dekningsgrad litt under landsgjennomsnittet for både 1-5-åringer og 1-2-åringer. Oslo har et tilbud noe under landsgjennomsnittet for 1-5-åringer, men for 1-2-åringer plasserer Oslo seg omtrent på landsgjennomsnittet.

Det er en viss tendens til at utgiftene per plass i kommunal barnehage øker med økende inntekt og økende folketall. Landsgjennomsnittet utenom Oslo ligger på i overkant av 102 000 kroner per kommunal barnehageplass, mens de samme ugiftene i Oslo er i underkant av 124 000 kroner. Gjennomsnittet for kommuner over 20 000 innbyggere (utenom storbyene) er noe i underkant av 104 000 kroner, og for Bergen, Trondheim og Stavanger er snittet om lag 121 000 kroner. Forskjellene kan ha sammenheng med ulikheter i effektivitet, men også kvalitetsforskjeller som mer kvalifisert bemanning eller høyere driftsutgifter (for eksempel på grunn av høyere husleie) i sentrale strøk.

Grunnskole

Demografi og bosettingsmønster er med på å bestemme skolestrukturen i kommunene, og skolestrukturen vil påvirke ressursinnsatsen innenfor grunnskolen. De siste årene har elevtallet på landsbasis økt, men utviklingen er ikke lik i alle kommuner. Sentrale kommuner har opplevd vekst og utbyggingspress innenfor de sentrale velferdstjenestene, mens mange distriktskommuner har opplevd fraflytting.

Det er en tendens til at andelen elever som mottar spesialundervisning er størst i små kommuner. Videre har kommuner med høye inntekter en høyere andel elever med spesialundervisning enn kommuner med lave inntekter.

Gjennomsnittlig gruppestørrelse for barnetrinnet (1.-7. årstrinn) påvirkes både av kommunestørrelse og inntekt. Synkende folketall gir mindre elevgrupper, og betydningen av kommunestørrelse kan blant annet ha sammenheng med bosettingsmønster og elevgrunnlag. De store byene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger plasserer seg alle over landsgjennomsnittet på 13,4 elever. Det er generelt en tendens til at gjennomsnittlig gruppestørrelse synker med økende kommunale inntekter. Kombinasjonen av liten kommunestørrelse og høye inntekter gir minst gruppestørrelse.

Mønsteret i forhold til gruppestørrelse finner en delvis igjen i fordelingen av netto driftsutgifter. Netto driftsutgifter til grunnskoleopplæring per innbygger 6-15 år øker med synkende folketall og med økende inntekter. Dette funnet gjelder primært for kommuner med mindre enn 20 000 innbyggere.

Helsetjenester

Det er en tendens til at legedekningen er bedre i små kommuner enn i mellomstore kommuner. Videre er det en tendens til at legedekningen øker med stigende inntektsnivå. Forskjellene mellom de ulike kommunegruppene er relativt store. Kommunenes utgifter til legetjenesten er etter innføringen av fastlegeordningen knyttet til lønn til fastleger i ansettelsesforhold og basistilskudd til private fastleger. Noen av forskjellene knyttet til befolkningsstørrelse skyldes at en relativt høy legedekning er nødvendig i kommuner med et lavt innbyggertall for at kommunene skal kunne ivareta organisert legevakt hele døgnet.

Pleie- og omsorg

Det er langt flere mottakere av hjemmetjenester enn av institusjonstjenester, men generelt har institusjonene mer ressurskrevende mottakere enn hjemmetjenestene. En institusjonsplass koster på landsbasis i gjennomsnitt nesten fem ganger så mye som en mottaker av hjemmetjenester. Målt i brutto driftsutgifter kostet i 2006 en institusjonsplass 668 000 kroner mot 146 000 kroner per mottaker av hjemmetjenester.

De små kommunene bruker generelt mindre på hjemmetjenester per mottaker enn mellomstore og store kommuner. En mulig forklaring er at terskelen for institusjonsplasser er lavere i de mindre kommunene. Oslo bruker ifølge de foreløpige tallene fra KOSTRA vel 114 000 kroner per hjemmetjenestemottaker, noe som er betydelig under landsgjennomsnittet. Når innbyggertall og kommunenes inntekter ses i sammenheng, er tendensen generelt at innenfor gruppene av små og mellomstore kommuner øker driftsutgiftene med økt inntekt.

For institusjonstjenester er det en viss tendens til at kommuner med høye inntekter har høyere korrigerte brutto driftsutgifter per institusjonsplass.

Sosialtjenesten

Økonomisk sosialhjelp ytes til den som ikke kan sørge for sitt livsopphold ved egen hjelp. Det er en tendens til at andelen sosialhjelpsmottakere i aldersgruppen 20-66 år øker med økende kommunestørrelse. Andelen sosialhjelpsmottakere er på landsbasis (utenom Oslo) 4,1 prosent. Oslo har høyest andel sosialhjelpsmottakere med 5,2 prosent, mens Bergen, Trondheim og Stavanger også ligger over landsgjennomsnittet med en gjennomsnittlig andel på 4,6 prosent. Under landsgjennomsnittet finner vi små og mellomstore kommuner med lave inntekter.

Barnevern

Netto driftsutgifter i barnevernstjenesten per innbygger 0-17 år var i 2006 på landsbasis (utenom Oslo) om lag 4 300 kroner. De største bykommunene har klart større utgifter enn resten. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger godt over landsgjennomsnittet med om lag 7 200 kroner per innbygger i aldersgruppen 0-17 år. Oslo ligger noe lavere enn de andre storbyene med om lag 6 900 kroner.

Administrasjon

Det er en sammenheng mellom stigende inntektsnivå og høye kostnader til administrasjon, særlig for gruppene av små kommuner. De ti kommunene med høyest inntekt har et utgiftsnivå som er om lag fire ganger høyere enn landsgjennomsnittet (utenom Oslo).

Kirke

Kommunenes økonomiske ansvar for kirker retter seg særlig mot drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, og lønn til visse lovbestemte stillinger. Foreløpige KOSTRA-tall for 2006 viser at kommunene utenom Oslo i gjennomsnitt brukte 426 kroner per innbygger på kirke, og at små kommuner bruker vesentlig mer på kirker enn mellomstore og store kommuner. Det er også en tendens til at kommuner med høyt inntektsnivå bruker mer enn kommuner med lave inntekter.

Det er de kirkelige fellesrådene som forvalter de kommunale bevilgningene til Den norske kirke. I St.prp. nr. 1 (2006-2007) for Kultur- og kirkedepartementet er det orientert om fellesrådenes inntekts- og utgiftsutvikling fra 2004 til 2005 og i rundskriv V-25N/2006 fra Kultur- og kirkedepartementet er det gitt en utfyllende redegjørelse for fellesrådenes økonomiske situasjon.

15.3 Fylkeskommunene

15.3.1 Videregående opplæring

Det var til sammen om lag 220 900 elever og lærlinger i videregående opplæring i 2006. Antall elever og lærlinger har økt med om lag 8 000 fra 2005 til 2006. Veksten er delt med en økning i antall lærlinger på om lag 2 500, og en økning i antall elever på om lag 5 500. Økningen skyldes i hovedsak den sterke veksten i antallet unge mellom 16 og 18 år.

Foreløpige tall over antall lærerårsverk i videregående opplæring viser en økning på 300 fra 2005 til 2006. Korrigerte brutto driftsutgifter til videregående opplæring var 17,1 milliarder kroner i 2005, mens anslaget for 2006 indikerer et nivå på nesten 18,3 milliarder kroner.

Fordi yrkesfaglige studieretninger generelt er mer kostnadskrevende enn studieretninger som fører fram til generell studiekompetanse (allmennfag), vil sammensetningen og dimensjoneringen av de ulike studieretningene påvirke de totale utgiftene fylkeskommunene har ved å drive videregående opplæring. I tillegg vil faktorer som skolestruktur og demografi påvirke kostnadene.

Netto driftsutgifter per innbygger 16-18 år var 106 000 kroner i 2005, mens anslaget for 2006 er vel 108 500 kroner. Tall for 2006 viser at Troms, Sogn og Fjordane, Nordland og Nord-Trøndelag er de fylkeskommunene som bruker mest ressurser på videregående opplæring i forhold til antall innbyggere 16-18 år.

Korrigerte brutto driftsutgifter til videregående opplæring per elev er høyest i Troms og Sogn og Fjordane og lavest i Oslo og Rogaland. Korrigerte brutto driftsutgifter til fagskoleutdanning per student er høyest i Sogn og Fjordane og Telemark og lavest i Akershus og Nord-Trøndelag.

15.3.2 Administrasjon

Nivået på fylkeskommunenes utgifter per innbygger til administrasjon, styring og fellesutgifter varierer sterkt. Finnmark er den fylkeskommunen som i 2006 brukte mest med 1222 kroner per innbygger, og Oslo minst med 219 kroner per innbygger. Landsgjennomsnittet utenom Oslo var 426 kroner per innbygger.