Arbeidsretten 1916-2016

Den første dommen kom en måned etter at Arbeidsretten ble etablert i januar 1916. Faglærte støpere ved G. W. Linnekogel og Søns støperi sa opp i protest mot at det var ansatt en ufaglært. Arbeidsgiver sørget for at de faglærte ikke fikk nye jobber. Saken dreide seg om uenighet om forståelsen av tariffavtalen, og påfølgende arbeidskamp og streik. Senere fulgte mange dommer med samme tema.

Jernstreiken i Oslo var en av de store konfliktene som satte Arbeidsrettens autoritet på prøve. Spørsmålet var om LO hadde gjort nok for å hindre streiken? LO og forbundene ble dømt for ikke klart nok å ha tatt avstand fra de ulovlige aksjonene, og at arbeiderne måtte komme tilbake til jobb. Arbeiderne nektet, skepsisen til Arbeidsretten vokste og det kom krav om lovendring.

Mange ulovlige streiker var medvirkende til en ny arbeidstvistlov. Nå fikk arbeidstakerne og fagforbundene større ansvar ved ulovlig arbeidskamp. Arbeidsrettens sammensetning ble også endret. Det ble hevdet at Paal Berg hadde for stor makt som enedommer. Utfallet var ofte avhengig av formannens stemme, og det ble derfor bestemt å øke antallet nøytrale dommere fra én til tre.

I 1937 ble det foreslått at by- og herredsrettene skulle behandle lokale tvister om tariffavtaler. Det vil si avtaler inngått med enkeltarbeidsgivere, eller der avtalen bare gjaldt i en mindre del av landet. Dermed ville Arbeidsretten være skjermet fra småsaker, og bare fungere som ankeinstans i disse sakene. Ordningen varte fram til 2012.

Den tyske okkupasjonen førte til at dommerne sa opp sine stillinger på nyåret 1941. Nye ble utnevnt, og de fortsatte sammen med Arbeidsrettens medlemmer innstilt fra partene. Den kommissariske arbeidsretten avsa bare 13 dommer i årene fra 1941 til 1944. Ingen av dommene ble trykket og de er heller ikke brukt som rettskilder i ettertid.

Etter frigjøringen kom det krav om at dyrtidstillegget som LO hadde blitt tvunget til å avstå fra i 1940 – 12-ørestillegget - skulle etterbetales. LO tapte saken. Stridene rundt dyrtidstillegget var alvorlige, men ble håndtert. Dette var viktig for å bygge ny tillit til de offentlige institusjonene etter år med krigstilstand.

Arbeidstvistloven ble fra 1957 utvidet til å gjelde kommunale tjenestemenn. Arbeidsretten kunne derfor dømme i tvister som gjaldt tariffavtaler mellom kommunale tjenestemenn og deres arbeidsgiver. Norsk Sykepleierforbund brakte inn den første saken. Spørsmålet var om sykepleiere hadde rett til overtidsgodtgjørelse for den effektive arbeidstiden når de hadde «hvilende vakt».

Store konflikter på 1950-tallet, blant annet lærerstreik, førte til behov for bedre kontroll over ansatte i staten. Så lenge for eksempel lærerne ikke var omfattet av arbeidstvistloven, kunne ikke streikene dømmes tariffstridig. Problemet måtte løses, og svaret ble tjenestetvistloven. Arbeidsretten skulle dømme.

Etter innføringen av arbeidsmiljøloven i 1977 fikk Arbeidsretten også ansvar for å behandle stillingsvernsaker. Dette sprengte kapasiteten til domstolen. I tillegg var det prinsipielle motsigelser: skulle det ikke være mulig å anke en oppsigelsessak helt til Høyesterett? Disse sakene ble dermed flyttet tilbake til de ordinære domstolene i 1981.

LO hadde siden opprettelsen vært den eneste hovedorganisasjonen på arbeidstakersiden som innstilte dommere i privat sektor. På 1970-tallet så Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) dagens lys. LOs monopol ble brutt i 1982, da vararepresentanter etter innstilling fra YS tok plass i salen.

Oppgjøret mellom Rederiansattes Oljearbeideres Forbund (ROF) og Norsk Offshoreforening (NOF) endte i mekling. Riksmekleren fremsatte et forslag som han påla ROF å sende ut til uravstemning. Men ROF mente at Riksmekleren ikke kunne påby uravstemning. Og fikk medhold i Arbeidsretten. Dette medførte i praksis at riksmeklerens mulighet til å koble avstemninger ble tatt bort.

Helt fra 1915 og fram til 1990 var de juridiske dommerne menn. Skiftet kom da to dommere skulle tre av for aldersgrensen. At dommerne nå ble valgt blant lagdommere, og ikke høyesterettsdommere, gjorde tilfanget av kvinnelige kandidater større. Departementet oppnevnte Eva Nygaard Ottesen som nestformann. Sammen med henne kom Åse Berg inn som fast dommer.

Den såkalte KLP-saken dreide seg om hvorvidt elleve kommuner hadde brutt tariffavtalen da de hadde byttet pensjonsselskap fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP) til andre pensjonsselskaper. Dette er den mest omfattende saken i Arbeidsrettens historie. Det var dessuten første gang Arbeidsretten ba om en uttalelse fra EFTA-domstolen.

Stortinget vedtok i 2012 en ny arbeidstvistlov. Den var språklig oppdatert, og med en oppbygging som skulle gjøre det enklere for brukere å sette seg inn i reglene for arbeidstvister. I tillegg fanget loven opp deler av den praksisen som hadde utviklet seg i løpet av nesten hundre år, men som ikke var lovfestet. Hovedprinsippene i loven fra 1915 står fast.

Når Arbeidsretten har fått virke gjennom hundre år, er det ikke bare fordi rettsavgjørelsene har vært nyttige, men også fordi organisasjonene har vært viktige. Samarbeidet mellom organisasjonene i arbeidslivet og myndighetene utviklet et mønster som store deler av det norske demokratiet i dag er bygget på.