Samarbeidet i Nato

Norge har vært medlem av Nato siden alliansen ble etablert i 1949. Nato skal garantere medlemmenes sikkerhet, frihet og uavhengighet, samt fremme deres demokratiske verdier og institusjoner. Etter den kalde krigen har Nato blitt utvidet med en rekke land fra det tidligere Sentral- og Øst-Europa og utgjør i dag 30 medlemmer.

Nord-Makedonia ble det hittil siste landet som sluttet seg til Nato 27. mars 2020.  Montenegro ble medlem av Nato i juni 2017. I april 2009 ble Nato utvidet med to land – Albania og Kroatia. I april 2004 ble Nato utvidet med syv land – Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia. Første utvidelse østover var i 1999 da Polen, Tsjekkia og Ungarn ble medlemmer. Norge bidro aktivt til at de nye landene var best mulig forberedt da de ble medlemmer.

Under toppmøtet i Lisboa i november 2010 ble Nato-landene enige om et nytt strategisk konsept for alliansen. Ved siden av Washington-traktaten fra 1949 er det strategiske konseptet det viktigste grunnlagsdokumentet for alliansen. Konseptet definerer hovedpilarene i Nato-samarbeidet. Solidariteten allierte imellom, slik den er nedfelt i Atlanterhavspaktens artikkel 5, er selve kjernen i samarbeidet. Natos verdigrunnlag og forankringen i FN-charteret ligger fast. Alliansens hovedoppgaver i det strategiske  konseptet er følgende:

  • Kollektivt forsvar
  • Krisehåndtering
  • Sikkerhet gjennom samarbeid

Kollektivt forsvar

Prinsippet om kollektivt forsvar er nedfelt i Atlanterhavspaktens artikkel 5 om at et angrep på én alliert er å regne som et angrep  på alle. Artikkel 5 har kun kommet til anvendelse én gang,  etter terrorangrepet 11. september mot USA. Alliansen har siden Wales-toppmøtet i 2014 gjennomført en rekke tiltak for å styrke den kollektive forsvarsevnen. Natos kommandostruktur er reformert og nye allierte forsvarsplaner er kommet på plass.

Krisehåndtering

En krisehåndteringsoperasjon er i Nato-sammenheng en militær operasjon som ikke er avledet av artikkel 5, dvs. operasjoner som ikke er definert som kollektivt forsvar etter angrep eller aggresjon mot ett eller flere av alliansens medlemmer. Krisehåndteringsoperasjoner inkluderer fredsbevarende og –håndhevende operasjoner, men også konfliktforebyggende og humanitære operasjoner (f.eks. etter naturkatastrofer).  

Hærens jegerkommando i Afghanistan.
Hærens jegerkommando i Afghanistan. Foto: Forsvarets mediearkiv

Siden midt på 1990-tallet, og Natos første, store krisehåndteringsoperasjon i Bosnia-Hercegovina, har alliansen engasjert seg stadig sterkere i krisehåndtering og fredsbevaring. Nato har vært involvert i hele spekteret av krisehåndteringsoperasjoner, fra stridsoperasjoner og fredsbevaring, trening, opplæring og logistikkstøtte, til overvåking og humanitær bistand. I dag er militært personell engasjert i Nato-operasjoner i Afghanistan (RSM), Kosovo (KFOR) og Middelhavet (Sea Guardian). I tillegg har Nato etablert en treningsmisjon i Irak (NMI). Alliansen har også etablert framskutt alliert tilstedeværelse i Polen og Baltikum (Enhanced Forward Presence).

Samarbeid med partnerland

Det strategiske konseptet etablerer partnersamarbeidet som en sentral del av den tredje av Natos kjerneoppgaver – sikkerhet gjennom samarbeid. Alliansens partnerland er viktige bidragsytere til Nato-operasjoner, bl.a. til RSMi Afghanistan.

Nato har et omfattende samarbeid med partnerland i Europa, Kaukasus og Sentral-Asia gjennom Det euroatlantiske partnerskapsrådet og samarbeidsprogrammet Partnerskap for Fred (PfP). Samarbeidet med Sverige og Finland er særlig tett. Nato har også etablert egne strukturer for samarbeider med Ukraina og Georgia. Samarbeidet med landene rundt Middelhavet er organisert i Middelhavsdialogen og samarbeidet med land i Golf-regionen er organisert i Istanbul Cooperation Initiative (ICI). I tillegg samarbeider Nato med såkalte globale partnere, som Australia, Japan, Sør-Korea og New Zealand, og med internasjonale og regionale organisasjoner, som FN og EU. Alliansen har dialog med Russland gjennom Nato-Russlandsrådet.

Mer om Nato