Fra deregulering til sosial innovasjon

Gunnar Tveiten er utsendt nasjonal ekspert fra Norge i Generaldirektoratet for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering (DG Empl) i Europakommisjonen. Han har tidligere vært nasjonal ekspert i Europarådet i Strasbourg og har lang fartstid i Arbeids- og sosialdepartementet.

Jobber med den sosiale investeringspakken
I Europakommisjonen jobber Tveiten med de sosiale elementene i utkast til partnerskapsavtaler mellom EU og medlemsland, anbefalinger knyttet til medlemslandenes handlingsplaner og implementering av den sosiale investeringspakken (SIP).

Investeringspakken ble vedtatt i fjor som et svar på den økonomiske krisen og oppfordrer medlemsland til å investere i sosialpolitikk som et ledd i å komme positivt ut av krisen.

I 2008 sto økt konkurranseevne og deregulering høyest på agendaen i EU. Seks år senere har sosialpolitikken fått fornyet viktighet. Økte levekårsforskjeller i Europa som følge av den økonomiske krisen har for alvor satt den sosiale dimensjon i sentrum.

– Sosialpolitikk er fortsatt først og fremst et nasjonalt anliggende, men EU har en ledende rolle. EU veileder og koordinerer og gir land som Portugal, Hellas og Kypros hjelp til å adressere de sosiale utfordringene i sine land. Når medlemsland må kutte i sine utgifter er det blant annet EUs oppgave å påse at kutt ikke fører til en forverring av situasjonen for svake grupper, sier Gunnar Tveiten.

EU har styrket koordineringen
Akkurat nå jobber han med Kommisjonens anbefalinger knyttet til handlingsplaner som kan bryte en negativ spiral for mange enkeltmennesker i Europa. Dette inkluderer målrettede arbeidsmarkedstiltak, livslang læring og aktiv aldring, barnehagedekning, skoletilbud, bedre og mer tilgjengelige sosial- og helsetjenester, langtidspleie og sosial innovasjon.

– Det synes å være store forskjeller med hensyn til hva medlemslandene bruker av ressurser i utgangspunktet og ikke minst hva de potensielt oppnår i den andre enden. Her er det et forbedringspotensial når det kommer til effektivitet og måloppnåelse, sier Tveiten.

Som svar på den økonomiske krisen har EU forsterket koordineringen på sosialpolitikkfeltet. Det er utformet en langsiktig agenda Europa 2020 – strategi for smart, bærekraftig og inkluderende vekst med uttalte mål for sysselsetting, sosial inkludering og fattigdomsreduksjon. EU har også gjennom styringsverktøy som det europeiske semester, årlige vekstanalyser, spesifikke landanbefalinger, ulike investeringspakker og det europeiske sosialfondet satt den sosiale dimensjon i sentrum.

Eksperimentere med ideer
Det europeiske sosialfondet er en del av EUs strukturfond og skal bidra til å redusere forskjeller mellom EUs regioner. Minst 20 prosent av sosialfondet skal gå til sosial inkludering i medlemslandene. For å få midler stilt til disposisjon må landene fremlegge konkrete planer og/eller prosjektideer. Innenfor området sosial innovasjon er Tveiten nå i gang med å vurdere prosjekter for den nye perioden.

– Utfordringen med sosial innovasjon er å finne fram til noe helt nytt. Vi trenger å finne nye måter å yte tjenester, organisere og finansiere på, som omfatter både løsninger i privat og offentlig regi. Sosial innovasjon handler om å eksperimentere med ideer. Her snakker vi om innovative svar for å møte sosiale behov, sier Tveiten.

Gjennom EUs ulike fond bevilges det midler til småskalaprosjekter som gjør det mulig å teste ut ny politikk i praksis før den vedtas. Tveiten nevner flere eksempler. I Bulgaria har organisasjonen Amalipe gjennom flere år fått støtte gjennom EU-programmet PROGRESS til et prosjekt for å få unge romfolk inn i arbeidslivet. PROGRESS blir nå avløst av programmet for sysselsetting og sosial innovasjon (EaSI). I Spania har en tilsvarende organisasjon fått støtte gjennom sosialfondet til arbeidsinkludering av funksjonshemmede.

–Norge har mye å lære
Å gi innspill til å utforme medlemslandenes utkast til partnerskapsavtaler med EU inngår også i Tveitens arbeid. Avtalene mellom EU og det enkelte medlemsland gjør rede for de viktigste sosiale utfordringene i landet og utarbeides i samarbeid med ansatte i generaldirektoratet for regionalt samarbeid (DG Regio).

– I avtalen er det viktig at det kommer fram hvordan det enkelte medlemsland har tenkt til å løse de sosiale utfordringene og hvordan landet konkret har tenkt til å bruke midlene som blir stilt til rådighet gjennom de regionale fondene. Senere blir det gjort en evaluering der man ser på hva landet har oppnådd, forklarer Tveiten.

Som utsendt fra Norge trekker han mange paralleller mellom Norge og EU. Tveiten mener Norge, på tross at vi er langt framme på dette feltet, har mye å lære av enkelte medlemslands sosialpolitikk.

– Norge har noen utfordringer med tanke på den yrkesaktive befolkningen. Blant annet har Norge en høy andel av personer på helserelaterte ytelser sammenliknet med andre europeiske land. Når det gjelder inkludering av yrkes- og funksjonshemmede i arbeidslivet og prosjekter for inkludering av romfolk har vi noe å lære av blant annet Tyskland og Bulgaria, sier Tveiten.

Generaldirektoratet for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering:

• Europakommisjonen koordinerer og overvåker nasjonal politikk, oppfordrer til å dele god praksis på felt som sysselsetting og sosial inkludering, lager lover og overvåker implementeringen av disse.
• Generaldirektoratet adresserer utfordringer knyttet til globalisering, den aldrende europeiske befolkningen og en endret sosial virkelighet.
• Eksempler på fokusområder er: flere og bedre jobber, fri bevegelse av arbeidstakere, bedre arbeidsforhold og sosial inkludering.

Norge og EUs sosialpolitikk:

• Mye av arbeids- og sosialområdet er ikke gjenstand for fellesskapslovgiving i EU-landene, og er dermed heller ikke en del av EØS-avtalen. Det gjelder arbeidsmarkedspolitikk, pensjons- og trygdepolitikk, sosialpolitikk og integreringspolitikk.
• Reguleringen av arbeidslivet i EU består av regelverket for det indre marked og regler om arbeidsmiljø, likestilling, arbeidstakerrettigheter og koordinering av trygderettigheter.
• Det meste av EUs regler for arbeidsmiljø og arbeidstakeres rettigheter tas inn i EØS-avtalen.

Ordningen med nasjonale eksperter:

• En nasjonal ekspert er en person som er utlånt fra nasjonale forvaltninger til EUs institusjoner for en avgrenset periode på inntil fire år.
• Nasjonale eksperter bidrar med ekspertise og fagkunnskap fra de nasjonale forvaltningene i EUs medlemsland og EØS/Efta-landene Norge, Island og Liechtenstein.
• De nasjonale ekspertene har som regel samme type arbeidsoppgaver og ansvarsområder som fast ansatte saksbehandlere i Europakommisjonen og EUs byråer.