Regjeringens eierskapspolitikk

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Nærings- og fiskeridepartementet

Eierskapskonferansen i Bergen Næringsråd

Eierskapskonferansen i Bergen Næringsråd

Sjekkes mot framføring

[Innledning] 

Kjære alle sammen,

 

20. juni i år la jeg frem regjeringens eierskapsmelding.

 

Eierskapsmeldingen er et omfattende dokument som blant annet sier noe om hvilke selskaper staten bør eie i – og hvilke selskaper staten ikke bør eie i.

 

I eierskapsmeldingen begrunner vi det statlige eierskapet. Når vi alle vet at privat eierskap er det vanlige, og det som er bærebjelken i norsk næringsliv, så er det åpenbart at der hvor staten – i enkeltselskaper – innehar en aksjepost – så må dette forklares. Spørsmålet: Hvorfor skal staten eie?

 

For noen selskaper er det gode svar på dette. For andre selskaper så er det rett og slett ikke dét.

 

Eierskapspolitikk skaper debatt. Og det er bra. Her snakker vi om store verdier. Ved utgangen av 2013 var den samlede verdien av statens direkte forretningsmessige eierskap665 milliarder kroner.

 

Det er verdier vi skal forvalte til det beste for fellesskapet og for selskapene.

 

***

 

I september besøkte jeg Finland hvor jeg diskuterte eierskapspolitikk med finske kolleger. Når jeg besøker utlandet og hører nærmere om deres eierskapspolitikk, blir jeg enda mer bevisst på hvor heldige vi er i Norge.

 

Vi trenger ikke å selge statens eierandeler i selskaper av finansielle grunner. Regjeringen ønsker å redusere statens direkte eierskap over tid fordi vi mener det vil være positivt for norsk økonomi. Flere private eiere bidrar til økt mangfold i norsk næringsliv.

 

På den måten kan også eierne bli tettere involvert enn det staten kan tillate seg å være.

 

Og vi kan gjøre dette i en tid hvor det økonomisk sett går veldig bra med Norge sammenlignet med resten av Europa og verden for øvrig.

 

***

 

I arbeidet med regjeringens eierskapspolitikk er det to forhold vi legger til grunn:

 

Det ene er at den norske stat er en betydelig eier i næringslivet. Én tredjedel av verdiene på Oslo Børs eies av staten. I tillegg kommer flere heleide og deleide unoterte selskaper.

 

Norge vil i overskuelig fremtid ha et betydelig direkte statlig eierskap – det er det flere grunner til.

 

Det andre er at privat eierskap likevel er og skal være hovedregelen i norsk næringsliv. Det finnes over en halv million virksomheter i Norge – og de aller, aller fleste er eid av private aktører.

 

Eierskapsmeldingen gjenspeiler dette. Når hovedregelen er privat eierskap, mener vi at det skal foreligge særlige hensyn dersom staten skal eie.


Statlig eierskap skal med andre ord begrunnes.

 

I dette ligger også erkjennelsen av at regjeringen, over tid, vil redusere sitt direkte eierskap der det ikke foreligger særskilte begrunnelser for å opprettholde statlig eierskap.

***

 

Håndteringen av enkeltselskaper vil derfor, naturligvis, prege debatten, men jeg håper vi også klarer å ta den overordnede diskusjonen hvor det viktigste spørsmålet er: Hvorfor bør staten eie enkeltselskaper i Norge?

 

[Hvorfor bør staten eie?] 

 

Og det er gode grunner til at staten har eierandeler i næringslivet.

 

  • Sikre hovedkontorfunksjoner i Norge
  • Forvaltning av felles naturressurser
  • Sektorpolitiske hensyn som tilsier statlig eierskap

 

Staten er også en langsiktig og kapitalsterk eier, som kan bidra positivt til eierskap i det norske kapitalmarkedet. Det bidrar til stabilitet i eierskapet og stimulerer til utvikling av selskapene over tid. Dette har staten til felles med private, langsiktige eiere.

 

[Hvorfor bør ikke staten eie?]

 

Det er imidlertid noen spesielle utfordringer knyttet til et betydelig statlig eierskap i næringslivet:

 

  • Statens viktigste oppgave overfor næringslivet er ikke å eie selskaper – men å utforme politikk og lover, og utøve myndighets- og tilsynsfunksjoner – for alle deler av næringslivet.

 

  • Et betydelig statlig eierskap bidrar også til maktkonsentrasjon i statsforvaltningen – som kan gå på bekostning av den sivile delen av samfunnet.  

 

Privat eierskap av norske bedrifter er viktig og det er bra. Vi vet at privat initiativ og privat investeringsvilje er en drivkraft for utvikling i økonomien. Og derfor mener vi at ved å redusere statens eierskap, vil dette føre til økt mangfold ved at innflytelse i næringslivet fordeles på flere aktører.

 

  • For å unngå rolleblanding av statens ulike oppgaver, er det bred enighet om at staten ikke skal ta forretningsmessige beslutninger i selskapene vi eier i. Vi deltar i arbeidet med å utpeke styret, men har valgt å avstå fra direkte styredeltakelse.

 

Her skiller vi oss altså fra mange private eiere, som kan være sterkt engasjert i styre- og ledelsesposisjoner. Dette gjør at private eiere i større grad enn staten kan bidra med industriell kompetanse og aktiv forvaltning av selskapet.

 

 [Hovedpunktene]

 

Å styrke det private eierskapet er en målsetting for regjeringen og derfor også noe som preger denne eierskapsmeldingen. To andre hovedpunkter er å:

  • Videreutvikle den statlige eierskapsforvaltningen.
  • Og å redusere statens direkte eierskap i norsk næringsliv over tid.

 

[Videreutvikle den statlige eierskapsforvaltningen]

  

 

Selv om omfanget av statens eierskap endres, så skal dette ikke gå på bekostning av hvordan eierskapet utøves. En styrke ved det statlige, norske eierskapet er politisk enighet om de grunnleggende rammene for eierskapsutøvelse.

 

Norge bør ha som ambisjon at den norske stat utøver sitt eierskap på en måte som andre land kan lære av. Vi skal forvalte eierskapet profesjonelt og vi skal følge gode prinsipper for eierstyring.

 

Det siste betyr at det er styrene i selskapene som har ansvaret for å forvalte selskapene på vegne av aksjonærene.

 

I de kommersielle selskapene er hovedhensynet avkastning på investert kapital. Samtidig har vi klare forventninger til selskapene som skal bygge opp under dette, blant annet knyttet til samfunnsansvar og lederlønn.

 

[Lederlønn]

Lederlønn er et komplekst tema. Regjeringen jobber nå med å gjennomgå retningslinjene for lederlønn. Jeg er opptatt av at vi har et best mulig beslutningsgrunnlag, og derfor tar vi oss god tid med dette arbeidet.

 

Likevel er det slik at jeg vil holde fast på hovedprinsippene i statens holdning til lederlønn. Da sikter jeg til at lederlønninger skal være styrets ansvar, og at de skal være konkurransedyktige men ikke lønnsledende. Det forventes fortsatt at selskapene skal bidra til moderasjon i godtgjørelsene til ledende ansatte.

 

[Samfunnsansvar] 

Samfunnsansvar gis økt oppmerksomhet i meldingen – og er et område som vi forventer at selskapene jobber målrettet med. Vi forventer at selskaper hvor staten er eier, er ledende innenfor samfunnsansvar på sine områder.

 

Et viktig område her er klima- og miljø. Klima- og miljøhensyn er viktig i en samfunnsmessig sammenheng, samtidig som vi mener det også vil være positivt for selskapenes utvikling.

 

Regjeringen forventer at selskapene er i fremste rekke når det gjelder arbeidet med klima og miljø i sin bransje. Vi forventer også at selskapene har god risikoforståelse for at klimaendringer og klimapolitiske tiltak kan påvirke deres virksomhet.

 

[Kategorisering av eierskapet]

I eierskapsmeldingen legger vi til grunn fire kategorier for statens direkte eierskap, basert på statens mål med eierskapet.

 

I kategori 1 inngår selskaper med kun forretningsmessige mål. Altså hvor statens eierskap ikke har andre begrunnelser for sitt eierskap enn høyest mulig avkastning på investert kapital.

 

Vi mener at staten ikke bør være en langsiktig eier i selskaper hvor det ikke foreligger særskilte begrunnelser for det statlige eierskapet.

  

I kategori 2 inngår selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontor. Her er det i utgangspunktet tilstrekkelig med negativt flertall for å ivareta statens hensyn i slike selskaper. Vi har derfor ikke bedt om fullmakt til å kunne redusere statens eierandel i Kongsberg Gruppen ASA og Telenor ASA, ned mot 34 prosent.

 

I selskaper i kategori 2 hvor staten har inngått aksjonæravtaler eller hvor statens eierandel i dag er nær 34 prosent, er det ikke fremmet forslag om fullmakter.

 

Kategori 3 er selskaper med forretningsmessig mål og hvor staten i tillegg har andre spesifikke mål med eierskapet.

 

Kategori 4 er selskaper med sektorpolitiske mål. For disse selskapene foreslår vi ikke endringer i statens eierskap nå.

 

***

 Det er ikke slik at de fullmaktene regjeringen ber om nødvendigvis betyr salg. Fullmakt handler om at regjeringen får adgang til å kunne vurdere å redusere statens eierandel. 

 

Dette kan også skje ved utvanning i forbindelse med transaksjoner. Reduksjon i statens eierandel trenger ikke bety at det samlede statlige eierskapet reduseres.

 

Fullmakt fra Stortinget er ikke et påbud om salg, og det kan knytte seg til ulike løsninger og transaksjonsmuligheter i disse vurderingene.

 

***

 

Det er særlig kategori 1-selskapene – altså selskapene der vi mener staten ikke bør være langsiktig eier – som har skapt mye av debatt. La meg ta noen eksempler:

 

Formålet med statens eierskap i Entra har kun vært forretningsmessig siden selskapet ble skilt ut fra Statsbygg i år 2000.

 

Privatiseringen av Entra kommer som følge av at statens eierskap ikke anses som kritisk eller nødvendig for å dekke statens behov for kontorlokaler.

 

Et privat eierskap vil dessuten bidra til et klarere fokus på aksjonærverdier og gjennom det: økt verdiskaping i selskapet.

  

Som mange av dere sikkert vet ble Entra notert på Oslo børs med en markedsverdi på 11,9 milliarder kroner fredag 17. oktober.

 

Et poeng som trekkes frem av motstanderne av privatisering er at salg av selskaper med statlig eierandel fører til at virksomheten blir flyttet til utlandet. Erfaringsmessig – når staten har solgt seg ut – er det liten fare for det. I Entras tilfelle kan vi være ganske sikre: De eier bygninger i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim.

 

Børsnoteringen er et viktig skritt for å bidra til mangfold, maktspredning og økt privat eierskap i Norge.

 

I prosessen har vi lagt til rette for at flere nordmenn skal eie aksjer. Derfor har både privatpersoner og profesjonelle investorer nå kjøpt aksjer i et av Norges ledende eiendomsselskaper.

 

Denne regjeringen har blitt beskyldt for å selge statens verdier på billigsalg. Alle som har vært med i denne grundige prosessen vet godt at det ikke stemmer. I prosessen har jeg vært opptatt av å ivareta selskapets interesser og statens verdier til det beste for samfunnet.

 

***

Et annet selskap som vi har plassert i kategori 1 er oppdrettsselskapet Cermaq: 

 

De fleste er kanskje kjent med at vi mandag 20.oktober aksepterte budet fra japanske Mitsubishi Corporation på Cermaq. Tilbudet gjelder kjøp av samtlige aksjer i Cermaq ASA til en pris på 96 kroner per aksje. I dag eier staten 59,17 prosent av selskapet. Staten vil motta om lag 5,25 mrd. kroner ved oppgjør.

 

Målet med statens eierskap i Cermaq er kun forretningsmessig. Regjeringen ser ingen særskilte grunner til å opprettholde eierskapet i Cermaq over tid. Det har derfor vært naturlig å takke ja til tilbudet fra japanerne som vi har vurdert som akseptabelt.

 

Mitsubishi har gitt signaler om at de ønsker å bidra til videre bærekraftig vekst og utvidelse av Cermaqs virksomhet. Det er generelt positivt at utenlandske selskaper og investorer ønsker å investere i Norge. Og vi ønsker som kjent å legge til rette for både norske og utenlandske eiere.

 

Et siste selskap jeg har lyst å nevne er Mesta:

 

Selskapet ble skilt ut av Statens vegvesen i 2003 som et eget aksjeselskap og konkurranseutsatt.

 

I juli i år ble det klart at vi starter prosessen med å selge statens aksjer i Mesta.

 

Mesta har de siste årene gjennomført en omfattende omstillingsprosess. Selskapet er nå lønnsomt og i en god posisjon i et voksende marked. Det er ingen grunn til at staten bør være langsiktig eier her. Private eiere vil være like gode som staten.

 

***

[Avslutning] 

Til slutt vil jeg si dette: en reduksjon av statens eierskap vil ta tid og det vil skje gradvis.


Vi har ikke hastverk! Det viktige for oss er å finne løsninger som ivaretar staten, dine og mine verdier, og som sikrer god forvaltning av selskapene videre.

 

I dag forbereder vi overgangen fra en oljebasert økonomi til morgendagens kunnskapsbaserte økonomi. Vi må bli mindre avhengig av olje og gass, og da må vi omstille oss.

 

Eierskapsmeldingen er et skritt i riktig retning for å ruste norsk økonomi til å kunne møte morgendagens utfordringer på en mest mulig god måte.

 

Regjeringen skal bidra til at norsk næringsliv er omstillingsdyktig, slik at vi også fremover øker konkurransekraften.

 

Avslutningsvis har jeg en oppfordring til kapitalsterke bergensere i dag, som har solgt seg ut av selskaper som Frank Mohn AS, Rieber & Søn og Kaffehuset Friele:

 

Invester i gründerbedrifter! Bruk gamle penger på nye ting. Risikoen er høy, men avkastningen kan også være høy. Dette mener jeg er investeringer for fremtiden.

 

Det er viktig for næringslivet vårt!

 

Tusen takk for oppmerksomheten!

 

 

_***_