Bedre velferd og mer lokaldemokrati

Det er godt å se at diskusjonene om kommunereformen engasjerer. Jeg registrerer at diskusjonene er godt i gang over hele landet.

Dagens kommunestruktur ble i all hovedsak til etter diskusjoner på 1950-tallet, iverksatt på 60-tallet. Grensene passer ikke til de mange nye oppgavene kommunene har fått, det næringslivet trenger eller det livet innbyggerne lever. I tillegg vet vi at utviklingen i sammensetningen av befolkningen taler sitt tydelige språk selv om utfordringene vil variere. Noen steder øker presset fordi flere flytter til og har behov for barnehageplass, boliger, veier og fritidstilbud. Andre steder er det flere eldre innbyggere i kommunen enn personer i yrkesaktiv alder. Uansett betyr dette at vi må bruke mer ressurser på tjenesteyting og mindre på administrasjon.

Folk i kommunene gjør en kjempejobb for innbyggerne, hver dag. Men etterspørselen etter kommunale tjenester vil øke, og det vil også krav til kvaliteten på tjenestene. Innbyggere og brukere forventer en brukerorientert og serviceinnstilt kommune, som gjør det tøffere å konkurrere om arbeidskraften med privat og statlig sektor. Kommunene må innrette seg slik at de blir attraktive arbeidsgivere.

Mange kommuner mangler også tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på flere områder. Særlig gjelder dette for spesialiserte tjenester rettet mot sårbare grupper

Regjeringen har to overordnede mål med kommunereformen:

Det første målet for reformen er å utvikle de velferdstjenestene som mange bruker. Vi vil ha mer kunnskap i skolen, mer kvalitet i omsorgen. Vi vil ha et styrket sikkerhetsnett for å fange opp dem som trenger velferdssamfunnet mest, barn og familier som trenger barnevern, mennesker med rusproblemer eller som trenger psykisk helsehjelp. De spesialiserte tjenestene må ha gode fagmiljøer i kommunene.

Det andre målet med reformen er å styrke lokaldemokratiet og sette kommunene i stand til å løse flere oppgaver selv.

Norge er mangfoldig og vettet er jevnt fordelt.

Derfor desentraliserer vi makt ved å flytte flere oppgaver til kommunene, setter lokalpolitikerne i førersetet og reduserer den statlige detaljstyringen av lokalsamfunn landet over. Vi går fra sentralisering og detaljstyring til desentralisering og maktspredning.

Slik styrkes kommunene som viktige lokaldemokratiske organer for sine innbyggere.

Flere oppgaver vil gi kommunene mulighet til å utvikle et mer helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne. Samtidig vil det bidra til å skape større interesse for lokalpolitikken. Kommunene vil slik få større frihet til å prioritere og tilpasse velferdstilbudet til innbyggernes behov.

Arbeidet med kommunereformen er nå godt i gang. Lokale politikere viser lederskap, og mange har startet samtaler om mulig kommunesammenslåing. Regjeringen forventer at kommunestyrene drøfter spørsmålet om framtidig kommunestruktur innen 1. juli 2016. Departementet planlegger å fremme en samlet proposisjon til Stortinget om ny kommunestruktur våren 2017.

Stensvaag peker på at det skal være frivillighet som ligger til grunn for de kommunene som vurderer kommunesammenslåing, og at dette er noe et flertall i Stortinget har framhevet. Regjeringen legger vekt på frivillighet og gode lokale prosesser. Vi har likevel understreket at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut fra regionale hensyn. Dette er det også bred enighet om på Stortinget. Flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, har pekt på at "Unntak fra dette frivillighetsprinsippet vil kunne være aktuelt i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn."

Kommunereformen handler om å sikre gode velferdstjenester der folk bor, nå og i fremtiden. Kommunene er grunnmuren i velferdssamfunnet. Det er derfor viktig at vi kan ta diskusjonen om hvordan vi kan sikre lokal innflytelse og gode tjenester både nå og om 20-30 år.