Bistand og landkonsentrasjon

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Oslo, 27. mai 2014

- Hvordan kan utviklingsarbeidet gjøres mer effektivt og resultatorientert, hvordan vi kan kvalitetssikre bedre, og hvordan vi kan bli flinkere til å måle og formidle resultater. Spørsmålene ble stilt da statssekretær Hans Brattskar innledet på Dignis seminar om bistand og landkonsentrasjon 27. mai.

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen! Jeg setter pris på denne anledningen til å lytte til dere og dele noen tanker  om et tema som er viktig for regjeringen;  hvordan kan utviklingsarbeidet gjøres mer effektivt og resultatorientert, hvordan vi kan kvalitetssikre bedre, og hvordan vi kan bli flinkere til å måle og formidle resultater.

Og, for å være helt klar allerede i utgangspunktet: Målsettingen er ikke å kutte i bistanden, verken totalt sett eller i den delen som kanaliseres gjennom sivilt samfunn. Vi anser norske sivilsamfunnsaktører som en helt sentral kanal for å virkeliggjøre norske prioriteringer i utviklingspolitikken. Med sivilsamfunns  inntak og nedslagsfelt på landnivå gir dere et viktig supplement til utviklingsinnsats gjennom myndighetsapparat og det multilaterale systemet. Det vi ønsker er å få mest mulig igjen for vår totale innsats, og å gjøre denne innsatsen mer helhetlig og mer håndterbar.

La meg også innledningsvis gjøre det klart at jeg ikke kommer til å gå inn på enkeltland og regioner i dette innlegget. Vi arbeider for tiden med å konkretisere regjeringens utviklingspolitikk i budsjettproposisjonen for 2015. Jeg vil imidlertid si litt om hvilke spor vi arbeider langs og hvilke mål vi har. Det er ikke tatt noen endelig beslutning om geografisk fordeling av bistand fremover, og jeg vil gjerne høre synspunkter fra dere om hvordan vi bør gå frem i denne prosessen.

OECD fremholdt allerede i sin forrige gjennomgang av norsk utviklingspolitikk, for 5 år siden, at Norge burde være forsiktig med å spre utviklingsinnsatsen for tynt utover. I den ferskeste gjennomgangen fra 2013 fastslås det at norsk bistand fortsatt spres tynt utover på et bredt spekter av samarbeidsland. En hovedanbefaling i rapporten er at Norge vil tjene på å utarbeide en klar og faglig basert strategi for sitt bilaterale utviklingssamarbeid, med utgangspunkt i evalueringer og kunnskap om hva som virker, og inkludert analyser av forventede resultater. Dette er anbefalinger og innspill vi tar alvorlig. Oppfølging av dette vil inkludere mye av det vi allerede gjør, men betyr at vi må gjøre det på en mer systematisk måte.  

Konsentrasjon av bistanden er nødvendig for at vi skal få til dette. Konsentrasjon er viktig for at vi skal kunne bruke personellressursene mer effektivt og bygge opp kompetanse, slik at vi har kapasitet til god oppfølging innenfor de tematiske og geografiske områdene vi prioriterer. Arbeidsdeling og samarbeid med andre givere er essensielt. Selv i land der vi har et bredt samarbeid må vi prioritere innsatsen tematisk. Vi vil konsentrere oss om de områdene der vi er etterspurt og har en merverdi i forhold til andre aktører.

Regjeringens mål er en effektiv utviklingspolitikk som gir resultater. I 2013 ble norske bistandsmidler kanalisert til 116 av de 148 landene som er godkjent for å motta slik støtte. Altså bare 32 mulige land vi ikke gir bistand til! Det skal sies at mange land mottar temmelig begrensede midler, men det skal likevel håndteres, vurderes og forvaltes – helst innenfor normal arbeidstid. Den store spredningen gjør dessuten, i tillegg til omfattende forvaltning, bistanden fragmentert og gjør det enda vanskeligere å sammenfatte resultater.

Vi vurderer mulighetene for å konsentrere norsk bistand langs flere linjer. For det første ser vi på hvordan vi kan redusere antall land vi gir bistand til. For det andre ser vi på hvordan vi kan styrke og fokusere innsatsen i prioriterte land. Og for det tredje vil vi fortsette arbeidet for å forenkle og effektivisere forvaltingen av bistanden. Alle tre elementer er viktige for å nå våre mål.

I arbeidet for å redusere antall mottakerland har regjeringen lagt vekt på at de fattigste landene skal prioriteres, at innsatser der norsk engasjement er solid forankret beholdes, og at land hvis myndigheter demonstrerer vilje til god utvikling gis forrang. Med andre ord – hvor er det vi har komparative fortrinn, kompetanse og kan utgjøre en forskjell.

Norge skal, sammen med andre givere, støtte land i deres arbeid for varig fattigdomsreduksjon, demokrati og menneskerettigheter.  Utviklingsarbeidet skal støtte endringer som gjør at landene selv kan ivareta sin befolkning og sine forpliktelser overfor det internasjonale samfunnet, klima og miljø. Selv under de aller beste forutsetninger tar slike endringer tid. Regjeringen ønsker å legge realistiske mål til grunn for utviklingssamarbeidet. Vi vil også vektlegge landenes eget ansvar for egen utvikling; bistand kan aldri erstatte godt styresett fra landenes egne myndigheter. 

Vi vil særlig opprioritere tre områder som vi mener er spesielt viktige for å bidra til positiv utvikling for våre samarbeidsland. Det er utdanning, næringsutvikling for å skape arbeidsplasser for de millioner av unge mennesker som hvert år kommer inn i arbeidslivet, og menneskerettigheter og godt styresett. I tillegg vil helse, klimaspørsmål, ren energi, samt  kvinner og likestilling fortsette å være blant de viktige satsingsområder for Norge.

Det er nær sammenheng mellom de prioriterte temaområdene. Uten utdanning får ikke næringslivet kapabel arbeidskraft. Uten næringslivet får ikke de utdannede muligheter til å skape seg en framtid eller staten inntekter å fordele. Uten rettigheter er ikke arbeidstakerne beskyttet mot utbytting, og store grupper vil verken sikres utdanning eller arbeid.

De sentrale FN-konvensjonene om menneskerettigheter er ratifisert av nesten alle verdens land. Avstanden mellom ord og handling er imidlertid ofte stor. Diskriminering på basis av kjønn, etnisitet, religion og seksuell legning gjør at mange opplever overgrep, nektes adgang til utdanning, arbeid, helse, politiske rettigheter og rettsvern. Oppfyllelse av menneskerettighetene gir mer rettferdige og vekstkraftige samfunn. Men de er under sterkt press – også i land vi samarbeider med. Regjeringen aksepterer ikke overgrep, selv om de skjer under dekke av tradisjonelle verdier, nasjonal suverenitet og ikke-innblandingsprinsippet.

Fattigdommen i lavinntektsland kunne vært redusert med 12 prosent hvis alle barn kunne lese og skrive. Ennå er det 65 millioner jenter som ikke går på barne- og ungdomsskole. 3/4 av unge kvinner har aldri fullført barneskolen. Utdanning virker positivt inn på befolkningsveksten. Jenter med videregående utdanning gifter seg senere og får halvparten så mange barn som jenter uten utdanning. At jenter ikke får samme muligheten til utdanning som gutter er en av de fremste barrierene mot utvikling i mange fattige land. Endringer kommer ikke av seg selv, så Norge ønsker å ta en global lederrolle innen utdanning, særlig når det gjelder utdanning for jenter.

Sårbare stater og stater i konflikt står i en særstilling. Det er i disse landene befolkningen er fattigst. Det er her oppnåelsen av FNs tusenårsmål er lengst unna. Verdens bidrag i disse landene er avgjørende selv når de politiske og sosiale endringene tar tid eller uteblir.

Land påvirket av krig og konflikt er de som i minst grad vil kunne legge til rette for sosial og økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon. Her har vi felles interesser i å bidra til konfliktløsning, fredsbygging og regional stabilitet. Ved å bidra til å løse konflikter der de oppstår, kan vi forebygge spredning av vold og flyktningstrømmer. Det tar lang tid å oppnå resultater i sårbare stater og risikoen er ofte stor for tilbakeslag. Samtidig er det her kostnadene og risikoen ved ikke å engasjere seg vil være størst.

Konsentrasjon er et virkemiddel, og ikke et mål i seg selv. Det blir imidlertid feil å si at det «bare» er et virkemiddel, for konsentrasjon er et helt nødvendig virkemiddel om vi skal nå målet om en effektiv og resultatorientert bistand. Dagens mangfold og fragmentering gjør det vanskelig å følge opp bistanden på en systematisk nok måte. Dette gjelder både planlegging og kvalitetssikring underveis, så vel som helhetlig formidling av mål og resultater.

Konsentrasjon krever disiplin – ikke minst av oss politikere. Det er mye som er spennende og viktig, og vi må innse at Norge ikke kan gjøre alt overalt. Samtidig må vi fortsatt sikre fleksibilitet i situasjoner der det er avgjørende å handle raskt, som for eksempel ved humanitære kriser. Selv om vi er opptatt av bedre planlegging og resultatoppfølging, er vi også opptatt av å finne gode pragmatiske løsninger. All utfasing av aktiviteter skal skje på en ordentlig måte. Vi vil ikke tvinge igjennom raske endringer og avtalebrudd. Det vil bli snakk om en dreining etter hvert som inngåtte avtaler utløper. Tanken er å oppnå større tyngde og synergier i de landene vi prioriterer. 

Jeg vil ikke stikke under stol at konsentrasjon er utfordrende. Vi har mange ulike målsettinger og hensyn å ivareta. Et samarbeid om menneskerettigheter gjennom sivilt samfunn kan f.eks. ha stor effekt i et land der vi ikke samarbeider med myndighetene. Dersom vi skal komme frem til en felles liste over samarbeidsland må denne inneholde land som er særlig viktige innen hvert enkelt område. For mange temaer vil det være enkelt å finne felles land å samarbeide med. For andre temaer vil målsettingene kunne gi større sprik i geografisk nedslagsfelt. Skal vi få til en felles prosess må alle være villige til å gi avkall på noe, også tiltak som isolert sett kan synes viktige og gi gode resultater.

Jeg håper dere ønsker å være med oss i denne prosessen!

Som nevnt har vi ikke kommet frem til det endelige svaret når det gjelder konsentrasjon, og jeg har først og fremst ønsket å delta her for å lytte til innspill fra dere. Dessverre har jeg ikke anledning til å få med meg alt, men mine medarbeidere vil delta gjennom hele seminaret og notere flittig. 

Tusen takk for oppmerksomheten.