DAG 3: Slutten på begynnelsen

Av Eirik Rise

Jeg ønsker å utfordre norske myndigheter til å ta ansvar nå og ikke vente og se. Vi har alt sett hva hat kan føre til. Så om vi har lært noe så er det at vi må stå sammen mot de som ønsker mennesker vondt.

I forkant av den europeiske konferansen om intoleranse og hat på internett i neste uke, er 50 unge bloggere fra hele Europa samlet til kurs i Budapest. Eirik Rise er norsk deltaker og blogger for Europaportalens lesere.

Slutten på begynnelsen

Siste dagen kommer alltid som et sjokk. Når du er i konstant aktivitet står tiden stille samtidig som den går alt for fort. På den ene siden er det hele slutt. På den andre siden er det her det begynner. Siste dagen summerer opp alt vi har gjort og vi tar det første skrittet fra tanke til handling. Vi får lov til å være med å komme med innspill til retningslinjer og kriterier på hvordan EØS-midlene kan brukes. Hvordan skal vi sammen kunne bekjempe hatefulle ytringer? Hva kan jeg ta med av det jeg har lært hjem og bruke i morgen? Og helt på slutten før jeg takker for meg. Er jeg en kulturimperialist?

Still uploading....
I filmen «Tron: Legacy» laster helten Sam seg opp i en virtuell virkelighet hvor han må bekjempe ondskap. Kamper avgjøres gjennom dueller hvor de kjempende gjør seg om til strømlinjeformede motorsykler som manøvrerer seg lynraskt igjennom det digitale landskapet. Utstyrt med en mellomting mellom et lyssverd, en frisbee og en boomerang blir helten nødt til å bekjempe ondskap i form av en digital versjon av sin far som er ute etter å utrydde urfolket, opphavet til alt liv i verden.

Er det sånn vi skal bekjempe hat på nett? Er vi klare til å laste oss selv opp og bekjempe ondskap på informasjonsmotorveien? Motorsyklene må nok byttes ut med netterfaring og de livsfarlige frisbeene med oppmerksomme øyne, veltenkte ord og smart dialog. Men det er kanskje nettopp det vi må bli: litt aktivister, litt idealister, og bry oss masse. Høres vanskelig ut? Litt hjelp skal vi på veien få.

Fra kamp til kampanje
Jeg beklager den litt flåsete overskriften. Det er i dag alt skal falle på plass. Hvordan i all verden skal vi ta alt det vi har gått igjennom og ta det med oss hjem i form av konkrete aksjoner og virkningsfylte og suksessrike prosjekter? Det har alt for lett for å bli store ord og lite innhold. La oss prøve å få noen brikker på plass og se om det kan hjelpe oss med å gjenvinne bakkekontakten.

Å finne en god løsning handler ofte om å stille de rette spørsmålene. Hvem skal kampanjen være for? Hva skal innholdet være? Hvilken intensjon skal vi ha? Skal vi rette oss mot de som formidler hatefulle ytringer? De som blir rammet av dem? Hvordan de blir tolket? Lære opp mennesker til å bruke kritisk tenking?

Europarådets kampanje som skal vare fra 2013-2014 har fått navnet «living together online». Det handler om å respektere verdigheten til alle, menneskerettigheter og antidiskriminering. De samme verdiene gjelder både når du er tilkoblet og frakoblet internett.

«Hatefulle ytringer er ikke ytringsfrihet. Hver gang man tillater hatefulle ytringer, så koster det noen en del av vedkommende sin selvrespekt og selvbilde», sier fagmannen Gavan Titley, foreleser ved media studiene i National University i Irland. Han er en av forfatterne bak boken «Multi-kulturalisme i krise, rasisme i en nyliberal tid».

Målet med kampanjen er å bekjempe rasisme og diskriminering i form av hatefulle ytringer på nett. Unge nettbrukere skal bygge kompetanse i å gjenkjenne og handle når det forekommer. Sammen kan vi skape en «nei til hatefulle ytringer»-folkebevegelse. Virkemidler som opplæring og kunnskapsheving kan vi hindre ungdom fra å bli hjernevasket. Hvordan finner hatefulle ytringer sted i digital mobbing?

Kampanjen mot hatefulle ytringer er ment til å mobilisere og samle mennesker. Gjennom plattformer på nett kan alle på en enkel måte delta. Man kan «like», laste opp bilder, videoer, dele erfaringer, meninger, og sånn være med å rapportere. Det er mulig å involvere seg på mange plan.

Hatefulle ytringer er et begrep mange kan samle seg mot og få en større forståelse av. Samtidig er hatefulle ytringer et symbol på hvordan vi i ikke vil ha det. Og det er et spørsmål om hvilke verdiene vi ønsker å ha i samfunnet og på internett.

Kampanjen vil finne sted både internasjonalt i Europa, og lokalt i alle landene. Hvert land har en nasjonal komite og myndighetene i hvert land mottar invitasjon. I Norge blir det trolig BLD som vil motta denne i løpet av den neste uken.

Jeg ønsker å utfordre norske myndigheter til å ta ansvar nå og ikke vente og se. Vi har alt sett hva hat kan føre til, så om vi har lært noe så er det at vi må stå sammen mot de som ønsker mennesker vondt.

Involver frivillige organisasjoner som jobber for gruppene som er utsatt for hatefulle ytringer. De sitter på kunnskaper og erfaringer, medlemmer og aktivister, som må til for at budskapet skal nå ut og for at budskapet skal være relevant.

Og minst like viktig. Ikke glem de usynlige gruppene. Funksjonshemmede, personer som lever med HIV, transpersoner, personer som selger sex, narkomane. De må også med på linje med etniske minoriteter, asylsøkere og andre som rammes av rasisme.

Til dere som er aktive i sivilsamfunn og frivillige organisasjoner: Ikke tro at myndighetene alene klarer å følge opp ansvaret sitt. Minn dem på at dere finnes og minn dem på hva deres oppgave er. Inviter dere selv og ikke kast bort tid på å ergre seg over at ingen gjør noe.

Nettkampanjen vil begynne allerede i februar neste år. Da er det viktig at alle er med å spre budskapet. Du vet hva det handler om. Take action.

Gullet i enden av regnbuen
Vi har kommet til «million dollar»-spørsmålet. På talerstolen står det norske utenriksdepartementet representert ved fagdirektør Ingrid Schulerud og Christian Grotnes Halvorsen, kommunikasjonsrådgiver. Norge har gjennom EØS-midlene satt av over 1 milliard kroner til å støtte sivilsamfunnet. Mottakerne er Polen, Hellas, Romania, Portugal, Ungarn, Estland, Tsjekkia, Spania, Bulgaria, Slovenia, Litauen, Kypros, Slovakia, Malta og Latvia. Penger betyr muligheter, dersom man vet hvordan man skal bruke dem.

Midlene skal også styrke samarbeidet mellom Norge og partnerlandene. Det kan være prosjekter på alt fra demokrati og menneskerettigheter til antidiskriminering, inkludering og klimaendringer. Prosjekter for å skape aktive medborgere, lobbe, være vaktbikkje og monitorere, promotere multikulturell dialog og bevisstgjøring av samfunnet.

Som deltagerne i workshoppen kunne vi komme med innspill til prioriteringene. Det er egne operatører i de ulike landene som skal forvalte midlene. Ved å gi ungdom en stemme og lytte til denne så kan støtteordningen være mer åpen og inkluderende. Samtidig kunne vi sette oss inn i en søknadsprosess og bli klar over hvilke behov vi har.

Tre ting som er viktig for meg:

  1. Prosjektene må være inkluderende og respektere menneskerettigheter for alle.
  2. Prosjektene må ha et spesielt fokus på å bringe fram utsatte grupper som er usynlige, slik som funksjonshemmede, LHBT (trans, bifile, homofile og lesbiske), personer som selger sex, lever med hiv, etc.
  3. Mer fokus på samarbeid mellom ulike utsatte grupper og prosjekter som har et mangfoldig fokus.

Desto mer usynlig en utsatt gruppe er, desto vanskeligere er det å jobbe for dem, desto færre kjenner til utfordringene de møter i samfunnet og desto mindre blir gjort. Vi må få de usynlige gruppene fram i lyset.

Av andre støtteordninger kan spesielt Europarådets støtteordning «European Youth Foundation» nevnes. De støtter samarbeidsprosjekter mellom Europarådets 47 medlemsland. Les mer her.

Les mer om EØS-midlene her på nettsiden.

Kulturimperialisme?
Det kan føles litt ubekvemt å komme fra landet med pengesekken. Overalt hvor jeg reiser finner jeg spor etter denne sekken. Norske penger bidrar til utvikling og finner veien til små og store prosjekter over hele Europa. Det er en bra ting. Men det er en vanskelig balanse, å være støtteyter og samtidig likeverdig partner. For det skal lite til før man blir oppfattet som en imperialist, en som hevder seg som bedre og viktigere enn andre.

Hva mener jeg med det? Da jeg trodde det hele var over, workshoppen var ferdig jeg hadde fått nok perspektiver, og så fram til et par uker med ensformig kontorarbeid, så kommer jeg i diskusjon med to jenter fra respektive Frankrike og Portugal.

«Jeg følte ikke at den finske workshoppen om internettkommunikasjon var så bra.» «Hva, jeg synes den var utrolig bra» begynner jeg og fortsetter med å argumentere hvorfor man bør være tilstede på internett også med profesjonelle sosial- og ungdomsarbeidere. Men det var noe jeg ikke hadde fått med meg.

«Ungdom i Frankrike og Portugal bruker ikke internett på samme måte». Og etterhvert som de forklarer begynner jeg å forstå mer og mer hva de mener. I de nordligste delene av Europa er vi i en situasjon hvor ungdom tar helt av i den digitale verden. De 8-12 år gamle elevene mine på kulturskolen klarer ikke legge fra seg mobilen i 5 minutter og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt spurt om «jeg er på instagram» (vet du hva det er?).

I Frankrike og Portugal bruker man Facebook til å kontakte venner og så møter man dem ute på gata. Ikke i virtuelle virkeligheter, som blir sett på som «noe for nerder og de som ikke kan få venner på annet vis». Og plutselig befinner vi oss i en kultur- og verdidebatt. For nettkultur får et stort fokus og blir sett på som en viktig del av nordisk kultur og utvikling. Tiltak som for meg gjennom nordiske øyne virker geniale, virker for dem meningsløse og blir nesten oppfattet som kulturimperialisme.

For å motvirke dette må man ha evnen til å sette seg selv og sin bakgrunn i perspektiv og prøve å forstå andre tankemåter enn den du har lært deg. Alle mennesker har et verdigrunnlag de bærer på. Det sies at frustrasjon uten en konkret grunn skyldes at du blir utfordret på måten du tenker. Kan vi bruke dette til å øke vår egen forståelse for hverandre og bli bedre mennesker?

Et veldig bra illustrerende eksempel er Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond sin suksesskampanje «Africa for Norway». Hvor Norge blir møtt med takknemlighet fra et solidarisk Afrika og endelig får den hjelpen vi trenger. Se her.

Hvis man skal jobbe med andre kulturer og land, må man være klar over forskjellene og ta dem med inn i arbeidet. Mangelen på forståelse av ulike kulturer og hvordan verdier og maktstrukturer fungerer sammen kan ødelegge.

Det at EØS-midlene skal forvaltes og søkes til av organisasjonene som er mottakere av EØS-støtten, kan derfor være en god ting. Det blir bedre fordeling av økonomisk ansvar og mindre ressurskrevende for stakkars sekretærer og økonomiansvarlige slik som undertegnede. De fleste støtteordningene i Norge i dag er knyttet til den norske partneren, og det gir nesten alltid etiske utfordringer og går ut over maktforholdet mellom organisasjonene. Kanskje bordene trengs å snus en gang i blant?

Takk
Med det takker jeg for meg og denne bloggen. Jeg håper det har vært litt meningsfullt og ikke for teknisk og langt. Jeg fikk jo ikke fortalt om amerikaneren på flybussen som var på jakt etter røttene sine, var redd det amerikanske samfunnet skulle bryte sammen og at det ble alle for alle. Hvis det skjedde i Europa, ville jo vi som har røtter delt av det vi har og tatt vare på våre medmennesker, mens i Amerika ville alle bli ranet av noen i en kamp for overlevelse?

Eller læreren som jeg tilbrakte en natt på hotell med da forsinkelser gjorde at vi ikke rakk flyet til Oslo under mellomlandingen. Hun underviser i etikk og ser behovet for mer fokus på digital mobbing. Jeg kunne fortalt mye mer. Men akkurat denne historien slutter her. Jeg vil mye heller høre din historie og dine meninger når kampanjen for sameksistens på nett skyter fart i februar.

Det har vært en lang uke. Men jeg sitter igjen med masse idéer. Jeg ønsker å jobbe for å implementere kampanjen hos LHBT-organisasjoner i hele Europa og sørge for at den stemmen ikke forsvinner i strukturell homofobi i de ulike samfunnene. Jobbe med interesseorganisasjoner for grupper utsatte for hatefulle ytringer og myndighetene med kampanjen. Lage og adoptere verktøy for å jobbe med hatefulle ytringer på nett, spesielt med tanke på utfordringer relevante for Skeiv Ungdom. Bruke verktøyene jeg har møtt under kampanjen for å styrke Skeiv Ungdoms arbeide nasjonalt og internasjonalt. Se på mulighetene for å bruke EØS-midlene til å gjennomføre samarbeidsprosjekter.

Huh. Det kan ta piffen fra en å sitte igjen med så mye. Man må velge ut en ting av gangen. Men jeg har tro på at det skal bli bra.

Målet har i stor grad vært å dele av den kunnskapen og de erfaringene jeg har gjort meg gjennom workshoppen, og oppfordre deg der på andre siden av skjermen til å bry deg. Du kan være med å gjøre en forskjell. Det er kanskje sånn alle sier og som virker meningsløst i det store mylderet av problemer her i samfunnet. Men alle kan gjøre en forskjell, det begynner ved å tro på det.

Så takk til Utenriksdepartementet som har støttet opp og oppfordret meg til å ta tak i prosjektet og fått meg til å blogge. Takk til Europarådet som setter viktige, men vanskelige problemstillinger på dagsorden. Takk til alle som var med på workshoppen og ga den mening. Og sist, men ikke minst, en kjempetakk til deg som har fulgt denne bloggen helt fram til disse ordene. Håper det har gitt deg noe.

Tirsdag starter konferansen med Europarådet og generalsekretær Thorbjørn Jagland i spissen, samt politikere, mediebedrifter, nettindustrien og en rekke organisasjoner fra over hele Europa. Ungdommene og aktivistene på workshoppen har dratt hjem og kun én blir igjen. Da får man bare håpe at budskapet kommer frem.

Alle bilder Eirik Rise